Vinnerliste

Suppeonsdag på Brunkollen i Bærumsmarka. Anbefales om en bor i område.

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Syklet Rallarveien i går. Fortsatt noe mygg igjen, men ikke spesielt plagsomt

Er nok ikke mange her som drar kjensel på kona mi, men i hvertfall en her på forumet som kjenner utsikten og hvor vi er.

Stilig at du får svar fra leverandørene, og veldig hyggelig at du deler med oss. Det er jo rene materiallæretimen dette her. (Artig for en ingeniør i alle fall.)

Da blei det bestilt ei Norrøna heavy duty i olive farge gitt😃 det som var avgjørende til slutt var at det er mesh i ventilasjonen så ikke mygg å annet f...enskap kommer inn under lufting, buksa veier nesten 200gram mer en FR vidda pro å satser på at de gjør den bare mer solid!!? Regner med å bruke denne masse fremover til alt slags bruk kanskje utenom de varmeste sommerdagene, men til det har jeg andre bukser. Takk for tips å innspill 👍

En både spennende og flott tur sammen med Bestyrerinnen. I fjor, omtrent på denne tida, gikk jeg samme tur og lovet meg selv at det var en av de turen jeg burde ta hvert år. Det som kunne hindret meg i å ta denne flotte turen en gang til, var været og den spennende delen av opplevelsen. Været var den enkleste delen å sjekke. En liten titt på YR – og Storm, bekreftet tidligere varsel at været både mandag og tirsdag ville være nesten perfekt for denne turen. Det bør være tørt – denne turen går over en god del myrområder, og det kan bli vassing over myrene ved Øyestøl om det er vått. Nå hadde det ikke regnet på en stund, så myrene burde være greie å komme over. Med kontroll på været, var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Bestyrerinnen har fast tur på mandag, bare noen få kilometer i nærområdet. Hun regnet med å være tilbake etter at jeg hadde tatt ut, og ønsket meg god tur i det hun gikk.Jeg kom meg ikke avgårde så snart, og da hun kom tilbake foreslo jeg at hun jo kunne bli med. På en halv time hadde Bestyrerinnen alt klart og vi satt i bilene på vei mot Skreå. Ingen lange forberedelser, men vi fikk med oss det meste. Godt gjort av Bestyrerinnen. (Hun glemte hodelykten, men det var alt.) Det var bra vær på Skreå. Noen skyer, men helst sol. Det var en kald vind, men etter en stund kom vi inn i skogen, og det ble nesten sommer i liene oppover. De første kilometeren går nå på vei. Det gjør turen noe enklere, men det er litt «trist» å gå på en grusveie innover mot heia. Etter veien går det god sti opp mot Grundetjørn, over myrer og gjennom skog. Et flott stykke natur. Oppe ved brua blir terrenget helt annerledes. Det blir mye mer åpent, og selv om det fortsatt er myr, så er det mer mark og eng. Etter et stykke med stein og fjell og svaberg, der stien slynger seg fram og det av og til er vanskelig å se hvor stien egentlig er, så kommer den spennende delen. Stien ned Trongane er ikke så veldig bratt, men det går litt opp opp ned. Et godt stykke er det juv på den ene siden og fjellvegg på den andre. Stien er oppbygget og det er stort sett greit å gå, men for min del er det vanskelig å glemme stupet ned på den ene siden. Det blir til at jeg tar et godt grep på slette veggen et par plasser.... Nede ved Øyestøl er det et helt annet terreng. Paddeflatt omtrent i et par kilometer. Det tar litt på viljen å gå mot en horisont som føles omtrent uendelig langt vekke. En trøst er at det går fort. Forrige gang jeg gikk her var det mye mer vann, og da vasset jeg bokstavelig over et par myrer. Nå kom vi over uten å bli våte, med lave sko. Bestyrerinnen holdt god fart omtrent til vi kunne se hytta. Da var det slutt på kreftene og det siste, litt vanskelige, stykket var en utfordring. Vi var alene på hytta, og fikk en virkelig fin kveld. Helt klar himmel og det ble helt stille utover natten. Tjernet utenfor lå speilblankt. Himmelen i sør var lys og fin, og sola forsvant sakte fra fjelltoppene i øst. Morgenen ble nesten magisk. Tåka, eller damp fra vann og myrer, la seg. Det ble et nesten eventyrlig landskap. Fra tåke og grått gikk det over til at det ble noen blå flekker. Etter en stund kom sola gjennom enkelt plasser, og disen forsvant sakte og åpenbarte et landskap i sol og med blå himmel og uten et vindpust. Det var dugg i gresset da vi startet på hjemvei. Det var mindre vind og bedre temperatur på vei tilbake. Sol og tørt, og litt lettere sekk ga en flott retur. Vi brukte omtrent samme tid tilbake som innover. Litt under firetimer på de tolv-tretten kilometeren. Bestyrerinnen var veldig fornøyd med turen, Både fordi hun hadde kommet greit frem og tilbake, og fordi det hadde blitt to fantastiske dager i heia.

Har nå også fått svar fra Lundhags, det var egentlig hyggelig forholdsvis hyggelig lesning :

Jeg omgikk problemet med dun som flytter seg og redselen for å fryse ved å kjøpe en sovepose som er så proppfull av dun at duna knapt får flyttet på seg. Lar seg komprimeres slik at den den faktisk kan fraktes i sekk, og veier under 2 kg. http://www.westernmountaineering.com/sleeping-bags/gore-windstopper-series/puma-gws/ Mange veier til Roma 👍

Å faen.....

De fellene/materialet som glir dårligst og har best feste er de oransje i 100% nylon som Åsnes har. Disse er produsert av Colltex. Om dette materialet finnes i løsvekt vet jeg ikke, men på siden til Colltex ser jeg at de kan levere custom feller på bestilling. Så kanskje de også de kan levere "custom light" av dette materialet rett fra rull også?

https://skimo.co/skin-parts https://cripplecreekbc.com/pages/search-results-page?q=by+the+meter http://www.climbing-skins.com/montana-climbing-skins/reel-materials/index.html https://www.montana-international.com/en/products/climbing-skins/options/skin-material-in-rolls/ https://www.colltex.ch/en/media Uvisst om noen av disse sender til Norge.

Det er nok mye mulig at det kan være en av grunnene ja... Ser mellomsålen som er integrert mellom sko og såle på på bildet som jeg har snappa fra videoen deres (pila). Den er integrert i skoa slik som den er på nesten alle fjellsko. Alfa skriver selv på sidene sine at mellomsålen er i PU (Polyuertane) som før eller senere vil gå i oppløsning. I og med at dette skjer innenifra kan kunden være lykkelig uvitende helt til selve gummisålen plutselig faller av. Hvis de rutinemessig bytter denne hvert 5 år vil det være mindre mulighet for at dette skjer. Skal maile dem og spørre jeg Fra sidene til Alfa : OM IMPACT A/P/S GTX M Impact A/P/S GTX er designet for å vare lenge, ved å bli tatt vare på og reparert. Skoen kommer med et førsteklasses, tysk fullnarvet lær med vokset overflate og har den komfortable ALFA-lesten for høy komfort hele veien. Læret er fullt sporbart. Vanntetthet og pusteevne sikres av den utskiftbare GORE-TEX membranen. Gummikalosjeringen tilfører beskyttelse, mens PU mellomsålen sikrer stabilitet og Vibram® Grip AMG yttersålen sikrer godt grep. Edit : Fant prislisten på sidene til Alfa. Prisen på å bytte såle/mellomsåle er 1200+200 i porto. Tillegg : Da har jeg sendt mail til Alfa. Om jeg får svar vil jo vise seg :

Har kun opplevd det på en av mine, og det er den buksa jeg bruker desidert mest. Det var mobiltelefonen som startet problemet, da hullet kom der hjørnet på mobilen er. Men skal være enig at det stoffet er for tynt. Nå er lomma erstattet med stoff fra en gammel olabukse, så da bør den holde lenge

Spasertur i fjæra, Hotellneset, Svalbard

Enig i den vurderingen, men det går også an å se på vadere som stopper ved livet. Jeg har et par sånne også, og de pakker ikke noe større enn de tørrbuksene jeg en gang hadde. I båt bruker jeg da ikke de tunge vadeskoene, men crocs e.l.

Søndagsturen min er kommet i bloggen HER nå. Etter mye padling sammen med andre og øving på ditt og datt, var det skikkelig befriende med en dagstur på flere mil helt alene. Eget tempo, egen rute, bare meg sjøl. Observasjon av fugl jeg ikke har sett før var også et supert pluss! Fin tur.

Jeg har omgått problemet ved dun som flytter seg og redsel for å fryse på vinteren med å bruke denne på tur: https://www.milrab.no/mammut-denali-mti-5-season-200/cat-p/c/p1500013586?gclid=Cj0KCQjw1qL6BRCmARIsADV9JtYGRsILQPD0K_lX_ttkNRudbZjRcBm9yza3TQS6h3htZt_ARULu4RwaAncWEALw_wcB Den tar riktignok omtrent en pulk alene, men fryse, DET gjør jeg ikke...

Fantastisk turrapport fra det hemmelige området.. Skulle vært moro å viss hvor detta var da..

I dag ble det bare en liten lunsj ute i nærmiljøet. Litt kaffe og toast på min Firebox nano, og hengekøye for å slappe av litt i finværet.

Dagstur til tromsdalstind i Tromsø. Dugnad og løypevakt for tindeløpet. Måtte passe på at slitne menn og kvinner ikke kom på gale stier. Varierende vær og plutselig var det hull i tåka og dagens Kodak moment. Alle kom i mål og ingen ble skadd. Perfekt dag! Tore

Som tittelen kanskje avslører, så er jeg betenkt. I dag går reiseruten til Lysebotn, og da jeg lette etter overnatting fant jeg et hotell med dusj på alle rom. Prisen var 1700 for et rom. I øvre sjikt, men la gå. Problemet er at dette blir kalt for en "turisthytte". Det er Stavanger turistforening som drifter den, og selv med DNT rabatt koster det over 200kr for en natt for min 7 åring. Jeg er vant med at Barnas turlag overnatter gratis som en del av rekrutteringstrategien over hele landet. Dette strider jo med alle verdier vi DNT folk har, verdier som blant annet motiverer oss til dugnad. Hvorfor skal vi jobbe gratis når foreningen tjener store penger? Jeg er for et hotell i Lysebotn, og bestilte til 1450,- med DNT rabatt (😂). Men det bør ikke være dugnadsorganisasjonen DNT som drifter det. STF kunne i det minste opprettet et eget selskap og holdt den røde T unna hotellet. Sånn for å la være å utvaske sitt eget varemerke, goodwill, og dugnadsånd for å nevne noen grunner. Bør jeg fortsatt være turleder uten lønn, eller bør jeg også starte med organiserte fototurer til betalingsvillige turister?

Svært relevant spørsmål! Vedtekter hos DNT: § 1 Formål Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag. Jeg mener at DNT har spilt ut sin rolle. De er nå en aktør med monopol på hotelldrift i fjellheimen og nasjonalparker. For eks er de er en aktør som i større grad bidrar til nedbygging av randsoner, enn å være en forkjemper for at det ikke skal gjøres. De setter selv mellom barken og veden når det kommer til naturvern. De ønsker mest mulig folk inn til hyttene sine, selv om det går på bekostning av for eks. trekkruter hos rein, moskuser osv. Både Rondvassbu og Snøheim og flere til har vært kritisert for dette. De har svært høy standard på de betjente hyttene sine. Som koster sitt, både med å transportere ting ut til de, men også kostnadsmessig. Dette er ikke forenelig med "enkelt friluftsliv", men et resultat av "krav" fra den menige mann i gaten. Enten så må de bli en "vanlig kommersiell aktør" med samme vilkår som resten av hotell og reiselivsnæringen. Eller så må de gå tilbake til røttene sine og være en bidragsyter for enkelt aktivt og allsidig friluftsliv. Og ikke prøve å være hele turnorges bestefar utad, samtidig som de skal være en bedrift med økonomisk vekst. Hvor stort reklame budsjett har DNT for eks. Jeg synes jeg ser reklame for de mer som overalt i en eller annen form. Som i svært stor grad er rettet mot nye kunder. Kan ikke komme på å ha sett en reklame som har fristet undertegnede. Som en aktør som selv anser seg til å bidra for å ivareta våre tradisjoner med fjellvandring, så synes jeg ikke de bidrar stort der heller. Det bygges ut nye moderne hytter med all verdens av fasiliteter hvor det brukes store anerkjente designere og arkitekter. Kostbare prosjekter. Store arkitektoniske byggverk som reiser seg i markant i omgivelsene. Dette er stikk i strid med den historiske byggemetoden i Skandinavia. Hvor man bygde for at bygningene skulle stå lenge, lunt og trykt. Misforstå meg rett, jeg liker absolutt nyskapende og moderne arkitektur.. der den passer inn! I fjellheimen bør de være enkle, funksjonable, trygge og passe inn med omgivelsene. Se for eks på Skålatårnet. Bygd med materialer som er i området samtidig som det er bygd på en måte at være ikke skal "få tak" på bygger "glir" den inn i omgivelsene på en "relativt" god måte. Både som en stein koloss, men også som en varde. At det er noe fint byggverk er det vel opp til hver enkelt å bedømme. Skålabu derimot. Har ingenting der oppe å gjøre. Et stor hus i tre, med store utsiktsflater og vinduer. Jeg ser jo at det er et praktisk bygg, og vil ha en høy nasjonal og internasjonal reklame verdi, "nyskapende og spennende arkitektonisk bygg på Norges tak". Nå skal det sies at de har tatt litt vare på tradisjons byggeteknikk og tilhørighet med å ha bakveggen i stein, pluss for det. Men den store framsiden... Hva skjedde med å bygge med terrenget? Bygge for å vare, stå trykt og være et sikkert tilholdssted. Jeg synes DNT maler seg opp i et hjørne. De ønsker mest mulig folk ut på tur, så de kan tjene godt med penger og ha en solid økonomi samtidig som de holder tritt med storsamfunnet. Men som alle kommersielle aktører, så må inntektene bestandig øke, siden kostnadene øker. Sånn er den kapitalistiske verden. En dans man må være med på enten man vil eller ikke. For at de skal kunne henge med i dansen må de bl.a. øke kapasiteten på de mest populære hyttene sine, bygge nye hytter osv. tilrettelegge for nye kundegrupper, nye tilbud osv. Bygger der de moderne, interresante bygninger, vil de også få omtale og spisse seg inn mot nye kunde segment også. Dette stemmer ikke med en medlems organisasjon som er bygd dugnadsånd og entusiasme for fjell og friluftsliv. Som skal i vareta det enkle, allsidige og naturvennlige og kulturelle. Men nå går ikke kapitalisme akkurat hånd i hånd med dugnadsånd og entusiasme, naturvern, tradisjon og historie heller, og vil vel aldri gjøre det. Jeg kjenner flere som har meldt seg ut av DNT, nettopp pga. den retningen de er på vei nå. Folk som tidligere har vært relativt aktive i sin lokal forening. Jeg skal innrømme at jeg også tenkte noen ekstra runder før jeg fornyet medlemskapet i vinter. Jeg er slettes ikke sikker på at det blir noe medlemskap i -21. Jeg bruker knapt tilbudet deres lengre. Har vel hatt to netter på en hytte i år, har ikke gått en meter på DNT sti. Utover det så har jeg kjøpt 3 kart på den lokal DNT butikken. I tillegg til at jeg er mer og mer uenig i de valgene til gjør, så er det lite som veier for. En binotis, jeg føler meg ikke "hjemme blant likesinnede" på de store hyttene heller. De føles mer som et "hvilket som helt annet hotell".

Jeg har 2 thermarest z-Seat. De er ikke de minste, men de er varme nok til helårsbruk. Skal jeg lå lang tur på vinteren bruker jeg er avkappet liggeunderlag som er plass til flere på, ev som sete og rygg i en snøfonn, eller plass til å ligge i fosterstilling i vindposen om jeg må grave meg ned. Det beste er, som andre har sagt, det du har med. Bruker det fra alt fra sitteunderlag til kneunderlang til ekstra varme på hofte/skuldre om natten.

Mye bra som er nevnt her. For å oppsummere det jeg synes du skal fokusere på Oppsøk en forhandler, gjerne en som er eller har børsemaker. Hagle må passe godt, så det er veldig greit å få prøvd litt i butikk, samtidig som du kan få litt forklaring og gode råd. Kaliber 12 er nok en fordel. Først og fremst mtp. trening. Som nybegynner bør du skyte en del, og det er dumt hvis pris og tilgjengelighet på ammunisjon blir begrensende for treningsmengden din. Fokuser på dobbeltløp. Det er veldig lite en halvautomat gjør bedre, og ganske mye den gjør dårligere. Bare noe så banalt som å enkelt kunne brekke våpnet ved forsering av hindringer eller vanskelig terreng er en kjempefordel. Kjøp heller en brukt kvalitetshagle enn å falle for fristelsen å kjøpe ny (tyrkisk) budsjetthagle. Forskjellen er år og dag. Og verditapet på en kvalitetshagle fra en anerkjent produsent er mye mindre, i tilfelle du finner ut at dette ikke er noe for deg. Som moderator på kammeret.no skal jeg være den første til å innrømme at det er vanskelig å søke i forumet. Her er ett google-søk på Kammeret.no hvis du vil gjøre mer research: https://www.google.com/search?q=første+hagle+dame+site%3Akammeret.no&oq=første+hagle+dame+site%3Akammeret.no&aqs=chrome..69i57.7023j0j4&sourceid=chrome&ie=UTF-8

Fant dette om Warmpeace hos "hekta på tur" : Etisk dun. Warmpeace fyller alle sine poser hos Tyske Karl Sluka. Karl Sluke GmbH er sertifisert av VDFI og EDFA for bl.a. etisk dun og garanterer at ingen dun kommer fra levende dyr.

Vidda pro er som lundhags traverse, en mer bruksbukse og derfor litt mindre luftemuligheter og mer solid materiale! Fjellreven keb er som lundhags makke, turbukse med gode løsninger, lommer på lår og god lufting på sidene! Men passform og holdbarhet er etter mitt syn mye bedre hos Lundhags! (Ja jeg har alle) begge er veldig gode bukser og blir brukt mye av folk flest! Har en keb bukse som jeg har brukt ekstremt mye, den tok kveld etter et noe elegant tryn oppi bakken her! Vi snakker en halv stift med god vridning og nesten spagat 😂 mulig jeg kan klage på buksen? Skal sende en Mail til fjellreven å høre