Gå til innhold

jenspetter

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    152
  • Ble med

  • Besøkte siden sist


Omdømmeaktivitet

  1. Liker
    jenspetter fikk poeng fra Marius Engelsen i Optimus svea vs. Coleman 442?   
    Hei
    Optimus 123 er jo bombesikker. Svært få deler og enkel i bruk. Output er vel ca 1400 watt og brenner kanskje 50 minutter på 1 tank. . 442 er noe mer kompleks, men fremdeles enkel. Gir  ca 2200 watt og brenner noe lenger på 1 tank. Jeg har begge og aldri hatt noe trøbbel,med noe av dem. Noe høyere flamme på vinteren med 442. Jeg hadde nok valgt 442, og heller kjøpt 123 å hatt som reserve og singeltur brenner.
    jenspetter
  2. Liker
    jenspetter ga poeng til Friluftsnoob i Private fiskevann på Hardangervidda   
    Allemannsretten bør utvides til også å gjelde fiskevann. Jeg skjønner at på det tidspunkt allemannsretten ble til valgte man å unnlate fiskevann, nettopp fordi dette var en meget viktig inntektskilde og ikke minst en viktig matkilde for dem som hadde dette.
    I dag er bildet annerledes. Jeg har ikke tall på det men tviler på at de fleste private vann brukes til matauk eller som en viktig inntektskilde.  Men kan innrømme at de som driver med uttak for videresalg og kan dokumentere at dette er en viktig inntektskilde kunne fått dispensasjon.
    Norske lover og regler endres stadig ut fra hva som er hensiktsmessig. Således må også allemannsretten vernes og endres i takt med hvordan naturen brukes i dag. Og det vi leser nå er at tilgangen på områder blir stadig mindre, hytter bygges over en lav sko og rettighetene til innbyggerne gjennom allemannsretten blir stadig mindre.
    Jeg ønsker ikke tilstander som i utlandet hvor alt er privat. Det er ikke en ønsket utvikling.
  3. Liker
    jenspetter ga poeng til evensverdrup i Alaska på tvers - 57 dager i villmarka   
    Hei!
    I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også  Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her
    Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs! 
     
     
     
     
  4. Liker
    jenspetter ga poeng til uendelig i Jomfrutur til Hardangervidda, juli 2020   
    På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. 

    Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august.

    Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to.

    Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien.

    Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema.

    Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet.

    Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok.

    Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere.

    Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er.

    I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein.

    Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk.

    Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme.

    På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der.

    Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta.

    På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane.

    På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta.

    På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag.

    På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake.

    To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen.

    På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg.

    Oppsummering:

    Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu.

    Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

     
































  5. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i "Jeg har oppdatert bloggen min" - tråden   
    Noen ord om det å søke til fjells og gjøre seg utilgjengelig, i en verden hvor det ellers forventer at man er tilgjengelig overalt hvor man ferdes. 
    Skjult lenke - logg inn for å se den
     
     

  6. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i "Jeg har oppdatert bloggen min" - tråden   
    Selv de minste blå flekkene på kartet over Troms kan skjule trivelige Skjult lenke - logg inn for å se den
     
    .

  7. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i "Jeg har oppdatert bloggen min" - tråden   
    Fjellmenn lurt av tett skodde. Slit. Hetebølge. Grov fjellrøye fanget på utrolig vis. Noen av nøkkelordene for Skjult lenke - logg inn for å se den.
     
     

  8. Liker
    jenspetter fikk poeng fra Bjørja i Private fiskevann på Hardangervidda   
    Jeg bommet nok litt på når Høyfjellskommisjonen hadde sitt "virke". Det var tidlig på 1900 tallet. Bakgrunnen var man ikke kunne ha områder som ingen eide. Kommisjonen ga også grunneiere eksklusiv rett til fiske. Slik er det den dag i dag. Du kan fiske i rennende vann men ikke selve vannet. Forøvrig gir boka til Tore Qvenild "Fiskeguide for Hardangervidda" en god fremstilling av både fisket og eierforholdene på vidda. 
  9. Liker
    jenspetter ga poeng til SiriTyb i Mine dager i Femundsmarka   
    Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka.
    Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna.
    Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen
    Dag 3: Grislehåen – Djuphåen
    Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset.
    Dag 5: Båt hjem 0930.
    Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det.
    Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg.
     
    Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet.
    Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem.
    Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner.  På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig.
     
    Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se.   Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang.
     
    Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da!  Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig.  Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen.  Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem.  Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur,  de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause.  All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket.
     
    Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen.  Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig.
     
    Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger.
     
    Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen.  Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden.
     
    På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje.
     
    Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være.  De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier?
     
    Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske.
     
    Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.


















  10. Liker
    jenspetter ga poeng til OleHenrik i Fisketur i Tjønndalen nordøst for Kopperå.   
    Hei hei. Lenge siden jeg har vært inne å rapportert fra mine turer, men her kommer en kort. 

    Tjønndalen. Wow. Jeg ble ganske overrasket over hvor lite stier og spor etter mennesker det var i dette området. Ikke det helt store fisket på denne turen, men fikk det min onkel ville kalle «flott stekefisk» 😄
    Enkel tur i lettgått terreng. Besøkte Litjtjønna, Midtitjønna og Stortjønna. En tur på ca 11km rundt alt. Når jeg kom hjem innså jeg at jeg hadde filmet mye så satt sammen en liten video. 
    Ta gjerne en titt og fortell meg hva du synes. 
     
    mvh Ole 
  11. Liker
    jenspetter ga poeng til uendelig i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Gikk Kløvstien i dag. Gammel ferdselsåre mellom Romsdal og Sunnmøre, beliggende i samme fjellmassiv som Trollstigen, og delvis i samme trasé som denne veien. Lite trafikk. Knallvær. 
     
     



  12. Liker
    jenspetter ga poeng til Tom42 i 1, 2, 3 , 4.-.-.- 57, 58, 59, 60. // 1,2 ,3.-.-.- 18, 19 , 20   
    Jeg har vært på tur.  Men full oppakning.  Egentlig litt av en sensasjon, særlig fordi dette var den første etter mareritturen i fjor hvor det nærmest var et mirakel at jeg klarte å komme meg tilbake til Synken for egen maskin
    Men det som gjorde turen så vellykket tror jeg var måten jeg denne gang gikk på, i motsetning til i fjor.  Da gikk jeg omtrent «til krampa tok meg», og ankom Holken som et slakt.
    Derfor bestemte jeg meg for følgende gangform: En gangform som forhåpentligvis kan inspirere andre som sliter med plager i beina.  Egentlig ingen nyhet.  I Speideren ble det kalt for Speidermarsj: Kombinere løp og gange. 
    Mitt opplegg var å gå 120 skritt.  Så full stopp i 20 sekunder, og så var det på ’n igjen.  For lettvinthets skyld talte, eller kanskje det heter telte jeg til 60 hver gang jeg satte høyre foten i bakken.   Fulgte selvsagt ikke opplegget helt slavisk, ingen vits og stoppe mitt i et myrhull med vann til midt på leggen.  Men som prinsipp gjennomførte jeg opplegget og denne gang ankom jeg leirplassen i fin form.  
    Og storkoste meg - hele tiden. 

    To fine ørreter ble det også.  Den ene på en E 12 og den andre på en klekker.

     
    Likevel, når dette er sagt må jeg tilføye at det var stor distanseforskjell på turen til Holken og nå til Fagervann. 
    Men skal jeg gå durabelig langt i fremtiden kommer jeg nok til å slå opp teltet og ta en god og lang pause
    Men uansett om du skulle ta igjen en som mumler «58, 59 60», er det ingen grunn til å ringe 113. 
    Ps.
    Opplegget med en pose til fiskestengene fungerte fint

     

  13. Liker
    jenspetter ga poeng til Espen Ørud i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Vi valgte å campe helt nederst på fjellet i helgen. Det ble helt fantastisk!


    Og igjen ble vi minnet om hvor fantastisk det er med lavvo med komplett innertelt med fast bunn og lavvoovn med vedfyring når det blir fuktige dager!
     

     
  14. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i "Jeg har oppdatert bloggen min" - tråden   
    Du våkner av at hunden har overtatt det meste av liggeunderlaget. Selv er du henvist til lyngen. Mårrasola fra blå himmel varmer godt. Kaffen inntar du fra soveposen mens du myser mot landskapet. Du stiller deg det store spørsmålet: Skjult lenke - logg inn for å se den
    Skjult lenke - logg inn for å se den 

  15. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i "Jeg har oppdatert bloggen min" - tråden   
    I disse tider kan man dra i gang ting man har tenkt på en stund. Skjult lenke - logg inn for å se den er min "hatten av" for Nordkalottens rike natur, kontrastfylte klima og lys. Her vil det høstingsbaserte friluftsliv løftes frem. Der naturressursene står til rådighet for jegeren, fiskeren og sankeren. 
    Skjult lenke - logg inn for å se den
    Nye beretninger/oppdateringer vil bli kunngjort på: Skjult lenke - logg inn for å se den
     
     
     

  16. Liker
    jenspetter ga poeng til Imp i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Fra dagens tur med en venninne 😊 de eier skog her og jeg får ha kajakkene på dette området i sommer. Kjenner jeg gleder meg skikkelig til denne sommeren!! 
     

  17. Liker
    jenspetter ga poeng til Nordhauk i Jeger men allikevel være glad i dyr ?   
    Om jeg måtte velge tok jeg 10 av 10 ganger kjøtt fra vilt som har falt for en kule eller en haglsverm ute i sitt eget miljø, framfor industrielt produsert kjøtt. Især det importerte kjøttet. Så er det bare å si at det finnes ingen motsetning mot å være jeger og være glad i/ha den aller ytterste respekt for dyreliv. Jeg leste en svært interessant reportasje av legenden Sverre M.Fjeldstad i et eldre Villmarksliv nylig, hvor han tok for seg naturens rå realiteter mht dødsårsaker blant dyr. Han konkluderer der med at det vilt som er så heldig å avslutte sitt liv for en kule, er de heldige. Jeg er enig med ham i det. 
  18. Liker
    jenspetter ga poeng til Imp i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Etter x antall uker uten barnefri og ekstra mye pga korona og kragebeinsbrudd på minsten måtte jeg bare ha litt space. Leverte barna til barnevakt og tok med hunden i Østfoldskogen. Der ventet fred og ro, bever og bål. 
    Som alltid sov jeg mye bedre, ca ti timer. Viltgryte smakte sykt godt, med reinsdyrkjøtt fra en venn som jakter på Hardangervidda. Evig takknemlig 🤗
    Det ble selvfølgelig en altfor kort tur. 


  19. Liker
    jenspetter ga poeng til Imp i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Ble tur til Rødbykollen også, med barna 👍 

    D5731B47-B8D7-4E69-BF08-4E55DFAF1C8F.MP4
  20. Liker
    jenspetter ga poeng til Kristian J. Vabø i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Tok lunsjen ute i dag, bare 10 minutters kjøretur hjemmefra 



    Våren er på vei  

  21. Liker
    jenspetter ga poeng til Miamaria i Hvordan påvirker Coronaviruset ditt friluftsliv?   
    Jeg droppet å sette meg i bilen for å padle i dag, gikk heller over veien ned til havet og tok en tur i nærområdet. Det ga uttelling! Jeg så fem otere på turen, en del ørn, en del sel, en flokk niser, en flokk haveller, fjæreplytt - og årets første gjeng med tjeld! Strålende tur.
    Jeg hadde mest lyst til å padle på yttersida etter orkanen i går var det sikkert artig der, men vi er jo anbefalt å holde oss i egen kommune og det er uansett uaktuelt å kombinere padling med besøk sånn som det er nå, så. Da ble det litt endring i friluftslivet her nå, selv om jeg neppe hadde blitt smittet eller smitta noen ved å padle alene i nabokommunen heller. Nok av luringer som "tenker sjøl".
  22. Liker
    jenspetter ga poeng til Imp i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    Ut på tur på Hurum med barna i kveldingen. Koselig å finne harespor i nysnøen. Sønnen var overrasket over at harespor kunne se slik ut. Så jeg måtte hoppe rundt og vise han hvordan en hare hopper når den ikke løper... 🤗🙃
  23. Liker
    jenspetter ga poeng til Imp i Hvor har du vært på tur i dag - 2020   
    I helgen har vi vært hyttevakt på den lokale vaffelhytta på Hurum sammen med en venninne. Vanvittig koselig! 
    Ble et par skiturer. Fantastisk føre lørdag. I dag var det bare sørpe.
     


    E06A1F48-247F-4254-BF6F-38409A9315CE.MOV
  24. Liker
    jenspetter ga poeng til Jaahan i Karasjohka i packraft - Juli 2019   
    Karasjohka juli 2019
     
    Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd.
     
    I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra?
    Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato.
    18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord!
    15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke.

    Det jobbes knallhardt
    Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe.

    Basen og flyet til Mosquito Air Taxi
    Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken.

    Går an å leve med det her
    For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt.

    Toppen av storfjellet Lulimus
    Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat.

    Kursen er funnet

    Turens første fisk

    Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra
    Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet.

    Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka




    Går ikke an å ikke kose seg nedover her
    Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske.

    En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen
    Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter.
    Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine.

    Trygg avstand
    Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand.

    Lemenet
    Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen.

    Stolt type

    Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den.

    Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake

    Nyter livet i vannkanten vest for hyttene

    Multer må fotograferes de også
    Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre.
    I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy.

    Ville du lagt ut på langtur med denne?
    Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med.

    Drapsmann poserer med sitt offer

    Får oppleve mye flott når man drar på tur
    Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss.

    Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza
    Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt.
    Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål.

    Camp Vuottasjávri
    Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien.
    Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen!

    Stolt ung mann
    Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda.

    I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din


    Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side
    Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under:
    Skjult lenke - logg inn for å se den

    Lønner seg å slutte å spise når man er mett
    Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid.
    Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert.
    Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva.

    Det rekognoseres ved fossen
    De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene.
     
     
     
     
     

    Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn
    Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen.

    Klar for avreise Camp Laila
    Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt!

    Et behagelig strekke av elva

    Utsikt fra ATV-sporet vårt
      Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje?
    Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten.
    Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! 
    Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta.

    Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker

    Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum
    Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!
  25. Liker
    jenspetter ga poeng til In reach i Svea123 + Billy Can Cup   
    Har lenge sett etter noe kokekar som passer til Sveaen. Den som følger med er for liten. 
    Ikke stor nok til real turmat og en kopp pulverkaffe. 
    Sjekket med Bushcraft, Billy Can cup burde gå. 
    De målte på butikken for meg. 95mm innv. Og Svea er 95mm utenom den nederste flensen, der er den 97mm.
    Tror dette er perfekt. 0,75ltr. Stor nok, og tar ikke mere plass. Finnes i titan også, men droppet det. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.