Vinnerliste

Hillebergstrikk i et Helsport-telt vil nok bare medføre korrosjon på teltstengene og teltkollaps når du minst venter det. Anbefaler å handle strikk på Biltema. Evt kjøpe et Hillebergtelt. 🤪

I dag ble det bare en liten lunsj ute i nærmiljøet. Litt kaffe og toast på min Firebox nano, og hengekøye for å slappe av litt i finværet.

Jeg kan snakke deg inn i et Allak2. Det er check på alle kriteriene dine, inkludert fyring i yttertelt. Jeg har varmet primus med bensin i det, det må du være forsiktig med for du har ikke marginer for utblåsninger eller stikkflammer. Gass er helt uproblematisk (det er uproblematisk i en Soulo også, som har 20 cm grunnere yttertelt). Allak er rett og slett et utrolig komfortabelt telt. Du setter den opp med hodeenden mot vinden, og har to fortelt i le, med gode sjangser for sol både morgen og kveld (bare bytt fortelt). Trenger du plass til to er det uproblematisk sommerstid, så vidt greit vinterstid om en har god materialkontroll. Du har verdens beste lufting med store ventiler i taket, som korresponderer med toppen av døråpningene som kan åpnes med mesh eller uten. Det er luftig om du trenger og tett og lunt om du ønsker. Den tåler vindkuler om den er godt bardunert, og er det ikke pluggfeste å få står det likevel (i lite vind).

Max komfortabel bærevekt på sekk er indivudelt, lengdemeter og høydemeter pr dagsetappe er indivudelt, hva som trengs av romslighet i telt er individuelt, osv. Jeg bærer heller et ekstra kilo for å få komfort i robust telt gitt at jeg gikk glipp av yoga-timene. Andre åler seg gjerne inn i et lite pølseskinn for å bære lettest mulig / med lite volum på sekken. Dersom jeg skulle gått over hardangervidda med langsiktige godværsmeldinger så hadde jeg gjerne benyttet et superlight telt, men siden jeg benytter teltene mine alle mulige andre steder så det ingen slike i teltboden. (Mer komfortabelt å bruke et robust telt i finvær en et superlight-telt når værgudene er sinna.)

Og enda kortere i Finnmark. Fra Bøkfjorden til Russegrensen er det 1580 meter. Den turen gjør man unna på en halv time i rolig tempo

Jeg foretrekker å ha ett spor pr dag, da er også statistikken på øvrige data mer interessant som en dagsetappe. Men, ved å ha ett kontinuerlig spor vil du ha mulighet til direke å backtracke om det skulle være nødvendig. Det er en vurdering jeg tar alt etter som.

Spørsmålet blir om man skal fiske eller få fisk slik jeg ser det Man kan fint få fisk på en brøytepisk og en snørestump men det er utvilsomt ikke like gøy som å få fisk på artig, lett og godt utstyr. Det behøver ikke å koste en formue og man legger vel penger i fiskeutstyr etter som hvor stor interessen er. Men jeg vil advare mot å kjøpe det absolutt billigste rælet som en komplett fiske pakke til 200 kroner. Spesielt er ei veldig billig haspelsnelle ikke morsomt å bruke. De kjipeste snellene gir ut og sveiver inn snøre ofte helt på trynet så du kan fort bruke mer tid på og løse opp floker og knuter en å fiske De har ofte heller ikke skikkelige kulelagre i spolen så blir veldig fort kast i spolen - det er ikke artig. Sånn sett ville jeg prioritert ei ok snelle over selve stanga.

Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Forholder meg til overskriften "Noen som vil prate meg bort fra, eller inn i et Allak2 ?" og ser hva du har satt opp av alternativer til tross for at jeg er flink til å prate noe inn så tror jeg denne gang jeg skal benytte muligheten til å prate deg ut av et Allak2 ved hjelp av denne godt gjennomtenkte metoden jeg benytter på alle kompiser som vurderer slikt: Er du stein hakke sprø din landsforæder?!?! Du er klar over at Hilleberg er svensk?!?!?! Jeg er ellers med på resonnementet til Tor-Erik-L-77 og har tidligere tatt til orde for at man bør eie et minimum på 7 telt. Alt under dette tyder på for lite turaktivitet og teltene man har har alt for stor spennvidde i bruksområder....

Det finnes et godt Fjellforum uttrykk; "Det finnes alltid et argument for at man trenger nok et telt i samlingen" 😂 Man bør sikte seg inn på minst 4 alternativer for vinter, vår, sommer og høst samt et par alternativer for type tur innenfor disse 4kategoriene. På den måten utligner man lett konas totale meningsløse innkjøp av sko, puter og gardiner. Det gjelder å holde budsjettet i balanse! Bonus blir at vi andre på Fjellforum kan plukke opp lite brukte telt til en rimeligere penge en å kjøpe nye når du finner ut at du må selge unna noe.

Jeg har nylig kjøpt meg et allak2 som mitt første "skikkelige" telt. Har vært på noen turer med det og det er en skikkelig herskapsbolig. Kjempegod plass til 1 med romslig fortelt og to ålreite fortelt. Med 2 stk i teltet bør man være på fornavn, for da mister teltet litt av sin romslighet pga fortelt fulle av utstyr. Dørene er enorme og kan åpnes på vidt gap, noe som gir meget god utsikt. Teltet har så mange glidelåser at man kan sitte i timevis og fikle med forskjellige måter å åpne teltet på. Det eneste jeg kan utsette på det er at det er litt tungt hvis man skal drasse det meg seg alene. Det tar også ganske stor plass i sekken. Angrer ikke på at jeg kjøpte det, men vurderer likevel å kjøpe meg enda et (lettere) telt for som passer bedre for litt lengre solovandringer. Staika har et romsligere innertelt (konstant bredde 140cm vs varierende fra 130 til 120cm) som bør tas med i betraktningen hvis man skal vurdere de opp mot hverandre. Jeg vil også tro man får flere anerkjennende nikk blant turfolk hvis man går for Staika, siden det signaliserer at du er sterk nok til å drasse med deg et tungt telt og vågal nok til å dra på reale ekspedisjoner.

Hobbybutikker har strikktau i forskjellige tykkelser og klippes av rull (hobbybutikken på Vestkanten eks.). De beste strikkene er, såvidt jeg vet, den typen Fjellreven bruker. De er siliconbaserte, og er like gode uansett temperatur.

Det stemmer, det. Men vi er fredelige mennesker, og slett ikke innbitte trangsynte grinebitere som mener at alt var bedre før. Selv om det er helt opplagt at det aldri har vært, og aldri kommer til å bli, produsert et telt som er like bra som Ravneskar. Ikke i nærheten en gang. 😀😃

13.7 eller 14.5.... Same/same hehe. Gadd ikke sjekke. Husker ikke alle lengdene lenger da det er 15 år siden jeg kjøpte 😁 Fordelen med 13.7 er jo at den er bedre hvis du vil på tur alene en kveld... Du har dermed et rigg for 1 til 5 personer.

@Bjørn J må du passe deg for, han tilhører nemlig Ravneskar-klanen.. 🙂

Størrelsen må du finne ut av selv... Er kjempefornøyd med mitt Allak 2, bruker det som solotelt på turer som basecamp-telt og/eller i drittvær hvor det ikke blir klaustrofobisk å ligge værfast en del dager. Det jeg kanskje liker best med Allak er de varierte luftemulighetene: lite eller mye åpning i lukene over dørene, lufte gjennom myggnettingen, med åpning i innerteltdørene, mye/lite lufting på en side, .... En annen fordel er at de tolv bardunene kan festes enkeltvis, kjekt om det er dårlig feste i bakken. Det er mer enn nok plass i forteltene til å lage mat, med mindre du har tenkt å være sleivete med bensinbrenner, steke så fettspruten står, eller lignende. Eneste irritasjonsmoment jeg kommer på er at om dørene er helt åpne, kan det regne inn på innerteltet. Pluss at vannrennene over dørene ikke leder bort vann spesielt godt. Med Staika har du alltid en dør i le, uansett vindretning. Allak har ikke den egenskapen.

Denne Hennessyen er hvertfall ikke trang med sin lengde på 3,65 m og rikelig bredde. Sover godt også på siden i denne. Jeg er 202 cm og veier113kg. https://www.fjellsport.no/hennessy-hammock-safari-deluxe-asym-zip.html

Jeg har hatt forskjellige fjellsko med Vibram-såler, men har aldri synes de har gitt spesielt godt grep på f.eks. våte steiner og andre slette overflater. For noen år siden kjøpte jeg et par kraftige Viking Vetti fjellsko med en annen såle de kaller UGC-såle. Det ble en helt annen verden, har aldri hatt fottøy med så godt grep på våte, slette overflater. Jeg føler meg mye tryggere når jeg går i ur eller på våte steiner i fjæra. Foreløpig ser det ut som de er like slitesterke som Vibram-såler. Så for min del er Vibram oppskrytt.

Jeg synes ikke grepet på fjellstøvler er så enormt bra, uansett hvilke støvel og vibram såle det er. Tursko, terrengjoggesko og andre mye sko som «smører» bedre mot underlaget griper mye bedre. Jeg tenker nok at fjellstøvlene dine har så godt grep som de skal. Og ja, mine støvler har trengt litt bruk før grepet blir bedre. Ganske sleipt når de er fabrikknye.

Når det kommer til telt og vekt så er det ingen fasit. Noen vil si at alt over en kg er for tungt mens andre drar med seg ganske mange kg telt på tur. Vekta som er akseptabel er avhengig av hvor mye du skal forflytte deg. Jeg pleier å dra med meg et telt på 3 kg selv på lange aleneturer, har et telt som er lettere også. Valget på å dra med meg dette teltet ligger i at jeg skal ha en plass som jeg kan boltre meg litt på om været blir håpløst. Sånn som juli var i sommer var jeg glad for at jeg hadde dette og ikke det lettere teltet med meg. Jeg brukte Helsport reinsfjell 2pro, når det er sagt hadde nok superlight teltet gjort så og si like god jobb. Men grunnen til at jeg valgte pro og ikke superlight var bunnduken. Da slipper jeg og være så kritisk til hvor jeg setter det opp, kunne selvfølgelig valgt å kjøpe footprint til superlighten men da var jo vekta nesten lik pro modellen. Det er tyngre å bære tungt telt, skal ikke si imot det på noe vis, men samtidig syns jeg det er litt godt og vite at jeg har et bomberom når været blir dårlig

Ja, helt enig! I vindstille er det ikke allverden forskjell. Men ett lite solotelt med tett duk oppleves varmere. Og jeg har aldri hatt en dråpe kondens i mitt Hilleberg Unna, og det har jeg brukt i MYE regn, litt i frostperioden, og på en vintertur med vindstille.

Vi er 2 voksne og 4 barn som er en god del på kanotur. Vi har nå to Ally 16,5. Jeg solgte 15 foteren til fordel for en 16,5 nå i vår nettopp for å få større lastekapasitet og for å kunne ha tre seter i begge kanoene. Det er plass til mye bagasje i en 16,5! Jeg setter alltid de store sekkene (min er en 130 liter …) bak det bakerste setet i kanoen og i litt oppreist posisjon. Der er de ikke i veien for noen og du får faktisk et slags ryggstøtte. Dette hever nok tyngdepunktet på kanoen noe, men det har jeg aldri opplevd som et problem. Mindre barnesekker kan stappes helt i front eller akter. I tillegg kan en relativt stor sekk eller en lavvo (vi bruker mye Wiglo 6-10) legges på tvers under det bakerste tverrpantet. Legger man ett eller to skumunderlag over dette og fremover langs bunnen, har man en fin sofa der det kan sitte ett eller to barn. Vi har vært tre voksne og fire barn på tur i en 15 og 16,5, og bagasjeplass var intet problem. 15 ble byttet til 16,5 først og fremst for å øke avstanden mellom de to tverrspantene for å gi større sitteplass og ev. plass til et tredje sete. Jeg ville revurdert en 13,7 foter. Du får sikkert plass til deg og 5 åringen nå, men barnet vokser og vil snart ha både sete og padleåre ….

Hvis dere tenker overnattingsturer der dere skal ha med telt/soveposer/underlag, mat, kokeutstyr osv så tror jeg jeg ville gått for to kanoer fremfor 1 om jeg kunne velge fritt. Selv om vi ofte har med enormt mye last i en Ally 16,5 og jeg pleier å fleipe med at på en 18 så får du de ekstra halvannen fot på midten og at forskjellen på halvannen fot faktisk er større enn de fleste tror... Her to solide karer, fire stor-sekker og en diger lavvo-ovn i en 16,5. Tror ikke jeg ville slengt oppi 3 unger i tillegg

God ide med to kanoer. 14.5 kan jo brukes av 1-2 pers, og 16.5 kan brukes av 2-3 (4 hvis barn). Det gir større fleksibilitet mtp. forskjellige turer med og uten oppakning og med og uten fulltallig gjeng. Kan sikkert ta med et par venner av ungene også. Tommel opp!

Norge på tvers trenger ikke å planlegges mye om man drar til Hellemobotn Går man derfra til riksgrensen til Sverige så er det ikke mer enn drøye 6 km

Tredje og siste dagen i min lille Jotunheimen-tur er ute på bloggen, tok en rolig tur før bussturen hjem til Oslo, gikk opp til Veslfjellet, ned til Bessvatn og tilbake til Gjendesheim. Ord og bilder er lagt ut på bloggen: Tre dager i Jotnenes rike: Veslfjellet og Bessvatn (https://tarjeiskrede.blogspot.com/2020/07/veslfjellet-bessvatn.html)

Finnes det en positiv og negativ versjon av kjedelig? Vil ikke si jeg kjeder meg når jeg går i fjellet eller skogen, men det er vel fredelig. En spasertur i boligfelt står jeg helst over. Er piss kjedelig. Mange veier i skogen er ofte for breie og fine da. Da begynner det å bli kjedelig igjen.

Takk for hyggelig turfølge:) Kjekt å ikke kløne til håvinga. Gledet meg virkelig med deg selv om jeg surra det til med trekilosen jeg mista. I og med at været ikke akkurat var toppers, og solen ikke farget nakken rød, så dro jeg ikke frem snus og turbanjoen for å feire;) Klarte til slutt med litt velfortjent flaks å liste opp en på 1,6 og et par tre til under kiloet, så det var godt for selvtilliten. Passe porsjonering av skitprat, fiskeprat og øvrig konversasjon. Vi snakkes!

Det spiller egentlig liten rolle all den tid du kan kombinerer og lime sammen eller dele opp et spor i ettertid. Selv i Garmin sin steialdersoftware MapSource (som jeg bruekr mye) lar dette seg enkelt gjøre... Jeg ville prioritert å bruke den løsningen som er mest batterieffektiv om det er målbart...

Over flere dager så avslutter jeg sporingen på klokka hver dag. Inne på Garmin Connect websiden kan man eventuelt eksportere ut de forskjellige sporene i flere GPX filer som kan kombineres sammen i etterkant. Det finnes web baserte tjenester hvor man kan redigere gpx sporene, kombinere og trimme antal punkter osv. Jeg bruker https://opoto.github.io/wtracks/ som er en enkelt webtjeneste til slike ting. Men det blir jo litt smak og behag. Hvis du fortsetter på samme sporing for hver dag så vil du få et komplett ferdig spor for hele turen men hvis man roter til sporet så kan det bli mer jobb og fikse i etterkant. Samt hvis du lager et stort spor så kan GPX filen blir veldig stor og inneholde veldig mange tracks noe som mange programmer ikke liker. F.eks hvis man vil visualisere et spor i etterkant på f.eks norgeskart ved å importere en GPX så takler ikke norgeskart GPX spor med veldig mange enkelt track points. Så typisk må jeg bruke wtracks til å slanke ned GPX filen og antall punkter før den lar seg importere i norgeskart.

Jeg tror ørreten, spesiellt i urbane strøk som det fiskes mye i som Nordmaka, er såpass merkebevisste at de vet forskjell på billigskjit og kvalitet!! At vi som guttunger kunne spikke en stang i fra nærmeste kratt, binde på ett snøre med krok å få fisk på det var rett og slett ørettens gode hjerte og oppdragerinnstinkt som fortalte dem at om de ikke beit på så ble vi aldri lidenskaplige fiskere.

Woooow for en tur.......for en kone du har fått deg!!! For ett eventyr. Sendte en link til en venn av meg som har bodd i Arctic Village og han ble rent rørt da han så igjen A.V. og Guilbeau Pass. Han fortalte om at han var på tur i G.P. med sin daværende kjæreste. Hu kastet sekken sin veggemellom nedover steinrøysa og skreik "jeg er ikke noen faens rein".... Da innså kompisen min at det var ett døfødt forhold. Gla' for at det gikk bedre med dere Også morsomt at dere på slutten takket Evelyn Reitan og Mari Høe-Raitto (to utrolig hyggelige damer) PS: Dere må ikke slutte å legge ut filmer, for dette var bra (hilsen gammel radio og tv fyr)

Herlig rapport og gratulerer med kembo fjellørret 😊

Fin plass ja, ikke mange som reiser dit som ikke er fra traktene, er jo faktisk lett tilgjengelig også. Mange stoooore aurer uti der!

Gratulerer med storfisk! Etter å ha lest om dine stadig tilsynelatende mislykkede turer på jakt etter stor fisk, kjennes det ekstra godt å lese om at du endelig får det til. Ellers: hva slags Kindle har du? Fornøyd med den? Funker bra på tur? Noe som kunne vært bedre? Og hvor finner du bøker osv? Kunne gjerne fått en hel liten rapport bare om den...

Fantastisk lesning! Kan jeg spørre hvordan du oppbevarer en såpass stor ørret for at den skal vare som middag i flere dager?

Så fint du skriver. Action! Og så flott fisk, så rød i kjøttet har jeg aldri sett før. Den må ha smakt vidunderlig. Du må gjerne sende destinasjonen på pm.😇

Heftig altså, og gratulerer! Sånne opplevelser sitter i en livet ut, husker min pers selv som det var igår. Fin skildring av en kanonbra tur

Herlig lesning og gratulerer med ny pers! For ett eksemplar! Akkurat en slik tur jeg går å drømmer om for tiden, jeg lurer på om det er i det samme området jeg har sett meg ut også så dette ga blod på tann

DETTE! Bifalles cirka 100%. Noe mer enn det er egentlig ikke verdt å si.

Så sant så sant. Hadde jeg fisket like mye som å ligge ved bålet og kose meg hadde også jeg vært storfisker.

Det stemmer ikke, all ørret pleier å svømme inn til land for å spørre hva utstyret kostet, før den bestemmer seg om den skal bite på kroken eller ikke.

Fin kveld med "tåkebanken" i horisonten.

Lite teltbilde fra en av sommerens hardangervidda turer.

Et anderledes bilde av en vellykket tur...

Hei. Hvis du går opp Tverrelvdalen så har du flere hytte muligheter: Reinbukkelv-hytta, Bojobeaskihytta og Ravnastua. Sjekk med DNt ang hyttene (Alta DNT). Ta med kart og kompass. God tur.

Mot slutten av juli var det grått og trist i sør. I beste fall skiftende. Nordnorge derimot badet i sol og inspirerte meg til å ta med familien på en spontantur til Lyngsalpene. Dette er et område kjent for toppturer på ski, men jeg har lenge drømt om en fottur her. Planen var å gå tvers over Lyngen halvøya, med start på Svensby ferjekai. Gjennom Stortinddalen, ned Russedalen og ta sørover ved Fastdalshytta. Forbi Rottenvikvannet og ned til Lyngseidet. 31 km målt på ut.no sin ruteplanlegger. Vi kommer til Tromsø med fly på søndag 26.07 og må derfor en svipptur med drosje ut på en bensinstasjon på Kvaløysletta for å kjøpe gassboks. Det er gode buss og ferjeforbindelser fra Tromsø til Lyngen, så etter en rask middag sitter vi på bussen og står på Svensby ferjekai 1 times tid senere. De første 2 kilometerne går på grusvei, og allerede her stifter vi bekjentskap med svartfluer og klegg. Fra en annen verden. Nordnorske insekter må være pumpet opp på testosteron eller speed, for dette ligner ikke noe jeg har opplevd før. Heldigvis har vi tatt med myggnetting til å ta over hodet. På kartet er hele turen tegnet inn som umerket sti, men over myrene og inn mot Stortinddalen er det ikke mulig å se noe tydelig tråkk. Det beste er bare å sikte seg inn mot dalen og nyte det formidable synet: Over myrene må Trollvasselva vades. Den flyter rolig og dovent nedover og er uproblematisk å krysse. Vi har i tillegg til myggnetting tatt med crocs, som skal vise seg å være de 2 tingene vi setter mest pris på hele denne turen. Vi bestemmer oss for å legge myr og bjørkeskog bak oss før vi slår leir. Håpet er å slippe unna fluene. Bjørkeskogen står delvis tett, så vi er glade når vi passerer tregrensa, som er på 150 meter i denne dalen. Endelig finner vi en flat høyde der det blåser nok. Insektene gir opp og teltene pakkes ut. Jeg har en følelse av å være på 2000 meter med spisse tinder på alle kanter. Neste dag blåser det enda friskere. Vi kan gå uten å bli plaget av insekter. Det er en gnistrende flott dag med skyfri himmel, og deilig å gå opp den mektige breelva som ligger som et turkist bånd på venstre hånd. Rundt lunsj tid kommer vi til en brølende og stri sideelv som renner ned i fra Storvatnet. For å komme videre må vi krysse den. Det er kun mulig der den renner ut i en stille lagune av breelva. For å forsikre meg om at dette er trygt tar jeg et prøve vad. Elva flater godt ut nederst, så den er ikke dyp. Men det blir en 10-15 meter å krysse. Tilbake igjen. Og så over med hele gjengen. Jeg tror ikke jeg har mye følelse i beina etter dette.....Her blir det en velfortjent lunsj. Innerst i Stortinddalen er det løst vardet og vi følger disse oppover en bratt stigning på 200 høydemeter til vannskillet. Vi ser litt av en brearm, og smeltevannet som fosser nedover. Kondisjon og lår får kjørt seg, og jeg drikker sikkert en liter på vei opp. Solen steker og landskapet vibrerer. På toppen venter en storslått belønning: vi snur oss rundt og tar farvell med Stortinddalen. Nedover Russedalen er stien tegnet inn på sørsiden av elven, men tydelig varding leder oss over på nordsiden. Her må vi ta et viktig valg. Jeg antar at elva vokser seg så stor nedover at det ikke er mulig å krysse den igjen. Skal vi følge kart eller varder? Om vi går ned på sørsiden må vi også krysse en ny stor sideelv som renner ned Fastdalen. Vi bestemmer oss for vardene og heller krysse elva på bro nede ved Fastdalshytta. Men det får bli neste dag. Alle er klare for å slå leir, selv om vi på kartet ser at vi ikke har gått langt i dag. Og sannelig finner vi ikke en liten flekk med vegitasjon i all steinen. I alle fall for det ene teltet. Vi er veldig spent på om valget vårt har vært fornuftig, der vi kruser ned Russedalen. Spesielt siden vi etter en stund ser varder på den andre siden av elva også. Når vi kommer til punktet der elva fra Fastdalen møter elva fra Russedalen er jeg glad for at vi slipper å vade den. Sannsynligvis måtte vi fulgt elva langt oppover for å finne en trygg plass å krysse. Straffen blir det utfordrende terrenget resten av veien til broen. Altfor tett vegitasjon ved bredden tvinger oss opp i grov ur. Det er varmt, det er ingen vind lenger og fluene og kleggen er på krigsstien. I tillegg viser det seg at broen ser en smule tvilsom ut. Jeg går over uten sekk først. Heldigvis ikke noe bevegelse eller knaking. En og en går over med sekk, og endelig er vi ved Fastdalshytta. Jeg skulle selvsagt tatt bilde av denne broen, men man glemmer jo å ta bilder i kampens hete. Alle er varme, slitne og gretne, og det føles som en gave fra himmelen at nøkkelen til hytta henger over døra og betalingsordning finnes. Nå kan vi ha lunsj og en real pause. Fri fra de satans fluer og klegg. Her blir det 2 timers pause med risotto, kaffe og tørking av svette klær. Det blir som å starte dagen på nytt, der en glad og fornøyd gjeng forlater hytta. Målet er å nå Rottenvikvannet. Det er endelig en tydelig sti fra hytta og opp på fjellet. Som selvsagt forsvinner etter 1 kilometer. Heldigvis er terrenget mer lettgått en de 2 første dagene. Den grove ura jeg forbannet noen timer tidligere ser plutselig vakker ut når vi kommer opp i høyden og kan se ned på den. Og fjordutsikt får vi også: Til og med konfirmanten i huset måtte ut med et "wow" her. Etter at høydemetrene er unnagjort går det raskt fremover med sauer og snøfonner oppi lia. Et koselig og mer vennelig fjellterreng. Men crocs må selvsagt frem en siste gang der mange bekker små gjør en stor å: Endelig kommer Rottenvikvannet til syne. Og heldigvis finnes en kvalitetsbro et stykke nedenfor utløpet. På et høydedrag over vannet er det også nok vind og en bekk med smeltevann. En perfekt leirplass. Den siste dagen har vi bare noen få kilometer foran oss, og det eneste spenningsmomentet er om vi treffer stien ned lia, som er merket og mye brukt som nærtur. Det går som en lek og da er det bare å håpe at knær og lår holder helt ned til den saftige hamburgeren som venter oss på Go2 Arctic grill på Lyngseidet. Alle fantaserer om burger og brus nå. Og det skal bli hyggelig å treffe folk, for vi har ikke sett en levende sjel siden vi forlot grusveien på Svensby.

Du finner stekepanner i alle størrelser og varianter. Selv ser jeg at pannen som @Espen Ørud linker til har en tendens til å havne i sekken her også. Fikk den av min bror for ca 10 år siden og som "freestanding" stekepanne er den helt topp. Bunnen er noe tykkere og jeg har enda ikke opplevd at den har vridd seg. Må få slenge med et bilde jeg også 😉

Litt off topic, men jeg må bare skryte litt av kundeservicen til hilleberg. Jeg har tidligere fått nye strikker til stengene i mitt Keron 4GT. I inngangen til det store forteltet er det et sort bånd i nedkant i døråpningen. Dette har bikkja tygget sund. Jeg skrev en e-post til hilleberg i går og spurte etter en ny, og i dag er den på tur i posten, vederlagsfritt👌🙂