Vinnerliste

Dagens høstbilde fra Longyearbyen

Noen liker mora og andre liker dattera. Denne kniven har vært min følgesvenn i mange år nå, ikke for stor 10-12 cm blad. Har med ett lite diamant Bryne som brukes jevnt og da brukes kniven til å sløye fisk og kutte brød og ellers det en trenger kniv til. latitude

Hvor liten en kniv kan være, avhenger vel av formål og bruker. U4 er liten ja. Går med denne i brystlomma til daglig, men bruker den også på tur. På tur er den da lett tilgjengelig for mindre oppgaver når slirekniven ikke er så lett å nå på hofta eller i sekken, eller bare blir litt "overkill" for oppgaven. Selv går jeg som regel med skjorte med brystlomme, også på tur, så da har U4 fast plass der. Men noen ganger går den i bukselomma. Det kan være litt knotete å måtte fiske ned i ei dyp bukselomme når man sitter. Et alternativ som jeg da også bruker er å henge kniven i ei snor rundt halsen. (Slik jeg som regel bærer U2 på tur, men også denne - U4 - ved behov). Som du vel har sett er det et lite hull i enden av skaftet. Litt for trangt for vanlig paracord (som jeg liker å bruke). Derfor trer jeg på en liten nøkkelring i metall der. Trer snøret gjennom nøkkelringen og bruker en snorlås (-strammer) på snøret i stedet for en knute. Så blir jeg ikke helt strupa om snora hekter seg i noe. Slik har jeg en kniv som er lett å fiske frem når jeg sitter. Bruker av og til også en karabinkrok gjennom nøkkelringen i stedet for snor, slik at kniven kan da hektes hvorsomhelst. Som Larix sier er det begrenset med grep man får på en sånn liten kniv, og det setter jo også grenser for bruken. Selv bruker jeg U4 til å kutte alt fra fiskesnøre og andre snører, åpne suppeposer og pølsepakker, rense under neglene, og i begrenset grad lett og enkel spikking (som å smi spiss på en pølsepinne eller skjære veldig tynn fliser til opptenning o.l.). Ellers er den jo kjekk i hverdagen, til åpne pakker med og kutte småting. Er for eksempel veldig hendig når man har glemt hvor man la saksa sist og bare skal kutte hang-taggen av et nytt plagg eller noe annet smått. For kniven er jo alltid med og på kroppen, fordi den er så liten og lett. Dette bidra til at den er en av min favoritter.

Piggtindskaret fra Lakselvdalen til Storvannet i dag. Turløypa går over til Oteren, men vi skar ned Lysvassdalen mot Storvannet for å gå hjem. Overskya, så fikk ikke sett Piggtinden og fjellene rundt i all sin prakt, men turen var flott! 19 km. På vei mot skaret. Midt i skaret er et steingjerde, som vi antar er reingjerde fra gammel tid. Spennende! Det største vannet i skaret. Vi nærmer oss Lysvasselva og Lysvassvannet Mot Gurgela og Lysvassvannet til høyre Lysvassvannet. Idyll! Herfra kåla vi et godt stykke i myr og kjerr. Stien på kartet eksisterte ikke 😆, men etterhvert kom vi mot Storvannet og retning hjem. Tror egentlig vi heller bare skulle gått til Oteren, er hakket kortere og mindre myr. Men utrolig artig å nå fått sett enda mer av «bakgården» her jeg bor.

Jeg rir en del i mørk granskog og har hatt flere hodelykter. For dårlig lys, for tunge, dårlig batteri etc.. så til slutt(?) kjøpte jeg bare lupine. Beste lykten. Jeg angrer bare på at jeg ikke dro til med litt sterkere lys - men funker greit. Og funker alltid - noe som jo er viktig når en står 2 km hjemmefra i mørke og regn.. må bare huske å lade. Og det er det eneste ankepunktet mot lupine. Den har egen lader og går altså ikke å putte i usb porten i bilen eller powerbank om jeg plutselig hadde glemt å ta den hjem. Finnes vel adapter til usb mini - men sånne små løse dupeditter er et styr å ikke miste så hadde vært enklere med samme kontakt som alle andre greier har.. og så er jo ekstrabatteri svinedyrt så bør klare seg med det en har på lykta.

Hei igjen. Min tekniske sjef har laga en gratis liten film som ligger ute på min patreonkanal!! Forklarer litt av motivasjonen bak prosjektet mitt. https://www.patreon.com/posts/1000-dager-ute-56620733?utm_medium=clipboard_copy&utm_source=copy_to_clipboard&utm_campaign=postshare

Drømmen om å leve ute ble til på en liten, idyllisk morenehaug midt i hjertet av Femundsmarka. Året var 1994 og jeg var på min første lengre tur. Jeg hadde nettopp fått min livs største ørret og levde et enkelt turliv. På denne turen utviklet jeg en dyp og ekte kjærlighet til naturen, og jeg forsto at dette var ekte lykke! Nå er det bare noen dager til jeg og hundene forlater skogsleiren vår og tar fatt på turen videre nordover. I den forbindelse ønsker jeg å dele noen tanker omkring prosjektet ‘1000 dager ute’. Det er ikke fritt for at jeg feller noen gledestårer innimellom. Endelig lever jeg drømmen.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Bruker Topokart fra @Ivan Lé Hjelmeland her på forumet. Koster litt i bruk for pro-versjonen, men den er veldig bra i bruk. Har vanligvis kart i papir og kompass med i tilfelle. Men det et ikke alltid det blir brukt.

Jeg stemmer soleklart for en GPS framfor smarttelefon. Smarttelefon er ok til sommerbruk, men til bruk om vinteren, i regnet, i kajakken etc. er GPS mye bedre. GPS er mye mer robust, har utskiftbare batteri, bruker mindre strøm, lengre batteritid, enklere å betjene, fungerer når det er vått, virker med votter, mer pålitelig og mer nøyaktig. Men selve skjermen, brukergrensesnittet, og prosessorkraften er steinalder sammenlignet med smarttelefonen. Føles utdatert egentlig… Jeg har en gammel Garmin Etrex 30x som jeg har brukt i årevis og er veldig fornøyd med. Den byttes nok ikke, men jeg håper verden har gått videre og at det finnes mer moderne saker å velge i…

Dette kan jo være et alternativ: https://www.elektroimportoren.no/suprabeam-multilykt-m6-xr-2000-lumen/8803900/Product.html?Referer=prisguide&utm_campaign=prisguide&utm_medium=cpc&utm_source=Prisguide Prisen er i alle fall helt ok.

Gikk 10 mil i Vassfaret med Salomon Supercross med 20 kg sekk nå i sommer og fikk helt ødelagte lilletær. Konklusjonen er vel at Salomon sko er glimrende om man har smalere føtter enn meg. Jeg har gått over på Altra Lone Peak All-Weather Mid Trail , en halvøy lett støvel/terregjoggesko. Har prøvd dem på kortere turer, og de virker lovende. De har bredere tåboks og null dropp. Veldig komfortable.

Sekk er vel sist på lista over utstyr hvor man kutter vekt. Om du tenker å stappe mye nedi og lite utenpå er det mange sekker som minner om en forvokst pakkpose. HMG som nevnt over for eksempel. Ellers er Gossamer gear mariposa en artig sekk, men der er tanken å pakke mye i de ulike utvendige rommene.

Darkfire er mitt tips. Er "billig" og god.

Fällkniven u4, som kommentaren min var myntet på, er en foldekniv. Så små kniver med fast blad, om de i det hele tatt finnes utenfor suvenirsjappene, blir i praksis ubrukelige til det meste ut over å kappe hyssing og rense negler.

Små kniver bør kanskje derfor være foldekniver, da blir den dobbelt så lang utfoldet. Men med forldeskaft kan man ikke bruke like mye kraft på kniven, og bør brukes deretter. @Skogens Stønn sin kniv synes jeg så bra ut om ikke en foldekniv/lommekniv er ønskelig.

Eg ser at Elkjøp har denne inne, så eg skal få sjekket den ut til uken. 405gr er overkommelig. På overnattingsturer er det Kajka 85ltr sekken som er med og da har eg som regel god plass. Takk igjen

Det kommer helt an på hva den skal være funksjonell til det😉 Utrolig mye kan løses med forbausende kort blad, men det må være nok skaft til at en får overført nødvendig kraft til bladet. Får kniven plass i en fyrstikkeske, så er det vel knapt med plass til mer enn 2 fingre på skaftet. Det gir jo noen begrensninger. Men mange dagligdagse oppgaver lar seg nok løse greit.

Eit lite "sidesprang", men det blir nevnt kor liten ein kniv kan vere, men fortsatt vere funksjonibel. Som jeger trivast eg godt med små kniver, eg begynte med Brusletto hunter, som er hakket under "sverd" etter mine begrep og bruker i dag ein Casström safari mini safari, 17 cm totallengde og bladlengde på 6 cm. Usikker på om den er optimal på elg, men som hjortejeger er dette den beste kniven eg har hatt.

Et lite spørsmål. Hvor liten kan en kniv være og enda være funksjonell? Fikk en fallkniven u4 her i posten og den er ikle stor. Den få plass i en fyrstikkeske. Den skal være fast i lomma heretter så får jeg se om den blir brukt og når behobet for en større kniv trenger seg på. Hvilke erfsringer har dere andre med små kniver? Og kan den bli en ny favoritt? Tore

Seek Outside har mange spennende sekker med litt volum https://seekoutside.com/lightweight-backpacks/ Hyperlite Mountaingear har også en del sekker som er lette, men det er vel bare Porter 5400 som er større enn 70 liter https://www.hyperlitemountaingear.com/

Victorinox Bantam. Den er «stor» for en lommekniv å være, og lett å holde sylskarp. Tar ingen plass, veier ingenting. Den blir brukt til å filetere småfisken vi får på tur i fjellet med ungene, og det meste som må løses der og da. Skrujernet er laget for å kunne setter på skrått ned i en stjerneskrue også, det funker faktisk til å stramme løse stjerneskruer og selvfølger rettsporskruer. Den reddet meg også fra en lang tur til bilen en dag en entrådet leder i en termostat knakk av, og flere ganger når ting skal åpnes, kuttes, strammes, fikses eller når man har gått i noen timer og kjenner en tånegl som kutter i nabotåen. Til bålbruk er store kniver opplagt bedre, men den er god nok til å flise opp småkvist og bark om det er bare denne man har. Jeg har den nå festet på husnøkkelen, så vet jeg alltid hvor den er.

Bergans Helium 55 liter veier 1020 gram. Du finner en del av forrige modell på finn, jeg kjøpte en ubrukt til bare 600kr. Til mitt bruk egner den forrige modellen seg bedre enn den nye, faktisk.

Bergans Poweframe veier 5.1 kg med side lommer Norrøna Recon veier 4.5 kg I forhold til disse "standard" sekkene for volum og vektbæring her til lands så er det jo mange kilo spart. (vekter tatt fra xxl sine sider)

Mulig det er noe jeg ikke ser når jeg kikker på nettsiden, men det virker som sekker som har ekstern ramme, og av vekt/volum så er det minste jeg ser ca 1.7kg for 54 liters sekk. Det vil jeg ikke si var noe lett sekk i den størrelsen, og de går opp mot 2.5kg for de største, om ikke mer. Men, de er laget for å bære veldig tung last, som gjør at dersom man har tungt utstyr/er jeger, så har man sekk og konstruksjon som er tilpasset det feltet, virker det som. Selv har jeg en sekk med ramme, dog ikke som denne, men med ramme, som er 50 liter internt rom og 15-20 liter i lommer utvendig, pluss litt ekstra smålommer, og den veier rett over 900 gram. Forskjellen her er at den er laget for maks last 13-15kg i maks på bærekomfort, og ikke 60kg. Det finnes mange gode sekker rundt/under 1.5kg som er laget for 'ok' vekt, så med mindre du skal bære enormt mye mer i vekt enn "vanlige" turgåere, så virka det kanskje litt overkill for min del. Dersom du liker tanken på å ha det meste/alt samlet i sekkens hovedrom og ikke så mye dill og dall utvendig, kan jeg virkelig anbefale Sierra Designs Flex Capacitor sekkene. Dersom du liker tanken på utvendig rsmme og å kunne variere litt på sekken selv så har jeg selv sett på i ren nysgjerrighet: Vargo sin ExoTi Bog Den har ekstern ramme i titanium, veier 1.16kg totalt med 40L vanntett hovedrom som så vidt jeg ser, nærmest er en helt ordinær pakksekk. Mulig man bare kan erstatte med egen i annet volum om man trenger? Men igjen, den er laget for maks vekt 13kg. Men den finnes mange andre sekker med eksern ramme, den var bare så stilig, hehe. 😊 Ut over dette blir valgene mange og forskjellige, helt avhengig av ditt bruksområde. 😊 Håper noe av dette hjelper.

Jeg bruker Magicshine monteer 5000 til randonneturer i mørket. MYE lys for pengene, det var en ganske billig lykt på XXL. Følger med feste til sykkel og til hodet.

Har Lupine Piko. Lyser 1800 lumen på det sterkeste. Min bruk er hundekjøring med sparkesykkel på skogsbilveier. Har en toppfart på 30 km/t +. Sikten er kanskje en 40 meter. Bruker sjeldent lykten på full styrke , bortsett hvis jeg skal se på et dyr i skogkanten for eksempel. Lykta har batteriet festet på på lyktestolpen. Sitter bra og er ikke ubehagelig.

Det er hvertfall et objektiv som tar liten plass, selv om det veier litt mer enn originaloptikken(15-45mm) som følger med. Men med 22mm passer kameraet lettere i en jakkelomme, eller i hoftebelte-lomma på sekken(Hvertfall på min Fjällräven Abisko Friluft 45l). Mye bildekvalitet i liten pakke, kan ikke ha mindre sensor enn dette(1,6 crop)... Dette sier jeg selvsagt siden jeg driver på med foto mer enn den gjennomsnittelige hobbyfotografen, samt at man er litt kresen i tillegg, så da blir det fort slik Canon M100 m/Canon EF-M 22mm f2 STM, og et AA-batteri for størrelsesammenligning. Denne komboen veier 405gr. Tung vil noen si, men jeg vil påstå det er verdt det når det kommer til hva dette lille kameraet kan levere!

Outdoor edge sin "le duck" er eg blitt veldig glad i, den er bestandig med på fiske og som reservekniv på jakt og er ellers med når eg er ute. Den er so liten og hendig at eg tar meg i å gløyme at eg har den på meg i det offentlige rom 😶

Bra saker begge deler og er jo mye smak og behag hva som foretrekkes. Jeg har alltid en skikkelig kniv (og øks til tider) samt en leatherman micra. Micra er en usedvanlig lett og anvendelig liten tass som henger med daglig. Saksen er det jeg bruker mest på den, men det andre som er på den blir også flittig brukt. Den burde henge på nøkkelknippe til en hver friluftsmann spør du meg😉

REAL turmat Pasta bolognese 700 kcal Grønn til 59,- på XXL. Normalpris er 99,- så dette kan sies å være et godt tilbud. Velsmakende og mer mat for pengene enn de vanlige posene.

Fikk sydd meg ny turbukse, da kjøpebuksa som jeg bruker mest har blitt utslitt. Det grønne stoffet er en bomulls/polyesterblanding og det gråe stoffet er en eller annen kunstfiber, som er svært slitesterkt, men har litt stretch. Mønster er basert på favorittbuksa, men med noen justeringer ift passform. Se også min insta: www.instagram.com/outdressed.no

Var såpass godt fornøyd med buksa at jeg har laget meg en til i blått.

Bestigning av pinaklene Tande og Rebekka ved Hovsnebba, Sunndal kommune på søndag 19.september 2021. Og en snartur bort til toppen av Hovsnebba 1554 moh Turen ned til og opp på pinaklene krever sikring. Mye løse steiner og eksponert terreng. Men når man har med en stødig guide fra Jotunheimen Arrangement AS og kommer til dekket bord er man trygg Tusen takk for turen Christian, Maxim, Kjetil og Einar og en kongedag i Sunndalsfjellet

Da er dessverre årets høydepunkt over, en jakttur i nordre Trøndelag! Denne gangen var vi heldige med været, dvs. overhode ikke noe regn på de 3 dagene turen varte. Ettersom det er en jakttur med mye sosialt /kos rundt bålet så blir det noen ekstra kilo i sekken.... Greide som vanlig å fylle opp min Powerframe( 130L+) Nå har jeg jaktet rype i over 40 år ( = jepp startet tidlig) og det er viktig å lære opp neste generasjon i jakt og det med å overnatte ute i vår fine natur. Selv tok jeg inn på CASE DEL HILLEBERG SOULO--> Fantastisk, men det er jo dårlig med tørkemuligheter, så måtte ta naturen til hjelp. Optimus Vega og Primus panne er en ypperlig kombinasjon når man skal tilberede indrefilet +++ i basecamp. På selve turen ble MSR windburner brukt for te, kaffe, Kakao og real turmat. Bombesikker. Øks og sag er helt nødvendig, og til neste år blir det nok med en større sag.

Etter en lengre periode med manglende motivasjon, greide jeg å ta en liten & rask fjelltur i dag. Dagens tur ble til Store og Lille Gaustakne. Dette er et par småtopper 4-5 km i luftlinje fra Gaustatoppen. Lille Gaustakne på venstre side, og Store Gaustakne på høyre side. Bildet er tatt lengre ned, og er ikke startpunktet for turen. Har vært på Store Gaustakne en gang tidligere. Denne gangen tok jeg en mer direkte rute opp. Den var mer bratt og slitsom, enn der man går rundt og opp. Synes det var mer morsomt med denne *luftig* ruten. Kjempeflott å være på fjellet når det er strålende sol & lite vind. Utsikt fra Store Gaustakne. Utsikt fra Store Gaustakne mot Gaustatoppen. Etter Store Gaustakne, ble det nedover og opp til Lille Gaustakne, før den kjedelige turen tilbake til bilen. Møtte ikke én person. Alle dro trolig på Gaustatoppen.

Dagens styrkeøkt for 2 par særdeles utrente bein og knær. Dette er vår nye lokalfavoritt da turen er laget for sofagriser som vil nå 100 liters sekk-modus raskt. Gammlemsveten på sunnmøre 790 m.o.h. Så bratt at de må ha fartsdumper i veien så sanda ikke raser ned 😀 Bilder er redigert for å visualisere følelsen da de ble tatt.

Søndagsturen i går gikk fra samme parkeringsplass som turen sist helg, fra Heiland i Gjerstad("Aust Agder"), men denne gangen var det et nytt fjell og ny sti som skulle utforskes, opp til Risfjell. Det ble dermed og valgt "lang rute", via en steinhytte som er helt i andre enden av fjellet enn der man går opp fra parkeringen. Totalt ble turen på 9,5km, med mye foto og utforskning. Har nå gått alle stiene ut fra og til Heiland, og det kan anbefales om man er i området! "Risfjell" og "Solhomfjell via Maristjenn" er kanskje de fineste rutene. På sistnevnte kan man gå ned "via Marishei" for å få en rundttur, som jeg ikke har testet enda. Denne kommer inn på samme sti som til/fra Karibu/Uvdalen som jeg også har gått. (Når man er kommet opp til Risfjell, anbefaler jeg å gå tilbake til stien jeg her gikk opp fra Heiland, går sti mellom disse(Kort rute opp), da stien ned fra Risfjell i bakkant mot Solhomfjell er ganske bratt, glatt, steinete og ganske kjedelig tett skog...! Se bilde!) Her kan man velge lang rute, via Steinhytta, eller kort rute opp til Risfjell. Det er her det anbefales å gå ned igjen til, for å gå tilbake til Heiland.

Oppdatering ja….. Burde selvfølgelig ha laga det for lenge siden, men har rett og slett ikke tenkt på det! Men her kommer en liten bildeoppdatering. Er akkurat i dag kommet til dag 568. Det vil si at jeg idag har vært ute sammenhengende i 568 dager. Jeg og hundene har utelukkende sovet ute. Enten i telt eller under åpen himmel. Unntaket er to dager på Simskarhytta i Børgefjell. Akkurat nå ligger vi på ei lita øy ved inngangen til Risøysundet nord for Sortland og venter på rett vær for å krysse over til Senja. Siden juni har vi seilt/rodd i en 19 fot Nordlandsbåt. Seilturen starta i Gildeskål. Turdagboka er viktig for meg. Ikke bare for å dokumentere turen, men og for å holde rede på dagene. Satser på bokutgivelse en gang i fremtiden. Det sosiale samværet med hundene er er med på å holde den lille flokken min samlet! Jeg sover sammen med alle fire i teltet. Her er det Tapper som slapper av. Han er og blitt en utrolig god samtalepartner😂 Min kjære far og min yngste sønn på besøk rett før jul. Det er min far som hjelper meg med provianteringa. Får inn mat til meg og hundene ca hver fjerde uke. Det nærmeste jeg er sivilisasjonen er stort sett en øde grusvei! Elias og Kvass. Tapper savner nok Elias litt for han syntes det var trist når han dro. Det er bedtandig trivelig å få besøk. Men som jeg sa det til min gode venn Christer: det er trivelig når du kommer, men det er og godt når du drar😂 Jeg trives altså godt i eget selskap, men det hadde nok vært stusselig uten hundene! Av og til ser jeg ut som om jeg er 90 år når jeg våkner om morgenen😂 Men formen er god og etter en kopp te stiger stemningen! Kraftig forklemte fingre. Skader på meg og hundene har jeg sålangt klart å lappe sammen selv! Sårvask og sårhygiene er viktig. Men denne skaden er mest av alt vond😂 Fisk er viktig turmat både for meg og for hundene. Dette er ørret rett over kiloen. Meget kortreis og nydelig mat! Den siste isfiskeørreten for i år. Tror dette er samme vatnet som Lars Monsen hadde fiskekonkuranse på og fikk servert St Remy😂 Morgenstund sør på Saltfjellet. Var helt magisk å oppleve Saltfjellet på denne måten! En engel har falt. Siste rype i Børgefjell. Dette er og viktig mat for oss på langtur. Men jo hvitere de blir jo vanskeligere blir jakta! Fullmåne og magisk stemning i Børgefjell. Ble i nasjonalparken helt til snøen la seg! Ulv på tur! Med fire hannhunder blir det endel konflikt. Og ryker de sammen så kan utfallet være alvorlig. Men som oftest det det bare knurring og «skyggeboksing». For folk som ikke er vant med polarhunder kan denne oppførselen virke skummel. Er mye urhund igjen i disse! Den mest hårete dele av turprosjektet! Å bruke en gammel Nordlandsbåt fra Gildeskål hadde vært planen lenge. Men hvordan ville hundene takle sjølivet? Og hvor skjødyktig er egentlig en sånn båt? Når jeg ser båten for første gang går det opp for meg hva jeg holder på å begi meg ut på! Denne delen av turen blir mye tøffere enn planlagt!! Ca 20. august. Her ligger vi rett nord for Hennes og har Stokkmarknes rett under solnedgangen. Sånne dager er magiske på sjøen, men bare noen dager tidligere holdt vi på å gå rundt og videokameraet mitt ble ødelagt. Livet på sjøen i åpen trebåt er veldig krevende! Lonkanfjorden med Møysalen bak. Søkte ly for været her. En helt fantastisk plass. Det positive med sjølivet var at hundene trivdes. Men viktig med redningsvest på dem også! Kaos er ekstra fornøyd nå, for i båten sitter han nærmest meg! Her sov vi i to døgn. Begynnelsen av august og rett etter Raftsundet i Lofoten. Er viktig med gode pauser sånn at jeg er utkvilt på sjøen. Deilig å ligge ute i godt vær! Nydelig og vill plass ved inngangen til Raftsundet. Her har det regna kraftig etpar dager. Bruker ytterduken til et Trollheimen 3 fra Barentsoutdoor. Med fronten oppe blir dette en perfekt gapahuk for meg og hundene! Tapper lurer på når vi skal ut og fiske! Sommer utafor Steigen. Håret bærer preg over ikke å vært vaska på over 500 dager. Men kropper fungerer godt! Her gruer jeg meg nok litt til å forsere Vestfjorden! Fluerydding sammen med Kvikk. Vi har mange gode stunder på liggeunderlaget under åpen himmel! Vedlikehold og kvessing av kniver er viktig på langtur. Jobber med egen knivserie. Her er prototypen tegnet. Nå er det bare å få min gode venn Rudolf til å lage den! Vakker morgenstemning i Lofoten. Turen på sjøen tar lenger tid enn tenkt. Er altfor mange unike plasser å besøke. Bra vi har god tid😂 Dette ble en veldig kort bildeoppdatering. Er ikke bare bare med sosiale media på langtur! Dekning og strøm er en skikkelig flaskehals, og jeg har prioritert å dokumentere turen på film istedet for sosiale media. Men for de som er interessert så har jeg en patreonkanal hvor min tekniske sjef Ole har snekra sammen månedlige oppdateringer. Koster 49 kr pr måned. Er bare å følge linken https://www.patreon.com/user Ellers så er planen videre utover høsten å seile til Senja, Tromsø og Nordreisa. Så skal vi inn i fjellet igjen og satser på å tilbringe vinteren enten på Finnmarksvidda eller i indre Troms.

Se mer av turen i Sunnmørsalpane her: https://fjellogbilder.blogspot.com/search/label/Sunnmørslauparen - 1254 moh.(Vestnes)

Start Abisko Turiststation mot Kårsavagge relativt brant stigning på smal stig delvis spångad upp igenom björkskogen,går förbi bästa Foto plats för ´Lapporten´Tt Tyvärr ligger min kamera Cannon G12 som anv till nästan alla bilderna i ryggsäcken utan tagen med telefon på 21 mp men mkt sämre än med 10 MP på kameran bästa bilderna tas i September med minimalt soldis som jag har på många av bilderna. Jag är fortfarande inne i Abisko Natioalpark med tältnings restriktioner och går vidare upp mot där björkskogen glesar ut och myggen skingras något vid rasterna som får tas ofta då jag har nära 30 kg i startvikt på ryggsäcken och träningen med ryggsäck på 15 kg hemma ej var nära verkligheten nu. Här i en glänta blir första lägerplatsen lite orutin och några extra myggbett före man är inne i tältet. Går längre in i Kårsavagge och utsikten blir bättre ovan björkskogen och rasterna blir ej samma myggplåga längre jag har med myggmedel men anv det aldrig då jag ej har så väldigt ont av betten om man avhåller sig från att klia och mindre fula sårskorpor som resultat jag hade med damasker som snöskydd men dessa låg i botten på ryggsäcken som skydd så isyxan ej går igenom botten av säcken trots gummi skydd,damaskerna skulle varit på när man tar på sig lägerskorna som skydd för fotleden över anklarna. Sel vid Vuolimus Gorsajervi Kårsavagge är en fin dalgång med blandad natur och fin utsikt. Mycket varmt och utan nyköpta hatten med stora brätten som när myggskydd behövs passar den bra med mygghuvan. Utsikt från tältplats 2 upp mot Kårsavaggestugan. Går över vadet vid stugorna och tar på mina skor märkta med supergripp men de har ej använts så mkt och blivit lite hårda i sulan och mygget alger på stenana och skorna känns som skriskor och med stugvärdens referens från samtalet han hade med våran nyblivna dubbla världmästare på 5000m och 10000m Nils van der Poel i minnet så gäller det att koncentrera sig trotts att jag har gångstavar för att hålla balansen. Tills nästa vad har de blivit bättre men torkar fortfarande sakta då de har bollstrad kant mot fotleden vid ankeln de flesta visar sig ha enklare tofflor med hälrem men de fungerar säme som lägerskor och fler myggbett men som bra komplement,tidigare har jag gått barfota eller i skalkängor utan strumpor och sockar. Vadet vid Kårsavaggestugan. Går upp leden mot Abiskojaure stugorna som är upp 450m på ca 2km. Utsikt från tältplats 3 ned mot Kårsavagge,tar en vilodag då det börjar göra ont lite över allt. Sover ut och passar på att tvätta kläder och äter lite extra och planerar rut nästa dag. Jag hade planerat för start i Kiruna och buss till Nikaloukta och gå upp mot Tarfala och vidare upp mot Högfjällsomådet men pga sämre väder där än runt Abisko som är bland det torraste områdena i Sverige krävs en ny plan för vandringen och endast karta och utan mobiltäckning med turförslag får man lägga lite tid på egen planering.

Trenger jeg et spesielt redskap til å smøre på brødskive spikker jeg til en flat pinne med min lille turøks. Eller min brusletto villmann eller hva det nå er jeg bærer på den dagen.

Laget i Tricoya, som tåler vann godt. Veier 600g, men har potensialet for å bli lettere. Jeg ville ha en patent som låste «alle» typer brennere fast i plata, uavhengig av modell. Jeg bruker mest Soto stormbreaker og Kovea og begge sitter godt festet.

Jeg ville aldri anbefalt noen å gå i rondane uten fjellstøvler med en stiv såle. Det er svært mye stein i rondane og jeg mener en god ankelstøtte er ett selvfølgelig valg. Og med en ryggsekk i tillegg øker påkjenningene på ankler og fotblad.Lett å tråkke over på underlag som i Rondane.. Se etter korte utgaver av fjellstøvler, min favoritt er Crispi Skarven. En god investering i dine føtter for fremtidige turer. Godt fottøy er viktig for flere tiår frem i tid som friluftsmenneske.God tur.

Tror de har de fortsatt på Intersport 😊 Har både skjeer, gaffler og de knivene

Hvor fikk du tak i disse, vet de hadde på XXL for noen år siden.

Har en blå smørekniv i plast til sånt som man trenger smørekniv til. Mulig det er Tupperware. Uansett, den er lett og gjør jobben. Med litt innsats går det sikkert an å skjære seg i fingeren med den.

For meg må turkniven kunne brukes til å smøre på en brødskive. Det krever at kniven ikke er for spiss. Enkelt å teste men jeg ender opp med svært få alternativer. Ikke mange produsenter som har tenkt på denne enkle øvelsen. Har sett noen som har satt opp og skjerpet en vanlig kjøkkenkniv i desperasjon. Tore