RonOne

Jeg ser at flere er kritiske til apparatenes batterikapasitet - sikkert med rette - men gir samtidig ingen indikasjon om at de opererer med annet enn "single shot" av batterier i villmark. Det kan være mange ulike meninger om dette, og mange faktorer og hensyn spiller nok inn. Min vurdering er at slik praksis fortsatt har stor risiko, og forsøker selv å eliminere min egen løpende risiko, som følger: Navigasjon - Jeg bruker p.t. en helt grei Garmin 64-serie, men drar aldri ut med kun EN batteripakke i ryggsekken. Selv har jeg fire NiMH-batteripakker for Garmin, som er fulladet fra bilen eller hjemmefra, og bærer alltid ett ekstra i sekken. Jeg drar på lengre turer (feks Troms-Finnmark-Finland 40-50 dager), og derfor har jeg behov for flere dagers batteribruk før lading (4 stk, nå). Jeg har også sol- og lademuligheter, på reisen. Disse NiHM-pakkene koster under kr 200/stk på eBay, og de veier lite, så hvorfor i all verden bare ha ETT batteri til navigasjon? For ikke å glemme: jeg bærer papirkart og kompass, og bruker dette for å ha navigasjon "i fingrene". Så har man naturtegn, urvisere mot sol, tar méd (posisjoner i horisonten og høyder), osv... Det skal temmelig mye til før jeg er helt tom for navigasjonsmuligheter. Nød - kun den absolutt sikreste nødløsningen får være min siste nødløsning. Den er ikke basert på kommersielle (leide) tjenester, som Spot og InReach, men kun de kapasiteter som er absolutt tryggest av alle: det satelittnettverkene som er internasjonalt forpliktet på statsnivå, ikke selskapsnivå. COSPAS-SARSAT sender på 406 MHz, over flere amerikanske, europeiske og russiske GEO-, MEO- og LEO-satellittnettverk - noen dedikert for SAR, noen kombinert med navigasjon, som Gallileo, men poenget er at de er MANGE nettverk og gir stor redundans og største trygghet. Den operative driften er i tillegg eksepsjonell: nasjonal, ofte militær og organisert redundant for full failover. På sjø betyr det en 406 MHz EPIRP-sender registrert på fartøyet, og på land en 406 MHz Personal Locator Beacon (PLB) registrert på personen (og nærmeste pårørende) ...og 406 Mhz ELT, for dere innen luftfart. De fleste av disse transceiverne er IP-X7 sertifisert, har 5-7 års batteri og batteri-testbutton som gir deg visshet om batterinivå (OK betyr ingen flate batterier det nærmeste året). Disse nødpeilesenderne brukes kun i nød, men sikrere blir det ikke. COSPAS-SARSAT har holdt i 40 år, og moderniseres stadig - såpass sterkt er samarbeidet at det ble besluttet av USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen... Norges Hovedredningssentralen i Bodø (HRS N-N) er ett av 31 kontrollsentere for dette kombinerte SAR-nettverket, og jeg vet de passer godt på mitt liv når jeg virkelig er ute og trenger det. De kommersielle - Spot og Inreach, den siste noe bedre enn første (og leier trafikkapasitet over nyeste Iridium versjon 2, lansert som Iridium NEXT i 2019, har 66 topp moderne LEO-satellitter, med 6 flere stand-by, og dekker godt, spesielt i polområdene), kan nok fint brukes til dagligkommunikasjon som feks "Mor, jeg er framme ved leir lat/long, alt OK". Jeg forkaster dem slett ikke, og kunne nok tenke meg å bruke disse for å sende slik melding til min gamle Mor - men de vil aldri bli rangert som siste nødløsning for meg. Den jobben gjør PLB og de nasjonale tjenestene best. Jeg vandrer fortsatt ikke risikofritt, men har redusert den betydelig og til et akseptabelt nivå - for meg.