Vinnerliste

Jeg ser at flere er bekymret for hva som skjer med servicen. Men den ser faktisk ut til blir værende på Melhus som før. I følge artikkelen i Adressavisa om flyttingen, så blir de tre stillingene i serviceavdelingen værende igjen på Melhus, selv om resten av stillingene flyttes til Lillehammer. Noe Bente Lund, en av de som jobber i avdelingen, har bekreftet i kommentarfeltet under et innlegg på Facebook siden til Helsport 15 mai. Der hun i to kommentarer skriver: "Du kan trygt kjøpe telt, for servicen blir fremdeles på Melhus" "Det kan du enda en stund til. Jeg tar imot deg med åpne armer, og reparerer teltet ditt. Som jeg har gjort i 40 år" Så det ser ut til at Brav ikke tar noen sjanser når det gjelder servicen.

Fantastiske forhold for skitur på nasjonaldagen i Ålen. Nå kan egentlig sommeren bare komme. Skiturer siden 2. november i fjor og frem til nå. Det er lenge nok det. Fjellskoa roper på meg ute i gangen 🥾

Jeg har hatt med meg microfiberhåndkle på de fleste turer. Lite, lett og veldig greit til å tørke kondens og søl i teltet, eller å tørke seg med etter bading. Det er jo dette som er laget til turbruk, så da må det være bedre enn alternativene har jeg tenkt. Men hvorfor suger det så grusomt dårlig da? Tørker man over oppvasken med noe sånt, fungerer det så veldig dårlig sammenlignet med ett vanlig kjøkkenhåndkle 🤷‍♂️ Jeg tenkte å kvantifisere mine tanker på kjøkkenbenken. Så jeg fant fram vekten, fyllte vasken med vann og begynte å veie. Håndkledene fikk dryppe av seg til de sluttet med den verste dryppingen før de ble veid, ca 20 sekunder. Her er resultatene: Sea to summit microfiber Towel, Small: Tørrvekt: 52g Våtvekt: 173g Oppvridd: 98g Oppsugningsevne: 121g Restvann ettet oppvridning: 46g Klar til å suge opp 75g etter oppvridning. *Oppsugningshastighet: 10 sekunder Kjøkkenhåndkle, rødt, frottert: Tørrvekt: 55g Våtvekt: 251g Oppvridd: 122g Oppsugningsevne: 196g Restvann etter oppvridning: 67g Klar til å suge opp 129g etter oppvridning. *Oppsugningshastighet: 1 sekund Kjøkkenhåndkle, blått, glatt, (litt tynnere): Tørrvekt: 33g Våtvekt: 176g Oppvridd: 70g Oppsugningsevne: 143g Restvann etter oppvridning: 37g Klar til å suge opp 106g ettee oppvridning. *Oppsugningshastighet: 1 sekund *(Med oppsugningshastighet mener jeg hvor fort håndkledet suger til seg alt vannet det skal absorbere. Med kjøkkenhåndkle var det nok å legge det ned på vannet, og ganske umiddelbart var det mettet. Med microfiberhåndkledet måtte jeg agitere med hånden nede i vannet i ca 10 sekunder før det ble mettet). En vestentilg fordel med kjøkkenhåndkle er at det absorberer betydelig mer vann enn microfiberhåndledet, og det går mye raskere. Prøv å tørk oppvasken med microfiberhåndkledet, noe vann blir sugd opp, mens noe vann blir bare smurt utover føles det som. Vi vet at det som bestemmer hvor lang tid det går før noe er tørt er hvor mye vann plagget inneholder. Tørkehastigheten (antall gram vann som forsvinner per minutt) er omtrent helt lik uansett materiale. Det er godt brukte kjøkkenhåndkle som ble brukt i testen, også microfiberhåndkledet har blitt brukt og vasket flere ganger (aldri med tøymyker). På neste tur blir kjøkkenhåndkledet med for min del, så får felterfaringen vise hva som er best til mitt bruk.

Et av spørsmålene jeg oftest får er: Hvordan kamera bruker du? Og endelig har jeg laget en hel episode med alt av kamerautstyr jeg bruker på tur og hva jeg anbefaler andre å starte med. En liten fun fact: Mitt favorittkamera koster kun et par tusen, og dette var det jeg brukte for å filme en hel dokumentar fra en Atlanterhavskryssing via Grønland. I tillegg var også dette det eneste kamera jeg hadde da jeg skaffet meg sponsorkontrakt med både Helsport og Arcteryx. Så det enkel svaret til om du trenger dyrt kamerautstyr er, NEI. Jeg gleder meg til å høre hva dere synes og om dere plukket opp noen tips! Jeg må også få si tusen takk for alle interessante diskusjoner og fine tilbakemeldinger på de to foregående filmene. Det er helt klart at flere vil lære mer om foto på tur og jeg regner med å komme med flere filmer i denne miniserien når jeg er ferdig med min Norge på langs tur.

Hei Litt OT men: Ser på foto, at @ljosland har en klassisk hvit lommekniv med rett egg. I min ungdom ble de kalt "svanekniv"?Bladet har samme fasong som en riggerkniv, som jo er beregnet til at kunne legge opp på kraftigere tau og så banke med en klubbe. Jeg har en tilsvarende, men mye spinklere kniv fra Victorinox med samme type klinge. Modellen er vist gått ut, og var kanskje for helt menige soldater?? Bare 1 klinge - intet annet. MEN den er slepet som et stemmejern! dvs. skrå på den ene siden og "flat" på den andre. Og så er den av noe stål, som er lett å slipe og holder skarpheten. Nesten alle fiskere på danskesiden av Skagerakk - Kattgat bruker den, når de reparere garn og trål. Ofte stukket inn i papphylsen som holder trådspolen i brystlommen. Så skal de bare føre tråden forbi brystlommen for å kutte. Farlig praksis! Jeg kjenner 1 av de som fikk sig pulsåreblødning på den konto. Satte tommelen på, ble kjørt opp til den lokale legen og sydd sammen. Senere på ettermiddagen var tilbake og sy trål. Denne lommekniven fik jeg forærende av den lokale trålbinder på denne plass for: "Du skal da ha en ordentlig skarp kniv, hvis du skal rense fisk!" Og nettopp dette er den ypperlig til!!! Bl.a. fordi den ikke har "spiss" men er rett - og så er den syl skarp som en skalpel. Det var som å foreta "det hvite snitt" å renske en makrell forleden, hodet smatt av som i guillotinen og hale likedan! Så den brukes altid til fiske sløying og andre finsnitt. Elgen

Hei Som nevnt ovenfor bruker jeg ofte kuvertpakninger på tur. Først og fremmest slipper man smeltet smør kliss fra en vanlig boks, hvor lokket er gått av. Da kuvertpakningene også er vanntette er det enklere å kjøle med kalt bekkevann. Jeg har ikke hatt seriøse problemer med holdbarhet selv på varme sommerturer. Emmen smak kan kanskje gjerne være overdosis av tørrmelk!? Den ene elgkalven ble en gang stoppet i tollen på vei hjem til Norge med turopppakning bl.a. en plastpose med tørrmelk. Det var vanskelig å overbevise tollerne om at det ikke var sterkere, hvite saker. Elgen

Blir sjokkert når jeg hører at folk ikke har klarnet smør i kjøleskapet. 😉 Svidde melkeproteiner er i grunn ikke det som lager god stekesmak på kjøtt... En blanding av klarnet smør og rapsolje er trolig ideell blanding til steking av kjøtt gjerne iblandet urter osv for smak. Klarnet smør er som noen nevner flott på tur.

Hørte en podcast med Andresen her om dagen som var veldig OK - Drivkraft NRK - https://radio.nrk.no/podkast/drivkraft/l_d63c52cf-0491-4171-bc52-cf0491e171b7 Jeg vil tro de har de beste hensikter. Samtidig så krever dette med telt og teltutvikling at man er entusiast og kan dra på de beste erfaringene fra tidligere. Om de har med seg kompetanse fra tidligere er det kanskje en mulighet for å lykkes, Fra et entusiastsynspunkt er jeg f.eks. usikker på om Norrøna har lyktes i sin strategi, selv om man nok vil mene de har gjort det ut i fra et økonomisk perspektiv.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Kan ikke si noe om 600, var isfritt på Andersnattjern på 414 og islagt, riktig nok dårlig is ... men fortsatt is på Slokovatnet på 930 ... tenker nok det er mulig at 600 er isfritt, men sikker er jeg ikke

Jeg har nettopp fått min første samekniv (8") i posten. Ser det er delte meninger om den, men tenker at denne blir et fint alternativ til øks på vinteren.

Hentet fra facebook 16.mai "Noen lurte på om reglene vi delte i går også gjelder for betjente hytter! Dagsbesøk vil være mulig på enkelte betjente hytter, men hør med hytta før du tar turen. " Så virker som det varierer fra hytte til hytte. Fra kommentarfeltet: "Får vi i telt kjøpe mat?" "På betjente hytter, ja, på selv og ubetjente er det kun de som booker rom som kan benytte seg av matvarelageret. Hilsen Ingvild/DNT"

Ja vis meg et kniv-design som ikke har vært i bruk før. Skal vel godt gjøres.

Her er 5- og 8-tommeren side ved side. Jeg bruker hansker str 9, og 5-tommeren er litt liten, men fullt brukanes. Men jeg skjønner at de med velvoksne never kan synes den blir for liten.

Derav betegnelsen "raspeballer"

Exped Synmat 7 XP eller thermarest neoair xtherm max SV large. Alt etter hva du synes er best å ligge på. Mange andre merker jeg ikke kjenner som helt sikkert er gode også.

Mistet et mikrofiber håndkle i lyngen en gang.. Siden det har det blitt hjemme.

Nesten alene, og en virkelig kjekk tur. Av og til stemmer ikke varselet til YR. Av og til blir det til og med bedre enn YR varsler. Av og til er bakken tørr og fin, selv om det har regnet noe. Av og til velger jeg å gå på tur på tross av at det blåser, sludder og er bare 4 grader. Av og til er jeg heldig.... Det hender jeg får en skikkelig flott tur, selv om jeg i utgangspunktet lurte på om jeg i det hele tatt burde begi meg ut i terrenget det. Denne lørdagen var en slik dag. Værmeldingen var ikke god. Det skulle regne omtrent hele dagen. Vinden skulle bli opp mot kuling og temperaturen skulle være lav. På vei innover mot Dale, blåste det. I starten var det bare regn som kom, men etter hvert ble det sludd. Termometeret i bilen viste 4 grader. Slikt er egentlig ikke turvær. Jeg hadde planlagt den vanlige turen rundt Lifjellet. Det har vært den vanligste lørdagsturen i mange år. Her an jeg i hvert fall ikke gå feil. Burde jeg ta den vanlige runden, eller skulle jeg bare gå opp mot toppen og se hvor langt jeg kom. Av erfaring vet jeg jo at om jeg kommer opp, blir det som oftest til at jeg fortsetter og plutselig så er jeg mer enn halvveis på runden. Skulle jeg heller snu og holde meg inne en lørdag? Det ble til at jeg kjørte till Dale for å sjekke forholdene, og så fikk jeg se. Jeg hadde sekken på ryggen, staven i hånden og var langt nedover veien mot Dalsvågen da jeg kom på at jeg jo skulle vurdere hvor turen skulle gå. På Dale var det bra vær da jeg kom. Sol, og vinden kjentes jo ikke inne i skogen. Tingene gikk automatisk. Med værmeldingen i friskt minne, kikket jeg meg tilbake, og kunne se mørke skyer mot sør. Over Stavanger i nordvest var det også tunge regnskyer. Jeg var omringet av regn så det ut til, men i sørvest, der vinden kom fra, var det lyst og med blå himmel. Det ville i hvert fall ikke komme regn på en stund.... Jeg håpet at regnet ville holde seg vekk til jeg var kommet over det meste av svabergene bortover mot Bymarka. Det kom ikke en dråpe. Kunne det virkelig være opphold helt til jeg km til Bymarka. Regnet kom ikke, og jeg fikk en tur opp bakken uten nedbør. Nå pleier jeg å få det dårligste været på toppen. Det var svarte skyer omtrent hele horisonten rundt, men på Lifjellet var det tørt og opphold. Det ble en kjekk tur, ikke bare fordi regnet hold seg vekk, men også på grunn av at bakken var tørr og det var lett å gå. Selv bakkene var ikke spesielt tunge. Det var en dag da det meste stemt. Det ble en av de turene hvor jeg kunne løfte hånden og gi et lite gledesutbrudd da jeg kom ned til bilen. Det hadde vært en av de turene som burde huskes. Selv noen ganske få dråper helt på slutten kunne ikke ta fra meg gleden ved en spesielt flott tur. Les hele artikkelen

Du har nå fått flere gode svar og tips, og mange har brukt tid på å hjelpe deg med å velge telt. Men du har vært fraværende i tråden. For min del synes jeg det er greit å vite om hjelpen har vært til nytte, og om du har bestemt deg for kjøp. Det er god kotyme å ta del i tråder man selv har startet, og gi respons på svar man har fått. Men bevares, det kan være gode grunner vi ikke vet om til at du ikke deltar her.

Var på Andersnatten forrige helg, noen få snøfelt å krysse helt mot toppen men helt fremkommelig til 733 der i alle fall

Jeg ville sett på et telt fra Tarptent, nærmere bestemt StratoSpire 2. https://www.tarptent.com/product/stratospire-2/ Venter på et i posten. Mitt første friluftstelt etter å ha grundig sett på ulike teltalternativer. Er vel kanskje det teltet hvor man får mest plass for vekten for pengene. Ny forbedret utgave i 2020. Utrolig romslig - Omtales som et "Backcountry palace", med utrolig romslig fortelt x2. Og ikke minst lett: 1.2 kg, Kan deles i to for ca 600 gram per pers. Settes opp med gåstaver, men skal tåle godt med vind. Fordelen med telt som dette er meget god ventilasjon, og muligheten til å åpne helt opp på begge sider som en tarp med flott utsikt. Kan settes opp med kun yttertelt eller kun innertelt også, for godværsdager. Man kan også senke innerteltet og få plass til 3 personer. Prisen er heller ikke så verst, $ 359 uten frakt og moms. Liten bedrift med fantastisk service. Anbefales! Omfattende anmeldelse: https://youtu.be/Ya9-HBWkWoI Oppsettvideo: https://vimeo.com/tarptent/stratospiresetup

Da det dukket opp et par pent brukte Brooks B17 på FINN greide jeg ikke å styre meg. Så disse forlot Trøndelag og har funnet et godt hjem i Akershus. 792BDF0B-4AF3-4A94-80B1-21CD2D74F4F0.heic Fine begge 2 og det ene litt mer brukt enn det andre. 2B24CB7F-844C-4473-A8C2-F4B755D2F513.heic

Skal man ha god effekt av å bruke dunjakke etc. inne i en sovepose så er det viktig at soveposen har stor nok omkrets til at klær og sovepose ikke komprimeres pga for lite invendig omkrets til person + ekstra klær. Soveposer kommer i mange ulike bedder, Alpine Fit, Mountain Fit, Expedition Fit, osv. osv.

Ser ut som det er bart og isfritt ve Nedalstjennet. Men opp i høyden er det hvitt. Vann som Tufnevann er islagt. Tipper snøgrensa er på 500-550 generelt, kanskje opp mot 600.

Nå er det jo noen år siden Helliksenfamilien solgte til Swix/Ferd, så den viktigste endringen i selskapet har skjedd for lenge siden. Dette er bare en følge av eierskiftet fra tidligere. Andresenfamilien har bygd sin enorme formue ved å forgifte folk (Tobakksandresen). Det å gå over til å eie et selskap med så sunt image som Swix føltes nok godt, men må ha vært hardt å svelge da nyheten kom i fjor om skandalen med miljøgifter i produksjonen i Italia. Det blir sikkert godt for Andresen å henge opp Helsportnavnet også på bygningen ved E6 på Lillehammer. (En god konspirasjonsteori skal man aldri kimse av..)

Fant ut at koketid for "White gas" er oppgit av MSR til 3.5 min. Fant også ut at MSR bruker vann med romtemperatur, ikke fra springvann som jeg har brukt... Har ikke testet mer. Men regner da med at saken blir en helt annen. "tests are performed at sea level with an ambient temperature of 70F (21C) and no wind. Boil tests start with 1 liter of water that is room temperature and end with a boil at 212F (100C)" Se https://www.msrgear.com/blog/btus-boil-time-and-water-boiled-understanding-stove-performance/ for de som måte være interessert.

Nasjonaldagen ble markert med en tur til Nordre Kolsås (380 moh), som er den høyeste av Kolsåstoppene. Det var en god del som hadde valgt å feire dagen på samme måte, blant annet et par familier med store og små, som hadde tatt turen opp for å synge nasjonalsagen klokken 1300. Fra toppen er det blant annet flott utsikt mot Nesoddlandet og sørover i Oslofjorden mot Drøbak. Fra selve toppunktet er det utsikt mot Krokkskogen. I anledning dagen hadde jeg pyntet sekken med flagg og 17. mai sløyfe. Det var mange sekker med flagg å se ute i dag. Hva passer ikke bedre enn et lite stykke Norge fra Freia i anledning dagen, med litt te til. Selv om det var en del skyer og vind, så lyste løvetannen godt opp.

Jeg bruker en billig duk fra ali express som underlag i teltet på vinteren. Denne har vært gull så langt til mitt bruk. Har litt volum, men veier nesten nada. Var særs skeptisk før første prøve. Men på vinteren med snø under og spesielt sent på vinteren når snøen er fuktig hjelper den veldig! Lenken til samme type under. #Aliexpress NOK 159.17 39%OFF | Camping Blanket Waterproof Emergency Thermal Mat Lightweight Reflective Tarp Aluminum Foil Picnic Pad for Sleeping Trip Hiking https://a.aliexpress.com/_d7gYNYp

Ikke en skikkelig langtur, men med mange høydemeter. Etter å ha skulket unna den lange turen, var jeg klar for ny prøve på onsdag. Værmeldingen var adskillig bedre. Det kunne til og med bli sol. Det var forhold for en lengre tur. Siden jeg hadde planlagt en riktig langtur, og ikke klart å gjennomføre, tok jeg til vettet og tenkte bare på en litt lengre tur. Hva med å starte på Gramstad, gå mot Paradisskaret og så opp Rinda til Mattisrudlå og videre til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, for så å ta en kjapp tur opp på Dalsnuten. Ikke så lang som den jeg hadde planlagt tidligere, men lengre enn den jeg virkelig gjennomførte. Denne dagen var YR og værgudene nok så enige. Det var sol og noen lyse skyer. Ikke mye vind og forholdsvis tørt fortsatt. Bra forhold for en tur. Her var det bare å komme i gang. Andre hadde også sjekket YR eller muligens sett ut vinduet. Det var en god del biler på Gramstad. Ikke så mye som på en god søndag, men det var mye folk og bil. Jeg var ikke alene om å gå mot Paradisskaret. Jeg møtte til og med et par som kom i mot. Der bakken oppover Rinda starter, øverst i Paradisskaret sto det en jente og lurte hvor hun burde gå. Hun hadde kommet opp fra Vatne og tok sikte på Bjørndalsfjellet. Det ble antakelig en rundtur mot Gramstad. Jeg kunne høre andre oppe i bakken, og tok igjen en gjeng. Vi kom alle omtrent samtidig opp til toppen. Bortover mot Bjørndalsfjellet var det en hel gjeng. Jeg tok forbi og kom til toppen av Bjørndalsfjellet alene. Det var ikke noen grunn for å stoppe opp, så jeg fortsatte mot Fjogstadveien.. Det kom mye folk i mot i bakken ned fra toppen. Først jenta jeg hadde snakket med i bakken, dernest den gjengen jeg hadde gått forbi. Det var hjertelaget på tur. Det virket ikke som om disse folkene hadde vært på tur i området før. De var glade for litt informasjon om hvor de burde gå for å komme nedover mot parkeringsplassen. Jeg hadde ikke problemer med å finne fram. Det ble likevel til at jeg stoppet opp et par plasser bare for å se meg rundt. Våren er kommet for fullt. Bjørka står lyse grønn markene har fått grønt gras, blåbærlyngen stå med blomst. Det er en like stor opplevelse hvert å å se vinteren forsvinne og våren komme. Det er som oftest ikke mange folk som går til Fjogstadnuten. Her hender det jeg går alene, og dette er også en grei plass å stoppe opp for å se litt utover. Denne dagen hadde jeg tenkt meg til topps på Dalsnuten, og der er det enda bedre utsikt enn fra Fjogstadnuten. Jeg kan ikke si det går fort opp fra Revholstjørn til toppen av Dalsnuten, selv om jeg tok den «nye» stien opp rundt utsiden av Dalsnuten. Det hadde blitt noen høydemeter alt, og bakken opp krever sitt uansett. Nedover går mye greiere. For meg med stive bein etter mange høydemeter, ble det ikke noen kjapp tur ned bakken, selv om det er «trapp» for det meste. Bortover flyene mot Gramstad, fikk jeg mer opp farten, men ble likevel tatt igjen av en gjeng ungdommer. De var antakelig rundt 50 år yngre enn meg.... En flott tur i godt vær. Kunne jeg ha klart den lange Turen? Les hele artikkelen

Har tittet på raft i det siste selv. Jeg hadde an Alpackaraft Liama for noen år siden. Tenkte bruke den med bikkja men den ble for liten. Med sekk på tvers foran og bikkja stua inntil den ble jeg sittende med beina oppå tubene og hæla halveis i vannet. Greit med crocs og badetemp men ikke ellers så jeg solgte den. Men nå har jeg ikke bikkje. Jeg er 187 og ca 100kg. Bikkja var husky på ca 25 kilo. Alpackaraft. Største de vel har her er modellen som heter Mule. Den er litt lengre enn Liama men ikke mer enn 8cm noe som ikke gir nok plass hvis jeg hadde hatt bikkja. Explorer42 er en del lengre men der får du ikke spraycover. MRS. Jeg har bare sett på Microraftene. Large der er ikke så lang inni og XL blir mye lengre. Mangler egentlig en modell mellom de. Men XL er vel størrelse hvis du tenker ha med bikkja. Så vidt jeg vet er den samme l3ngde utvendig og innvendig som X2. Large her er oppgitt til 150 kilo last. Du får vel 135-140 med sekk og bikkje. XL tar 200. Kipara. Her er L og XL aktuelle. De har også XXL men den blir veldig stor. 2 seter blir også stor og dyr. Large i 265 versjon er en del større en Mule og Large i Microraft, ca 15-17cm XL er 20cm lengre enn det igjen. Det er vel samme som MRS XL. Jeg var innom en kar her om dagen og fikk se Kipara L og XL. Skal jeg ha en alene hadde L vært fin. Med bikkje helt klart XL. Det blir dog ikke noe danseplass der heller selv om den vel er rundt 40cm lengre enn den jeg hadde. Pratet litt generelt om packraft. Han hadde padlet en del og alle tre merkene. Han likte Alpacka og Kipara men var ikke like overbevist om kvalitet på MRS. Ikke min erfaring, bare referer hva han sa. Han hadde hatt en tur over mange dager i en Liama og ble da litt sliten i beina for den var litt kort. Han er omtrent samme høyde som meg. En raft på slik størrelse blir ikke aller letteste men den tåler bruk du skissere, tar nok last og har spraycover. Irriterende å sitte ukomfortaebelt for 100-200gr forakjell. Hvis fruen ville være med en gang så lei en i tillegg. Er jo en del så leier ut slike. Er du i nærhet av Oslo så er der jo utleie av alle 3 merker og mange størrelser på finn. Kunne du testet en eller to først. Men mine tanker er Kipara XL eevt L, MRS XL med bikkje. Ser MRS har en mai kampanje nå.

Klymit LiteWater Dinghy PackRaft (https://www.hektapatur.no/klymit-lite-water-dinghy) 1, 2, 3 og 5 burde dekkes av denne, men resten ser det dårlig ut med. Jeg har vurdert denne litt selv til å transportere men over div skogstjern. Ikke noe man padler langt i tror jeg, men noen 100 m burde gå greit ... så vidt jeg kan se. Noen her på forumet som har erfaring med denne?

No problem... VID_270410917_162922_752.mp4

Den koklusjonen trur eg er feil. For kvar dag som går før snøsmeltinga kjem i gang, vert snøsmeltinga raskare når det fyrst skjer. Dersom sumaren ikkje vert som i 2015, då var vårflaumen liten men varte til fyrst i oktober.

I dag: Liten tur til Ytre Forsøl for å se om våren var kommet noe lengre på kysten enn i innlandet. Det hadde den for så vidt, men sjansen for at det er snøfritt til 17. mai er minimal Uansett hvor kort eller langt våren er på vei så smaker det ALLTID med bålkaffe og røkt/tørket reinhjerte...

Å bruke masse tid på å gjøre modifikasjoner på telt er ikke i seg selv lønnsomt. Smarte forretningsfolk hadde skjønt at det er sånt som gjør at flere kunder velger merket, men når det kreves "lønnsomhet i alle ledd" er slik service det første som ryker.

Dunjakke er eit must i Finnmark. Heile året. Shorts derimot kan du gjerne la ligge igjen heime.

Jeg er fra Melhus selv, og dette har det vært skrevet om i Trønderbladet i en god stund nå. Det er den samme dama som har sydd og gjort modifiseringer på telt i 20+ år. Jeg vet mange teltnerder her inne med egne tanker og idéer om hvordan telt skal være har hatt stor glede av syferdighetene hennes. Flink og trivelig dame, og serviceinnstilt gjeng ellers også. Selv har jeg hatt en preferanse for Hillebergtelt, men har hatt flere fra Helsport. Nå er jeg redd at teltavdelingen til Helsport aldri blir den samme, og hvis servicen forsvinner og de begynner med Norrønapriser, så ser jeg ikke hvordan de skal konkurrere mot andre store teltprodusenter.

Jeg hadde tilnærmet samme kriteriene og valget falt på MSR Adventure x2, som jeg må si meg veldig fornøyd med. Har blitt brukt litt med 2 voksne, men mest med sekk og hund. Ikke den letteste og heller ikke den med minst pakkevolum, men så langt så har den tålt utallige steiner og en urolig hund😅 Når det er sagt så har sikkert de andre leverandørene tilsvarende som er minst like bra.

Bergans Wiglo 4.

Har alltid med to på tur tilfelle man mister en, og så en i reserveboksen hjemme Fisker ofte i små vann eller elver der det er kvist, tømmer og falne trær i vannet, så fort gjort å miste noen.. ...så var de jo på tilbud, det hjelper jo og

Og snømengden øker i Bergen Kommune. Kult!

Bare hyggelig. Vi får dette til å fungere. Opplever ikke at utstyr blir noe raskere vått fordi om innertelt/bunn ligger hjemme (Finnmark har også innertelt med fast bunn). Kompis har også en lavvo med kun ytterduk vi bruker en del på laksefiske og det blir ikke akkurat vått inni denne heller. Og så er jo dette alternativet et gratis og miljøvennlig. Vinn-vinn

Ramsløktur i Ramsvik med venninne i går. Ramsløk er nydelig men det er vanskelig å finne gode bruksområder. Prøvde å tørke men det er altfor tidkrevende. Så jeg ender med å hakke og fryse ned og da er det så lett å glemme bort samt at hele fryseren stinker ramsløk... Syns den er best fersk, her til egg.

Skiføret har hatt vanskelige kår siste uke i Ålen, men over tregrensa er det fortsatt fint. Det meldes imidlertid om minusgrader nesten hele kommende uke, så kanskje er det håp for en skitur 17. mai 🙂

Her er det noen som skulka på skolekjøkkenet Man smelter smør på lav varme slik at melkepartiklene synker til bunnen. Det klare smøret som er på toppen tåler mye høyere varme uten å bli svidd

Du har lastet opp bilder med HEIC format, dette er Apple sitt alternativ til JPG. Jeg måtte laste ned bilden på min Mac, for å se de. Endre format til JPG for bildene, så kan de vises.