Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 11. mars 2020 i alle områder

  1. Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!
    10 poeng
  2. Tonje har jeg dessverre ikke noe sansen for lenger etter denne serien, nok er nevnt om henne allerede over så har ikke noe å tilføye. Jens har jeg kjempesans for, trivlig kar og gode skildringer på både opp og nedturer. Eneste som jeg blir littebitt irritert over er at han ved flere anledninger, på forskjellig måter, nevner at han ikke kan skjønne hvorfor folk gidder å leve et "normalt" liv med jobb, unger og forpliktelser. Ser på en måte ned på oss "idioter" som faktisk lever et vanlig liv, mens han suser rundt og leker seg - til vår store fornøyelse da selvsagt 😃 Men føler meg litt skuffa at vi som får landet til å gå rundt og sørger for at fremtidens generasjon vokser opp blir "latterliggjort" av en som loffer rundt og gjør det motsatte. Jeg forstår og respekterer både villmarkssjeler som har tatt den til det fulle og lever drømmen, og jeg respekterer og skjønner de som ikke er helt der. Bare folk er lykkelig med hverdagen sin så må jo alt være bra 😊 Men se bort fra det, så er det bare hygge å bli med Jens på tur 👍😃
    5 poeng
  3. Kan melde om meget gode skiforhold i sørlige deler av Børgefjell. Vi gikk fra Namsvatnet til Majavatn siste helg (5. mars -9.mars). Masse snø i fjellet. Snøen er hardpakket av vind og med 5-6 cm nysnø på toppen. En del skavler på toppen i lesidene (Ø). Holdt oss unna rasterreng og utløpssoner. Turen gav mersmak og planen for Majavatn-Susendalen er igangsatt.
    3 poeng
  4. Ja og ja. Har med papirkart og kompass uansett, men bruker ofte bare kartet på mobilen(i flymodus). Her er mine ting som er oppladbare på tur, der et par av tingene anser jeg som veldig viktig at har strøm hele tiden, Garmin Inreach Mini og mobiltelefonen. Radioen er den desidert minst viktige av disse. Kan fint klare meg uten kamera og lys også, men lys er kjekt å ha på kveldene og jeg er svært glad i å ta bilder på tur. Klokka blir ladet før tur, og uten bruk av GPS så varer den minst i 2 uker, så anser ikke den som noe problem på mine turer. Solcellepanelet og batteribanken veier til sammen 863gr (Som en liten sammenligning veier en pakke med 36stk AA-batterier 861gr). Har og alltid med noen AAA-batterier som backup til hodelykt og liten lommelykt som tar ett AAA-batteri.
    2 poeng
  5. Har stor lavvo, så da bare måtte jeg ha en liten en også. Akkurat passe stor for en person med to buhunder. Blir vel mest å bruke uten innertelt dersom knotten ikke er for plagsom, men det er jo bra å valget. Tentipi Olivin 2 Combi. Antakelig er det en eldre modell, siden alle andre norske butikker jeg sjekket var utsolgt. Speidersport hadde bare ett igjen på lager. Ny modell (2019) har borrelåsfeste for tilhørende tarp over åpningen. Men nye modeller betyr vanligvis nye priser også, så jeg hogget til på denne, jeg.
    2 poeng
  6. Var kjapt inne å sjekket, at kartgrunnlag på openstreetmap er bedre generelt en 1:25000 skala på norgeskart stemmer jo ikke. Norgeskart har overlegent mer detaljer en det man finner på openstreetmap, spesielt for norge. Har riktig nok ikke sjekket turplanlegger verktøy på den tjenesten men ser ut til å koste 2-3 dollar i måneden? Mulig Pro abonnement gir noe mer...
    2 poeng
  7. Ja, og som jeger og det å kunne overleve i naturen uten ferdigmat så går vel Jens lett forbi Monsen med god margin.
    2 poeng
  8. Har litt tid til Fjellforum innimellom planlegging og pakking.😃 En hundeslede beregnet på nordisk-kjøring, med hundekjøreren på ski, er en merkbart bedre doning til hundekjøring enn en pulk. Det er flere faktorer som virker inn, men de viktigste er: - Bredden på skiene som gjør den mer stabil enn en pulk. - Kjøreegenskapene til sleden som gjør at den følger hunden og terrenget bedre/mykere enn en pulk. - Det er plass til en ski under sleden, sånn at du kan stå med en ski under og en ved siden av i lange utforkjøringer. Dette er langt mindre belastende enn å stå med skiene på hver sin side av en pulk. Pulkens eneste fordel er egentlig at den har noe bedre flyteegenskaper i løssnø, men dette er i stor grad en teoretisk fordel. Realiteten er jo at om snøen bærer hunden, så bærer den også sleden. Og om du må tråkke spor for hunden, så har du samtidig også tråkket spor for sleden. Polarisen har brems som standard, og enten man tror det eller ikke så er en brems veldig nyttig, selv med kun én hund. Polarisen er også kanskje lettere enn en pulk av tilsvarende størrelse med påmontert brems. Og om man sammenligner så er vel en Polaris en del billigere enn en ny pulk med brems.
    1 poeng
  9. Vintertur med litt vår - "Vibå e komen". Jeg hadde i grunnen sett fram til en litt lengre tur denne lørdagen. Det har blitt mange korte turer, og jeg kunne tenke meg en liten utfordring. Det vil si en runde rundt Li eller tilsvarende. Minst 3 timer. Det viste seg å bli «vanskelig». Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det var frost natt til lørdag, og det betød at «nødløsningen» måtte bli en tur langs sjøkanten. Den vanlige «langturen» er fra Hå til Varhaug og retur. 17 kilometer – relativt flatt, relativt vått, og med muligens mye vind, men ikke ofte mye is og snø. Beskjeden fra Bestyrerinnen var klar. Hun kunne tenke seg å bli med på turen, men ikke frem og tilbake. En vie er omtrent 8 kilometer, helt greit for Bestyrerinnen. Det var selvsagt været som gjorde at Bestyrerinnen så for seg en tur. Det var meldt lite vind og ikke nedbør. I tillegg var det muligheter for sol. Bra turvær. Broderen meldte avbud. Han sliter av og til med noe smerter i beina, og av erfaring blir det ikke bedre med å gå tur. Han hiver innpå noen små, og er normalt klar etter noen dager, men ikke denne lørdagen. Med bare Bestyrerinnen og meg på tur, blir det litt logistikkutfordringer. Vi er heldigvis satt opp med to biler, og denne dagen fikk vi bruk for begge. Det ble samling på Hå gamle prestegård og felleskjøring «ned» til Varhaug gamle kirkegård. Det var andre biler på parkeringsplassen, men bare et par stykker. Vi tok mot Hå på det som er merket som «Kongeveien». Stien er vel den gamle veien mellom presteboligen og kirkegården. Gammel er stien uansett. Over Komedelen er det en hulvei. En dyp grop der mange generasjoners ferdsel har gravd seg ned i bakken. Vi kunne se spor foran oss. Det var andre på tur denne dagen. Da vi nådde Reimebukta og kom til «Hvilesteinen» så vi folk. Kjentfolk til og med. Bestyrerinnen fikk smake på hjemmebakt, og vi fikk oss en liten prat. Det er kjekt å treffe andre på tur. Det mørknet i vest, og jeg lurte på om vi ville få regn. Det blåste i hvert fall vesentlig friskere enn da vi startet. Det var helt greit å ha den kalde vinden bakfra. Vinden kom nok opp mot kuling over toppen på Komedelen. Jeg hadde tenkt å gå både frem og tilbake. Det var en stund siden jeg hadde hatt en langtur. Med kald vind bakfra var et helt greit, men ,ed kald vind i mot? Det kunne bli en lang og kald tur sørover. Det ble helst til at jeg gjorde turen kort.... I det vi rundet fyret ved Obrestad, så vi folk oppe i bratte lia. På vei ned mot stien. Det var da noe kjent med folkene? Sigbjørn og Kjell Einar?. Nei, de er da ikke på tur en litt sur lørdag. Selvsagt var det Sigbjørn og Kjell Einar med en del andre som var på en kort tur. De holdt til i Johnsa-huset og var på en luftetur mellom måltidene. Og skulle tilbake for grøt. Den måtte selvsagt lages på melk fra gården til Kjell Einar. Noe annet er ikke mulig. Vi tok følge inn mot Prestegården. Vi har gått tur sammen en del ganger, og det ble en hyggelig avslutning på en kort tur. For det ble til at jeg tok følge med Bestyrerinnen hjem. Les hele artikkelen
    1 poeng
  10. Takk for et deilig skriveri og bilder med packraft fra et nydelig stykke norge 👌😃
    1 poeng
  11. Men når du er på topptur i Hurrungane tenker alle de søte jentene du møter pp toppen at han der er skikkelig trendh#$&re
    1 poeng
  12. Vil oppmuntre deg til å dra på tur alene, det er en helt spesiell opplevelse. Ikke bare opplever du naturen og omgivelsene bedre men du opplever deg selv på en ny måte uten yttre påvirkninger. Jeg er kvinne, bedriftseier og mor som til tider har behov for å slippe å ta hensyn til alle rundt meg, og den eneste plassen for å tilfredstille slike behov er på vidda uten dekning Husker godt den følelsen før jeg dro på min første egotripp på vidda, suget i magen, spenningen og usikkeheten på hvordan dette ville gå. Jeg gikk på vinteren i Mars på 5 dagerstur over Vestfjellet fra Alta i Finnmark til Troms. Dette fjellstrekket er vilt og vakkert, uten hverken telefon eller internett dekning. Den dagen jeg startet var det ikke spesielt bra vær og værre ble det. Etter milevandring oppover i vind og nysnø måtte jeg slå leir 5 kilometer før planlagt da sikten ble dårlig og endte opp å slå leir i det verste fjellpartiet på turen med tanke på værharde forhold. Etter å ha fått opp teltet alene med vindstyrke på 25, rigget meg til og fått mat i kroppen og en liten portvin kjente jeg en mestringsfølelse og en tilfredshet som jeg hverken har opplevd før eller etter. Denne følelsen unner jeg alle å oppleve, men den kan selvfølgelig for noen opplves ved en tur i skogen. Etter dette har det blitt flere turer og jeg begynner jeg å glede meg til neste egotripp allerede når den ene avsluttes. Om noen uker starter jeg på ny tur over samme fjellparti, flere har spurt om å få være med, men fordelene ved å gå alene er flere. Å dra på egotur krever mere forberedelser og respekt for naturen og været. Viktig å ha tenkt gjennom hvordan du skal handle i ulike situasjoner som kan oppstå, lag deg gjerne en liten beredskapsplan for slike turer. Prøv å slå opp teltet alene i sterk vind, jo bedre beredt jo morsommer blir turen. Selv har jeg laget stormsikring på teltet som er festet til pulken hele tiden, det siste jeg har lyst til er å bli uten telt. Om det kan bli ensomt, er svaret nei, hender også at jeg etter en god høylytt diskusjon med meg selv ender opp med latterkramper. Jeg skriver turlogg og pleier å ha med en god bok som jeg forøvrig ikke har had tid til å lese Det hele handler faktisk bare om å være, ...og nyte det!
    1 poeng
  13. Jeg ser at de rød black crowsene er veldig populære i skiheisen i Hemsedal. Det ville trukket ned for meg.
    1 poeng
  14. Fant meg ikke helt tilrette i Haglöfs-buksa med for mye vidde rundt livet. Leverte den tilbake, og endte opp med Arcteryx Beta SL i M Veldig overrasket hvor mye forsterkninger det er på buksa (N150p-X GORE-TEX). Den virker på ingen måte så tynn i stoffet som jeg trodde. Synes den virker veldig tykk i stoffet i forhold til min gamle Haglöfs LIM (tynn men supersterk). Hel glidelås er konge da man slipper å ta av fjellstøvlene. Passformen er mye bedre til min kroppsfasong. Er endelig lykkelig eier av https://arcteryx.com/no/no/shop/mens/beta-sl-pant
    1 poeng
  15. Oi, wow, den var utrolig fin Hadde jeg ikke hatt en guksa som fattern kjøpte til meg, så skulle jeg investert i en sånn. Kanskje det blir en til juniorinnen.
    1 poeng
  16. Jeg kjøpte et par Moonlight Eagle carbon (fjorårets modell) i høst, og har fått noen turer på dem nå. De oppfører seg veldig fint i løs snø, men den lave vekten gjør selvsagt at de blir litt nervøse i fart på hardt underlag. Jeg synes at 20 meters radius (133-98-123 i 186 lengde) passer fint for en sånn type ski. De må "pumpes" ganske godt for å carve skikkelig på hardt underlag. Veldig fornøyd så langt. De virker å tåle mye også, til tross for den lave vekten.
    1 poeng
  17. Kult! Den gjeddevideoen var stilig. Det sjukeste er at gjedda gikk etter sluken for å spise mer mens den hadde en ufordøyd kilosørret i magen...
    1 poeng
  18. Takk for observasjon @Omnilite 👍 Gikk litt fort i "kopiere rad og oppdatere innhold", tabellen er oppdatert nå.
    1 poeng
  19. Følgjer denne då eg lurer på Polarisen sjølv, Eg skal ikkje skyrte på meg omfattande erfaring, men har kjørt nordisk før med både slede og pulk. Fordelar og ulempar med båe oppsett. No har eg ikkje bikkjer på heiltid lenger, men vonar eg har det om eit par år når livet byd på ei opning for det. Då tenkjer eg at det kan vere aktuelt med båe deler for min del. Med fleire enn to bikjer vil eg nok foretrekke ein nordisk slede for meir stabilitet og kontroll, spesielt i rufsete terreng, På samme tid vil ein pulk som flyt vere betre eigna i områder utan spor og med mykje snø. Altså på lange turar over flerie veker, der du kanskje går mykje uspora i snø som ikkje er sett eller vindherja, vil ein pulk eller ein toboggan truleg oppføre seg betre enn slede med meiar/evt halvtoboggan. MEN, dette er stort sett synsing basert på eit mindre volum timar nordisk stil, men med ein del fleire timar framfor pulk på snøre eller for eiga maskin. Det er nok mange som er betre eigna til å svare på dette. Kanskje spørje i hundkjørerfora også?
    1 poeng
  20. Vi gikk skutersporet over deler av Namsvatnet. Fint å gå der, men litt løsere snø utenom. De andre vatna vi gikk på, bla Jengelvatnet bar oss ihvertfall. Holdt oss unna utos. På Rekarvatnet var det litt overvann under snøen. Noe åpne elverstrekninger som det kan være greit å følge litt med på. En del skavler i området som var en liten utfordring når sikten var dårlig og lyset flatt. Vi holdt på å gå oss utfor et par ganger. Hvordan er ruta deres? Fjellstyret i Røyrvik var meget behjelpelig med førerapporter før vi reiste opp.
    1 poeng
  21. Feil radius på TX98 i tabellen @Terka skal være 21m, det står riktignok i testene at den "skis short", men ikke så kort at det endrer radius🙂 Cammox freebird står også 2ggr.
    1 poeng
  22. Ny serie fra Justin Barbour. Ute med kano og hund i 83 dager.
    1 poeng
  23. Tja... vil ikke si at den Eagle Carbon skia stikker seg så veldig ut. Alle nevnte ski har fått best i test/anbefalinger og specs på Eagle Carbon stikker skiller seg heller særlig ut: (Oppdatert tabell)
    1 poeng
  24. Romaner går så som så, men turromaner går ned på høykant. Takk!
    1 poeng
  25. Har vokst opp med hytte på Bøsiden. Har sjelden vært noe fangst å skryte av, men veldig flott turområde ellers. Går som regel til Klokksteintjønna via Oksladalen, og så over til Skåråfjellholmen via Sandtjønn, Storsteintjønna og Snotjønn. Ville vurdert å gå mer i retning Jøronatten og Holmen om fisken er viktig. Har dog fått fisk på parkeringsplassen.
    1 poeng
  26. Kjørte til Grimås i går ettermiddag/kveld. Første gang på Lifjell. Endte opp ved et lite tjønn. Overnattet i nyinnkjøpt billig-telt. I dag gikk jeg over en del hauger/topper jeg ikke vet navnet på. Det blir nok flere turer til dette området, men da med fiskestang i sekken. Ikke noe spesielt som skjedde på turen, og derfor ikke så mye å skrive. Men tok litt bilder, og tenkte at kanskje har noen interesse i å se snø/isstatus i området...
    1 poeng
  27. Falketind er verdens beste sommerbukse! Ikke kødd med det:-)
    1 poeng
  28. Alle trenger ikke å være Lars Monsen, men han formidler en glede med det han gjør. Liker man ikke det man gjør, er det kanskje best at man finner på noe annet å gjøre. Jeg tror de fleste vil få det bedre med seg selv dersom de finner noe de liker å gjøre. Egentlig burde jeg ikke blandet Lars Monsen inn i dette for å illustrere poenget mitt, det har jo tatt helt av på ville veier. Det hadde holdt med trådstarters egen blogg, den formidler turglede: https://bjarnesturblogg.blogspot.com/
    1 poeng
  29. Fordi Lars Monsen nesten er like rå som Chuck Norris.
    1 poeng
  30. Ærlig talt, så har jeg ikke særlig sans for noen av de, begge virker så usikre på det de driver med, og de formidler derfor lite turglede. De er ikke helt "Lars Monsen" for å si det sånn. Eller slik som deg selv Bjarne , som også formidler mye turglede på bloggen din. Tonje og Jens er svært forskjellige, men jeg sitter konstant igjen med en følelse at disse har tatt seg vann over hodet.
    1 poeng
  31. Eg plar seie at skallkle skal vere nett det; skallkle. Skallkle som blir for tilsittende og tett på, gir dårlegare beskyttelse ved ver, då det ligg tett på huda og ikkje gir luftlag rundt. Meir som eit ekstra skinn. Eg ville gått opp ein storleik. Edit: det kan også virke som at membranane fungerar best om plagga er passelige, hverken for store eller for tilsittende.
    1 poeng
  32. Skjønner jeg godt @Memento mori klarte seg vel akkurat med Anker 21W panelet på 21 dagers turen han hadde her på Østlandet. Da var det bare overskyet samt at han brukte jo tlf ganske aktivt. Og ladet Garmin In Reach og hodelykt om jeg ikke husker helt feil
    1 poeng
  33. I starten var det spennende for å finne ut hvor god den var og hvor mye strøm den klarte å levere. Når jeg kom over «dings»-fascinasjonen så ble det bare et ekstra moment å tenke på hele tida mens sola var der. Hver gang jeg skulle ut og gå var det å ha den bakpå sekken. Om jeg stoppet og tok pause tenkte jeg over hvor jeg satte sekken. Jeg slår sjelden opp teltet før på kvelden, så akkurat det var ikke noe jeg brydde meg med. I praksis er det ikke så veldig stress, så jeg overdriver litt, men det var allikevel noe jeg tenkte på når sola stod på som jeg ikke gjorde før. Det ble nok en ting som jeg egentlig ikke trengte. Og skal du ha noe særlig effekt ut av det må du fort ha et som veier over halvkiloen. Da går vinninga opp i spinninga for min del. Jeg kan heller kjøpe en 26800 mAh batteribank for de penga og det vil gi meg nok strøm til 2-3 uker for samme vekt, men mindre styr med å sette opp noe solcellepanel. Bruker den aktivt til mye forskjellig. Telefon/SMS når det er dekning så klart. Ellers er det hoveddingsen til navigering når været er OK, tar noe bilder etter jeg slutta å ta med vanlig kamera, hører på podcast/lydbok når jeg går/er i leir og så har jeg en og annen TV-serie liggende til når jeg får abstinenser (det er vel nesten som å banne i kirka, men ja, jeg har det). Jeg liker ikke engangsbatterier, så jeg har prøvd å kjøpe alle dingser med innebygd, oppladbart batteri. På visse turer krever også inReach-en og hodelykta å få litt ekstra juice og da får de det fra samme batteribank.
    1 poeng
  34. For oss som her blitt for godt vandt til den fine og rene naturen like i rundt oss, så er det alltid bra med litt refleksjon. Tidlig på 2000 tallet bodde jeg flere år i asia og ble alltid svært glad å komme hjem til norsk natur og frisk luft. Prøver alltid å minne med på hvor bra vi egetlig har det her på berget! I løpet av helgen fikk jeg en skikkelig påminnelse på dette. Fikk med meg to fra Asia opp til Blefjell. Dere skulle ha sett den gleden de to fremviste! Bare det å gå litt i snøen, få servert kakao og sjokolade var for dem helt himmelsk. Ikke minst roen og at det var helt stillle gjorde sitt til at de ble stumme. NYT NATUREN OG SETT PRIS PÅ DEN !!!
    1 poeng
  35. I går ble det en tur til Agdenes fyr i Orkland kommune. Der ble det tid til fiske, test av kvistbrenner (som jeg har lest så mye om her på fjellforum), og en tur opp til Kamsheia (hele 135 moh). Må innrømme at det ble fryktelig pusting og pesing opp den lille bakken. Får unnskylde meg med at det var min første friluftsaktivitet på over 4 mnd! Test av kvistbrenner gikk ikke så bra, men jeg var dårlig forberedt. Hadde bare med tennstål som jeg aldri har brukt før, ingen kniv, ikke noe å dekke til på sidene i den sterke vinden. Fikk fyr på noen strå i noen sekunder, men vil ikke skrive hvor lang tid jeg brukte på det.
    1 poeng
  36. Begge to har en veldig stå på - vilje og utholdenhet, det skal de ha. Og begge både tør og evner å vise følelser. Synes det kom frem en del positivt hos Tonje Blomseth i NRK - serien Eventyrjenter, selv om det kunne bli litt mye drama innimellom for min personlige smak. Og lovbruddene / mangelen på selvkritikk farger definitivt min oppfatning av henne nå. Jens Kvernmo blir i en helt annen klasse, har voldsomme ferdigheter og tar de fleste utfordringer på straks arm. Får en følelse av at han ikke forsøker å være rå, han bare ER slik Liker spesielt at han trekker fram nødvendigheten av å kose seg på tur og ikke la seg stresse opp for mye. Enten jeg må velge eller ikke blir det definitivt Jens i TV - ruta for min del.
    1 poeng
  37. Eg held ein meeeeget goooood knapp på @Jens Kvernmo eg!!👍😀🙏 Eg vart superglad for at oppholdet i Canada vart dokumentert og til tvserie. Etter å ha sett Vinterdrømmen, så skjønte eg fort at denne karen; han kjem til å gjere det stort! Han framstår som eit sunt forbilde som har djup respekt for dyr og natur😊 Han framstår som ein veldig sindig kar og han virker til å ha veldig god kontakt med hundane, ein god leder rett og slett! 😊 For meg virker det og for att han lever ut livet mest mulig slik det faktisk var før i tida. Leve på det som landet gir av mat, både til seg sjølv og hundane. Han har alltid nåken gode kommentarer på lur og han viser sann glede i dei gode øyeblikka som oppstår på tur; når fisken er eit gjeddebeist f.eks. 😆 eller go'følelsen du får når du får opp tarpen rett før regnet høljer ned! Ein kjenner seg igjen i slike situasjoner og drar fort på smilebåndet da🤗 Og det at han tør å vise følelsa, når ting ikkje er berre fryd og gammen, sjølv om han er mann. Eg grein med han da han snakka om bestefaren og såg på bildene heimafra eg... Det skal du ha; @Jens Kvernmo Du e berre dødsrå du 😁 I tillegg er dokumenteringa helt konge, dronefilminga gjere meg kortpusta kvar gang! Fantastisk!! 😍 Stå på!! 💪
    1 poeng
  38. Fikk kjøpt Western Mountaineering puma GWS sovepose posen som Terka linket til, så er happy nå. Takk til @Terka for hjelpen Takk til alle som tok seg tid til å svare.
    1 poeng
  39. Takk for gode tips, håper på å få kjøpt den WM du linket til her. God helg
    1 poeng
  40. Tilfeldigheitene fekk det til å vera både vera sol og siste dagen på tur. Vel heime, dagen etter, vart teltet lagt til tørk ute. Det var fyrst då eg skulle pakke det saman att, eg savna pluggposen. Etter endelaus leiting rundt på plenen, måtte eg konkludere med at pluggane ikkje låg der. For å lære noko av historia, og unngå å stå plugglaus ein regnvåt kveld, måtte eg finne ut kva som hadde skjedd. Halvannan veke etterpå, avspasserte eg ein dag frå arbeid, for å gå attende og sjekke om pluggane låg på den siste leirplassen, det gjorde dei. Den grønne pluggposen vart bytta ut med ein raud pose same kveld. Heile turen er referert her: http://home.no/afeten/nordfjella/2_17Opp_der_sola_g_aa_r.html
    1 poeng
  41. Apropos teltpluggar. Etter kvar stopp, lang eller stutt, sjå godt etter for å vera sikker på at det ikkje ligg att noko. Teltpluggane har eg no i ein raud pose, ettersom denne er lettare å få auge på når eg etterser at det ikkje ligg att noko på leirplassen.
    1 poeng
  42. Gammelt jungelord fra turkamerat: Husk alltid å lukke toppen av sekken. En liten snublings på en egg, og alt innholdet havner nederst i ei snørenne...
    1 poeng
  43. Mitt beste turtips vil muligens være å ta med pinsett og sårstrips. (Dette er de eneste tingene fra førstehjelpsutstyret jeg har fått bruk for.) Men la meg få lov å legge til et gammelt jungelordtak: Om det ikke beveger seg, så er det ikke folk. Og sist men ikke minst: 25 år i heia har lært meg en ting, ikke piss i motvind.
    1 poeng
  44. Jeg har alltid med meg et multisnøre (senest brukte jeg Eagle Products 3mm). Alltid kjekt og ha, og kan brukes til det meste. Jeg tror dimensjonene skal være omtrent de samme som skolissene på mine Crispi Skarven, så ville uten tvil brukt det dersom lissene røk. I tillegg fikk jeg brukt det på siste tur på Dovre, da teltpluggene ikke var så ivrig på å trenge gjennom stein... merkelig det der. Funker greit til diverse småreparasjoner også og med en rull duct tape er du jo ustoppelig!
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.