Vinnerliste

Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.

Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken. Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid. Tømmerrenna fra gamle dager En rast og en kikk på det digitale kartet Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til. Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil Kan ikke klage på utsikten fra køya Første leirbålet Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull. En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt. Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka. Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da. Furutrær er noen fine folk Noen har gitt seg ende over Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå. Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær. Gubbtjønnbua i all sin prakt Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise. Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været. I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker. En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien Kokkelering på lavt nivå Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken. Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn. Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene. Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt. Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy. Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen. Perfekt leirplass Nydelig kveldstur langs Mugga Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute. Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr. En kald morgen Om litt er kaffen klaaaaar Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig. Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen. Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme. Et lys er tent på setra Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia Christian og Romeo Julieta har en hyggestund Kartet studeres for de neste dagene Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær. Rusling i regnet Det er høstpreg i marka Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå. God morgen sier skogen Sus og dus i villmarken Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft Velkommen inn i varmen Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake. "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen" Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret. Christian har funnet seg en helt egen øy Den som fisker får fisk En pen steikefisk av typen Harr Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.

DAG 1: padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. Bæring av kano på skuldrene. Foss ved utløpet på Langvatnet. Fremme ved Langvatnet. Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem. Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). DAG 2: Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på. Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle". Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden. Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt. Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen. Været bedret seg imidlertid på kvelden. DAG 3: Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar. Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. En høyst nødvendig pause i bæringen. Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott.

Produkt Helsport Reinsfjell Xtrem2 2 Levert av Helsport http://www.helsport.no/reinsfjell-x-trem Fakta fra leverandør Dybde begge fortelt 65 cm Bredde yttertelt 250 cm Høyde yttertelt 115 cm Lengde yttertelt 250 cm Bredde innertelt 120 cm Lengde innertelt 230 cm Høyde innertelt 105 cm Materiale yttertelt: 40D Helsport Superlight 1000 nylon ripstop Vekt telt: 3.500 g Vekt plugger: 150 g Vekt rep. kit: 150 g Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Lengde innertelt 230 cm (0) Bredde innertelt 114 cm (-6) Dybde fortelt 60/60 cm (-5) Høyde innertelt 109 cm (+4) Høyde til nettinghylle 89 cm Vekt telt i pose 2740 g Vekt stenger i pose 763 g Samlet vekt uten plugger 3503 g Teltet leveres med aluminiumsplugger for 3-sesongsbruk 20 pluggfester ialt, av dem 8 barduner med innflettet refleks Testpersoner @qwer993 (Mann, 187cm) Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av teltet Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et selvstående kuppeltelt egnet for vinterbruk. Teltet har to innganger, to like store fortelt, to ventiler og stormmatter. Teltet har tre stenger, to av dem er parallelle med en tredje overliggende stang kryssende 90 grader. Den kryssende stangen er forhåndsbøyd slik at de to forteltene får ganske rette yttervegger. Teltet skal være beregnet på to personer, men er testet som enmannstelt. Helsports beskrivelse av teltet: "Lett og romslig selvstående telt med to innganger, tilpasset vinterbruk" Testforhold Teltet er brukt av en person over 8 døgn fordelt på to turer på snaufjell. En tur sørover fra Tyinkrysset til Finse med pulk og en rundtur sørover fra Finse og tilbake med ryggsekk. Temperaturer mellom 0 og -20 grader, generelt lite vind og lite snøfall. Sterkeste vind målt ved teltet var 13m/s. Vurdering Reinsfjell X-trem 2 Oppsetting/nedpakking Teltet er enkelt å sette opp. Tre inn alle stengene forbi punktene der de krysser hverandre og ned i sokkene. Stram opp øvre stang og fest i stangkoppen. Stram så opp de to parallelle underliggende stengene og fest i stangkoppene. Stangkoppene har plass til doble stenger og holder bra på stengene. Pakkposene er rommelige og gir enkel nedpakking. Teltet er blitt brukt både med pulkpose og sammenpakket i ryggsekk. Ved bruk av pulkpose er teltet svært raskt å spenne opp og plassere, kanskje raskere enn tunneltelt fordi man slipper den ekstra operasjonen med å strekke ut teltet før man setter plugger. Teltet har reflekser innvevd i bardunene som gir godt gjenskinn i mørket. De fleste bardunene er "dobbelfestede" hvilket gir to bardunfester i ytterteltet pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. For å unngå at bardunene floker seg ved pakking er det et strikkoppheng for hver bardun. Jeg synes ikke det var nødvendig å bruke disse strikkene. Bardunstammerene av plast er lette og enkle å bruke. Glidelåsene i ytterteltåpningen har store gripehåndtak som er greie å få tak i med votter. Teltet har to ventiler, en i hvert av de to like ytterteltene. En ventil sitter høyt, den andre lavere. Den høytsittende ventilen har mindre åpning enn den lavtsittende. Etter å ha testet forskjellige plasseringer i forhold til vindretningen synes jeg det var best å vende den ventilen som sitter høyest mot vinden, for å få minst mulig føyke inn i teltet. Ved vindsvake forhold som mye av testingen foregikk under, vil man forsøke å få vinden direkte inn gjennom en av ventilene, kanskje fortrinnsvis den høytsittende dersom vind og føyke skulle tilta. Telter man i terreng med en viss helning og ønsker å sove med hodet høyest, så reduserer dette fleksibiliteten i plasseringen av teltet. Man må da velge mellom optimal ventilasjon og beste liggestilling. Størst fleksibilitet i plasseringen av teltet gir derfor en vannrett teltplass, for eksempel nederst der terrenget har litt stigning mot alle kanter. Etter å ha spent opp og bardunert teltet er det tid for å spa ned stormmattene. Disse har god bredde og sitter godt i snøen. De har innsydde pluggfester som er romslige nok for bruk av ski og som fungerer bra. Å bo i teltet Å komme seg inn i teltet uten av føyka står inn i innerteltet går greit, selv om det er litt trangt når ytterteltåpningen skal lukkes. Etter å ha lempet ting og tang inni teltet er det tid for matlaging. Teltet har to fortelt med forhåndsbøyd stang som gir ganske rette yttervegger for mer effektiv arealbruk. Matlagingen foregår helst i forteltet på lesiden, med glidelåsen i ytterteltet åpnet ovenfra for utlufting av vanndamp. For å få litt ekstra takhøyde for brenneren i forteltet fjerner jeg noen centimeter med snø før jeg plasserer den. Er det lite eller ingen vind kan matlagingen gjerne foregå i forteltet som har høyt plassert ventil for å utnytte den naturlige oppdriften i teltet (konveksjonen), mer om dette under "Ventilasjon". Det er plass til snøhaug, brenner, kokekar, bensin etc i forteltet, i tillegg til en “fettfelle” for matrester. Posene med mat ble det for trangt til sammen med kokesakene, så de ble plassert i innerteltet. Jeg opplevde ingen problemer med å få plass til å utføre de rutinene jeg er vant med fra bruk av tunnelltelt med stort fortelt. Fotgropen måtte jeg droppe, men jeg ble vant til å sitte i innerteltet med bena i kors el.l for å styre brenneren. Alle åpninger inkludert ytterteltåpningene (når åpnet ovenfra) er enkelt tilgjengelig fra sitteplass i innerteltet ved matlaging og snøsmelting. Om man bruker bedding er det praktisk å sette seg rett på denne så er man i gang med matlagingen med en gang. Liggelengden i innerteltet er 230cm med skrå endevegger i både fot- og hodeende. Soveposen jeg bruker er 225cm lang målt på stuegulvet, og jeg opplevde at soveposen subbet mot endeveggene i innerteltet. Når jeg setter meg opp fra liggende stilling prøver jeg å unngå å subbe i den frossne kondensen på innerteltetduken. Det er mulig å ligge diagonalt for å unngå subbingen, men jeg falt ikke helt for denne løsningen. Innerteltet oppleves ellers som rommelig for en-persons bruk. Nettinghyllen som dekker mye av taket er nesten like bred som innerteltet og måler ca 50cm i innerteltets lengderetning. Sittende i teltet kommer hodet i kontakt med nettinghyllen, men så lenge hyllen er tom oppleves ikke dette som å sitte med hodet i taket på innerteltet, men heller å beskytte mot subbing i kondensen som henger i innertelttaket. Uten nettinghyllen oppleves takhøyden i teltet som stor. Døren i ytterteltet kan hektes opp ved å stikke en låsepinne gjennom en bardun-malje. Bruken av maljen fungerer bedre enn en løs hempe fordi det blir mulig å binde opp døren med en hånd (se bilde over). Ventilasjon Under mye av testperioden var det lite vind og - 10C til -20C. Dette er utfordrende forhold når det gjelder ventilasjon i telt. Det blir liten luftgjennomstrømming slik at fuktigheten fra pust og matlaging kondenserer og fryser i teltet før den kan luftes ut. Reinsfjell X-trem 2 har to ventiler, en høy og en lav, begge i ytterteltene. For å sørge for at snøføyka langs bakken i minst mulig grad kommer inn i teltet, plasserer jeg den høytsittende ventilen mot vinden. Koking og matlaging foregår da i forteltet på lesiden, hvor dampen har kort vei ut av teltet. Fordi dampen fra kokingen stiger opp er ikke den lavtsittende ventilen på lesiden til særlig stor nytte i utluftingen. Dampen må i stedet luftes ut gjennom ytterteltåpningen. Denne kan åpnes fra toppen slik at det oppstår en spalte der dampen kan bevege seg ut. Det er nødvendig å trekke glidelåsen ganske langt ned for å få tilstrekkelig stor åpning. En utfordring under bruk viste seg å være at vanndamp kondenserte og frøs til is i glidelåsen, slik at denne etterhvert ble vanskelig/umulig å bevege. Glidelåsen er av en fintannet type noe som antagelig ikke bidrar til å gjøre den spesielt motstandsdyktig mot ising. Fordi man ved matlaging sitter i innerteltet med innerteltdøren åpen, er det vanskelig å unngå at mye av teltet fylles med vanndamp feks ved påfylling av termos. Dette vil man oppleve også når man bruker tunnelltelt med lite fortelt om vinteren, i mindre grad når foteltet har større volum. Jeg opplevde endel ising på de nedre delene av innerteltduken i fot- og hodeenden. En høy og en lav ventil gjør det mulig å få naturlig konveksjon i teltet, det vil si at varm luft stiger opp og ut av den høyt plasserte ventilen, samtidig som kald luft trekkes inn i teltet gjennom den lave ventilen. Men effekten av denne naturlige oppdriften vil motvirkes av at luft trykkes inn gjennom den høysittende ventilen som er plassert mot vinden for å unngå snøføyke. I denne situasjonen ville jeg foretrukket at den lavtsittende ventilen i stedet var plassert høyt på teltet da dette i større grad ville bidra til utluftingen. Den høytsittende ventilen kunne også med fordel hatt større diameter, men jeg antar at konstruksjonsmessige forhold gjør dette vanskelig. Både høyt og lavt plasserte ventiler vil være utsatt for snøføyke. I telt med små forteltet vil ventiler i fortelt generelt havne ganske nær åpningen til innerteltet, også når det gjelder tunnelltelt. Den øvre ventilen i Reinsfjell X-trem 2 sitter ca 20cm fra åpningen til innerteltet så man må passe på å justere de fleksible innerteltåpningene ift føyke. Ved plassering av den lavtsittende ventilen mot vinden drar man i større grad nytte av at varm fuktig luft naturlig beveger seg ut av den høytsittende ventilen på lesiden der kokingen da foregår. Eventuell snøføyke inn gjennom den lavtsittende ventilen på vindsiden kan reguleres med myggnettingen eller lukking av ventilen. Jeg opplevde å få føyke inn gjennom ventilen dersom ventilasjonen skulle være tilstrekkelig, og foretrakk å sette teltets høytsittende ventil mot vinden. Innerteltdørene har 360-graders justeringsmulighet og heldekkende myggnetting, så det er som nevnt stort sett mulig å forhindre at føyka kommer inn i innerteltet. Er det lite vind og forhold for det, er det et poeng å lufte ekstra med ytterteltåpningene for å få ut fuktig luft. Vindstabilitet og styrke Teltet har kraftig 40D nylon ripstop i ytterteltet og tilstrekkelig lange barduner som reduserer muligheten for at pluggene løftes fra bakken. Stormmattene har pluggfester som også er tilpasset bruk av ski. Sterkeste vind på teltet under testingen var 13m/s i kastene. Dette er ikke sterk vind for et telt som dette. Teltet har forutsetninger for stor vindstabilitet, og antas å kunne håndtere det meste av vind. Annet Jeg spekulerer på hvordan teltet ville vært dersom alle tre stengene var forhåndsbøyd. Kunne dette gitt et telt med rettere endevegger også i innerteltet uten at vekten ble nevneverdig større? Men det er mulig dette vil gjøre teltet vanskeligere å spenne opp. Kunne teltet vært levert med snøplugger? 3-sesongpluggene som følger med teltet vil antagelig for de fleste brukere av teltet ikke være spesielt nyttige. Konklusjon Helsport Reinsfjell X-trem 2 er testet under moderat vind- og snøbelastning. Ved vindsvake forhold oppleves ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig. Det blir fort behov for å ha ytterteltåpningene åpne selv når det ikke er stille, hvilket ikke alltid er praktisk eller komfortabelt. Det er vanlig at lite vind og sterk kulde gir kondens- og isingsproblemer i telt, men Reinsfjell X-trem 2 kunne nok hatt flere ventiler, for eksempel to til i innerteltet. Dette ville gi bedre ventilasjon når vinden skifter retning, bedre utlufting av damp og større fleksibilitet i plasseringen av teltet ved vindsvake forhold. Ved utlufting av damp gjennom ytterteltetåpningene oppstod betydelig ising i glidelåsene. Glidelåsene er av fintannet type, og glidelås av en grovere type kunne kanskje fungert bedre. Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et solid vintertelt som gir trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Det er vindstabilt, tåler snøvekt og har funksjonelle detaljer. Forteltenes størrelse er små sammenlignet med det mange er vant med til vinterbruk, men dette ble ikke opplevd som noen ulempe. Faktisk savnet denne testeren verken større fortelt eller fotgrop, og den gode tilgjengeligheten på alt innhold i teltet inkludert ventiler og ytterteltåpninger gjorde teltlivet effektivt. Hva skjedde med produktet etter endt test? Teltet ble sendt tilbake til Helsport etter testen.