Vinnerliste

En grei mil. Etter to dager med bare korte turer, var jeg klar for en litt lengre tur. Som er litt vanskelig å finne – om jeg ønsker en tur litt utenom de vanlige. Strandtur blir det for mange av, og Høgjærern ble benyttet for bare en dag siden. Broderen og jeg går ofte runden fra Sælandsskogen til Blåfjell og Bjødnali og så tilbake til bilen rundt Sjelset. En grei tur, med en bakke som får opp pulsen, og passe kjapp. I underkant av to timer. Nå er det mulig å forlenge denne standardturen. Det er mulig å gå rundt Engjavannet, og dette gjør turen omtrent 3 kilometer lengre. I tillegg er denne ekstraturen virkelig flott. Jeg bestemte meg fort for at det skulle bli denne rundturen. Nå var det ikke direkte sol, helst overskyet, og selv om YR mente det ville bli solglimt, så var, og ble det en grå dag. Yr fikk heldigvis rett i at det ikke ville regne. Bakken opp mot Blåfjell var som vanlig lang og drøy. I tillegg var det en del vann i stien. Heldigvis kjøpte jeg skikkelige sko sist jeg gikk til anskaffelse av nye. ALFA Impact, som selv etter 16-17 måneder fortsatt holder vannet ute. De gamle ALFA Walk King holdt sjeldent mer en 8-9 måneder. Når skoene i tillegg henger skikkelig bra på vått fjell, så sier det seg selv at det neste paret også blir Impact. Selv om prisen er mer enn stiv. Det ble nærmest vassing gjennom myrene nedover mot Urdådalen og videre mot Bjødnali. Fra Bjødnali til skogen er det vei, og det byr ikke på utfordringer – bortsett fra at det er en stor flokk med høylandkveg ute ved «Skogen». Jeg drar på en stokk.... Ved stidelet mot Lauvlia, satt det en gjeng med bålet i gang. De hadde kommet fra Snorestad og ville samme vei tilbake. Det er ikke mer en omtrent 5 kilometer hver vei, og mye på traktorvei, men det tar uansett tid. Ved «skogen» er det slutt på vei og det er i tillegg lite sti å se, men stykket uten vei/sti på nordsiden av Engjavatnet, er ikke mer en en drøy kilometer – som tar tid. Denne gangen var ikke den lille bekken så «sint» som sist, og med et par lange steg kom jeg greit over. Småfuglene var på plass. Det hørtes fuglekvitter omtrent hele tiden. Jeg hørte også en karakteristisk lyd, men jeg kjente ikke fuglen. Gråspett – sa eksperten – etter beskrivelse, og det stemte. Da jeg sto på veien mot Sjelsett, etter å ha kommet rundt Engjavatnet, var det på tide med en liten oppsummering. Det hadde gått greit opp bakkene, og rundt vatnet hadde jeg ikke hatt problemer. Med syv kilometer bak meg og tre kilometer igjen, var jeg fortsatt i god form og hadde ikke problemer med beina. All turgåingen i det siste har i vert fall gitt et godt grunnlag for slike turer som jeg var på denne dagen. Jeg ga nok på nedover bakkene og bortover mot Sælandsskogen, men nedoverbakke svikter ikke pusten, og på flatene er det greit å holde litt fart. En kjekk tur i godt vær.

Sørsenja med litt mindre snø enn normalt på disse tider. Da blir det tur uten ski.

Kaffe er jo noe jeg drikker uansett tur! Det er liksom den lille luksusen jeg unner uansett vær, tur eller sted 🔥 så da måtte det jo bli en kaffe skje også! som rommer 10g (strøken)

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Det dukket opp en enslig busk i solnedgangen på fjellet...

Virker som fjell25 er utgått. Finnes det noen aktive koder? Takk på forhånd🙏

Måneskinn over påskecamp på Nadjetjavri

Ble padletur til Stråholmen, Telemark - ca en time ut fra land. Gode campingmuligheter og en veldig flott liten øy å tusle rundt på!

Kom inn døra for en drøy time siden etter en herlig 6-dagers alenetur i Østmarka. Startet ved Ellingsrudåsen og jobbet meg nedover og rundt Børtervanna, helt opp til Marikollen igjen Ruten ble på ca. 60km totalt. Første natta ble spontant tatt i en tilfeldig gapahuk litt nord for Skålsjøen, resten ble i det nye Abisko Shape 2-teltet

Koiekartet nå også på Facebook! https://www.facebook.com/groups/522094295449279/?ref=share

Skjærtorsdag Langfredag

Jeg fant en fin gapahuk som jeg tror er satt opp av Losby gods e.l. i Østmarka, relativt nære Skålsjøen. På lappen på veggen stod det at den er åpen for alle til å bruke og nyte Fant ikke den på kartet lenger opp her (?). Det er en helt lik en noen hundre meter sør for Røyrivannskoia (DNT) Også.

Har selv Vadmelbukse fra Pfanner som jeg bruker om vinteren og dager da det ikke går over ~10 grader. Elsker de Litt tunge ja, men holder meg god og varm, samt tåler masse. https://antonstimber.mamutweb.com/Shop/List/Vadmelbukser/260/1

Har en XGK EX II, aldri hatt problemer med den. Ikke med Simmerliten heller.

Hei hva slags olje setter du dem inn med? latitude

Jeg har gått fra Solheimstulen mot Rauhelleren i dag (men kun til enden av Skarvsvatnet på dagstur). Der var det i hvert fall enkelt å følge sporene. Litt skarete og til tider noen bare flekker i løypa, men helt fint å gå.

Flott turrapport, takk! Skikkeleg god lesnad Og ja, dei variasjonane innanfor høgdekurvene nedover mot Haukeli er skumle! Har eit syn for mitt indre auge av mi bestevennine som i sjøstjerneformasjon fyk utfor ein skavel der, med dreadsa samla i ein ananas rett til vers, og armar og bein ut til sides. Ein slags svorsk, blond variant av Solan. Landinga føregjekk utanfor strålen av hovudlykta mi, og eg vart nokså stressa ei stund. Gjekk heldigvis berre godt, den gongen og.

Vært uheldig med en del kopper siste tiden selv, noen blir bra, andre sprekker før du får sukk for deg! Selv om jeg prøver å holde meg til en gitt oppskrift så virker det veldig rart at noen blir bra andre ikke under like forutsetninger. Leker meg en del med skjeer og figurer også. Greit å finne ut hva man liker best å lage 🔥 det er noe helt eget å nyte kaffe av en selvlaget turkopp

Det er bredden på stopperen som gjør at bindingene har breddemål. En 100+ har bedre klaring. En 100- mindre. Kan hende skien ikke er 96 men litt mer der stopperen sitter, og butikken derfor har vurdert at 100+ var mer korrekt.

Absolutt. Jeg fikk ånden over meg i fjor vinter og spikket tre stk kopper. Det var variabelt resultat og fant ikke helt koden. Nå har jeg fått tak i ordentlig rirkule, så tenkte jeg skulle gyve løs på den ila sommeren eller kommende vinter. Fikk mye motivasjon her!!

Takk for det, blir noen skjeer i uken, så mengdetrening er nøkkelen her føler jeg 👍🏻 spørs hvor tynn du lager koppen. Jeg har ikke hatt problemer med at mine kopper i bjørk lekker. Men et lag med epoxy er vel beste løsningen? Her er jeg selv på tynn is. Har bare satt inn mine kopper med olje.

Herlig turrapport Det ble morgenlesingen fra teltet 👌

Utrolig pent og i helsike for en utvikling. Her leverer du stort! Mektig imponert.

Felleføre hvis du har nylon. Hadde nok uansett tatt med klister ja. Hvis du impregnerer og vokser fellene så kan det være litt dårlig glid de første meterne før det "setter" seg.

Da er vi tilbake i god behold. Jeg tok med to ekstra soveposer (Helsport Glitterheim spring og Haglöfs Lim 100) + en tykk dunparkas (mountain hardwear phantom) som ekstra isolasjon. I tillegg kjørte vi selvsagt med varmeflasker i fotenden. Det fungerte utmerket. Første natta var ganske kald, vil tippe rundt 5-6 minusgrader, ingen frøys om natta, selv om de var blitt ganske kalde før de kom seg i posen. Pga. litt tekniske problemer i pakkefasen, endte vi opp med å bruke ett Norrøna Skarstind istf. Helsport Lofoten 4 camp, og selv om det ikke var planen, var det kanskje en fordel. Det begrensede gulvarealet gjorde at vi lå veldig tett, og det ble overlapp mellom posene vi la over oss, slik at det ikke kom inn kald luft noen plass. Alt i alt en meget vellykket debut på vintertelting med barn

En fin og "ny" tur. Det har blitt en del turer i det siste, og med vinter i heia, blir det ofte de samme turene. Mange av mine «faste» turer går fra Gramstad. Der er det mulig å velge både lange og ganske korte turer. For en stund siden bestemte jeg meg for å ta innover Bjørndalen og Bjørndalsmyra, for å sjekker muligheten for tur til toppen av Mattisrudlå. Det viste seg å være såre enkelt. Bare et par plasser var det noen steg som bød på problemer, og da hovedsakelig på grunn av at stien ikke var spesielt tydelig. Eller nesten usynlig. Mitt i uka ville det passe med en tur som ikke er for lang, men heller ikke spesielt kort. Jeg kunne tenke meg å gjenta turen fra forrige uke. Hvor jeg tok mot Mattisrudlå fra Bjørndalsmyra, for å gå til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten. Dalsnuten ville være mulig å ta med – avhengig av formen. Broderen ville gjerne på tur, men er ennå mer tilbakeholden enn meg når det gjelder å ta ut på nye stier. Han holder seg helst til godt oppgåtte stier – som han har vandret mange ganger. Det krevde litt overtalelse å få med broderen. Han hadde jo ikke vært innover Bjørndalsmyra, og den gangen han husket best, var bakken opp til Mattisrudlå fra Paradisskaret. Bratt og tung, og litt eksponert for oss som ikke er glad i stup – til venstre eller høyre eller bak. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen og forsøke oss på den nye ruta mot Mattisrudlå. Bjørndalsfjellet ligger omtrent i løypa, og med Fjogstadnuten i tillegg ville det bli en grei tur. Broderen mener han er ute av trening, og at en tur på over tre timer blir vanskelig. Han går inn for å være i form til sommeren. Da blir det forhåpentlig noen turer til Blåfjellenden. De siste turene med broderen har vært to-toppers turer. Det vi planla for denne dagen vil bli en tre-toppers tur. Det ville bli en del mer opp og ned en det vi har gjennomført i det siste. Det kunne være en del vann i myra. Det hadde regnet, og hjemme var det bløtt. Vi «vasset» ut i Bjørndalsmyra, som var mye tørrere enn det vi hadde trodd. Det var helt enkelt å komme innover – med tørre føtter. Jeg fant så vidt den nesten usynlige stien også denne gangen, men klarte selvsagt å gå feil – på samme plass som forrige gang. Vi kom oss opp til Mattisrudlå uten problemer. Vi tok følge med en jente vi traff. Hun på sin første tur i området og litt usikker på veien. Bjørndalsfjellet unnagjorde vi i fin form, og det var ikke vanskelig å få pusten tilbake på vei nedover. Broderen var innstilt på Fjogstadnuten som tredje topp for dagen, og den gikk unna i greit tempo. På vei mot Kvitemyr og Revholstjørn, ble vi enige om at Dalsnuten ville være å ta i litt for mye – denne gangen. Det fikk klare seg med tre-topper. Broderen var godt fornøyd med det, og mente vi fikk satse på en fire-toppers tur neste gang. Turen hadde tatt oss omtrent to og en halv time, men den var ikke på mer en omtrent 9 kilometer. En flott tur.

Jeg deler menneskeheten i to: De som må ha anerkjennelse utenfra og de som får den innenfra. ;-)

Tusen takk for deling, er utrolig glad for å få trykt et slikt innlegg på NRK. Det er så viktig og betyr så mye for så mange, setter veldig pris på alle som deler videre på Facebook og Instagram, jeg håper vi kan få såpass mye blest om det at det blir et tema i valget til høsten.

Teller vel ikke som turbilde når det er utsikten fra kontoret .. men er jo fjell da om ikke annet Ellers er det mye fint lys om dagen, får nyte solnedgangene mens man har dem.

Ser ut som FJELL25 funker nå

Her er en video om impregnering av Lundhagssko:

A little late to reply, but the Forest II is not the tall version of the Park. The Park has a more flexible sole and is slightly better for long tours. Sorry to write in English.

Det går i blått om dagen ... månen over Hiortfjellet ...

Nordmarka-sommer og Sør-øst har gått over til jalla-plast. 😩😡