Vinnerliste

I sommer tok vi utgangspunkt i innfallsportene til landskapsvernområdet. Dette området er vel velkjent for toppturer på fjellene her - men i år har det blitt dalvandring - ikke toppturer. Ikke spesielt lange turer akkurat - men tur er tur - og flott å oppdage nye steder i «bakgården». Nå kan selvsagt turene bli mye lengre - vi satser på et par lengre turer i høst. Noen av innfallsportene har vi vært på tidligere år, som Blåvannet, Lyngstuva og Steindalen. Da vi gikk til Blåvannet for fem år siden - møtte vi to andre, nå er det rene køvandringa ifølge lokalavisa Men uansett, et knippe turmål følger: Goverdalen Fugldalsvatnet / Faueldalsvannet Faueldalen naturreservat, vi ser nedover dalen - vi er på tur opp til vannet. Lyngsdalen, hvor Sydbreen, Midtbreen og Vestbreen sees, og Jiehkkevarri ligger inni der hvis jeg ikke tar feil? Elvevolldalen, Nervatnet. (Elvevolløypene ble kåret til Troms fineste turløype for et par år siden. Utgangspunkt for tur inn Langdalen, og over til Djupen - Friarstien) Det har ikke vært voldsomt folksomt på disse turmålene, en del finske turister, men stort sett har vi bare møtt en og annen hist og pist. Satser på flere turer her nå som høsten kryper innpå, og fluene og kleggen gir seg litt

Hei! Jeg ble litt inspirert av denne tråden, så i dag laget jeg meg et eget primusunderlag av en aluminiumsplate. Den skal slankes litt mer på vekt ved at jeg skal bore litt mer i den. Det er gjenget hull slik at skruene (laget av aluminiumsnagler som er gjenget) kan flyttes slik at det kan lages til fester til andre brennere også. Her er litt bilder fra prosessen: https://photos.app.goo.gl/KBjnrg5D7QjNSS6f8

Mot slutten av juli var det grått og trist i sør. I beste fall skiftende. Nordnorge derimot badet i sol og inspirerte meg til å ta med familien på en spontantur til Lyngsalpene. Dette er et område kjent for toppturer på ski, men jeg har lenge drømt om en fottur her. Planen var å gå tvers over Lyngen halvøya, med start på Svensby ferjekai. Gjennom Stortinddalen, ned Russedalen og ta sørover ved Fastdalshytta. Forbi Rottenvikvannet og ned til Lyngseidet. 31 km målt på ut.no sin ruteplanlegger. Vi kommer til Tromsø med fly på søndag 26.07 og må derfor en svipptur med drosje ut på en bensinstasjon på Kvaløysletta for å kjøpe gassboks. Det er gode buss og ferjeforbindelser fra Tromsø til Lyngen, så etter en rask middag sitter vi på bussen og står på Svensby ferjekai 1 times tid senere. De første 2 kilometerne går på grusvei, og allerede her stifter vi bekjentskap med svartfluer og klegg. Fra en annen verden. Nordnorske insekter må være pumpet opp på testosteron eller speed, for dette ligner ikke noe jeg har opplevd før. Heldigvis har vi tatt med myggnetting til å ta over hodet. På kartet er hele turen tegnet inn som umerket sti, men over myrene og inn mot Stortinddalen er det ikke mulig å se noe tydelig tråkk. Det beste er bare å sikte seg inn mot dalen og nyte det formidable synet: Over myrene må Trollvasselva vades. Den flyter rolig og dovent nedover og er uproblematisk å krysse. Vi har i tillegg til myggnetting tatt med crocs, som skal vise seg å være de 2 tingene vi setter mest pris på hele denne turen. Vi bestemmer oss for å legge myr og bjørkeskog bak oss før vi slår leir. Håpet er å slippe unna fluene. Bjørkeskogen står delvis tett, så vi er glade når vi passerer tregrensa, som er på 150 meter i denne dalen. Endelig finner vi en flat høyde der det blåser nok. Insektene gir opp og teltene pakkes ut. Jeg har en følelse av å være på 2000 meter med spisse tinder på alle kanter. Neste dag blåser det enda friskere. Vi kan gå uten å bli plaget av insekter. Det er en gnistrende flott dag med skyfri himmel, og deilig å gå opp den mektige breelva som ligger som et turkist bånd på venstre hånd. Rundt lunsj tid kommer vi til en brølende og stri sideelv som renner ned i fra Storvatnet. For å komme videre må vi krysse den. Det er kun mulig der den renner ut i en stille lagune av breelva. For å forsikre meg om at dette er trygt tar jeg et prøve vad. Elva flater godt ut nederst, så den er ikke dyp. Men det blir en 10-15 meter å krysse. Tilbake igjen. Og så over med hele gjengen. Jeg tror ikke jeg har mye følelse i beina etter dette.....Her blir det en velfortjent lunsj. Innerst i Stortinddalen er det løst vardet og vi følger disse oppover en bratt stigning på 200 høydemeter til vannskillet. Vi ser litt av en brearm, og smeltevannet som fosser nedover. Kondisjon og lår får kjørt seg, og jeg drikker sikkert en liter på vei opp. Solen steker og landskapet vibrerer. På toppen venter en storslått belønning: vi snur oss rundt og tar farvell med Stortinddalen. Nedover Russedalen er stien tegnet inn på sørsiden av elven, men tydelig varding leder oss over på nordsiden. Her må vi ta et viktig valg. Jeg antar at elva vokser seg så stor nedover at det ikke er mulig å krysse den igjen. Skal vi følge kart eller varder? Om vi går ned på sørsiden må vi også krysse en ny stor sideelv som renner ned Fastdalen. Vi bestemmer oss for vardene og heller krysse elva på bro nede ved Fastdalshytta. Men det får bli neste dag. Alle er klare for å slå leir, selv om vi på kartet ser at vi ikke har gått langt i dag. Og sannelig finner vi ikke en liten flekk med vegitasjon i all steinen. I alle fall for det ene teltet. Vi er veldig spent på om valget vårt har vært fornuftig, der vi kruser ned Russedalen. Spesielt siden vi etter en stund ser varder på den andre siden av elva også. Når vi kommer til punktet der elva fra Fastdalen møter elva fra Russedalen er jeg glad for at vi slipper å vade den. Sannsynligvis måtte vi fulgt elva langt oppover for å finne en trygg plass å krysse. Straffen blir det utfordrende terrenget resten av veien til broen. Altfor tett vegitasjon ved bredden tvinger oss opp i grov ur. Det er varmt, det er ingen vind lenger og fluene og kleggen er på krigsstien. I tillegg viser det seg at broen ser en smule tvilsom ut. Jeg går over uten sekk først. Heldigvis ikke noe bevegelse eller knaking. En og en går over med sekk, og endelig er vi ved Fastdalshytta. Jeg skulle selvsagt tatt bilde av denne broen, men man glemmer jo å ta bilder i kampens hete. Alle er varme, slitne og gretne, og det føles som en gave fra himmelen at nøkkelen til hytta henger over døra og betalingsordning finnes. Nå kan vi ha lunsj og en real pause. Fri fra de satans fluer og klegg. Her blir det 2 timers pause med risotto, kaffe og tørking av svette klær. Det blir som å starte dagen på nytt, der en glad og fornøyd gjeng forlater hytta. Målet er å nå Rottenvikvannet. Det er endelig en tydelig sti fra hytta og opp på fjellet. Som selvsagt forsvinner etter 1 kilometer. Heldigvis er terrenget mer lettgått en de 2 første dagene. Den grove ura jeg forbannet noen timer tidligere ser plutselig vakker ut når vi kommer opp i høyden og kan se ned på den. Og fjordutsikt får vi også: Til og med konfirmanten i huset måtte ut med et "wow" her. Etter at høydemetrene er unnagjort går det raskt fremover med sauer og snøfonner oppi lia. Et koselig og mer vennelig fjellterreng. Men crocs må selvsagt frem en siste gang der mange bekker små gjør en stor å: Endelig kommer Rottenvikvannet til syne. Og heldigvis finnes en kvalitetsbro et stykke nedenfor utløpet. På et høydedrag over vannet er det også nok vind og en bekk med smeltevann. En perfekt leirplass. Den siste dagen har vi bare noen få kilometer foran oss, og det eneste spenningsmomentet er om vi treffer stien ned lia, som er merket og mye brukt som nærtur. Det går som en lek og da er det bare å håpe at knær og lår holder helt ned til den saftige hamburgeren som venter oss på Go2 Arctic grill på Lyngseidet. Alle fantaserer om burger og brus nå. Og det skal bli hyggelig å treffe folk, for vi har ikke sett en levende sjel siden vi forlot grusveien på Svensby.

Bæråsen er et område som vi er mye på tur - året rundt. Børgefjell (som er rett i nærheten) er så utilgjengelig i forhold, mens dette området er lett tilgjengelig. Jeg har akutt behov for å få gått en skikkelig dagstur for å få i gang pusten litt. Hva kan vel passe bedre enn 16 km over dette området? Fortsatt lysegrønne blad på bjørka og nesten vårlig enkelte steder her oppe - på ca 600 moh. Fantastisk turterreng - og det er godt fiske i disse vatna. De ligger som en perle på en snor langs hele dette området. Nord for vannskillet har noen satt ut røye, så der er det mer småfisk enn lenger sør i fjellområdet- Flott fiskerbu/gjeterbu. Legg merke til snomengdene i kappfjellet i bakgrunnen. Ikke rart at vannføringen i Vefsna er høy enda. Bæråsen til venstre - Fiplingdalen til høyre. Jeg velger å gå ryggen bortover - ryggen som jeg så ofte ser i mot fra hytta vår nede til høyre der. Simskardmyra til venstre og i det fjerne øvre Fiplingvatn og bak der Majavatn osv. Begynner å gå først kl 12, og er fremme nede kl 19. Fin årstid gjennom et fantastisk område.

Takk for tilbakemelding. Ferien er over for i år,men tar med meg turforslaget videre. I år så ble det Rondane. Kjørte til Smuksjøseter og parkerte. Gikk en times tid mot Per Gynt hytta. Her hadde vi camp og fikk mange flotte turer. Yngstefrøkna var eneste som fikk fisk. Skulle ikke mer til enn at det ble innkjøp av egen fiskestang da vi kom hjem. Ble noen flotte dager i fjellet som hadde alt av vær. Fra tindrende sol til regn,skudd og snø. Selv med varierende vær så ble hele familien hektet på friluftsliv. Er allerede i gang med planleggingen av neste utflukt.

En god natts søvn gjør godt i sliten kropp. Å våkne til en ny fin dag ved Bakkefløyta er ikke alle forunt. Vil passe på å rette en stor takk til de i Austvatn Vel som har gjort det så fint med gapahuk og greier. Men nå gjør jeg meg klar for en ny dag på sykkelsetet:

Når man kjører i retning yttersida av Nord-Senja er det enkelt å kjenne igjen Astritind (742 moh) ved Botnhamn. En lang og slak fjellrygg med en markant pigg mot nord. Endelig var dagen kommet for @TerjeH og meg til å bestige fjellet. Stien starter ved idrettsbanen i Botnhamn og er merket Kvannhågen (ja, skiltet er så skeivt). Idrettsbanen ligger ca en halv km fra fergeleiet, så ivrige Tromsøfolk kan omså sette igjen bilen på Brensholmen og ta med sykkel på ferga. Nærområdet er mye brukt av lokalbefolkninga så det går stier både her og der, men i starten siktet vi oss heile veien opp mot høyden for å få maksimal utsikt heile turen. Det er en del myr i starten, men det gikk bra i lave sko. Etter et par kilometer over myr og momark kommer turens egentlige stigning opp til Kvannaksla (500 moh). Vel oppe på aksla har noen fraktet opp et bord og benker og rigget til rasteplass. Den passet vi på å bruke på både opp- og nedtur. Det var et par andre familier i marka denne dagen, men det virker heldigvis ikke som om turistene har oppdaget dette fjellet ennå. Oppe på Kvannaksla er det fint og flatt fjellterreng. Litt opp, litt ned og et par småvann der det går an å hente drikke. Selve Astritinden er nå synlig og ser spennende ut. Oppe i høyden er vinden blitt litt kjøligere, så det var godt å få på jakke. Utsikt sørøstover med Stønesbotn nærmest og fjellene på fastlandet bak. Vi begynner å nærme oss selve tinden. Mannen med høydeskrekk er spent. Vi visste det skulle være noen klyvetak på slutten. Det viste seg å være ca en halv km og 150 høydemeter småklyving, så vi fikk øvd oss begge to. Giska nede til høyre med en snipp av Hekkinga utenfor. Stien er godt merket og tydelig, men det er nok best å gå her når det er tørt. "Jaha, ja. Så her skal vi altså opp?" Og videre. Stien begynner til venstre i bildet og krysser over og så opp renna på høyresiden av den hvite steinen. "Jøss! God knall for høydeskrekken dette!" Tørt føre, gode steiner å holde i og gode sko gjør det likevel greit å gå. Den kortvokste må selvfølgelig ned på knærne på vei opp og sile på ræva på vei. Endelig framme ved toppvarden. En litt meir kronglete tur enn vi hadde trodd, men artig og absolutt verdt det. Vi fant oss ei hylle rett under varden for en lang og god pause. Utsikt mot 647-toppen, Hekkinga og ellers rett til Grønland. Utsikt mot nord med Edøya, Hillesøya, Sommarøya og Håja. (Et Instagramvennlig bilde der vi har klipt bort heile vindmølleparken på Kvitfjell/Raudfjell.) På vei tilbake tok vi en titt ned i Baltsfjorden (må ikke forveksles med Balsfjord). Fjellene i Ørnfjorden og Medfjorden bakover med Breitinden som enklest å identifisere til venstre. Vi er midt i juli, men fortsatt uvanlig mye snø i fjellene. Nede på Kvannaksla igjen. Bare 5 km igjen tilbake til start. 6,5 km (en vei) og ca 800 høydemeter fra fotballbanen i Botnhamn og til Astritinden. Løypa er litt sånn cirka tegnet inn siden turen skjedde i de dager Garmin var kryptert tilbake til steinalderen.

Ny tur med sykkel og lett pakning. Ikke med tekst og dårlige bilder som jeg pleier, nei denne gang i form av video av ditto kvalitet. Av praktiske grunner blir det 4 korte snutter i stedet for 1 lang video. Om noen har spørsmål om turen, sykkel, bagger eller utstyr, svarer jeg mer enn gjerne. Her er første del:

Tirsdagstur i stede for onsdag. Endelig en dag med bra vær, mente Yr. Mandag kom også med sol og bra vær, men for egen del, har jeg innført en hviledag i uka, og denne uka altså mandag. Selv om det var bra turvær. Tirsdag skulle det også være bra turvær, men på onsdag skulle det regne hele dagen. Broderen hadde også sjekket værmeldingen. Da jeg ringte tidlig på tirsdagen,var han klar for en tur. Broderen klager fortsatt på kneet, som ikke blir bedre, men heller ikke verre om han går i terreng. Han har fortsatt litt problemer med lengre turer, og foretrekker å bruke mindre enn to timer. Fra Gramstad er det mulig å gå flere turer. Den vanligste for broderen og meg, er Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Dette er etter hvert blitt en helt grei treningstur. Mye bakker, både opp og ned, og en liten smak av «heia» fra Fjogstadnuten til Kvitemyr. Det var andre på tur denne dagen. Heldigvis er parkeringsplassen blitt utvidet i flere omganger, og nå er det i hvert fall plass midt i uka. Det er antakelig trangt opp plassen en flott søndag. En tirsdag, med bare overskyet og lite vind, var det halvfullt. De fleste går nok mot Dalsnuten, men vi kunne se folk på toppen av Bjørndalsfjellet. Heldigvis startet vi i et rimelig tempo oppover bakken. Det er ikke slik lenger at vi kan starte for fullt og siden bare gi på mer. Det lønner seg for oss å ta det med ro til vi er godt og varme. Det hadde antakelig regnet den morgenen. På tross av værmeldingen. Det var i hvert fall temmelig vått, og selv om det hadde vært mulig å komme fram tørrskodd på lave sko, så var det en fordel med vanlige fjellsko. Nå går broderen med Alfa Walk King og jeg med Alfa Impact. Det viste seg at mine sko henger bedre på fjell enn broderen sine. Selv om sålene burde være like gode. Bare en liten forskjell i hvordan skoen henger på vått fjell, er nesten verdt den store prisforskjellen. Opp mot toppen traff vi folk. Det var helst jenter som var på tur denne dagen. Litt underlig at jentene nesten helt har overtatt. Gutta gjør gjerne en langtur – en skikkelig langtur, men ikke en kort og grei tur. YR klarte selvsagt ikke helt å holde hva de lovet. I vest tårnet det opp mørke skyer, og det så en stund ut som om vi skulle få regn. Heldigvis blåste skyene over, og vi fikk sol og greit vær – etter hvert. Turen er ikke så veldig lang. Omtrent 8 kilometer. Det er en god del høydemeter, og broderen var godt fornøyd med treningsturen. Den hadde gått i et greit tempo, og da vi sjekket, hadde vi holdt en snittfart på opp mot 5 kilometer i timen. Egentlig ganske god fart, med tanke på at det er bratte bakker , opp og ned, og at det ikke var helt tørt. Treningsturene midt i uka trenger ikke være lengre. Les hele artikkelen

Hadde planlagt å gå over Søre Steinbruhøa og Nordre Steinbruhøa (i Sunndal kommune), med start ved Reinsvatnet. Plan var å starte å gå i 18-tiden for å ta unna så mange kilometer som mulig. Men ble forsinket, og startet ikke før 19:30. Etter ca. 3 km, var klokken allerede 21:00. Det begynte å bli dårlig sikt. Egentlig skulle jeg gå et par timer til. Litt skuffet, slo jeg opp teltet og overnattet. Det er det fine når man har med alt i sekken, det er bare å sette opp teltet når man må. Det var kaldere enn forventet. Neste tur må skumunderlaget være med, ikke bare luftmadrass. Kroppen ble veldig kald, og da måtte jeg snu meg ofte. Alltid litt "spenning" i å åpne teltdøren om morgenen for å se værstatus. Fin utsikt etter noen få minutters gange. Det er slik som gjør at jeg liker å gå i fjellet. Hovedmålene ikke synlig. Mistet mye av motivasjonen siden jeg nå visste at jeg ikke ville greie å gå planlagt tur. Satset på at det var mulig å komme meg ned igjen et stykke lengre frem. Det var ganske bratt, men gikk fint å komme ned til flatere terreng. På slutten begynte jeg å bli veldig sliten, vondt i både beina og ryggen. 1-2 km fra parkeringsplassen møtte jeg ca. 15-20 personer i løpet av 15 min som var på vei ut i fjellet. Var tilbake ved bilen 12:45. Ikke noe spesielt eller spektakulært som skjedde på turen, men synes det var en fin mini-tur. Tviler på at jeg hadde greid å gått opprinnelig rute, så jeg må nok roe ned egne forventninger og planlegge kortere ruter. Hjelper ikke på saken at jeg er utrolig stresset, og tar sjeldent pause når jeg først har startet å gå. Det er noe jeg må prøve å forbedre meg på. Tegnet inn ca. rute. Hadde det vært GPS-sporing, ville det nok blitt mye mer hit-og-dit, enn disse fine/rette strekene. 😀

Sommerferie gir mulighet til å prøve nye turmål. En lørdag i juli satte @TerjeH og jeg oss i bilen og kjørte to timer til Øverbygd for å gå på Rostakulen (1274 moh). Dette fjellet rykket umiddelbart opp på topp-ti-lista mi over flotte fjell! Nydelig terreng og godt planlagt sti. Stien starter bak stabburet på Kongsvold bygdemuseum ved Lille Rostavatn (Rostavatnet på folkemunne). Siden Rostavatnet ligger på bare litt over 100 meter over havet har vi over 1100 høydemeter stigning foran oss fordelt på ca 4 km. Stien er tydelig og godt merket. Den vanskeligste biten å finne fram var faktisk helt i starten der det var svært overgrodd av blom og kjerr. - Er vi på fjellet snart? Turen starter gjennom et par tette plantefelt. Vi lo litt av den tette merkinga på granleggene helt til vi hadde snudd oss to ganger rundt og straks lærte oss å sette pris på den. Videre går stien gjennom åpen bjørkeskog i ei fin stigning opp mot Rostaaksla. Som på alle finværsdager i juli har vi greid å samle med oss en umasse med svartfluer og det Indre Troms er eksperter på: Mygg. Vi begynner å nærme oss skoggrensa og et deilig vinddrag som kan holde insektene litt unna. Tilbakeblikk mot Lille Rostavatn. Vi er kommet opp på Rostaaksla og begynner å se hva som ligger foran oss. Lett å se hvor fjellet har navnet sitt fra. Jeg hadde snakket med kjentfolk i forkant og fått beskrevet siste mulige vannkilde. I området tok vi også dagens første matpause. Det begynte å bli lenge siden frokost. Kleggen blei ivrig med på måltidet. Nå begynner alvoret. De siste 400 høydemetrene går stort sett rett opp. Vi skjønner hvorfor de har satt opp en turpostkasse nede ved fjellfoten i tillegg til på toppen. Stien har sålangt vært lagt med så behagelig stigning som mulig, men opp her greide ikke en gang Øverbygdingene å legge stien slakt. Utsikt tilbake nedover Aksla. Rostaelva, Tamokelva og Målselva slynger seg i solskinnet. Stadige pust i bakken. Utløpet av Rostavatnet med Lombola nedfor og fjellrekka mot sør. Fram til 1100 moh har vi gått på mosesti, men nå blir det meir stein. Dette partiet var det eineste som var litt ekkelt å gå i med litt lausgrus og -stein. Lenger opp blei ura fast igjen. Straks oppe. Fjellene innover Tamokdalen med Hahttagaisi, Sjufjellet og Lille Russetind. Vi klarte det! Et obligatorisk vardebilde. Vi brukte knappe tre timer opp i sommervarme-tempo. Nydelig utsikt fra toppen. Rostavatnet nederst, Devddesjavri/Dødesvatnet bak og Likkafjellene til ventre. Ligger fortsatt en del snø man må over dersom man vil videre til selve Rostafjellet, men ut fra sporene har det ikke vært til hinder for de ivrigste turgåerne. Svett turkompis i sommervarmen. Bak ser vi ryggen videre opp mot Rostafjellet (1514 moh). Det er ca 4 km til neste topp, så det får være til en annen gang. Dette veier mindre enn en termos. Og mat må man ha! Nydelig vær og flott utsikt gjorde at vi ikke hadde noen hast med å gå ned. Vi gikk lengre fram på kanten for få enda bedre utsikt ned mot vatnet. Noen har vært på antikvariat og kjøpt en mekanisk høydemåler fra 70-tallet. Den viste seg å være meir nøyaktig enn alskens nymotens Garmin-greier. På tide å tenke på heimveien. Men området er fullt av framtidige turmål! Bare sjarmøretappen igjen ned til bilen. Takk for turen! (Den inntegna ruta går forbi selve toppunktet og ned mot kanten der stien får videre mot Rostafjellet). Stien er rødmerket av DNT og godt brukt, så det er enkelt å finne fram. I brattpartien snirkler den seg elegant mellom fjellhyllene slik at det ikke blir tyngre enn det må. I tørt vær går det fint an å gå i lave sko. Siste mulighet for vann er på Aksla et lite stykke fra fjellfoten.

For å jobbe med bjeffing (uavhengig av rase) så begynner jeg med å finne en «glad-trigger» for hunden som får den til å bjeffe. Med lapphundene er ikke det så vanskelig akkurat... Så gjør jeg det sånn at jeg legger på kommando for bjeffing og roser på samme måte som man gjør når man trener inn annen dressur. Når man da har halskommandoen inne kan man legge til en «stille»kommando veldig lett. Hunden lærer seg da at måten å få belønning på er å «nette ned» og slutte med bjeffingen. Det gjør det mye lettere når man skal ta tak i bjeffesituasjoner ved at hunden vet hva du ønsker og du slipper eskalering. Personlig prøvde jeg å unngå typiske uønskede triggere i alderen 6-12 mnd om jeg ikke kunne være der for å distrahere fra bjeffing. Det som og er viktig å ha med i bakhodet er at dette er hunder som «skall bjeffe og fremfor å jobbe for å få en lydløs hund så må man heller hjelpe hunden å skjønne hvilke settinger det er ønskelig å bjeffe i; for vår del er det ved halsmeldinger og når hun løper løs i lek. Da får hun tilfredsstilt behovet for å gjete og bjeffe samtidig som hun skjønner at hun ikke skal drive med slikt på jogge- og skiturer for eksempel.

Fire døgn i Sulis på Dorrohytta er over. Hytta kan leies på inatur. Et fjellområde totalt blottet for kø, men rikt på vann, tjern, topper og ikke minst en fantastisk flora. Anbefales!

Etter ei skikkelig regnskur har jeg tørket passelig opp når jeg forlater Skarnes og er klar for mer grus. Her kommer del 2:

Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!

I en tråd om forsvarets soveposer som ikke var brukenes, ble det også nevnt annet utstyr. For ikke å ta tråden for langt ut, kan det muligens passe med en ny tråd. Jeg avtjenete verneplikten i de hårde 60 åra. Den gangen var fortsatt store deler av utstyret likt med det som ble brukt under krigen. Den gang, i 60 og 70 årene og lang opp i 80 årene var feltbukse og jakke reknet som svært bra fjellutstyr -skikkelig tungt, men bra. Og sko (marsjstøvler) brukte jeg selv til de forsvant fra markedet. (Det gikk med noen par ALFA marka.) Jeg tillater meg også å komme helt ut på viddene, fullstendig OT, men det er så sjelden jeg får anledning til å fortelle gamle militærhistorier at jeg benytter anledningen. En gang for lenge siden (dette var på slutten av 60 tallet) var jeg i kongens klær (det måtte i hvert fall være noen andre sine, for meg passet de ikke.) Med sort berret, og vi følte oss rimelig spesielle – på Maukstadmoen. Den gangen var det ikke tillatt med ”sivile” klær. De ble sendt hjem. Til jul en gang, hadde jeg fått en V-genser i nøyaktig rette fargen, og som ikke viste når jeg gikk med permuniform. Stilen i eskadronen var at vi IKKE brukte annet enn permuniform og den sorte berreten, selv i over 30 kuldegrader. Svinkalt på det høyre øret, som ble hvitt av og til. På oppstilling spurte løytnanten en gang hvor V-genseren kom fra. Min forklaring var at den kom fra forsvarets prøvingsanstalt, og var utlevert for test av nytt plagg. Og løytnanten var fornøyd med forklaringen.

For sammenligning på R-verdier (ihht ny standard): https://sectionhiker.com/sleeping-pad-r-values/

Klart det Den til venstre er original og brenner fint med bensin. Den til høyre er tilpasset parafin.

Baserer meg bare på anekdoter. Hull kan lappes som du sier, men skader/feil som delaminering, gåene ventiler eller andre ting ser ut til å skje de fleste oppblåsbare underlag som er mye i bruk.

Har du noen bilder som viser hva du har gjort? Min brenner ganske identisk med fin første video.

Nå har jeg nåde Crux og Vega, (og Biltema og Priums gass).... Tror det blir bra jeg. Alle brennere har sine plusser og minuser, som med alt annet utstyr.

Fake news av Trumpske dimensjoner! Å ha melk i kaffen er som å koke grøt på sauelort. Det smaker ikke godt! 😁 ;-)

Hæ?!? Kaffien er jo ikkje ferdig før det er mjølk i han!

Enig i de har noen bortgjemte godbiter nå og da, men det virker som overskuddsvarer er en bi-geskjeft og bruk-og-kast til billigst pris er modus operandi. Som strider litt mot min, og sikkert mange andres, oppfatning av overskuddsvarer, billige kvalitetsprodukt som varer. Plukker du litt overskuddsmateriale fra land som fortsatt har egenproduksjon av utstyr og effekter så kan du finne fine merkevarer i militær utgave til gi-bort-pris. Østerrike har mye kjente merkevarer og forsvaret der kjøper av de, Carinthia soveposer får du billig som overskuddsvare. Østerriksk M03 sommerbukse er fin turbukse og kanskje alternativ for de som foretrekker Fjällreven el.l. i nøytrale farger. USA er jo et annet prakteksempel på hvor de holder igang industrien og sysselsettingen ved å kjøre ferdig kontrakter de ikke har bruk for og selger det ut som overskuddsvare heller. Skjønner det utifra forsvarsperspektiv, hvor skal du ta varene i fra i tilfelle krig om du ikke har egen industri og sånn industri er ikke bare å sparke opp over natta. Samfunnsøkonomisk? Tja... Men varene er jo av fin kvalitet made in USA, til lommerusk. Ja nei, ble vel litt mye men sånn er det vel når man er engasjert. Hva kan jeg si, jeg liker overskuddsmateriell.

Så utrolig koselig lesning. Trivelig at det gav mersmak og at jenta ble hekta på fisking, da har dere mange fine opplevelser foran dere fremover

Gammel tråd, men jeg tenker dette kan være interessant for flere som sliter med Polaris / Nova på parafin. Jeg har ikke polaris, men Nova, som bruker samme brennerplate og dyse, og kan skrive under på det Blaser skriver. Jeg ble mildt sagt skuffet over Novaen på parafin da jeg fikk den. Her er en filmsnutt av nova med original brennerplate på parafin. Pulsering og høye gule flammer: https://photos.app.goo.gl/y9H5NEoJQjKSXhKq7 Ved å heve brennerplaten noen millimeter ble resultatet noe helt annet. Blå flamme og ingen pulsering med parafin: https://photos.app.goo.gl/PnoLi67VxTFJYZYx9 Med parafin og hevet brennerplate blir effekten ganske enorm sammenlignet med bensin og original brennerplate. Her er en filmsnutt med full effekt på renset bensin: https://photos.app.goo.gl/zEFZntf74r3QRumW7

Enig. Min har blitt liggende i skapet...

Kvinner er ulike, men for meg, og dei kvinner eg kjenner som har kjøpt ein slik, var detta eit bomkjøp. Å stå på kne i posen, ruske rundt å vekke halve teltet, engste seg for søling m.m. tek lenger tid enn å smette ut av posen å berre få det gjort. Har ikkje ein gang gidda ta den med på dei lange og verkeleg kalde turane. Men å kjøpe ei nalgeneflaske eller liknande, som toler varmt vatn, er no uansett ein god idé, då den kan tene både som drikkeflaske og varmeflaske i soveposen

De pleier å ha i sesongen, overskuddsmateriell er utfordrende å ha som hyllevare. Som en digresjon får jeg vel heller anbefale Depotsjefen til typisk norske varer. Norskprodusert norsk kvalitet, men nødvendigvis ikke til norske priser.

Vil dele en lignende erfaring: Fikk samme problem som beskrevet i denne tråden, glidelås på sideklaff ved høyre lår på litt over to år gammel Keb-bukse røk uten ytre påvirkning. Butikken tok kontakt med importør, som svarte at de ikke hadde ny, lik glidelås lenger. Jeg ble tilbudt å fikse glidelåsen selv i en sybutikk nedi gata på egen regning, siden garantien kun var to år. ..! I lys av erfaringene fra Olemann i denne tråden tok jeg da direkte kontakt med Fenix Outdoor, men de svarte aldri. Det er ganske dårlig. Holder meg borte fra Fjellreven-produkter fremover. Har hatt veldig gode erfaringer med reklamasjon og kundeoppfølging fra andre merker som Norrøna, Bergans og Arcteryx, så dette var veldig skuffende fra Fjellreven.

Har nylig migrert fra Exped etter flere opplevelser med dårlig kvalitet på HL modellene som begynner å lekke (selv en splitter ny fra leverandør)... Hadde nylig 14 dager på vidda med en Therm-a-rest Neoair Xlite L til meg, og Xtherm medium til fruen, og kan ikke rose disse høyt nok opp. Det skal mye til før jeg går tilbake til Exped etter å ha brukt disse. Virker vesentlig mer solid, bedre passform på de ultralette modellene om det er den du går for, og viktigst av alt: Fruen klagde ikke ett sekund på denne turen! Og hvis ikke det er en suksess-indikator så aner ikke jeg

Det tror jeg var en klok avgjørelse :) Takk for fin beskrivelse!

Min bedre halvdel himlet litt med øynene når jeg ga henne en slik som en del av en julegave for noen år siden, og innrømte at hun hadde lurt på hva i huleste jeg hadde tenkt når jeg hadde kjøpt en slik til henne. Når den er blitt brukt en del på forskjellige turer nå, så elsker hun den ,så jeg synes dette er et godt forslag selv om det ikke er en liten ting...

Jeg synes ikke det blir for varmt med liggeunderlag med høy R-verdi på sommeren, men så er jeg litt frossen av meg også. Men jeg åpner heller posen og bruker den som dyne og regulerer temperaturen på den måten hvis det blir for varmt.

T comfort på 8 er jo ikke mye, skjønner at hun synes det er kjølig da. En typisk 3 sesongs pose til bruk i Norge bør t comfort ligge på minussiden for dame. Ta en titt på Mountain Hardwear sin Lamina serie. Er syntposer som ikke er så tunge som vanlig. Har og damemodeller, mange av de koster under 2000.

Det er fullt mulig å få en bedre sovepose enn t-com 8 grader til under 2000,- kr .. se f.eks på Mountain hardwear Bozeman med t-com -3 til 1499,- hos XXL. https://www.xxl.no/mountain-hardwear-bozemantm-9c-reg-sovepose-turquoise/p/1170568_1_style

Jeg har en downmat 9 og en synmat 7. De gangene jeg har brukt downmat på sommeren så jeg synes det har blitt for varmt. Downmat syns jeg fungerer greit sen høst, vinter og tidlig vår, synmat brukes ellers. Skulle jeg bare hatt ett underlag, ville jeg nok valgt Synmat og heller supplert med et ekstra skumunderlag eller to når det er mest kaldt. Men det kommer nok veldig an på hvor i landet og hva slags klima man ferdes mest i.

Hessdalen er også fin litt lengre øst.

Nytt sted, nye turmuligheter å utforske inkludert en og annen ukjent utfordring.

Då har jag begått Vidda-debut. Fem dagar, vandring mellan Tinnhølen - Sandhaug - Lågaros - Rauhelleren - Tinnhølen. Mest regn i olika former, jag inser nu att jag aldrig riktigt förstått vad "regna i sidled" betyder förrän nu. Mycket snö kvar på sina ställen, och det i kombination med allt regn gav mycket vatten i drag och på stigar. Vaden över Geitvassbekken var ganska tuffa, speciellt för ena hunden som inte tycker om att bada. Det var dessutom den hunden som föll från sommarbron vid Langebuåne och for med forsen 30-40 meter. Hon klarade sig fint, men jag visste inte man kunde löpa så raskt med tjugo kilos säck på. Första natten blev på annexet på Sandhaug, jag ville inte starta vandringen med allt vått. Resten blev i tält, vid Elsjåen (fint fiske!), vid Muran i Geitvassdalen och slutligen vid Midtstrandnuten väster om Rauhelleren. Fisket höll vad det lovade, stekte en fin ørret vid stenbuen Muran och fick dessutom tre runt kilot med mig hem. En och annan gång när jag stod och skiftade snö att kyla dem med den sista, varma dagen undrade jag vad jag egentligen höll på med... Säcken skulle ju bli lättare efterhand? Det är en sjuka man drabbats av, när jag stod här hemma igår afton, öm i kroppen och trött i huvudet, och hängde upp allt vått utstyr tänkte jag att jag kan inte vänta tills nästa gång. Hardangervidda satte sig i hjärtat på mig, jag vill tillbaka snart igen!

Satte meg et meget lite mål for helgen: gjøre noe, ikke sitte inne HELE helgen. Fredag ettermiddag var jeg på Kvikneskogen (Tynset kommune). Parkerte rett ved Rv3. Blåste opp packraften og gikk 3-5 minutter til et vann. Fiskestanga ble også med. Fiskekort kjøpt på Inatur til 90 kr. Padlet opp en stillegående elv med flere "svinger" mens jeg fisket litt. Tok ikke lang tid før jeg fikk fisk. Men før jeg begynte å sveive inn, begynte jeg å lete i sekken etter en pose (legger ikke fisk direkte i packraften). Da jeg hadde fisken ved siden av packraften, skulle jeg prøve å ta bilde siden den var av grei størrelse, men akkurat da jeg tok opp kamera, fant den det godt for å stikke av. Kom til en ny sving, og ca. 20 meter fra meg, så jeg noe i vannet som rørte på seg. Forstod ikke hva det var med det samme. Fikk raskt tatt opp kamera, og knipset et bilde. Det ble et skikkelig høyt plask, og den forsvant under vann. Alt skjedde veldig raskt. Må innrømme at jeg ble litt skremt med det samme. Satt og kikket rundt i noen minutter. Men så hørte jeg et nytt smell/plask, da var den kanskje 70-80 meter lengre oppe. Bestemte meg for å ikke padle videre oppover, men begynne på turen tilbake. Fisket meg tilbake, ble masse småørret. Etter hvert begynte packraften å bli veldig slapp, og svært mye mygg. Da var det på tide å komme seg på land. Da jeg var tilbake i vannet der jeg start, så jeg en elg. Den stod og kikket på meg i flere minutter, mens jeg kikket på den. Den fortsatte å spise, og spaserte sakte ved vannkanten. Slo opp teltet rett ved bilen. Veldig dårlig plass, med en del bråk gjennom hele natten fra veien. Neste morgen kjørte jeg noen minutter til der det er skiltet med Klebersteinsbrudd. Bomvei, 50 kr, betaling med Vipps. Kjørte opp på fjellet. Lørdagens mål var Store Børsjøhø. Stor-Børsjøen Høyre side er vell Tylldalstoppen/Tron. Lengre bak tror jeg det er Nordre-, Midtre og Søre Sølen. Men mulig jeg tar feil. Børsjøhøgruva Et hull. Tilbake på toppen, før jeg startet turen tilbake.

Nei, jeg gikk ikke rundt Hardangerjøkulen. Plan A var å komme meg til nordvestsiden av jøkulen, kanskje telte på Luranuten med utsikt mot Rembesdalsskåkje, deretter nordover og ned på 12-1300 moh før kulingen og regnet som var varslet noen dager etter start, for noen dager med basecamp og lesing. Plan A avhang at det gikk an å passere Ustekveikja. På forhånd hadde jeg sett at sommerbrua skulle reparareres samme uke, men den informasjonen var en uke eller to gammel. Da jeg kom fram til Ustekveikja på kvelden 22/7, var sommerbroa ikke montert, og jeg fant denne snøbroa som jeg syntes var for utrygg (relativt smal og tynn, sprekker langs elvesidene, mye vann i elva): Så da bestemte jeg at ble det plan B: en runde inn i Hallingskarvet nasjonalpark. Første kvelden satte jeg opp teltet noen hundre meter oppover Ustekveikja. Dagen etter så jeg at det kanskje var en brukbar snøbro litt lenger oppe (oppe til høyre for teltet). Med plan A skulle jeg passere Ustekveikja en uke senere, og det var ikke sikkert at snøbroene holdt så lenge, eller at sommerbroa hadde blitt satt opp, og beslutningen om plan B var jo tatt. Så det ble lite gåing på sti. Fra Finse til Ustekveikja var det lengre partier med snø på Rallarveien. I går gikk jeg noen få kilometer på sti til Finse, fra Hansbudalen, det aller meste på bar sti, og noen få partier med snø, helt kurant.

Nå har vi publisert del 3. I denne episoden padler vi en packraft fra Arctic Village til Ruby. Vi padler East Fork Chandalar, Chandalar og Yukon River. Kristina som mer eller mindre har lidd seg over tundraen med betennelser og gule stafylokokker, så frem til å kunne padle så beina kunne hvile. Det hun kanskje ikke så for seg var 14 dager med Beaver Fever - hvor hun slet med å få i væske og næring. I løpet av denne perioden mister hun mye vekt og får flere anfall, men å gi seg er aldri et alternativ.

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Min oppskrift på turkaffe: Man tager en passende kaffekjele. Setter den pent på bakken med lik mengde friskt bekkevatten hver gang, Fyrer opp kvistbrenner (annen varmekilde duger også). Måler opp kaffe i min gode, godt brukte trekopp til lik mengde hver gang. Bruker man samme kopp hver gang er det lett å bruke den som målebeger. Plasserer kjele med vatten på varmen og kikker litt på fuglelivet mens vannet koker opp. Når det koker tas kjelen av varmen, settes på bakken uten lokk, koppen med kokekaffe (for min del Evergood) tømmes i vatten, røres litt i med en pinne, og kjelen får lokk på. Mens kaffen trekker noen minutter i fred og ro kikker jeg mer på fuglelivet, klasker frekke mygg, koser med hundene, og kanskje deler nistepakka. Etter drøye fem minutter løfter jeg på lokket og kikker på innholdet. Ser det greit ut legger jeg lokket på igjen, tar kjelehanken i høyre hånds tommel og pekefinger og dunker kjelen omsorgsfullt (ser etter at det ikke er skarpe steiner i nedslagsområdet, da de gjerne lager irriterende bulker i kjelen) i bakken et par tre ganger slik at gruggen synker til bunns. Kaffen nytes gjerne sammen med ei god pipe tobakk (valgfritt). Gjentas ved behov eller lyst. Tilleggsinfo: Etter min personlige mening smaker turkaffen alltid best i en god trekopp! Det er også viktig at kaffekjelen ikke like før ble brukt til å koke fisk i.. God tur!

Utenetter? Innenetter? Tarpnetter? Teltnetter? Hengekøyenetter? Hyttenetter? Hotellnetter? Besøksnetter? Jervenduknetter? Gapahuknetter? Under-et-grantre-netter? Under-åpen-himmel-netter? Samma det ve´, bare det er kos og gøy! Faktisk ganske trivelig hjemme i senga også...

Da har jeg vært i kontakt med Fenix Outdoor, moderselskapet til Fjällräven. De kunne fortelle at den aktuelle forhandleren - Komplettfritid.no - ikke lenger er kunde av dem, og heller ikke har tatt kontakt angående denne reklamasjonen. Fenix Outdoor ba meg sende buksen til dem og lovet å enten reparere eller erstatte den alt ettersom. Stor tommel opp for Fjällräven og Fenix Outdoor så langt. Og hold dere for guds skyld unna Komplettfritid.no