Vinnerliste

Går knirkefritt med kortere pulk, spesielt med stivt drag.

Det har ingenting å si på en 168cm pulk. Da stikker beddingen ut 15cm ut per side, noe som i praksis er ganske lite. Og er enig med deg, 188cm kan fort bli overkill med mindre du skal på lengre ekspedisjoner.

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Dette er blitt en sånn søringgreie, og det er helt misforstått å tro at man kan fikse dette med å sette opp en meksikansk mur. I Tromsø innrapporteres det nå flere smittede med ukjent smittekilde. Det skal altså være greit å reise Tromsø-Bardu, men ikke Oslo-Bardu? Det lages falsk trygghet gjennom å si at "vi stænger bare for søringa så skal vi nok gå klar her oppe".. Det spiller jo egentlig ikke så stor rolle dette her, for det er fint lite reising mellom landsdelene uansett nå.

Får balansere med en fordel tunell; Uansett hvor piss været er kommer du inn og ut uten å få en dråpe vann inn i innerteltet, uten å måtte krabbe eller ta av noe klær utafor teltet.

Broderen og jeg i vinden. Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter. Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader.... Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen. Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld... Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen. Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt. Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate. Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården. På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes. Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser. Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt. Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt. Les hele artikkelen

Camp villmark har jo blitt flyttet over på nett nå. Tror de legger ut tilbud på Facebook siden deres nå til helgen, kan hende du får noen gode rabatter der

Var nettopp på min første vintertur rett før koronnan slo til. Paris 150cm stivt drag med Fjellpulken 200cm sleeper. Det funka fint, fant ut at det var lurt å feste sleeperen foran i stengene på draget slik at den ikke gled til sidene.

Jeg bruker mye 168 med bedding og teltpose. Gikk opp til den størrelsen fra mindre pulk (133) nettopp pga av dette. 168 er den lengste av de smale pulkene (om de ikke har gjort om på sortimentet). Har hatt med kompis med 188 (lånepulk) på tur og den er bredere og gir merkbart økt motstand i løssnø ifht 168. Du skal på ganske langvarig tur før du får plassmangel i en 168 for å si det pent. (Denne gang uten teltposen på)

Ser den. Og mitt spm gjekk ikkje på diskusjon ny vs. gammel, var meir meint som eit spm kring kor relevant det eigentleg var med ein slik regel i gruppa, gitt slik og sann. At ein må forhalde seg til den gruppa ein er på tur med er klart

Jeg bruker Acapulka 135 med bedding oppå, føles litt stutt, men så lenge det er greit med luft i underlaget og man plasserer pulken midt under beddingen så funker det fint.

Du kan fint ha bedding på kortere pulkar, det har inga praktisk betydning.

Hadde ett exped stolkit til overs, som var for kort til thermaresten min. Klippet vekk hele fotdelen sydde igjen kanten. Funker helt ypperlig. Tar med stoltrekk bare når ryggen er litt ugrei. Nå for tiden er jeg i «minst mulig ekstra dilldall» modus, og stoltrekket blir da en ekstra ting å styre med. Spesielt i tunelltelt, synes jeg det blir litt kavete å bruke det når man skal inn og ut. I stort kuppeltelt kan stolen være slått opp hele tiden.

Takker! Ja den stranda var ganske flott, og fin plass å sette opp teltet. Må ha stein til bardunene, pluggene ville ikke helt sitte i denne grove grusen. I ettertid har jeg og tenkt at når det står godt på med vind, så er man nok ganske utsatt der, så det er jo noe å ha i tankene om man skal dit. Og om man vil gå dagsturer, så kan man jo faktisk gå til Hellevassbu, eller ta med fiskestanga og gå nedover elva, eller opp i fjellene. Det var og mye molter der. Det kom et eldre par med båt fra en hytte i nærheten og kona der gikk vel i 6-8 timer å plukket molter i området.

Oslo: 657 registrerte smittede Bardu: 0 registrerte smittede Hvorfor er det uforholdsmessig å pålegge karantene for folk som kommer fra Oslo?

Meg bekjent er der bare en produsent som levere dette. Flagge funksjon er en fin ting, men i praksis for «vanlige» folk, er det urealistisk at tro man skal flagge. Man finner den første og graver personen opp. Derefter finner man den anden - som da dessverre også har dårlige odds for overlevelse. Organiserte redningsmannskaper kan ha mer brug for den funksjon, da har man resurser nok til at grave mer en plass samtidig. Derfor er det viktig med gode ferdselsrutiner og bare eksponerer en og en

Så lenge den er relativt ny så kan du velge nesten hvilken som helst. Det viktigste er at du vet hvordan du bruker den, og hvordan signalet brer seg. Det er dessverre ikke så intuitivt som man skal ha det til. Jeg har øvet selv, og sett andre øve. Dersom gruppen er god på å bruke søkeren, og har god søketeknikk finner man og graver opp markøren på under 10min. Forutsatt at den ikke ligger for dypt. Er man utrent, stresset eller redd så kan det fort gå over det dobbelte av tid. Dette bør øves på hver sesong! Og ferdsel i skredterreng bør aldri gjøres alene. Snøskredfaren er bare 0 når det ikke er snø.

Me er kanskje litt ulike i kva me synes er enkelt? Eg finn Tracker 2 enklare enn Mammuten (lengde sidan eg prøvde Mammut dog). Men uansett, det me alle er samde om; den ein kan å bruke er enklast å bruke

Da har jeg prøvd. Syns det funket bra, men er ikke helt pro så prøvde å filme. IMG_6887.MOV

Fra smittevernloven: Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta a)forbud mot møter og sammenkomster eller påbud om andre begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet, b)stenging av virksomheter som samler flere mennesker, f.eks. barnehager, skoler, svømmehaller, flyplasser, butikker, hoteller eller andre bedrifter og arbeidsplasser – eller begrensninger i aktiviteter der, c)stans eller begrensninger i kommunikasjoner, d)isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen, Så søringer; hold dere heime og nyt gjerne en kald Corona...

🤣 Spesielt usannsynlig når flere har testet positivt for dagevis siden, ja. Akkurat dét må jeg være enig i.

Nå sa justisministeren senest på pressekonferansen i ettermiddag at man vil komme med nasjonale retningslinjer på dette. Tipper det kommer ganske raskt og at det vil innebære en slutt på slike tiltak. I de fleste tilfeller vil det ta syv dager fra man blir smittet til man får symptomer. Blant de som blir smitte først vil nok mange være yngre og ha god helse og kanskje ikke få noe særlig symptomer. At det per i dag ikke finnes coronasmitte i områdene der det er innført søring-karantene er helt usannsynlig.

Dårlig med spons underveis feks på vei inn til Nordpolen eller Sydpolen. 🙂 Poenget mitt er at han neppe ville valgt å bruke chair kit hvis han var bekymret for at underlaget kunne gå i stykker av det på langtur.

Takk for en nydelig rapport og flotte bilder, frista og ta seg en tur i disse områdene, den stranda du campet med så jo helt magisk ut.

Men igjen, det er vel ikke sponsing med nytt utstyr det skorter på for Børgis om noe skulle bli ødelagt

Eg har xtherm og har prøvd både Air Chair og Trekker Chair. Trekker chair best etter mi meining då den er mykje enklare å veksle mellom stol og liggeunderlag. For at eg skal gidde å bruke chair-kit så må det kunne sitte på liggeunderlaget både i sekken og når eg skal sove.

Reinsfjell er vel mer en slags hybrid mellom kuppel og tunneltelt med de fordeler/ulemper det har. Egentlig er det som @varmtvann sier mer en smakssak. Reinsfjell er tyngre per størrelse og har mindre, men flere fortelt. Min personlige preferanse er at de gigantiske forteltene er uunnværlige når vi er 2 stk på tur, så vi gikk for Fjellheimen Superlight 3. Når jeg er alene i telt foretrekker jeg to utganger og mindre fortelt.

Til syvende og sist kommer jo dette med kuppel vs tunnel ned til personlige preferanser. Jeg har Reinsfjell SL (2-mannsutgaven), synes det er et flott telt, og foretrekker generelt kuppel over tunneltelt pga takhøyde og to innganger på Reinsfjell (det siste er også bra for ekteskapet, vi kan ha hvert vårt nivå av rot på hver vår side... og enkelt å gå ut og inn uten å forstyrre den andre).

Når Børge Ousland forteller at han alltid bruker Thermarest med Chairkit på sine turer kan sikkert du også gjøre det uten å være bekymret.

Og gjerne vising av høydekurve på sporet som er tegnet. Kjekt å kunne vurdere litt ulike ruter før filen eksporteres. (Plutselig så er ikke dette noen enkel løsning lenger)

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Som sykepleier på intensivavdeling kan jeg se langt etter noe særlig skogstur fremover nå som dette melder seg. Blir i hovedsak jobb fremover i ånden av solidaritet og dugnads holdning. Vi går en spennende tid i møte folkens.

Blir det karantene blir det tid for arkeologiske utgravninger i fryseren. Er jeg heldig får jeg endelig tømt den. Noen påsto en gang at de så det de mente måtte være en nedfryst dinosaur i de dypere lagene...

Jeg kikket innom den for noen år siden, og graham har rett, det er veldig rått og vått, både inne i hytta og i den umidelbare nærhet. Man kan gå tørrskodd fra veien og bort til hytta, men så tar det slutt. På vinterstid vil den trolig duge.

Jeg kikket innom denne sensommeren 2018 på jakt etter kjapp losji da jeg skulle på Elgåhogna dagen etter. Det er en liten parkeringsplass (som kommer litt raskt på) med skilt og sti bort til bua. Jeg har nok samme preferansene for en god bu som deg, men denne sto jeg over. Tok dessverre ikke noen bilder, jeg mener det var rått jordgulv, benker og så husker jeg ikke om det var ovn eller grue, men tror det var grue.. Endte opp med at jeg heiv opp teltet ved bilen en liten kjøretur unna, på noe tilrettelagt opplegg ved Gutulisjøen. Som rastebu i skitvær er den nok ypperlig.

Jeg kjøper ikke en masse dritt jeg ikke trenger. Jeg kjøper kvalitetsting jeg ikke trenger.... Denne gang ble det en ny Norrøna Recon jakke. Det er alltid greit å ha en ny jakke liggende i tilfelle jeg skulle få bruk for den.

Skjønte ikke det jeg heller. Det er jo ikke fritt frem å sette opp bygninger i utmark i Norge heller, og eiendomsretten er sterkere i Canada. Likevel. Jeg liker serien. Mange bra scener og utmerkede bilder.

Gassen varer jo lenger når du ikke får brukt den. Nesten like greit som å legge igjen boksen hjemme! dsk

Med mandagsfri og langhelg lå forholdene godt til rette for fire dager med kano i Snåsafjella. I fem-tiden fredag ettermiddag kjørte fire spente karer fra Levanger i retning Snåsa. Femte og sistemann skulle plukkes opp på Breide rett før Snåsa. Fredagskvelden viste seg fra sin beste side med sol, tilnærmet skyfri himmel og temperaturer godt over midten av 20-tallet! Dag 1 Vi satte to kanoer og en kajakk på vannet kl. 20. Grøningen kunne by på blikkstille vann og gode padleforhold, og vi satte kursen mot utoset av Langvasselva. Her tilbrakte vi kvelden i vannkanten med pølsegrilling og noe godt i koppen. Vi prøvde noen kast med stanga, men uten å lykkes. Kvelden var ikke omme før nærmere 02.00, og en glohet natt var i vente. Heldigvis hadde vi valgt å ta med hvert vårt telt, noe som kanskje er like greit mtp. kroppslukter og snorking når fem gutter er på tur. Dag 2 Snåsafjella bydde også lørdag på et strålende vær, og vi krøp ut av våre glohete telt i halv åtte-tiden på morgenen. Tre av oss tok et forfriskende bad i Grøningen for å kjøle ned kroppen. I det vi gjorde klar for frokost oppdaget vi at vi hadde hatt ubudne gjester i løpet av natten. Jeg hadde vært så lur, noe det i ettertid viste seg at jeg ikke var, å legge alt av kjøtt og melkeprodukt i en Rema-pose i vannkanten med en stein oppå for å holde det nogen lunde kjølig. Et par sylfrekke kråker hadde i løpet av natten hatt festmåltid kun fire meter fra teltene, og forsynt seg med ikke mindre enn 15 grillpølser, én pakke bacon, én pakke salami, og ikke minst tatt kål på en boks rømme. Klok av skade ble all mat for resten av turen holdt under godt oppsyn og oppbevart i vanntette (og kråketette) pakkposer. Etter frokost startet dagens forflytning med ca. 50 min bæring/draing opp langs Langvasselva til Langvatnet. Vi valgte å bære alt i én tur, dvs. sekk på rygg og kano i hendene. Dette ble en varm og slitsom affære. Vel fremme ved Langvatnet kunne vi nyte en varm pils, før vi satte av gårde sør-øst mot Rørtjønnflyan. En smal passasje skiller Langvatnet og Rørtjønnflyan. Moro med slike små trange kanaler. Lunjs ble fortært på en øy på Rørtjønnflyan, før vi fortsatte turen videre mot Rørtjønna. Mellom Rørtjønnflyan og Rørtjønna er det en liten terskel som må forseres, men dette tar kun få minutt. Videre ut på Rørtjønna får vi turens første fisk. En pen ørret på 600 gr. krysser akkurat ripa på kanoen før snøret ryker. Til stor jubel for hele følget! Sør-øst i Rørtjønna stiger vi i land. Femtemann i følget skal snu og dra samme vei tilbake neste dag, så han lar sin kajakk ligge. Vi fire andre starter med å vekselvis dra og bære kanoene ned mot Angeltjønnin. Dette er en relativt lett strekning å forlflytte seg på land med kano på, da vi kunne dra kanoen etter oss mesteparten av strekningen. Vel framme ved den vestligste av de to Angeltjønnin ble kanoene igjen sjøsatt og vi padlet over, og videre i en smal kanal fra den vestligste til den østlingste av de to Angeltjønnin. Femtemann som la igjen sin kajakk gikk strekningen til fots. Her valgte vi å slå leir den andre dagen. I løpet av en drøy times fiske dro vi opp ikke mindre enn 25 ørreter. Ingen store rugger, men en snittvekt på rundt 350-400 gr. bidro til et fint fiskemåltid til kvelds. Denne lille tjønna var veldig grunn, og vannet holdt faktisk badetemperatur så tidlig på sommern. Alle fem hadde et forfriskende kveldsbad før vi krøp inn i hvert vårt telt. Dag 3 Søndag, og en ny varm dag i vente. Femtemann gjorde vendereis og satte kursen mot sin kajakk på Rørtjønna. Vi hadde sett på værmeldingen før vi dro at det skulle bli et væromslag kl. 12 søndag, og noen skyer kvelden før gjorde at vi fryktet at møkkaværet skulle komme tidligere. Den gang ei. Dagen startet med en relativt lett bæring og draing ned mot Gjevsjøen. I luftlinje rundt 1,5 km. Gjevsjøen hilste oss velkommen med blikkstille vann og sandstrender på rad og rekke i det vi padlet ut Angeltjønnbukta og sør-vest-over mot Jävsjöströmmen. Denne elva skulle lede oss over i Holdern. Ved utoset til Jävsjöströmmen spiste vi lunj, og tillot oss en liten time på øyet ved elvebredden. Videre nedover elva begynte tordenskrallene rundt oss. Det var svart himmel i alle retninger, unntatt over oss. De første strykene ble forsert med eleganse. En av oss hadde padlet her før (Adriano her på forumet), slik at vi visste sånn ca. hvordan strykene var. I det største stryket havnet vi helt feil ut, og med kurs rett mot tre metershøye, hvite og skummende bølger. Første bølge slo over kanoen og vi fikk oss en real dusj. Alt vel så langt. Neste bølge slår inn, og kanoen fylles mer og mer med vann. Sekkene som ligger lastet midt i kanoen fungerer som en demning, så alt vannet som slår inn blir liggende i fremre del. Når den tredje bølgen slår inn er det over og ut. Vi er så framtung, og med noen cm. klaring over ripa innser vi nederlaget og resignerer ved å legge oss mot siden og lar vannet ta oss. Heldigvis hadde vi alt pakket vanntett og fasttjoret. Vi kom oss velberga inn til land, fikk tømt kanoen for vann. Bedre gikk det heller ikke med neste kano. Vi fikk badet alle fire. Nedover siste del av elva gikk det meget bedre, og vi kom oss til Holdern uten flere velt. Vi fikk byttet litt klær på en idyllisk sandstrand, før vi satte kursen nordover på Holdern med retning Holden fjellgård. Været hadde nå for alvor begynt å ampre seg, og vinden var tiltagende. Ved kryssing av en bukt blåste det virkelig opp, vi hadde ingen andre valg enn å sette kursen mot land. Vi var ikke veldig høye i hatten når vi endelig sto på fast grunn. Vi har ikke mye erfaring med kano, og følte oss veldig små der ute på det store vannet når naturen tok grep. Etter en times tid på land roet været seg, og det stilnet. Vi padlet videre til Holden fjellgård, hvor vi inntok middag. På Holden kom vi i kontakt med en familie og en kameratgjeng som leide hvert sitt hus på gården for helgen. De tipset oss om et fint leirsted på Skjelbreia, og etter middagen bar vi kanoen langs den rødmerkede stien fra Holden fjellgård og opp til Skjelbreia. Vi gikk nå to runder, først med sekkene, og så kanoene. Dette er ikke lange bæringen, drøyt 10 minutter hver vei. Skjelbreia er ikke stor, og etter drøy kilometers padling var vi framme ved leirplassen ved nordsiden av vannet. Kvelden ble tilbrakt under tarpen pga. regn, men med godt stemning var vi ikke i seng før klokken ett. Temperaturen var nå falt betraktelig, og vi så fram til en natt i teltet som var litt mer levelig enn de foregående. Dag 4 I dag, mandag startet også med en liten bæring. En drøy kilometer opp til sør-enden av Grøningen. Grøningselva er ikke paddelbar, så vi fulgte en relativ god sti oppover. Med lett duskregn og noen krusninger på vannet, gjorde vi unna siste etappe tilbake til nordsiden av Grøningen hvor vi startet. Ringen var sluttet. Fire dager med fantastisk vær, kanovelt, store bølger, god mat og drikke var nå over, og hverdagen venter igjen. Noen bilder følger.