Vinnerliste

Jeg gikk Norge på langs på ski i vinter (for detaljer se Insta-profilen christian.eek). Jeg startet turen 29. januar, og var på Nordkapp 7. april. Jeg brukte 69 dager totalt, hadde 40 netter i telt og 28 i forskjellige hytter og fjellstuer. Jeg gikk mesteparten av turen med sekk, fordi jeg mente det gav størst fleksibilitet, særlig ved trasking langs vei (som er bortimot uunngåelig), og gjorde at eventuelle partier med snømangel ikke stoppet hele prosjektet. Nå ble det heldigvis nok snø – men likevel… Når man går med sekk blir man mer fokusert på vekt enn når man har pulk. Jeg har fått flere spørsmål om valg av og erfaringer med utstyr. I stedet for å svare enkeltpersoner tenkte jeg det var greit å legge ut en litt samlet oversikt her. Jeg brukte mye tid i forkant på testing og avveielser – og tror de fleste valg var rimelig godt gjennomtenkt. Det eneste som gikk i stykker underveis var en hodelykt som plutselig ikke ville lade (hadde ikke reserve), et punktert liggeunderlag som lot seg lappe, og et par lesebriller som knakk (hadde reserve). En spade knakk også - mer om den under. Håper dette kan være til nytte for andre som planlegger tilsvarende prosjekter. Jeg brukte pariserpulk på strekningen fra Umbukta (på høyde med Mo i Rana) til Skaidi, men gjorde kun minimale endringer i utstyret da, og kunne sikkert ha gått med sekk hele veien. Telt: Jeg startet med et tomannstelt, Exped Venus 2 Extreme, som jeg hadde fra tidligere og har god erfaring med. Dette veide jeg inn til 2,9kg, inkludert fire snøplugger fra Hilleberg. Fra Finse fikk jeg selskap noen dager, skiftet da til et Hilleberg Allak 3 som jeg beholdt resten av turen. Dette veier 3,5kg inkludert to snøplugger – som er temmelig tungt som solotelt. Erfaringene med dette teltet er svært gode. Kvaliteten på materialer er fantastisk, og det er svært god plass når man er alene, litt trangt for to med brede liggeunderlag – men det går. Forteltene er små, men når jeg var alene hadde jeg all bagasje i innerteltet. Viktigst er kanskje at det kan slås opp trygt av én person i svært sterk vind. Jeg opplevde sterk storm med orkan i kastene, men bygde aldri levegg for teltet. Det trenger også kun seks festepunkter - to ski, to staver og to snøplugger. Sekk: Gregory Paragon 68 liter. 1790 gram Jeg har altfor mange sekker, men valgte denne bl.a. grunnet bærekomfort. Som det fremgår under pakket jeg totalt temmelig lett, og det var plass nok. I starten av de lengre etappene hadde jeg teltet under topplokket, mot slutten fikk jeg alt i sekken. De som mener man trenger minst 100 liters sekk i vinterfjellet behøver kanskje først og fremst et kurs i hva man trenger og ikke trenger på tur…. Sovepose: Jeg bruker dobbel sovepose, dun innerst og tynn syntet ytterst. Fordelen er at syntetposen samler opp fuktigheten som kommer fra kondens om natten, og denne er lett å tørke i teltet på morgenen. Dunposen holder seg således tørr. Jeg brukte Rab Mythic 600 (900 gram) innerst, og Rab Solar Eco 0 (510 gram) ytterst. I dette sov jeg godt i under 20 kuldegrader. Samlet med pakkpose 1600 gram. Liggeunderlag: Exped Flexmat small (240 gram) under et Therm-a-Rest Neoair Xtherm Max Vapor RW (610 gram). Skumunderlaget er mest for sikkerhet ved punktering. Jeg opplevde to ganger at det oppblåsbare underlaget punkterte, bittesmå hull nær ventilen begge ganger. Jeg fikk lappet disse greit underveis, men det er ikke gitt at det alltid går. Jeg hadde også et chair-kit som veier 320 gram. Dette øker komforten dramatisk etter mitt syn. Brenner: Jeg bruker Soto Muka, plassert i vindskjermen fra et Primus Spider Express kit. Det er for langt å gå inn på fordelene med denne brenneren her, se andre tråder jeg har kommentert på. Lite brukt brenner i Norge, men anbefales på det aller sterkeste (jeg er litt primusnerd, og har testet mange). Sammen med pumpe, brennstofflaske og toliters titankjele veier dette 820 gram Elektronikk: smarttelefon (200 gram), inReach mini 2 (100 gram), Kindle (200 gram), powerbank 2 x Nitecore NB10000 (150gram hver – dyr men flest mAh/vekt), oppladbar hodelykt (100 gram). Jeg har ikke med papirkart (!), og er derfor avhengig av sikker strøm – derfor to mindre powerbanker i stedet for én større. Jeg navigerer med en kombinasjon av kart-appen Caltopo på telefonen (off-line kart, plottet rute på forhånd, fungerer i Norge, Sverige og Finland) og GPS-klokke (Garmin Epix 2 med innebygde kart). Som backup ligger hele ruta også på inReachen – men da uten kart. Alt fungerte prikkfritt. Samlet vekt 900 gram Klær: Jeg har med svært lite klær. I praksis går jeg nesten alltid med bare ullnetting under skallbekledning. I tillegg har jeg med én ulltrøye og en stillongs med glidelåser på siden i – til bruk når det er skikkelig kaldt eller mye vind. Dunjakke - Norrøna Lyngen 850, veier 400 gram. I tillegg et par reserve ullsokker og en ren ullboxer. Totalt altså ca en kg klær. Dette holdt fint hele turen, lappet litt på et par små hull i ullnettingen underveis. Mer klær behøves ikke om man er flink til å ikke ta på seg for mye og gå seg svett. Spade: Arva Ultra – 300 gram. Dette var en feilvurdering. Spaden er svært lett, men bladet bøyer seg ved litt belastning, og karbonskaftet knakk omtrent halvveis på turen. Jeg kjøpte da en aluminiumsspade på ca 500 gram, som holdt fint. Termos: Jeg bruker ikke termos. En hvit (HDPE-plast) Nalgene flaske veier 100 gram. Jeg pakker denne inn i en av reserveullsokkene, og pakker dette igjen inn i dunjakka som ligger under topplokket på sekken. Det holder drikke god og varm i fire-fem timer. Diverse: Jeg har en «diversepose» på ca 1500 gram. Denne inneholder alt småtteri – toalettsaker, reparsjonsutstyr, kabler, 220V mobillader, multiverktøy, sportstape etc. Legger man sammen alt dette havner man rett i overkant av 12 kg. Dette er selvsagt beregnet uten mat og brennstoff, som vil variere avhengig av lengden på den aktuelle etappen. Det er fullt mulig å få det enda lettere, med f.eks. mindre telt, mindre og lettere liggeunderlag, droppe «chair kit» etc, men da ofrer man en del komfort. Når man er lenge (flere uker) på tur og sover ute de fleste netter er det viktig å trives med teltlivet. God plass er viktig, og moderne oppblåsbare liggeunderlag et «must». Med sekk går det for meg en «komfortgrense» på ca 20kg når jeg går på ski i fjellet, og det var omtrent det jeg hadde på det meste i starten av etapper, inkludert mat og bensin. Kom gjerne med spørsmål og kommentarer!

Tidlig februartur i Femundsmarka. Rute; Feragen - Ljøsnavollen - Nordre Håbu- Søndre Håbu - Nedre Muggsjøen/Muggsjølia - Grunnhåbua - Nordvika - Synnervika. Turen gikk så å si helt utenfor skuterspor utenom over Feragen og Femunden. Føret var relativt dårlig med lite hold I snøen og desverre en god del skare som tok knekken på hundelabene/beina. Første etappe over Feragen.Trivelig så lenge slengesporet varte. 3.5km til Ljøsnavollen...Da var det bare å legge på langfeller.Første natt i tregrensa ovenfor Ljøsnavollen og nedfor Storviglen. Første natt I nytt telt.Klargjøring til dagens strabasiøs. Polposer er bare genialt. Tror ikke det er mulig å få gnagsår med polposer.Pakke ned Camp.turkameraten klar for en ny dag.Føret er ingen høydare. Grått, løst og generelt bare tungt. Her er vi rett ovenfor tregrensa med viglene på siden av oss.Framme ved Nordre Håbu. Føret er tungt så etappene blir ikke så lange. Selen har vært teipet siden ny for å unngå at stroppene sklir. Måtte justere å teipe den opp på nytt.Fyr i ovnen å avslapping i Nordre Håbu.Været viser seg fra en bedre side. På vei mot Søndre Håbu.Storviglen titter opp av tåken.Søndre Håbu. Speider utover Nedre Muggsjøen. Flenskampen til høyre.Desverre er føret til hund relativt dårlig. Det ligger hele tiden en liten tynn skare i de øverste lagene av snøen. Dette sliter hardt oppover leggen på voffen.Solen er på vei ned å det samme er temperaturen. Har bare mobilkamera desverre. Vigelmassivet bader seg i dagens siste sol. Kveldens Camp. Så å si klar himmel, muligheter for alt mellom -20 og -30 denne natta. Ligger rundt 1.7km fra Muggsjølia.Snøsmelting på gangVindstille, -25, tørking av klær/hundeutstyr så blir det litt rim på ytterteltet.Teltsjefen. Koste seg gjennom natta med to nalgene-varmeflasker i posen. Desverre er tilstanden relativt dårlig på beina så ser ikke frem til denne dagen ute. Det er også kaldt.Rim er vakkert.Pakking av Camp. Vindstille og noe rundt -20.På vei nedover lia mot Grunnhåbua. Tungt føre..voffesen klarer til slutt ikke å holde følge. Han svømmer konstant.Grunnhåbua. Å komme seg hit har kostet opp til flere mini-twix, mars og milkway 😅Inspiserer beina på Faun, han har begynte å blø samt mangler veldig mye pels. Det er ganske kaldt å jeg blir bekymret for frostskader. Stapper han nedi jervehiet og pulken. På dette tidspunktet er pulken tung og føret håpløst. De siste kilometerne ned til Nordvika blir en strabasiøs tur. Brunskinnet veier rundt 27kg 😅Siste dagen ble en lang og slitsom. Men jeg ville ikke slå opp Camp for å ha enda en dag til med kaving i snøen samt en hund med dårlige bein. Her er det straka veien til Synnervika. Val

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Jeg fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo. Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen. Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt. Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke. Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted. Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt. Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen. Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen. Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund. På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva. Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under. Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet. Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen. Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder. Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta. I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet... En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen. Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten. Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn. Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

Sitter på Kunna 599 nå med @Kjell Iver. Fantastisk utsikt mot Saltfjellet, Svartisen, Helgelandsøyer og fjell som Tomskjevlen, Lovund og Træna. Lofotveggen og Steigen i den andre retningen.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Bedre sent enn aldri... Så her kommer en liten turrapport og masse bilder fra fjorårets sommertur som gikk rundt Nordmannslågen andre uka i August. Ruta var Trondsbu/Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso - Trondsbu/Tinnhølen. DAG 1: Start ved parkeringsplassen ved Tinnhølen/Trondsbu. Mange traktorer og traktorveier. Denne traktoren kjørte ca 5-10 minutter før meg fra p-plassen, så det gikk ikke veldig fort å kjøre. Blåste godt ved Langavatnet. Kom endelig til Sandhaug og Nordmannslågen. Her var det stappfullt og mye folk... Ikke akkurat det jeg hadde håpet på. Fikk vite at jeg var nok en uke for tidlig. Uken etter, når skolene begynte igjen var MYE mer stille fikk jeg vite i resepsjonen. Slo leir et lite stykke øst for Sandhaug den kvelden, og det ble en enkel middag. Etappen for dagen endte på 15km på 4,5t DAG 2: Enkel liten frokost... Tok en liten tur innom Sandhaug før jeg gikk videre mot Besso. Og siden jeg liker å sove lenge om morgenen, så var det helt folketomt her, kun 2-3 stk igjen av fjellfolk inne på hytta. Jeg benyttet meg nå av muligheten for å kjøpe meg en bedre frokost! Det ble ikke billig, men absolutt verdt hver eneste krone! Kunne til og med betale med kort Brød med egg og karbonade har aldri smakt så godt som dette! Krysser Nordmannslågen Var varmt, så tok hyppige pauser for å drikke. Prøvde å ta pause hver time, og ha pause 10-15 minutter. Besso turisthytte: Ble skikkelig god stemning når jeg kunne få kald cola her også Helt alene på hytta, satt noen å pratet med de som jobbet der på utsiden, ellers ingen folk. Har sine fordeler med å være sent ute når man er folkesky, bortsett fra at det ikke var muligheter for å få vaffel.. det var jeg for sent ute til. Elven Besso, som renner fra Bessevatnet og ned i Nordmannslågen. Skulle krysse elva som renner ut av Dimmedalen og ned i Bessevatnet, det gikk ikke helt etter planen. Tok et stort steg ut mot en større stein som så solid ut, men i det jeg traff den med foten, så vippet den, og jeg falt sidelengs og landet heldigvis på en svær flat stein en halvmeter skrått foran meg, og ikke i elva. Men ble ganske våt på føttene. Turen kunne faktisk endt her, om ikke den store flate steinen hadde vært der, så neste gang tar man ikke sånne sjanser... Utsikt over Bessevatnet og halvøya som skulle bli dagens teltplass: Utsikt inn Dimmedalen: Utsikt utover Bessevatnet og ned mot Besso og Nordmannslågen: Tørking av sko og sokker etter uhellet i elva. Gjøre seg klar for litt fiske... ...men var ikke store hellet på de første nappene. Mye småfisk. Men til slutt satt det et par fisk som passet perfekt i steikepanna, 365gr og en på rundt 300g. Fin og rød i kjøttet: Ryddepersonalet var kjapt på plass etter jeg hadde rensket fiskene! Hilleberg Unna i solnedgang, hva blir vel bedre enn det 🥰 Tid for middag. Fersk ørret med stekt paprika og rødløk, samt kokte nypoteter Ser kanskje ikke så godt ut, men smakte hvertfall veldig godt! Mye bedre enn Gilde lapskaus eller Real, så verdt den lille ekstra vekta. Rolig og avslappende kveld på fjellet.. helt perfekt! DAG 3: Avreise og ned mot Besso igjen, for å fortsette turen rundt Nordmannslågen. Måtte ha pause igjen, i solsteika, og selv om det var varmt, så blåste det heldigvis litt denne dagen også. Hatt og langermet skjorte ser kanskje varmt ut, men beskytter bra mot sola, så blir aldri fjelltur uten! Krysse Nordmannslågen igjen: Flott traktorvei å følge. Den var desverre ikke like bra som dette hele veien. Andre plasser var den som en vanlig steinete sti. Over på andre siden igjen ved Langavatnet. Hadde tenkt å overnatte nede ved Snero, men når jeg nærmet meg, så avtok vinden så myggen og knotten kom fram. Og det var ikke lite av de heller, så bestemte meg for å gå rett til bilen. Sola på vei ned, og myggen.... (ikke flekker på kamerasensoren altså...) Framme ved parkeringsplassen ved Tinnhølen akkurat i tide til at sola gikk ned. Ble en lang dagsmarsj, men det gikk faktisk overaskende bra, selv med 23kg sekk og høyt tempo på slutten. Overnattet i bilen til dagen etter. DAG 4: På vei ut fra Tinnhølen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen. Kan ikke annet enn å skryte masse av dette området, lettgått terreng, fin natur, masse vann, fin fisk og uendelige veier man kan gå for å finne flotte teltplasser, så hit skal jeg tilbake igjen!! Jeg angrer nok litt på at jeg ikke tok meg en dag eller to til innover, kunne gått inn Dimmedalen og rundt fjellene der inne før jeg gikk tilbake. Men det får bli neste gang. Nå er det snart ferie igjen, og denne gang blir det roadtrip med den nye bilen, setter kursen mot Jotunheimen for å kanskje gå over Knutshøe, overnatte oppe ved veien der, og så sette kursen mot Lofoten. Så får man jo se om man kommer helt opp, eller om man stopper andre plasser, har jo 3-4 uker på meg. En liten tur innom Børgefjell frister jo også når man alikavel kjører forbi. Ingenting av turen er planlagt, så her tas det meste på sparket! Og jeg lover å komme med raskere turrapport fra årets tur(er) enn jeg gjorde med denne! Har faktisk kjøpt meg nettbrett med 4G for å kunne kanskje sende oppdateringer her på forumet/SoMe underveis, fra dagsturer osv. Så får satse på at det går litt som planlagt. _____________________________________________________________________________________ Kamera på turen: Canon EOS M100 med kit-objektiv, 15-45mm.

Nå som vi er inne i den mørkeste tida av året passer det kanskje med noen bilder fra vår og tidligsommer i Femundsmarka. Turen i månedsskiftet mai/juni 2021 var min 9. og foreløpig siste tur innover i Femundsmarka. Som alltid er man litt usikker på vær og føre når man drar så tidlig, men vi fikk marka helt for oss selv, og virkelig noe i nærheten av en drømmetur. I hvert fall huskes det sånn når man ser på bildene såpass lenge etterpå. Her følger en bildetung og for øvrig kortfattet rapport fra turen. Avreise fra Jonasvollen sent på kvelden 28. mai. Over Femunden, opp på Røvolfjellet, og videre ned mot Røa. Trekvart kilo harr på første kast. Oppover langs Røa første dag, etter en kald natt og en lang morgen med mange kopper kaffe. Andre kveld og natt tilbringes ved Midtrøsta, ved foten av Kratlvola. Henning drar opp indrefilet av hjort, bearnaisesaus og øl fra sekken. Du verden som vi koste oss. Langt nede mellom noen store steiner finner jeg tilfeldigvis noe som ser ut som et gammelt syltetøyglass med små fisk inni. Vi spekulerer lenge og vel på hva dette kan være, men finner ikke noe svar. Fisken er rimelig godt bevart. Etter hjemkomst er jeg i kontakt med fjellstyret, men de er også blanke. Noen som vet? Videre i kronglete terreng over mot Kratlan, via Voltjønnan. Fra disse høydene får man et nytt perspektiv på marka. Favorittutsikten min, østover fra Kratlvoltangen. Fremdeles noe is på Vonsjøen. Neste natt tilbringes ved Halvkoitjønna. Ved ankomst er jeg så varm at jeg rett og slett må ta et bad. Temperaturen er slett ikke ille med tanke på at vi fremdeles skriver mai. I en bålgrue ved tjønna er det lagt igjen masse senerester. Der har en rype viklet seg inn og endt sine dager. Hva skal man si om slikt? Ubetenksomhet, dumskap, vond vilje? Jeg snakker da naturligvis ikke om rypa, men om mennesket som ikke brant opp eller tok med seg sena si. Særdeles unødvendig. Jeg sender bildet til fjellstyret og de lager en liten sak på det på nettsida for å vise hva som kan være konsekvensen av å bruke bålgrua som søppelplass. Nydelig vårkveld i Grøtådalen. Hoggorm har jeg aldri sett i Femundsmarka før. Ved Stortjønna biter omsider fisken. Det har vært steindødt hele veien opp langs Røa, i Kratlan og ved Halvkoitjønna. Så er tiden omsider kommet for min første virkelig store fiskeopplevelse i Femundsmarka, etter 8 år. Når vi kommer ned fra Grantjønna til Grøtåa bytter jeg til mark og dupp. Vi skal fiske oss nedover mot Krokethåen. Det første jeg gjør er å slenge duppen opp i nærmeste furu, slik at jeg må slite den bort. I middels stor frustrasjon hiver jeg på noe metall på sena og begynner å slenge litt umotivert mens vi beveger oss nedover. I et av de «kjedelige» partiene av elva hogger det til. Jeg kjenner fort at det ikke er snakk om den vanlige to-hektosfisken. Etter en bortimot fem minutter lang kamp med hjertet i halsen kan jeg endelig triumfere. Nokså akkurat kiloen, i hvert fall så nært at jeg kan si at jeg har bikket kilosgrensa. Kilosfisk er nokså dagligdags i marka, men å ta den såpass langt opp i Grøtåa så tidlig i sesongen synes jeg er veldig gøy. Jeg snur meg og takker Grøtåa og Kratlvola for opplevelsen og fortsetter på lette bein nedover. Siste natt tar vi ved Korstjønna. Få steder på jorda har vakrere solnedganger enn Korstjønna. Kjøring av fisk med samtidig tannpuss. Også siste dag byr på knall sommervær. Snakk om full klaff. Ned mot Haugen hvor vi skal bli hentet. Takk for nå!

I løpet av dette sommerhalvåret var vi ute på en ekspedisjon langs den svenske landegrensen, et eventyr som samsvarte med Sveriges feiring av 500 år som selvstendig nasjon. Vi startet ved Idefjorden i sør, vandret langs den norske grensen opp til Treriksrøysa, og derfra bar det sørover i packraft langs den finske grensen på elven ned til Haparanda og Bottenviken. På reisen utforsket vi ikke bare de fysiske grensene, men også de historiske. Gjennom en serie YouTube-filmer har jeg forsøkt å veve sammen vårt eventyr med de historiske hendelsene fra grenseområdene. Det er ingen glamorøs reise, bare en ærlig skildring av vår ekspedisjon, der vi lot historien lede våre steg og padletak. Ingen overdrevne effekter eller heftige actionsekvenser, bare ekte øyeblikk fra reisen "Helt på Gränsen." Jepp, jeg snakker svensk, men min kamerat på turen snakker norsk Se premieren og bli med oss på vår reise gjennom tid og kultur! Link:

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!

Endelig kommet til den nordnorske delen av ferien! Glemt er de dype svenske skoger. Gikk en tur fra Storvika i Gildeskål og opp på Meddagsfjellet 479 moh. Angrer på at jeg ikke hadde med noe å ete på - kunne tilbrakt denne vindstille og varme sommerkvelden oppå her. Ser ut til å bli en usedvanlig solnedgang En god del molte - lite turister her i forhold til Lofoten - forstå det den som kan!

For en stund siden laget jeg en tarp av silpoly* til turer hvor jeg er alene og ønsker å pakke lett. Jeg er ikke så glad i å daske mygg og knott når jeg skal sove, så jeg bestemte meg for å lage en bivy bag til å bruke sammen med tarpen. En bivy bag er ikke like komfortabelt som et telt, men den pakker og veier mindre. Den kan for øvrig også brukes alene om man ikke forventer regn og vil beskyttes fra insekter når man vil sove under åpen himmel. Jeg gikk mye frem og tilbake på både design og materialer, og dette kom jeg fram til: Design inspirasjon fra Yama Bug Bivy mål lengde: 220 cm bredde: 86 cm høyde: 60 cm badekargulv for å holde vann ute bunnduk av litt tykkere PU nylon som tåler mer og gir mer friksjon mot liggeunderlaget en silnylon/-poly inngang med glidelås på toppen for enklere å komme inn/ut festepunker med linelocs som kan strammes uten å gå ut elastisk strikk som bardun så ikke noe skal ryke på vei ut av bivy bagen om man kommer borti noe ved et uhell vevd nylon mesh (motsetning til Noseeum Mesh-myggnetting) - tåler mye mer "vindtett" ripstop nylon for vindbeskyttelse og som puster bra Materialer Bunnduk: https://www.extremtextil.de/en/groundsheet-ripstop-nylon-pu-coated-10000mm-65g-sqm.html Overdel 20D Mesh: https://www.extremtextil.de/en/monofil-ripstop-nylon-20den-34g-sqm.html 20D ripstop nylon: https://www.extremtextil.de/en/ripstop-nylon-downproof-soft-20den-40g-sqm.html Sydd gjennomgående med franske sømmer for å skjule alle råkanter. Festet til egne løkker på undersiden av tarpen. Vekt for tarp, bivy bag, tarpstenger og teltplugger: tarp 280 gram bivy 350 gram tarpstenger 175 gram plugger 150 gram Totalt: 955 gram *silpoly tarp:

Og da var jeg tilbake Ble en tur fra Heiland og over Marishei (samme vei som opp til Solhomfjell). Dette ble en veldig rolig tur, med bedagelig tempo. Det ble middag og en god pause ved Maristjenn, et lite stykke før man kommer opp til Marishei. https://ut.no/turforslag/1111305/rundt-maristjenn-i-gjerstad Maristjenn: Populær overnattingsplass, spesielt godt egnet for hengekøyer, men også muligheter med telt. Enkel middag, biff, mais og potetsalat. Utsikt ned på Maristjenn fra Marishei. Maristjenn til venstre og Havrefjell rett fram.

Da er jeg framme. Sludd og regn sidelengs og en helvetes vind i går, men jeg var sterk og avsluttet med siste natten i telt 😅 Nå skal det bli godt å komme hjem å tørke. Det har vert litt av ett eventyr, turrapport kommer

Ut av Norge og til topps på Isle of Man. Til Snaefell kan du ta toget. Vi entret den elektrisk drevne vognen i Laxey (som kommer av Laksaa eller lakseelv) og hoppet av underveis, på Bungalow stasjon, for så å gå de siste par hundre høydemeterne til toppen. Snaefell betyr Snøfjell og toppen ligger på svimlende 621 moh. Der oppe ventet utsikt i alle retninger, dvs. til Irland, Nord-Irland, Skottland, Wales og England. Hadde det vært litt mindre disig ville vi ha sett Scafell Pike og Snowdon. Etter obligatorisk fotografering og geocaching var det tid for forfriskninger: Det nedlagte, gamle hotellet nær toppen er blitt kafé, så der sørget vi for å innta scones, te og annet snadder. Ned igjen satset vi på toget. Isle of Man må være skinneentusiastenes våte drøm, for øya har flere jernbanestrekninger der gamle tog puster og går, noen elektriske og andre kullfyrte damptog, noen er smalsporet og andre normalsporet, noen med venstre- og andre med høyrekjøring. På vei mot toppen på gresskledd grunn: Utsikten, denne er østover: Gammel og god; Snaefell Mountain Railway: Toget og hotellet som er kafé: Geocachere i aksjon: Og noen lokale næringsmidler:

Endelig ble det tur til Lifjell igjen! Har ventet på dette siden jeg var der sist i 2018, og har lengtet tilbake siden. Skulle vært der i fjor høst, men pga en bil som streiket ble det selvsagt ikke noe av. Men nå åpnet endelig muligheten seg igjen, og noe spontant ble sekken pakket Torsdag og Fredag, med avreise på Lørdag. Denne gang uten primus pga brannfare og forbud mot ild, med nytt lite telt og ny sekk. Det ble valgt enkel mat på denne turen, dag 1 ble det to stk grove horn med ost og skinke fra det lokale bakeriet, samt et par Cola og Red Bull. Dag 2 ble også Cola og Red bull, men også Coop Jegerbrød med smør og brunost til lunsj. En pose Laban Seigmenn og damer ble også med, samt litt annet snacks. Kjørte opp til Seljord og parkerte ved Grimås, og startet turen derifra i sterk sol og varme, så her var det viktig å drikke masse. Heldigvis var det fortsatt snøsmelting, så krystallklart vann rant det i bekkene overalt. Litt tekst, mye bilder! Dag 1: Stoppet og tok frokosten ved rasteplassen i bakkene ned mot Kvitseid. Bomvei opp til Grimås. Enkelt å betale med kort. Bare å følge skilter... Turen er i gang opp de seige første motbakkene fra Grimås. Det var varmt, mye fluer og lite vind nede i skogen... Påfyll av vann. Tok sjansen på å ikke bruke filter denne gang, og det gikk helt greit selv om Lifjell har til tider mye sau og lemmen. Endelig oppe og første kikk på første vannet man kommer til, Øvre tvitjønnan. - Det står en stor rastebenk langs stien ved det første vannet, så her ble det en lengere pause for å få igjen pusten etter motbakken opp. Her vaket fisken mye, prøvde noen kast, men ikke noe napp.... Fikk napp på 3. kast sist jeg var her i 2018, men ikke noe hell i dag altså.. Utsikt bakover mot Øvre tvitjønnan Prøvde fiskelykken ved Gråntjønn også når jeg så vak, men ingen napp eller noe tegn på at fisken var interresert i sluken... På vei oppover, med utsikt ned mot Gråntjønn, og Øvre tvitjønnan helt bakerst. Utsikt mot Tjorbufjell, med Vesle Tjorbuvatn og Store Tjorbuvatn bakerst. Tjorbufjell i bakgrunnen Endelig ved Store Holmetjønn, det var her jeg overnattet i 2018. Men denne gangen ville jeg lenger, og en rundtur. Ny liten hytte, trenger ikke så mye større enn dette. Denne sto her ikke i 2018. Tid for lunsj med utsikt utover Store Holmetjønn. Her ble det en god og lang pause i lyngen med skrått fjell som ryggstøtte, ganske perfekt når man la skumunderlaget på fjellet og lente seg tilbake.. kunne nok fort sovnet der noen timer.. Sekken er ny for i år, en Fjällräven Kajka 65. På denne turen ble totalvekten på rett under 17kg, men det var jo med et halvt brød, 5-6 bokser 0,25 Cola/Red bull, samt sekkens egenvekt på 3,5kg. Hadde ikke med så mye utstyr, så var god plass i sekken, men det var igrunn veldig greit å slippe å leke Tetris hver gang man skulle ha noe opp og legge ting tilbake. Kunne strengt tatt klart med med Fjällräven Abisko Friluft 45l-sekken jeg har, men bæresystemet på Kajka'en er MYE bedre, så kjente ikke stort til vekten. Fulgte bekken som renner fra Store Holmetjønn og ned til Einungsbutjønn. Fant flere teltplasser som kunne vært aktuelle, men som ikke føltes riktig, men denne øya fristet mye! Og jeg hadde flaks, for det var akkurat et lite flatt parti der det passet å ligge, uten stein eller gresstuster i ryggen og uten noe helling. Perfekt! Teltet er et Lanshan 1p, nyeste versjonen fra 2021. Greit finværstelt, men ikke noe jeg drar på langturer med, det er heller ikke så god plass for en på 186cm, men det gikk helt greit. Akkurat her var det litt dumt med et telt som ikke er selvstående, det var lite jord, menst lyng, mose og store stein som underlag, men det gikk. Måtte legge noen store stein over teltpluggene så de ble holdt på plass tilfelle det kom litt mer vind enn det var. Så...det blir nok Hilleberg Unna en stund til fremover! Rakk akkurat å få opp teltet og gjort ting klart før solnedgangen. I det vinden roet seg begynte helvette! For den vinden som var holdt nemmelig fluene, myggen og knotten i sjakk....... Skulle fiske litt her siden det vaket MYE (mye småfisk)... men det kunne jeg bare glemme, for jeg måtte rømme inn i teltet pga alle insektene. Knotten tok helt av! Men hyggelig stemning inne i teltet, mens knotten og myggen herjet på utsiden. Stakk hånda ut en liten åpning i glidelåsen for å ta et siste bilde av solnedgangen.. På bildet ser man mye fiskevak. Ruta for dag 1 ble Grimås via Store Holmvatn og ned til Hønsevassdalen, 1,1 mil. Fulgte ikke så mye sti her, bare visse partier. Lifjell er heldigvis ganske lettgått for sånne som meg som liker å gå rett mot målet man har! Dag 2: På vei tilbake igjen, her er bekken som renner fra Einungsbutjønn og ned til Hønsevatni, som man ser her. Hellerhovet (1206moh) i bakgrunnen. Utsikt nedover Hønsevassdalen. Liten pause med utsikt ut over Einugsbutjønn. Elva fra Store Holmevatn kan ses ca midt i bildet, dvs Store holmetjønn ligger oppe til høyre bak fjellet. Vestre Blomtjønnan og Blomtjønneggin (1231moh) som høyeste topp. Blomtjønn, her ble det frokost og en god pause. Her vaket det og mye fisk, men nå hadde jeg gitt opp fisket, og pakket ned stangen. Fisken ville ikke ha sluk eller spinner denne gang tydigvis... Østre Blomtjønnan og Blomtjønneggin (1231moh) i bakgrunnen. Mørketjønn, og Store Tjorbuvatn i bakgrunnen Siden jeg har gått om Tvitjønnan flere ganger, valgte jeg en annen rute som går litt høyere i terrenget enn stien forbi Tvitjønnan. Utsikt ned mot Tvitjønnan Kontraster... Kom over denne hytta, og det må være forløpig den fineste plassen jeg kunne hatt hytte! Flotte turmuligheter, fiskevann rett ved, og en fin liten bekk som rant et par meter fra hytteveggen. Tilbake ved bilen på Grimås. Her ble det og tatt en god hvil før man satte seg i bilen og kjørte hjem. Kjølebaggen med kjøleelement og en cola var ikke så veldig kaldt lenger, kun etter et døgn, men akkurat da var det godt med lunken Cola Ruta for dag 2 ble Hønsevassdalen, Store Tjorbuvatn og tilbake til Grimås, 1,2 mil. Tror jaggu jeg skal prøve å komme meg hit til høsten igjen, når ørreten er større og feitere, myggen og knotten er borte, og temperaturen om dagen er litt mer behagelig! Om jeg ble solbrent på turen? Ja, så absolutt!

Jeg savnet litt mer "hands-on" erfaringer og bilder av de nye Norrøna-teltene i felt. Nå som jeg har anskaffet Falketind Dome 3p-teltet lagde jeg like så greit en egen tråd. Da blir det enkelt å finne frem for andre også. Her kommer mine førsteinntrykk fra teltet etter første prøveoppsett i nærmarka. Vekt og volum Specsene på teltet sier teltet veier totalt 3400gr. Etter å ha målt selv klokker hele pakken inn på 3398gr fordelt på: - Inner-og ytterduk + pakkpose: 2500gr - Teltstenger + pakkpose: 720gr - Teltplugger + ekstra stangledd + pakkpose: 178 gr Til sammenligning veier mitt Fjällräven Abisko Dome 2 3354gr. Absolutt spiselig vekt på Norrøna-teltet for å være et ish mer romslig telt. Teltet er ganske volumiøst i pakkposen sin. Dette er et av tingene jeg misliker med teltet, da jeg foretrekker et mer kompakt pakket telt. Her kan det nok argumenteres for at mindre kompakt pakke fyller tomrom i sekken bedre. Det er kompresjonsremmer på pakkposen, men av en eller annen grunn makses de veldig tidlig, og utgjør dermed ikke særlig kompresjon. Uansett går teltet fint i bunn av Kajka 65 sekken min (uten stenger) sammen med en Jervenduk, og da er kriteriet for pakkvolum nådd uansett. Under er sammenligning mellom de to nevnte teltene, pakket: Jeg prøvde for moro skyld å pakke Norrøna-teltet i Fjällräven pakkposen, og da fikk jeg ca. Samme størrelse som Abisko Dome-pakken på bildet over. Oppsett Yttertelt og innertelt settes opp samtidig i ekte nordisk stil. Det virker som en miks av Hilleberg-kuppel og "amerikansk" type oppsett med diverse klips og fester mellom stenger og duk. Oppsettet var lekende enkelt og virker også veldig vindsikkert under oppsett. Alle stengene er på utsiden av teltet og ytterduken klipses til disse fra bunn og oppover med en miks av to ulike klips/fester. I motsetning har Fjallraven Abisko Dome stangkanaler som gjør at reising av teltet må skje i én bevegelse. Er man uheldig og knoter litt her kan vinden gjøre mye ugang før teltet står skikkelig. Jeg likte godt hjørnefestene for stengene på duken. Superenkelt å feste de inn, uten å være redd for at de detter ut før resten av stang-endene er festet. Stengene er også relativt fleksible, så det er ingen kamp om livet for å få endene ned på riktig sted. Det er mange plast-dingser på stengene. Nå er ikke teltet ment for mer ekstrem vintertelting, men jeg ville vært redd for at noen av disse knekker/sprekker under streng kulde og litt røff behandling. Spesielt kanskje låsen som fester de to stengene sammen på midten. Det er 8 barduner på teltet. Helt grei og enkel sort som gjør jobben. Det er også en bardunsamler/holder ved hvert bardunfeste. Litt unødvendig spør du meg som alltid bruker alle bardunene uansett. Det utgjør ingen rot/problem om bardunene henger og slenger når det pakked ned/opp heller. Teltet, satt opp Jeg satt opp teltet på litt ujevnt underlag, så jeg fikk nok ikke optimal "strekk" (teltmaterialet i polyester strekkes ikke på samme måte som nylon/polyamid uansett). Et lite crux for teltet som jeg ser frem til å finne ut av er om det blir vanskelig å få en stram nok duk så det vil blafre og bråke mye ved vind om underlaget ikke er 100% optimalt. Duken virker ellers som solide greier. Teltet er selvstående, så det kan ganske enkelt flyttes rundt på etter at det er satt opp, og før barduner er festet. Bortsett fra dørene som er vendt hver sin retning, så er teltet helt symmetrisk. Alle triks og funksjoner kan gjøres på begge sider. Forteltene er 70cm dype i følge specsene. 10cm mindre enn Abisko Dome, i tillegg til å være mer skrå og generelt ha et mindre areal. Jeg tenker meg nok litt om før forvarming av Soto StormBreakeren i forteltet. Ellers er det god nok plass til en ryggsekk og enkel kokkelering på hver side. Romfølelsen i innerteltet er veldig god. Jeg tenkte ikke noe mer over det enn at jeg fritt kunne bevege meg i teltet og sitte oppreist. Bunnduken virker også veldig solid og relativt hundesikker. Det første jeg merket meg var hvor mørkt det var i teltet i forhold til mine andre telt. Det i tillegg til massevis med ventilasjon langs bakken, luker i ytterduk og mesh-paneler i innerduken gir meg troen på at dette blir mitt go-to sommertelt når det er følge med. Kul funksjon: Ytterduken kan enkelt manipuleres på mange måter. Fortelt kan være helt/delvis åpne, og ytterduken kan rulles opp i begge ender for maksimum ventilering når det ikke regner. Det er massevis av lommer i teltet. Til og med i taket er det 4 store lommer som en kan slenge ting oppi. Dette var bare førsteinntrykk av teltet uten å ha testet det ved overnatting eller i noe særlig vind. Oppdatering kommer

NERDERIER: (Slutt å lese her, hvis du ikke er interessert i rare detaljer ) Litt nerderier trengs, jeg lister opp noen momenter som jeg har erfart under turen: 1: Artic Bedding: Jeg har ikke dette, så ta dette med en stor klype salt. Men jeg så flere som brukte dette. Jeg tenker at med så ufattelig mye regn som jeg hadde på turen, så ville ikke denne kunne brukes, for den kan ikke tas klissvåt inn i teltet. Jeg hadde søppelsekker i pulkbagene mine (ikea poser med glidelås), for å holde ting tørt. Samtidig slet mange jeg traff med veltende pulker på skaren i den voldsomme sidevinden som man opplevde. Så lavt tyngdepunkt og lite vindfang var vesentlig til tider. 2: Pulkdrag: Jeg gikk halve første dagen med taudrag, og opplevde 4 velt. Skiftet til fast drag og hadde 0 velt resten av turen, selv i hard sidevind og skareføre. Samtidig tror jeg taudrag ville vert utfordrende i de lange nedoverbakkene på bristende skare hvor man hverken kan ploge eller svinge, og pulken har mye bedre glid enn skiene. Også når jeg hadde vindkast på godt over 20m/s flere dager, bakfra, så er det kjangs for at pulken vil gått forbi meg om jeg hadde brukt tau. Og tidvis måtte jeg gå helt inntil kvistene på grunn av dårlig sikt eller sugeføre hvor scooterspor var eneste stedet med god glid, da vil man gjerne slippe å styre med at pulken vil på andre siden av kvisten enn seg selv. 3: Skifeller: Jeg brukte mohair langfeller 30% av turen, mohair kortfeller 65% av turen og smørefritt mønster 5% av turen. Uten langfeller viller jeg måtte snudd før Hellevassbu. Utrolig mye enklere å komme seg fram med langfeller når det er vanskelig og/eller bratt med pulk. Mohair feller glir også meget bra på snø. 4: Klestørk: Å tørke klær på kroppen under slike forhold var bare å glemme. Det er inn i teltet å skifte til tørt og fyre brenner som gjelder. Sikkerhetsnåler var genialt til å sikre at hansker, lue og annet tøy ikke faller ned på primusen når alt rister i vinden. Jeg hadde noen i repkittet mitt. Så sikkerhetsnåler skal henges opp på torkesnorene i alle teltene mine nå 👍 Jeg gjorder faktisk snøsmelting og matlaging i innerteltet flere dager, da med god lufting. Fordi kondensen regner voldsomt fra ytterteltet når det er sørpesnø, regner ute, og teltet rister i vinden. Alt i ytterteltet ble vått når det blåste. 5: Divstoff: Jeg bodde 2 netter på hytter, og en kveld hentet jeg overvann for å slippe snøsmelting. Det gikk kun 1.3 liter parafin, selv med timesvis med tørking. Jeg tror det var en fordel å ta med Optimus 111T, fordi denne kan stilles lavt og fortsatt brenner meget bra. Da går det lite parafin, og med redusert lufting i innerteltet blir det allikevel over 20-30 grader ved taket. Forbruksdetaljer: Lørdag: Steke middag, koke vann, tørke tøy, fyring for varme. Søndag: Smelte snø, koke vann til frokost, litt varme under spising av frokost. Mandag: Koking av overvann til middag, en periode med lett tørking og varme. Tirsdag: Koking av vann til Frokost, litt varme under spising. Smelting av snø og koking til middag. Mye tørking av vått tøy og støvler. Onsdag: Smelting av snø og koking til frokost, samt oppvarming for tørk av kondens. Torsdag: Koking til middag og smelting av snø, samt masse fyring for tørk og varme. Fredag: koking til frokost, og fyring for varme og tørk av kondens. 6: Strømforbruk: Hodelykt: Nesten ingenting Iphone: ladet 2 ganger. Mest i flymodus, bilder, litt podcast i teltet, og ett par nedlastede filmer. Garmin GPSmap 67 logget hele turen, og ble brukt aktivt. Den brukte 50% av batteriet. Brukte kun kartet i teltet. 7: Vekt: Pulk+sekk+mat+taudrag+stivt drag+mat+fuel etc. Ca 40 kilo. Mat for 7-8 dager (rikelig). 8: Klut: Kluten må faktisk få bli nevnt også. En Wettex-klut, slik som blir hard som papp om de tørker helt, var fantastisk god å tørke søl og kondens med. Faktisk innvendig i pissblaute sko kan den suge opp en del fuktighet også. Jeg tørket egentlig hele ytterteltet for kondens før jeg pakket ned, så hadde jeg tørr camp å sette opp. Klipset løs halve innerteltet, og tok resten ut via ventilen i fotenden: I innerteltet var det veldig lite kondens under turen. Og i de tilfellene der var fuktig, fyrte jeg brenneren en stund før jeg krøp ut av posen. EDIT: 9. Brenner: Valgte Optimus 111T denne gangen (stillebrenner). Jeg var svært fornøyd med valget, selv om jeg kunne valgt eks. MSR XGKII, Simmerlite eller 111 bråk, som også er i samlingen. Fordelen synes jeg er: - Brenner perfekt på parafin/tennvæske. Dette er mindre eksplosivt og merkbart drøyere i bruk enn bensin. - Perfekt og kontant flammeregulering. Stenger med en gang man skrur igjen, ingen etterflamme etter den stenges. - Brenner veldig blått og fint, også på lavt nivå. Dette gir mindre forbruk ved kosefyring i innerteltet, når man ikke har behov for mye effekt. - Ingenting å sette sammen, så veldig kjapp å få i gang. - Kjapp å pakke ned, kompakt i pulken, og veldig bra beskyttet som den er. Kan slenges rett i pulken eller pulkbagen, og ferdig med den. Lighter, tennstål, rødsprit, og en liten trakt passer alt i kassen. - Stille, og god flammespredning til steking. - Veldig stødig. Samt gode kjelestøtter. - Lite fotavtrykk når den er i bruk (krever lite plass). - Lite som kan gå galt, om den er bra vedlikeholdt. - Eneste ulempene er at den veier litt mer enn eks. XGKII med tilbehøret, men vektforskjellen blir meget liten på en så lang tur. Og den blir litt varm under når den er i gang veldig lenge til tørk/varme. Det har jeg løst med å legge leathermanen under, eller vippe opp brenneren og stikke reguleringsrattet inn mellom brenner og kassen. Brennerunderlaget jeg bruker er tilskjært av gymgulv fra biltema, som er lett og har god friksjon.

Da har jeg ordnet meg permisjon fra jobb, spart opp midler og planlegging av utstyr underveis er utført. Endelig blir det langtur! Planen er å starte i Georgia i april og gå så langt kropp og hode tåler https://appalachiantrail.org/

Hej! Dansker der bor i Leadville nær 3100 moh. Har næsten glemt det danske sprog og den skandinaviske fjellkultur jeg forlod for 30 år siden. Vi har sne udenfor døren for 5 måneder selvom vi er på breddegrad med Sicilien Her er en tur fra sidste weekend op til en teltplads på 3700m. Ruskvær bestemt! Jeg er nok den eneste i stor omkreds der bruger en pulk. Den er også brugbar for min altid kolde hund når vi ankommer til lejren. Selvfølgelig går han i teltet senere

Jeg og guttungen gikk på en liten vintertur i vår bakgård. Vi bor på Sandbakken, og gikk akkurat så langt at vi ikke så huset. Med litt hjelp fra topografien.. Ikke akkurat noen langtur, 400 meter i luftretning fra huset.. Etter en uke med mye turprat på grunn av planlegging av arrangement på jobb (Mina og meg), ville 7 åringen dra på telttur. Jeg er ikke så tung og be. Startklar! Merk beddingen (ref en annen tråd)! Det har vært insane kaldt den siste uka, men i natt var det meldt -10°C. Jeg stola uansett ikke mer på værvarslet, enn at vi satte opp telt i nærheten. Obligatorisk teltbildet Vi kosa oss skikkelig. Han med dobbel sovepose, omgitt av saueskinn og jervenduk, rikelig med melkesjokolade, var i alle fall svært fornøyd. Fornøyd gutt! Han sov uten stopp fra 20:00 til 08:30, noe som alltid er min bekymring på tur med barna. Vellykket tur! Selv om vi ikke dro så langt denne gangen..

Tenkte jeg kunne dele litt fra en tur vi hadde Tafjordfjella en tid tilbake. Et fjellområde som er utrolig undervurdert. Kanskje det skyldes at det høyeste fjellet, Puttegga, "bare" er 1999 meter høyt. Det har jo blitt en folkesport å jakte 2000-meterstopper nå. En annen grunn er nok at turen starter enden av en lang blindvei ved Zakariasdammen sør-øst for Tafjord. Ved dammen finnes det godt med parkeringsplasser. Herfra er det en ganske bratt stigning opp til Reindalsseter. Dette er en fullbemannet DNT-hytte, men den gikk vi rett forbi. Vi ønsket å spare trerettersmiddagen til turens siste overnatting. Etter Reindalsseter gikk vi østover på langs den utrolig ville og vakre Veltdalen. Dette skal visst nok ha blitt kåret til en av Norges vakreste DNT-etapper. Det forstår vi. Her går du på nordsiden opp det oppdemmede juvet som det skulle være en gammel ferdselsåre i alpene. På toppen av dalen kommer du opp til asurgrønne vann. Vassdraget er regulert, men all infrastruktur ligger inne i fjellet. Så her er naturinngrepene begrenset så godt det lar seg gjøre. Veltdalshytta ligger nydelig plassert på rundt 1200 meters høyde. Kraftutbyggingen har gjort at hytta både innlagt vann og strøm. I tillegg finnes det et museum som viser fram ting fra kraftutbyggingen og motstandskampen under 2. verdenskrig. Det er vel rundt 15 km opp mer, men ganske mange høydemeter som skal tas. Oppe ved veltdalshytta ligger blant annet Fieldfarehyttasom del av museet fra 2. verdenskrig. Ei av de minste hyttene er innredet som museum. Her er det mulig å overnatte tror jeg. På dag to så fortsatte vi mot Pyttbua. Dette var en litt kortere etappe på 11 km. Til gjengjeld er fjellet her mer utsatt for vær. Oppe i høyfjellet fikk vi virkelig møte regnet. Etappen gikk også i gjennom et ganske steinete område. Så vi har glade da vi fikk se Ryttbua i det fjerne. Pyttbua synlig i det fjerne. Kun en relativ lang nedstigning og elvekryssing skiller oss fra hytta. Heldigvis var det bro over elva, så kryssingen gikk greit. På dag tre passerte vi Puttegga (1999m) i passet på vei over til Reindalen. Dette var også en veldig fin etappe. Spesielt over det bratte passet (1500m). På andre siden ligger den utrolig frodige og grønne Øvre Reindalen som en kontrast. Her fikk vi også et værskifte som forsterket opplevelsen. Puttega synlig som høyeste topp. Ned mot reindalseter går det fine lettgåtte stier. Det er kun det siste bratteste pertiet som er litt gjørmete. Nede i reindalen ligger Reindalsseter. Her ble det overnatting, god mat og godt drikke. Etappen ble på rundt 15 km. Etter en god natt søvn gikk vi de rundt 5 km ned til bilen. Flere detaljer finnes på bloggen vi holder på å lage: ivillmark.no

Packraft er tingen! En liten elv og godt vær og det kan ikke bli bedre. Tore

Nå er det en stund siden Silpoly kom på markedet, men de store produsentene har ennå ikke tatt steget. Derfor bestemte jeg meg for å lage min egen tarp av Silpoly. Silpoly er silikonbelagt polyester og har flere fordeler sammenliknet med silnylon (https://www.slingfin.com/blogs/the-beta/tent-fabric-101-nylon-vs-polyester-vs-dyneema-cuben). Jeg valgte å kjøpe et bredt stoff for å slippe å sy en sentersøm (ridge line). Dermed var det bare å lage en dobbelfold langs kantene og forsterke alle bardunfester (jeg valgte 70D PU nylon). Jeg kjøpte dette (https://www.adventurexpert.com/product/20d-silpoly-ripstop-x-wide/) materialet. I tillegg brukte jeg 20 mm kantbånd til bardunfester, og ekstra kraftig elastisk strikk mellom kantbånd og bardun. Bardunene er 1,1 mm og laget av polyester og UHMWPE (aka dyneema-fiber). Kantbånd er sydd på med «box stitch». I tillegg lagde jeg to tarpstenger med ledd fra Extremtextil med ferdig høyde på 1,2 m. Tarpen ble 1,8 x 2,8 m og veier 280 g inkl barduner. Veldig fornøyd med det! Tanken er å bruke tarpen sammen med telt for å «forlenge» forteltet, og alene i kombinasjonen med en bivy-bag jeg har laget.

Høstkveld ved bålet. Oljemaling på lerret. Turminne fra 2016, malt nylig.

I dette emnet - sekk for tung last - diskuterte vi litt rundt dette med sekker for bæring av last, og jeg la ut bilde av sekken jeg bestemte meg for - som jeg bestilte på Finn. Tilfeldigvis manglet Bergans denne sekken i sin samling (til museum!), og jeg ble kontaktet av de for å høre om sekken fortsatt var i samme gode tilstand. Jeg har brukt den mye, men har ikke hatt hjerte til å kappe av sidelommer etc, så sekken var fortsatt i god stand. Eneste var en liten rødmalingsflekk på lokket.Bergans tilbød oss en helt ny Powerframe 130 liters pakkrammesekk. Vi takket selvfølgelig ja til det. I dag fikk vi i tillegg tilsendt en prototype pakkramme fra utviklingsavdelingen hos Bergans. Vi har bestemt oss for å bruke begge rammene til fjelltrimmens arbeide. Må si den Powerframesekken imponerte meg - nyttelast fra 20 til 70 kg! Det må vi si var et godt bytte - en 1982 modell mot 2 stk 2023 modeller. Og uten forumet her hadde de nok heller ikke fanget opp at den flotte sekken fra 1982 fantes i omløp. Jeg vet at Bergansfabrikken brant på slutten av 80 tallet så dette kan nok kanskje være grunnen til at disse eldre sekkene ikke finnes hos produsenten. Takk til Bergans!

Dagstur til Blakkådalshytta i forbindelse med jobb. Kanskje den tyngste turen jeg har gått på flere år. Blakkådalshytta ligger 13 km inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Terrenget er mildt sagt kronglete, med mange rygger som tar deg opp og ned. Det hjalp heller ikke at jeg var sammen med tropptrimma fjellfanter som hoppet seg silkemykt oppigjennom liene, med meg halsende etter. Selve hytta er ganske beskjedent besøkt. Kanskje fordi Blakkådalen er tunggått, og er så si blottet for tilrettelegging? Blakkådalen ligger midt i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Siden elva er overført til Storglomvatnet er dalbunnen naturreservat (Blakkådalen naturreservat) da det ikke skal være tyngre inngrep i nasjonalparker. Da nasjonalparken ble opprettet ble den delt inn i soner, etter hvor nye tilrettelegging som kan tillates. Blakkådalen ligger i den såkalte villmarkssonen der man ikke ønsker noen form for ny tilrettelegging. Blakkådalshytta har ti sengeplasser, og er som nevnt beskjedent besøkt. Majoriteten av besøkende er jegere i forbindelse med rype og elgjakt. Har ikke tallene foran meg nå, men før covid var det rundt 100 overnattinger i året. Polarsirkelen turlag har søkt, og fått tillatelse til å oppføre en sikringshytte. Noe som var bakgrunnen for befaringa Et lite skjermbilde fra pulsklokke-appen til slutt:

I vente på gode forhold for fottur på Hardangervidda-vest og Dovrefjell så tok jeg turen over Lifjell. Det ble tog fra Oslo fredag 16.06 til Bø, og billett hjem med Haukeliekspressen fra Seljord på søndagen. Fra Bø kunne jeg ta bestillingsbuss opp til gamle Lifjell hotell på Østli, og det sparte meg for noen kilometer med trasking på asfalt. Det passet ypperlig å komme seg inn i skogen raskest mulig for temperaturen begynte å krype opp mot 30 grader. Det er utrolig lummert, luften står helt stille, og på stien opp mot Nybu holder jeg på å smelte bort. En stor flokk med hissige fluer henger over meg. Heldigvis har jeg myggnetting til å ha over hodet. Jeg kjemper meg oppover. Spytter ut en seig klyse og glemmer selvsagt at jeg har myggnetting på. Jeg kan kjenne rekylen slå i mot ansiktet. Etter Nybu passerer jeg en spennende landskapsformasjon, en dyp kløft som heter Hellerdalskyrkja. Jeg går inn fra oversiden. Det er deilig og svalt inne i den trange passasjen. Etter noen minutter kommer jeg ut på den andre siden. Det er et spesielt lys ute, og jeg ser på den lilla himmelen at det brygger opp til uvær. Det kommer noen små dråper. Fuglene har sluttet å synge. Og så drønner det løs, ikke langt unna. Heldigvis er det en Heller der jeg kom ut som jeg søker ly under. Uværet passerer like over. Himmelen flerres opp av lyn og like etter smeller det. En sterk vind koster nedover dalen og gjør at det regner sidelengs. Jeg må ta på Skalljakke og regnbukse og huke meg sammen helt innerst i hulen for ikke å bli søkkvåt. Det er en utrolig opplevelse å ligge slik å se uværet herje en times tid. Og utrolig flaks at jeg kunne søke ly her. Når det roer seg er jeg faktisk kald. Det hadde jeg aldri trodd for 2 timer siden. Det småregner fortsatt når jeg slår opp teltet ved Rjupetjønn. Jeg er glad jeg tok med tørt ullundertøy, for alt jeg har gått i er fuktig av regn og svette. Da smaker det ekstra godt med sol og blå himmel neste dag. Jeg får lagt ut klær til tørk på den lille leveggen av stein. Og for en deilig dag det ser ut til å bli. Melkesjokoladereklame tenker jeg og legger i vei. Jeg følger merket sti opp på Jøronatten på 1275, og deretter blir det navigering på impuls og hjertens lyst. Det eneste som er planlagt er at natten skal tilbringes ikke så langt unna Store Tjorbuvatn og merket sti slik at jeg kan beregne å treffe bussavgangen fra Seljord neste dag. Når jeg går utenfor sti bruker jeg som regel lenger tid. Uberegnelige ting oppstår, og det er mye mikroterreng som en ikke kan se på 1:50 000 kart. Men været er nydelig og terrenget stort sett lett å gå i. Det er et rålekkert landskap ved Blomtjønnin og Blomtjønneggin. Og klokka 17:07, under Blomtjønneggin, på 1150 meters høyde føler jeg at jeg har funnet kveldens leirplass. Det går en god bekk med friskt smeltevann rett bak teltet, det er tørt og flatt og jeg har luftig utsikt over Tjorbuvatn. Den siste dagen starter med det samme godværet fra dagen før. Jeg har sovet uvanlig godt denne natten og det er alltid trivelig å bryte leir i godvær når telt og alle tingene er tørre. Teltet, Vaude space seamless 1-2, merker jeg er det teltet som helst blir med på tur. Dette er den 3. sesongen det er i bruk. 1590 g og har den unike egenskapen at du kan slå det opp med ytterduk og innertelt sammen, samtidig som du kan bruke bare innertelt på varme dager. Stang kanalene er i innerteltet. Det er ganske likt Hilleberg Niak der duken ikke går helt ned til bakken. Jeg setter kursen nedover mot Seljord. Når jeg rigger meg til for lunsjpause har et skydekke drevet innover. Selvsagt begynner det å regne når jeg skal spise. Da er det på med skallklær igjen. Det blir en nedstigning i tungt Telemarksregn. Nede ved Seljord holder jeg øynene åpne. Kanskje får jeg øye på den beryktede ormen? Men nei, det mest dramatiske jeg ser er en påkjørt frosk. Til tross for at Lifjell er et forholdsvis lite område, så fikk jeg fjellfølelsen der, og en helt fantastisk godværsdag og et spennende uvær på kjøpet.

Jackpot på pinsehelgens jakt etter fottur til fjells nære Oslo og uten snø! Opp Narefjell og området rundt. Overraskende fint område! Herfra kan både Lifjell og Blefjell ses godt - Fremdeles med en del snø på.

Jeg og @graham har hatt en aktiv turuke med ymse turmål. Nå i dag avsluttet vi toppturene med bestigning av Holmshatten 620 i Bindal. Ved ferjeleiet - virkelig en flott tur! Det var skikkelig flott med sommerlige temp . Vi hadde også noen fine turer på andre fjell ved Brønnøysund kveldsturen opp på Mofjellet Mosaksla var en høydare!

Da har jeg kommet til Sandhaug. Tar meg en kaffe her før jeg går videre. Toger mitt går Fredag kl 12:30, fra Finse. Det har vert mye vær hittil. Søndag var min værste dag på tur i hele mitt liv. Jeg gikk i dyp sørpe i ØS PØS regnvær. Skiene var under snøen, stavene gikk halveis ned i snøen, og skiskoene var helt fyllt med vann. Jeg tok inn på Hellevassbu og fikk tørket opp. Heldigvis blåste det som bare juling om natten, slik at all snøen som kom i løpet av natten ble blåst bort og det ble hardt føre på Mandagen. Det ble kanskje min beste dag på fjellski noensinne, selv om det blåste hardt. Jeg vikk vinden hovedsaklig i hekken, og det er helt nydelig. Fant en nydelig teltplass, og slo opp tørt telt og gravde meg ned til friskt overvann og slapp å smelte snø. Dagene som kommer byr på litt av hvert. Jeg bare håper jeg slipper det regnet, det er det aller verste. Jeg går via Dyranut og Kjeldebu, så jeg slipper å dreie mot være som jeg må hvis jeg går via Krækkja.

Mye dårlig vær og få gjester. Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert. Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett. Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.) Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig. Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær. Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere. Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag. Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover. Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss. Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn. Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester. Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og. Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt. Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.

Jeg har bare sett de to første episodene. Som nasjonalparkforvalter har jeg en fot hos Statsforvalteren, og en fot i et lokalt oppnevnt nasjonalparkstyre bestående av lokale politikere. Det er en interessant spagat, det er jo det. Heldigvis har vi et ganske moderat styre, som ikke finner på så veldig mange sprell for å uthule vernet. Men hvordan kan dette skje? Dette er en villet politikk. Den startet nok før Erna Solberg sin første regjering, men dette ble veldig tydelig fra og med 2013. Kommunalminsister Jan Tore Sanner sa selv: Riksrevisjonens undersøkelse av behandling av innsigelser i plansaker: Det som har skjedd er at kommune-Norge, særlig små distriktskommuner, sier ja til alle nye prosjekter som kan gi inntekt. Dette har også vært villet politikk fra Høyre-regjeringa. Mindre statlige midler til kommuner, og mer frie midler samt at det har blitt lettere for kommunene å skaffe seg inntekter, ved at Staten i mindre grad skal bry seg om hva kommunene driver på med. Når man da vet hvor tette bånd det er mellom utbyggere og politikere i små kommunene, er det helt opplagt at det blir en naturkrise. Jeg håper at denne serien med Bård Tufte Johansen, samt de nyhetsartiklene fra NRK, kan bidra til å vekke folks bevissthet rundt dette. En konkret sak fra min kommune. I 2017 kom det signaler fra Handelsbygg om at Europris ønsket å etablere seg i kommunen. Kommunen slapp alt det de hadde i hendene, for å finne ei tomt de kunne bygge på. Dette blir applaudert av lokalbefolkninga, fordi man savner en slik type "har alt"-butikk i kommunen. Europris ønsker å bygge i sentrum, i nærheten av eksisterende butikker. Det er ei ledig tomt ved hotellet. Hotelleieren, som er en av de rikeste i kommunen, sier at de ikke ønsker Europris der, i tilfelle de selv vil utvide. På dette tidspunktet har lokalpolitikerne blitt så positivt innstilt til Europris, at de raskt begynner å se på andre muligheter. De finner en tomt, i en lokal grønn lunge, der mange går turer. Tomta ligger 425 meter fra et eksisterende fuglereservat. Europris blir tildelt denne tomta, og får lov til å bygge. Miljøvernforbundet lokalt reagerer på at det ikke er gjort en eneste karlegging: "- Vi mener det er naturlig at kommunen har gjort tilstrekkelige undersøkelser i forkant for en slik operasjon. Kan hende er det ikke bare rødlistede fuglearter, men også annen flora og fauna som rammes av dette inngrepet". For sikkerhets skyld startet grunnarbeidet i hekketida, noe også Miljøvernforbundet reagerer på. Bygginga i denne perioden påvirker ikke bare den nedbygde skogen, men også fuglereservatet. Kommunen gjorde aldri noen undersøkelser, og jeg kunne heller ikke finne noen svar på Miljøvernforbudets sine uttalelser/henvendelser. Europris åpnet i høst, 900 meter unna sentrumskjernen, slik at det på ingen måter gagner resten av butikkene i sentrum. Det er også så lang i mellom Europris og eksisterende butikker at det blir drøy gangavstand, hvis man skal handle litt, og man ender opp med å kjøre bil. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om Europris i seg selv, men det som likevel frustrerte meg var innstillinga til politikerne: "Jeg ser ingen utfordringer med å si ja til dette. Området ligger nært sentrum, og her er bare krattskog fra før". Alt for å ikke bygge på den sentrumsnære tomta hvor rikingen hadde hotell ved siden av! Det er det som er irriterende! De kunne fint bygd Europris på denne tomta midt i sentrum. Den er ferdig oppgrusa, og er omgitt av parkeringsplasser. Det finnes også muligheter i et annet industriområde, på vei ut av sentrum, men de valgte likevel å plassere det i "nærnaturen" i ingenmannsland til eksisterende næring. Hvor det "kun var krattskog fra før"! DERFOR får man 44 000 slike saker på fem år.

Minus 24,7° i dag og nå i kveld passerte det akkurat 27 minus. Hadde meg noen skiturer i søken etter sola i dag. Må vente helt til i 13 tiden før solen kommer ned i dalen og den varmer ikke noe særlig. Det har kommet 50 cm snø oppå isen i løpet av noen få dager og det er dessverre slutt på ettermiddagene og kveldene med smelling og brak når isen trekker seg sammen. Et fenomen som er veldig spesielt og kombinert med kvelder med nordlys er det nesten utenomjordisk. Får testet utstyr og klær når det er slike forhold og ikke rette dagen å teste nye votter fant jeg ut!

En våt tur til Blåfjellenden. Det var en stund siden jeg hadde gått innover heia mot Blåfjellenden. Bestyrerinnen skulle få ordnet øynene, og det krevde sjåfør etter operasjonen og jeg ble valgt. Derfor ble det ingen tur den uka. Det har blitt en tur i uka inn til hyttene dette året bortsett fra den uka vi var på Nilsebu. Omtrent som i så mange tidligere år. Det har nå blitt over tretti år siden jeg første gang gikk innover med stearinlys og fyrstikker i sekken for å sørge for at det var tilgjengelig. Nå vil nok mange tro at å være «tilsyn» på en turistforeningshytte er en grei dugnadsjobb, og noe som gjøres fordi det «trengs», eller att jobben gjøres som en innsats for «fellesskapet». Jeg tror ikke noen vil holde på med en slik jobb i så mange år, uten å få noe igjen – ut over det å gjøre en innsats. For min del har det vært tretti år med mange kjekke turer, og jeg har truffet en mengde flotte og kjekke fjellfolk. Det har egentlig vært tretti kjekke og fantastiske år. Turene har, spesielt etter at jeg ble pensjonist, gitt livet er kjekt og flott innhold. Det er helt greit å ha «dugnadsjobben» å skylde på når jeg går innover. Nå var det tid for en av de siste turene i 2023 (muligens 2-3 til i år) og fortsatt er det like kjekt, eller... YR meldte om stor snømengder og sterk vind. Skulle jeg virkelig ta ut med en slik melding. Nå var varselet om snø for litt mer nordlige fjellområder, så det ble til at jeg kjørte oppover. Værmeldingen for resten av ula var bare dårligere. Det regnet, og det var ikke antydning til snø nede ved veien. Nå har jeg gått i regnvær noen ganger før, men de siste årene har jeg hatt anledning til å gå når været er sånn noen lunde. Regnet slo over i sludd litt lengre opp og innover i heia. Det ble surt, men med gode klær er det egentlig greit å gå selv om det blåser og sludder. Halvveis innover var det slutt på nedbøren, men det lå snø i stien. Det ble litt forsiktig tråkking videre. Været bedret seg betraktelig. Det var til og med noen solflekker i liene og høstfargene kom skikkelig fram. Turen som jeg grodde ville bli både tung, vår og vanskelig, ble en helt vanlig tur innover mot Blåfjellenden. Det var så avgjort ikke vinter nede i dalen, og i sola ble det flott. Det var 7 grader inne på hytta da jeg kom. Jeg heiv inn ved og det tok ikke lang tid før omtrent en sekk ved hadde godt med, men da var det også varmt i stua. Kvelden kom kjapt, og det ble sent lyst p,å morgenen. Planen var å vente til litt ut på dagen før jeg tok fatt på tilbaketuren. Klokka tolv var det opphold og jeg tok ut, og fikk regn på med bare et lite stykke oppe i bakken mot Hunnedalen. Det var 7 grader ute og varmere enn dagen før. Nesten all snøen var smeltet og i regnværet forsvant resten ganske kjapt. Det ble en våt tur over heia. Etter hvert forsvant vinden jeg hadde hatt i mot da jeg kom opp i høyden. Nedover mot Hunnedalen Regnet forsvant også, så om jeg hadde holdt meg til planen, hadde jeg antakelig fått en tur uten regn. Det så likevel litt rart ut da jeg traff to karer ved Fossebekken. Den ene i kortbukse – i regnværet. Selv i regvær, og med dårlige forhold, brukte jeg ikke lengre tid over heia enn vanlig. Detvil vel egentlig si at jeg er i bedre form enn tidligere på året. En kjekk men våt tur.

Det ble en flott helg på Synnfjell med mye forskjellig vær! - Fra regn, tåke og 0 grader fredag kveld til sesongens første møte med vinteren på toppen av Spåtind etterfulgt av solskinnsvær og massevis med vind. Abisko Dome 3-teltet fikk testet seg godt med meldte 20 m/s vind i kastene i natt. To plugger ble til slutt revet opp av bakken, men etter å ha funnet passelig store stener å ankre pluggene med stod teltet igjen som støpt og med imponerende lite "flatlegging". Det er nok på tide å finne frem vinterposen...

Hei alle. Lest fjellforum lenge, men aldri meldt meg inn før nå. Fryktelig mye god informasjon her inne må jeg si. Tenkte dette kunne være en fin første post, spesielt siden det har blitt litt innkjøp den siste tiden for familien (2 voksne. 2 barn på 3 og 6). -Barents Trollheimen Classic 4 m/ footprint -4 stk Exped Dura 8R M -1 stk Therma-a-Rest Z lite -Amok Draumr 5.0 og Skjold -Rago Down Jr til minstejenta -Crocs og en Nalgene flaske (gul ;)) Var på kosetur til Nedre Gupu forrige helg med 3-manns teltet vårt som vi tydelig hadde vokst ut av så nå gleder vi oss til å prøve ut et større.

Våknet tidlig søndags morgen, og visste at Yr hadde meldt fint vær denne dagen, og at uken som kom var det meldt mye regn, så jeg SKULLE på tur for å nyte denne dagen maks! Jeg tenkte først Solhomfjell og Havrefjell, slik som sist... men nei, dagen måtte utnyttes til det fulle og de stedene kan man ta igjen senere. Så det endte med at jeg pakket den lille tursekken min på 9l med det aller nødvendigste og kjørte til Lifjell og Jønnbu. Og det skulle vise seg at det var noe jeg ikke skulle angre på! Dette ble kanskje en av de fineste turene i hele 2023. Temperaturen var perfekt, rundt 10-14 grader, så jeg ble ikke kokvarm når jeg gikk. Solen varmet litt når man stoppet, vinden blåste kraftig i starten, men roet seg utover dagen. Parkeringsplassen var full av biler da jeg ankom ca 11.30, og det var mye folk, barn og hunder, både på sti, fjelltopper og ellers i området. Med så perfekte forhold som denne dagen ga, så ble og energinivået mitt deretter, følte faktisk litt av denne lykkerusen man kan få, og ble skikkelig gira for tur. Planen var å gå til Øysteinnatten, så følge fjellryggen mot vest og gå ned stien til Storsteintjønna og ned til bilen igjen via Gleksefjell. Jeg brukte 1t 45 min opp til Øysteinnatten og etter en goood og lang pause var turlysten min fortsatt på topp og siden jeg ikke var sliten i det hele tatt, ble det bestemt at det måtte bli en "liten" omtur siden jeg hadde mange timer igjen av dagen, hadde mye energi og humøret var på topp. Jeg kunne ikke sløse bort en så god turmulighet ved å bare sette meg i bilen etter en liten tur og kjøre hjem igjen, det var tross alt 2,5t kjøretur, hver vei! Dette ble den 3. turen på Lifjell for i år, og det kan bli en til hvis været og temp. tillater det. Hadde ikke med fiskestang denne gang, men blir det en tur til, så kan det bli både overnatting og fiske. Men vi får se.. Denne turen har hvertfall avsluttet årets Lifjell-eventyr perfekt for min del.. Det blir garantert mer turer til Lifjell neste år uansett! - Turen varte i 8t og ble på 21,3km. Og her kommer bildespammen, og jeg prøvde å begrense meg på hva jeg skulle legge ut... Bøkstulnatten, sett fra Krintofjellet. Skulle egentlig bare gå forbi her, men når jeg først var her, så fikk man gå opp å kikke, på begge! På vei opp mot Skåråfjellholmen. På siste del opp mot Øysteinnatten: Oppe etter 1t 45min. Flott utsikt! Frokost i lyngen, slik det bør være på tur. Fant en perfekt grop å sitte i Her ble det en laaaang pause i lyngen med utsikt ned mot Sandtjønn og Skorsteintjønna: Skardtjønn, på vei mot Mjeltetjønn, der jeg knakk opp lia rett før jeg kom til vannet. Oppe i høyden og utsikt bort på Sautjønn: Pause igjen på topp uten navn, 1142 moh. med utsikt mot Øysteinnatten i bakgrunnen. Utsikt ned mot Holmen, og Jøronnatten som høyeste topp: Klokkesteintjønn: Sandtjønn, på vei opp mot Gleksefjellet og Skrubbelinuten: I bakgrunnen ligger toppene jeg "nettopp" var på, bla topp 1142moh. Sleivtjønn og Øysteinnatten i bakgrunnen: En siste pause før man gikk nedover til bilen... Her skulle alt det fine været og turen nytes til det fulle, så gikk ikke ned før jeg måtte! Sola gikk plutselig fort ned bak horisonten og når jeg kom til bilen var sola nede og skrumringen begynt. Bilen viste 7 grader når jeg satte meg inn for å kjøre. Hele løypa, gikk "mot" klokka: 8t / 21,3km

Sitt på Ryptinden 586 sammen med @graham. Kommer fra Sæterfjellet og Sæternibba. Aktive dager - satser på å gå et par topper til i dag - nydelig vær. I går var vi åå Hornstinden 885 i Vevelstad - og dagen før hele 6 små topper i den lokale fjelltrimmen i et drivende regnvær - nå nytes real og kakao.

Knutshøe på Torsdag - 14,5km og 5t 12 min. Besseggen på Fredag - 16km og 7t 55min. - Kunne nok gått denne turen fortere, men tok igjen en gruppe med kjentfolk som tok båten inn før meg, så gikk i rolig tempo sammen med denne gruppen resten av turen. Bilder fra Knutshøe: Utsikt ned mot Leirungsdalen Bakover mot høyeste punkt på Knutshøe Utsikt over mot Bessegen og Memurubu Gikk Leirungsdalen tilbake. Bilder fra Besseggen: Venter på båten. Utsikt over til Knutshøe og Leirungsdalen. Besseggen Utsikt ned Besseggen nesten fra toppen, og mot Memurubu Utsikt ned mot Gjendesheim Overnatting og middag på Maurvangen camping, rett på andre siden av innkjøringen til Gjendesheim. Meget god mat der, hvertfall det jeg spiste, biffsnadder med indrefilet.

Sitt i skrivende stund på Holandsfjellet 582 i Meløy kommune - Halsa er startstedet. Sto et fjelltrimskilt i veikanten og turmålet var noe uklart - men usedvanlig flott utsikt opp her. Holand og Holandsvika er ellers startstedet for båten som frakter turister over Holandsfjorden til Engabreen og Svartisen. Så et skimt av Snøfjellet i sted - der jeg og Graham var for et pr mnd siden. har kun en Snickers og en flaske vann med - så er vel best å komme seg ed igjen - varmt og fint men tåka kommer fort her ved kysten nå.

Ikke akkurat "i dag", men i starten av juli ble det brukt 8 dager på fiskerloffen i Femundsmarka. Drømmen var egentlig Børgefjell, men pga. snøforhold og dårlig planlagt feriebooking ble planene endret og Femundsmarka ble valgt på grunn av relativ nærhet med bil. Dette var min første gang i Femundsmarka, og jeg må si jeg likte landskapet veldig godt. I løpet av én dag på vandring kunne landskapet endre seg drastisk flere ganger. Alt fra "lavlandsskog" til "elvejungel" og snaufjell, men også alle mellomtingene. Lite folk å se i løpet av uken, men sporene av å være i et trafikkert område er definitivt tilstede. Noen "banket på" teltet morgenen ved Røvolltjønnan for å samle inn svar på en spørreundersøkelse (!!). Veldig uventet og nesten litt frekt her man prøver å unngå mennesker. Spørreundersøkelsen handlet om hva man syntes om effekten av informasjonsplakatene som omhandlet sporløs ferdsel og bålfyring som var hengt opp ved innfallsportene til nasjonalparken. Jeg synes det er bra dette kommer godt frem, men det er tydelig vis ikke nok for jeg fant vel søppel og aluminiumsfolie-rester (Real turmat sannsynligvis) i nesten samtlige bålgroper i nasjonalparken. Jeg tror den gjengse "Monsen"-fantast-kompisgjengen med altfor tung sekk og Packraft i Femundsmarka har noe å lære fremdeles. Ellers ble det lite fisk, bortsett fra én fin ørrett i Røvolltjønnan som gikk rett i panna og en harr i Mugga som ble sluppet ut igjen. I Nedre muggsjøen var det mye aktivitet i vannet, men ingen interesse for sluk eller spinner desverre. I Volsjøan virket det som om det ikke fantes noe fisk i det hele tatt, etter å ha prøvd fisket rundt store deler av området i 1,5 dag. Heldigvis hadde vi litt vind i blant som tok det værste av myggen som kom i store mengder ved første anledning. Dette ble første ordentlige tur med det nye Abisko Dome 3 teltet (jeg har Dome 2 fra tidligere også). Teltet stod som forventet veldig godt til forventningene. Gigantisk romfølelse for regnværsdagene, god lufting og fjellstøtt i vinden uten tegn til bevegelse noe sted er ting en kan sette stor pris på.

Først og fremst en stor takk til forumet - det finnes utrolige mengder kunnskap her. Da Bergansfabrikken brant så brant ALT. Kataloger, produktarkiv, mønster etc. Bergansansatte kjørte rundt til sportsbutikker over det ganske land for å kjøpe opp produkter slik at de kunne rekonstruere mønstrene og starte opp produksjonen igjen. Dessverre betydde dette også at 70-ish år med produktarkiv forsvant. Vi nøster opp historien og museumet vårt er en del av det. Museet er primært digitalt (vi har ikke plass til å stille ut alt vi har i arkivet), men vi har en liten utstilling i våre lokaler -blant annet med den eldste Bergans-sekken som vi vet om: fra 1909. Ja, men her er linken til forsiden: https://digitaltmuseum.no/owners/BER Tilbake til Kjell Ivers sekk: denne ble produsert ca 1982-1985, og var et hull i museets samling av Alpinist sekkene, og vi var veldig glade for å finne et eksemplar i så god stand. Det er flere hull her, så hvis noen har denne Alpinist-sekken (1987-1991) så kontakt meg gjerne. Dette gjelder også hvis noen har en Alpinist som er fra 60-tallet (før Bergans begynte å bruke "of Norway" -som var i 1970). -Johannes

En kort overnattingstur til Langøyene i indre Oslofjord med barna. Mange fine teltplasser rett ved sjøen.

Sesongens siste skitur gikk i høyfjellet i alta. Det viste seg at nesten all snøen var borte, så 85 % av turen gikk på barmark. Pariseren fikk mye juling , men klarer nok flere gruseventyr neste vår.

Snøtinden 1594 - høyeste fjellet i Rana sammen med @graham! Fantastisk fin tur fra Glomfjorden og opp Svartisen. I realiteten krysser man hele isen for å nå toppen. Mer krevende enn mange andre turer jeg har tatt og det var godt å komme ned på natta . Over 40 km og 1600 meter vertikal stigning med mye dyp snø er for spesielt interreserte! Starter nede ved veien som går opp mot demningene ved Glomvatnet. Starter i en smal kløft som etter hvert åpner seg opp. Vi skal renne ned samme veien med hodelykt 15 timer senere. Brekanten nærmer seg.. Vi er oppe på ca 1100 meter og langfellene tas av. Helgelandsbukken til høyre med Snøtinden til venstre. Dyp snø gjør at vi må tråkke eget spor disse 2 milene til toppen. Ikke spor etter andre innover breen. Hytta Tåkeheimen ligger nedi skrenten der, men var fullbooket av en eller annen merkelig grunn. Mulig man kan komme seg dit via Engabreen. Monotont landskap Men fjellet nærmer seg sdakte men sikkert... Så når vi endelig toppen etter nesten 11 timers marsj. Det er en kald vind på toppen og vi blir fort kalde. Selv om vi har med både vindsekk, dunjakke osv, innser vi at vi bare må trekke ned fra fjellet igjen etter bare noen minutter. Utsikten er allikevel helt formidabel og blant det aller beste jeg har sett på Helgeland. Ego på toppen V Vi får en lang tur ned fra fjellet igjen. Det blir mørkt og delvis hardt nedi løype ned fra breen igjen, og på smale fjellski er det en utfordring ned der i halvmørket med hodelykt - 1000 høydemeter. Vi er glade for å se veien når vi endelig er nede. I løpet av dagen har det vært mye folk oppe med randoneski - fantastiske forhold for de fra breen og ned, men for min del ble det å gå på bena på skaren de siste 100 høydemetrene. Vi konsumerer 4 liter vann, masse snop og matpakke og en real turmat hver. Alt i alt en fin tur, men anbefaler at man deler turen opp slik at man kan benytte Tåkeheimen som base..

Endelig første tur i høyden! Turen var forrige søndag, dvs 7. Mai, bare litt sent ute med bilder.. Var litt snøflekker og en del vann, men gikk helt fint å gå på lave joggesko uten å bli våt Turen gikk fra Heiland til Solhomfjell og ned igjen via Marishei. 4t 10min og 12km. https://ut.no/turforslag/1112157032/solhomfjell-fra-heiland Var så sykt digg å være tilbake her nå etter en lang og deprimerende vinter! Måtte faktisk stoppe her bildet er tatt, som er rett over der skogen stopper og stå der å nyte synet av fjell og åpent landskap i frisk vårluft Maristjenn: Litt snø og is igjen, men tipper dette er borte nå etter en ukes tid etter turen.. Litt mer snø på toppen, men det forsvinner fort nå...heldigvis! Utsikt mot nord, dvs mot Lifjell og Gaustatoppen. Sen lunch...Med utsikt ned mot vannet der jeg var på hengekøyetur i fjor når det plutselig ble så varmt en helg i November. Har forresten handlet den minste Trangia-steikapanna, Ø150mm, der passer det akkurat med 2 Gilde grillpølser oppi om gangen, perfekt når man er på dagstur alene Kan nesten høre vannet sildre og vinden blåse bare av å se på bildet... Endelig er go'sesongen i gang!!