Vinnerliste

En flott og kjekk tur i godt vær. Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen. Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da... Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen. Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken. Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått. Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken. Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så.... Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen. Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen. Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det. Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet. Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel. Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot. Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp. En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Sommer og s ... nø .. på 79 grader nord 20. juli ... Nordbreen, Midtbreen og Sørbreen Dagens anbefalte lesing, Kvinne i polarnatten av Christiane Ritter, om overvintringen i denne hytta (Gråhuken) i 1934-35

Nettopp ferdig med: Hjalmar Dale, den glemte eventyrer. Av Randulf Valle Veldig inspirerende og interessant. Randulf er flink til å beskrive tidsrommet og epoken som pionerene opererte i. Anbefales!

Nettopp dette gjorde jeg også, skjønte jeg etterpå! Nå ser teltet normalt ut og vi er på tur 😊

Inn i Finland må man fylle ut innreiseskjema og skrive hvilken grenseovergang man skal benytte. Du finner skjema på Finentry. Fra Finland til Sverige måtte vi ikke fylle ut noen skjema. Samme opplegg på retur. Innreiseskjema til Finland og innreiseskjema til Norge. Reglene gjelder uansett hvordan man velger å krysse grensen. Norrbotten er fortsatt orange, men Lapland i Finland er grønn.

Søkte etter noe info og fant igjen gammel tråd. Kan komme med erfaringene nuh etter et par års bruk. Og ungene er fortsatt fornøyd. De brukes som regel på tur hvor de også har hver sin halvdel av et vanlig "lett-billig-biltema-skumunderlag" som beskyttelse under overkroppdelen og som brukes når det skal sittes utenfor telt osv. Ingen ting å klage på foreløpig. Vi blåser de opp med pumpe elelr pumpepose for å unngå fukt i underlaget.

Ja, hva er frykt? "Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f. eks. mørkeredd." I de aller fleste tilfeller er det snakk om innbilt trussel eller risiko. Vi er født inn i en kultur og et samfunn som nærer opp under kanskje de fleste mennesker aller største frykt. Døden. Paradoksalt nok skal vi alle dø, det er ingen, absolutt ingen vei utenom. Selv om vi vet dette, skyver vi det foran oss som noe som er så lenge til at vi trenger ikke tenke på det i dag. Frykt er en naturlig og veldig viktig refleks i kroppen. Det er den som styrer graden av fokus slik at man unngår panikk i situasjoner man ikke håndterer. Det finnes allverden av teknikker å imøtekomme frykten sin, få kontroll over den å leve med det uten at det skal oppta kapasitet eller gjøre deg ute av stand til å nyte naturen. Veien hit er forskjellig for mange, men å innhente informasjon, lære seg litt om dyret, vaner, hvor de holder til har vist seg å gi gode resultater. For å sitere vår alles kjære Fenrik!! Det er forskjell på Farlig og Skummelt

Jeg er vel ikke spesielt engstelig for å treffe på bjørn, den er jo som kjent livredd mennesker (med god grunn). Men likevel, i tett skog hender det jeg lager litt ekstra lyd, kremter litt eller plystrer en trall. Hvis man overrasker en bjørn som ikke har registrert deg, kan det bli litt mer spenning enn jeg ønsker. Men jeg må si at jeg gjerne skulle likt å se en bjørn i naturen, det ville nok vært en stor opplevelse. Men jeg har da spist bjørnekjøtt, så litt nærkontakt har jeg hatt Forøvrig er jeg, i likhet med andre her, mye mer redd for jegere enn for hvilket som helst dyr i norsk natur. Det er atskillig flere mennesker som er drept/skadet av jegere enn av rovdyr i Norge.

Du kan nok regne med at de følger med, og blir du tatt av russiske grensevakter sender de deg ikke bare tilbake over grensen. Jeg har hørt historier der det tar uker med avhør før du blir utlevert offisielt ved grensestasjonen. Og på de stedene de ikke klarer å følge så godt med: https://www.aftenposten.no/norge/i/pWkAV/mystisk-skilt-paa-grensen Det å krysse den russiske grensa sees på som en alvorlig provokasjon mot Russland og blir ikke tatt lett på, hverken i Norge eller Russland. Og som lenken til @Espen Ørud viser: bare ei hånd over grensa ansees som en kryssing av grensa og altså en alvorlig overtredelse. Det er ikke en gang lov å kaste en stein over grensa. Det er heller ikke lov å oppføre seg provoserende, ei heller forsøke å snakke over den russiske grensa. Det er en del som elsker å provosere:

Jeg har fobi mot slanger, og er derfor ikke så begeistret for huggorm, derfor går jeg alltid med høye jaktstøvler og en vandrestav. Ser meg godt for før jeg slenger meg ned i mosen ved pauser. Har kun sett huggorm en gang i Femundsmarka da, og vi har vært der mange ganger. Vi så bjørnebæsj der midt på stien en høst, den var full av bær så antar det var etter bjørn. Aner ikke om den var relativt fersk eller av eldre dato, er ikke ekspert på ekskrementer i særlig grad Har aldri sett bjørn, og håper egentlig jeg slipper, iallfall på særlig nært hold. Ellers er jeg enig med siste taler, jegere har jeg litt angst for. Det smalt godt og lenge langs stien under rypejakta en gang i Femundsmarka, og vi hadde snakket med en jeger som var ukjent i traktene der. Stoler på lokalkjente jegere, de vet jo hvor stien går, og skyter neppe mot den (håper jeg).

Om det er farlig å gi rå fisk til hund, er jeg rimelig sikker på at det ikke er. Vi spiser selv rå og fordervet fisk (sushi, rakfisk og lutefisk ). Så lenge fisken er noe lund fersk, ikke inneholder makk eller andre parasitter tenker jeg at det er gullfint, spesielt for husky, malamute , siberian husky, grønnlandshund etc. Da tenker jeg med måte og at man passer på fiskeben, siden hundene har tendens til å sluke maten. Jeg har gitt min hel fisk med innvoller og hode/hale. Mest næringsrike på på fisken er hode. Som nevnt tidligere pleier jeg å koke fisken, da er det lett å plukke fiskeben Når jeg har vært på fiske tur og fått mye fisk og ikke gidde å ete den selv, har jeg brukt et par minutter på å koke den og gi den til bikkja i stedet for å kaste den. Har flere gange endt opp med å eta halve fisken selv Når det gjelder div forum for hund, har jeg styrt unna de fleste og holder til meg polarhund forum og facebook sider. Noen av hundeierne på div forum har til tider ekstreme meninger. Føler at det fleste polarhundeiere er litt mer jordnære. Du finner faktisk mye info her på forumet.

Ble en tur fra Haugastøl og sørover til Mogen, over Ørteren, Krækkja, Halne, Rauhelleren, Lågaros før avslutning og båtreise fra Mogen. Totalt ca 80km. Bra tur for en "gubbe" på snart 60. Det ble sein start; ankom med tog til Haugastøl på ettermiddagen og brukte et par timer og vel så det på å komme meg opp på fjellet. Slo leir ved Ørteren etter omtrent 8km - der oppe blåste det relativt friskt. Var egentlig litt småsurt. tipper frisk bris - rundt 9-10 m/s. Mye nytt utstyr som skulle fungere og testes for første gang: alt fra støvler til sekk, sovepose, kokegreier, underlag og ikke minst telt. Startvekta, med tørrmat for 4 dager+, var på 15kg. Fikk plass i en Bergans Helium55 med bare bittelitte greier på utsida Litt luksusartikler ble med: Et Exped Chairkit, en Kindle Paper White og en batteribank på 20 000mah. Grunnen til siste var at jeg satset på bruk av iPhone GPS med TopoGPS app. Hadde papirkart med i backup, men hadde det aldri framme. Kunne nok ha klart meg med halvparten av batterikapasiteten. Teltet, et Big Agnes Copper Spur HV2 Expedition på 2.4kg lot seg egentlig greit sette opp i vinden - hadde prøve-montert i hagen hjemme før avreise, men der var det vindstille - på Stranda ved Ørteren var det plutselig noe annet. Resten av kvelden var nokså begivenhetsløs. Temperaturen droppet til 5 grader inne iteltet i løpet av natta, men i min nye Cumulus Panyam450 var det null problem. Veldig OK sovepose med veldig lav vekt og pakkvolum! 840gram totalt med trekk. Underlaget var et Exped Synmat HL LW på rundt halvkiloen. Sammen med stoltrekket ble det ca 1.1kg totalt. Helt konge å kunne sitte inne iteltet mens jeg styrte med mat eller bare leste på Kindlen. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før??? Dagen etter var det klart for ettappe 1 til Halne og båten Halnekongen. 13km i lettgått terreng, dog med en god del stein. Merrell-støvlene, nye av året, er lettvekts (Veier halvparten av mine Crispi Skarven) og gir ikke egentlig noe særlig støtte. Har Vibramsåler og godt grep, men er ikke mye mer enn en litt kraftig joggesko. Gikk hele turen uten antyding til gnag eller ubehag - det er slett ikke dårlig av splitter nye sko. Båtturen over Halnefjorden forløp uten dramatikk - nye 13km ventet i sørenden før dagens mål Rauhelleren ble nådd. Underveis ble det litt småjustering av rygglengde og reimer på sekken, og da satt den plutselig bra - denne sekken tåler 15kg vesentlig bedre enn min forrige "lettvekter" - en Altra50 jeg hadde som hytte-til hyttesekk. På Rauhelleren ble det camping inne på vollen og en dusj - og middag. Tidlig kveld - kjente jeg hadde gått langt. Neste morgenvar det tåke og småfuktig luft - riktig surt. Startet dagen med med fingervotter og Goretex, men varmen kom etterhvert og det ble litt mer levlig. Byttet skalljakke med Bergans Microlight, som er favoritten å gå i. Turen til Lågaros ble på over 23km og de siste 5 ble drøye, med endel opp og ned og tilslutt på vollen utafor hytta blåste det på nytt friskt. I nesten 1300 meters høyde var det bare å få opp teltet og skalke lukene. Selv i såpass frisk bris som ved Lågaros stod teltet overraskende stødig - hadde kanskje litt lave forventninger til denne type telt på forhånd, så der fikk fordommene mine seg en liten en. Lite blafring i duk, lite støy og generellt lite opplevelse av været inne i teltet. Med et innertelt som er lys grått og begge forteltene i samme duk-farge, ble inne miljøet i teltet veldig ok. Ikke noen bisarre fargeskift å slite med! Min nyinnkjøpte Jetboil Stash fungerte strålende - kjapp som fy i forhold til det jeg er vant med fra før. Med presskanne-innsats ble det ordentlig kaffe også! Men totalt har jeg altså bare brukt 14gram gass! Kunne fint nøyd meg med en 100 grams boks (som jo får plass inni Jetboil-kjelen) istedet for 230gram'eren jeg hadde med! Stash i seg selv (brenner + kjel + lokk + kaffepresse-kit) veier bare 267gram! Siste dagen kom sola - og myggen. Ble en virkelig fin dag ned forbi Gjuvsjåen og over myrene der, før siste nedstigningen til Mogen ned forbi Bergbekken. Der er det alstå noen skikkelig fine rasteplasser med små kulper å dyppe varme og slitne føtter i... På Mogen var det masse dagsturister som reiser frem og tilbake med båten fra Skinnarbu/Frøystul-sida. Business as usual og lite restriksjoner å øyne med tanke på Covid. Tilbake til Porsgrunn ble det taxi til Rjukan og deretter buss og tog den siste biten. Med det var årets (første) besøk på Hardangervidda unnagjort! Et lite lass med bilder: Ved start på Haugastøl Første camp ved Ørteren Stusset fælt på hva dette var, inntil jeg så skiltet: Flott vær andre dag over Ørteren - Hallingskarvet i bakgrunnen: Litt forbi Krækkja: Halne og Halnefjorden: På vei mot Rauhelleren strekker myrulla seg utover<: Flotatjønne og Langesjoe, rett før siste nedstigninga til Rauhelleren: Surt i vinden på Rauhelleren, men inne i kroken var det visst lunt og fint i sola Når du kommer mot Rauhelleren sørfra er det 5km igjen når du ser hytta... Brua over det som etterhvert blirt Numedalslågen i Geitvassdalen. Litt usikker på hvor langt opp den blir kalt Lågen? Ved Lågaros på omtrent 1300 moh Morgenstemning før nedpakking . Sola skulle snart bryte gjennom og det ble riktig så fin dag! Sørenden av Gjuvsjåen byr på ordentlig sandstrand! Siste nedstigning ned til Mogen. Flott rasteplass med en deilig kulp å dyppe såre tær i : Og så venter vi bare på avgang med Fjellvåken retning Frøystul og Skinnarbu.

Jeg har lest "Den første flukt over polhavet" av Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth. Boken er fra 1926 og min mann var så heldig å arve den fra farfaren sin. Luftskipet ble kjøpt i Roma. Mussolini og Norsk luftseiladsforenings formann dr. Rolf Thommessen undertegnet kjøpekontrakten. En fantastisk historie å lese!

Har kjøpt samme telt og satt det opp en gang i hagen, og sleit med det samme. Da jeg demonterte så gikk det opp for meg at jeg hadde satt en av stang-delene feil vei, så stanga var antakeligvis drøye 30 cm for kort. Kan fikse biffen å dobbeltsjekke dette.

Uten å avsløre for mange detaljer, så tror jeg både skandinaver og amerikanere skal bli fornøyd med løsningen vi har kommet frem til 😉 Men må nok holde dere på pinebenken litt til før jeg røper stort mer. Nå er det jo ganske stor forskjell på liten kuling og stiv kuling. Ekspedisjonstelt for ekstrem bruk venter vi med til neste runde. Det samme gjelder superlette telt for gramjegerne. I første omgang er det telt for hvermannsen vi utvikler. Men, når det er sagt så har vi selvfølgelig testet teltene både til fjells og i vindtunnel, og kan bekrefte at kuling i utgangspunktet ikke er noe å bekymre seg over. Må nok opp i storm før det begynner å bli kritisk, men da er det nok uansett på tide å dra hjem 😉 Funfact: Den ene vindtunneltesten for én av modellene (som vi fortsatt jobber med, og som dessverre neppe blir klar til neste vår) ble avbrutt da vi bikket orkan styrke, og teltet sto fortsatt like stødig. Men da snakker vi tross alt også et ideelt oppsatt telt, med jevn vind fra én retning, så det er jo ikke direkte overførbart til den virkelige verden til fjells. Uansett artig å se!

En liten rapport etter 3 netter i mitt nye Big Agnes Copper Spur HV2 Expedtion. Turen gikk på Hardangervidda, fra Haugastøl til Mogen. Må si jeg var litt spent på et amerikansk 3-sesongers med løs ytterduk. Har et Staika fra før so for meg blir referansen for et 2-manns fjelltelt. Med en god del vind de 3 første dagene, anslagsvis i området opp til nominelt 8-9-10 ms, ble det grei test på vindegenskaper og jeg har vel fått bekreftet at valget av Expedition utgaven var det riktige - for meg. Forskjellen mellom Expedition og non-expedition utgavene (foruten en vektforskjell på ca 1 kg) ligger i at Expedition bruker hel duk i innertelt, har kraftigere stenger, kraftigere duk osv. I tillegg er altså innerteltet i Expedition "hel ved" og ikke kun mesh. På Expedition kan du heller ikke bruke yttertelsdøren som "Baldakin". Det blir litt vektforskjeller mellom disse versjonene, Expedition til venstre. Mitt eksemplar veier inn på akkurat 2.4kg: Det skulle fort vise seg at akkurat tett innertelt var lurt - med ventilasjonspanelene helt åpne trakk det merkbart når det blåste som mest. Med litt justering av åpningene ble det etterhvert riktig så lunt og fint inne i teltet. Argumentet om at "det er greit å ha god sovepose, for det trekker mye i innerteltet" (klarer ikke å finne igjen den kommentaren fra en annen tråd) ble viktig for mitt valg av modell. Teltet takler vind forbløffende bra! Litt positivt overrasket - konservativ som jeg er, har jeg nok vært noe skeptisk til "rakkelverket" av et stangskjelett, men innså ikke at "edderkoppen" med stangkryss i midten faktisk utgjør to relativt avstivede trekanter, med den stivheten det innebærer, kontra tradisjonelle buer som krysser. Innerteltets innfesting, med klips over stengene, bidrar også til avstivningen. Resultatet er at teltet leer seg knapt i vindkasta, ihvertfall i de styrkene jeg opplevde disse dagene. Oppsett i vind gikk greit: jeg plugget ned innertelt først, med fotenden opp mot vinden (hodeenden er den halvdelen av innerteltet som innerteltsdørene åpner for). Teltet har grå og røde koder for fot- og hodeende. Sett opp stangskjellettet og tre de på plass i maljene sine. Hekt på klips til innertelt og fest tverrstanga til slutt. Så kneppes de grå klipsa på ytterteltet i fotenden fast. Hold duken samlet og fest borrelåsene som sitter under hvert bardunfeste rundt stengene. Dette er viktig, ihvertfall i vind - du forankrer bardunen til stanga på denne måten, slik at bardunen ikke bare er festet i ytterteltsduken. Fortsett "medvinds" til du har kneppet fast duken i de røde klipsene. Stram så opp ytterduken i hvert av de fire klips-festene. Deretter barduner. Av en eller annen uforståelig grunn har BA valgt å sende med 10 plugger, riktignok av god kvalitet, mens du egentlig trenger 12. Merkelig sted å spare penger - det kan kanskje diskuteres om du egentlig trenger de siste 2 - for utspenning midt på endeveggene, men allikevel... Jeg valgte å ta med Hillebergpluggene mine - i hovedsak fordi de er noe lettere. Som det skulle framgå av bilder er det grei plass - til 1. Hvordan noen ser for seg at dette skal være et 2-manns telt er litt uklart for meg. Det finnes ikke mindre enn 12 +1 små og store lommer i innerteltet. +1 er dekslet for lufteluka rett over hodeposisjon -hvis den er lukket, dobler den fint som lomme, men hvis luka er åpen, forsvinner den muligheten. Kjempedigg med så mange lommer! Her har Hilleberg noe å lære! I tillegg finnes det hemper for tørkesnorer "overalt". Sømkvaliteter og generell finish er bra. Innerhøyden er ok, men ikke mer. litt lavt til å stå på kne på underlaget og ta av og på klær, men det går. Har ikke fått testet teltet i regnvær, så jeg skal ikke si så mye om hvordan det vil arte seg, men jeg er kanskje noe overrasket over mengden kondens på innsiden av yttertelt på morgenen når jeg skal leggge sammen teltet. På en teltkonstruksjon av denne arten, med åpne skjørt hele veien rundt, og med masse vind og luftbevegelse, hadde jeg forventet mye mindre av denslags. Innerteltet var helt tørt alle dagene. Den løse ytterduken har jo også den fordelen at jeg ka ta av duken og riste den nesten tørr før jeg pakker den ned. det er litt verre med Staikaen - det kan gjøres, men det blir mer fomlete... Ellers er det grei plass for Jetboil'en - ingen angst for å komme for nær telduken. Lite og ingen effekt av oppvarming i teltet fra matlaging, antar den varmen bare er for kråka. Jeg hadde nok ikke stastet på dette teltet på tidspunkter hvor oppvarming ble viktig - da ville jeg hatt noe med duk helt ned til bakken, tror jeg. Alt i alt har dette teltet vært i overkant av hva jeg ventet - veldig godt fornøyd! På morgenkvisten ved Lågaros Ved Ørteren Grei plass for å fyre opp en liten Jetboil Tomannstelt? Neppe! Sittehøyde med et chairkit er ok Ved Lågaros

Her kommer en rapport fra min tur den 14. juli 2021 til Eidetinden på Kjerringøy i Bodø. Dette er en enkel topp å bestige med kort anmars fra vegen. For å komme dit måtte jeg kjøre fra Bodø til Festvåg, ta ferja over Mistfjorden og kjøre til Låter, ca. 50 km nord for Bodø sentrum. Herfra så er det en tydelig sti fra parkeringen opp til Låtervannet, ca. 281 moh. Deretter blir det brattere mot topppunktet som er 1020 moh, men det er helt overkommelig for de fleste. Værgudene var på min side den dagen, det var en liten sky over tinden da jeg startet, men så kom godværet med knallsol og flott utsikt fra toppen i alle retninger. Dette er en topp som ikke er så veldig kjent. Den anbefales i godt vær for å få utsikten. Turen opp tar ca. 2 - 3 timer, ned ca. 2 timer. Eidetinden.Mot øst, fjelltopper så langt øyet rekker.Retning nordøst, fjell og fjorder mot Sørfold. Ruta jeg gikk, sånn omtrentlig. Her ser dere hva dere har i vente.

Tre dager på tur Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen. En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme». Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med. Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn. Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere. Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden. Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig. På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen. Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt. Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden. Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina. Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting. Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter. For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange. Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig. Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form. Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder. En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.

7/7 klokka 19:30 starter jeg sammen med min eldste og yngste datter en liten tur i Alvdalfjellene. De er 18 og 13 år og har vært med på turer før, men ønsket seg rolige og korte dagsetapper denne gangen. Planen er 2 overnattinger i telt med start og retur fra Dølbekksætran. De første 2 kilometerne går langs grusvei. Været vet ikke helt hvilken vei det skal gå, med vekselvis sol og mørke, truende skyer. Det er et påfallende og karakteristisk grønt lav som ligger som et pledd over de myke bølgende fjellene. Etter en stund tar vi av grusveien og inn på T-merket sti, og holder øynene åpne etter leirplass. Det er en stor og god bekk i Kjelkedalen med snøfonner som fortsatt klorer seg fast. Her slår vi leir. Neste dag fortsetter vi sørvestover mot Korsberghytta og Kvislåtjønn. Været er lettere enn i går med frisk vind som holder alt av fluer og annen faenskap unna. Deilig landskap å vandre i. Humøret er i øvre register. Ved sørenden av Kvislåtjønn blir det lunsjpause. Bak nærmeste åskam kikker Storsølnkletten hodet opp. Herifra skal vi over på umerkede stier. Vi skal følge østsiden av Storgrønhøgda før vi skjærer over elva og opp til Aumskardtjønnan. I begynnelsen ser vi rester av utviskede røde T-er. Her har det nok gått en merket løype før. Stien blir etterhvert ganske utydelig. Og plutselig, uten å tenke noe særlig over det, har vi en god stund fulgt noen sauetråkk. Alt for langt oppe. Tror vi. Vi roter oss nedover. Det er mye blaut myr her som vi må gå rundt i store buer. Tilslutt må kompasset og kartet fram. Jeg skulle nok satt en kurs før vi gikk over på umerket sti. Min erfaring er at umerket sti på kartet kan være alt fra UTmerket sti til ingen sti. Det er utrolig som tiden flyr når man surrer og knoter. Nå tar vi ingen sjanser. Kompasskurs settes rett mot Aumskardtjønnan der teltet reises i en fei. Far koker middag, jentene graver latrine. Det blir potetmos og kjøttboller. Etter middag blir det litt kryssord etterfulgt av en episode med nedlastet havfrueserie. Da er jeg oppdatert på hva minstejenta følger med på. Torsdagsgodteri blir det også: Bounty og saltsild. Ahhhh. Og så sniker skumringen seg over øvre Aumskardtjønn. Neste dag setter jeg Kompasskurs ved avmarsj. Finleser kartet. Men oppe ved Rundsteinhøa er stien selvsagt veldig tydelig med varder hver femte meter. Deilig og lettgått terreng med fantastisk utsikt. Geiteryggen ser ut som en rykende vulkan i det fjerne: Før vi kommer ned til tregrensa tar vi lunsj med makaroni i ostesaus toppet med salami. Det er fortsatt godt drag i lufta som holder klegg og fluer unna. Så lenge det varer i alle fall. Nede i bjørkeskogen er det lunt. Og der er det bare å holde jevnt trav for å riste av seg bevingede gjester. Da vi kommer ned til Dølbekksætran blir det en kattevask på noen og et bad i bekken på andre. Alvdal vestfjell er et nytt bekjentskap for meg, men her frister det å komme tilbake for en lengre tur.

Et bilde jeg tok i begynnelsen av mai, noen km unna der Heriks tok bilde av en bjørn.. Dette er en ungbjørn som var i overkant nysgjerrig på meg og turfølget. Bildet er helt uredigert. Noen andre bilder av dyr og sånt fra Svalbard: https://www.instagram.com/78grader/

Camp bilde på turen fra Selje til Kristiansund.

Hvor mange ansiktsformer ser du?

Ett bilde fra høsten i fjor. Vår ene hund Oda er en av de beste turkompisene jeg har. Hun er alltid med. Dette var i begynnelsen av oktober. Sesongen var lang. Det var nydelig. Den siste ørreten på tørrflue ble tatt i slutten av oktober.

Soloppgang en tidlig morgen for noen år siden. Vi lå på en høyde rett over et skogsvann - riktig så fin tur husker jeg det var

Ikke så veldig lang tur (ut på terrassen), og tatt med mobil (Huawei Mate 20 Pro), men fint var det i den trønderske maikvelden.

Litt ymse værmeldinger for Pinsen, så vi tjuvstartet turen til Fjorda. Vi ble belønnet med flott stemning om kvelden. Solnedgang og "skrukkete", men et aldrende Helsport Isfjell 3, må vel få lov til å få noen rynker 🤔 Nikon Z6, 24-70/4. Tatt i raw, og justert litt høylys. Det blir absolutt brukbare bilder med iPhone 11 Max Pro også.

Som ivrig fluefisker er våren kanskje sesongens store høydepunkt for meg. Ikke fordi nødvendigvis fisket er best, men følelsen av å se åpent vann, de første vakene, se insektene og det gradvis yrende dyrelivet, følelsen av å stå ved vannkanten for første gang siden i fjor. Ja, det er mange ting. Her om dagen akkumulerte alt dette når jeg satt ved elvebredden og en av de vakreste døgnfluene jeg vet om klekket. Jeg var der på det rette tidspunktet. Det var komplett. Det er vår. Endelig.

Et av mange "Zen" moments på fjorårets viddatur i nord.

Dro ut igår for å både lufte hode men også se på noen nye plasser å gå tur i. Midnattsolen dukket fint opp og mobilkameraet måtte frem.

Vi kan godt dra på tur ilag! Jeg er redd elg også, så gjett om vi blir å kave opp hverandre og ha farlig høy puls!