Vinnerliste

Høgkollen besteget, gikk opp fra nord og ned sørvest. Fant ingen tegn til sti annet enn noen elgtråkk. Litt mer detaljert rute - gikk til sørvestlig hjørne av Tappenbergvann, fulgte deretter dalen sørover før brakk østover for å følge ryggen angitt på kartet oppover. Ikke noe klatring av noe slag, men bratt nok til å øke pulsen litt. Ingen utsikt å nevne fra toppen, men godt å ha vært der - enda et kryss på listen. Gikk sørvestover ned igjen, kom ned ca midt på Midtre Høgkolltjern og fulgte stien derfra til Søndre Høgkolltjern og videre rundt igjen til Borkedammen og hjem. Merk: Høgkollen er feil avmerket på kartet (OSM). Selve toppen er helt lengst øst i bildet. Største overraskelse på turen var en hel teltleir med folk ved Krokvann på en fredag morgen.

På tide med en utfyllende rapport igjen. Dagens plan var å debutere i det våte element i kjente og kjære omgivelser med en «tre-vanns-tur» på Elvannet-Langvann-Terhørningen. (står på «MÅ-gjør-lista) Vært mye oppi der til fots/truger/ski/sykkel oppigjennom, så på tide å få lagt inn padlespor i BaseCamp-arkivet mitt. (samtlige turer siden juli 2012 er der ) Turen skulle gå fra Elnesveien, opp til Elvannet, cruise litt der, over til Langvann, og så til Trehørningen, og slå camp og cruise der utover dagen, og gå ned til Hakadal å busse hjem. Men….. da jeg skulle ned til bussen på Linderud, var den et par min før ruta, så den kjørte under brua, da jeg var over. Et lite f*** kom, men, i tillegg til å være en glad vandrer (og syklist/skigåer m.m).. er jeg også en glad busspassasjer, så da visste jeg at om en halvtime gikk det buss mot Hakdal kirke, som er ved Romeriksåsene (også et kjent og kjært område med ulike framkomstmidler) så da var ble det «elle-mellle» mellom Storøyungen, eller en «trevannstur» der med Smal/Kirkeby/Gjerdrums-gjermenningen. (et av de vakreste områdene i (min) verden) Begge deler står også på «MÅ GJØRE»-lista for i år, og er bare fem km. fra bussen. Valget falt på førstnevnte. En del snø igjen oppe på toppen der, (kunne hatt truger på noen korte strekker ha ha) Blåste opp skuta ved hytta i sørenden, og satte kurs for å finne en fin plass å henge meg. Det fant jeg, og rigga meg fint til. Så ble det matpakke og koke litt tevann og litt køye-slækk med biografien til Pattie Boyd (hun som var gift med både Harrison og Clapton) før jeg tok en ekspedisjon rundt på nordenen av sjøen. Utrolig digg og bare cruise rolig ute på blikkstillevann i vårsola. Tilbake til køya og lesing før det etter hvert ble tid for å mekke en enkel middag, og litt kakao og nøtter til dessert. Det begynte å blåse ganske bra fra sør da jeg begynte å pakke sammen, faktisk så mye at båten nesten blåste på sjøen. Har ikke for vane å tjore fast båten når den ligger godt inne på land, men jeg fikk tak tauet jeg har festa i båten, så den ikke forsvant. Da tenkte jeg som så, at jeg gidder ikke padle i denne motvinden, selv om det bare er 1,5 km, når jeg har sti/vei like ved, tilbake mot demningen (som var der jeg hadde tenkt å padle til).. så da pakket jeg sammen båten, og gikk tilbake. Alt i alt, en meget bra tur, terningkast 10, som (nesten) alltid. Har knapt hatt en dårlig tur på mine snaue 20 år som frilufts/mosjons-junkie. PS. Det er «farlig» med hengekøye. Man får liksom ikke utforska så mye på turer når man har med den. (men jeg får til gjengjeld lest mer enn jeg gjorde uten køye)

Makan til tullball fra Helsport-gjengen! Hvis de ønsker å miste sine kunder er det bare å fortsette i samme stil (kutte ned på den personlige knallgode servicen, skru opp prisene på teltene, og begrense utvalget). Lykke til videre Helsport. Barents derimot har jeg klokketro på, og skal ikke se bort ifra at det blir et telt fra de i framtiden. Regner med at deres utvalg også vil ekspandere ganske bra med tiden.

Det er ikke oksygenmangel som er problemet, men at det dannes karbonmonoksid (CO) som er en svært giftig gass, selv i små mengder. Varmevekslerkjeler er spesielt utsatt. CO-forgiftning er en høyst reell trussel, og flere har dødd av det. Hvis du ikke har hørt om det anbefaler jeg at du leser deg litt opp på det før du begynner å koke noe som helst inne i telt eller andre små rom. Du finner en god del info på Internett, også her inne på forumet.

Okey, bilder tatt. Vil si at dette ikke er et telt å bruke dersom man forventer snødriv.. Det vil komme inn i teltet. Regn kommer ikke inn, ettersom "bathtube floor" er rimelig høyt. Bunnduken er en MSR regular 2. Liker lommen plassert på midten. Den er fin å benytte for inn og ut av teltet. (eventuell) kondens som dannes på teltduken og og renner ned, vil ikke komme innenfor "bathtube floor"

Varmevekslerkokekar står ikke på min innkjøpsliste. Selv om jeg ser at det kan spare litt brennstoff, er det masse andre tiltak man kan gjøre. F.eks forhydrere maten og bruke isolasjon rundt kokekar for å holde på varmen. For vinterturer med fyring i telt er det helt uaktuelt. Jeg er er så godt som aldri på turer som varer mer enn en uke med fyring i telt, det er ikke noe problem å frakte brennstoff for en uke. Når det gjelder koketid har jeg det aldri så travelt at noen minutter fra eller til betyr noe.

Det går som regel godt. En vårtur til Vårlivarden har stått på vårprogrammet de siste årene. En sjekk i arkivet viser at vi – ofte er Bestyrerinnen med, går i begynnelsen av april. Nå er vi i begynnelsen av mai. På høy tid, med andre ord. Nå var vi på denne turen i starten av mars, og trodde den gan at våren ville bli tidlig. Siden har det vært kaldt, selv om det har vært lite nedbør og mye sol. Nå er våren kommet med grønne marker, blader på trærne og småfugler som kvitrer. Det er et lite problem med turen til Vårlivarden. Det er ikke mer enn omtrent 3 kilometer til toppen fra Øvre Hetland. Egentlig ikke langt nok til å være med i turprogrammet. Det er mange høydemeter. Det er en stor utfordring med turen til Vårlivarden – i hvert fall for meg. Det er bratt, eller brattere. For meg betyr det at jeg går – klatrer – oppover med høy puls og mye svette, selv om jeg tar det ganske rolig. Nå er det mulig å utvide turen fra Øvre Hetland, ved å ta over Lundekvam og Myrland. Fra der er det to mulige veier til toppen. Rett opp, eller opp til stien fra Øvre Hetland. Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville gjøre da jeg kom til parkeringsplassen ved Øvre Hetland. En bil utenom min, viste at det ikke var veldig mange andre på tur mot Vårlivarden denne dagen. Jeg valgte å følge skiltet som viste vei mot Lundekvam og Myrland. En omvei på et par kilometer, omtrent. Hvilken bakke jeg ville gå opp til toppen fra Myrland, fikk jeg velge når jeg kom dit. Stien mot Lundekvam er delvis gammel kjerrevei, men går over noen våte partier. Denne dagen var det tørt. Det var bare å spasere over myrsøkkene. Jeg er alltid litt overrasket over hvor mye «oppover» det går. Det tar litt tid å komme det korte stykket til Lundekvam og videre til Myrland. På parkeringsplassen der, var det tre biler. Fortsatt lite folk på tur, og jeg har ikke truffet noen. Her måtte jeg ta et valg. Skulle jeg gå rett opp eller ta mot den vanlige stien. Rett opp er – rett opp. Mye stigning på kort avstand. Så pass «luftig» at jeg, minst et par ganger, har sagt til meg selv at «her skal jeg ikke opp flere ganger». På tross av det, valgte jeg å ta oppover den bratte stien. Det gikk ganske greit – et godt stykke oppover. Til jeg omtrent satt meg fast, uten å få foten så langt opp at jeg fikk feste. Nedover så «umulig» ut. Jeg ser som regel «svart» på det meste, og denne gangen var ikke noe unntak. Selvsagt kom jeg meg ned den ene meteren og selvsagt var det helt greit å gå rundt. Jeg kom til toppen med bare litt høyere puls enn vanlig. Det var ingen andre på toppen, og først et godt stykke nedover traff jeg på folk. Jeg kom meg også greit ned. Det er bra at det er tørt, det blir lite skitt på buksebaken da. Yr hadde vent ganske bra vær, hva da med de dråpene som kom ovenfra? Heldigvis ikke mange, og det ble igjen bra vær da jeg sto ved bilen. Selv om turen ikke er mer enn 7-8 kilometer, men med noen saftige høydemeter, så hadde jeg brukt over to timer. En flott tur, men nå må det være siste gang opp den bratte bakken?

Kjørte en liten test på koketid på de brennerne jeg har. Brukte 0,8 liter vann. (Reactoren tar ikke 1 liter) Brukte gass fra MSR. Gassboksen ble lagt i 20 grader vann i 10 minutter mellom hver test. Testet følgende brennere: MSR Reactor MSR Pocket Rocket DLX MSR Pocket Rocket II

Som du ser i det opprinnelige innlegget er denne allerede i bruk, og jeg kan stille meg bak anbefalingen! Målet nå er å få tak i et kamera som kan bli hengende på denne uavhengig av værforhold. Noen som har erfaringer med, og kan anbefale/fraråde Sony A7 (kontra Fuji X-T1)?

hei, anbefaler å ringe trondheim turistforening når det nærmer seg. Det er bra med snø i området nå, og nå er det fint å gå på ski i området. Hvis det ikke er skiføre, så antar jeg at du vil få utfordringer med store elver og bruer som ikke er satt ut/har fått litt medfart i løpet av vinteren/våren.

Jeg byttet ut en Nikon D-800 og 24-70/2.8, med en Nikon Z6 og 24-70/4 objektiv. Mye nettere å ha med på tur. Denne komboen henger gjerne fra ene skulderremen på sekken, fra en https://www.japanphoto.no/produkt/peak-design-capture-camera-clip-v3-sort Da er det enkelt å få tak i kamera når ett eller annet skal foreviges. Jeg har også en Olympus TG-5, vanntett, som blir med i kajakken. Du vil få veldig mange ulike svar, vir prioriterer ulikt. Men Camera Clip, som jeg klinket til over er helt genialt på tur.

Jeg har ikke freestanding-teltet, men det vanlige og det er mer vindfullt enn f.eks. Hilleberg Keron, og MSR Advance som jeg også eier, men for meg er ikke dette et problem. Snarere tvert i mot på et endukstelt. Gjennomtrekken bidrar til å mindre kondens inni teltet.Ved å trekke duken helt ned til bakken vil en sannsynligvis også ødelegge for det som jeg mener gjør dette teltet til et bra en-dukstelt. Nemlig at kondensen kan renne og drenere ut på kort-endene gjennom meshduken. Selv om det er mer trekk i dette enn et 4-sesongstelt så kompenserer jeg for dette i den kaldeste delen av sesongen ved å bruke vindtett overtrekk til soveposen. Jeg har nesten alltid med en isolert jervenduk på tur, men da går på en måte vinningen opp i spinningen når det gjelder vektbesparelse. Det hjelper heller ikke veldig mye å fyre i dette teltet. Varmen har en tendens til å slippe rimelig for unna. Det skyldes sannsynligvis både god ventilasjon og det at det ikke finnes et mer stillestående luftlag mellom inner- og ytterduk. Etter mitt syn er dette teltet best egnet på sommeren, og i relativt godt vær. Det tåler selvfølgelig uvær, men det er ikke spesielt kjekt å oppholde seg i telt i dårlig vær over tid, og spesielt ikke i et slikt telt. Likevel er jeg veldig glad i dette teltet og har ingen problem med å bruke det på lengre turer. Det er mange smarte løsninger, og det finnes flere lure triks man kan gjøre for å øke levligheten.

Ser ut som de har ryddet litt porteføljen ja. Fjellheimen i forhold til Lofoten har jeg undret meg litt på siden de virket veldig overlappende i design. Så det kan være at Lofoten med muligheten til å åpne den ene enden helt, og litt lavere vekt fristet flest kjøpere. At oppdaterte Fjellheimen hadde full bredde og nesten full høyde i fotenden var kanskje ikke nok til å differensiere Fjellheimen i forhold til Lofoten. Som nevnt så er Svalbard der fortsatt i X-TREM utgavene. Det samme gjelder Himalaya som er listet både som pro og ekstrem versjon i tabellene med alle versjoene bakerst i arbeidsboken. Varanger Dome er der fortsatt. Men jeg ser at Rondane modellene er borte. Og det samme er Trolltind. At sekkene er tilsynelatende er borte, er i grunnen noe jeg har ventet på at skulle skje, siden det er godt ivaretatt under merkevaren Lundhags. Det er naturlig for Brav å se merkene sine i sammenheng. Helsport dekker telt og soveposer. Lundhags dekker fjellsko, sekker og turklær. Mens Ulvang sørger for ullundertøy.

Selv erfarne turfolk har erfart hvor farlig det er. Les hva Stein P. Aasheim opplevde (artikkel av Randulf Valle): https://www.utemagasinet.no/turutstyr/kjele-og-kokesett/kullos-luktfri-usynlig-og-doedelig Formlene har blitt feil (rare tegn). Om det er interessant, så skal de være: C3H8 + 5 O2 = 3 CO2 + 4 H2O ... og... 1. C3H8 + 3,5 O2 = 3 CO + 4 H2O 2. 3 CO + 1,5 O2 = 3 CO2

Hvor kan vi se disse fantastiske bildene? ....

Kjøpte ALfa kvist 2.0 og fikk testet de litt inne idag. De sitter veldig bra på foten, men de er litt større og måtte ha et par tynne ullsokker oppi i tillegg for at de skulle passe. Hadde på meg både 1.0 og 2.0 inne og 2.0 var mye mer behagelig. Men det er noe jeg stusser over: På 2.0 har de fjernet den strammemekanismen på lissene som de har på 1.0 (veldig merkelig da den er utrolig effektiv). 2.0 er mye mykere når man presser med tommelen (der hvor skolissene begynner) enn det 1.0 er. Litt mer likt joggesko på den måten. Det går greit så lenge skoene passer men kan tenkes at det kan skape et problem. Skoens overside bøyer seg mer når man går. Ellers virker stivheten på sålen bedre enn på 1.0

Kjøpte en bergans helium 55 l på xxl til 1000 nok. Det så får vi se om det blir starten på et lettere turliv. Tore

Høy kilopris er det jo da....

En ny og flott topptur. Etter at broderen og jeg hadde tatt en liten avstikker oppover mot Ristøl og Ristølnuten på vår runde over Blåfjell og Bjødnali, var planen å ta turen helt opp. Gjerne så snart som mulig. Med bare en hviledag i mellom var jeg klar for turen. Bestyrerinnen er vanligvis ikke så interessert i «langturer», men da hun hørte om mine planer, fant hun ut at dette ville hun være med på. Vi satte kursen mot Sælandsskogen, og ville ta opp om Blåfjell før vi gikk ned til Bjødnali. Fra toppen av Blåfjell viser Ristølnuten ganske godt, og det virker ikke spesielt langt bort. Bestyrerinnen sin app mente det var bare noe over en kilometer - i luftlinje. Ristølnuten har vært lettest å komme opp på fra Snorestad. Her er parkeringsplassen stengt. For mange biler og noen som ikke helt parkerte på rett plass. Nå er det muligens enklest å gå fra Sælandsskogen.(kortere fra Sjelset, men der er det ikke parkeringsplass. Til Bjødnali og starten av bakken opp mot toppen, er det mulig å komme både over Blåfjell og opp Urdådalen. Blåfjell gir utsikt og bakketrening, Urdådalen er en perle i seg selv med den flotte veien oppover. Vel og merke glatt og sleip i vått vær. Da er turen over Blåfjell bedre. Vi for vår del tok over Blåfjell og ned til Bjødnali. Ved Bjødnali er det vei fram til bygningen. Et lite stykke oppover går det en avstikker opp mot en eng. Denne avstikkeren - en gammel vei, er starten på turen mot toppen. Oppe på enga har jeg lagt opp et par varder som viser vei mot stien, som går i skog opp en skrent. Inne i skogen viser stien så vidt, men nødlingene er lette å se. Så følger en liten myr med tydelig far etter den gamle stien. Jeg hadde ikke problemer med å følge stien opp omtrent til toppen. Vi la også opp noen nye varder på veien oppover. Det skulle være greit å følge disse. Ett stykke opp, ovenfor de bratteste bakkene, er det en åpen slak skråning. For å komme videre gikk vi over et gammelt steingjerde. (som viser på kartet.) Etter en liten pause ved gjerdet, bestemte vi oss for å gå opp på høyden og følge denne mot selve toppen. Jeg så en mann gå mot gjerdeklyveren og stien mot Ristøl, og var sikker på at han hadde vært på toppen. Vi kom greit ut til selve toppen, som bare hadde en liten varde. Utsikten var skikkelig bra, og denne dagen var det god sikt. Vi ble ikke lenge på toppen. Det ble kaldt i trekken. Det er to topper, og den andre ,som er to meter lavere, ligger mot sørvest på andre siden av gjerdet. Vi var på den nordligste. Nedover tok vi første skar mot nord og etter litt frem og tilbake fikk vi se gjerdet og den slake oversiktlige bakken. Vi fulgte et tråkk nedover, men det var en del myr, og jeg tror det vil være bedre å gå opp mot gjerde øverst og følge det bort til toppen – 2-300 meter om det er vått. Videre nedover var det enkelt å følge de nødlingene jeg laget på vei opp. Det tok adskillig kortere tid å komme ned enn å gå opp. Vi brukte omtrent 45 minutter opp. Ned ved Bjødnali, bestemt vi oss for å gå Urdådalen tilbake. En flott tur nedover, mye varmere enn opp i høyden. Vi traff forbausende få folk på denne turen, men det var mye bil på parkeringsplassen. Bestyrerinnen målte turen til en mil, og vi brukte god tid. Dette var virkelig en ny topptur, og et turmål som fortjener mer oppmerksomhet. Flott tur opp og ned og virkelig fin utsikt øverst.

Takk! Jeg har brukt Duplex i to sommersesonger nå (april-september), og det fungerer perfekt for meg. Vindstabilt, regntett og myggtett. Jeg liker spesielt godt at det er så stor plass innvendig (~120cm takhøyde, 230x115cm gulvflate) og at begge langsidene er av mesh slik at sommerbrisen kan blåse rett igjennom samtidig som myggen holdes ute, og samtidig at begge langsidene kan også åpnes helt ved å rulle tilbake forteltet. Den gode luftingen gjør at det sjelden blir problemer med kondens. Ellers kan vel nevnes at teltet er enkelt å sette opp, er veldig lett (~550g) og at duken har vist seg å være ganske så slitesterk. Jeg kommer ikke på noe negativt å si om teltet sånn i farta..

Jeg fikk lyst til å dele noen bilder fra sommerens tur til Børgefjell! Å skrive turrapporter kan jeg ikke, så i beste fall blir dette en litt usammenhengende bildereportasje. Hvis noen har spørsmål til noen av bildene eller kanskje har interessant informasjon å komme med til steder jeg har vært, så fyr løs. Turen gikk over 5 dager i midten av juli. Dette er første gangen jeg er i Børgefjell, så området er for det meste ukjent for meg. Jeg fikk tatt en skikkelig rundtur og tilbakela omtrent 60 km på disse dagene. Turen starter i sørenden av Namsvatnet med båtskyss inn til Reiret. Vannstanden i Namsvatnet gir en indikasjon på hvor lite vann det skal vise seg å være i resten av området. Jeg har selskap av et par andre vandrere de første par hundre meterne av turen. Vi starter med en tur oppom kapellet. Det er svalt og godt inne i kirkerommet. Jeg klyver opp i terrenget vest for Kamilladammen for å se hvordan forholdene er oppover i retning Djupvatnet, og så legger jeg i vei inn i selve nasjonalparken. Godværskyer. Deilig med litt skygge. Det lir mot kveld, og her oppe på en kolle et stykke vest for Djupvatnet er det en liten bris som holder litt av insektene og heten unna. En flott leirplass! Fiskeutstyret monteres med en høytidelig seremoni. Det skulle bli mye mindre fisking på denne turen enn jeg hadde sett for meg - når det er godt over 25 grader i skyggen, og jeg har mer enn nok mat i sekken, er ikke fiskeiveren særlig stor. Dette er det området som Lars Monsen beskriver som sitt villmarksparadis i boka 90 dager på loffen i Børgefjell. Bjørkekrattet står nok tettere her nå en det gjorde på nittitallet. En ny dag med sol og blå himmel. Litt synd å forlate dette paradiset, men i dag skal turen gå videre oppover langs Jengelen. Kvigtind stikker opp i det fjerne. Turen går opp dit om to dager. Sekken er pakket og alt er klappet og klart. Rypene flakser opp i hytt og pine. Artig at det er så mye rype å se. Et koselig lite krypinn langs Jengelen. Jengelhytta kan skimtes i det fjerne. Her er jeg i ferd med å runde østenden av Jengelvatnet. Jeg kan skimte noen som fisker i det fjerne, men holder meg på god avstand. Noen koier brukt i forbindelse med reindrifta, vil jeg anta. Det er nesten uutholdelig varmt nå midt på dagen, det blir en lunsjpause her. Noen naust i vestenden av Jengelvatnet. Ferden går videre nordover forbi Litle Kjukkelvatnet. Beklager solkremen på kameralinsa. En liten rast mens jeg nyter synet av Kvigtindmassivet. Fortsatt solkrem på kameralinsa. Framme ved Søre Bisseggvatn. Værutsiktene ser gode ut, så det ligger an til bestigning av Kvigtind i morgen. Men nå er det tid for middag og rolig leirliv. En ny dag med knallvær! En nærstudie av teltleiren Vannsystemene i dalene er ganske enkle å forsere nå. Men bekkene med smeltevann fra breen går strie, og er ikke så helt enkle å vade over. Jeg legger igjen mesteparten av utstyret nede i steinura, og fortsetter mot toppen. De siste 100 høydemeterne på vei mot toppen. Endelig på toppen! Kvigtindaksla i retning sør. Kvigtinds "hvite smil" sett fra oven. Men skyene i horisonten ser litt faretruende ut, det er på tide å pelle seg ned! Der fant jeg igjen depoet mitt også, idet tordenskrallene romler gjennom dalene. Det blir en rast her mens jeg venter til tordenværet har passert. Tordenværet forsvant oppover i retning Rantseren, og det er på tide å rusle videre. Det har begynt å regne en del, så det er like greit å finne en teltplass og krype til køys. Dette er ved Store Kjukkelvatnet. Ny dag med litt gråere vær en det jeg har blitt vant til den siste tiden. Og i dag har jeg bursdag! Helt greit å fylle 40 år når man våkner på et sted som dette! Prøver fiskelykken i et par av småvannene i nærheten, før ferden går videre sørover mot Gaukarvatnet. Litt i minste laget. Fem minutters fiske ved Gaukarvatnet gir fin fangst. Hva denne veier vet jeg ikke, men jeg er fornøyd med bursdagspresangen. Null stress å fylle 40! Dagen er enda ung, så det blir noen kilometers vandring til i dag. Nedover langs Gaukarelva. Jeg passerer grensa over til Trøndelag, og føler meg hjemme med en gang. Det første treet jeg har sett på flere dager. Gjensynsgleden er stor! Helt øverst i Virmadalen. Jeg tar meg god tid til å beundre det eventyrlige landskapet. Det blir leirplass her på en morenerygg ved en sideelv til Virma mens den siste kvelden nytes. Ny dag igjen og varmen er tilbake. Namsvatnet kan skimtes i det fjerne. Ingen grunn til å stresse. Virma, og Sapmanåsen i bakgrunnen. Da forlates nasjonalparken - for denne gang. Hengebrua! Den må prøves. Jeg kan forestille meg hvordan vannmassene fråder her under snøsmeltinga på våren. Virmahytta. Jeg har sett denne hytta på flere bilder tidligere, men den lå litt annerledes plassert i terrenget enn jeg hadde sett for meg. Greit med en debrief. Litt påfyll med iskalde forfriskninger i skyggen inne i gapahuken mens vi venter på båtskyssen. Disse posene med iste er perfekt å ta med på tur på sommeren. Jeg tror de består av 100% sukker. Båtskyssen ankommer presis, og det er på tide å returnere til sivilisasjonen. Et nytt tordenvær er på vei innover sørfra ser det ut til.