Vinnerliste

Det tok to måneder å få den klar. Brukte de fleste kvelder etter jobb, og de fleste helger. Dåpen ble gjort i helgen, på overnattingstur. 30 km i motvind, bølger og drittvær på Lørdag, og 50 km i nydelig vær på søndag. Designet av Bjørn Thomasson Modell: Njord Lengde 533 cm Bredde 51 cm Cockpit 39x49 (meget liten) Senkekjøl Materiale: Gran og redwood Totalvekt 18,5 kg! 👍 Den er kledd med glassfiberduk innvendig og utvendig, og er betydelig stivere enn en kjøpekajakk i glassfiber 👍

Hei Det store priselementet er pris på bushfly og det er helt avgjørende hva du gjør fra f.eks yellowknife. (om du skal bruke bushfly) Padler du ut fra yellowknife og hentes med fly, flyr du ut og hentes der ute og til sist hvilke avstander skal du fly. Flyr du fra yellowknife og ut til e.g Sled Lake eller whitefish lake kan du regne en Beaver til ca 30.000,- hver veg. E.g 2019 pris med to fullastede beavers til sled lake og henting på Eileen lake er ca 130-140.000,- Så det er som du skjønner svært varierende budsjetter alt etter om og hvorledes du benytter bushfly. 1. Klær, har du turklær for norske turer så er ikke det noe investering av betydning 2. Fly fra norge til yellowknife t/r ca 14.000,- (Air Canada) Litt billigere med Icelandair, men da må du bytte flyselskap i edmonton og litt mer krunglete, men kortere flytid. 3. Du får det meste av det du trenger i Yellowknife. Store matbutikker rett uten for sentrum (Old airport Road: Independent grocer, Wallmart, Canadien Tire) I sentrum har du Overlander Sports, der du vår turklær, telt, soveposer etc, samt kan du leie Ally kanoer med redningsvester og det du trenger til kano. Du kan også leie bjønnesikre tønner der som er bra, Husk også bjørnespray, flairs mm. 4. Våpen er greit å få med inn i canada. Det finnes linker hos flyselskapene til hvorledes, samt noen andre linker jeg kan finne frem. Sjekk på forhånd kaliber om du skal kjøpe ammo i yellowknife. Nummerering er ulikt, jeg kan ikke detaljene på dette da jeg selv ikke benytter våpen. Vi har alltid benyttet fly ut og inn på ganske lange avstander. Når vi er 6-8 personer regner vi et budsjett på ca 50.000,- per person, men vi sparer ikke på noe. Jeg har mange lister og tips for din tur, du kan ta direkte kontakt med meg for deling hvis du er intressert. Peter

Spitsbergen er noe enklere å sette opp og det er enklere å pakke i pulkpose. I praksis oppleves Spitsbergen som mer romslig i innerteltet på grunn av rette endevegger. Sideveggene syntes jeg også at oppleves som rettere. Det er rett og slett bedre romfølelse i Spitsbergen. Svalbard er nok noe mer vindstabil ved svært sterk vind.

Samme erfaring som whistler her. Svalbard High 3 camp er et knalltelt, men ble solgt når Spitsbergen kom i hus. Spitsbergen har betrakeltig mye mer/bedre romfølelse med rette endevegger på innertelt selv om det er 20 cm kortere innertelt.

Svalbard er et suverent telt, ingen tvil om det! Jeg har de siste årene hatt Svalbard og har blant annet krysset Hardangervidda med det. Men, det skal sies at jeg ikke har det lenger da jeg byttet det i et Spitsbergen for å få rette endevegger og litt enklere oppsett. Jeg er 190cm høy og for meg blir det mye bedre plass i et tunnelltelt med rette vegger. Også litt irriterende at døren på innerteltet mot fortelt skrår ganske mye, noe som gjør at du gjerne får drypp fra taket om du ikke har vært supernøye med å skrape bort is før brenneren fyres opp på morgenen. Jeg går absolutt god for Svalbard, men ville seriøst tatt Spitsbergen med i betraktningen før du bestemmer deg.

Takk alle sammen 😃🤩😃😃 Det er mange forskjeller mellom grønlandsårer og euroårer. Det blir ett langt innlegg om jeg skal nevne alt, og det finnes også de som foretrekker euro-årer, men jeg kan nevne kort noen av fordelene med grønlandsåren: - Mer effektiv på lange turer. Man blir mindre sliten, og padler med lavere armer/albuer. Man holder hendene tettere, og slipper å «svinge» så mye med armene. - Mindre vindfang. - Bedre til rulling og støttetak. - Ingen vridning på bladene - Tykkere grep, kan holde med mye løsere grep. - Varm, og god friksjon (treårer) - Lavere svingvekt (det meste av vekten er mellom armene, ikke ute i endene). - Lettere å håndtere på land og i kajakken, lett å bare stikke under strikken foran eller bak på kajakken (som på bildet mitt) når den skal legges vekk. Og om man knekker en åre under en rulle, trekker man kjapt fram reserveåren under vann og ruller opp med den. - Tåler mye. Euroårer har en stor svakhet i overgang blad/skaft - I røff sjø har den bedre grep i vannet. Den øverste delen av sjøen er i bevegelse, grønnlandsåren rekker ned til «fastere vannmasser». - Man får stor kraft til sveipetak og i andre situasjoner når man bruker «ekstendert grep». Man skal bruke HELE grønnlandsåren, og skli hendene frem og tilbake som det passer for å få lang rekkevidde. - Den er uvurderlig som utrigger når man skal åle seg ned i en trang cockpit. På min kajakk er bakdekket helt paddeflatt bak cockpit, nettopp fordi jeg sitter på det ene årebladet når jeg skal skli nedi cockpit. Cockpiten er så liten som mulig, og da gir bakdekket en solid base for årebladet mens resten av åren er en lang utrigger. - Og jeg liker best årer som ikke er delbare. Delbare årer gir en ekstra svakhet, og en lang smal åre passer perfekt på bakdekk eller fordekk på kjakken, og på biltaket sammen med kajakken (eller i skiluken på bilen). - Den letteste treåren jeg har laget er 640 gram, laget av gran. En euroåre må være mye lettere for å komme ned på samme svingvekt, og da blir det oftest skjøre dyre carbonårer med glattere og tynnere rundt skaft. Helst ingen årediskusjon i tråden, jeg vet det er mange som liker euroåren best. Den har sine fordeler den også. Smak og behag

Vinteren er rett rundt hjørnet, så da har man brukt en liten ettermiddag på å ferdigstille litt DIY stuff som hjelper på teltlivet i kulda. Jeg fikk tak i noen meter bobleplast med alu/reflekterende belegg for en tid tilbake, og har brukt dette til å lage produkter som man får kjøpt til en dyrere penge, men som ut fra det jeg har erfart, fungerer dårligere enn DIY greiene jeg har smekket sammen. STS koppene er fine størrelse på, samt at de holder noe på varmen selv, men litt ekstra isolasjon funger de enda bedre i kulda. (har 2 kopper og lokk til begge): I kulda kan det være utfordrende å la frysetørret mat få hydrere lenge nok siden maten fort blir kaldt. Men med litt isolasjon går det hele litt bedre. Jeg lagde en av disse for ett par år siden som jeg har brukt på så og si hver tur der jeg har spist frysetørket mat, og den har fungert strålende. Kaldeste jeg har testet den i var til -12 grader og da var maten fortsatt så varm at jeg måtte blåse litt på skjeen før det gikk i gapet etter 10 min hydrering. 🙂 Jeg lagde tre til. En av de fikk dobbelt lag med isolasjon. Skal teste til vinteren å se om det gjør mye forskjell. Jeg lagde også isolasjon til en stk 1 liters Nalgene flaske for noen år siden da jeg lagde den første isolasjonen til REAL pakkene. Testet denne ved å koke opp vann og helte direkte på flaske og slang den ut i ca -10’ish grader på kvelden. Sjekket ikke temperaturen, men neste morgen var det fortsatt litt lunk i vannet. Så dermed lagde jeg liksågodt isolasjon til de to halvannenliters nalgene flaskene jeg har. Og inspirert av de to forumtrådene om primusunderlag fikk jeg endelig summa meg til å fullføre det jeg planla forrige høst. Å lage ett skikkelig underlag til brenneren. Jeg liker at ting er lettvint på tur, så jeg har funderte en stund på hvordan brenneren enklest mulig kunne festes til underlaget, og fant til slutt svaret i rote-verktøykassa mi. (Der jeg slenger alt mulig sjit som jeg kjøper fra tilbudskassa for en tier eller en tyvekroning hos Jernia, Clas’ern eller lignende butikker) Små og tynne Neodym Magneter! Jeg limte en magnet på hver av føttene til brenneren med loctite superlim, og så ble en stykk lagt under alutapen som underlaget er kledd i. For å ikke risikere å miste magneten som ble limt på føttene på brenneren, så tapet jeg også der (er en helt utrolig vedheng på den alutapen) Selve platen er tynn pleksiglass. Sitter som støpt, må bruke litt makt for å fjerne brenneren. Kan riste den opp ned og dytte den hit og dit uten at brenneren sklir av. I tillegg hjelper den stive fuelslangen å holde brenneren på plass. Lagde den litt stor slik at jeg får plass til kasserollen i mellom brenner og fuelflasken. Med miste fuelflaska montert. Med største fuelflaska montert. Sist men ikke minst sjekket jeg at jeg fikk plass til dobbelt stangsett i stangkanalene på Hilleberg Unna teltet. Gikk tålig greit å tre inn stengen, men kan hende det blir sprayet en dæsj silikon ved neste montering. Kjøpte karbonstenger av @Memento mori som hjalp på å minske både vekt og volum. Trenger ikke bomberom i skogen vår, sommer og høst, så karbonstengene kommer til å bli brukt fast i barmarkssesongen. Men med dobbelte stangsett kan det nå fint brukes på vinteren uten at man trenger å være alt for nervøs. Ble utrolig stivt med dobbelt sett stenger. Satte 2 åringen på straks 11 kilo på toppen av teltet og så knapt bevegelse i form av belastning på stengene. Neste prosjekt blir å kutte til skjørefjølene jeg snappet opp til 50 kr settet hos Europris i går, i størrelse passe store snøanker. Var på nippet til å kjøpe Helsports snøanker sett som lå i outleten, for en ukes tid siden, men tok ett rask googlesøk for å se om de var dugende. Dette tok meg selvfølgelig videre til Fjellforum, der der brukererfaringer var delt, og tips om skjærefjølene fra Europris som kunne kuttes opp i samme format og størrelse med sannsynligvis bedre holdbarhet enn Helsports alternativ. Fint at det var halv pris når jeg først fikk somlet meg innom butikken for å kjøpe de. 🤗

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Ja, hvis jeg hadde valget mellom de to, ville jeg nok kjøpt Spitsbergen.

Søndag var det strålende vær. Blå himmel, lav sol, nesten vindstille og fortsatt ganske varmer – for årstiden. I slikt vær ville «alle» på tur. Bestyrerinnen var en av disse «alle», og broderen, og Bjørg. Vi ble ganske fort enige om at denne dagen ville det passe med en tur langs sjøkanten. Muligens ville det være lurt å dra til Friluftshuset på Orre. Der er det i hvert fall en stor parkeringsplass. Vi avtalte å treffes, og vi kjørte hver vår bil. Smittesituasjonen er usikker, selv i Klepp. Nedover mot Orre kjørte vi forbi Bore og Reve. Begge plasser var det fullt opp av bil og folk. Denne søndagen ville det bli folksomt på alle turstier. Heldigvis er parkeringsplassen ved Friluftshuset, dimensjonert for mye bil. Det var ikke fullt da vi kom, men det rant inn med biler. Vi valgte å gå mot Orre-elva først. En god kilometer lengre mot sør. Stien går inne i landet, mellom sand-dyner dekket av marehalm og annet. Et litt spesielt landskap. Ved munningen av Orre-elva tok vi fatt på sandstranden. Orresanden er «bare» 2 1/2 kilometer lang. Etter et lite mellomspill er det en god kilometer videre, før Jærens rev. Og så ut på ny strand. Den også godt over et par kilometer. I alt ble det nesten en mil på sand. Nå kan sandstranden være virkelig god å gå på. Hard, omtrent som asfalt, og selvsagt padde flatt. Denne gangen var det ikke så godt underlag, men for broderen som fortsatt trener opp foten var det helt «riktig». Det ble en kjekk tur. Vi har jo alle gått en del turer sammen, og tempo blir derfor det rette alt fra start. Det er ikke alle av oss som er klar for et høyt tempo. Broderen sliter med foten, og jentene er ikke like «galne» som meg når det gjelder trening. Bestyrerinnen har etter hvert lagt opp til et temmelig travelt program, med tur omtrent hver dag. En av dagene i uka er avsatt til nettopp en tur til Orre-elva fra parkeringsplassen, men da sammen med en gjeng fra «Frivillighetssentralen» i Klepp. Med så mange biler på parkeringsplassen var vi langt fra alene på tur på Orrestranden. Det var mye folk. Voksne og unger. For noen av ungene var badesesongen ikke slutt. Nå var det så pass varmt i sola at jeg valgte å gå i bare ullblusen, men det var langt fra så varmt at jeg vurderte å bade. Ungene hoppet i vannet som om det holdt sommertemperatur. De så ut som om de hadde det aldeles storartet. Men antakelig kaldt.... Etter en stund ville Bestyrerinnen og Bjørg ha en kaffe-stopp. Vi, broderen og jeg, fortsatte videre mot Reve og Revestranden. I full fart. Det ble anledning til å ta avgårde i et litt høyere tempo enn når vi går sammen. Andre på stranden kikket litt rart på oss som for over strandflaten i høyt tempo. Med sekk og for min del i bare «sommertøy». Broderen holdt tempo oppe til vi kom et stykke ut på Revestranden. Der snudde vi, og vandret nok så glade og fornøyd tilbake til Bestyrerinnen og Bjørg, for en litt «roligere» tur mot bilene. En mil omtrent for vår del. En grei søndagstur i november. I sol.

Svalbard er et av de teltene som er mest brukt på ekspedisjoener til polare strøk og er meget godt egnet til turene du beskriver. Siden det er kuppel på det, er det også veldig vindstabilt, og for ekstra sikkerhet kan man også bruke doble stenger. Jeg har 5 persons utgaven, og er veldig fornøyd med det. Det som du kanskje bør vurdere, er om det det kan fungere like greit med et tunnelltelt som f.eks Spitsbergen 3 camp. Det vil kanskje være bittelitt lettere å sette opp alene samt å rulle sammen og putte i teltpose, men jeg har ikke hatt noen problemer med dette med Svalbard selv...

Det Bjørn J sier. Jeg har selv mange netter i det vinterstid. Flott telt! Løp å kjøp. (Jeg har nå Spitsbergen X-Trem 3 Camp i stedet da jeg syntes Svalbard kunne være litt mer strevsomt å sette opp i vind, kulde og snø pga de kryssende stengene)

Det er antakelig et av de beste vinterteltene du kan kjøpe. Det har bevist sin styrke på mange ekspedisjoner med tøffe værforhold. Det er romslig og har et stort fortelt, akkurat det du trenger i et godt vintertelt.

Denne ble veldig fin. Gratulerer med vel utført arbeid!

Teltet er 22 kg, pakket ca. 90 cm langt og ca. 40 cm i diameter ,så det er ikke noe smågutt å ha med på tur. Fyller 1/3 av bagasjerommet (gulvarealet) på en stor stasjonsvogn type passat, så ha det i bakhodet. Oppslått 6,25 m langt, 3,3 m bredt og 2,2 m høyt. Vil si det er ganske midt på treet størrelsesmessig for familietelt å være. Der finnes større og mindre altså. Brukt på sommerferie og noen helgeturer. Kom også noen cm sne på en av dagene. Godt fornøyd, men litt småplukk er det. Her er min erfaring. Pluss: - Oppblåsbare stenger, enkelt å slå opp for 1 person og tåler mye mer enn alu.eller glassfiberstenger (ca. 80 mm tykke pølser) både sidevind og taktrykk. Utskiftbare hvis uhellet skulle inntreffe og det følger med repkit ved punktering. Holder godt på lufta, 1 uke uten etterfylling iallefall. (har ikke vært lengre tid på samme plass enda) - Bra stoff og helt vanntett (regnet 2 dager nonstop uten problem) Virker robust og gode luftemuligheter, med spalter under vinduer eller evt. åpne fronten som har myggnett. Sovedelen har også god lufting. - Magnetlukking inn til soverom er genialt, lydløst ved dobesøk på natta, og svært enkelt i bruk vs. å fomle etter en glidelås. Der er glidelås i tillegg, hvis noen lurer på det. - Veldig bra konstruksjon og lett å utnytte plassen, ståhøyde helt ut til kantene i hovedrommet og nesten hele soverommet. Minus: - Kunne vært åpning midt på hovedinngangen også, istedenfor kun på sidene. Grunnen er at ting plasseres langs sidene i teltet og dermed i veien/minsker passasjen. Sideinngangen kunne hatt ett lite tak, drypper fort inn vann i regnvær ved inn/utstigning. Bruker den inngangen mest i tillegg. - Knaggene man kan knipe på skinner langs de oppblåsbare kanalene er små. Vanskelig å henge opp f.eks plastpose på disse. Ellers er de kjekk å ha til å henge opp småtteri, shortser til tørk etc. - Bunnduken kunne vært kraftigere i oppholdsrommet, men ingen hull enn så lenge. Kan sikkert løses med en tynn matte under campingmøblene og der man tråkker mest inn og ut. - Burde vært strøminntak på begge sider av teltet, men jeg brukte mest ett lite hull i siden der glidelåsene møttes ved hovedinngangen. - Mørkt stoff i soverommet kunne vært ennå mørkere, som i f.eks Coleman sine Total Dark Bedroom. På den annen side er det lettere å se når man skifter klær, finne soveposen etc. så det kan jo være ett pluss for noen. Håper dette kan være litt til hjelp ved valg av familetelt . Det er også lov å spørre, om det er noe.

Kajakk er ikke min greie, men jeg setter alltid pris på godt håndtverk. Et vakkert eksemplar ble det på deg.

Jeg løste det ved å lime på magneter på føttene på brenneren.

Niak når jeg padler tur med kajakk med liten lastekapasitet eller padler alene. Eller når jeg vandrer alene i fjellet. Staika når jeg padler på tur med kajakk med stor lastekapasitet eller når vi er to i samme telt. Nallo 3 GT når jeg skal bære telt i ryggsekk og ha det luksuriøst i fjellet. Nammatj 3 GT er et fint solo vintertelt når jeg drar på vintertur alene. Spitsbergen pro når jeg har med madammen. Og Helsport Fjellheimen når vi venter besøk av gjest. En annen forklaring kan være at folk selger teltene sine så billig på Finn.no at jeg ikke klarer å stå i mot gode kjøp. En tredje forklaring kan være at jeg lider av en sær tiltrekning til telt. Såkalt teltfetisjisme. En fjerde forklaring kan være at jeg bare følger Bo Hillebergs råd om at man må ha en 4,5,6 telt for å dekke alle eventualiteter. En femte forklaring kan være at mulighet for variasjon er en berikelse.

Jeg sendte inn og fikk modifisert mitt 2011-modell Ringstind-telt med ekstra pluggfester. Utført på Melhus av serviceavdelingen. Både kommunikasjon og selve jobben utført på sedvanlig godt Helsport-vis.

Litt sen oppdatering, men endte opp med å kjøpe FISCHER TRAVERSE 78 CROWN/SKIN ❤️❤️ Eeeelsker dissa skia og angrer ikke at jeg gikk for smørefri. Testet dem på korte å lange turer i et år nå. Har PR i dag ingen ski som trenger å smøres 🙂 bra for miljøet og skogen der man går på ski med tanke på at de fleste bruker fluorbasert smøring 😡 veldig greit å slippe å stoppe hele tiden for å fell for hver minste lille oppoverbakke, og grei gli og flyt på snø. Og aller best funker uansett føre 🤘🏻 har brukt disse skiene med oppakning/pulk og utenfor løyper.