Vinnerliste

Det er vel lov å overnatte på fritidsbolig så lenge den er i samme kommune som man har primærbolig/bostedsadresse? Telting innenfor egen kommune burde således være like sosialt akseptabelt. Som andre har nevnt er jo formålet å ikke belaste helsevesenet i andre kommuner enn sin egen. Samtidig bør en også vurdere risiko ved å dra ut. Er det risiko for skade, eller at en går seg bort og trenger hjelp? Da bør en kanskje revurdere. Vi har heldigvis ikke moralpoliti i Norge selv om det virker som enkelte tror de har den stillingen selv. Jeg tenker at dersom man overholder følgende punkter så er man innenfor. Med forbehold om at dette kan endre seg på et senere tidspunkt. 1. Hold avstand til andre for å unngå smitte(spredning) 2. Ikke belaste helsevesenet i andre kommuner enn sin egen 3. Ikke belaste helsevesenet unødvendig 4. Følg instruksjoner fra myndighetene

Dette. Dette så sinnsykt. Mange mennesker er mer opptatt av å finne smutthull i de lovverk/retningslinjer som er blitt laget/satt, enn å forholde seg til det de har fått beskjed om. Det er utenfor fatteevne hvor ekstremt vanskelig dette faktisk kan være. Vi har holdt i overkant av en uke, ÈN uke! Og allerde er Peder Kjøs på banen og skal fortelle deg hva du kan gjøre for å ikke bli sinnssyk. Helt utrolig hvor svakt det levert det er. Du får ikke Peder Kjøs kastet etter deg om du ligger to uker flatt med ryggsmerter, men når du ikke får gå og gjøre som du vil på en uke, da er han påskrudd for å gi deg de heteste tipsene. Nei fader folkens, må være mulig å få det her til å være så enkelt som det faktisk kan være. Hjelpes. Orker ikke.

Flere dager siden jeg orket å klikke på en sak som har "hytte" i overskriften. Jeg har bodd flere år i krigsherjede områder og noen av de i-lands-problemene vi lager oss her på berget er rimelig provoserende...

Ja det er akkurat det. ikke smitte andre, men heller ikke bli skadet, ikke i annen kommune i alle fall. De fleste ulykker skjer i hjemmet sider de, så får vi se. ser det er flere som stiller spørsmål til telttur både her og i andre sosiale medier, og svarene ender på det samme. Jo det er lov, telt hvor du vil, og man smitter ingen andre, men det er dette med når ulykken først inntreffer. Brekker du beinet langt inne på vidda, så er det en ekstra belastning på f.eks luftambulanse. men det kan det jo være på E18 i hjemmekommunen også.. holde seg frisk, ikke ta noen sjangser, uansett hvor du er. og stort sett holde seg i ro.

Det er alltid mulig å finne smutthull, men er dette tiden for å lete etter slike? Jeg synes man kan ta en liten sjekk med seg selv: Hva er formålet med de restriksjonene vi er pålagt? Hva er formålet med de oppfordringene vi har fått om ikke å reise? Hvordan passer den aktiviteten jeg har lyst på sammen med disse formålene? For meg ender den skisserte turen opp akkurat på samme sted som en hyttetur. Skal de som har hytte på Ble bli nektet å dra dit, mens de som vil ligge i telt samme sted få lov?

NRK, det ser ikke helt ut til at alle disse spådde hjemmeulykkene har slått til så langt…

Jeg har gått og ventet på et godt tilbud på Therm-a-Rest NeoAir Xtherm i stor utgave, og slo til da det var minus 30% på FS i forrige uke. Kom i posten i går, gleder meg til å teste ut.

Ps. Ikke bruk gassbrenner med slange oppi der. Slangen vil høyst sannsynligvis brenne sund med de ekleste konsekvenser. 😬

Man skal følge lovpåbudet om å holde seg borte fra fritidseiendom hvis den er utenfor kommunen. Og så synes jeg man skal følge retningslinjene gitt av FHI og Helsedirektoratet/Regjeringen. Kommunen din kan også ha gitt en del pålegg/retningslinjer. I tillegg har kanskje arbeidsplassen din gitt deg en del pålegg. Ut over dette kan man også lage seg sine egne retningslinjer, men de er og blir ens egne. Personlig synes jeg det blir helt feil å jamstille hytte med telt. Det er svært usannsynlig at tusenvis plutselig skulle finne på å slå opp telt i en kommune (og det må uansett være utenfor egen fritidseiendom). Skulle det skje vil vi nok få enda en ny lov.

Når det gjelder tur så bør man kanskje ha i bakhodet i tillegg til belastning av helsevesenet at det kan være for eksempel Røde Kors som må komme og hjelpe deg hvis du kløner det til. I hvert fall her hos oss, så har ikke de smittevernutstyr. Så de setter pris på om folk forholder seg mest mulig i ro.

Du har gode poenger, selvfølgelig. her i huset er vi ei som jobber på sykehuset, med flere ekstravakter, så er deg meg med hjemmekontor og ansvar for skolering av trim av barna. At vi i helgen, tar en dagstur hit eller dit, enten i skogen i nærheten eller fjellet, går bra. da har jeg ikke lett etter smutthull. som sagt, drar vi ikke på hytta som ligger sammen med flere hytter, nettopp fordi der kan det være mye folk. (gå heller ikke på stier i nordmarka, der er det som et kjøpesenter har jeg hørt) så vi passer på at vi er alene, samtidig som vi ikke er uforsvarlig langt unna bil og veien hjem. Disse småturene gjør utrolig godt i en ellers innestengt hverdag, og de kan gjennomføres uten risiko. De som har hytte på Ble, kan ikke dra på hytta nei, men det er fortsatt ingen regler mot telting. og da tenker jeg ikke på finne et smutthull og telte utenfor eiendommen, det er like dumt. men man kan ta med teltet innenfor sin egen kommune, eller i Tryg avstand fra hjemmet og telte, da får man kommet seg litt bort, uten at man utsetter andre for fare.

Hensikten er vel at om du blir syk, så skal Du belaste helsevesenet i din egen kommune. Reiser hele Sørnorge til geilo og hemsedal blir det problemer med kapasiteten der. Telter du nært bilen i kortere avstand fra ditt eget sykehus er risikoen en helt annen. Og telting er ikke ulovlig, men det er hytteovernattinger utenfor egen kommune.

Jeg har inntrykk av at folk tar det veldig rolig. Folk kjører som prester på veiene og de som driver med "action-sport" tror jeg stort sett tilpasser seg og unngår å pushe grenser nå. Jeg skjønner ikke helt at man ikke kan ta seg en tur i det lokale klatrefeltet, så lenge man går en rute man mestrer godt @Terka. Ser vel også at Klatring skriver det samme. Men dette er ikke tida for å pushe fra 7 til 8.

Eg er litt overraska over dei som vel kuppeltelt pga takhøgda, for sjølv foretrekk eg tunneltelt pga takhøgda. Dei kuppeltelta eg har vore borti, har ikkje vore høge nok til at eg kan sitje med rett rygg, i alle fall ikkje nær åpningen, og det kan eg i alle tunneltelt eg har vore borti. Eg likar også best formen på tunneltelt, men dette er sjølvagt heilt bare min personlege smak. Men viktigaste fordel med tunneltelt, er kor enkelt og raskt det er å sette opp, særleg når ein er åleine. Nokre kuppeltelt er veldig vanskelege å setje opp, andre er meir overkomlege, men ingen er så enkle og raske å setje opp som tunneltelt. Hilleberg sine kuppeltelt med krokar, er enkle å setje opp, men det tar lang tid. Kuppeltelt er tyngre, pga fleire stenger. Men det er enklare å stramme teltduken, så lydnivået er meir behagleg i vind. Det er også mange telt som kombinerer element frå tunnel og kuppeltelt. Dei fleste av desse har, etter mitt syn, kombinert ulempene frå begge telttypene.

Får balansere med en fordel tunell; Uansett hvor piss været er kommer du inn og ut uten å få en dråpe vann inn i innerteltet, uten å måtte krabbe eller ta av noe klær utafor teltet.

Jeg observerer at det er enkelte som ikke har fått med seg at "0 registrerte smittede" i en kommune ikke betyr at det ikke er smittede i kommunen.

Broderen og jeg i vinden. Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter. Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader.... Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen. Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld... Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen. Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt. Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate. Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården. På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes. Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser. Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt. Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt. Les hele artikkelen

Det er mest snakk om å se helheten: Det finnes helt sikkert noen som har det kjedeligere enn deg. Hvis din adferd gjør at du minimerer risikoen for å bli smittet, minimerer du også risikoen for å smitte andre. Hvis din adferd minimerer risikoen for at du skader deg og trenger å bli reddet, eller trenger helsehjelp til behandling av skader, bruker du ikke unødig kapasitet i helsevesnet. Det handler altså ikke om deg, men om alle, så det er bedre å skru på en kollektiv tankegang fremfor å finlese reglene for å finne smutthull. Dagens restriksjoner er de strengeste siden krigen, den varte i 5år, dette har til nå bare vart i litt over en uke..

Var en tur på Blefjell forrige helg. Noen som ser hvem jeg aper etter ? 😀

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Velger da å eksponere meg selv, å legge ut litt klipping og filming fra min vandretur i fjord Episode en er filmet med Gopro 5, starter å redigere episode 2 nå og da hadde jeg Gopro hero 7 og vil legge ut senere Håper noen vil se og at noen liker den Tar også gjerne imot kritikk på produksjon slik at jeg kan forbedre meg!

I en kvistbrenner er kvist førsteprioritet selvsagt, og spritbrenner en backup der kvist bør/skal unngås: Ved fare for glør eller gnist som kan sette turområdet i brann, eller teltet. Å brenne kvist i teltet har en lei tendens til å resultere i en veldig ubehagelig hoste og andre viderverdigheter. Om man ikke bor i en passe stor lavvo. En enkel backup er også greit dersom været er så vått at man ikke gidder å lete etter tørr brenne.

Nei, det er derfor jeg skrev "mange".

Aaaaaah, er det mulig?! 🙄 Hjernen var åpenbart i total isolasjon, fortapt i egne tanker. Tusen takk for svar! Det skal jeg styre langt unna. Tusen takk. Og takk for kjempefine bilder! 👍 Ser at jeg må ta opp igjen spritbrenner til revurdering, hadde egentlig strøket det fra ønskelista. 😊

Hei! (Med fare for å blamere meg totalt siden jeg verken har ytret meg på forumet før, eller er særlig dreven på sosiale medier generelt, men, here we go) Jeg har også en SoloStove (liten) som jeg bruker mye, og jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan det funker med en gassbrenner oppi. Prøvde med en gammel Trangia-brenner, det gikk ikke, men den er forskjellig fra den som leveres nå. Er det noen mulighet for at du @Hege P. eller du @Knott kunne tenke dere å legge ved et bilde på hvordan det ser ut med brenneren oppi SoloStove-en? På forhånd tusen takk!

Ser jeg hadde gjort for dårlig research, trodde jeg hadde lest noe annet. Man bør selvsagt følge de retningslinjer lokale klubber og miljøer anbefaler, enten man driver organisert eller ikke

Det er det saken handler om. Men det står likevel det det står - noe av nedgangen skyldes at det er færre skader nå.

Jeg sykler sti, det ville jeg gjort uansett. Sykler pumptrack og lette stier med kidden, mer enn før. Vurderer å kjøpe en stand up paddle siden padleklubben er stengt. Det er lettere å si hva jeg ikke gjør: Alt av ski er plassert i kjeller, et par jeg har blitt for lett for er lagt på Finn og jeg har tatt skistativet av taket på bilen.

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Dette er blitt en sånn søringgreie, og det er helt misforstått å tro at man kan fikse dette med å sette opp en meksikansk mur. I Tromsø innrapporteres det nå flere smittede med ukjent smittekilde. Det skal altså være greit å reise Tromsø-Bardu, men ikke Oslo-Bardu? Det lages falsk trygghet gjennom å si at "vi stænger bare for søringa så skal vi nok gå klar her oppe".. Det spiller jo egentlig ikke så stor rolle dette her, for det er fint lite reising mellom landsdelene uansett nå.

Hei - poenget er er vel a) ikke opphold deg et helt annet sted enn du pleier slik at et helseproblem plutselig må håndteres der du ikke har bosted (=kommunen ikke nødvendigvis er rustet til å ta hånd om deg, eller vet at du er der før uhellet er ute), og b) ikke legg ut på aktiviteter som gir økt sannsynlighet for at helse- eller utrykningspersonell må rykke ut, redde eller overvåke deg. De trenger å kunne fokusere på korona når dette kommer. Den enkleste måten å få så mange som mulig til å forholde seg til dette er å gi veldig tydelige beskjeder og råd. Og ved å følge dem gjør vi dette også enklest mulig for myndighetene som skal håndtere dette.

Overnatting kort fra heimen med kidza.

Hadde årets første utenatt i går. Godt å komme igang. Blir nok mange flere framover. Er jo ikke så mye annet å finne på

Noen bilder fra tur til Dividalen Nasjonalpark. Turen pågikk mens Norge og resten av verden endra seg time for time. Turen gikk fra Frihetsli , Dividalshytta, Vuormahytta, Dividalshytta to netter, og retur med siste fly på en stund hjem.

Fjellski og langrennsski har fått midlertidig opphold i byen mens vi venter på at hytta skal bli lovlig område igjen. Derfor ble det en tur i Brungmarka i går i stedet for på fjellet. Bymarka og andre tilrettelagte markaområder fristet ikke i går, og som jeg fryktet var det kaotiske tilstander der. Også på parkeringplassen på Brøttem var det kaos med biler overalt. Dog, det er en liten parkeringplass og Brungmarka er stor, så etter at vi forlot parkeringsplassen så vi knapt folk. Nydelig dag ute etter 150% innsats på jobb denne uken (nei, det er ikke alle som har rolige dager på jobb selv om de ikke jobber i helsevesenet).

Ble tur til Rødbykollen også, med barna 👍 D5731B47-B8D7-4E69-BF08-4E55DFAF1C8F.MP4

Hei! Jeg tenkte å utfordre medlemmene her litt i disse tider. Jeg kjenner at jeg trenger å få noe positivt å tenke på, og noe å se fram til. Derfor tenker jeg, siden mange flere enn meg her inne har masse flotte bilder liggende. Skal vi prøve å få inn litt rapporter fra turer som var minneverdige, og som det bare ble med tanken om å skrive om? Mulig å legge inn under fylker kanskje? Anne😊

En flott tur i nytt terreng. Fredag var satt av til tur. Bestyrerinnen hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise at vi skulle ut å gå denne dagen. Vi hadde til og med avtalt hvor vi skulle gå. En helt ny tur for meg – med unntak av et kort stykke som ville gå på kjente stier. Det er alltid spennende å gå nye steder. Det blir, for min del, ganske få nye turer i løpet av et år. Som oftest går jeg i kjente trakter og på godt oppgått sti. Denne gangen hadde vi avtalt å ta til Sikvaland i Time kommune, og inn til Snorestad. Fra parkeringsplassen (med plass for 7-8 biler) er det merket sti mot både Skårlandskulå og til Lauvlia. Vi hadde bestemt oss for en rundtur. Først mot Lauvlia (3,5 kilometer) og så mot Skogen (ved Engjavannet 1, 5 kilometer) og videre til Bjødnali,(en kilometer) før vi ville sette kursen mot Ristøl (også en liten kilometer) og videre tilbake mot Snorestad. (3,5 kilometer) En grunn – en virkelig god grunn – til å ta ut denne fredagen, var selvsagt været. Nesten blå himmel, nesten ikke vind, og bare nesten kuldegrader på natten. Det var litt fuktig fra morgenen av, men det ble «tørrere» etter hvert. Vannet gikk i hvert fall ikke over støvlene.... I disse koronatider, ble det til at vi kjørte hver vår bil. Vi kom omtrent samtidig til parkeringsplassen, hvor de tre bilene som var før oss, hadde tatt alle 7 plassene (omtrent). Vi fant nå en plass både jeg og Sigbjørn. Parkeringsplassen var godt skiltet, og det var lett å finne fram hvor vi skulle gå. Stien var merket med røde «fyrstikker» utenom gårdstunet og opp på en traktorvei vi skulle følge helt inn til Lauvlia. «Vei» er muligens å overdrive, «spor» passer kanskje bedre. Jeg vil i hvert fall ikke anbefale barnevogn innover mot Lauvlia. Vi hadde høye fjellsko, og fikk bruk for disse. Det var tydelig skiltet videre mot Skogen, men her bar det ut i terrenget. Vi skulle først opp en bakke før vi måtte rundt noen myrer. Rett før vi tok fatt på den bratte bakken ned mot Skogen og veien rundt Engjavannet til Bjødnali, sto det et skilt. Det skulle vise vei mot en minneplate som var satt opp til minne om en som hadde omkommet her opp. Skiltet var «løst» og det var ikke helt enkelt å finne denne minneplaten. Sigbjørn gir ikke lett opp. Han tok kontakt med en som hadde vært der før, og vi fant da omsider fram. Jonas Torsen Tjåland ble funnet død 9. januar 1912. Med andre ord var høgjæren for 100 år siden fortsatt en farlig plass i dårlig vær. Bakken ned til Skogen var bratt. Vi fulgte veien et stykke langs Engjavannet, men tok over en gjerdeklyver og ut i terrenget for å gå «snarveien» mot Bjødnali. Det var sti, et stykke, men vi mistet stien inne i mellom, og det tok tid i bakkene. Ved Bjødnali var det folk. De hadde med utstyr, grill og stoler og hadde en flott dag i heia. Vi tok en matpause, og kikket på kartet for å planlegge den videre turen mot Ristøl. I luftlinje er det ikke mer enn en snau kilometer. Og 150-200 høydemeter.. Uten sti. Det ville ta tid. Nå hadde jeg snakket med kjentfolk, og fått greie på hvor vi burde starte oppover lia. Det går et steingjerde oppover, og stien skulle starte der. Vi fant spor, og tok oppover. Et stykke oppe i lia, kom jeg over stien igjen, og jeg mener vi klarte å følge denne helt fram til Ristøl. I hvert fall hadde det gått folk der tidligere. Fra Ristøl fulgte vi et traktorspor tilbake til samme traktorvei som på veien innover. Vi hadde fortsatt mer en et par kilometer før vi var ved bilene. Med sola i øynene og uten vind, ble det en vårlig spasertur tilbake til parkeringsplassen. I alt hadde vi gått 11-12 kilometer. Mye på god sti (traktorvei), men også ute i terrenget. Det gikk litt opp og ned med noen kneiker inne i mellom. Og en skikkelig bakke... Alt i alt en flott tur i et virkelig fint vårvær. Vi var ute i omtrent 4 1/2 time, inklusive et par pauser. Les hele artikkelen

En tur litt utenom det vanlige for meg i går. Gikk hjemmefra og hit som bildet er tatt og tilbake igjen, uten stopp og uten å ha med noe. Har prøvd to ganger før, der jeg måtte snu, men denne gangen gikk det bra. 26,3 km. Storhavregrynsgraut er beste drivstoff!

Her har det vært hjemmekontor litt over en uke nå, og da har den lokale skibakken vært fin å bruke på kveldstid. Med kveldens turer så er det blitt atten runder opp og ned på rando-ski siste syv dager. (Noe annet en bare Netflix må man jo finne på 😅 ) Sola tar såpass på dagtid at det begynner å bli bare områder, og dype spor i snøen etter folk på dagtid fryser til på kveldstid. Ræva føre på kveldstid altså, men god trim og trening for sastrugi i fjellet. Får håpe det holder en uke til, deretter må nok sykkelen frem. 🤔

Mandagstur med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Søndag var det som vanlig dårlig vær. Nå hadde det blitt mange turer i det siste. Med stengt treningssenter blir det tur i stedet. Søndag ble likevel en hviledag. Mandag var det bra vær. Det var snakk om sol. I hvert fall lite vind og ikke nedbør. Slikt må benyttes til tur. Spørsmålet blir som vanlig, hvor turen skal gå. Bestyrerinnen kom kjapt med forslag om en strandtur. Det betyr for det første at det ikke blir lange kjøreturen, siden vi bor bare noen kilometer fra Nordsjøen. For det andre, er turene langs sjøen temmelig flate, uten bratte bakker. Jeg lurer på om dette er et poeng, men bestyrerinnen har da kommet i ganske bra form etter hvert. 14 dager i «syden» med tur omtrent hver dag og ikke akkurat en hvileperiode etter at vi igjen kunne ta på ullundertøyet. Det er mulig å gå en lang rekke turer i sjøkanten på Jæren. Noen kort – og populære. Andre ganske lange, og uten direkte trengsel. Snarere tvert i mot. Det er parkeringsplassene som avgjør hvor vi kan starte og eventuelt stoppe, om vi ikke går frem og tilbake. Det er selvsagt mulig å parkere langs veien, ta seg over jorder og gjerder og kanaler og komme seg til stranden, men ikke alltid enkelt. Parkeringsplassene både ved Varhaug gamle Kirkegård og Hå Gamle prestegård er store og har god plass. Ved havnen på Reve er det bare plass til noen få biler. Der er det ofte biler parkert langs veien. Eller er det helt greit å parkere ved Sele havn, Bore stranden og selvsagt ved Friluftshuset på Orre. Bestyrerinne foreslo å ta til Bore og så gå til Reve havn. En tur på rundt 5 kilometer en vei. En mil begge veier. Nok så passe mente Bestyrerinnen. Selv i disse koronatider er det mulig å holde kontakt med venner og familie. Vi inviterte med oss Sigbjørn og Anne Lise. De er også «turmennesker» og ville gjerne være med på en tur i sjøkanten. Parkeringsplassen ved Borestranden var på langt nær full, men det var masse mennesker og biler – en mandag midt i koronavirvaret. Vi tok ut på stranden og mot sør. Stranden er bred og det er masse plass. Det var ikke vanskelig å holde minst en meter fra de andre i følget. Det første stykket var det også andre, men etter en kilometer minket det fort på folk. Vi holdt ute ved sjøen på vei sørover. Det er litt sorpe og sanden kan være «løs», men denne dagen var det greit. Det ble tid til en skikkelig pause ved Reve havn. Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å sitte ned, men denne gangen hadde Bestyrerinnen tatt med kaffe og mat. Tilbaketuren nordover gikk selvsagt også greit. Det er mulig å gå den første delen av denne turen, oppe på «brinken» over stranden. Her er det god sikt ned til stranden og ut over sjøen. Her går stien over beitemark, og det kan være opptråkket, og på sommeren vil det være dyr på marka. I søre enden av Borestranden, omtrent halvveis tilbake, tok vi inn i landet. Bak de første sand-dynene. Her er det fortsatt sand, men den er dekket med gress for det meste. Det går opp og ned, over små hauger og homper, og det er et utall av stier på kryss og tvers. Tydelig et mye benyttet turområde, selv om jeg egentlig ikke hadde vært der før. En kjekk koronatur i flott turvær og i en fantastisk natur, selv om det er mye sand og sjø. Les hele artikkelen

Lei av koronamas altså. Det koker på jobb! Digg med baconpølse og avkobling inne i skogen. Graveråsen på Hurum. Sjekk snapkart!

Du ender nok opp med flere telt som alle oss andre her inne. Finnes ikke et eneste telt som dekker alle behov. Testing av telt er morro. Og man blir overrasket over hvor mye selv små detaljer har å si for Comfort og andre ting. Man venner seg til det meste og de fleste telt fra respekterte leverandører holder mål. Test kuppel og du vil bli overrasket over plassfølelse og lufting på varme dager. Test tunnel når været er dårlig etc. Deretter bytter du om og tester tunnellteltet en varm sommernatt og kuppelteltet en dårlig høstnatt. Da vil du også forstå hvorfor denne diskusjonen er uendelig. Tore

Alene, blandt mange andre. Korona-tur? Muligens et nytt begrep, men det var nettopp det jeg var ute på, denne lørdagen. For egen del var det bare en helt vanlig tur, vintertur uten spesielt mye snø. For andre, og det var mange andre, var det nok en korona-tur. Det var så pass mange biler at det var vanskelig å finne en parkeringsplass. Det hadde vært frost om natten og jeg var litt spent på hvor mye is det ville være i stien. Det første stykket går på en opparbeidet vei gjennom skog. Der var det omtrent ikke is, selv om det rant en del vann. Jeg går en litt annen vei enn de fleste. Den vanlige stien går litt oppe i lia, men «min» sti går lengre nede ved sjøen. Her var det ikke mange mennesker å se, men så for jeg kom inn på den vanlige stie kunne jeg se folk. Det er mulig å ta mot toppen av Lifjellet et par plasser i stede for å ta hele runden rundt. Den siste «avstikkeren» opp mot toppen heter «sprettraubakken». Her ser jeg ofte folk som er på vei oppover. Denne gangen var det en hel del folk. Mye flere enn det jeg vanligvis ser, og det på en lørdag. Selvsagt var det også denne gangen noen som sprang forbi. En av jenten – for det er som oftest jenter – var kjent, og vi tok følge et lite stykke. Før hun forsvant foran meg.... Mot nord, i skyggen av fjellet, var det mye mer is. Her måtte jeg gå rundt og stige over enkelte plasser. Selv om det ellers var tørt, og greit å gå, tok det litt tid å komme fram på grunn av isen. Bakken opp fra Bymarka til toppen, er en utfordring. Det er et par hundre høydemeter opp, og selv om det ikke er bratt hele veien, krever det lit kondisjon. God trening om ikke noe annet. Etter å ha gått denne bakken i noen år – antakelig opp mot 30 – så skulle jeg jo vite hvordan bakken burde tas. Det merkelige er at bakken alltid er «tung» de første gangene jeg prøver meg, etter et lengre opphold. Det kan ikke bare være formen om å gjøre. Oppe i «henget» - en skikkelig bratt kneik, var det is. Som det pleier å være ved frost. Det tar litt lengre tid, men det er helt greit å komme fram – med litt forsiktighet. Rett før toppen går stien over noen steiner som ligger i en liten pytt. For første gang denne vinteren var det i på pytten. Jeg passerte toppen i fin fart, uten pause. Det satt en del folk rundt om, men for min del var det bare å komme seg nedover. Med masse folk i mot. Nede ved Dalevannet, var det lukt av bål. En hel familie hadde rigget seg til ved vannet. De utnyttet lørdagen til å komme seg ut. Det var ikke mindre bil da jeg kom ned til Dale. Folk alle veier. Jeg hørte to jenter bak meg på vei nedover. De kom ikke joggende forbi før helt ned. Jeg klarte – nesten – å holde de bak meg. En flott tur, og endelig fikk jeg gått den vanlige vinterturen. Les hele artikkelen

Med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen Onsdag har blitt turdag, og med godt turvær, blir det av og til en «langtur» på to-tre timer. Vel og merke i terreng for det meste og alltid med sekk. Det får heller være at enkelte nok mener det er litt «spesielt» å dra rundt på en ryggsekk en vanlig onsdag. Jeg snakket med broderen, han kunne tenke seg en tur. Bestyrerinnen var også i turmodus. Hun er ikke alltid klar for en onsdagstur. Denne uka passet det bra. Med bra turvær på gang, kom broderen tilbake med beskjed om at også Bjørg ville være med. Det kunne ikke bli noen riktig langtur. Noen av oss er dessverre plaget med skader fra tidligere sykdom og ikke helt klar for «tunge tak». Nå ville det blåse en del – i følge yr. Det skulle også være litt sol og dagen burde bli uten nedbør. En helt grei værmelding for oss. Med vind, passer det bra å la turen gå i skog. Der tar ikke vinden i det hele tatt. En av de vanlige turene våre er runden fra Sælandskogen til Bjødnali, Sjelset og tilbake. En rundtur på litt over 8 kilometer. Noe som tar oss omtrent to timer. En passe tur på en onsdag. Med coronavirus rundt om, og med en del av oss over 70, prøver vi å holde avstand. Minimum en meter – ute. Det betyr også at vi kjører hver vår bil til parkeringsplassen. Jeg kan ikke tro at det er lett å bli smittet på tur med frisk luft rund oss, men er villig til å ta den lille risikoen. Broderen, Bjørg og Bestyrerinnen er også klar over at det må holdes avstand. Vi møttes på parkeringsplassen og tok av gårde mot Urdådalen. Det er en opparbeidet «vei» oppover dalen. Full av stein og ikke helt enkel i vått vær. Denne dagen var det tørr stein og helt greit. Det er eikeskog nede ved vannet litt lengre opp går det over i bjørkeskog. På denne tiden er det fortsatt ikke blader på trærne og skogen stå nok så «naken». Det er greit å få sett litt av terrenget rundt, som normalt er umulig å se på grunn av skogen. Vi stoppet ved Bjødnali og fant fram termos og kopper. En kjekk pause med litt sol i ansiktet. Vinden hadde nok tatt seg opp, men i le av en stor stein varmet sola. Et stykke oppe i bakken mot Sjelset fikk broderen og jeg lov til å stikke av. Vi ble sendt ut for å hente bilene slik at jenten slapp å gå det siste stykket mot parkeringsplassen. Det gikk så pass fort de siste kilometrene, at i hvert fall jeg ble skikkelig svett. Coronaviruset sprer frykt, sykdom og det som verre er. Likevel kan det ha en liten positiv effekt. Det var mange på tur denne dagen. Fortsetter det slik kommer Norge i form. Vi møtte mange på turen rundt. Både familier og voksne. Denne gangen var det ikke bare pensjonister på tur en vanlig onsdag. En grei tur. Les hele artikkelen

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller. Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen. Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå. Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige... Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur. Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter. Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag. Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit. Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv. Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover. På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald. Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen. Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le. For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer. Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt. I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot. Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen. Les hele artikkelen

Jeg lager neg typisk et hull ved å flytte en stein, og dekker over resultat med en god mosematte. Setter så steinen på plass.

What!?! Nooooooooooooooooo!!! .............ok.

Takk for alle svar! Jeg har nå etter en dyp samtale med o store teltguru Elisabethsk bestilt et Lofoten Pro Camp 4. Gleder meg til å teste! Det blir ca litt større enn jeg er vant til, litt tyngre, men samme type telt, med en ekstra åpning. Gleder meg. Dro på med en Trollheimen Lady pose også. Har en Tyin Winter og er fornøyd med den hele året egentlig, men den blir litt stor til tider. Kjekt med noe litt mindre av og til. Takk for all hjelp.

Hei TrondA. Håper dette kan klare opp i hva jeg mener;) Gass Gass er det dyreste drivstoffet, og du må også bære på de tomme gassboksene helt hjem igjen. Det kan være vanskelig å beregne hvor mye du må ha med deg så lenge du ikke regner med fulle bokser. Vanskelig å riste på den og anslå antall gram. Den kan gi mindre effekt når det er lite gass igjen på beholderen. Gass krever ikke forvarming. Den brenner veldig rent og er ganske trygg inne i teltet. Siden det brenner veldig rent og har veldig varm flamme er det effektivt slik at du får varmet vannet (eller maten) uten å miste for mye energi til omgivelsene. Gass kan forårsake kullosforgiftning, men er mindre farlig en f.eks parafin. Den tåler ikke noe særlig kulde og er ganske udugelig om vinteren. Eksplosivt. Jeg bruker gass om vår, sommer og høst så lenge tempraturen ikke nærmer seg null. Jeg gidder ikke sitte å varme gassen for å tyne ut noen dråper når jeg bare kan bytte til bensin og få kjempe effekt. Renset bensin/Heptan Krever forvarming, men ikke på noen værre måte enn at man slipper ut litt bensin, skrur igjen og tenner på, og deretter åpner når flammene er på tur til å slukke. Brenner renere enn parafin og diesel m.m. Det er ikke noe problem å bruke renset bensin noen årstid. Den brenner like bra uansett. Lukter lite. Renset bensin/Heptan skal også inneholde minst skadelige avgasser. Eksplosivt. Skulle du være så uheldig å søle dette i sekken eller i teltet så vil dette, som de fleste andre løsemidler, fordampe. Vinterblandingen min. Superfornøyd hver gang;) Parafin Krever mye lengre forvarming enn bensin. Og desto kaldere, desto lengre forvarming. Parafin har høyere kokepunkt med tanke på overføring til gassform. Til forvarming må man ha med rødsprit eller bensin for å forvarme hvis ikke soter det noe intenst. Å forvarme med parafinen er ikke verd rengjøringsjobben. (synes jeg) Å finne god parafin er vanskeligere enn bensin synes jeg. Brenner ikke like rent som bensin. Soter til dyser veldig lett. Ekle avgasser. Fare for kullosforgiftning. Hvis man søler parafin lukter det veldig, og man blir ikke kvitt det så lett, og i værste fall betyr søl av parafin at man må avslutte turen. Valg av drivstoff Så lenge tempraturen tillater det ser jeg på gass som suverent. Til vinteren vingler de fleste mellom parafin eller bensin, og det er uenigheter om hva som er best. Her kommer min mening: I pappas tekniske regnetabell står det at lett fyringsolje har en varmekapasitet ved 0-100 grader Celsius på 2000 J per K og bensin har 2100. Brennverdien for parafin er oppgitt, med øvre og nedre verdi, til 46470 og 43100 kj/kg og bensin til 46000 og 43900kj/kg. Energiinnhold er 12,0 parafin og 12,2 for bensin. Bensin marginalt bedre energibærer? ! Men så bør man også ta dette med i beregningen, og det kan man teste hjemme: (ser på forumet at dette er blitt testet av flere allerede, jevnt over samme utfall) Siden bensin brenner renere untytter den energien bedre. Flammen brenner antagelig med høyere tempratur og i praktiske forsøk viser bensin seg raskere enn parafin. (ved oppkoking av vann). At bensin i praksis bruker noe mindre drivstoff for å varme opp samme mengde vann litt kortere tid enn parafin er jo fint, siden jeg liker å bruke bensin best. Men det som virkelig er viktig for meg er dette med kort forvarming med samme drivstoff jeg skal brenne på, lite soting, god effekt og lite farlige gasser. Det er selvfølgelig slik at folk har egene erfaringer og synspunkter. Og det er bra. Nå har dere fått høre litt om mine, da er det bare å lage seg egene erfaringer=)