Vinnerliste

Nærtur i solskinnet til Løvstakken på søndag, og i dag ble det en smak av Chicken Fried Rice ved hjelp av en motvillig Svea 123R i vinden på Damsgårdsfjellet: Da jeg passerte en liten dam ved stien ned fra Holefjellet, kunne jeg fastslå at det fantes noen som var enda mer opptatt av egg i påsken enn oss tobeinte. Og jeg innså plutselig at akkurat dét hadde jeg faktisk glemt å handle inn, så det blir vel en tur på butikken før den stenger i kveld

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Jeg har ikke funnet noe her til lands, men har bestilt EVA-skum fra foamorder til akkurat dette bruket. Jeg gikk for 0,3cm tykkelsen.

Hei TL Det lønner seg som vanlig å ha god tid og følge med litt. Jeg har brukt Alfa Glittertind mye nå i ett år, og dette har vært fantastiske sko. @graham kjøpte også et par og mente de var OK. Eneste lille minus kanskje er at de tørker noe seint, men dette er jo ganske vanlig med fjellsko med GoreTex. Disse ble solgt for 50% på Milrab (ca1800) og de hadde alle størrelsene for herre inne, men de er helt fri nå desverre. Merkelig nok så ser det ut som at alfa selv har denne inne, men kun damemodellen til halv pris for 1899,-

I natt og formiddag hadde det regnet. Selv om det var opphold da jeg la av gårde på en liten rundtur over Lille Kolsås, den minste av de tre Kolåstoppene, lå tåka fortsatt lavt. Så det var gode forhold for fotografering av dystre skogsinteriør, underveis. Hele området er vernet, så her står trærne til de faller av seg selv. Inne på de åpne myrene der sola ikke kommer så godt til finnes det fortsatt snø. Fant et lite granskudd, som har slått rot på stubben til en fallen gran. Utsikt fra Lille Kolsås mot nordryggen på Søndre Kolås, som et er svært populært mål både for turgåere og klatrere. Ikke akkurat været for flotte utsiktsbilder idag, men knipset likevel et bilde av Kirkerudbakken, stengt som alle andre alpinanlegg i disse dager.

På veg rund bildevatnet på sotra som vanleg.

Det er vel nærtur som gjelder i disse tider. Da er det kjekt å få prøvd ut plasser man har sett for seg tidligere som egnede plasser for impulstur! To forskjellige turer fordelt på 3-dager; Utsikten over Kristiansund by. Ble noe mer vær på denne turen en antatt men det gjorde ikke noe. Litt varmt i kroppen før leggetid gjør seg. Gjorde unna 16km denne dagen samt en plass mellom 900-1000 høydemeter. Det kjentes for en kropp tildels ute av form. Så ble det en tur i marka. Litt slit å finne teltplass blandt tuer og svært våte områder men det gikk etterhvert. Tung sekk denne turen, men viktig å kose seg en lørdagskveld.

Da er det aller enkleste og raskeste å ta T-banen til Skullerud skulle jeg tro. Derfra kan du gå rett inn i marka. Hvis du vil gå hjemmefra er det kanskje kortest til Opsal. Ikke skogen akkurat, men hvis du er interessert i fugler er Østensjøvannet unikt, særlig fra nå og ut over våren. Jeg mener det skal være observert over 200 forskjellige arter der. Vannet ligger midt i drabantbyen og er kjent blant ornitologer og fugletittere også utenfor Norges grenser (også plantelivet er unikt for dem som interesserer seg for sånt).

Å nei ! Det er Lillomarka gitt 😁

Takk for et godt og utfyllende svar Spørs om jeg må opp i pris, ja...

Hei! Tviler på du finner fottøy som passer spesielt bra til alle disse bruksområdene og i den prisklassen Generelt har du vel to hovedtyper her, enten en halvhøy GTX sko eller jaktstøvler. Jaktstøvler vil nok holde deg mest tør men går på bekostning av vekt og komfort på lange turer. Sånn sett ville jeg siktet meg inn på en halvhøy støvel i skinn/lær. Da får du noe som fungerer ganske greit til både korte og lange turer i variert terreng. Crispi Besseggen er et trygt valg hvis den passer føttene dine. Prisklassen er over det du antyder men kan sikkert finne noen pent brukt? Ellers har jeg siste ukene selv kjøpt og testet La Sportiva sine TX5 støvler som også virker svært solide og gode om de passer foten din. Disse er rimeligere en Crispi Besseggen. Men du skal nok slite med å komme under to laken på den kategorien du er ute etter for nye vertfall. Men husk at sko er veldig individuelt og det er viktig at du finner sko som passer dine føtter fremfor og se deg blind på merkene

Brukskniv eller pyntekniv eller omvendt. Tore

Da er du heldig. Du har hele Østmarka å ta fra. Du kan antakelig gå hjemmefra. Østmarka er indrefileten i Oslomarka. ;-)

Du sier ikke noe om hvor du bor og hva som er aktuell avstand hjemmefra. Jeg er ikke veldig kjent med forholdene i den nære bymarka lenger (bodde i byen nede ved Tøyenparken på 80-tallet), men jeg kunne ha gjettet meg til at Vettakollen er full av folk på en fin dag. Knappe 2 km fra T-banen som kommer fra sentrum (!) er godt innenfor en spasertur for de aller fleste i Oslo, selv de som bare liker å ta seg en søndagstur i skogen noen få ganger i løpet av året. Det er nok en god grunn til at DNT nettopp bygde ei ny hytte akkurat på Fuglemyra rett ved Vettakollen. Jeg vil tippe at du vil finne helt andre muligheter om du for eksempel kjører inn til parkeringa i Sørkedalen eller Hammeren i Maridalen og går innover derfra. Det er en del koller innover som ikke har merkede stier, og selv om det sikkert går stier dit allikevel, så vil du nok ganske ofte oppleve å få være helt alene på en del av disse, selv på en fin dag. Erfaringsmessig er det også slik at du ikke skal lange biten (100 meter?) fra en tydelig og mye brukt sti før du får være alene, og er det i tillegg uveisomt og kronglete har du nærmest en garanti. Jeg vet ikke hvor lenge du skal bo i Oslo, men i tiden framover har du mange fine turer å se fram til der du utforsker nye områder og finner dine egne veier som du trives å vandre langs. For de finnes, det gjør de. Bare du tar turen og leter dem opp! God tur! Og god påske.

Tipper Maxbo, Monter, Byggeland osv... Sjekk evt med en totalentrepenør som Veidekke, eller andre store. De bruker mengder av dette og de fleste kompiser har gjennom slike fåttt skjære av akkurat så mye de ønsker til telt osv...

Takk for hjelpen gutta, med bedre tid og større lommebok ville nok viking 600 ha blitt valgt. I stedet ble det (overraskende for meg selv ) en McKinley-pose, Kodiak 0. T-lim på minus 1, og 1160 gram, dun. Til den nette sum av 999,-. https://www.intersport.no/200296-mckinley-kodiak-0-sovepose En uslåelig pris, og en pappa som måtte handle to dager før bursdagen var kommet. Jenta er strålende fornøyd, og sov de første tre påfølgende nettene i posen på soveromsgulvet (godt isolert på min gamle Thermarest kingsize underlag kjøpt en gang på midten av 90-tallet og fortsatt i full vigør).

Blafrer 😅. Om det er meldt 10m/s kommer kastene dog opp i betydelig mer, men teltet klarer seg nok. Logikken her i heimen var at om været er utenfor superlights bruksområde så må jeg finne noen andre å dra med uansett 😉 Kommentaren om kuppel var fordi det ikke er så nøye med fortelt i fint vær. edit: 10m/s var kanskje å ta litt svakt i. Begrepet "finvær" strekker seg tross alt ganske langt 😉

Skal du ha oljeuhyre så må du kjøpe oljeuhyre.. Goretex er ikke vanntett, og spesiellt ikke ved mekanisk ytre påvirkning, men goretex er en kjempebra middelvei mellom vanntetthet, pusteegenskaper osv..

Hvorfor ikke Bergans PowerFrame 130L+? Hovedrom + topplokk utgjør 130 liter, dem er gedigen. Sidelommene er på 14L per, altså ender du på 158 liter. Om dette ikke er nok så kan du ta av sekkeposen og bære hva enn du vil. Bæresystemet er mye diskutert. Noen foretrekker PowerFrame framfor Syncroflex, men de fleste motsatt. Brukte selv den sekken i flere år og synes at den er topp! Tung egenvekt men du har til gjengjeld en bærekapasitet uten like.

Gleder meg! Ingen andre "alene-på-tur-med-kamera"-personer er i nærheten av Monsen når det kommer til turglede, entusiasme og formidlingsevne.

I år blir det hjemmepåske også for Lars Monsen, men vi lover bålkos når han inviterer til hjemmecamp hver dag i påsken. sånn lyder tittelen til NRK sin nye Lars Monsen serie som blir vist i påsken ifra Lars sin facebook post : NRK TV tråkker til: Fra torsdag til mandag i påsken kan du bli med meg på direktesendt hjemmecamp her jeg bor, to timer hver dag! For å nevne noe: Jeg får besøk av gjester, kommer med turtips til hjemmepåsken og skal vise klipp fra tidligere turer og ekspedisjoner. Og her trenger jeg hjelp fra deg. Hva er ditt favorittklipp fra mine programmer? Kommenter under denne posten, så skal vi lete i arkivene. Tusen takk for hjelpen! dette blir gøy akkurat hva et vårsykt hjerte trenger https://tv.nrk.no/serie/hjemmecamp-monsen

Er nytt og bedre kamera på episode 2 som er ute nå! 16:9! Er mere fornøyd med denne episoden Takk for tilbake melding, her er filmen:

Dette er vel en BRS3000, en litt mer solid utgave av den populære BRS3000T (av titan, 25 gram). Jeg brukte en slik hele sommeren 2018, helt uten problemer.

Det ble det en kveldstur til utsiktspunktet over Dælivannet i dag. Nå var isen nesten helt gått. Snøbygen som hang over Oslo-gryta nådde meg i det jeg snudde for å gå tilbake til Kolsås. Underveis passert jeg noen blåveis som fikk en liten smak av vinter. Det la seg litt snø på stien. Men så fort bygen hadde passert begynte den smelte bort. Det var godt med en kveldstur etter å sittet inne med hjemmekontor hele dagen.

Etter mye vær lenge, er det å få en sånn dag ren terapi for det meste. Øyliv i Troms😊

Med 0.2 millimeter fersk løssnø oppå gammel snø så var nok skredfaren stor. I tillegg var det overraskende tidlig blitt tversgående bresprekker rett under hengkantene. Vi var nok litt uansvarlige og risikovillige i dag, uten både skredutstyr og bretau. 🤔 Lov å fantasere seg bort på litt uansvarlig topptur disse dager, eller? 😜 Overraskende nok så gikk det fortsatt an å kjøre fra topp til bunn her lokalt. Neste uke må nok spaden med om det skal være mulig. ..mengden nysnø i kveld og tversgående sprekker var forresten fakta. 😄

Alt en gjør innebærer en eller annen form for risiko, det er ikke til å komme unna. Og en tar jo valg utifra en eller annen form for risikovurdering. Risikovurderinga blir bygd på den kunnskapen en har opparbeidet seg over tid. Dvs at de som aldri har drevet aktiviten de skal bedrive stort sett ikke helt vet hva slags risiko de bedriver når de prøver på noe, mens de som har mye erfaring har ganske god kontroll på hva som kan gå galt. Men noe kan alltidsskje som er utenfor vår kontroll. Uansett så er det forskjell på om en aktivitet en bedriver har en gitt mengde risiko basert på tidligere erfaring og vurderinger. Jeg for min del har ingen betenkeligheter med å ta meg en tur ut i hengekøya eller telt. Prøver så godt jeg kan etter mine vurderinger å gjøre turen så trygg som mulig i forhold til risiko slik at sannsynligheten for at jeg skulle trenge hjelp er minimal. Og det tror jeg de fleste her inne også gjør basert på sine vurderinger. Så lenge vi ikke har portforbud så vil alltid noen synes at andre tar unødvendig risiko i en gitt aktivitet

https://www.redningsselskapet.no/korona/?ee=fDusqRZZZbp%2FKYcKt7ENSmq7vuQ%2F&utm_campaign=unspecified&utm_content=unspecified&utm_medium=email&utm_source=apsis-anp-3 Da har Redningsselskapet sjøl også gått ut og endret låten litt. De påstår sågar at det de gjorde var å oppfordre til å bruke sunn fornuft, de har aldri snakket om noe forbud mot å dra på sjøen. Jeg skjønner at de har behov for å presisere det. Det var nok av dem som ikke syntes sunn fornuft var nok innafor, ut fra oppfordringen deres. Men nå har de altså funnet på her å oppfordre folk til å heller ikke være på egen hytte, i egen kommune. Det skal kunne kjøres helt fram til der du er. Forbud er det ikke, men. Jeg lurer på hvor lenge folk kommer til å respektere alle disse rådene alle mulige veier, som er forskjellige, og også endres på hele tiden. Hvor lenge orker man i det hele tatt å følge med? Håper det blir et vennlig påskevær i hvert fall, så vi ikke får det på toppen.

Er det ikke enklere å bytte til litt kortere og litt blidere mann?

Vi burde ha en funksjon for "likar tusen gongar".

Jeg er heldig og har masse turmuligheter i hjemkommunen min. Så i disse tider holdes aktivitetene stort sett til lokal dagsturer og kanskje en overnatting eller to i kort avstand til sivilisasjonen. Altså ingen planlegging av fjellturer eller annet sprell fra min side. Føler jo med de som i disse dager ikke har samme lokale turmuligheter 😉

Tok med 10-åringen på båltur i efta med innlagt middag på stormkjøkkenet. Lot det bli litt glamping over det hele med Helinox chair One, reinskinn, Jervenduk og Kindle lesebrett. Ble tre timer i frisk luft og bålrøyk.:-) Greit å dele søskenene opp noen timer i disse noe spesielle dager....

Helsport Reinsfjell 2 superlight til kr. 5000,- hos XXL virker å være en god pris, om det er et røverkjøp å regne er kanskje ikke sikkert, men likevel verdt å nevne. https://www.xxl.no/helsport-reinsfjell-superlight-2-tomannstelt-bla/p/1100095_1_style

Jeg gidder ikke en gang å lese hele innlegget. Kjøp heller Reinsfjell 2 SL eller 3. Kuppeltelt er suverent langt bedre enn tunneltelt! Min mening.

flotte bilder Og info!

Tenkte komme med en ny knallserie som sikkert mange vil like. En fyr som går Newfoundland på tvers. Han sier selv han er inspirert av Lars Monsen, og filmingen er mye i samme stil som Lars. Her har vi en bra miks med teltliv, bålkos, vandring og fisking. En film som virkelig gir dybde med alt innholdet den tar med.

Laget 6 stk 50cm snøplugger av biltemas brøytestikker før teltturen i helgen. Skråskjærte enden og pusset bort skarpe kanter med smergelpapir. Boret hull og satte i en løkke som er lag nok til å nå over øvre enden av pluggen. Dvs at en kan tre løkka gjennom teltring eller bardun og deretter legge løkka over enden. Fungerte bra (i hard snø). 15-kroners pluggen: Ankre for storm, selv i lett bris:

Jeg har en teori. Når brenneren er i drift, utvider brennerklokken seg. Silenceren synker derfor ned. Når brennerklokken kjøles ned og krymper vil silenceren stå i og utvide klokken litt. Dette skjer litt og litt for hver gang silenceren står i når brenneren kjøles ned. 👍👍👍