Vinnerliste

Jeg vil fraråde ett hvert bålforsøk nå, også på godkjente plasser. Var skogbrann i Sørkedalen tirsdag, en engangsgrill hvor vinden tok tak i flammene, og i Maridalen i dag. I Maridalen hadde bålstarter selv varslet brannvesenet og slukket iherdig selv, men til ingen nytte. Ca 200 kvm som ble svidd av. Ekstremt tørt nå. Ikke noe særlig med regn, og ikke noe bunnvegetasjon som har begynt å gro.

Ikke mere Brusletto på meg. Denne gang valgte jeg en Casström No.10 Swedish Forest Knife.

Sett fra en litt annen synsvinkel så er valg av telt såpass alvorlig at det i mange tilfeller er lettere å bytte til en kortere samboer enn å begynne å måtte gå på kompromisser angående teltvalg. (Bare nevner det i tilfelle du ikke allerede har lest alle de nylige trådene der blant annet "Østblokken med sovepose" får tilsvarende innspill) Ellers vil jeg invitere @Memento mori til tråden da jeg mistenker at han er av de som har testet flest alternativer teltmessig der sovelengde er en vesentlig faktor...

Ja eg lånar vekk utstyr. Eg har funne at det krev mindre av meg å operere med tillit, for så å få en nasestyver ein sjeldan gong, enn å operere med generell mistillit til mine medmennesker. Det siste er rein energisløsing for min del. Sjølv behandlar eg lånt utstyr pent, steller det og leverer det tilbake i like god stand som når eg lånte, helst betre om mogleg. Men, eg har også vore uheldig eit par gonger gjennom eit "langt turliv" å gjere skade på andres utstyr. Då finn som regel oppegående mennesker ei minneleg løysing.

Samme her. Min er i tillegg merket "Herrer" ;-D

Er enig i at 8x er grei forstørrelse til formålet. Det er nevnt både 22 og 42 i lysåpning. Jeg ville kanskje valgt en i mellom. 8X32 er den som oftest blir med meg på tur. Den er fremdeles ganske kompakt, men man ser bedre i den. Jeg ville i alle fall ikke valgt 8x22 i den priskalssen. Heller da 8x42, selv om den blir litt større og tyngre. Jeg håper ikke du synes det er frekt å si, men 1300 er i laveste laget for å få en god kikkert, og om man velger en 8x22 i den klassen så blir det etter min mening både dårlig lysstyrke og snevert synsfelt. Objektivdiameter 22 setter også større krav til objektivet for å få god skarphet, og da bør man opp i en høyere prisklasse. -Er nå min mening da.

Me too! Grønt sådan..

Denne er et godt valg, riktignok 200 kr over budsjettet: https://www.kikkertspesialisten.no/products/opticron-adventurer-ii-wp-8x42-dcf-ga Det er en Opticron 8x42, som veier litt over 600 gram. 8x forstørrelse er nok, det er viktigere at den slipper inn bra med lys, slik at den kan brukes greit under dårlige lysforhold. Jeg mener denne er et godt kjøp til allround bruk.

Da tror jeg du har svaret på hvorfor skiskoene dine blir mursteiner og kartankene fryser fast. Det er damp fra føttene dine som fryser i skoene der det går over til å bli minusgrader et sted inni foret. Kjøp det et par dampsperresokker, opplev en hverdag med tørre sko, varme føtter og litt stank fra innersokkene men mye billigere enn nye sko. Det varierer sikkert fra person til person hvor mye du svetter og hvor klamt det bli, men jeg tar alltid litt klam sokk over kalde tær.

Etter x antall uker uten barnefri og ekstra mye pga korona og kragebeinsbrudd på minsten måtte jeg bare ha litt space. Leverte barna til barnevakt og tok med hunden i Østfoldskogen. Der ventet fred og ro, bever og bål. Som alltid sov jeg mye bedre, ca ti timer. Viltgryte smakte sykt godt, med reinsdyrkjøtt fra en venn som jakter på Hardangervidda. Evig takknemlig 🤗 Det ble selvfølgelig en altfor kort tur.

Eller så må du komme deg litt opp i høyden over 400 meter. Der er det fortsatt mye snø og går brillefint med bål 👍🏼

Hei, XXL dumper vortex diamondback til den prisen med jevne mellomrom. 8 eller 10x 28 mm er en fin liten kikkert til vanlig bruk i godt lys. Den ble solgt for 999 sist uke og kommer nok tilbake til den prisen. Større objektiver gir større kikkerter som plutselig blir veldig store. 8x forstørrelse er lettere å holde rolig en 10x. Nikon monarch er også fine kikkerter. Brukte å være kjempebillige på XXL. Mvh Tore

Jeg har en steiner safari 8x22 ultrasharp og er fornøyd med den. Liten og lett og passer i jakkelomma. Dette er en billig kikkert så optikken er ikke det beste, men den generelle kvaliteten er bra. https://www.fjellsport.no/steiner-safari-ultra-sharp-8x22.html?channable=e79947.MzcwMzMw&gclid=Cj0KCQjwj7v0BRDOARIsAGh37irOK6ySNEI-_ZxwW7IBygop4KZHQHTQ4SYtdM-R8JfRXBhUXGFmr4EaAs-QEALw_wcB

Bruker en 1 liter Nalgene flaske med vid åpning. Knallgul så jeg aldri kan ta feil 😁

Jeg låner ut gamle ting jeg ikke bruker sjøl lenger, hvis det står om. Muligens kanskje hvis jeg er med sjøl, at jeg kunne låne ut annet. Men jeg er mer i motsatt ende, at jeg faktisk tenker over hva jeg tar med, når jeg er på tur med andre folk. Har både fått lutet et flunke nytt (første natt i det, ja) UL-telt av andre som syntes det var så artig med bålglør opp i lufta. Heller ikke så morsomt med folk som ikke holder styr på hunden sin. (Nuvel, det ble brått mer kontroll på den da jeg sa hva teltet kostet og det måtte erstattes hvis det ble ødelagt, men det ble jo ikke så trivelig stemning av det, akkurat.)

Slutter meg til @Sovjetunionen og @Bjørn J. Jeg har et Orion II extreme i teltsamlingen og dette benyttes på koseturer sammen med samboer. Veldig god takhøyde, god sovelengde (jeg er 184 cm.) samt doble innganger og grei nok vekt. Mye telt for pengene. Dersom det stort sett er du og samboer som skal bruke teltet tenker jeg at du ikke vil trenge 3p utgaven. Orion II holder mer enn nok, et fortelt til utstyr/sekker og det andre forteltet til kokkelering samt inn/utgang

Da ble det Pajak Core 550 fra Outnorth.no Med 15% rabatt ved registrering synes jeg prisen ble riktig så fin

Er av samme oppfatning at sunn fornuft er det beste. Unngå situasjoner som kan spre smitte, og ellers være snill og grei For egen situasjon så er det ikke så vanskelig. Bor jo i en av Norges største kommuner, som attpåtil ligger i Indre Troms. Så gode muligheter for nærtur. Blir gjerne en kort kjøretur, men dropper å fylle kaffekoppen underveis (drastisk personlig tiltak). Noen vil kanskje kalle det unødvendige fritidsreiser, men er jo forskjell på å klippe neglene og å kappe av seg hånda.

Synes egentlig at retningslinjene blir enda mer uklare etter påsken. Det er greit å dra på hytta men man skal inngå unødige fritidsreiser innenlands? 🤔

Jeg har brukt Orion mye (riktignok 2-personsutgaven), og jeg er 187 høy. Lengden er ikke noe problem, de bratte teltveggene hjelper godt. Som nokså lang person setter jeg umåtelig pris på den sjeldent gode takhøyden i Orion, den er gull verdt. Selv liker jeg også å ligge i teltet og nyte utsikten, og der er Orion perfekt med to innganger, og det faktum at du ligger "på tvers". Det er et solid og velkonstruert telt, tåler skikkelig uvær.

Denne var mest interessant for meg, den er slappere enn jeg har hørt til nå. Så den er nå skjermdumpet, og så skal jeg ikke sjekke mer, for da kan jeg faktisk holde meg til de opprinnelige påskeplanene jeg hadde – med litt andre vurderinger mtp. vær og risiko. (y)

HVA?? haha Holdt på å tagge deg i den der, men lot være, for å være litt snill for en gang skyld. Men ser jo at det delvis hadde sin effekt alikavel

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Bra svar, ja jeg er enig i at man skal være solidariske. i forhold til dugnaden osv. Jeg ville etter 20. april ikke samlet meg med større folkemengder enten i hyttefelt eller f.eks med ungene på en fotballbane, men om vi tar en tur i fjellet/skogen, er alene en helg på tur, 1,5-2t med bil hjemmefra så tenker jeg at jeg bidrar fint til at man ikke skal smitte andre.

Du sier ikke noe om hvor du bor og hva som er aktuell avstand hjemmefra. Jeg er ikke veldig kjent med forholdene i den nære bymarka lenger (bodde i byen nede ved Tøyenparken på 80-tallet), men jeg kunne ha gjettet meg til at Vettakollen er full av folk på en fin dag. Knappe 2 km fra T-banen som kommer fra sentrum (!) er godt innenfor en spasertur for de aller fleste i Oslo, selv de som bare liker å ta seg en søndagstur i skogen noen få ganger i løpet av året. Det er nok en god grunn til at DNT nettopp bygde ei ny hytte akkurat på Fuglemyra rett ved Vettakollen. Jeg vil tippe at du vil finne helt andre muligheter om du for eksempel kjører inn til parkeringa i Sørkedalen eller Hammeren i Maridalen og går innover derfra. Det er en del koller innover som ikke har merkede stier, og selv om det sikkert går stier dit allikevel, så vil du nok ganske ofte oppleve å få være helt alene på en del av disse, selv på en fin dag. Erfaringsmessig er det også slik at du ikke skal lange biten (100 meter?) fra en tydelig og mye brukt sti før du får være alene, og er det i tillegg uveisomt og kronglete har du nærmest en garanti. Jeg vet ikke hvor lenge du skal bo i Oslo, men i tiden framover har du mange fine turer å se fram til der du utforsker nye områder og finner dine egne veier som du trives å vandre langs. For de finnes, det gjør de. Bare du tar turen og leter dem opp! God tur! Og god påske.

Låner kun bort utstyr som jeg har kjøpt en bedre erstatning for i utstyrsboden. Så rett og slett utstyr som har gått av med pensjon, men som er greit å ha i tilfelle..... Stoler ikke på at folk er like nøye med utstyret som det jeg er. Veldig billige ting har jeg lånt vekk flere ganger, dette er utstyr som det ikke gjør så mye om skulle gå i stykker da det er lett å få erstattet

Ja og nei. Har/har hatt noe eldre utstyr som er til utlån, eller gis bort når noen trenger. Noe utstyr lånes ut til familie og venner med en klar beskjed om at det forventes i hel tilstand tilbake. (Noe kan ødelegges under bruk ut fra generell bruksslitasje, da stiller det seg litt annerledes om jeg står for 99% av bruken og så går det i stykker under vanlig bruk den ene prosenten.) Annet utstyr lånes ikke bort pga personlig bruk, eller det er dyrt eller vanskelig å få erstatta.

Jeg låner også ut, men da med en streng og grunndig gjennomgang av hvordan alt skal brukes, vedlikeholdes og hvilken stand det skal leveres tilbake i, før avreise (iallfall til folk som ikke er turfolk). Hvis det er lengre turer bruker jeg leieting.no og leier det da ut til en veldig billig penge, men med en forsikring på kjøpet. Det gjør meg muligens til en streng venn, men jeg får iallfall igjen turustyret i god stand og beholder således vennskapet Det er også ting jeg ikke låner ut, bl.a lettvektstelt og soveposer siden det fort går i stykker.

Jeg har en teori. Når brenneren er i drift, utvider brennerklokken seg. Silenceren synker derfor ned. Når brennerklokken kjøles ned og krymper vil silenceren stå i og utvide klokken litt. Dette skjer litt og litt for hver gang silenceren står i når brenneren kjøles ned. 👍👍👍

Hei hei! Og velkommen! Jeg har hatt dette i ett par år nå, både alene og til å sove 2 personer. Har absolutt ingen ting å utsette på det. Oppsettet blir man vant med, er vanlig stang-i-kanal opplegg, er 3 stenger som krysser og reiser teltet. I tillegg glir de veldig lett (meget positivt), noe ikke alle telt-leverandører kan si om sine telt. Luftingen er fantastisk, et uhyre fleksibelt telt til flere/alle årstider. Her kan man lufte så mye og lite man vil, på alleslags mulige måter. Myye plass i når dørene er lukket, til både utstyr og matlaging. Kvalitetsmaterialer tvers gjennom. Er det noe spesifikt du lurer på? Noe jeg enklere kan besvare enn "kjøp det om du har pengene"? 😅

Da Mats Grimsæth publiserte historien på Instagram (ja jeg følger ham og rakk å se det i "stories") så det overhodet ikke ut som et arrangement. Det ville være idiotisk av ham å lure på seg noe slikt, så inntil det motsatte er bevist velger jeg å tro det er ekte.

Her er et bilde av min HelSport tarp satt opp som et spisstelt. Jeg fikk satt i noen ekstra huller langs kanten på den slik at jeg kunne sette den opp på denne måten med flere plugger. Dette gjorde HelSport helt gratis. (Her var det bare fjell så det ble stein i stedet for plugger.) Her brukte jeg en av stengene som følger med, men du kan like gjerne bruke en pinne eller en teleskopisk skistav / gåstav. Sett stangen litt på skrå inn i teltet og lag åpningen litt mindre så står den uten bardun i front.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta. Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden. Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med. En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta. Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider. Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis. Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett. Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen. Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen. Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk. Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter? Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen. Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta. Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her. Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå. Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes. Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt. Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående. Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta. Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den? Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt. Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen. Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før. Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet? Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe. Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da. Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg. Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng. Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for. Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom. Kan dette være en issoleie? Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen. Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det. Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det. Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det. Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva. Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede. Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen. Flott tur, takk for turen!

Det gleder meg virkelig at en så erfaren friluftsmann som @Espen Ørudfronter kvistbrenneren, og da tillater jeg meg nok en gang å skrive om dens fortreffeligheter. Og om noen skulle tenke at dette skal handle om meg og min konstruksjon tar de helt feil, men det jeg ønsker er å inspirere, nok en gang, hvilken ressurs en kvistbrenner er, som stort sett veier under 200 gram. Og ikke minst fronte hvilke ressurser som bare ligger der og venter på å bli brukt. Og de er gratis, og du sparer rygge for minst 2 kg, i form at en bråkete brenner og og et par liter drivstoff. Og for ordens skyld: Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet tidligere. KVISTBRENNERENS FORTREFFELIGHETER. Motforestillingene kan være mange. Hvordan finne ved på høyfjellet? Heller ikke jeg "fant" ved, før jeg begynte å tenke i andre baner. Det tar lang til å sanke! Ikke om du planlegger litt. Før du kommer til neste leirplass, ta frem en lite tau og sank. Og før du drar videre ta med litt i sekken. Men når regnet høljer ned? Tørr ved finnes uansett! Tørr ved i denne forbindelse er greiner og kvister. ellet trær, for den saks skyld, som har tørket på rot og som har mistet barken, hvert fall det meste. Jeg har kommet til lægere på Hardangervidda hvor det er kjørt inn tørrgran på vinteren og som ligger uten skydd på utsiden. Den er fremdeles knusktørr, det er bare å sage kløve - og tenne opp. Eller her hvor jeg har mitt hemmelige vedlager fra 2006. Tørr ved kjennetegnes best ved at den har en glinsende patina (hinne). Bruker denn som dubbingnål, så drømmer jeg litt også Om denne er litt fuktig kan du skrape litt i overflaten, og brekker du sakte får du fine opptenningsstrimler. Men å dra uten backup er uforsvarlig: - en gassbrenner og en liten gassboks er alltid med ! I min kvistbrenner har jeg boret et 8 mm hull i senter. Der plasserer jeg Trangias/Magasinets gassbrenner (med forvarmingsbøyle!) som opprinnelig er designet for stormkjøkknet. Om det ikke følger mutter med brenneren går det sikkert an å bestille en slik, for fingjengene er så spesille at selv en meget renomert maskinforretning ikke hadde slike. Men bare kjøp et par muttere med fingjenger og "tru" den på. Godset i brenneren er messing så det gikk fint. NB! Pass på å skru både på og av på et sted hvor du finner mutteren igjen om du mister den. Apropos gass. I løpet av 2014 - 2017, ca 35 døgn på Hardangervidda har jeg kun brukt gass en gang, men da var jeg så ille ute på siste turen at jeg hele natten vurderte på trykke på HELP knappen på SPOTen. - en billigere variant er Colaboksovnen, eller rødspritbrenneren til Trangia. Lett og lage av to colabokser . - eller den aller enkleste rødspritbrenneren - laget av en barberskumboks. Med denne eller colaboksovnen kan du koke en koppkaffe bare ved å sette kjelen direkte på ovnen. Og nå til slutt - hvert fall nesten til slutt - har jeg spart det beste! Toppen av nyetelse - hvert fall for meg er å ligge ved et bål i mørket og se drømmende inn i flammene. For nærmere et bål kommer du ikke!! Å gjøre opp bål på høyfjellet er ikke allid like lett, og ofte får du ikke plassert det der du vil. Og et bål setter merke i naturen. Ved å sette kvistbrennern på en flat stein kan du flytte den dit du vil, og hva er ved bedre enn å kjenne varmen fra et bål tine en frøsen kropp. Og om du ønsker å bruke kvistbrenneren i innerteltet så til gass, fyr opp utendørs, og når du har kontroll på flammen, ta med den flate steinen og ovnen inn. Imidlertid og NB, NB! Vær oppmerksom på kullos, særlig om du også koker. Og til slutt. Tenk om jeg noen gang fikk oppleve å se en mann bytte ut sitt kjære stormkjøkken: @Bjarne H.S. Og helt til slutt - jeg lover: Følger YR med argusøyne. Ennå er nordvesten den fremtredende vindretingen, men så snart den ikke lenger er den dominerende - drar jeg til mitt elskede- - - - - .

Nei, akkurat som hjemme. Sover veldig bra i telt. Men merker at nattflaska må fram når dagen har vært hard. Da skjer det tydeligvis noe i kroppen. Litt artig å se hvor mye en tisser også. Er noen ganger at det er såvidt 1 liter holder for min del.