Gå til innhold

tronn

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    2 043
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    39

Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    tronn fikk poeng fra Jaahan for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  2. Liker
    tronn ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, En gjenvisitt til Børgefjell   
    20 Juli 2018
    Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung!
    Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen.

    Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. 
    Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold.

    21 Juli 2018
    Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet).
    Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang..


     
     
    Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under).

    Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall!
    Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!)
    Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen.
     
    Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.)
    Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder...
     
    På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen.
    22 Juli 2018
    Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne.
    Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. 

    Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold!
     

     
    Vi får en flott vandring langs med vatnet.
    Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass.

    Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste.

    Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være..
    I varmen er dette oppsettet veldig bra..

    23.07.2019
    Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen.

     

    Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!

  3. Liker
    tronn fikk poeng fra Linn Mari for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  4. Takk
    tronn fikk poeng fra Kjetil E. for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  5. Liker
    tronn fikk poeng fra Jofa19 for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  6. Liker
    tronn fikk poeng fra esstrom for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  7. Liker
    tronn ga poeng til Tessatroll for en artikkel, Test av sekk til dame - Osprey Xena 85   
    Produkt
     Osprey Xena 85 L
     Levert av Jarbeaux sport AS
     Veiledande pris kr.3 000,-
     Fakta frå leverandør
     Storleikar: Ein storleik, justerbar.
     Vekt: 2,35 kg.
     Volum: 85 L.
     Fakta frå Fjellforum
     Vekt 2,4
     Fakta om testperson
     Kvinne 35 år
     166 cm og normalvektig
     Van med å bere tung sekk, i variert og til    dels krevjande terreng
     Punkt til vurdering
    Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter  Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris
    Om sekken
    Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år.

    Å kjøpe sekk
    Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. 
    Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. 
    Om testen
    Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. 
    Vurdering
    Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra. 
    Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt. 
    Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare.
    Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på.

    Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering.  
    Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar. 
    Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full.
    Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff.
    Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket.
    Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då  framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen.
    Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke. 
    Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full.
    Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar.
    Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar.
    Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita.
    Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite.
    Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal.

     
    Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world". 
    Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt?
    Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet.
    Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga. 
    Oppsummering og konklusjon
    Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien  "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen.
    Dette skjedde med sekken etter endt testing
    Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur.
    Alle foto er frå leverandør eller underteikna.
     

  8. Liker
    tronn fikk poeng fra Phoney for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  9. Liker
    tronn fikk poeng fra Torodd Kristoffersen for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  10. Liker
    tronn ga poeng til Martin HJ for en artikkel, Blant speilblanke sjøer og stormfulle hav   
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen

    Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt
    Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger.
    Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden.

    Mye skal med i kanoen
    Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert.

    Mot kryssningspunktet i ruskevær
    Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo
     

     
     
     
     
              
     
     
     
     
    Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe
    Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. 

    Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går.

    Frokosten er snart klar
    De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..
     


     
     
     
     
     


     

     
    Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt
     

    Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover
     







     
     
     
                
                   Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein 
    Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... 

    Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår

    Tore fant en kamerat på hans egen alder

    Abborsuppe til oppkok

    Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre
    Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia.

    Dagen starter rolig før vinden tar seg opp

    Padling innaskjærs før Hästnäset

    Gått i land før odden skal rundes

    Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier
     

    Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom


    Simen er igang med vedproduksjon

    Den ikoniske koia på svensk side ved Reva
    Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til  

    En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta

    Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der
    Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak.

    Nydelig morgen på Reva

    Simen dorger oppover med en Harr som fangst

    Fornøyd herremann og en liten dame







     
    Gjennom reingjerdet i Reva
     

    Ikke mye stress under slike forhold

    Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe

    En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil

    Ida tar livet med ro som vanlig

    Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor

    Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land
     


     
     
     
     
    Gjeddegryte til middag
     
     
     
     
     
     
     

     
    Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva

     
    En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge


     
    Kveldstemning rundt bålet
    Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet.

    Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen

    Leirplassen vår helt innerst i Rødviken

    Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken

    Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen

    En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise

    10 i hvilepuls ved solnedgangen
    Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
     
  11. Liker
    tronn ga poeng til Henrik for en artikkel, Test av TSL Outdoor Vanoise staver   
     Produkt
     Vanoise Hiking staver
     Fra TSL Outdoor
     Levert av Hekta På Tur
     Veiledende pris Kr. 1.399 
     Fakta fra leverandør
     Vekt: 255 gram per stav
     Tre-leddet stav i aluminium
     EVA foam grep
     
     Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-)
     Vekt: 267 gram per stav (- 12 g)
     Testkriterier
    Trinser og lås Pigg Håndtak og håndstropper Konstruksjon Brukervennlighet Vekt Pris Beskrivelse av produktet
    Stavene kommer med to ulike trinser. Den ene er beregnet for løssnø mens den andre er beregnet for hardere snø, eller i de tilfellene hvor behovet for store trinser er fraværende. Påmonteringen av trinsene skjer med TSL Outdoors push & pull system. I tillegg følger det med et par med gummiknotter slik at de kan brukes på sommeren uten å slite for mye på spissen. Spissen er av tungsten fra grunnstoffet wolfram.
    Stavene er to-leddet og har to ytre låser av hard plast som enkelt kan betjenes uten verktøy for å regulere lengden på stavene. Opp langs stavene er de forskjellige lengdene avmerket med centimetermål. For øvrig er stavene laget i aluminium.
    Håndtakene kommer med et langt EVA foam grep. EVA foam består av etylen og vinylacetat, og skal være støtdempende, isolerende og slitesterkt.
    Håndstroppene man trer hendene gjennom på stavene justeres kun ved å dra i den indre delen av stroppene eller enden på webbingen, alt etter om løkka til håndstroppene skal gjøre større eller mindre. Webbingen avsluttes bredt slik at den ikke skal falle ut fra festeanordningen. Den er også delvis polstret med fleece.
    Testforhold
    Stavene er blitt testet på korte, og lengre turer opp til en sammenhengende uke. De er brukt i løssnø og høyfjell med stor trinse.
    Vurdering
    Låsemekanismen på trinsene er enkle i bruk med TSLs push & pull system, men i testperioden har det skjedd en gang at trinsen har falt av under bruk. Om dette er en svakhet i låsesystemet eller en ren tilfeldighet er foreløbig vanskelig å vite, men det vil være ergelig om det samme skulle skje i mye løssnø.
    Justeringen på lengden av stavene gjøres enkelt ettersom det ikke er behov for verktøy. Vi er imdlertid usikre på holdbarheten av låsene som er laget av hard plast over tid, og i hvilken grad de svekkes. Justeringsintervallene er tydelig oppmerket. Sammen med en svak motstand når låsene er løsnet, gjør dette det uproblematisk å justere slik at begge stavene får lik lengde.
    Piggen er laget av wolfram, og skal i utgangspunktet sitte godt på is og hardpakket snø. Derimot har vi opplevd at piggen ikke sitter slik den burde. Den glipper ofte på is og hardpakket snø. Dette kan skyldes hvordan piggen er utformet, men det har vi ikke noe grunnlag for å påstå.
    Håndtaket gir derimot et veldig godt grep. Snø fester seg ikke på håndtaket i motsetning til andre håndtak. Dette gjør at grepet bevares. Det lange grepet muliggjør også å skifte å kjapt skifte mellom å holde hendene høyt eller lavt på staven. Dette er særlig praktisk for å selv kunne regulere temperaturen på hendene. Høyere grep medfører at blodgjennomstrømningen er lavere, og dermed kaldere. Et lavere grep fører til det motsatte. Et slikt grep er også praktisk i stigninger, slik at man ikke blir tvungen til å holde et høyt grep.
    Stavene er gjort relativt stive vurdert opp mot vekten. De gir således god respons. Ved nedsetting i hard snø gjør vibrasjonene det slik at det ikke kreves særlig mye kraft for å ta de opp igjen til neste stavtak. Undertegnede har riktignok ikke kjent vibrasjoner i håndtaket, noe som tyder på at håndtakene faktisk har en støtdempende evne. I løssnø er det ikke noe spesielt å anmerke. Med store trinser flyter de godt som andre staver med store trinser.
    I motsetning til mange andre staver, er justeringen av lengden på håndstroppene lekende lett. Man slipper å måtte trekke og dra i forskjellige løkker. Det eneste som trengs her er å dra håndstroppen i en eller annen retning, avhengig av om man skal stramme eller gjøre håndstroppene løsere. Det at enden på håndstroppene er avsluttet med bred webbing, gjør også at man slipper å knote med å måtte tre håndstroppene på nytt igjen.
    Vekten som Fjellforum har målt på stavene har et relativt lite avvik sammenlignet med oppgitte mål. Prisen på kr. 1.399 mener vi kan forsvares ut fra de ulike egenskapene til stavene.
    Konklusjon
    Alt i alt er dette et par gode staver, som kan anbefales under vinterforhold, og prisen kan forsvares. Det vi har mest å nedsette på stavene er usikkerheten knyttet til om trinsene holder seg på stavene over lengre tid, men det skal presiseres at dette har skjedd kun én gang under testperioden. Det andre er at piggene ikke sitter slik de burde sammenlignet med andre staver som også benytter wolfram som pigg.
    Dette skjedde med produktet etter endt test
    Hva som skal skje med stavene nå er ikke endelig avklart med leverandøren. Vi ønsker også å teste stavene i sommer på fjellet. Vi oppdaterer dette punktet når vi har avklart dette med leverandøren.
  12. Liker
    tronn ga poeng til TormodiFuruskogen for en artikkel, Test av Lumonite Compass 1000 hodelykt   
     Produkt
     Lumonite Compass 1000
     Levert av Valostore
     Veiledende pris kr. 1.499
     Fakta fra leverandør
     Vekt: 56 gram (uten batteri)
     Mål: 103 x 21 x 33 mm
     
     Fakta fra Fjellforum
     Vekt: 134 gram (inkl. batteri og hodebånd)
     Testkriterier
    Brukervennlighet Funksjonalitet Robusthet Batterikapasitet Lysfelt Tilbehør Vekt og størrelse Pris Beskrivelse av produktet
    Compass 1000 er en enkelt konstruert kompakt Led-hodelykt. Det er ingen løse deler, ledninger eller ledd som kan ødelegges. Av/på knappen er tydelig merket med gul farge og trykkes inn for å slå på lykten og holdes inne for å justere styrken. Batteriene byttes ved å skru av enden av lykten.
    Hodebåndet har gode justeringsmuligheter rundt og over hodet. Lykten kan også brukes med clips på plagg om man ønsker det i tillegg til hjelmfeste eller som håndholdt lykt. Lykten er festet til hodebåndet med en innfestning av gummi. Vinkelen på lykten kan justeres som man ønsker.
    Testforhold
    Lykten har vært i bruk i den mørkeste tiden på året her i Finnmark - altså med kun noen få timers dagslys. Temperaturene har vært fra -5 til -38 grader celsius. Noen av turene har vært i sterkt snødrev både på ski og med hundespann.
    Vurdering
    Formålet med testen har vært å finne ut hvordan lykten og batteriene ville fungere i vinterkulda når man er ute i timevis på ski eller med hundespann, og til bruk på hyttetur over flere dager. Tester var på forhånd skeptisk til denne type lykt av tidligere erfaring med batterier så eksponert for kulde.
    Compass 1000 er en enkel lykt å bruke. Av/på knappen er robust gummiert og er lett å bruke med vinterhansker og votter. Ved bruk av større votter kan knappen oppleves mer knotete å bruke og man må lete litt for å treffe og få den trykket den inn.
    Lykten har vært brukt med vanlig lue og pelslue og hodebåndet har gode justeringsmuligheter i forhold til brukers behov.

    Til bruken under testforholdene er lykten godt egnet og har ikke vist tegn til svakheter med hodebånd og spenner til justering. Under testturene har lykten holdt seg godt på hodet.
    Compass 1000 skal tåle fall fra ca. 2 m – under testen har den blitt mistet i gulv flere ganger. Det har ikke vært noen tegn til ytre eller indre skader på lykten. Huset virker å være solid og da det ikke er noen deler som stikker ut som kan ødelegges anslås levetiden å være lang. Lykten er ikke blitt testet i regnvær, noe som vil bli gjort så fort som mulig ila vår/høst sesongen.
    Batteriene som ble brukt i testen er av typen 18650 fra Olight, 3,6V 3400mAh 12,2Wh og virker å være av veldig god kvalitet og har fungert veldig bra i ekstrem kulde med veksling fra inne temp på +20 grader til å gå ut og være ute i 4-5 timer i temperaturer ned mot -38. Det har ikke vært registrert at lykten har blitt svekket av å bli brukt i perioden med medfølgende batterier. Lykten har i hovedsak vært brukt på lav, medium og høy lysstyrke. På lav lysstyrke holdt de to batteriene på hyttetur i fire dager med veldig mye bruk pga. mørketiden og få timers dagslys.
    Lykten er utstyrt med markedets kraftigste LED, Cree XM-L2. Lykten gir et godt lysfelt med god bredde. Rekkevidde er ifølge valostore.no oppgitt til 90m. Til snørekjøring, skiturer og hundekjøring og turbruk ellers er lykten godt egnet.
    Lykten leveres med hodebånd og clips til å bruke lykten på klesplagg i pakken til kr. 999. Om man går opp i pris følger det med alternativer med forskjellig tilbehør. Tester ble tilsendt pakken til kr. 1.499, hvor det i lyktpakken fulgte med i 2 stk. 18650 batterier i tillegg til lader fra Olight. Laderen i pakken er også fra Olight - Omni-dok2 som kan lade opp batterier i forskjellige størrelser. Følger med 12V adapter så kan lade i bilen eller på hytta om man har behov for det.
    Konklusjon
    En noe høytpriset lykt i forhold til hvor enkel den er – men man får uten tvil en kvalitetslykt som kan brukes hele året til turbruk. Lykten leverer det produsenten lover og et stort pluss med batteriene den er testet med at den fungerer godt i veldig lave temperaturer. Batteriene kan være noe vanskelig å få tak i på vanlige butikker, men finnes å få kjøpt på mange nettbutikker. Alt i alt har lykten overrasket med sin ytelse og gode lysfelt i tillegg til å være enkel i bruk.
    Vi er nå i oktober 2017 og lykta har sagt takk for seg - Har vært en robust lykt å bruke og har tålt alt den har vært utsatt for. Dvs inntil den innimellom kunne slutte å virke ved batteribytte for eksempel. Nytt batteri i lykta men kom kun et svakt lys på og man kunne ikke slå av lykta igjen uten å ved å ta ut batteriet. Etter noen forsøk med dette virket plutselig lykta igjen og kunne fungere fint i lang tid etterpå. Skjedde mellom 5-10 ganger i perioden og tenkte ikke noe videre over det inntil i høst hvor man tilslutt ikke kunne få lykta på skikkelig, kun et svakt lys, uten mulighet for å juster styrken og ikke kunne slå av/på lykten med knappen. Etter å ha konferert med Valostore.no som Fjellforum fikk lykten til testing fra fikk jeg vite at det ifølge produsent hadde vært noen lykter med produksjonsfeil hvor dette kunne skje. Fjellforum fikk da tilbud om å teste Compass 1000R som er siste modell og vi kommer tilbake med artikkel om denne lykten i tillegg til Navigator 3000 som også er fra Lumonite. 
    Dette skjedde med produktet etter endt test
    Lykten har blitt brukt hardt frem til høsten 2017 hvor den tilslutt ble defekt. Men det skal sies at den har utallige timer bruk og kan virkelig anbefales til friluftsfolk som ønsker en lykt som tåler kulde bra, er ukomplisert og har en bra lyskjegle. 
  13. Liker
    tronn fikk poeng fra MagneKr for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  14. Liker
    tronn ga poeng til Manepe for en artikkel, Eventyr   
     

     
    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger.
    Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt.
    Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa.
                For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks?
                Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng.
                Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget.
                Helt rått.
                Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles.

     
    Noen timer senere.
                – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen.
                – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel!
                Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei.
                På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre.
                Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler.
                – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt.
                Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket.
               
    Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen.
                Fremme.
                Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen.
                – Rett og slett vakkert, sier jeg.
                – Absolutt ikke verst, sier Thomas.
                I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt.
                Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka.
                Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder.
                Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene.
     
     

    Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger  alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende.
     

    I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen.
     

    I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer.
     

    Leir på Seteråsen over Minneskleiv.
     

     
    Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret.
                La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger.  Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal.
                Høres koselig ut? Det er faktisk det.
                For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være.



    All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn.
     
                Så er det altså nådd. Blefjell.
                I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner.

                Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv.
                Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt.
                Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast.
                Og et perfekt sted å avslutte et eventyr.
     

    Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi.
     

     

     
                Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse.

                – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake.
                – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær?
                Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid.
                Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes.
                Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann.
                Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug.
                – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
  15. Liker
    tronn ga poeng til Kjell Iver for en artikkel, Oversikt over åpne koier og hytter i Norge   
    Her på Fjellforum kom ide'en om å lage en samlet oversikt på forumet nå først i Februar 2016. Teknisk har vi en løsning på plass for å registrere slike ting, og dette vil være et langvarig prosjekt som vil gå over lang tid og kanskje aldri bli 100% komplett. Man kan også gi tilbakemelding på hver enkelt hytte i forumet - slik at databasen blir et levende dokument.
    Kjenner du til en hytte eller koie - så registrer den her. Den vil da dukke opp i dokumentet under her.
    Vis større kart
  16. Liker
    tronn fikk poeng fra Bragvin for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  17. Liker
    tronn ga poeng til Henrik for en artikkel, Fjellforums møte med moskus på topptur   
    Fremstillingen
    24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne".
    Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø.
    På vei til topps
    Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø.
    Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der.
    Foto: Ove Karlsvik
    Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. 
    Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell.
    Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen.
    Uttalelser
    Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. 
    Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik
    Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  18. Liker
    tronn fikk poeng fra Tor Dalseth for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  19. Liker
    tronn ga poeng til Oddbjørn for en artikkel, Sierra Nevada del 3/3 - Muir Trail Ranch - Mt Whitney   
    Dag 16 forts. Sallie Keys Lake - McClure Meadow, 24 km
    Etter noen timer ved MTR drar jeg av gårde litt over tolv og går oppover langs "San Joaquin River South Fork" med mange vakre fossefall og fine settinger. 
    Krysser broen ved piute Canyon og videre oppover. Stopper og kjøler meg ned i elva hvor det et en fin fossekulp. Var en varm dag med 25 grader i skyggen, normalt har det ikke vært mer enn 16-17 grader og selv det føles veldig varmt med en sol som tar mye mer enn hjemme. 

    John Muir Trail oppover langs San Joaquin River South Fork
    Framme ved veiskillet mellom Evolution Valley og Goddard Canyon blir det en ny pause før jeg fortsetter opp, opp og opp langs switchbacks som fører til Evolution Valley. I de bratte bakkene kjenner jeg godt at sekken har blitt vesentlig tyngre etter resupply ved MTR. Utsikten fra fjellsiden er litt hemmet av røyken fra skogsbrannene lenger vest som har gitt mye smog de to siste dagene. Kommer meg omsider opp til Evolution Meadow hvor jeg hadde planlagt å campe, men det ender med at jeg går noen km til og camper like nedenfor McClure Meadow. 
    Viser seg at plassen jeg har funnet bare har 3 cm sand over fjellet så jeg må bardunere teltet med steiner noe som egentlig fungerer veldig greit. Fikk også fikset ene staven litt bedre nede på ranchen så nå tåler den å brukes med litt mere spenn uten å bøyes så jeg kan ha full høyde på teltet igjen. 
      
    V: Evolution Meadow M: Mye hjort å se langs stien på kveldene H: Solnedgang ved Evolution Creek rett nedenfor teltplassen
     
    Dag 17 Mcclure Meadow - nedenfor Helen Lake. 24 km
    Planla en kort dag og kun gå opp til Evolution Lake, så tok det rolig på morgenen. Gikk forbi McClure Meadow og Colby Meadow før stigningen mot Evolution Lake startet. Stoppet ved nydelige Colby Meadow og tok litt bilder. Himmelen var skyfri og brilliant blå, men røyken fra skogsbrannen lå som et teppe mot vest. 

    Colby Meadow og Evolution Creek
    Da jeg kom opp til nydelige Evolution Lake hadde røyken også kommet hit og sikten ble dårligere. Veldig synd siden dette er et av de flotteste områdene i Sierra. Ble sittende å prate en stund med han jeg delte posen med m&m med nede ved MTR. Han fortalte at han hadde startet turen sammen med faren, men det hadde blitt for hardt for gamlingen og han hadde avbrutt tidliggere, han ville derfor selv gå ut ved Bishop Pass og fortsette ferien sammen med faren i bil. Trivelig kar og rask til beins, synd han ikke fikk fullført hele JMT da han virkelig virket å være i god form selv. Etter en stund valgte jeg å gå videre og tok en trekvarters pause ved Saphire Lake før jeg gikk videre mot Wanda lake og over tregrensa. Fra Wanda var det ikke lange turen opp til Muir Pass (3644 moh) og der ble det en ny liten pause. På passet står Muir Hut som er et enkelt værskydd i stein satt opp til minne om John Muir av the Sierra Club. 

    Evolution Lake
       
    V og M1: Evolution Lake M2: Saphire Lake H: Wanda Lake


    Muir Hut
    Fra passet går det nedover mot Leconte Canyon, først forbi et par småvann og så Helen Lake. Veldig steinete og den røffeste delen av JMT jeg har gått så langt. Ville gjerne campe litt høyt, men fant ingen plasser før jeg kom ned pa rett ved tregrensa. Der var det såvidt plass til teltet mellom en stein og et tre, greit med et lite telt som kan settes opp nær sagt over alt.
    Ble en lang dag likevel og klokka var vel litt over seks når jeg slo opp teltet. Fikk turens første vannblemme på ene tåa også. Sikkert fordi skoene er fulle av støv, greit med lufting i front på Salomon xa ultra 3D , men de kunne gjerne vært støvtette ihvertfall.
      
    V: Helen lake M: Black Giant H: Teltplass nedenfor Helen Lake
     
    Dag 18 Helen Lake - Deer Meadow 19 km
    Ble nok en sen start og klokka var over ni før jeg kom meg avgårde. Hadde vært ganske overskyet tidlig på morgenen, men snart var det nesten helt skyfritt. Kom ganske fort ned i mer trebegrod terreng og etterhvert kom jeg på toppen av Le Conte Canyon. Veldig flott sted og elven rant langs stien hele veien. Dessverre kom røyken fra skogsbrannene også denne dagen sigende inn og ødela noe av utsikten. 
    Var lenge usikker på om jeg skulle ta de tre passene langs SHR før Palisade Lake, men valgte å følge JMT nedover langs kings Canyon Middle Fork. Tok en lengre pause ved en eng langs ved elva og fikk meg et avkjølende bad i det varme været. 

    Le Conte Canyon

    Grouse Meadow og Middle Fork Kings River
    Omsider nådde jeg krysset mellom JMT og Middle Fork Trail og fulgte JMT noen km til før jeg slo leir. Delte campplass med Matt fra Ohio som gikk motsatt vei av meg. Han hadde skadet kneet ved Forester Pass og var glad for at jeg hadde litt ibux til overs. 
    Mens vi satt rundt leirbålet hørte vi noe leven borte på myra og noen hjort ble forfulgt av et rovdyr. Matt gikk bort for å se og da kom de en ny runde og var bare rett bortenfor Matt. Han løper mot meg og sier det var en puma. Antageligvis skremte vi pumaen for etter en stund kom hjorten med to kalver luskende ut av buskene og senere kom en litt større hjort. 
      
    V: På vei oppover langs Palisade Creek M: Hjortene som lusket bort etter møtet med pumaen H: Stjerneklart over trærne
    Dag 19 Dear Meadow - vann nedenfor Lake Marjorie. 24 km
    For en gangs skyld kom jeg meg opp tidlig. Pakket sammen sakene, ønsket Matt lykke til på sin ferd nordover mens jeg satte kursen sørover. Gikk forbi noen grupper som var i ferd med å pakke sammen før jeg kom til bunnen av Golden Staircase. Teltplassen lå på 2650 moh og golden staircase, som er en flott bygget sti i stedvis bratt terreng, tok meg opp til Palisade Lakes på 3230 moh. 

    V: På vei opp mot Golden Staircase M: Utsikt nedover Palisade Creed fra bunnen av Golden Staircase H: Bunnen av Golden Staircase

    Golden Staircase er en flott bygget sti i fjellsiden, men er også en av de hardeste etappene pga mye stigning i god høyde
    John Muir Trail er åpen for bruk av hester og pakkdyr og nedenfor Palisade Lakes var det noen cowboyer som hadde rigget camp. Merkelig nok er det ikke lov med hunder, men en kan ha opptil 15 pakkdyr pr wilderness permit (og nei, man kommer ikke unna med å slenge kløv på hunden og kalle den for pakkdyr).
    Endelig ble det en dag uten røyk og himmelen var brilliant blå over Palisade Lakes. Fra nedre Palisade Lakes starter stigningen mot Mather Pass (3672 moh) og stien går litt over øvre Palisade Lake i fjellsiden. Stien opp til Mather er fin hele veien, men tusen høydemeter stigning kjennes godt, spesielt i denne høyden. 
    På toppen av Mather Pass var det samlet en god gjeng og rangeren fra Bench Lake hadde tatt turen opp og delte ut diverse råd og tips til de som trengte det. Bla var det en jente som slet med høydesyke på toppen. 

    V: Mulldyr nedenfor Palisade Lake M: Nedre Palisade Lake H: Øvre Palisade Lake

    V: Flott terreng ovenfor Palisade Lakes M: Utsikt nedover mot øvre Palisade Lake H: Nesten til topps på Mather Pass

    V: Endel folk samlet på Mather Pass  M: Utsikt sørover til Upper Basin  H: Fra nedstigningen av Mather
    Fikk i meg lunch før det bar nedover. Sørsiden av Mather er vesentlig brattere og switchbackene som stedvis er hugget inn i fjellet tok meg effektivt ned til flotte Upper Basin med sine mange flotte små vann og ørkenlignende landskap. Etterhvert kom jeg ned til tregrensa og fortsatte videre ned til South Fork Kings River på rett over 3000 moh før det på nytt bar oppover igjen. Gikk forbi ranchen stasjonen ved Bench Lake og fant en teltplass ved et navnløst vann på 3350 moh litt nedenfor Lake Marjorie. 
    Ble et bad i det varmeste vannet til nå på turen. Hadde vært varmt hele dagen og det hadde nok varmet det grunnet vannet godt opp. 

    Storslått landskap ved Upper Basin

    V: Teltleir nedenfor Lake Marjorie H: Melkeveien fotografert fra teltåpningen
     
    Dag 20 Marjorie lake - nedenfor Baxter Junction 22 km
    Sola hadde akkurat kommet klar av fjellene i det jeg var pakket ferdig og klar tl å gå. Gikk forbi et mindre vann som lå helt blikkstille og så Lake Marjorie. Fjellene over speilet seg flott i vannet.

    Gikk forbi et vann til hvor jeg gikk en liten avstikker for å få tatt litt bilder før stigningen mot Pinchot Pass startet. Et ganske lett pass på 3689 moh, men allerede kl 9 viste termometeret som hang på sekken 33 grader i sola og det ble likevel en hard økt opp passet i varmen. På toppen var det samlet en liten gjeng og de første som kom opp hadde sett noen bighorn sheep i fjellsida og jeg gikk litt bortover ryggen på passet for å se om jeg kunne se de, men fant de ikke. Flott utsikt fra passet mot de mange småvannene som ligger på sørsida, med mektige fjell i bakgrunnen. 
    Også dette passet er relativt effektivt ned på sørsida gjennom flere switchbacks før en kommer ned til en lengre slette som går litt ovenfor alle småvannene. 

    V: På vei opp mot Pinchot Pass M: Utsikt nedover mot Lake Marjorie H: Toppen av Pinchot Pass

    V og M1: Utsikt sørover fra Pinchot Pass M2: Lite tjern et stykke nedenfor Pinchot Pass H: Langs Woods Creek
    Etterhvert begynte det å gå brattere nedover langs og en bekk rant nedover like ved stien. Tok meg en lengre pause ved en fossekulp og ventet til den verste varmen hadde gitt seg i fire tida. Fra der var det ikke lange veien ned til den beryktede hengebroen Woods Creek Bridge og derfra startet stien på nytt å gå oppover. Var tilrettelagt en ganske stor campplass ved broen og det var satt ut både stålboks til å oppbevare mat i og et toalett. Den populære Rae Lakes Loop går inn på JMT ved broen her så det er litt mer folk i området her enn ellers.
    Jeg går noen kilometer til og finner en campplass litt over 10000 fots skiltet som markerer hvor det ikke lengre er lov å brenne bål. Har allerede begynt å skumre når jeg slår opp teltet og det blir en kjapp middag før jeg kryper inn i teltet. 

    V og M1: Woods Creek Bridge M2: Sierra Juniper ved Woods Creek Bridge H: En hjort rett ved stien

     
     
    Dag 21 Baxter jct - Bubble Creek 21 km
    Kom meg opp tidlig og var på vei allerede halv sju. Gikk forbi vannet ovenfor Baxter jct og videre til Arrowhead Lake. Vannene lå blikkstille og speilet fjellene. Fin Dome ligger rett ovenfor Rae Lakes og er et flott landemerke. Oppe ved Rae Lakes kommer også Painted Lady til syne og alle de tre Rae Lakes var virkelig flotte denne dagen. Jeg tar meg god tid langs vannene og tar meg en god stopp ved det øverste.

    Fin Dome

    Middle Rae Lake og Painted Lady

    Painted Lady og Upper Rae Lake


    Painted Lady speiler seg i Upper Rae Lake
    Fra Rae Lakes starter stigningen mot Glen Pass (3648 moh). I starten var der ganske lett og etterhvert kom en opp til en rekke vann som ligger litt under passet. Den siste stigningen var ganske bratt og switchbackene lå tett inn i fjellsida. 
    Oppe ved toppen var det som vanlig en god del folk, noen som hadde gått forbi meg på vei opp og andre som hadde vært litt foran meg i løypa hele veien. Flott utsikt fra toppen og switchbackene ned på andre siden var enda mer spektakulære. 

    På vei opp mot Glen Pass

    Utsikt nordover fra Glen Pass mot vannene som ligger rett under passet
    Det fortsatte nedover helt til Lower Vidette Meadow på ca 2900 moh før stien bar oppover til Upper Vidette Meadow og videre langs Bubble Creek. Jeg gikk opp til en av de øverste plassene det er mulig å campe for å ha kortere distanse til forrester pass neste dag. Delte camp med Eric som jeg hadde truffet på stien tidliggere om dagen og to andre. Eric hadde gått fire uker langs PCT og skulle totalt gå ca 900 km i løpet av fem uker. Han hadde startet noe nord for Sierra Nevada og krysser hele Sierra på sin ferd sydover. 

    V: Lake Caroline M: Området rundt Vidette Meadow H: Stidelet mot Kearsage Pass

    V og M: Mye røyk fra skogsbrannen denne kvelden H: Campplassen ved Bubble Creek.
    Dag 22 Bubble Creek - Wallace Creek 23 km
    Hadde alarmen på så jeg kunne komme i gang tidlig for å klare Forrester Pass (4023 moh) før det ble for varmt. Kom meg avsted halv sju og gikk forbi den øverste teltleiren hvor de fleste holdt på å pakke, mens et par allerede var på vei oppover. 
    Gikk forbi noen småvann høyt over tregrensa på vei oppover og fylte vannflaska i det øverste før stien gikk videre på en rygg som går ned fra passet. Var to par som tok meg igjen på vei opp og jeg passerte noen andre. Var på toppen litt over halv ni og det ble etterhvert en liten gjeng der oppe før en etter en begynte å rusle ned igjen. 

    På vei opp mot Forester Pass
    Sørsida av Forrester er imponerende utført med stien lagd tett inn i den bratte fjellsida. Nedenfra er det nesten umulig å se at det går en sti der. Forester Pass ble bygget i 1930 og krevde et menneskeliv da det gikk et steinras under arbeidet.
    Fra bunnen av Forrester går det gradvis nedover langs et par vann og litt før Tyndall Creek når en tregrensa. Ble lunsjpause ved bekken der før det bar videre litt oppover igjen mot Bighorn Plateau. Hadde tenkt å campe der og rullet ut bunnduken under et tre, men etterhvert begynte det å bli så dårlig sikt at jeg heller gikk videre og campet ved Wallace Creek hvor det hadde samlet seg flere JMT'ere. Ikke akkurat den fineste campsiten, men den fikk duge. Ble en hyggelig prat med noen andre som gikk JMT og et par som gikk HST (High Sierra Trail) denne kvelden.

    V og M: På vei ned fra Forester H: Ned mot Tyndall Creek

    Bighorn Plateau
     
    Dag 23 Wallace Creek - Guitar Lake 13 km
    Våknet tidlig siden jeg ikke hadde giddet stå opp for å pisse tidliggere på natta og kom meg avsted før de fleste andre i leiren. En kort etappe denne dagen gjennom et skogsområde rett under tregrensa og første halvdel ved Crabtree Meadow nådde jeg ved nitida. Der stod det en kasse med "wag bags". I Whitney området er det ikke lov å etterlate noenting, ALT må pakkes ut. Og med min rytme de siste dagene var jeg ikke sikker på om jeg klarte å holde meg til jeg var over Whitney. 

    V: Opp fra Wallace Creek M: Sandy Meadow  H: Wag Bags...
    Derfra gikk det oppover til Timberline lake og da var det bare en drøy km igjen til Guitar Lake på 3500 moh. Var noen telt der fra før, men de fleste var folk som gikk Whitney t/r fra vestsida. Fant en fin teltplass og tok meg et formiddagsbad i vannet for å få vekk alt støvet fra stien og kjøle meg ned litt i det varme været. Etterpå ble det en liten runde med fluestanga og på første kastet fikk jeg en flott golden trout som ble turens største. Siden jeg hadde nok mat fikk den gå tilbake igjen. Prøvde en stund til, men var bare småfisk som nappet. 

    V: Timberline Lake M: Rett ovenfor Timberline Lake H: Guitar Lake
    Etterhvert kom det flere av JMT'erne opp til vannet og jeg hadde en hyggelig prat med to jenter som jobber som backpacking instructors ved en skole for friluftsliv. De hadde mye erfaring med turgåing både i USA og hun ene hadde også vært på Kilimanjaro. 
    Møtte også Eric igjen på vei ned fra Whitney. Han campet ved Crabtree og tok Whitney som dagstur fra PCT siden PCT permit ikke tillater å campe utenfor PCT. 
    Ble en ny runde med fluestanga på ettermiddagen og dirty tricks som wollybuggere og opphengere på dyret ble prøvd ut, men kun småfisk som var interessert. 
     
    Dag 24 Guitar lake - Whitney Portal 24 km
    Toppnatta. Alarmen ringer 01:40 med en brutal sirene lyd som vekker meg i panikk for å få av alarmen før jeg vekker alle rundt Guitar Lake. Men det var visst ikke noe problem. Når jeg ser ut er der allerede mange hodelykter og folk gjør seg klar. Et par stk er allerede på vei opp. 
    Jeg pakker kjapt sammen tingene, spiser en larabar og kommer meg avgårde 2:10. Ganske varmt til å være på natta i denne høyden. Og termometeret viser 11 grader så jeg tar kjapt av meg lue og hansker. 
    Første biten av stien er grei med slak stigning opp til den øverste plassen det er mulig å campe. Fra der starter switchbackene oppover. Først ganske greit og så blir fjellsiden brattere og brattere og noen steder er det nesten loddrett fra kanten av stien. Det går drøyt to timer opp til krysset der Whitney Trail kommer inn og jeg er da litt over 4000 moh. Derfra følger stien ryggen oppover og et par plasser går pulsen litt ekstra høyt når det er rett ned på nordsiden. Et par steder er det gap i fjellet så en  kan se sørøst ned mot Owens Valley. Etterhvert kan jeg såvidt se en rød linje i horisonten mot øst. Soloppgangen nærmer seg. 

    V: Allerede en del som har startet når jeg våkner M1: På vei opp til stidelet M2 og H: Stidelet


    V: Et av gapene med utsikt mot Owens Valley H: Fra stidelet går stien langs den taggete ryggen av Whitney. Mt Muir til høyre på ryggen.
    Den siste biten mot toppen er langt enklere og jeg når Mt Whitney, høyeste fjellet i sammenhengende USA på 4421 moh, et kvarter før soloppgang. Mange har samlet seg på toppen og noen har også kommet opp kvelden før og overnattet i telt i skjul bak nødhytta som står på toppen.
    Etter soloppgangen begynner folk å trekke ned igjen. Jeg tar en ekstra runde med kameraet. Sikten er fantastisk denne morgenen og mot nord er der klar sikt så langt øyet rekker med endeløs rekke med fjell.  
        
    V og M: Hytta på Mt Whitney H: Vente på soloppgangen

    V: Whitney Crest i soloppgangen H: Utsikt mot nord
    Etter litt begynner jeg å gå ned igjen. Første kilometerne følger samme vei som opp og artig å se hvor forskjellig terrenget virker når det er dagslys. Møter en del på vei opp som har startet noe senere. Ved stidelet treffer jeg igjen de første som startet nedturen. 
    Derfra er det først et lite pass som leder over på østsiden av fjellkjeden og på vei ned "The 99 Switchbacks" møter jeg mange som er på vei opp fra østsiden. De fleste har teltet ved øverste campen, mens noen tar de 2000 høydemeterne og 32 kilometer som en dagstur.

    V: Blomsten "Sky Pilot" trives godt i høyden M1: Et av gapene på vei ned M2: Mt Muir H: "The 99 Switchbacks"
    Har stort sett bare burger og øl i tankene på vei nedover, men stien går gjennom et utrolig flott landskap og står seg virkelig flott på egenhånd. Fra toppen er det drøyt 16 km ned og et par plasser småjogger jeg for å få det til å gå fortere. 
    Ved tregrensa må jeg til slutt kapitulere i håp om å slippe å bruke "wag bag'en" og gjør mitt fornødne i skjul bak et tre. 
    Har bare drukket en flaske vann og renser lit vann til de siste 8 kilometerne ned. Disse går unna på ca 2 timer og akkurat kl 12 er jeg nede ved Whitney Portal. Der treffer jeg de to som var foran meg i løypa og vi spiser burger og drikker noen øl. Etterhvert kommer flere av de jeg har truffet de siste dagene før det er på tide å komme seg ned til Lone Pine. 

    V, M1 og M2: På vei ned til Whitney Portal H: Caféen ved Whitney Portal
    Er heldig å få haik ned av noen som har vært oppe og hentet sin tillatelse for å gå Whitney neste dag. De skulle starte ved midnatt. 
    Nede i Lone Pine er første ærend postkontoret hvor jeg har sendt rene klær og alle de tingene jeg ikke trengte på turen. Finner meg så et hotell og får meg første dusj siden Reds Meadow. 
    Føles godt å være framme, men når jeg våkner opp dagen etter føler jeg allerede et savn til villmarka. 
     
  20. Liker
    tronn ga poeng til Henrik for en artikkel, Fjellforum starter med utstyrstester   
    Utstyrstesterne
    På forumet har vi mange erfarne og dyktige mennesker som har mye kunnskap om fjell- og friluftsliv. Kunnskapen omfatter alt fra turer til utstyr, og det som ligger på siden av dette. I løpet av høsten har vi fått etablert et godt og solid team som kan og vil teste utstyr. Dette er @virrma, @Tessatroll, @qwer993, @Anders Eriksen, @Mørkeblå, @TormodiFuruskogen, @tronn, @Þróndeimr og meg selv, @Henrik. Menneskene bak brukernavnene er aktive utendørs i de fleste årstider. Testene vil derfor være fundert på et godt og solid grunnlag.
    Gjennomføringen
    Utstyrstestingen foregår på fritiden til hver enkelt og er ikke kompensert. Vi har ikke mulighet til å gjennomføre vitenskapelige tester, men vi vil gjøre det beste ut fra våre forutsetninger. Dette innebærer nærmere at vi primært vil teste utstyret i den konteksten utstyret er ment for. I en utstyrstestartikkel vil det blant annet bli beskrevet hvordan testen er gjennomført og under hvilke forhold.
    Fremstillingen av utstyrstestene
    Testene som vil bli presentert på forsiden kan enten være enkeltstående tester eller sammenligningstester. Uansett vil hver enkelt testartikkel i hovedsak ha den samme oppbygningen. Vi vil først presentere produktet eller produktene som er testet sammen med forskjellige vurderingskriterier som er blitt brukt i testen. Deretter vil det komme en beskrivelse av hvordan testen er blitt gjennomført. Videre vil vi komme med en vurderingsdel hvor vi henter frem igjen vurderingskriteriene for å beskrive produktet som er blitt testet, og angi positive og negative sider ved produktet. Tilslutt vil vi komme med en konklusjon og kort fortelle om hva som har skjedd med produktet etter endt test.
    Kommende tester
    Mye forskjellig utstyr er sesongavhengig, og nå som vintersesongen står på trappene kan vi opplyse om at vi vil teste tykke og lange dunjakker for kalde dager, hundevennlige ski, vindluer, vinterprimus og nettingundertøy med mer. Når vi velger hva slags utstyr vi skal teste følger vi med på hva som etterspørres av i utstyrsforumene, men også om det kommer nye og innovative produkter på markedet.
    Kommentarer
    Både brukere, leverandører og produsenter inviteres til å kommentere testene. Det kan være dere har andre oppfatninger om utstyret som blir testet enn de som kommer frem i testen. Dette vil kunne være fruktbart og opplysende for alle sammen, som igjen vil kunne gangne forbrukerne og produsentene.

    Til slutt vil vi alle som drifter forumet på en eller annen måte ønske alle sammen en riktig god jul og godt nyttår!
  21. Liker
    tronn fikk poeng fra Memento mori for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  22. Liker
    tronn ga poeng til Oddbjørn for en artikkel, Sierra Nevada del 2/3 - Reds Meadow - Muir Trail Ranch   
    Dette er del 2 av en turrapport om min 400 km lange fjelltur fra Yosemite til Mount Whitney. Strekningen mellom Reds Meadow og Muir Trail Ranch langs John Muir Trail er 3-4 dager og av mange ansett som den kjedeligste etappen av JMT siden den går mye under tregrensa og bare har to fjellpass. Jeg valgte derfor å gå en rute lengre øst i mer variert terreng.

    Dag 10 Mammoth Crest - Ram Lake, 15 km
    Startet videre oppover Mammoth Crest til den nådde sitt høyeste på 3400 moh. Deretter bar det nedover til Deer Lakes før en ny liten klatreetappe opp til Duck Pass gjennom en liten steinrøys. Fra duck pass kommer en litt mer brukt sti og jeg fulgte denne forbi duck lake og inn på jmt. Traff en eldre dame som holdt god tempe innover stien langs Duck Lake, hun var i følge med et par andre eldre herremenn, men de lå langt bak.
     
    V: Mammoth Crest, H: Tilbakeblikk mot Deer Lakes
     
    V: John Muir Trail rett etter Duck Lake, H: Krysset til Ram Lake
    Fulgte jmt fram til purple lake hvor jeg tok av opp mot ram lake. Var en sti oppover her også, men den forsvant mer og mer jo lengre opp jeg kom. Er litt stigning opp til Ram Lake og formen var definivt ikke helt tilstede denne dagen. Egentlig hadde jeg planlagt å komme meg opp til Franklin Lakes som ligger over tregrensa, men jeg tok istedetfor en tidlig kveld ved Ram Lake. Fikk tid til et lite bad og litt fisking før jeg krøp i soveposen.

     
    Dag 11 Ram Lake - Lake Wit So Nah Pah, 10 km
    Våknet midt på natten av hagl og regn. Stengte igjen beaken på hexamid teltet og sov videre. Tidlig morgen kom det en ny skur og det var helt hvitt på bakken. Drøyde det litt i håp om av været skulle lette og halv ni var det ganske greit vær så jeg startet på bakkene opp mot Franklin Lake. Turen opp dit var ganske grei og jeg brukte omtrent en time opp til øvre enden av vannet. 
     
    Nattens hagl ligger tett på bakken
     
    V: Ram Lakes, H: Franklin Lakes
     
    V: Franklin Lakes med Pretty Pass den første kløfta til venstre, H: Tilbakeblikk mot Franklin Lakes på vei opp Pretty Pass
    Fra Franklin lake er neste hindring Pretty Pass på 3620 moh. Den startet allerede ned ved vannet med en stor steinrøys. På vei oppover hekter jeg ene staven i det jeg nesten faller og den knekker på det midterste partiet. Den er fremdeles brukbar, da jeg kan låse den i en lavere posisjon fra der den knakk. Hekter den hele staven på sekken så jeg ikke skal knekke mer og ihvertfall har en hel stav til teltet. Videre oppover er det mye løs grus og jeg løser ut et par mindre steinsprang. Halvveis opp begynner det å hagle igjen og skyene ser veldig truende ut. Heldigvis har jeg ikke hørt noe torden enda. Mot toppen blir det brattere og jeg sliter meg gjennom en veldig løs travers for å komme i rett posisjon til siste biten. Omsider er jeg på toppen og kan nyte utsikten østover. Planen er nå å bruke et par dager på østsiden av Sierra crest før jeg igjen krysser over på vestsiden. 
     
    V: Hvordan Pretty Pass har fått sitt navn vet jeg ikke, men muligens det innebærer en smule ironi. Utsikten mot både øst og vest fra toppen er derimot meget vakker.
    H: Utsikt østover mot Convict Canyon. Mount Baldwin i bakgrunnen
    Turen ned på andre siden er omtrent like bratt med ganske løs grus, men jeg kommer meg nokså greit nedover. Når det slaker ut og blir normalt terreng igjen tar jeg fram andre staven også igjen, men litt lengre nede på helt enkelt terreng ruller jeg på en stein og går i bakken. Begge stavene knekker og jeg har nå tre brudd på stavene. Slenger alle delene i sidelommen på sekken og går videre til Big Horn Lake. Er noen fine campsteder der, men vannet et så uttørket at det renner ingenting hverken inn eller ut så jeg går videre oppover. 
     
    V: Knekk og brekk... H: Big Horn Lake med Red Slate Mountain i bakgrunnen
    Ovenfor Lake Wit So Nah Pah kommer det en fin bekk inn og jeg finner en plass der for å campe. Fremdeles tidlig på dagen, men jeg hadde planlagt en kort etappe denne dagen og må også fikse litt utstyr. Været frister heller ikke særlig og det veksler mellom hagl, kornsnø og regn med noen perioder med solglimt innimellom. 
     
    V: As good as new... H: Fin teltplass med utsikt mot Red Slate Mountain
    Fikk spjelket stavene med noen teltplugger og rigger opp teltet. Viser seg snart at de tynne spikerpluggene bøyer seg meg engang så jeg må ofre en V-plugg også og er da to plugger i minus til teltet. Blir en god liten lur i teltet før været letter litt i sekstida. Tid for litt matlaging og så blir det et liten tur med fluestanga og kameraet ned til vannet. Får 4-5 små bekkerøyer og har fisk etter på hvert kast når jeg setter litt fart på strekning Caddis varianten. Kvelden blir rolig og nydelig selv om det er rimelig kjølig i luften etter en hustrig dag.
      
    V: Flott sted for å lure noen småfisk, M: Red Slate Mountain speiler seg vakkert i den lille tjønna ovenfor Lake Wit So Nah Pah, H: Melkeveien over Red Slate Mountain
     
    Dag 12: Lake Wit So Nah Pah - Upper Hopkins Lakes 7 km
    Var en kald natt og jeg våknet til et tjukt lag av rim på teltet. Tok det derfor rolig på morgenen og ventet til solen fikk tørket det meste. 
    Halv ni var jeg klar for avgang og da var det fortsatt bare 4 varmegrader. Fulgte bekkedalen opp mot Constance Lake og tok meg så opp på ryggen vest for vannet. Der ble det litt opp og ned før jeg kom på oversiden av Constance Lake og kunne følge dalen der oppover mot Corridor Pass (3597 moh) Dette er regnet som et lett klasse 2 pass, men det var et drygt stykke med steinrøys å forsere så det tok likevel litt tid. Nydelig utsikt nedover dalen fra ruten oppover. 
      
    V: Constance Lake H: Utsikt mot Constance Lake fra Corridor Pass
    Fra toppen av passet gikk det relativt enkelt ned mot Big McGee lake. Krysset stien til McGee pass og gikk videre over en slette før jeg fant en ny sti. Denne ledet oppover mot Hopkins Pass som jeg skulle over, men jeg trodde ikke det var noen sti her. Stien ledet meg imidlertid helt til topps og jeg var vel kanskje mest lettet siden jeg var ganske lei av steinrøys fra de forrige passene. Møtte et par som var på vei ned igjen, de campet med McGee Lake og hadde vært over passet på dagstur for å fiske i Hopkins Lake. 
     
    V: Utsikt sørover fra Corridor Pass H: Frodigere når jeg kom lengre ned fra Corridor Pass
     
    V: MgGee Creek H: Liten pytt på vei opp Hopkins Pass
      
    V: Big MgCee Lake M: Red & White Mountain fra Hopkins Pass H: Mot sør fra Hopkins Pass, Third og Fourth Resseses vises i bakgrunnen.
    Nydelig utsikt fra toppen både mot nord hvor jeg kom fra og sørover mot the Mono Resseses. 
    Relativt slakt og fint terreng ned mot Upper Hopkins lake og jeg fant en grei teltplass litt ovenfor det nedre av de to Upper Hopkins Lakes. Ble ikke så mange kilometer, men kryssing av to pass på over 3500 meter tar sitt. 
     
    Camp ved Upper Hopkins Lakes
    Litt spent på å prøve fiskelykken her så straks teltet var satt opp tok jeg med fluestanga ned til vannet. Litt skuffet over at det bare var små bekkerøyer å få her også. Fikk vel en 15-20 stk på en runde rundt vannet, alle på samme cdc Caddis imitasjon. 
    Så også spor av det jeg tror er gaupe på motsatt side av vannet. Var ihvertfall for små spor til å være puma. Eller kanskje det bare var en hund...
     
    Utpå kvelden ble det skyfritt så det ble litt forsøk på nattfoto før jeg krøp i soveposen. 
     
    Dag 13: Upper hopkins lake - Lower Mills Creek lake, 16 km
    Enda en natt med frost. Våknet sent og kom ikke i gang før halv ti. Fra Hopkins Lake er det et sti nedover mot Mono trail, men i øvre deler er den mange steder svært utydelig og jeg mistet den flere ganger for så å finne den igjen. Uansett meget greit terreng å gå i og det gikk i greit tempo. Nede i Mono Recess fulgte jeg stien der nedover til avstikkeren mot Second Recess. Møte to andre på vei oppover med en hund, tror det var dagsturister som sikkert overnatter på Vermillion Valley Resort. 
      
    V og M: Dalen langs Hopkins Creek H: Mono Recess Trail
    Kom meg ganske langt ned i Mono Recess før avstikkeren og jeg var vel nede på 2600 moh før det bar relativt bratt oppover Second Recess på relativt grei sti. Etterhvert flatet det litt ut og jeg gikk langs en nydelig bekk hvor småfiskene svømte livlig rundt. 
    Ved mills Creek slutter den offisielle stien, men SHR går oppover fjellsiden fra Second Recess. Var en antydning til sti oppover, men etter å ha fulgt den 250 høydemeter oppover og var ganske langt nord for der jeg mente jeg burde være traverste jeg bortover til jeg fant en annen sti som først gikk litt nedover før den gikk oppover der jeg skulle. Vet ikke om den stien faktisk hadde gått enda lengre nord og opp før den snudde og det var samme sti, men har ihvertfall hørt flere andre har hatt litt problemer ned å finne rett rute i området. 
     
    V: På vei opp mot Mills Creek H: Camp ved Lower Mills Creek Lake

    Solnedgang var nydelig denne kvelden
    Vel oppe ved den første lille dammen etter st stigningen flatet noe ut tok jeg en liten pause før den siste etappen opp mot Lower Mills Creek Lake. Den siste biten fikk greit opp en liten fjellrygg og vel framme ved vannet ble det tid til et lite bad og en tur med fluestanga. Fikk min første golden trout, men den var knapt 100 gram og virket som de fleste fiskene der var samme størrelse. 
    Kvelden var helt skyfri så det ble en ny runde med kameraet etter middag og sternene tittet fram.  

     
    Dag 14 Lower Mills Creek lake - Wee Lake, 11 km
    Klarte for en gangs skyld å komme meg relativt tidlig opp og var på vei mot Upper Mills Creek Lake kl halv åtte. Greit å kunne utnytte den litt kjølige morgenen til å ta den verste stigningen. Oppstigningen mot Gabbot Pass (3730 moh) startet fra vannet og jeg fulgte den ruten som står beskrevet i boken om Sierra High Route. Dette gikk veldig greit. Noe steinur som måtte forseres, men stort sett greit å gå hele veien. Høyden merkes imidlertid og hvert steg går litt saktere enn vanlig. På vei opp møtte jeg en gruppe på fem som kom motsatt vei. De hadde startet SHR ved Piute Pass og skulle gå til Tuolumne Meadows og var på tredje dagen. 
     
    V: Mt Gabb speiler seg i Upper Mills Creek Lake, H: Tynn is på en pytt på vei opp Gabbot Pass

    Lang rekke med fjell mot øst: Abbot, Dade, Pip-Squek Spire og Bear Creek Spire.
    På toppen av passet valgte jeg å følge en renneformasjon som går på skrå vestover. Gik først litt oppover og var oppe på 3750 moh før det gikk nedover. Et greit rutevalg med stort sett fint underlag å gå hele veien. Måtte imidlertid ta en liten avstikker ut av søkket for å få litt utsikt. 
    Nede ved Lake Italy så jeg et par fine fisker svømme forbi så jeg tok en pause med fluestanga og fikk et par golden trout som ihvertfall var litt større enn de fra dagen før, men den store fikk jeg dessverre ikke.
      
    V: Utsikt sørvest mot Lake Italy fra Gabbot Pass  M: Teddy Bear og Brown Bear Lake  H: Ice Bear Lake fra toppen av White Bear Pass
      
    V: Big Bear Lake  M: Little Bear Lake  V: Vee Lake
    Fra Lake Italy fulgte jeg stien et stykke nedover før jeg tok sørover mot White Bear Pass (3630 moh). Passerte Teddy Bear Lake og Brown Bear Lake uten å se noe til bjørn. White Bear Pass er beskrevet som et litt vanskelig pass hvis en ikke finner rett rute, men jeg så meg ut en rute som gikk godt til venstre for dalen som går ned fra passet og dette fungerte greit. Måtte trenge meg gjennom litt vierkratt på vei oppover og fikk noen nye skrubbsår på leggene, men det får en tåle. På toppen av White Bear Pass ligger White Bear Lake og derfra valgte jeg å forlate SHR og gikk nedover mot Big Bear Lake og videre til Little Bear Lake som var et utrolig flott lite vann godt over tregrensa. Derfra fulgte jeg et lite skar over til Vee Lake hvor jeg fant en fin teltplass med god utsikt til Seven Gables og Gemini. 
    Ble en runde med fluestanga også denne kvelden, men ørretene var for små til å bite over flua. 

    Flott utsikt mot Gemini (den pyramideformede toppen) fra campen.
    Dag 15: Wee Lake - Sallie Keys Lakes 15 km
    Tok det rolig om morgenen og sov til sola tittet inn i teltet. Dagens etappe startet i variert terreng meg kratt, stein og fjell. Fulgte Bear Creek nedover langs en sti sin forsvant og dukket opp igjen i tide og utide. Er nok ikke den mest brukte stien i Sierra, men så ihvertfall relativt ferske fotspor. 
      
    V: Seven Gables i bakgrunnen  M: Bear Creek Meadow under Seven Gables  H: Seven Gables fra annen vinkel
    Fra Bear Creek Meadow hadde jeg regnet med stien ble noe bedre, men det var snarere tvert imot. Mye steinur som måtte forseres nedover. Siste km ned mot John Muir Trail bedret det seg og farten gikk opp. Ved stidelet til JMT var det samlet en del som hadde tatt pause. Snakket med et par som gikk hele jmt og hadde brukt rundt 14 dager til nå. 
     
    V: John Muir Trail langs Marie Lakes  H: Langs Sallie Keys Lakes
    Med god sti under beina gikk det fort opp til Marie Lakes og videre til Selden Pass (3315 moh). Planen var å campe ved Sallie Keys Lakes og jeg var fremme der i tre tida. God tid til å fiske litt og det ble et par golden trout, men heller ingen store denne dagen heller. 


    Måtte opp midt på natta for å pisse og fikk anledning til å ta dette bildet
     
    Dag 16: Sallie keys lake - McClure Meadow 24 km
    Kom meg opp tidlig for å komme meg ned til muir trail ranch så tidlig som mulig. I det jeg våknet spaserte en hjort rett forbi teltet mitt. 

    Litt kjølig på morgenen før sola kom høyt nok til å komme over fjellene. Turen ned gikk greit på god sti og ca kl 9 var jeg framme ved MTR. Ranchen der er et overnattingssted hvor en må ta båt inn over florence lake og så noen kilometer å gå. De ordner også resupply for turgåere og min bøtte med mat ventet når jeg kom. 
    Fikk ladet batteriene til kameraet, faktisk var det bare et som trengte lades da solcellepanelet klarte å fullade det andre som var tomt dagen før. Sorterte all maten og la det som var til overs  i hiker boksene. Hadde sent med en stor pose m&m og en som tydeligvis hadde sent for lite snacks var overlykkelig når han fikk halvparten. Youghurt nøttene og cashewnøttene jeg hadde sent ble det imidlertid ingen deling av. Maten min består for det meste av barer om dagen og gjerne også til frokost. Har med nok frokostblanding til annenhver dag, men en clifbar eller granolabar er utrolig lettvint til frokost. Ellers går det i proteinbarer, larabar (frukt og nøttebar) og selvsagt snickers. Til middag har jeg noe mountain house og annet frysetørket og selvmikset med ingredienser fra packit gourmet. Noen poser potetmos er også med. Til snacks varierer jeg med ost, nøtter, jerky og salami. Spesielt osten er utrolig god å ha når ulvehungeren pluttselig setter inn. 
    Drar av gårde fra MTR litt over tolv og går oppover langs elva med mange vakre fossefall og fine settinger. Med mat så veide sekken 16 kg når jeg dro fra MTR og det merkes godt i skuldrene at det er endel over det som er komfortabelt i arc frame sekken.

    V og M: Muir Trail Ranch H: 16 kg er ikke så ille med mat for 9 dager i sekken.
    Resten av turen fra Muir Trail Ranch til Mount Whitney langs John Muir Trail kommer i del 3...
     
     
     
     
     
     
  23. Liker
    tronn fikk poeng fra Taomas for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  24. Liker
    tronn fikk poeng fra AK74 for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
  25. Liker
    tronn fikk poeng fra Raines for en artikkel, Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.   
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse.
    Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers!
    Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. 
    Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver.  Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. 
    Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent.
    Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner.

    Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva.


     
    Søndag 16. august.
     
    Mandag 17. august.
     
    Tirsdag 18. august.
     
    Onsdag 19. august
     
    Torsdag 20. august.
     
    Fredag 21. august.
     
    Lørdag 22. august.
     
    Søndag 23. august.
     
    Mandag 24. august.
     
    Tirsdag 25. august.
     
    Onsdag 26. august.
    Torsdag 27. august.

     
    Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det.
    Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn.
    Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte.
    Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år.
    Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre
     
    Takk for at du leste
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.