Vinnerliste

Malmøya rundt, indre Oslofjord, i strålende sol. Utrolig deilig med godvær etter en uvanlig grå og våt desember.

Det var meningen å bare ta en kjapp grei tur denne dagen. Ikke en lang og slitsom tur. Det blir mange turer i uka i disse koronatider, og få hviledager. Nå hadde jeg bare hatt tre dager med tur siden siste hviledag, men så var det dette med «å ta det med ro». Bestyrerinnen ville gjerne også være med på tur. Hun hadde ingen andre planer denne nyttårsaften. Vi skulle selvsagt ha vært i et selskap på kvelden, men jeg valgte å stå over denne gangene. En hver anledning til å unngå et selskap må tas i bruk. Korna er en grei unnskyldning. Siden det bare skulle bli en kjapp og grei tur, lurte jeg en stund på hvor vi skulle gå. Det hadde blitt en del turer på stranden i det siste, Jeg hadde også gått fra Gramstad. Hva med å finne en enkel tur vi ikke hadde gått. På tur rundt Lifjellet i forrige uke, snakket jeg med et par sa vi stoppet ved Dalevann. De skulle videre over demningen, langs Dalevann og mot Li. Siden jeg aldri har gått denne veien, spurte jeg hvordan stien var. De mente dette var en helt grei sti, selv om det kunne være litt vått enkelte plasser. Nyttårsaften var muligens dagen for denne – litt korte – turen for nettopp å sjekke hvordan det var å gå fra Dale til Li langs Dalevannet. Bestyrerinnen kunne i hvert fall tenke seg å bli med på dette. Vi ble kjapt enige om å ta innover til Dale, og sjekke ut forholdene. Bakken fra Dale og opp til Dalevann er både lang og bratt – inne i mellom. Vi tok det ganske forsiktig oppover. Ved Dalevann var det en hel storfamilie samlet rundt bålet. Pølsene var ikke helt ferdige. Noen var mer interessert i å ta det med ro i hengekøye enn å steke pølser på bål. Hver sin smak. Vi fortsatte med godt mot mot Li. Stien går langs vannet, og selv om det var både noen myrer og noen bekker, kom vi greit fram til andre enden av Dalevann. Der kom vi ut på grønne marker – utmark for dyr på beite. Antakelig mest sau, men vi så bare en ensom lama. Selv i utmarka var det litt «villmarks følelse». Vi fikk øye på en hegre, og like etter seilte ørna over oss. Det hadde vært enkelte våte partier i stien langs Dalevann, men marka vi måtte over for å komme til Li-siden var ikke mindre våt. Det ble nærmest vassing enkelte plasser. Vi snudde da vi nådde vei. På kartet så det ut å være bare noen hundre meter til veien opp mot Lifjell og senderen, men Bestyrerinnen var klar på at hun denne dagen bare skulle gå en kort tur. I bakken nedenfor Dalevann, møtte vi et par. Med store sekker, og et akebrett med utstyr på slep. Tunge greier. Det ble «tvibæring» på karen i de bratteste kneikene. De ville til toppen av Lifjell for å se på rakettene klokka 12. Vi tok om Kjerdal og Daleholen på vei nedover mot bilen på Dale. Det gjorde turen en liten kilometer lengre, og på i alt omtrent 8 kilometer. En kjapp og grei tur, men også en kjekk tur.

Får vel bidra med et bilde eller to fra de flotte forholdene i skogen i dag:

Lilsport kalosjer finner du i de fleste butikker som er litt gode på racingutstyr til langrenn. Mulig de kan funke om du kjøper dem for store. Ellers så bruker mange langrennsløpere bare en strikka ullsokk med hull til bindingen utenpå skoene når de trener. Lov å prøve. 🙂

Ikke årets første tur, og ikke veldig lang, men definitivt den fineste så langt. Tur på beina på skogsbilveiene inn til Linderudseter. Litt tynt med snø der vi gikk inn i skauen, men ikke mange høydemeterne innover ble det finfint føre - og mye mennesker! Ikke overraskende skulle hele Oslos befolkning ut og nyte finværet. Det hjalp veldig på trafikken å komme seg vekk fra hovedveien. Også greit å få bekrefta at det nå er greit trugeføre innover, så da bør jeg endelig få testa "rakettene" jeg kjøpte inn i høst. Vakkert på Linderudseter. Første opptenning i ny kvistbrenner. Denne funker bra, må bare huske varmereflektoren neste gang. Måtte etterhvert stikke under noen pinner for å hindre at brenneren smelta seg nedover i snøen. Fint og fast føre på skogsbilveiene også der det ikke var kjørt opp spor. Greit med snø i marka.

Hevet fra bakken ja, men også litt luft mellom kanoen og presenningen kan være lurt slik at man ikke får jordslag.

Mørketid her, men slepte med husets tenåringer på hodelykttur inkl. bål og kakao. Litt snø i høyden, akkurat nok til skitur - så i morgen drar jeg tilbake og går videre innover - i de få timene vi har dagslys. Men det var måneskinn og stjerneklart på den første dagen av 2021.

Snøen lar vente på seg her ved trøndelagskysten, og myrene fryser til. Det er en drøm å bevege seg i terrenget nå. En tur opp på de nærmeste haugene i dag for å koke en kjele kaffe og se på solnedgangen.

Primusen fyres og posen fra Real plukkes fram. Setter meg på en stubbe og venter på oppkok. Merker det med en gang, et lite stikk. Tramper beinet i bakken for å få vekk myggen. I shorts og bare bein er det ikke annet å forvente når skyene skygger for sola. Ett stikk til og jeg tramper beinet hardere i bakken. Det var da som bare,,,, og enda ett, før jeg mister tellinga. Jeg kikker ned på beina. Hele stubben lever og ut av stubbe og bakke velter en armada av små, røde Pissemaur. De er skikkelig forbanna og kravler oppover beina, over og under shortsen, ja helt opp til hals og nakke har jeg dem. Dette er ikke den søte kløe, for dette svir noe hinsides. Jeg hopper og spretter og vifter og klasker. At sånne små kryp kan få en så gammal mann så aktiv… Jeg flytter hele sulamitten lengre ut på den åpne plassen og fordriver ventinga med å børste vekk krypa. Og så kommer regnet. Det viser seg å ha en god og en dårlig effekt. Den gode er at det lindrer svien, den dårlige er at jeg rekker å bli våt før jeg får på meg jakka. Når lokket begynner å vippe og slå og til slutt faller ned på grusen vet jeg at vannet har kokt lenge. Føler det er helt innafor å koke vannet fra Skjeggvolltjernet lenge. Gleder meg til mat nå og fyller vann i Real´en og resten i koppen. Glovarm solbærtoddy nytes halvveis i le fra ei buske mens jeg betrakter Real´en som står og godgjør seg. Det er småkaldt i lufta og solbærtoddy´en varmer godt. Jeg får igjen varmen i bakkene opp mot Elgenes og snart etter er jeg ved Øvre Gåsvatn. Det er her god grus ender, det har jeg sett på kartet. Det har også sett ut til at den fortsetter som kjerrevei og sti. Nå står jeg her og kan ved selvsyn se at det ikke stemmer. Der grusen slutter overtar gresset. Dette ser ut som ei skiløype og den er skikkelig våt. Å snu for å komme rundt er utelukket, det vil ta mange, mange timer. Nei jeg kommer til å gi alt for å komme meg fram her. Prøver å sykle, men dekka synker såpass nedi at jeg ikke kommer av flekken. Her er det bare å ta beina fatt. Etter et par meter er jeg kliss blaut. Skoene fra Salomon er vanntette, det skal de ha. Men det hjelper lite når vannet renner over og inn. Vann har en egen evne til å samles i bånn og denne løypa er bånn, i hvert fall i dag. Bare en åpning i skauen, naturlig anlagt langs laveste punkt i terrenget og formet av myr og ryddesag. I tillegg til at jeg går i konstant rennende vann, går det jammen meg oppover også. Etter 40 minutter er jeg ikke kommet spesielt langt selv om jeg har gått lengre enn langt. Jeg prøver å unngå de våteste partier og da blir det mye fra side til side. Ikke overraskende er det bra med vegetasjon langs kanten av løypa og det tar tid å få med sykkelen. Det er som om skauen lever og strekker sine krokete fingre etter meg. Jeg slipper noen ganger lettere unna og når de skjønner det, er det sykkelen de klår etter. Etter noe som føles som en evighet flater det ut og løypetraseen blir utydelig der myra breier seg ut. Jeg er rimelig glad i myr, det skal sies. Jeg syns de er fascinerende og pene. Altså, å se på. Jeg er ikke så glad i å bevege meg på dem. Det er egentlig ganske tungt og vått og noen ganger endog skummelt. En annen ting som forekommer på myr er bær. Mange er helt ville etter dem, men jeg syns rett og slett ikke disse gule greiene er spesielt gode. Serveres de i sosiale lag prøver jeg å unngå dem vist jeg kan. Men i dag, her og nå, er neven stadig nede. Det er virkelig mengder av dem her. De fleste fortsatt litt rød, men mange nok er gule og jeg gumler meg framover. I skyggen av Nordfjellkampen ligger Opptrekkern, 555 meter over havet. Stedet har kanskje ikke så mye å skryte av, men Opptrekkern kan skilte med et løypekryss ute på myra og ei bu i kanten. Å endelig få se krysset gleder meg, for det betyr at jeg er halvveis til Oppsangen. Å se bua gleder meg også, for det betyr at jeg kan ta 5 minutter uten å bli våt i rompa. Jeg stabler meg opp trappa spent på om den er åpen. Jeg er nysgjerrig og har lyst til å sjekke hva bua på Opptrekkern kan tilby en farane fant. Jeg åpner haspa og stiger inn. Den er finere enn jeg forventet. Langbenker langs veggene som kan tjene som seng ved behov. Noen nedfellbare plater over langbenken blir bord for 2. En vedovn er sentralt plassert midt på gulvet og selvfølgelig er det en gjestebok her. Alt man trenger for en hvil og litt kos. Her skulle jeg gjerne tilbragt natta, fått tørk på bein og sko og litt varme i kroppen. I stedet blir det til at jeg vrir opp sokkene på benken ute. Tar litt vann og tar fatt på neste strekk. Det viser seg straks etter at krysset på Opptrekkern er passert, at dette blir verre enn i stad. Både skiløypa og myrene er våtere her og jo nærmere Oppsangen jeg kommer, dess verre blir det. Det eneste positive er at det nå går nedover. Men jeg må stadig lengre ut langs kanten av løypa og det er betydelig mer vegetasjon. På siste myra før oppstigningen over vollen er jeg ganske kjørt, men også oppstemt. 31 kilometer på 2 timer? Det var slitsomt, men jeg kom fram. Oppsangen ligger fint til. Tunet består av velstelte pene bygninger, men de ser ikke veldig åpne ut. Uansett, her kommer Rondanestien inn fra syd, gjennom dette flotte tunet og fortsetter mot fjellene i nord. Et skilt peker til en drikkevannskilde. Jeg trenger vann og leter ganske lenge, men finner den ikke. Jeg er iskald på beina og gjennomvåt av svette etter å ha bakset meg fram med sykkelen. Når jeg nå står stille kommer frosten i kroppen. Jeg skjelver i perioder ukontrollert og tenna klaprer. Nei nå er det bare å komme i gang. Jeg er ei pingle på stisykling, det skal sies, men jeg har syklet litt sti og husker med glede stisyklinga på flyktningeruta. Nå gleder jeg meg til å prøve meg på Rondanestien. Kommer meg på sykkelen og tar over tunet og ut gjennom grinda mot syd. Det stopper litt opp etter noen meter. Litt vel kupert her i begynnelsen, men det bedrer seg nok. Stien er smal og litt for dyp til å få pedalene rundt. Mye stein som stien snor seg rundt er det også. Det er en stund siden jeg forlot Oppsangen. Jeg kaver meg fram og er kommet til et punkt hvor det ikke er noen retur. Jeg beveger meg vestover som er på tvers av åsryggene. Det er noen steder så bratt at jeg nesten ikke greier å dytte sykkelen opp. Så ned på andre siden over myrsøkk og opp neste. Rondanestien fra Oppsangen til Malungen er 13 km lang og jeg innser at dette kommer til å bli slitsomt og ta tid. Jeg avtaler henting med kona, men aner ikke når jeg er ute skauen. Det beste jeg kan anslå er: Ikke stress og ikke kjør fort, dette tar tid. Det er ikke plass til både meg og sykkelen i den smale stien. Noen ganger bruker jeg stien, andre ganger er sykkelen der. Krysser en vei og ser skilt til Busvollsætra. Ikke fullt så mange åser å dytte opp og ned lengre, men mye blaut myr. Jeg er sliten, men er i hvertfall på rett sti. Kona og guttungen er på vei og de vil parkere ved Malungen og vente på meg der. Kommer ut på vei ved Busvollsætra og sykler en liten stubb før det er inn på ny sti og fortsette dyttinga. Kona ringer og sier de er kommet fram og at guttungen har begynt å gå meg i møte. Jeg ringer guttungen og forteller at jeg er på stien mot Busvollsætervadkoia. Ber ham holde seg på Rondanestien og ikke miste den. Vist vi begge holder oss på riktig sti vil vi møtes. Jeg gjør samtalen så kort jeg kan for jeg begynner å fryse med en gang jeg stopper. I ti-tiden begynner det å mørkne og hodelykta må på. Jeg er sulten og sliten og flere ganger vurderer jeg å legge igjen sykkelen. En helt idiotisk tanke siden det er den som frakter alt jeg trenger av mat og klær, ja alt jeg kan tenkes å få behov for. Alt unntatt vann, for det har jeg for lengst drukket opp. Tanken på at guttungen går meg i møte og ikke kan være langt unna gjør at jeg holder en viss stil. Håper virkelig vi er på samme sti. Det er skikkelig mørkt nå og jeg bakser meg videre i lyset fra lykta. Nå og da lar jeg lyskjeglen sveipe terrenget for å få litt oversikt. Syns med ett jeg hører noen rope. Jeg stopper opp og lytter, nei,,,, jo der kommer det igjen. Og så, ut av mørket og inn i lyset fra lykta kommer han. Hvordan han har funnet fram og holdt seg på riktig sti uten lys fatter jeg ikke. Klokka 23:30 møtes vi. Han har med seg 2 bananer og vann til meg. Fantastisk, det skal virkelig smake. Han overtar sykkelen og jeg ramler nesten over ende når jeg slipper den. Vel har den vært tung å dra på, men den har også vært noe å støe seg til. Den har på en måte vært med å holde meg på beina tross alt. De siste 6,5 kilometerne bakser han med sykkelen og jeg sjangler lettet etter. 01:30 er vi endelig nede til ventende kone og varm bil. 8 timer etter at jeg gikk av sykkelen der grusveien sluttet. Dagen har vært lang og hard, men nå kan jeg endelig sette meg ned, i baksetet, i en varm bil. Jeg bråvåkner av at de rusker i meg. Vi er på Essostasjonen på Skarnes. Stasjonen jeg forlot i går. Foran meg har jeg en varm bagett og en iskald cola. Og med dette avslutter jeg mitt friluftsår 2020 og ønsker alle på Fjellforum et riktig Godt Nytt (tur) år.

Joda, kvistbrenner var nyttig greie det. 2020 er nå brent til helsike, der det hører hjemme.

Hei. Jeg har laget et hjulsett-konsept til pulk som ser ut til å fungere greit. Kravene til denne løsningen har hovedsaklig vært vekt og plass, deretter så må det være funksjonelt og pulken må kunne styres. Jeg begynte å tenke på dette da jeg planla å gå NPL fra nord til sør og trengte en løsning for å få med meg pulken gjennom Nordkapptunellen. Etter å ha sett på diverse andre forslag og løsninger så bestemte jeg meg for å lage min egen variant. Lagde først noen prototyper før jeg var fornøyd. Løsningen er tilpasset min egen pulk, og skal man bruke den på andre modeller så må det tilpasses for den enkelte modell. Hjulsettet gjorde jobben sin og jeg kom meg greit gjennom tunellen. Løsningen har også vært god å ha ved transport til/fra tog/buss/fly. Hjulsettet er laget av: - listverk i ask (solid materiale), kryssfiner, 100mm sparkesykkelhjul, svingbart nesehjul fra Clas Ohlson, diverse treskruer, hjulbolter som er borret inn i akslingen, epoxylim. - Lister og kryssfiner er skrudd og limt sammen med epoxylim, hele konstruksjonen er "malt" med epoxy lim og tynnet i rødsprit for å bli vanntett. Konseptet har noen svakheter som bør fikses men det kan kanskje forumet finne bedre løsninger på. - Svingbart nesehjul er for dårlig. Hjulet holdt ut men all gummien på hjulet ble spist opp. - Hvis de store hjulene kan tas av så blir det enklere å pakke hele greia ned i pulken - Har ikke langtidstestet løsningen. Kravet var at den måtte fungere i ca 10 km med fullastet pulk og det gjorde den. - Har en drøm om å lage alt i karbon. God tur

Om den er ultimat vil tiden vise, antagelig ikke, men det er nå en Fällkniven F1xb på vei

3-4 små fjon er ikke noe å bry seg med. Min erfaring er at dunlekkasje er størst med en gang posen er ny, kanskje hullene i sømmene jobber seg litt igjen etter litt bruk. Men klart, er det mye over lang tid er det en feil på produktet. Alle mine dunprodukt har mistet noen små fjon i begynnelsen, så går det over til nesten ingenting etterhvert.

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......

Kjempefin turrapport. Liker at det er litt lengde på den når den er så bra skrevet. Har også noen dårlige minner med trilling av sykkel i tett skog der trilleetappen virket så uskyldig på kartet.......

Nei, men kona har dem. Tror hu er fornøyd, men har ikke fått brukt dem sånn kjempemye enda. Jeg valgte Svartisen fordi man raskt kan justere hvor stramme de er med spennene.

Jeg har fått litt gnagsår på hælen av Crispi Svartisen, men det løste seg veldig fint med gnagsårsokk. Skoene er stive og stabile, men det krever fortsatt god teknikk om man skal kjøre fine telemarksvinger.

Prøv begge og følg magefølelsen. Fischer BCX5 (de jeg har) og BCX6 er og gode, hvis du ikke får godfølelen av crispi. Uansett støvel, så er min erfaring at bytte av innleggsåle utgjøre stor forskjell mtp gnagsår og generell komfort.

Først og fremst takk for kommentar @ost Dette er det sikkert fler som har lurt på😀 He-he, nei blir ikke fornærmet. Tema er en gjenganger ikke bare i familen, men også blandt venner og kolleger(før AFP). Og blir gjerne gjenstand for litt latter i all vennskapelighet. Jeg har sterkt blitt anbefalt at neste tur bør bli fra bussholdeplass til bussholdeplass🤩 Nei, planen var noe helt annet enn det som ble resultatet. SPOT´en jeg fikk av kona for noen år siden gjorde at jeg fikk varslet dem før jeg fikk telefonkontakt. Da hadde de litt tid på seg før de måtte dra. Fun fact, og det er ikke tull, men både bror og svoger har skaffet seg sykkelstativ om kone og barn ikke har anledning. Jeg har vel sagt litt om det tidligere også, men det skorter litt på gjennomføringsevnen. Drømmene er like store som før i tiden og jeg planlegger som jeg gjorde for 10-15 år siden. I tillegg er det nok en noe optimistisk kartlesing som fører til utfordringer jeg ikke alltid takler lenger. Har litt vanskelig for å erkjenne at det i tillegg til alder har dukket opp noen maskinelle problemer de seinere åra. Går stort sett greit på dagsturer da.👍

@rayun takk for nok en artig turrapport. Men du - drar du noen gang på tur hvor du ikke blir hentet av kona? Ikke bli fornærmet nå, men jeg syns stadig du skriver om halsbrekkende avslutningsetapper, skader og lignende som gjør at turene avsluttes noe annerledes enn hva jeg antar var planlagt. Eller planlegger du kanskje for det?

Takker for tipset! Jeg har ganske smale hender, og selv om «for» stort grep ikke egentlig er ett problem, så vil noen av dem ligge litt unaturlig i hånda. Bra det er nytt år og nytt knivbudsjett 🙄

Exped Synmat 9LW har en R verdi på 6 så du trenger i utgangspunktet ikke noe under det før du bikker -20 (forrige modell -17). Det man gjerne bruker under er underlag av celleplast. Det er likevel vanlig at man alltid har dette under vinterstid så man kan sove videre dersom det oppblåsbare skulle punktere. Så alltid ha med celleplastunderlag i tillegg til det oppblåsbare. Det er foret Jervenduk, feks Hunter eller Extrem, som har noe for seg på teltbunnen vinterstid. Gjør det lunere og triveligere i teltet, men bidrar nok svært lite til isolasjonen under liggeunderlaget fordi primaloften i duken komprimeres og da isolerer ca 0. Har selv både Hunter og Extrem. Veldig glad i begge to. Edit: Jeg sjekket ut videoen selv nå og Kværnmo forklarer selv godt hvorfor han bruker den og hva den bidrar med i teltet.

I august 2019 sendte jeg en mail til Brisa der jeg bl.a. skrev: Så fikk jeg et nyhetsbrev fra dem her om dagen (28.12) der det står (min uthevning): Foreløpig finner man kun knivbladet hos dem: www.brisa.fi/supplies/brisa-knife-blades/fulltang-blades/brisa-trooper-115 men de sier de holder på å produsere skaft og slire slik at Trooper vil vel da som øvrige av deres kniver bli å finne både som byggesett og som ferdig kniv m/slire - mot slutten av første kvartal i år. PS: Jeg er neppe den eneste som har bedt om dette, så jeg påtar meg på ingen måte "æren", men litt kjekt er det jo når man føler at man blir hørt.

Jeg har Alfa fjellsko og får ikke gnagsår av dem. Men Alfa Skarven skisko gir meg gnagsår. Det er vanskelig å vite om skoene gir gnagsår uten å ha brukt dem, så der må man bare ta en sjanse. Men det er også viktig at de gir god nok stabilitet, og der får Alfa skarven 3,5 mens Crispi Stetind får 5. Med stabilitet kan du tenke deg å stå på slalom uten å stramme slalomskoa. Jo mer du kan stramme slalomskoa jo mer kommer du stabilitet 5.

Jeg har brukt enkle, små orienteringskompass fra Silva. Har ikke opplevd problemer med dem. Jeg er tydeligvis i mindretall her. Jeg navigerer primært ved å se meg rundt. Kartet brukes til å finne landemerker, og jeg går mot dem. Kompass er backup. GPS er primærredskap for å finne posisjon og trekk. Det gir også retrettmulighet. Kart brukes til planlegging, og GPS brukes til krevende navigasjon. Jeg bruker ofte bare kart på mobiltelefon fordi det gir lagt flere muligheter. Tar ikke en gang med papirkart på korte turer. Kompasskurs har jeg aldri brukt som primær navigasjonsmetode. Det er i praksis en menneskelig treghetsnavigasjon med store feilkilder. Feil du dør av i tåken i fjellet. Mulig det har mer for seg i store viddelandskap uten landemerker, men da tror jeg heller jeg hadde gått på gpstrekk. Det er ikke et problem å gå 10m til siden av faktisk trekk så lenge man har 10m sikt.

Er skoene problemet hjelper det ikke å bytte skiene... Har hatt Alfa Skarvet, eller har de fortsatt, men bruker de ikke. Har ikke hatt samvittighet til å selge de for å gi andre problemer... Skoene er som kokt makaroni. Jeg hadde de på Amundsen som er smale ski, ved ploging så "flagrer" tuppene, selv på nypreppet relativt flat slalombakke. Den minste "hekt" i tuppen og skoen gir etter og gir urolige tupper. Å gå på tvers i en bakke med på litt hardt underlag var et mareritt, nederste ski var umulig å kante, skoen vrei seg så skien ble liggende flatt. Jeg trodde til å begynne med at jeg var blit ræva på ski før jeg forstod hvor problemet lå. Crispi Stetind ble løsningen.

Dette er helt feil, det er motsatt... Knøttskjermen på en GPS kan ikke måle seg med ett kart. Bretter du ut ett kart, så får du en skjerm på størrelse med 100 GPS skjermer. Jeg bruker nesten utelukkende kart og kompass, GPS er kun med for bruk i tilfelle man får dårlig sikt og ikke finner fram, men den blir sjelden faktisk brukt. Kun i vinterfjellet i whiteoutforhold har jeg hatt bruk for den, men da må man også ha med kart for å få oversikt over terrenget og sjekket bratthet rundt omkring, og når man skal planlegge en rute er GPS nytteløst sammenlignet med ett godt og stort kart. Jeg kjenner ingen, som faktisk drar langt og navigerer mye, som foretrekker en GPS framfor kart. GPS er ok til korte dagsturer og for de som ikke har lært seg skikkelig å bruke kart og kompass, men GPS har alt for store begrensinger i forhold til kart og kompass, og det går veldig langsomt å bruke den sammenlignet med kart. En smarttelefon har i så måte bedre kart, skjerm og oversikt, og er mye raskere, men selve enheten er ikke i nærheten så robust som en skikkelig tur-GPS (med knapper). Og all elektronikk har en tendens til å svikte, gå tom for batteri, virke dårligere i kulde, etc. Jeg er helt enig. Vanlige speilkompass og platekompass fungere ypperlig. Clinometer og justering for misvisning får man også.,

Sesongens og årets første topptur på ski. Ikke veldig mye snø, men nok til at skiene har fått luftet seg siden medio november.

Overgangen fra 2020 til 2021 blei tilbragt sammen med @TerjeH under en tarp på «Lia» oppfor barndomsheimen min. Siden vi blei overraskende invitert på middag hos naboene om kvelden slapp vi å feire med Real turmat. I stedet måtte vi ta det litt rolig i bakkene for å slippe å svelge kalkunen fleire ganger. Under fullmåne og i le for vinden kunne vi bivåne lokale rakettutbrudd og ikke minst følge med når kommunens blålys rykket ut til det som viste seg å være gressbrann. Noen sto opp tidlig for å brenne kaffebål Andre ventet til det blei dagslys og kunne nyte utsikt til både måne og frokostbål. Barmark og tele, men med spiker i stede for plugger stod tarpen godt.

Vel, da vi kommet til siste steg i prosessen.... sette koppen inn med olje. Jeg skulle så inderlig gjerne spurt oldefaren min hva han pleide å sette den inn med, for et kjapt søk på google kan jo gjøre en mer forvirra enn klokere når det kommer til what or what not 🤣 Det er tydelig at dette er et felt som engasjerer og har stor betydning for mange, noe jeg syntes er kjekt. Digger engasjement rundt ting som for mange kanskje er en filleting. Så mitt valg ble valnøttolje.. Mest for at destilert parafin som også blir brukt neppe var å få tak i riktig gamle dager. Dette skal visstnok impregnere koppen bedre, men det er ikke så ekstremt nøye for meg. Det viktigste er at koppen er behandlet med noe som gjør at treverket tåler litt røff behandling samt ikke blir misfarget med en gang. Oljen smakte jeg på, å det var absolutt ikke noe usmak. Så jeg tror ikke kaffen blir veldig påvirket, men det vet ikke før jeg får begynne å bruke koppen. Jeg får heller justere meg etter at jeg har brukt denne koppen en stund. Første runde med olje forsvant rimelig fort inn i treverket. Det var tørt igjen på et øyeblikk. Så jeg regner med at jeg må sette den inn i flere omganger, kanskje noen med erfaring på feltet kan komme med noen gode føringer? Er det nok med et par lag, eller skal man prøve å "mette" treverket? 3 runder med et godt oljelag... nå skal den få stå å trekke en stund før jeg eventuelt setter den inn noen ganger til. Jeg er godt fornøyd med koppen og tar meg selv i å elske prosessen. Dette var faktisk forbanna kjekt. Utrolig deilig følelse og lage noe slikt selv. Dette kan jeg virkelig anbefale alle. I neste post skal jeg ta bilde og legge ut alt verktøyet jeg har brukt for å skape denne koppen, om noen er i tvil eller lurer på hva de "skulle hatt" for å lage en slik kopp selv. Neste prosjekt på lista er en tre sleiv.... Apropos det, er det noen som kan anbefale tresorter med mer liv i, eller kanskje lagvis med hardt og mykt treverk, for å få litt kontraster ?

Godt nytt år! Måtte det bli mange fine turer! Inn til nasjonalpark grensen i Simskardet - Børgefjell. Bra skiføre på gammelmåten - noen har gått før meg Godt å få på skiene igjen.

Siste tur forrige år ble første tur i år for min del. 😊 Godt nyttår til alle fjellforumere!

Andre dag Jeg bråvåkner i seks tida. Tranens rop ljomer gjennom den stille morgenen. Det høres nesten ut som den er i forteltet. Litt i ørska trekkes glidelåsen forsiktig opp. Jeg vil gjerne få et nært møte med denne villmarkens majestet. Duken åpnes til en smal sprekk og øynene saumfarer området utenfor. Men ute er det helt stille og ingen Trane å se. Vaktsom som den er sanset den nok et eller annet mistenkelig. Jeg drar igjen glidelåsen og ruller tilbake i den varme posen. Ligger og døser en stund og føler meg heldig som får oppleve en sånn start på dagen. Noe senere lar jeg fyrstikken fly over ripa og primusen blusser opp. Dagens første kaffe tas fra posen mens jeg holder øye med solens stråler som stadig får bedre tak på motsatt bredd. Fortsatt litt småkjølig på denne siden, men det varer nok ikke lenge. Frokosten forberedes og består av 75 gram havregrøt etter egen oppskrift. I dag er den ekstra god for her mellom furua bugner det av blåbær. Posen er luftet, teltet pakket og jeg er klar til å dra. Jeg forlater denne fantastiske campen ved Bakkefløyta like rein og fin som før. For å komme meg videre nordover må jeg først litt sydover. Ikke langt, bare et par hundre meter. Austvassåa som opprinnelig har sine kilder langt nordafor, blir til Bakkefløyta her jeg står. Stor og sakteflytende breier den seg ut. Det skyldes nok demningen et par hundre meter lengre ned. Og takket være demningen kan jeg komme over til neste veisystem og fortsette min reise. Sykkelhjul på myk sti. Jeg kjenner at jeg liker det, nesten litt sånn barnlig glede. Dessverre varer det ikke lenge og så er jeg på demningen. Den er pent pyntet med røde blomster i ei kasse og straks bortenfor er det en svær fin gapahuk. Bakkefløytdammen står det på et skilt. Huken kan skilte med langbenker langs de tre veggene og krakker og bord med friske blomster i midten. Stedet bærer tydelig preg av godt vedlikehold. På bordet finner jeg «hytteboka» til Austvatn Vel. Det er så fint her at jeg tar en 5 minutter mens jeg leser litt i boka. Noen fotturister på vei nordover for noen dager siden har lagt igjen en hilsen. De takker for overnattingen, myggen og at de grytidlig ble vekket av Tranene. Artig. Jeg skriver en hilsen selv og sender en varm tanke til Austvatn vel for jobben de har lagt ned for å skape denne trivelige plassen. Nå er jeg ute på neste veisystem og skal etter planen tilbringe de neste timene på den. Det er intet mindre enn nydelig også på denne siden av Bakkefløyta. Ved Sillerfossen får jeg et siste glimt av elva. Det glitrer som i tusen diamanter før den blir borte for meg i neste sving. Når jeg stopper og skal sette kamera på stativet oppdager jeg at det er borte. Jeg kikker på klokka. Det er ikke lenge siden jeg dro og kanskje ligger stativet bare noen meter tilbake. Det skulle jo ikke hefte så alt for mye. Jeg snur og sykler nedover mens jeg bruker øynene og prøver å huske hvor på veien jeg lå på vei oppover. Det ikke langt igjen til gapahuken nå og jeg har ennå ikke sett stativet. Fargen er skarp orange og burde være godt synlig. Jeg krysser over demningen og inn på furunålstien. Og så, 100 meter fra der jeg hadde camp skinner det skarpt i blåbærlyngen. I en mer nøytral farge er det ikke sikkert det hadde endt godt. Stativet sikres og så er jeg på hjul igjen. Om ikke furunålstien er lang, får jeg til gjengjeld 3 runder på den. Etter at jeg igjen runder svingen ved Sillerfossen tar jeg fatt på en ganske lang dal. Det stiger jevnt uten å være bratt før helt på slutten. Oppe ved Krokmyra skal jeg skarpt til høyre. Det var et av tipsene fra i går kveld. Legger meg på minne at det også her står en ganske bra gapahuk. Kan jo hende jeg har veien forbi en annen gang. Det går diagonalt opp Hesleberget, men er likevel for bratt for meg. Det blir dagens første pushbike nesten helt til topps. Etter å ha bikka toppen lar jeg tyngdekraften rå. Uten å trå kan jeg prøve å få igjen pusten. Ruller nesten ned til Trekkoppbakkmyra hvor andre pushbike begynner. Ser litt av Nøkktjennet ned til høyre. Fin grus og variert sykling fram mot Gransjøen og Lognsjøen som begge passeres på god avstand. Det begynner så smått å stige igjen, men jeg holder meg stort sett på sykkelen. Det er grei temperatur og blåser litt bakfra som jo ikke er en uting når en er på sykkeltur. I dag spiller ikke det noen rolle for her mellom trærne hjelper det meg lite. Godt i le av Lauberget og på trammen til Rønnåssætra blir det kort pause før jeg tar fatt på siste rest av bakken. Jeg er på høyde med Nøklevatnet da jeg oppdager å ha syklet feil og for langt. Jeg har nettopp hatt en herlig utforkjøring og det betyr pushbike når sykkelen snus. Vel over kulen er jeg igjen på sykkelsetet og raser forbi Rønnøssætra. Oppdager avkjørselen til høyre litt seint, men med kraftig bremsing unngår jeg såvidt å havne i grøfta. Dette er mer kjerrevei enn grusvei og er langt mer rufsete. Det gir herlig variasjon til den fine grusen jeg kom fra. Det er noe eget med sykkeltur i skauen. Ikke bare er det en stadig endring av naturen du ferdes i, men også underlaget skifter. Asfalt, grus, kjerrevei, på sti eller utenfor. Sansene pirres til stadighet og kroppen får sitt. Det er ingen ting med sykkeltur i skauen som er kjedelig og monotont. Ja, det kan være slitsomt, men kjedelig, nei det er det aldri. Jeg passerer Aurtjenn og holder så til venstre i neste kryss hvorpå jeg straks etter finner benk og bord i veikanten. Full stans for kartsjekk med vann og Anton Berg. Pausen er ganske velkommen selvom jeg ikke gjør den spesielt lang. Jeg føler jeg er i godt driv og vil gjerne utnytte det. Det er et fint område å sykle i og jeg passerer diverse myrer i god fart, Vassmyra, Rokkestrutmyra, Hølbekkmyra. Noen av dem er lettere enn andre å skjønne navnevalget på. Med myrer følger som regel også et mer åpent terreng og stedvis er det skikkelig fint. Suser over Steinslitjenndammen og tar fatt på Lauvdalen. Langt om lenge kommer jeg til Skurvsjøen og forserer en høyde før veien faller av mot vannet. Her går veien så å si helt inntil vannet så her blir vanning. Filtrerer og drikker en liter på styrten og så fylles begge flaskene helt til korken. Hadde det vært noe å sitte på hadde jeg tatt middag her, men her er det bare å komme seg videre. Jeg begynner å nærme meg slutten på god grus og er litt usikker på hva som venter lengre framme. Skulle gjerne hatt litt mat snart. Jeg tråkker på videre, men det er ikke fullt så mye saft i beina lenger og det blir ny pushbike opp mot Myrhaugen. Nei nå må jeg ha mat. Det går stadig saktere og jeg speider hele tiden etter et egnet sted. Veien svinger såvidt nedom Skjeggvolltjernet. En avkjørsel og åpen grusplass ved tjernet får duge. Fortsettes….

Glomma renner stor og doven under meg her jeg krysser fra ene sida til andre. Jeg har ankommet Skarnes og krysser elva med kurs for Essostasjonen hvor jeg har stoppet mange ganger med bil. Nå er planen å få fyr på primusen så jeg får meg litt varm suppe. Men her har ting skjedd. Husker jeg feil, eller har det aldri vært bord og krakker her? Mener bestemt at vi har tatt en is på varme sommerdager, sittende på en krakk her ute. Kan heller ikke huske at det var Deli de Luca sist jeg var her. Jeg er skuffet, kanskje fordi krakkene er borte. Kanskje fordi jeg har blitt småkald av regnet og ikke får suppa mi. Jeg har uansett bestemt meg for å mistenke dem for å fjerne krakken ute for å "tvinge" meg inn. Under andre omstendigheter hadde jeg nok gått inn, men jeg er såpass irritert over det jeg "tror" er årsaken, at jeg definitivt ikke skal legge igjen penger her. Med uforrettet sak svinger jeg meg på sykkelen. Nå er planen å følge asfalten et lite stykke videre. Det er fin gang og sykkelvei langs E16 mot Kongsvinger før jeg svinger av på Fv209. På Slåstad har de skjønt hva syklister har behov for og utenfor Joker´n er det både krakk og bord. Nå er jeg imidlertid blitt så svett at varm suppe ikke er første pri. Det blir i stedet iskald jordbærmelk og påsmurt langgang. Jeg skal ikke si at jeg strutter av energi, men mat og drikke gjør godt i en sliten kropp og jeg er igjen klar for grus og skau. En god regel lyder så her: Lytt til kjentfolk. Jeg hadde egentlig tenkt å forlate asfalten rett etter butikken. Men noen jeg kommer i prat med utenfor butikken mener det ikke er så lurt. Beskjeden er rett og slett at det vil være vanskelig og få med sykkelen mellom de forskjellige veiene slik jeg har tenkt. Rådet er i stedet å følge asfalten til Trekanten og så opp forbi Slåstadbråten. Okei, litt kjedeligere enn grus, men trafikken er lav og været fint så jeg følger rådet jeg har fått. Der grusen starter, starter også første bakke. Såpass bratt og løst er underlaget at jeg må av sykkelen for dagens første Pushbike. Når Øvre Slåstadbråten er passert er jeg på sykkelen igjen. Svak stigning videre og stadig lengre inn i skauen. Vest av Juvberget må jeg velge, rett fram, eller til venstre? Jeg holder impulsivt til venstre, men blir usikker og stanser. Går tilbake i krysset og sjekker. Hhmm, veien rett fram holder riktig retning, men ser lite brukt ut og med ganske overgrodde kanter. Kartet i 1: 250000 hvor jeg løselig har tegnet inn ruta er ikke til all verdens hjelp her. På et gammelt falmet skilt inni krattet kan jeg se det står Isdalsveien. Jeg fisker fram telefonen og finner Isdalsveien på kart-æppen, jeg er på rett vei. Jeg er inne i et tettvokst område nå og ser ikke annet enn grusveien jeg er på. Blir nesten litt skumt med skauen så tett innpå veien. Når jeg kommer til Ufstjennskoia sjekkes æppen igjen og nok en gang tar jeg til venstre. Veien tar meg ganske langt vest i forhold til ideel retning, men er eneste fornuftige valg. Etter Langmyrbakken kommer jeg høyere i terrenget og skogen blir lysere og det føles luftigere og lettere å puste. Skal jeg rekke å få opp teltet før sola går ned må det skje snart. Jeg tar sikte på en liten blå flekk på kartet. Tar etterhvert av fra grusen og inn på sti med myke furunåler som demper vibrasjoner og ikke minst lyd. En blir jo vant til knasing når dekk møter grus og etter noe tid blir den på en måte borte. Vel, virkelig borte blir den først når jeg etter noen meter på furunålstien kan «høre» stillheten. Furutrærne står ranke og fine. Lange slanke stammer med ei flott krone i toppen. Slik furuskog gir skjerming og lys i skjønn forening. Det er tjukt av blåbær på begge sider av stien og der framme blinker det blått. Jeg speider spent mot elvebredden mens jeg nærmer meg. Det er flere åpne felt mellom trærne som er store nok til teltet, men er det flatt nok? Jeg lener sykkelen opp mot et tre og tar en kjapp sjekk. Plassen er nok mye brukt, men det er likevel ikke antydning til søppel å se. Noen avkappede raier, kanskje til lavvo eller midlertidig gapahuk, ellers ingen ting. Du verden så flott det er her, ja her blir jeg. Jeg sparker unna konglene og sjekker bakken for lumske røtter. Lumske røtter er røtter som later som de er uskyldige, men som i løpet av natten viser sitt sanne jeg. Innerteltet mitt har lite fotavtrykk og får greit plass mellom furu og blåbærlyng. Mens liggeunderlaget pumpes ordner jeg med vannet. Det er kanskje ikke nødvendig, men jeg velger å filtrere. Alt regnet den siste tiden har ført til mye brunt vann. Ruller ut soveposen så den rekker å bli litt fløffy og så fyres primusen. Et lokalt par er på aftenstur og ønsker å høre hva jeg driver med. Jeg forteller og vi har en hyggelig prat og jeg får med gode råd om veien videre. Det er koselig med sånne spontane møter. En får en prat, litt lokalhistorie og bestandig gode råd. Når jeg ikke er kjent har jeg bare mine egne tanker rundt mulige traseer. De baserer seg i stor grad på det jeg leser ut av kart og terreng og det er jo ikke alltid jeg treffer. Å få tips og råd av lokalkjente kan være gull verdt. Sola er på vei ned bak åsen og myggen våkner. Stenger den ute med myggnettet og med utsikt over elva nyter jeg sukkerdråpa´n i fred og ro. Det blir forresten bare kaffe og rett i koppen i kveld. Langgangen tidligere i dag levde virkelig opp til navnet sitt, så sulten er jeg ikke. Det drar seg mot kveld og truende skyer seiler inn fra sydvest over en stadig mørkere himmel. Ser ikke bort fra litt regn i natt. Dagboka får sitt og etter tannpussen er det køya. Det ble 99km i dag og nå er det godt å få lagt seg. Fortsettes........

Jeg kan svare for meg selv, selv om det ikke var meg du spurte. Med Hilleberg Unna gjør jeg ofte det, men det er også veldig enkelt å gjøre det på det teltet. Føles mye mindre innestengt når man kan ligge å titte ut hvis utsikten er brukbar. På de fleste tunelltelt kan man i mer eller mindre grad pakke vekk forteltet, også på en god del modeller der det ikke er meningen. Men jeg har endt opp med å ikke gjøre det så mye, fordi da ligger bagasjen eksponert for været. Og når solen kommer fram, er jeg stort sett ute allikevel.

Kom over denne og kom på tråden, så poster den her i tilfelle det er noe for trådstarter: https://www.fjellsport.no/kampanjer/black-week/sydvang-tarp-15-green.html

Belte fungerer utmerket for å holde duken i mer gangbar modus: https://www.instagram.com/p/B21Har5o0dx/ https://www.instagram.com/p/BoqTR8DjamJ/ Uavhengig om det er en jeger eller ei. Duken merker faktisk ikke forskjell

Det er ikke andelen butan eller isobutan som er det vesentlige her, men andelen propan. Det er nemlig den gassen som har lavest kokepunkt (temperaturen der den går fra flytende til gass) og som gjør at det er litt mer trykk i en 4-sesongers gassboks fremfor en 3 sesongers ved lavere temperaturer. Kokepunkter for propan er (om jeg ikke husker helt feil) -46 grader C og vil tilsi at propan i teorien kan brukes helt ned mot den temperaturen. Problemet med bruk av gass om vinteren er at propanen går over til gass først, brenner opp og etterlater butan/isobutan som har høyere kokepunkt. Det er dette prinsippet Jetboil benytter seg av i sin siste brenner Helios, der gassboksen blir montert opp-ned. På den måten fordamper propanen, men legger seg over den flytende butanen/isobutanene og presser den flytende gjennom systememet frem til brennerhodet. Dermed tåler den mer kulde enn andre gassbrennere der boksen står riktig veien.