Vinnerliste

En helt fersk og fin oppdatering av Topokart er tilgjengelig i AppStore: Lagt til ny genial funksjon som viser distansen fra din posisjon (takk til Lars Fredrik for tips!) Topokart husker nå hvilket bakgrunnskart du brukte sist slik at dette blir valgt når du åpner appen neste gang. Notat-felt for punkter og sporinger hopper nå opp om det faller bak tastaturet. Små justeringer og forbedringer av måleverktøy. Små justering og forbedringer på grensesnitt.

Da er prosjektet "Hardangervidda på langs under 48t" fullført! Begynte å gå fra Finse kl. 00:00 søndag, mulig litt overivrig, og startet i et godt tempo. Jeg var ikke forberedt på at det kom til å være så vanskelig å finne de røde T-ene. Surret rundt på en stor snøfonn i over 1t, og har aldri vært så frustrert. Etter 4-5t inn i nattemørket begynte allerede usikkerheten om jeg kom til å rekke frem til Haukeliseter i tide å treffe hodet. Etter 60 km begynte jeg å kjenne gnagsår som utviklet seg. Gikk inn til nærmeste betjente hytte, (Sandhaug) og følte en umiddelbar svimmelhet når jeg stod ved resepsjonen. Jeg deiset ned i steingulvet, besvimte i 5sek og våknet opp til at to menn dro meg opp i en stol. Den erfarne hytteverten kunne bekrefte at jeg har inntatt for lite næring og væske, at tempoet er for høyt, for lite søv og for tung sekk. (20 kg) Nå måtte jeg ta et valg: skal jeg fortsette, eller må jeg avbryte turen? Valgte å fortsette. La meg under åpen himmel for å sove 1t, sov selvsagt over alarmen... Ble 4t for mye, og nå begynte noen nervepirrende timer. Nå hadde jeg 18t på å fullføre de 70 resterende kilometerene. Gikk videre mot Litlos. På veien hallusinerte jeg opptil flere ganger, så silhuetter, hørte lyder, bevegelser... Sovnet gående, og kjente når jeg hadde 40 km igjen at gnagsårene hadde utviklet seg til åpne, kraftige kjøttsår. Klokken gikk alt for raskt. Hvis jeg hadde tenkt til å nå Haukeliseter innen midnatt, måtte jeg springe inn til mål. Det endte med en 35km løpetur med alt for tung sekk etter å ha tilbakelagt 95km. For hvert steg føltes det som knivblader som ble stukket oppgjennom fotbladet. Sårene hadde stor påvirkning. Løp inn til Haukeliseter 23:29, klarte turen med 31 minutters margin. For en tur, for en opplevelse jeg ikke vil være foruten! Det var beinhardt, til tider helt ubeskrivelig. Jeg har sett nye sider av meg selv, fått mye erfaring og er gang på gang overrasket over hvor mye mer kroppen tåler enn man tror. Jeg aksepterte ingen negative tanker, og holdt meg positiv på tross av mange utfordringer som egentlig er "gode" nok til å avbryte turen. Nei, vet dere hva? Dette var gøy!

Må bemerke til mitt forrige svar at jeg tok en nærmere kikk på badet på rommet, og joda, det er et eldre reisverk. Skjøten mellom tak og vegg på badet var heller slett utført, og viser at det har vært noe annet der. Så helt nybygg er det ikke! Men det har likevel blitt renovert til et hotell i dag. Jeg spurte aldri hvilke billigere løsninger de har, da hotellrom var det eneste som dukket opp på hjemmesiden. Hvis de har sovesal er jo det bra. Men betjente hytter er dyrt nok (100kr for 2 brødskriver frokost til barnet), og dette er et enda dyrere sted igjen. DNT og Erna jobber iherdig for å skape britiske klasseskiller i Norge nå. Fjellet og friluftslivet, i hvert fall det enkle vandrerlivet, skal være klasseløst i mine øyne. Alle er velkomne. Det er de ikke i Lysebotn.

Bjørkenever fungerer jo veldig bra da, og de tynneste tørrkvistene på bartrær. Ellers er jeg enig i at det er et poeng at det skal være seigt og klebrig, blant annet for at det ikke skal renne igjennom og sette fyr på underlaget, men også fordi det går med mye mindre, omtrent det man får på en fingernegl er normalt nok med mindre kvisten er våt.

Her er skipstrafikk for Oslofjorden fra 2016 samlet for hele året, båter over 15 meter. Mørkere farve er høyere trafikk på gitt kurs/led. Det indikerer ihverfall hvor større båter/skip pleier å gå. EDIT: Plottet herfra: https://kart.kystverket.no/

De fleste som har sett den er vel kanskje ikke i en alder der man spiller musikk på full guffe i skauen? 👴

En god hevn er å ha med sin egen høyttaler og snike seg innpå leiren deres senere på natta og sette på denne

Er Explorer 11 fot? Jeg trodde den var kortere. I alle fall: jo lengre køye, jo høyere komfort. Ulempene er at det blir litt mer vekt (i forhold til en kortere køye i samme stoff og konstruksjon) , det kan bli litt vanskeligere å finne trær i riktig avstand, og tarpen må nødvendigvis være tilsvarende lengre for å gi god nok dekning.

Nei hvorfor må jeg over der? Det greieste er sikkert bare å padle rundt Kalvøya.. Jeg må jo ingen ting, men det er gøy å padle ulike steder. Noen ganger vil jeg bare på tur.. Det har hendt mer enn en gang at jeg har planlagt å krysse, men funnet at det er for mye trafikk, eller for mye sjø. Småbåtene og vannskuterne er overalt, så de må man ikke ta mer hensyn til i leia enn langs land. Det er nyttetrafikken som jeg må ta ekstra hensyn til der ute. Og ja, det er et par merker uti der som markerer noen grunner. De er fine hvile- og venteplasser.

Ja, funker som bare det. Ved sammenhengende bruk i en uke, merket jeg ikke forskjell på første og siste natt🙂

Alt for snill den der, anbefaler heller denne. Eller man kunne gjort det mer naturlig, bare litt mer nært og intenst med lett utvalg av skumle dyrelyder

Denne overgangen ble dreid på Etterstad VGS for mer enn 15-20 år siden, og har funka siden

Jeg har noen venner fra Latvia som stadig har spurt meg om jeg ikke kan ta dem med på tur til "the lake that looks like Latvia". Det skal visst være så fint der. Nå har jeg endelig funnet ut hvor det er. Det er Nedre Høgvagltjønn, som man passerer fra Leirvassbu til Gjendebu.

Når "møndighedane" oppfordrer folket til å dra til skogs bør de også legge ved en bruksanvisning (allemannsretten) og krav om at den er lest og forstått.

Mot slutten av juli var det grått og trist i sør. I beste fall skiftende. Nordnorge derimot badet i sol og inspirerte meg til å ta med familien på en spontantur til Lyngsalpene. Dette er et område kjent for toppturer på ski, men jeg har lenge drømt om en fottur her. Planen var å gå tvers over Lyngen halvøya, med start på Svensby ferjekai. Gjennom Stortinddalen, ned Russedalen og ta sørover ved Fastdalshytta. Forbi Rottenvikvannet og ned til Lyngseidet. 31 km målt på ut.no sin ruteplanlegger. Vi kommer til Tromsø med fly på søndag 26.07 og må derfor en svipptur med drosje ut på en bensinstasjon på Kvaløysletta for å kjøpe gassboks. Det er gode buss og ferjeforbindelser fra Tromsø til Lyngen, så etter en rask middag sitter vi på bussen og står på Svensby ferjekai 1 times tid senere. De første 2 kilometerne går på grusvei, og allerede her stifter vi bekjentskap med svartfluer og klegg. Fra en annen verden. Nordnorske insekter må være pumpet opp på testosteron eller speed, for dette ligner ikke noe jeg har opplevd før. Heldigvis har vi tatt med myggnetting til å ta over hodet. På kartet er hele turen tegnet inn som umerket sti, men over myrene og inn mot Stortinddalen er det ikke mulig å se noe tydelig tråkk. Det beste er bare å sikte seg inn mot dalen og nyte det formidable synet: Over myrene må Trollvasselva vades. Den flyter rolig og dovent nedover og er uproblematisk å krysse. Vi har i tillegg til myggnetting tatt med crocs, som skal vise seg å være de 2 tingene vi setter mest pris på hele denne turen. Vi bestemmer oss for å legge myr og bjørkeskog bak oss før vi slår leir. Håpet er å slippe unna fluene. Bjørkeskogen står delvis tett, så vi er glade når vi passerer tregrensa, som er på 150 meter i denne dalen. Endelig finner vi en flat høyde der det blåser nok. Insektene gir opp og teltene pakkes ut. Jeg har en følelse av å være på 2000 meter med spisse tinder på alle kanter. Neste dag blåser det enda friskere. Vi kan gå uten å bli plaget av insekter. Det er en gnistrende flott dag med skyfri himmel, og deilig å gå opp den mektige breelva som ligger som et turkist bånd på venstre hånd. Rundt lunsj tid kommer vi til en brølende og stri sideelv som renner ned i fra Storvatnet. For å komme videre må vi krysse den. Det er kun mulig der den renner ut i en stille lagune av breelva. For å forsikre meg om at dette er trygt tar jeg et prøve vad. Elva flater godt ut nederst, så den er ikke dyp. Men det blir en 10-15 meter å krysse. Tilbake igjen. Og så over med hele gjengen. Jeg tror ikke jeg har mye følelse i beina etter dette.....Her blir det en velfortjent lunsj. Innerst i Stortinddalen er det løst vardet og vi følger disse oppover en bratt stigning på 200 høydemeter til vannskillet. Vi ser litt av en brearm, og smeltevannet som fosser nedover. Kondisjon og lår får kjørt seg, og jeg drikker sikkert en liter på vei opp. Solen steker og landskapet vibrerer. På toppen venter en storslått belønning: vi snur oss rundt og tar farvell med Stortinddalen. Nedover Russedalen er stien tegnet inn på sørsiden av elven, men tydelig varding leder oss over på nordsiden. Her må vi ta et viktig valg. Jeg antar at elva vokser seg så stor nedover at det ikke er mulig å krysse den igjen. Skal vi følge kart eller varder? Om vi går ned på sørsiden må vi også krysse en ny stor sideelv som renner ned Fastdalen. Vi bestemmer oss for vardene og heller krysse elva på bro nede ved Fastdalshytta. Men det får bli neste dag. Alle er klare for å slå leir, selv om vi på kartet ser at vi ikke har gått langt i dag. Og sannelig finner vi ikke en liten flekk med vegitasjon i all steinen. I alle fall for det ene teltet. Vi er veldig spent på om valget vårt har vært fornuftig, der vi kruser ned Russedalen. Spesielt siden vi etter en stund ser varder på den andre siden av elva også. Når vi kommer til punktet der elva fra Fastdalen møter elva fra Russedalen er jeg glad for at vi slipper å vade den. Sannsynligvis måtte vi fulgt elva langt oppover for å finne en trygg plass å krysse. Straffen blir det utfordrende terrenget resten av veien til broen. Altfor tett vegitasjon ved bredden tvinger oss opp i grov ur. Det er varmt, det er ingen vind lenger og fluene og kleggen er på krigsstien. I tillegg viser det seg at broen ser en smule tvilsom ut. Jeg går over uten sekk først. Heldigvis ikke noe bevegelse eller knaking. En og en går over med sekk, og endelig er vi ved Fastdalshytta. Jeg skulle selvsagt tatt bilde av denne broen, men man glemmer jo å ta bilder i kampens hete. Alle er varme, slitne og gretne, og det føles som en gave fra himmelen at nøkkelen til hytta henger over døra og betalingsordning finnes. Nå kan vi ha lunsj og en real pause. Fri fra de satans fluer og klegg. Her blir det 2 timers pause med risotto, kaffe og tørking av svette klær. Det blir som å starte dagen på nytt, der en glad og fornøyd gjeng forlater hytta. Målet er å nå Rottenvikvannet. Det er endelig en tydelig sti fra hytta og opp på fjellet. Som selvsagt forsvinner etter 1 kilometer. Heldigvis er terrenget mer lettgått en de 2 første dagene. Den grove ura jeg forbannet noen timer tidligere ser plutselig vakker ut når vi kommer opp i høyden og kan se ned på den. Og fjordutsikt får vi også: Til og med konfirmanten i huset måtte ut med et "wow" her. Etter at høydemetrene er unnagjort går det raskt fremover med sauer og snøfonner oppi lia. Et koselig og mer vennelig fjellterreng. Men crocs må selvsagt frem en siste gang der mange bekker små gjør en stor å: Endelig kommer Rottenvikvannet til syne. Og heldigvis finnes en kvalitetsbro et stykke nedenfor utløpet. På et høydedrag over vannet er det også nok vind og en bekk med smeltevann. En perfekt leirplass. Den siste dagen har vi bare noen få kilometer foran oss, og det eneste spenningsmomentet er om vi treffer stien ned lia, som er merket og mye brukt som nærtur. Det går som en lek og da er det bare å håpe at knær og lår holder helt ned til den saftige hamburgeren som venter oss på Go2 Arctic grill på Lyngseidet. Alle fantaserer om burger og brus nå. Og det skal bli hyggelig å treffe folk, for vi har ikke sett en levende sjel siden vi forlot grusveien på Svensby.

Jeg har gjort lignende og for min del ville denne turen vært lettere å løpe enn å gå +-18timer. Turen bør forbi hytter hvor man kan ta inn om man skulle måtte, man bør ikke være alene samt ha nødpeiler... Husk nok næring til ditt behov, enkeltmannspakke, vind/vanntett bukse og jakke og space blanket. Igjen, er dere treningskompisene til Kilian blir dette en søndagstur, for utrente gjennomsnittsnordmenn med 30bmi blir dette SVÆRT tungt.

Kult prosjekt! Jeg vet jo ikke hva slags form dere er i, men av egen erfaring er det særlig søvnmangelen som vil være utfordrende her. Jeg har deltatt i Marka24 og det var mye tyngre enn jeg først trodde å gå 24 timer uten søvn eller lengre pauser. Å starte på kvelds/nattøkta med en full dagsmarsj++ i beina syns jeg var ekstremt tungt fysisk og psykisk. I år deltok jeg også i Expedition Amundsen (ca 100 kilometer fra Haukeliseter til Maurset). Det er riktignok på ski utenfor løype og med pulk, men også der er det mangelen på søvn og terskelen for å yte hardt fysisk når kroppen er innstilt på å sove, som gjør seg gjeldende. Det er sikkert ikke uten grunn at arrangørene krever at man tar 8 timer hvile på sjekkpunkt i løpet av strekningen. Jeg ville i alle fall lagt inn i planen noen gode pauser med tid til å sove litt, spise og restituere underveis, i tillegg til en plan for nærmest kontinuerlig energipåfyll mens dere går. Fordelen på sommeren er jo at det er lenge lyst og at campoppsett går relativt raskt, slik at hviletiden blir effektiv. Å slippe å smelte snø til drikkevann er jo også en fordel. Jeg ville vurdert sovepose og telt for å slippe unna myggen og få effektiv hvile, men folk plages jo forskjellig av de små rakkerne. Værutsiktene spiller også inn, selvsagt. Som andre påpeker, det er dårlig med mobildekning på store deler av strekningen så en eller annen form for nødkommunikasjon er nok lurt. Ser frem til rapport, Hardangervidda er et flott sted enten man går fort eller sakte

Svært relevant spørsmål! Vedtekter hos DNT: § 1 Formål Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag. Jeg mener at DNT har spilt ut sin rolle. De er nå en aktør med monopol på hotelldrift i fjellheimen og nasjonalparker. For eks er de er en aktør som i større grad bidrar til nedbygging av randsoner, enn å være en forkjemper for at det ikke skal gjøres. De setter selv mellom barken og veden når det kommer til naturvern. De ønsker mest mulig folk inn til hyttene sine, selv om det går på bekostning av for eks. trekkruter hos rein, moskuser osv. Både Rondvassbu og Snøheim og flere til har vært kritisert for dette. De har svært høy standard på de betjente hyttene sine. Som koster sitt, både med å transportere ting ut til de, men også kostnadsmessig. Dette er ikke forenelig med "enkelt friluftsliv", men et resultat av "krav" fra den menige mann i gaten. Enten så må de bli en "vanlig kommersiell aktør" med samme vilkår som resten av hotell og reiselivsnæringen. Eller så må de gå tilbake til røttene sine og være en bidragsyter for enkelt aktivt og allsidig friluftsliv. Og ikke prøve å være hele turnorges bestefar utad, samtidig som de skal være en bedrift med økonomisk vekst. Hvor stort reklame budsjett har DNT for eks. Jeg synes jeg ser reklame for de mer som overalt i en eller annen form. Som i svært stor grad er rettet mot nye kunder. Kan ikke komme på å ha sett en reklame som har fristet undertegnede. Som en aktør som selv anser seg til å bidra for å ivareta våre tradisjoner med fjellvandring, så synes jeg ikke de bidrar stort der heller. Det bygges ut nye moderne hytter med all verdens av fasiliteter hvor det brukes store anerkjente designere og arkitekter. Kostbare prosjekter. Store arkitektoniske byggverk som reiser seg i markant i omgivelsene. Dette er stikk i strid med den historiske byggemetoden i Skandinavia. Hvor man bygde for at bygningene skulle stå lenge, lunt og trykt. Misforstå meg rett, jeg liker absolutt nyskapende og moderne arkitektur.. der den passer inn! I fjellheimen bør de være enkle, funksjonable, trygge og passe inn med omgivelsene. Se for eks på Skålatårnet. Bygd med materialer som er i området samtidig som det er bygd på en måte at være ikke skal "få tak" på bygger "glir" den inn i omgivelsene på en "relativt" god måte. Både som en stein koloss, men også som en varde. At det er noe fint byggverk er det vel opp til hver enkelt å bedømme. Skålabu derimot. Har ingenting der oppe å gjøre. Et stor hus i tre, med store utsiktsflater og vinduer. Jeg ser jo at det er et praktisk bygg, og vil ha en høy nasjonal og internasjonal reklame verdi, "nyskapende og spennende arkitektonisk bygg på Norges tak". Nå skal det sies at de har tatt litt vare på tradisjons byggeteknikk og tilhørighet med å ha bakveggen i stein, pluss for det. Men den store framsiden... Hva skjedde med å bygge med terrenget? Bygge for å vare, stå trykt og være et sikkert tilholdssted. Jeg synes DNT maler seg opp i et hjørne. De ønsker mest mulig folk ut på tur, så de kan tjene godt med penger og ha en solid økonomi samtidig som de holder tritt med storsamfunnet. Men som alle kommersielle aktører, så må inntektene bestandig øke, siden kostnadene øker. Sånn er den kapitalistiske verden. En dans man må være med på enten man vil eller ikke. For at de skal kunne henge med i dansen må de bl.a. øke kapasiteten på de mest populære hyttene sine, bygge nye hytter osv. tilrettelegge for nye kundegrupper, nye tilbud osv. Bygger der de moderne, interresante bygninger, vil de også få omtale og spisse seg inn mot nye kunde segment også. Dette stemmer ikke med en medlems organisasjon som er bygd dugnadsånd og entusiasme for fjell og friluftsliv. Som skal i vareta det enkle, allsidige og naturvennlige og kulturelle. Men nå går ikke kapitalisme akkurat hånd i hånd med dugnadsånd og entusiasme, naturvern, tradisjon og historie heller, og vil vel aldri gjøre det. Jeg kjenner flere som har meldt seg ut av DNT, nettopp pga. den retningen de er på vei nå. Folk som tidligere har vært relativt aktive i sin lokal forening. Jeg skal innrømme at jeg også tenkte noen ekstra runder før jeg fornyet medlemskapet i vinter. Jeg er slettes ikke sikker på at det blir noe medlemskap i -21. Jeg bruker knapt tilbudet deres lengre. Har vel hatt to netter på en hytte i år, har ikke gått en meter på DNT sti. Utover det så har jeg kjøpt 3 kart på den lokal DNT butikken. I tillegg til at jeg er mer og mer uenig i de valgene til gjør, så er det lite som veier for. En binotis, jeg føler meg ikke "hjemme blant likesinnede" på de store hyttene heller. De føles mer som et "hvilket som helt annet hotell".

Du kan jo evt hekle en selv

Jeg kommer ikke til å kjøpe slike på nytt i allefall. De er litt tunge, fungerer ikke spesielt godt som skjærefjøl pga rillene som skal gjøre at de passer til alle grytene og vi koker lite mat som krever siling. Vi bunglet vårt når vi forsøkte å bruke det som underlag mellom stormkjøkkenet og snø.

Det er dessverre vår erfaring også.

Jeg har dårlig erfaring med multidisk. Den tåler ikke varme Det ble i hvert fall for varmt for den når jeg fyrte med gass. Synd, for ellers er den ganske hendig.

At mange "i disse dager" reiser ut på tur uten begrep om skikk og bruk i naturen skal være helt sikkert. Har selv både observert og fått rapporter om at enkelte tidligere så rolige perler i perioder av pandemien nærmest har blitt "invadert" av folk som tar seg til rette; Flotte furutrær har blitt hogd og brukt som reisverk for gapahuker, båling "over alt", søppel og fiskesnøre som ligger henslengt. Også var det musikk og støy i tillegg. Ikke greit.