Vinnerliste

De siste ukene har jeg tilbragt i grensetraktene med ski, pulk, pilkestikker og maggot. En del gamle åpne falleferdige hytter ble funnet og fungerte som "tak over hue." Været har vært ok, men mye kald vind stort sett under hele turen. Turen har egentlig ikke hatt noen plan, jeg skulle bare "være" der ute, uten noen bestemt rute. Under turen så jeg jerve spor og gaupe spor, noe jeg synes er spennende.Hadde også bjørn i området en dag.Fisket har vært dårlig, men noen stekefisk har det blitt. Man blir ydmyk og glad av å se urørte skog -og fjellområder, og betenkt når man ser all flathogst. I disse traktene har jeg vært I 16 år, og kommer igjen neste vår. Vi er heldige som bor i Norge og har denne naturen, la oss ivareta den.

Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.

Broderen og jeg på jakt etter gammel sti. Det skulle bare være en kjapp tur til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. 7-8 kilometer og godt under to timer. Ikke noe å ta med i bloggen, men.... Broderen er under opptrening. Han har et kne som ikke er helt bra i nedoverbakker. Det blir til at han tar litt korte turer, og helst turer vi har gått før. Nå hadde jeg kikket på kartet, og sjekket terrenget mellom Bjødnali og Ristølnuten. Som ikke er mer en en drøy kilometer fra garden – i rett linje, men mer enn 200 høydemeter lengre oppe. Jeg har gått denne turen en gang tidligere. Da fant jeg en halvveis grei sti et stykke oppe i lia. Det var mulig å følge denne til toppen. Men hvor startet stien nede bed Bjødnali? Jeg syntes det måtte være en grei oppgave å finne ut av dette på en ellers kjapp rundtur. Det ble likevel en start på turen som vanlig. Opp bakken mot Blåfjell. Bakken er lang, men stien – egentlig en grei «vei», er god, bare delvis ødelagt av vann. Det er alltid et godt spørsmål om vi skal ta opp om selve toppen. Det er opp og ned en bakke og omtrent 200meter. Det blir likevel 400 meter til sammen. Med en avstikker opp til gården i tillegg blir turen totalt omtrent 8 kilometer i stede for 7 som det står på skiltene. Med tørre forhold, gikk det også fort nedover bakken mot Moldtjørnet, og vi kunne gå ute i myra i stedet for stien. I stien er det stein.... Oppe ved garde, tok vi en tur videre oppover en vei som går til høyre fra den vanlige veien, mot Ristøl Litt lengre opp var det et åpent stykke, tidligere dyrket mark antakelig. På andre siden av enga ligger det en bakke, med en god del stein. Det var ikke mulig å se spor av sti før vi kom helt bort til «ura», Da fant vi en tydelig gammel sti. Ikke mye brukt de siste årene, men det var helt klart en sti som var i vanlig bruk tidligere, Harry hadde fortalt om denne stien, men da jeg forøkte å finne denne. Oppdaget jeg ikke stien før et stykke oppe i lia mot Ristøl og Ristølnuten. Jeg nødlet (laget små varder) stien opp den første kneika og opp til en liten myr. Der var det tydelige spor av stien ,og det var her jeg hadde funnet stien forrige gang. Ved å gå veien opp til enga og så følge nødlingene opp til myra, burde det være enkelt å komme seg opp mot Ristølnuten og videre til Ristøl. Broderen hadde tålmodig ventet mens jeg lette fram steiner og laget nødlinger. Det hadde muligens tatt omtrent en halv time. Vi gikk fort mot veien, og holdt tempo oppe hele veien mot Sjelset og videre langs ånå til parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det blåste litt over haugen mellom Bjødnali og Sjelset, men da vi kon ned bakken og sola virkelig tittet fram, ble det varmt. Vi var gode og svette da vi sto ved bilen. Broderen målte turen til 9 kilometer og vi brukte omtrent to timer.

Ut på tur med nye sko

Kjedelig sak, men har jo i utgangspunktet ikke noe med allemannsretten å gjøre. Er jo da i tilfelle i kategorien " har misforstått allemannsretten" i alle fall. Dette er innenfor et verneområde hvor det står i klartekst i verneforskriften at døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse (sikkert flere som har svin på skogen der når det gjelder bålbrenning). Vernebestemmelser går som kjent (vel .. tydeligvis ikke kjent nok) foran allemannsretten. Saken burde jo klart anmeldes når det er så tydelig brudd på verneforskriften og godt dokumentert hvem som har gjort det. Det er tydelig at det trengs vesentlig bedre informasjon om hva som faktisk ligger i den allemannsretten, og hva som IKKE ligger i allemannsretten. Hvordan man skal nå ut med dette da, det er jo et godt spørsmål for informasjonen ligger jo der for alle som gidder å sjekke.

Skulle tatt flere bilder på fjorårets langtur i Finnmark, men som fersk fotograf så har jeg enda ikke "foto refleksen" inne. Gjorde et forsøk på å fange både plantene og bevegelse i samme foto, men ikke enkelt. Skulle kanskje også ha sentrert planten.

Da har jeg vært og hentet Alpina BC 1600 på posten. Førsteinntrykket er at de sitter mye bedre rundt hælen. Til min overraskelse virker de litt større rundt forfoten, men det er egentlig helt fint for da får jeg plass til litt mer raggsokk enn jeg gjorde i Crispi. Får jo ikke testet dette ordentlig før til vinteren, men jeg er litt optimistisk.

Siden de har lagt ut det hele på insta er det vel mest snakk om at de ikke har forstått hva de har gjort. Kanskje har de den lille lærdommen de har fra bestefars tid da det ikke var så nøye. De har blitt matet med historier om sommernetter på skogen med nyingen ved fiskevannet som varmet hele natta og ørreten beit som myggen på Finnmarksvidda. Det er egentlig bare å søke på nett om hvordan lage bål, så får man opp veldig mye annet en det man skal gjøre i nåtidens friluftliv. Jeg vet ikke. Jeg savner egentlig mer aktiv og tidsriktig informasjonsarbeid i massemedia på dette med hvordan man skal drive friluftsliv i dag. Det er for mye fokus på Lars Monsen et al og tøft villmarksliv men én-fyrstikk-er-nok-bål. Naturen har ikke godt av det. Mener nå jeg.

Når jeg sitter ved bålet i skogene heromkring og drømmer om fjerne steder tenker jeg at for veldig mange mennesker er akkurat dette stedet og bålet jeg sitter ved en like fjern drøm som mine drømmer.

Dere kan klage så mye dere vil om hva folk må følge av regler, det vil uansett alltid være folk som ikke bryr seg. Å støtte opp om å fjerne allemannsretten på grunn av at noen ikke rydder opp etter seg er helt feil vei å gå syns jeg.

Jeg har vært gjest hos Randulf Valle i podcasten Uteliv, den er en time og 28 minutt. Den ligger her blant annet - Link til podcasten. Bakgrunn for dette var Artikkelen om hvorfor jeg startet med lettpakking.

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Gikk tur i dag med de nye Salomon Speedcross 5 GTX, og fikk testet de på mange forskjellige underlag, både i oppover- og nedoverbakke. Gikk samme turen i fjor med Alfa Walk king, det gikk jo greit, men spesielt på vei ned på hardt underlag var Speedcrossene overlegne med å ta vare på føtter og ankler. Runde såler som "ruller" bedre på underlaget på stien var mye bedre for mine føtter enn de mer flate og stive Walk King-sålene. Walk King-sålene gir mye hardere støt opp i beina og dermed fortere vondt under føttene enn de mer dempende sålene i Speedcross også. Med litt tyngere sekk enn jeg hadde i dag(6kg) vil det nok være mer fordel med god demping. Opp til 15kg burde nok gå greit. Det var og mye lettere å "sprette" bortover steiner for å krysse myr/bekker med Speedcross. Hadde tross alt ca en halvkilo mindre pr fot å løfte på, så alt gikk som en lek! Nedover var jeg nesten på nippet til å småjogge... det har aldri skjedd før 🤣 Så på sti med diverse underlag, skal jeg kunne klare å gå lenger med høyere tempo med Speedcross enn med fjellstøvler, uten å få så veldig vondt under føttene og heller ikke bli så sliten i beina som jeg har blitt før. Men vi får se hvordan det går, dette var jo bare første turen. Ser fram til å teste mer! For gøy ble det tatt bilde av de aller fleste underlagene jeg gikk på i dag:

Men ser jeg på kartet ser det ut som det er et godt stykke å gå inn til Tverråsutsikten. Det er ikke typisk ungdommelig skogsfesting akkurat. Det ser noe myrete ut. Orrfuglleik-fest?

Takk for tips&råd! N

Holdninger, verdier og normer, kultur. "Innoverfokus" på seg selv, hva "jeg" kan få ut av det rundt seg. Manglende "utoverfokus", vurdering av hva og hvordan "jeg" og mine handlinger påvirker omgivelsene rundt meg og andre mennesker. Den hver enkelt av oss er, og hvordan vi er mot det rundt oss, tas også med ut i naturen. Det er vel kjerneutfordringen til ting som tas opp i tråden her.

For å oppklare litt; så lenge du bruker båten i ulike vann i Oslomarka, ispedd litt padling på fjorden, trenger du ikke desinfisere farkosten. Det finnes ikke gyro i Oslomarka. Gyro forekommer uansett bare i laksevassdrag, og det er bare laksen som tar skade av den. Men vann renner som kjent nedover, og det er laks nederst i de tre hovedvassdragene Akerselva, Lysakerelva og Sandvikselva, og gyro kan vel overleve på andre laksefisker (særlig regnbue, men den finnes det knapt noe igjen av nå), så har du padla Drammenselva, bør du desinfisere før du sjøsetter i marka. Det samme gjelder Krepsepest. Det er først når du har beveget deg østover mot Glomma/Halden og omkringliggende vann, du må passe ekstra på.

Om du liker Rab ascent 900 så må jo Rab ascent 500 være bra for deg som sommerpose.

Om væromslag og storrøyehogg i Troms.

Planten er perfekt plassert...

Kjøpte meg Alfa Kvist (den gamle versjonen). De veier 470gram. Kjøpte en størrelse større enn normalt. Elsker skoene, de sitter veldig bra. Eneste jeg er redd for at jeg merker at de er litt lite romslig for lilletåen. Vil dette bli et stort problem eller pleier det gå seg til? Alfa Kvist 2.0 står følgende: Litt mer romslig (noe som tyder på at flere har hatt dette problemet).

Man kan drømme om Norge på langs og Canada på tvers, men i noen perioder av livet må man bare akseptere at noen timer ved bålet i marka bak huset er det man får. Denne fredagskvelden trosser jeg dørstokkmila etter at avkommet har sovnet, og sykler et stykke opp i bakkene mot markaområdene vi har bak huset. Godværet og den første våryrheten har meldt sin ankomst. Jeg har tenkt meg opp til den faste bålplassen min, som ligger høyt opp og fint til for solnedgangen. Jeg parkerer sykkelen og smetter på trugene, og legger i vei inn i skogen. Det er et kappløp mellom meg og de siste solstrålene. Jeg kjenner fort at jeg rett og slett ikke orker hele turen opp til plassen min i dag. Jeg er helt kake. Jeg finner i stedet en nokså fin kolle med litt utsyn, langt nok bort fra vei og sti til at jeg føler meg helt alene. Ikke det at det kommer folk innover her i kveld uansett, men allikevel. Jeg finner nok brukbar ved til bålet, fyrer opp, finner godstillingen på reinskinnet akkurat i tid til å få med meg solnedgangen. Jeg ser at bålet blir bra. Alle vet at det er forskjell på et godt og et dårlig bål. For en gangs skyld går røyken rett vekk fra meg. Det er fredag, så jeg unner meg en øl. Roen kommer sigende, med tyngde. Det er alt for lenge siden sist. I det skumringen tar over for dagslyset begynner en kattugle å tute et stykke lenger inn i marka, men ikke lenger unna enn at det føles nært. Kattuglas spøkelsesaktige lyd minner meg om ulvehyl. Ulveuglas spill gjør at jeg et øyeblikk føler meg hensatt til dypere ødemarker. Håmmårbekken nede i dalen under meg høres unektelig ut som Thelon river. Her hvor jeg sitter har ingen sittet før, det er jeg sikker på. Denne marka står akkurat nå ingenting tilbake for Nordvestterritoriene. Jeg sender noen snapper til noen jeg vet setter pris på slike snapper, og tar noen bilder, før jeg legger vekk telefonen og suger inn øyeblikket til det fulle. Når ølen er tom blir det et par brødskiver med ost på bålet. Ulven og Thelon bråker ufortrødent videre. Jeg legger meg tilbake på reinskinnet og kikker opp på den kveldsblå himmelen og de karakteristiske pistrete grantoppene man finner her øst for Store Slavesjø. I det mørket begynner å få fullstendig overtaket, og den siste veden er brent opp, slutter ugla å tute, og jeg pakker sammen og trasker ned igjen. Mens jeg triller ned bakkene på sykkelen, tenker jeg hvor heldig vi er som har marka så nært. Den er ikke urørt og utilgjengelig, men den er stor nok og vakker nok på sin måte. Jeg håper det blir mulighet for flere slike kvelder. Og drømmen om Norge på langs og Canada på tvers kommer nok til å leve videre.

Jeg tørket egg til eggepulver og lagde omelett, den ble veldig god. Fulgte dine instruksjoner 👍 ( Min blanding ble ikke så gammel )

Flott vær og flott tur. Det hele startet som vanlig med en tur til Gramstad. Broderen ville være med, og han var nokså klar for en runde fra Gramstad. Det var en stund siden han hadde gått der oppe. Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har etter hvert blitt delvis utvidet med Dalsnuten i tillegg. Etter å ha funnet en litt enklere vei opp til Mattisrudlå, har denne blitt med i rundturen, og da med tre topper – Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. I forrige uke hadde Bestyrerinnen og jeg tatt denne turen, men utvidet med Dalsnuten, noe som gjorde det hele et par kilometer lengre, og med noen høydemeter ekstra. Det hadde vært en flott langtur. Broderen ville forsøke på samme opplegget, men var litt i tvil om han virkelig kunne klare en så pass lang tur med mye opp og ned. Selvsagt kunne han det. Vi startet i hvert fall med plan om å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Så fikk vi se – sånn etter hvert. Det gikk greit de første bakkene oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt over Bjørndalsmyra tok vi ned og innover myra. Stien er ganske grei å finn på nordsiden – et stykke. Innerst i myra går «stien» rundt og over på andre siden og opp den slake skråningen og videre mot skaret under Mattisrudlå. Jeg håper – for min egen del – at ikke mange finner ut av denne litt lettvinte veien opp til Mattisrudlå. Skulle mange finne veien innover Bjørndalsmyra, vil det fort bli gjennomtråkk og nesen umulig å komme fram. Jeg håper denne stien blir en hemmelighet en stund til. Noen år kanskje? Vi kom opp til Mattisrudlå i god form, med puls og pust noenlunde under kontroll. Det er ikke like lett om turen går opp bakken fra Paradisskaret. Det er noen bakker opp, og litt mindre ned, mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på toppen. Helt alene, ingen andre, på en nydelig dag med omtrent ikke vind. Bakkene nedover mot veien går greit, men det springer ungdom forbi. Stor fart, bratte, steinete bakker er ingen god kombinasjon – for gamle bein. Vi var ikke i tvil om at turen skulle gå over Fjogstadnuten. Det var helt greit. Nå tok vi bakken uten å få pulsen høyt opp, og kunne fortsette direkte mot Revholen og Kvitemyr. Her måtte vi bestemme oss for om dagens tur også skulle omfatte Dalsnuten. Selvsagt skulle den det. Vi satte kursen rett mot stien opp til toppen. Nå tar vi likevel den enkleste veien mot toppen ved å krysse over til sørsiden oppe over trappene. Det blir en litt lengre tur, men mye greiere å komme opp. Vi var ikke alene på toppen av Dalsnuten. Av en eller annen grunn velger jeg å gå samme vei nedover – over marka og til trappene på nordsiden. Det er i hvert fall bedre vei fra bunn av bakken og til Gramstad. Det ble en flott tur i godt vær. Vi brukte nesten 3 timer, og broderen målte turen til 9 kilometer. Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi sto på parkeringsplassen ved Gramstad.

Vær obs på at turens første del gjennom Breheimen er turens desidert tyngste. Hvis du tenker å gå Sota Sæter-Nørstedalsseter og Nørstedalsseter-Sognefjellshytta i 2 etapper vil jeg anbefale å beregne god tid (9-10 timer+), avhengig av vekt du bærer på. Henholdsvis 27+ km (1250 høydemeter) og 27+ km (1400 høydemeter). Jeg gikk hele ruten i fjor sommer, så bare å hyle ut dersom det trengs tips og råd til turen. Kan slenge med at etappe 3 fra Sognefjellshytta ned Utladalen og til Skogadalsbøen er noe av det finere som er å gå.

Mye flott natur, og en bratt skrent. Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå. Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere. Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny. Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet. Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk. Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset. Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp. På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø. Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene. Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur. Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg. Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier..... Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg. De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg. Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre. Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp. I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur. Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.

Det er gode grunner til at det er en "tommelfingerregel". Helt enig i at det hadde vært greit med flere og bedre studier, men faktorene som må med i beregningene blir svært mange. Dyre studier som svært få er interesserte i - ganske mange andre transportmidler som vurderes til å være viktigere enn føtter. Er det positiv effekt av lettere skotøy? Ja, helt klart. Er det mulig å si akkurat hvor mye? Nei. Det vil variere fra person til person og miljøet vedkommende ferdes i.

Hvis jeg har alt for stive såler får jeg vondt under føttene. Å gå med myk såle er en treningssak, som så mye annet. Spesielt på lange dagsmarsjer blir fordelen med myke såler tydelig. Alle går forskjellig, så det blir vanskelig å gi en fasit.

Som fersk fotograf skal man ha litt flaks. Ikke det at dette bildet er noe unikt, men omstendighetene og hvordan det skjedde var både komisk og morsomt. Komisk fordi festen sluttet 10 minutter før bildet ble tatt, og jeg hadde selvfølgelig fått for meg at "this is the moment"😂. Etter å ha satt opp stativ og kamera og satt på kamera på automatisk bildetegning, var det morsomt at denne morgenfuglen ble veldig interessert i å lette og lande fra kameraet. Aner ikke hva som trigget den oppførselen til fuglen, for min atferd (snøfting og ustø gange) burde skremt den opp i det høyeste treet.

Jeg har et par eldre fjellstøvler som veier 1080g, dette er med originalsålen, jeg brukte andre såler i de når de var i bruk, så de veide nok mer en dette. Jeg gikk først til noen som veide 250g mindre, så til de jeg har nå som veier rundt 600g (Salomon Quest 4D 3). En såpass stor vektreduksjon merkes. 50g merker du ikke, men 250g eller merker du nok over tid. Vekten løftes tross alt hver gang du flytter beina. Men som nevnt er formen avgjørende, for lette sko kan også gjøre at de mister noen andre egensksaper enn bare vekt.

Står høyt på lista her og! Har kun vært i fjelldelen i sør, øst for Svukuriset og Elgå, så nå har markadelen i nord høyeste prioritet! Ellers blir det nok litt mer lokale turer her i østre Agder, og føler et kall for å komme seg opp igjen til områdene mellom Gjerstad og Gautefall, som jeg var ved i fjor i pinsa (Link til turrapport). Og Lifjell (Telemark) står på ønskelista igjen.. Har og en Ally-kano nå som må ut på vannet snart!

Lundhags professional og Crispi Skarven på makeløse Helgeland, denne gangen Korgfjellet

Kjør på, funker fint også med Bernidwg silencer. Kjør den rett vei i 1min før du snur boksen. Har også brukt butanbokser (de høye) med adapter. Der må boksen ligge rett vei (sporet i kragen bør vende opp ved oppfyring) Det fungerer faktisk også å forvarme med f.eks rødsprit og starte med boksen opp/ned om det er kaldt. Prøvde dette ved en anledning i -10

Klarte ikke å dy meg, måtte ta en liten prøvetur selv om jeg egentlig ikke har tid. Prøvde den på sjøen, det var nesten vindstille, bare en liten ”gråe” på vannet. Oppumping av båt og liggeunderlag tok ca 5 min. Spente en sekk fylt med vannkanner, 16 liter, fast på baugen. Med lett padling, uten kraft i takene, dreide båten ca. 15 grader for hvert tak. Regner det som sannsynlig at retningsstabiliteten øker med tyngre sekk. Marsjfart mot vinden var 4 km/t, med vinden 4,6 – 4,7 km/t, målt med GPS. Klarte å presse farten opp i 5,5 km/t, men det virker som om skrogfarten (heter det det? ”hullspeed”) ligger på ca 4,5 km/t. Dette syns jeg er bra, tror ikke det er mer fart å hent ved å lage et skeg. Det føltes selvfølgelig ut som om farta var som ”lus på tjærekost” sammenlignet med havkajakk, der regner jeg med marsjfart på 6 – 8 km/t. Jeg har en Ally 17 fot flatvannskano og en 15 fots ”gammel type” elvekano. I 17 foteren er målt marsjfart 4,5 km/t når jeg padler alene. Jeg har ikke målt i 15-foteren, men farten der er garantert lavere. Jeg var i utgangspunktet mest skeptisk til Alpackaens egenskaper på flatvann, men syns at dette var oppløftende. Jeg regner med at den er mer vindutsatt enn en Ally kano med motvind og sidevind, med medvind tåler den sikkert minst like mye. Sideveis dratak og bakover ”sculling” gikk som en lek, den er sikkert artig å padle stryk med. Jeg har kjøpte en båt uten spray-cover, og det drypper en del fra åra, ble våt på lårene. Standardbekledning på kanotur de siste åra har vært vadebukse, og det har jeg tenkt å bruke i Alpackaen også, slik at jeg regner med at dette ikke blir et stort problem. Importøren sier at det er mulig å få sveisa/vulkanisert fast et spraycover i ettertid, får heller vurdere det etter hvert. Ville også spare noen gram på det, spraycoveret veier 300 g mens vadebuksa veier 880 g. Harald

Det skjer flere steder...

N