7homas

Tid       10 timer
Dist.     17,5 km
Totalt   43 km

 

Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli!

Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda.

Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken....

....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra.

Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag

Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet.

Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen)

Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga.

Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig.

Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte.

De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel.

Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved  Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne.

Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur.

 

Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke.

Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram).

Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også.

Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku

Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem.
Ser du den?

Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje

Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det.

Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng.

 

Dag 4
Falkfangarhøgda over Svuku
Lørdag 16.07.2016

Tid       6,5 timer
Dist.     18 km
Totalt   61 km

 

Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden.

Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten.

Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien?

Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre.

Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå.

Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side.

Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund».

Nordover

Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann.

Sørover

Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet.

Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake.

Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj.

Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre.

Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende.

I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig.

 

Dag 5
Å f***....bjørn, eller!?
Søndag 17.07.2016

Tid       2 timer
Dist.     8,5 km
Totalt  69,5 km

 

Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga.

Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen.

Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur.

Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det?

Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå?
- stå helt stille?
- gå sakte videre?
- lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager?
Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder!

Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form....

Hahaha. Jeg ler høyt.

Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning.

Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn.

 

Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår.

•  
•  
• Siter