Vinnerliste

Det er vel nærtur som gjelder i disse tider. Da er det kjekt å få prøvd ut plasser man har sett for seg tidligere som egnede plasser for impulstur! To forskjellige turer fordelt på 3-dager; Utsikten over Kristiansund by. Ble noe mer vær på denne turen en antatt men det gjorde ikke noe. Litt varmt i kroppen før leggetid gjør seg. Gjorde unna 16km denne dagen samt en plass mellom 900-1000 høydemeter. Det kjentes for en kropp tildels ute av form. Så ble det en tur i marka. Litt slit å finne teltplass blandt tuer og svært våte områder men det gikk etterhvert. Tung sekk denne turen, men viktig å kose seg en lørdagskveld.

På veg rund bildevatnet på sotra som vanleg.

Det ble det en kveldstur til utsiktspunktet over Dælivannet i dag. Nå var isen nesten helt gått. Snøbygen som hang over Oslo-gryta nådde meg i det jeg snudde for å gå tilbake til Kolsås. Underveis passert jeg noen blåveis som fikk en liten smak av vinter. Det la seg litt snø på stien. Men så fort bygen hadde passert begynte den smelte bort. Det var godt med en kveldstur etter å sittet inne med hjemmekontor hele dagen.

Etter mye vær lenge, er det å få en sånn dag ren terapi for det meste. Øyliv i Troms😊

Med 0.2 millimeter fersk løssnø oppå gammel snø så var nok skredfaren stor. I tillegg var det overraskende tidlig blitt tversgående bresprekker rett under hengkantene. Vi var nok litt uansvarlige og risikovillige i dag, uten både skredutstyr og bretau. 🤔 Lov å fantasere seg bort på litt uansvarlig topptur disse dager, eller? 😜 Overraskende nok så gikk det fortsatt an å kjøre fra topp til bunn her lokalt. Neste uke må nok spaden med om det skal være mulig. ..mengden nysnø i kveld og tversgående sprekker var forresten fakta. 😄

To netter i telt i Lillomarka denne helgen, hvor jeg ikke har vært på overnattingstur på minst 10 år. Gikk hele veien til/fra hjemmefra. Kunne tatt turveien langs Akerselva , men der var det nok for folksomt, så det får bli en annen gang, i stedet ble det bilveien til Kjelsås. Dro hjemmefra rundt fem fredag, brukte 45-50 minutter til stien startet på Kjelsås. Tok feil av en sti jeg ikke har gått på lenge, og kom over dette originale byggverket med gløtt av Maridalsvannet: Var framme ved Fugleleiken etter litt over to timer. Måtte på med hodelykta mens jeg satte opp teltet. Stjerneklart om kvelden, men mye trær rundt teltplassen skygget for stjernene. Våknet dagen etter til sol. Brøt leir og gikk videre nordover, nå utenom stier og på steder jeg ikke hadde vært før. Fin vårstemning mot Granberget: Hadde sett meg ut en teltplass nord for Granberget i åpent landskap, for det var meldt klar himmel siste natta også. La meg halvveis utenfor teltet i ellevetiden, hørte på musikk, fikk sett et et par meteorer. Natta ble kald, det var meldt ned i minus fem. Våknet etterhvert til varmende sol og fuglekvitter, virkelig herlig. Etter te og en stor dose havregrøt var det bare gå ned til byen igjen. Holdt godt tempo, brukte litt under tre timer, god-sliten i kroppen etterpå.

Lønner seg ikke å være DNT medlem for tiden...

jeg har Keron 4Gt og Svea3 extreme (forgjengeren til Spitsbergen). Jeg liker ikke døren til Svea, her er Keron mye bedre. ikke opplevd problemer med ising. dvs. det har iset, men ikke vært et problem. verken på det ene eller andre teltet. Det er ikke lettere å sette opp Keron enn Svea. Dette utgjør ingenting om kanalene er utenfor eller innenfor. Stormmattene til er i veien på vår, sommer og høst. Jeg synes derimot de er kjempekjekk på vinteren. Dog savner jeg de ikke nevneverdig når jeg bruker Keron4GT. At man kan løfte opp hele "bakre fortelt" på Spitsbergen for å få panorama utsikt og svært god ventilasjon gjør at jeg ville valgt det om teltet primært skal brukes på sommer, noe du ikke skal. Ikke sikkert det hjalp noe. Men jeg tror jeg ville kjøpt det billigste av de.

Hilleberg Unna er et solid helårstelt, så du er trygg med det. Jeg ville tatt det vanlige innerteltet på høyfjellstur, ikke netting-innerteltet. I høyfjellet er du lite beskyttet mot vær og vind. Om det blåser mye bør du kanskje tenke på vindretning og hvor du kan finne teltplass i le, for å få det behagelig i teltet. Jeg kjenner ikke forholdene på Saltfjellet (har lyst på telttur på Saltfjellet, men tror det ikke blir i år). Det kan være vanskelig å finne pluggfester på høyfjellet (steinete bakke og lite vegetasjon, f.eks), så jeg pleier ha med noen liner slik at pluggene kan settes ned der det er feste, ikke der hvor telthjørnene er (linene brukes som forlenger mellom festeløkka i teltet og pluggen). Hvis du skal virkelig høyt til fjells hvor det nesten ikke er festemuligheter i bakken, kan du ta med noen lange liner for å forlenge barduner o.l for å få feste rundt større steiner. (Fra teltplass på 1550-1600 moh i Breheimen)

Bra tips da skal jeg prøve det. Får nok øve meg litt i hagen nå mens jeg venter på snøsmeltingen på Hardangervidda.

Man knyter jo i hvert fall en av bardunene i noe tungt (f.eks ryggsekken) for sikkerhets skyld. (Det lærte jeg den ubehaglige måten 😂)

Keron any day! Døra er nevnt, bardunene er nevnt, det er også ferre av de (@færre plugger), elefantørene er nevnt (@du trenger de ikke), lett å få stramt. Så på Svea i sin tid, men gikk for Keron 3GT. Sideveggene i innerteltet i Keron 3 er mer eller mindre helt rette, dvs at oppgitt bredde er utnyttbar helt ut. Innvendig er også Keron høyere i større bredde. Stengene på Keron er 328cm, Spitsbergen har 330cm. Utvendige stangkanaler stjeler litt, men ser ikke helt hvordan Helsport greier å trylle frem så mye høyde og samtidig så mye bredde. Faktoren er 3.14 for begge.

Her er i alle fall "mitt" lokale Røde Kors sin uttale kring tur/friluftsliv og Covid-19. https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1814784241988565&id=304693836330954 Dette samsvarar godt med det eg tenkjer er fornuft.

Er det ikke enklere å bytte til litt kortere og litt blidere mann?

Standard koronavennlig nærtur over Laksevåg i går etter jobb - deilig når solen fortsatt sto høyt på himmelen da jeg kom ned til en litt sen middag Synd at koronatiltakene gjør det lite aktuelt å ta buss på jobb og gå hjem over et fjell tilbake, slik jeg ofte gjør ellers - men nå som dagene begynner å bli avsluttet med lyse kvelder, er det jo faktisk god tid til å ta en tur (uten hodelykt) etter at man er kommet seg hjem fra jobben også. Og da ser jeg bort fra dagene der man plutselig har blitt påtvunget hjemmekontor... Uansett: Nå er det bare drøye to uker til man må regne med å bli uglesett om man tenner seg et kaffebål, og jeg har ennå ikke fått testet vinterunderlaget for Draumr XL - det er to gode grunner til å få til en overnattingstur temmelig snart

Slukskrinet mitt er stappfull. Den er passe stor (eller liten) slik at den passer i lomma til fjellbuksa. Jeg liker å gå langs vannet, helst rundt der jeg fisker. Det blir fort noen kilometer. Så skramler det skikkelig i buksa (slukskrinet mener jeg). I tillegg mister slukene lakken. Irriterende. Så tok jeg litt skummateriale og tapetkniv. Nå ligger slukene pent i skrinet uten å lage rabalder. Oversiktlig er det og. Pluss at jeg måtte slanke innholdet.

Gjør som meg KS10 og kjøp begge to . (jeg er telt-hore) Akkurat nå har jeg faktisk kun Keron 4 GT og Spitsbergen X-Trem Camp 4.Nettopp solgt ut 3 andre. Vet faktisk ikke hvilket av disse to jeg ville beholdt hvis jeg skulle ha bare ett, men fornuften sier Keron. Synes at det er gøy med jøglefargene på Spitsbergen og at Ousland bruker samme teltet i modifisert versjon. Synes også at storm-matter er ok på vinteren, selv om jeg vet det ikke er nødvendig. Hvitserk, som har en rekke Grønlandskryssinger hvert år med betalende kunder, har i mange år brukt Keron tilnettopp dette. Hadde neppe gjort det hvis glidelåsene eller fravær av stormmatter var et problem. Tror du blir fornøyd uansett hvilket telt du velger.

Jeg synes det ser ut som der skal med hodeenden mot vinden, for å unngå at det driver like mye regn inn når det blåser, og fordi at man da sitter litt i le med dørene åpne. Men når teltet er lukket er der nok mer aerodynamisk med fotenden mot vinden.

Jeg har duomid. Dcf telt har den egenskapen at de ikke lar seg pakke ned så mye. Så volumet er ganske stort. Til gjengjeld veier det lite. Jeg synes ikke det tåler vind så bra da. Siden lufting på slike telt foregår under i fra så får vinden godt tak i teltet. Men det er perfekt dersom det er rolig vær. Hadde jeg hatt en utømmelig konto hadde jeg gått for HMG sitt telt da. Men det får være grenser.

Sikkert noen land-spesifikke greier MSR driver med. Finner du den ikke når du søker på msrgear.com?

https://www.msrgear.com/ie/tents/all-season-tents/front-range-bugfloor-insert/13120.html

Har alltid med noen ekstra barduner som jeg også kan knyte i en av pluggfestene.(De er jo ikke midt på teltet slik som bardunene er)

Døra på Keron er usedvanlig mye bedre designet enn på Spitsbergen. Keron er lettere. Keron har større åpning i innerteltet fordi glidelåsen følger takprofilen. Det er dermed lettere å komme ut og inn av innerteltet samt at man ikke tar oppi så lett når man sitter i åpningen med bena i kuldegropa. Jeg har både Spitsbergen Xtrem og Keron GT. Begge i 4- manns.

Jeg er selv aktiv i det lokale hjelpekorpset, og kan si att om noen har behov for hjelp så kommer vi. Det KAN ta litt lenger tid en vanlig, grunnet påkledning av smittevern.

Tomatbønner er jo digg, har ikke tenkt over at det kan tørkes. Men har tørket brune bønner, det funker supert. Høres i grunnen logisk ut at det meste av hermetikk og ferdigprodukter kan tørkes, og til en tur på 1-2 uker kan man få både økonomisk gevinst og variasjon ift. Real. Tror kanskje jeg skal teste ut bogskinke, det har jo lav fettprosent og burde i så måte funke bra. Er dog litt skeptisk til at konsistensen kan bli gummiaktig men verdt et forsøk. Frokostblanding med tørrmelk skal også prøves

Utrolig hva som ordner seg via dette forumet altså! Glittertind på tur i posten! Takk @Blaser

Det ble Reinsfjell SL 3 til slutt 👍

Hei, Vi kjøpte et mountain hardwear casa 4 til samme bruk når ungene var små. Høyde inne var 168 cm og det kan ikke overdrives den positive betydningen av ekstra høyde har med barn tilstede. Vi kunne gå oppreist inne i dette teltet. Barn ligger ikke akkurat rolig og de skal ut på de merkeligste tidspunkt. Vårt telt er nok 3 eller 3.5 kg som fortsatt er lett for et 4 mannstelt. En blanding av myggnetting og vanlig i innerteltet som ga fantastisk lufting. Vårt telt er ut av produksjon men jeg ville nok ha lett etter et telt med større høyde. Første bildet er av mitt telt det to andre er fra nettet. mvh Tore

Jeg vet @tubbs, prøver bare å innføre litt vranglære på forumet 😁 PS. Et kvadrat er også et rektangel ("en firkant der vinklene i alle fire hjørner er rette"), men det er i tillegg et et rektangel med to like lange tilstøtende kanter.

Tarpent? Eks: Rainshadow 3. 109 på det høyeste. Gjennomlufting, to dører, lett, amerikansk, osv. Eller Hogback - 4 pers teltet deres med 125 cm på det høyeste. MSR? Mutha Hubba?

Har holdt pusten, lukket øynene og klikket "kjøp" på et Hilleberg Nallo 2 GT, forsvarer det for meg selv med "selg 2 - kjøp 1" og satser på at Nallo skal få gjøre tjeneste som helårstelt. Ei stund i alle fall ...

Kan alltids selge mitt 3P 4 sessong som desverre er bare satt opp 2 ganger i hagen. Har jo kjøpt Pategonia..

Tok med 10-åringen på båltur i efta med innlagt middag på stormkjøkkenet. Lot det bli litt glamping over det hele med Helinox chair One, reinskinn, Jervenduk og Kindle lesebrett. Ble tre timer i frisk luft og bålrøyk.:-) Greit å dele søskenene opp noen timer i disse noe spesielle dager....

Overnatting kort fra heimen med kidza.

Ja, godt poeng. DNT har est ut som en gjærdeig de siste årene og påtatt seg mange oppgaver, og bruker begrepet "samfunnsaktør" om seg selv. Jeg tror også at det er et taktisk utspill, gråter for sin syke mor som rejohn sier. Men nå er jo generalsekretæren i DNT gift eller samboer med en statsråd (Bent Høie), så det ordner seg nok :-)

Dette er vel neppe en problemstilling som er aktuell for DNT som hovedorganisasjon, selv om det selvsagt er utfordrende også for dem. Alle de betjente hyttene derimot hvor vertskapet driver sin egen bedrift, der er det nok adskillig verre.

En tur litt utenom det vanlige for meg i går. Gikk hjemmefra og hit som bildet er tatt og tilbake igjen, uten stopp og uten å ha med noe. Har prøvd to ganger før, der jeg måtte snu, men denne gangen gikk det bra. 26,3 km. Storhavregrynsgraut er beste drivstoff!

Isfisket meg fra vann til vann inn til foten av ett lite besøkt fjell. Teltet på toppen og våknet til sterk vind og snøfokk. Ikke ett menneske å se, ikke en lyd å høre. Deilig tur!

Godt tips. Bare jeg kommer hjem fra Spania skal jeg også prøve det. Muligheten er jo så mange mht tørking, og man sparer mange penger i forhold til Real. Nå tar jo tilbakeføringen en tid, men ved litt planlegging - fylle blandingen på et beger før man er ca 1 time fra planlagt leirplass. Når det gjelder tomatbønner er de klar eetter ca 1 time og 15 minutter.

Nå har jeg testet tørkede egg, og resultatet ble veldig bra. Jeg rørte de tørrede eggene ut i vann, lot det stå en times tid mens jeg rørte av og til, og stekte dem så i stekepanne med litt krydder på. Det var ikke mulig å merke på smaken at det var tørkede egg. Dette blir et bra innslag i turmaten framover. I samme slengen prøvde jeg å tørke en boks med hermetisk brun lapskaus. Det tok sin tid før det var knusktørt, men gikk faktisk veldig bra. 800 g ble til 150 g. Jeg testet det etter tørking, blandet inn tilsvarende mengde vann som var tørket ut og gav det ett oppkok, lot det stå i 1 t 20 min i vannet før jeg kokte det opp igjen og lot det småkoke i noen minutter. Jeg synes resultatet ble bra, minst like bra som frysetørket turmat. Dette blir nok også et innslag i turmaten framover.

Smerteklinikken. En kneoperason gikk noe galt, ikke med selve protesen med de var bort i en nerve som gav utrolig sterke smerter over to år etter operasjonen, og ofte nå også. Når smertene vekket meg om natten og sterke smerestillende var som pastiller å regne gikk jeg ofte ut i snekkerboden. Og der når jeg kunne lage noen stekespader og vedovner kom tankene på avveier, og etter et par timer kunne jeg legge meg igjen - rimelig smertefri. Og dette har jeg holdt på med , nå på tredje året. Men så har det blitt mange stekespader og ovner. Og hva var vel mer naturlig å kalle snekkerboden for nettopp - Smerteklinikken

Byrkjefjellet i varierende vær

Jeg har en tørke som jeg kjøpte hos Jula, kostet ca kr 200. Den bruker jeg mye, særlig til grønnsaker som lukter. Jeg gjør alt klart på kjeøkkenet, og så bærer jeg alt ut i Smerteklinikken (snekkerboden i garasjen) og lar prosesen foregåder. Dehydratoren har tenmperaturregulering med termoset, men jeg sjekker ofte med et steketermometer at temperature ligger på ca 50 grader. Se på bildene jeg har lagt ut av ferdig tørkede grønnsaker. For å sjekke om de er helt tørr legg de i en plastpose. Utvikles kondens er de ikke helt tørre. Jeg har tørket mat fra i fjor - like god ------------------- Tørrlng av egg. Knekk så mange egg du mener du spiser. Rør hvitte og plomme godt sammen. Hell blandingen i en form og sett den inn i stekeovnen. Temp 50 grader. Etter hvert begynner de å tørke. Ta en stekespade og vend blandingen en gang i blant. Når eggene er ferdig tørket er de som flak. La blandingen tørke litt og hell det hele opp i en hurtigmixer -og kjør - lenge, slik at blandingen blil fin - som sukker. På forhånd har jeg veide eggene og nå veier jeg det tørkede og putter "2 egg" eller hvor mange du vil i en plastpose. Disse har meget lang holdbarhet. Jeg har spist tørket egg som har vært over ett år gammelt. Tørker du i stekeovn, sett en tresleiv i dråpningen slik at fuktigheten slipper ut. ------------ I samme momanget tørrer jeg også tomatbønner. Hell et par bokser i et fat. Og sett det i stekeovnen på 50 grader. Rør stadig i blandingen. Når tørkt vei det hele - hell i plastposer. Når maten skal brukes må du regne ca fem kvarter tibakeføring. Vanmengden (en tommelfingerregel) er lett å finne ut. Vei alt du før du tørker før og etterpå. Differansen er vann som skal tilsettes. Egg og tomtbønner nam nam. Om du frekventerer MC Donald spar på ketsupen. Lykke til

En ting jeg ofte har med meg på turer som varer lengre enn ett par dager er klippfisk . Skinn&beinfri backalao klippfisk . Den veier lite og holder seg i årevis . Jeg legger den i vann over natten i en bekk eller vann. Som oftest i en tøypose jeg bruker til dette . Om morgenen putter jeg tøyposen i en plastpose og henger den bak på sekken når jeg går videre. Og ved middagstid blir fisken sammen med en løk , litt chili og noen tørkede tomater , sammen med potetstappe til en glimrende fjellbackalao...

Jeg ble sugen! 17 dager til langtur på meg, dæven det skal bli godt. Takk for fin rapport!

Flott turrapport! Eg har faktisk studert saman med Bjarte i Bergen😉

Jeg forbeholder meg retten til å synse uansett, selv om dette teltet er uaktuelt for min del. 😂 To videoer, med vind inn fra hodeende og fotende (Pro øverst med vind fra hodeende og Superlight nederst med vind fra fotende): https://youtu.be/VVmfoXjp2w4

Eg har funne denne: http://kso2.lantmateriet.se/#. Eg har ikkje fått nytta denne veldig mykje, så eg veit ikkje alt av funksjonalitet, men kartet ser i alle fall ut til å vere tilsvarande norgeskart.

Etter femten timer i henholdvis bil, fly og buss sto endelig min faste turkammeret labradoren Buddy og jeg alene igjen ved E6 på Stabursnes. Vi ble ønsket god tur av bussjåføren og det skulle gå 10 dager før vi så noe menneske igjen. Planen var å gå over vidda og ende opp i Alta. Stabursnes ligger noen km Nord for Lakselv ved Porsangerfjorden og er det mest brukte startstedet for de som skal inn i Stabursdalen nasjonalpark for å prøve Laksen, men jeg hadde litt andre planer. Finnmarksvidda er enorm og det er urørt villmark så lagt øye kan se og mye mye lenger, derfor er det veldig gode muliheter å dra på tur her i ukesvis uten å treffe andre mennesker og virkelig få kjenne på følelsen av å være alene i villmarka. Min plan var å bruke de første dagene på turen oppe i de ville fjellområde på østsiden av Stabursdalen. Dette er de mest alpine områdene på vidda. Når man kommer lenger sør og vestover, flater det mer ut og de øde rolige viddekonturene blir dominerende. Denne kontrasten er vell vert å få med seg!! Det var allerede langt på kveld da jeg endelig kunne slenge sekken på ryggen å Buddy og jeg kunne ta de første skrittene inn i den nord-norske villmarka.Jeg har sagt det før, men denne følelsen man har når en endelig kan legge sivilisasjonen bak seg, slenge sekken på ryggen og vite at en har eks anntall dager forran seg med fisking, vandring og store naturopplevelser, er helt spesiel. Må oppleves!! Første leieren ble ved et lite vann ved foten av det sore fjellet Njeaiddàn. Nydelig vær og varmt. Dette tydet bra. Dag to våknet vi til fortsatt sol og vindstille. Sekken og utstyret måtte pakkes om etter flyturen og brensel til primusen måtte fylles. Jeg kjøpte en liter Coleman renset bensin i Alta, og det holdt godt på hele turen. Buddy må også hjelpe til og bære, så han fikk leirtøy og litt annet småtteri i kløven. Vi fulgte høydekurven (ca 150 moh) mot SV. Utsikten nordover mot nedre del av Stabursdalen var inponerende. Skjønner godt hvorfor mange legger turen inn der. Værdens nordligste furuskog ligger faktisk i Stabursdalen. Etter noen km la vi kursen mer mot syd, innover i dalen der elven Dilljohkà renner. Vi krysset denne og fulgte elvebredden videre sydover noen km. Her dukket de første reinsdyrene opp i store mengder, noe Buddy satt stor pris på. "Mmmm...mye god mat" tenkte han kansje, eller; "å, så mange lekekammerater". Ikke vet jeg hva som hadde skjedd vist han fikk fritt leide til dyra, men jeg har for meg at han hadde kommet krumrygget og spak tilbake til sin eier etter et velplasert spark fra en sint simle som slett ikke var intresert i hans bekjentskap. Tryggest å holde han i bånd. Utpå ettermiddagen begynte jeg å studere kartet etter en eventuel leirplass. Jeg så meg ut noen vann på toppen av fjellt på vestsiden av dalen. Eneste aberet var at de lå ca 250 høydemeter over der jeg nå befant meg og høydekurvene på kartet lå faretruende tett opp skaret jeg måtte følge. Mange høydemeter fordelt på få lengdemeter er ingen god kombinasjon, særlig ikke med en sekk på over nermere 30 kg på ryggen. Men det er ofte prisen en må betale for å velge å gå utenfor "allfarvei". Like greit å få prøvet formen først som sist tenkte jeg, og la i vei. To timer seinere slengte jeg sekken i bakken og la meg heseblesende i lyngen ved vannet Corvosjavri på 403 moh. Godformen er fortsatt noen km unna, men den kommer nok. Her blir det leir inatt sa jeg til Buddy, som var helt enig. Da jeg med stor nyskjærighet dro ned glidlåsen på teltet morgenen den tredje dagen, så jeg rett inn i en grå vegg med tåke. Væromslag. Tåke er ikke no problem så lenge man kan bruke kart og kompass, men værre er det om man roter seg inn i et område med stor steinur og flyttblokker som det er MYE av oppe i fjellet øst for Stabursdalen. "Vi får ta det rolig i dag" sa jeg til Buddy da vi var klare til og gå. Vi satt kursen nesten rett vest, mot en stor canyon som heter Ingungorsa. Jeg hadde sett meg ut dette området kvelden i forveien da jeg studerte kartet og syntes det så spennende ut, men denne tåka kunne by på litt problemer fordi det er veldig kupert og bratt i det området, men jeg satset på oppklarning å la i vei. Været klarnet opp utover formiddagen og jeg fikk en fin utsikt over dette inponerende skardet som skjærer seg ned mellom stupbratte fjell og lager en canyon som er vell vært et besøk om du tar turen til Finnmarksvidda. Etter Ingungorsa rundet vi Ommàscohkka og la kursen mot noen små vann rett sør for Duolbaràssa hvor vi slo leir for kvelden. Utpå kvelden, da vi hadde slått leir, skyet det til og begynte å regne. Jeg slo opp tarpen utentor teltet for og få litt mer tumleplass. Gryta var full av Røye som var fisket tidligere på dagen, kaffen sto og trakk; det kunne regne så mye det ville, det ble en nydelig kveld alikevell. Da vi våknet i syvtiden dag fire stekte solen på teltduken og det var bare å rulle ut av teltet som en fet kobbe, legge seg til i lyngen, fyre opp primusen og sette over kaffen. Slike morgener er en ren nytelse!! Første del av dagens rute la jeg rundt og vest av Làhten-ceabet fjellet. Her var det nydelig utsikt over den midtre delen av Stabursdalen og videre nordvestover på vidda. Vi stoppet ved et lite vann som nesten rant over av Røye. Kastet ut en liten spinner og etter fem min hadde jeg nok fisk til lunsj for både Buddy og meg. Vi fortsatte ned til Njahkàjavriet, et idyllisk vann som ligger øst for Càppesvàrri i en liten dal omsluttet av små gress-sletter og spredte bjerketrær. Fyrte opp et lite bål, kokte fisken og sovnet mett og god i lyngen. Det kaller jeg en perfekt lunsj!! Utvilt og litt døgnvill fortsatte ferden videre mot syd, over Navkaoavi, krysset Navkajohka før vi slo leir ni timer seiner ved nord enden av det store vannet Àiroavri. Vi var nå helt klart kommet inn i den mer grønne delen av vidda. Det ble lenger mellom steinurene og betydelig lettere og gå. Men en annen "følgesvenn" på turen hadde også meldt sin ankomst for fullt. Myggen. Den hadde med få unntak glimret med sitt fravær tidligere, men den likte seg helt klart her det var mer vegitasjon. Jeg hadde heldigvis med ett myggnett til hodet, og med goretex dressen på, gikk jeg fri. Buddy greide seg overaskende bra han også selv om snuten og beina hans tiltider var helt svarte av mygg, men det virket som de ikke greide å stikke han noe av betydning. Tiltross for det pene kveldsværet krøp vi inn i teltet og tok kvelden ganske tidlig. De ni timene på beina og drøye to mil som hadde vært dagens tilbakelagte distanse hadde satt sine spor. Det var godt å krype i posen og dorme inn. Den femte dagen var det forsatt pent, litt overskyet vær. Idag skulle vi etter planen slippe oss ned helt øverst i Stabbursdalen og krysse over sør for Stabburvatnet for så å sette kursen mer mot vest. Myggen var ivrig, så myggnett var påkrevd stort sett hele dagen. Vi gikk lags østsiden av Àirojavri og over Àirooavi fjellet før vi begynte å slippe oss ned mot Stabursdalen. Planen var opprinnlig og gå langs østsiden av nordre Stabbursvatnet, men her sa fjellbjørka stopp. Tett krattskog og vier gjorde det nesten ufremkommelig. Jeg krysset derfor Staburselven nord for vannet og satte kursen mot noen små vann syd for Suolojàvri hvor vi slo leir. Ganske utolig å se hvordan topografien skifter fra øst til vest av Stabursdalen. Noen av fjellene i øst strekker seg godt over tusen meter til værs, mens på vestsiden består landskapet mer av rolige vidder og åser som sjelden er høyere enn 500 moh. Dag seks våknet jeg av den umisskjennelige lyden av hardt regn som pisket mot teltduken og en stiv kuling fra SØ som truet med å rive teltet opp fra bakken. Hviledag, var min første tanke. Det skulle komme godt med. Det er ikke til å unngå at kroppen får endel juling på en slik tur. Værst gikk det utover beina og hoftene, men ryggen og skrittet fikk sitt de og. En sekk på nermere tredve kilo og et terreng som har vært krevende med elvekryssinger og klatring opp og ned våt steinur setter sine spor, så en dag på ryggen ville sikkert komme godt med. Men utover formiddagen roet regnet seg litt og jeg begynte å bli litt utålmodig etter å komme videre. Det er laaaangt igjen til Alta så det det beste er å bruke dagene. Kl halv elleve var leieren pakket og vi la ivei. De værste gnagsårene ble teipet med gaffa tape. Gaffa holder bedre enn vanlig gnagsårplaster når man etter utallige elvekryssinger er søkkbløt i støvlene og aldrig får tørket de opp. Vi la kursen opp lia mot Langevannet. Vi krysset de to gammle postrutene som gikk mellom Karasjokk og Alta i gamledager. Dette ble en tung dag. De første to timene gikk i konstant stigning og myr, men regnet holdt seg stortsett unna. Men da vi kom opp på fjellet ble himmlen igjen beksvart og regnet pisket i ansiktet og det fortsatte med det resten av dagen. Vinden var soppas hissig at jeg helst ville komme over fjellet og ned i Stilladalen på vestsiden før vi slo leir, men dit var det langt. Vi rundet rundt på sydsiden av Langevannet, holdt på nordsiden av Juovvajàvri og syd av Fàllejàvri (Falkevannet), fulgte Falkelva ett stykke før vi endelig kunne begynne nedstigningen til Stilladalen. Hele dagen var det tåke og dårlig sikt. Blikket var konstant fokusert på neste skitt og neste meter. Skulle nok tatt en hviledag alikevell... Utpå kvelden kunne vi endelig slå leir ved et lite vann nord for Stuorajàvri i le av noen små fjellbjørker. Været roet seg utpå kvelden og det ble en fin kveld med ørret fiske og bålkos. Dag syv våknet vi til rolig og fint vær. For første gang på turen skulle vi følge en sti. Det går en merket løype fra Joatkajàvri fjellstue til Sønvismoen i Tverrelvdalen og deler av den skulle vi følge denne dagen. Det er unektelig mer spennende å gå i urørt terreng, men prisen er ofte vansklig fremkommlighet og mer krevende vandring, så derfor så jeg fram til en dag med "motorvei vandring". Vi la kursen mot NV over nordre del av Hoalgir fjellet, ned i Sadjinvuopmi dalen før siste stigning for dagen opp på Bellingfjellet (Gàmasvàrri). På toppen av Bellingfjellet fikk jeg ett godt overblikk over den vannvittig store villmarka jeg hadde fått være en del av de siste dagene. Her så jeg helt til de ville fjellene i Øst, mot syd så jeg Hellefjellet hvor terenget roet seg og videre mot nord til kysten hvor fjellene igjen ble mer ville. Finnmarksvidda er virkelig stedet for den som ønsker og være alene i urørt villmark. Her kan man gå alene i ukesvis å virkelig få kjenne på den store følelsen av total tilstedeværelse i naturen. Men man må vite hva man legger utpå, for her inne er det ingen, eller ihvertfall veldig få hytter og lignende du kan søke ly i eller proviantere fra. Det er ikke som å gå på Hardangervidda der turistforeningens hytter er veldig utbrett. Men planlegger man godt og har utstyr en stoler på, er det bare å legge i vei. Vi slapp oss ned til noen små vann på sydsiden av fjellet og en 12 gr spesial i kobber ble kastet ut uten de helt store forhåpningene. Etter ti sekunder strammet sena seg og stangtuppen bøyde seg i en herlig bue som fortalte at her var det storfisk på gang. Først trodde jeg det var en Gjedde som hadde bitt seg på, jeg fikk nemlig ett par Gjedder dagen før selv om det er ganske sjelden her oppe. Men så fløy fisken i været og avslørte i all sin skjønhet at her var det en fet fin Ørret på gang. Bremsen ble finjustert og alle bevegelser var fokusert på forsiktig kjøring av fisken. Ti minutter seinere lå det en nydelig, glinsende Ørret sprellende i lyngen forran meg. "Det blir leir her" sa jeg til Buddy. Jeg kokte fisken og rogna, helte av den deilig suppa og sammen med litt ris ble det en middag i gormet klassen. Jeg orket ikke å spise hele fisken selv, så Buddy fikk resten til kveldsmat. Etter middagen sovnet vi utenfor teltet mette og gode. Litt seinere på kvelden var enda en fin Ørret landet. Den var tilogmed litt større enn den første, men jeg var fortsatt stappmett etter middagen så jeg renset og parterte fisken, la den i en vanntett pakkpose og gravde den ned i den kalde myra bak teltet til neste dag. Den åttende dagen forsatte vi videre i Nordvestlig retning. Vi slapp oss ned i dalen vest for Nàlganas fjellet. Her dukket de første små furuknaggene opp. Det betyr gode kveldsbål. Kartet ble studert og jeg bestemte meg for og legge turen opp over Raipas fjellet som ligger rett syd for Alta sentrum. Her ville jeg også få en nydelig utsikt over Altafjorden og byen som ville bli en perfekt avslutning på turen. Det var tett krattskog og vierkratt som måtte forseres før vi kom opp over tregrensen til Raipasfjellet. Men ved hjelp av kartet greide jeg å finne en liten, neste gjengrod sti som gikk et stykke oppover og gjorde forflytningen mye enklere. Det er absolutt nødvendig og samtidig veldig morro å skjønne at en behersker orientering med kart og kompas. Når en får selvtillit på det og stoler på den magiske kompassnåla å ser at det fungerer i praksis, blir det mye tryggere å ferdes i øde villmark, å mulihetene og følelsen av trygghet blir mye sterkere. Vi slo leir rett over tregrensen ved Hangorivatnet. Som vanlig var jeg spent på været da jeg gløttet ut av teltet den niende dagen. Den siste hele dagen på turen. Idag ville vi få en nydelig utsikt over Alta og fjorden utenfor vist været var klart. Og til min store glede var det sol og klarvær og det sitret i kroppen av forventning etter å komme i vei. Dagens etappe var kort, men jeg ville bruke god tid å nyte denne siste hele dagen til fulle. Kursen ble lagt mot nord forbi Hestvatnet og Stengelsevatna. Jeg la kursen mot høyde 418 på nordsiden av fjellet hvor det er et fint utsiktspunkt. Luften hadde en deilig blanding av hav og snaufjell i seg og følesen av å være så nær havet og samtidig være på fjellet var en spesiell opplevelse for meg. På havet har jeg min arbeidsplass (jeg er rekefisker) hvor naturopplevelsene også har vært mange gjennom årene, og nå sto jeg på fjellet med en nydelig villmarksfølelse i kroppen som hadde bygget seg opp inni meg etter ni dager alene. Og her på høde 418 møttes havet og villmarka å ble ett. Veldig merkelig opplelvelse. Det ble faktisk ett aldrig så lite følelses ladet øyeblikk der Buddy og jeg sto å så utover Altafjorden og byen som vi hadde gått mot nå i ni dager. Vi tok god tid her å tankene gikk til tilbake til de siste dagers opplevelser. En spesiel og fin følelse spredte seg i kroppen. Gleden over at jeg fikk øynene opp for naturens storhet og takknemligheten for at jeg er frisk og har helse til å ta den i bruk ble stor. Vi la oss til ved Trollvatna som ligger på ett lite platå i tregrensen på nordsiden av Raipas fjellet. Det var en rolig, fin og klar kveld med en nydelig solnedgang som satte landskapet rundt oss i brann. Vi sov ute denne siste natten. Den tiende dagen trasket vi ned fra fjellet. Tok en liten kattevask i en bekk før de første husene dukket opp. Det første mennesket jeg så var en pensjonert steinverks arbeider som jeg slo av en prat med. Det var en hyggelig kar og han fortalte ivrig om gamledager og sine opplevelser inne på fjellet gjennom livet. Han ble mektig inponert og tok meg i hånden da jeg fortalte kort om turen og ruta jeg hadde gått. Han mente at det var ett klokt valg av rute når en skulle krysse fjellet her og oppleve Finnmarksvidda i sin helhet. "Det er ikke så mange som velger å gå opp i den grå delen av fjellet øst av Stabursdalen pga av den vansklige fremkomliheten", sa han, "men når en får med seg dette området og seinere legger kursen mot vest og kommer inn i den grønne og flate delen av vidda, har man fått med seg hele spekteret av det Finnmarksvidda har å gi", mente han. Vi gikk over brua over Altaelva og fulgte RV93 den siste biten inn mot sentrum. Det er unektelig litt rart å komme tilbake til sivilisasjonen etter så mange dager med bare villmark, men det var en deilig følelse også. Nok en gang; det er viktig med litt kontaster i livet! Buddy og jeg benket oss til i solen på en uteservering midt i sentrum og bestilte to øl og en saftig stor hamburger. Fjellørret er godt, men hvær til sin tid. Rett ved siden av drev et helt korps og rigget seg opp til konsert. Og med kornetter, trompeter, pauker og cymbaler satte de igang i nesten samme toneart og rytme. Buddy sov uforstyrret, men for meg var det et hardt og brutalt møte med sivilisajonen. He..he.. ja ja.. like greit... Er du ute etter øde, ensom villmark, er Finnmarksvidda stedet!! God tur!!