Vinnerliste

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Hei Gir ett lite bidrag igjen til denne artige tråden med både korte og lenger turer Det er vinterferie og lite snø i de lavere deler av Agderfylkene, så fotturer kan fortsatt gjøres flere steder. Denne vinterferien reiser vi ikke bort så da er mulighetene der for å få tatt noen av turene i nærområdet en har hatt planer om lenge. Ørnenapen i Setesdal er en av plassene jeg ha hatt lyst å besøke. Dette er Setesdalen svar på Trolltunga, en fjellnabb som stikker ut over ei ur ett par hundre meter over Byglandsfjorden. Ørnenapen skal vist nok ha vært mye større, men en gang for lenge siden (1792-4) raste den ut og ødela flere små dyrkbare teiger for gården som ligger like under. Men det som står igjen i dag er ett flott turmål. For å komme dit må man til Aust-Agder og til stedet Lauvdal som ligger like nord for Fånefjell tunnelen, ca mitt i Byglandsfjorden. Ørnenapen er noen få hundre meter sør for toppen på Tveitnapen som er på 610 mtr høyde. latitude

Det ble en kaffestopp ved Viggohytten på Gravdalsfjellet på turen hjem fra jobb i dag - startet i solskinn, men det ble gråere etterhvert, så termoskaffen ga velkommen varme Tok en alternativ rute et stykke på dagens tur - tok rett og slett til venstre i stedet for til høyre i et stikryss for å se jeg likevel kom meg til Viggohytten på ukjente stier. Måtte fram med GPS-en på mobilen for å få til det, gitt - og da oppdaget jeg at Locus-appen har blitt svært ustabil etter noen oppdateringer. Den kræsjer med få minutters mellomrom. Må få orden på det der før jeg legger ut på lengre turer (selv om jeg da selvsagt vil ha kart/kompass i bakhånd). På første bildet ser man et par Nike-hansker liggende på sitte-planken med utsikt mot Tennebekktjørna og Lyderhorn- her har nok noen glemt å ta det obligatoriske tilbakeblikket for å sjekke etter om alt er med før man går videre etter en stopp. Jeg lot de ligge der, håper eieren tar seg en tur dit om han savner dem. Syntes det var greit med ekstra bekledning et stykke - NanoAir-jakke under vindjakken, hansker og lue for å holde varmen - men en fin og frisk tur. Etterskrift: Fant ut at Locus-appen kræsjet hver gang mobilen endret orientering fra stående til liggende mens Locus viste kartskjermen. Quickfix-en ble da å dykke ned i innstillingene, og låse kartskjermen i stående modus, uavhengig av hvordan mobilen er orientert. Det ser ut til å funke

Skjedde dette på nordavind? På min reise til Spania observerte jeg noen som kanskje har få tt tak i det teltet.. ihvertfall deler av det.. 😆

Lørdagstur på vanlige stier. Det ble en vanlig vintertur på fredag. Nå var værmeldingen «bedre» for lørdag. Det vill si – ikke frost.. Yr stillet velvillig opp med noe sol utover dagen, men værgudene ville det annerledes. Det var ikke vanskelig å bli enig med meg selv om en tur rundt Lifjellet. Den vanlige vinterturen, om det ikke er frost, gjennom mange år. Selv om det har vært en usedvanlig mild vinter, omtrent uten frost og is, har det blitt få turer rundt Li. Etter som årene går har dette gått fra å være en helt grei, helst kapp tur, til å bli en langtur på opp mot tre timer. Nå legger jeg vanligvis kursen langs sjøen i stedet for oppe i henget. Delvis fordi det er mindre bratt, men også fordi det ofte ikke er is og snø om vinteren. Og så er et blitt en vane. Stien nede langs sjøen var til å begynne med bare merket. Etter hvert har den blitt mer og mer oppgått. Det er tydelig flere som bruker denne stien nå enn tidligere. Den tar nok noen minutter mer enn den kjappere stien oppe i henget. Dette tar jeg igjen med å ta en snarvei rett opp bakken mot toppen fra Bymarka. Den stien er nok den «gamle» stien mot toppen. Jeg mener jeg gikk her en gang på 50-tallet sammen med mine foreldre, etter å ha tatt båt fra Stavanger. Sola som Yr mente ville vise seg, holdt seg bak skyene. Det gjorde at steiner og røtter var fuktige og glatte. Som vanlig ble det til at jeg tok det litt forsiktig. Opp bakken mot toppen, omtrent 300 høydemeter sammenhengende, fikk jeg litt igjen for treningsoppholdet i «syden». Det gikk greit oppover, og puls og pust kom aldri på topp, selv om jeg klarte å holde farten oppe. Det er kjekt å se at kondisjonen fortsatt kan forbedres, men det krever altså 14 dager med tur. Til å være lørdag, var det en del andre på tur. Det er ikke mange som går hele runden, men som oftest blir jeg tatt igjen av noen som løper. Denne gang bare en jente... Fra toppen og ned kom det en god del folk i mot. Nede ved Dalevann var det flere gjenger, både foreldre med unger og par. (Som sto og pusset skoene – de må jo bli like skitne på veien ned som på veien opp?) Etter omtrent en måned uten denne turen, ble det en kjekk tur. Jeg savnet ikke sola noe særlig, men det kunne godt ha vært tørrere. Det var fortsatt mye sorpe. Fra Dalevann til Dale går det ofte ganske fort. Nedoverbakke eller flatt. Det blir ofte til at jeg fyker forbi andre i denne bakken. Denne gangen fikk jeg følge at to jenter. De hadde så avgjort ikke problemer med å jogge nedover. Helt nederst, i det jeg nådde bilen kom det regn. Jeg hadde hatt en tur uten nedbør, og hadde startet litt tidligere enn normalt nettopp for å unngå regnet. Det gikk nesten. Yr hadde rett når det gjaldt nedbør, men ikke sol. Les hele artikkelen

Ikke slik vel?

Enig! Ofte lager jeg faktisk egne spor, fordi jeg synes sporene som er laget fra før er for bratte, med mindre der er veldig tungt å gå utenfor sporene som jeg finner. En annen ting jeg liker godt er å «gå linjen helt ut» før jeg snur, da kan jeg holde momentet oppe lengre før jeg må ta en sving. Spesielt når det er veldig tungt, så klarer jeg å holde tempoet høyere om jeg ikke tar pauser mellom svingene.

Min erfaring er at kortfell ikke duger i alle snøforhold oppover, eller hvis du trekker pulk i litt trått føre. Nylon gir som oftest bedre feste, men dårligere glid. Skare spiser mohair, men du skal stå en del på ski før fellekonsumet blir en stor bekymring. Det er også lurt å vokse fellene, spesielt når det er varm og våt snø. Når det gjelder turen oppover så har jeg som hovedregel at jeg ikke går i terreng på 30 grader eller mer hvis jeg kan unngå det. Selv om jeg har gjort allverdens vurderinger så kan jeg ha tatt feil, eller forholdene forandret seg. Og går jeg i terreng som er brattere enn 15-20 grader så går jeg sikksakk opp, og prøver å holde meg på laveste hælløfter. Dette er også taktikken som brukes av rando-utøvere slik at en ikke brenner opp kruttet på vei opp. Ikke bare sparer der krefter, men du trenger ikke like bra feste for å unngå å skli bakover.

Da er det på tide med en lite oppdatering på kniven. Fikk jo ikke svar fra Brusletto. Det viste seg at mail de sendte ikke kom frem. Da jeg tok kontakt på en annen mail så fikk jeg kjapt svar. Etter det gikk det kjapt å få ordnet med feil som var på kniven. Tok 4 dager så var det en ny på posten med returlapp på den gamle. Finish på den nye er litt bedre enn den gamle og gravering er riktig. Kniv er også litt bedre slipt enn den forrige. Så da løste jo ting seg greit etterhvert. Får jeg også ta på egen kappe at jeg ikke ringte de eller prøvde ta kontakt på annen mail før. Generelt er jeg vel skeptisk til en veil pris på nesten 2000. Men tilbud på 500 er en bra pris, tåler vel noen hundre til også. Skal en betale 1500-2000 for den hadde jeg nok heller lagt pengene på f.eks Cassrrøm Lars Fält. Men alt i alt er ting på stell her og godt mulig kniven skal på båltur i helgen.

Tok deg på ordet jeg ass, og peiset ut en rapport. Utstyr nevnte jeg heller ikke, da jeg kunne ikke brydd meg mindre. Fjellforum er en bra plass å starte om man skal "lese seg opp" på nye områder!

https://www.arcteryx.com/no/no/help/product-service

Kan vel være ulike årsaker til det: slitasje fra beltestropper, lite vasking, feilvasking mm. Har selv opplevd det på min halvannet år gamle jakke, som nå er sendt inn til rep-avdelingen. Har behandlet den brillefint, så jeg forventer ingenting annet en gratis rep, ny jakke eller penga tilbake 😊

Da Mats Grimsæth publiserte historien på Instagram (ja jeg følger ham og rakk å se det i "stories") så det overhodet ikke ut som et arrangement. Det ville være idiotisk av ham å lure på seg noe slikt, så inntil det motsatte er bevist velger jeg å tro det er ekte.

Det fantastiske med denne snutten er jo at Mats Grimsæth publiserer det. Jeg hadde gjemt hodet i sanden og i det lengste håpet at ingen så meg.

G3 alpinist fellene mine legger igjen små flekker med lim på skiene. Skisålene er rengjort og preppet. Fellene er fra 2012, pent brukt, pent behandlet og pent oppbevart. Jeg synes limen er litt tykk og seig, men den fungerer jo enda ok. Nettingen som ligger mellom fellene er litt klissete i overflaten også, men det betyr jo ikke noe. Noen tips? Går det an å gå over med smørejern og bakepapir for å "resette" limet litt? Fryse de? Skifting av fellelim tror jeg utgår, etter å ha lest @Gittiamo sin tråd om G3 feller....

Etter hva jeg leser må man ha en nyre til overs også 😂

Bloggen er oppdatert med et langt innlegg med masse bilder fra en fantastisk langhelg i Sunnmørsalpene med ranodee-turer! Utrolig flott område for toppturer når været er på sitt beste!

Fint med rapport fra Forolhogna. Dette er et område som har fristet meg lenge, men fortsatt bare har kjørt forbi. Kanskje dette er inspirasjonen jeg trenger for å realisere turen?

En del av prosessen er å undersøke om ideen allerede eksisterer. Det er dog ikke alltid så lett, men i min tid (4? år siden) ville vi fått trekk om ideen ikke var unik nok, og konkuransen for stor. Men det er bare å gønne på. "30% av menn i gruppen 25-35 år ville betalt 500kr for produktet. Dette alene gir et marked på 10000000000000kr siden vi tar med alle i hele verden" 😅 Ideen er flott den.

Legg slakare bautar? Når det ikkje er brattare enn 30 grader, og ikkje hardt slik at du mister kantgrep, så er det jo det enklaste løysing. Elles kan det no vere greit med langfell til toppturar, spesielt om det er hardt føre.

Er det løssnø krever dette mer "felleareal" når det blir brattere enn om føret er litt hardere. Det løse underlaget "fjærer" og du mister marktrykk under fellen, derfor mer areal. (Enkelte andre forhold kan også kreve mer areal) Som @Kjell Iver kutter heller ikke jeg kortfellene, bruker 45mm mohair og 35mm syntet på Ingstad (føreavhengig). Bruker smalere feller enn skiene for å ikke drepe for mye glid, og utligne noe av forskjellen i redusert glid med feller opp mot det å smøre. Da kan jeg også ha på feller "over alt", og bare ta de av når fellene ødelegger verdien av nedkjøringer. Syntetfellene mine er valgt smalere enn mohair fellene for å utligne noe av glidforskjellen mellom syntet og mohair. Slitestyrken er bedre på syntet, men det er stort sett is som sliter på mohair fellene, de trekker også vann på vått føre. Det er på de førene jeg bruker syntet, mohar feller varer i mange år om de ikke brukes på is, men de kan også slites ut på en lang dagstur om det er panzerføre. Bruker samme fellene på Tind 76, disse skiene bruker jeg på typisk vårsnø, det har hendt at jeg har hatt 60mm syntet på de, men det har kun vært unntaksvis. Jeg går på kuperte turer på fjellski hvor jeg også er oppom topper underveis, men skal jeg på dedikerte toppturer bruker jeg rando. Det er ikke tvil om at langfeller er det som gir best feste, og er det topptur som er formålet, er det det du bør ha. Men langfellene vil kun være brukbare til bratte stigninger, til alt annet terreng blir det "for mye fell", så der kommer kortfellene inn. Isåfall trenger du ikke bekymre deg for slitestyrken på langfellene, og dermed gå for mohair. Mohair glir i det minste litt så skiene blir lettere å føre. Syntetiske helfeller (de oransje) er som asfalt i begge retninger. Når det gjelder bredden, så bør langfellene gå helt ut til stålkanten, er de for smale, vil de miste grep når du har behov for å kante skiene litt på hardere underlag. Avslutningsvis, så kan det faktum at fellematerialet i de oransje syntetiske fellene fra Åsnes har et enormt grep gjøre at 60mm kortfeller som ikke er kuttet kan gi nok feste. Men for ikke å prøve og feile er langfeller sikreste kort.

Nåja, hun gikk ikke HELE Norge på langs. Jeg fraktet henne i bil fra Ljosland til Hovden. Men det er nå så. Det hun viste i Canada er veldig ille. Heldigvis skjønner de fleste at norske friluftsmennesker generelt er mye mer "naturvennlige". Bare dette med å forsøple området de bor på er nok i seg selv, men å gi seg til å bygge hytte uten lov? At de våget! Nei, jeg tror ikke jag gidder å det nye programmet deres. Så noen minutter av første episode fordi jeg datt innom sånn halvveis i sendingen, men tross fine bilder ga det meg en sur smak i kjeften.

Mørketida var pr definisjon over her i midten av januar, og dagene fylles sakte, men sikkert av mer lys. Men fortsatt er det mørkt på sein ettermiddag og kveld, så da blir det hodelykttur. Som vanlig tasset jeg og bikkja innover mot Lago, seint i går kveld. Skikkelig dårlige bilder, beklager, innser jeg trenger bedre kamera...Men det var streif av nordlys, silkeføre og masse dyrespor 😊

Sitter i skrivende stund på Torghatten - mitt fasteste turmål - vindstille - sol - snø- og ei appelsin. Måkeskrik i det fjerne. Jeg har varslet i fra om at det er mye feil med linja opp hit så karene er i full sving med vedlikehold - kjentfolk det og. En flott tur - nesten vårlig i dag.

Mogleg denne uttalen kan tolkast på ulikt vis, og at du meinar at nasjonalparkgrensene som definisjon for Hardangervidda er litt snevert? Men eg ville valgt å ordlegge meg annaleis, då trangsynt normalt er eit negativt ladd ord. Mvh moderator.

Svartkjelen, reinskinn, Crocs og tarpen.

600kr!

Turrapportene på FF er gull verdt for oss som leter etter info om turområder vi vil besøke. Det er jo synd at man føler man har lite igjen for å dele turene sine på denne måten. Noen av oss har egne kanaler/plattformer der turene deles, både kortere og lengre. Noen av oss har også inngått et samarbeid med FF om å dele noen av disse turene på FF's turkart. Det er raust av FF å tillate oss dette! Jeg har mer enn 60 turer registrert på FF's turkart.

Neste dag er ute på bloggen. En halvveis hviledag. Gikk fra Hallerangerhaus til Hall in Tirol. En fin vandring, men ikke like spesiell som de forestående og jeg gjorde et valg jeg angret på etterpå. Fint i Hall in Tirol. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 7: Halleranger - Hall in Tirol (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/halleranger-hall-in-tirol.html) Et kors med utsikt over Karwendel-alpene.

Fredagstur langs sjøkanten. Broderen ville på fredagstur. Han kunne også godt tenke seg å ta turen sammen med meg. Så langt var det meste på plass. Bortsett fra at været ikke var spesielt samarbeidsvillig. Det ble frost på natten. Nå har det omtrent ikke vært kalt en gang – så langt i vinter. Likevel var det is i gata og bilen var helt dekket av is. Jeg hadde endelig sett for meg en tur med litt bakker og tung pust. Ikke slik mente YR. De meldte om litt frost, men bedre vær utover dagen. Til og med litt sol. Broderen er motstander av is og glatte forhold. Han prøver å unngå plasser hvor det er muligheter for å skli ut. Nå er nok ikke det helt uvanlig at gamle folk ikke liker is og frost, og vi er - gamle.... Vi hadde alt tatt en tur på høgjæren. Det var ikke plassen for tur denne dagen. Og det kunne jo hende det var is der opp også. Stranden igjen. Det er i hvert fall lite is ytterst mot nordsjøen. Og så er det som regel strødd. Nå er det mange turer vi kan gå helt ute i sjøkanten. Den lengste vinterturen er fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, kongeveien. Det er en tur på opp mot to mil. Alt for lang for en fredagstur mente broderen. Det ble til at vi satset på den kortere turen fra Reve til Orre. Det blir en tur på omtrent en mil, og som vi bruker omtrent to timer på. Det går ganske fort å gå langs sjøen. Flatt – selvfølgelig, og få hindringer. Selv om det ikke er spesielt god sti, og mesteparten av turen går ute i terrenget, klarer vi å holde omtrent 5 kilometer i timen. Stranden aldri helt den samme etter en storm eller to. Vi hadde hatt besøk av ekstremvær, og det ville antakelig ha endret stranden. Først ut mot Reve kunne vi se resultatet av stormen. En god del av sandstranden var vekk, og erstattet av grus og rullestein. Litt lengre mot Orre var deler av sanddynene tydelig vasket vekk. Det var en en kant fra sanddynene til selve stranden på godt en meter. Etter neste storm kan alt være endret – igjen. Det var omtrent høyvann. Ved lavvann er det mulig å følge sjøen hvor sanden er hard og fin å gå på. Ved høyvann må vi gå inne på selve stranden i løs sand. Noe som er mye tyngre enn å gå på hard sand. Det gikk litt senere enn vanlig. Det er noen kilometer sandstrand mellom Reve og Orre. Selv om det var fredag, var vi ikke helt alene på tur denne dagen. Vi møtte en del folk, og som vanlig var det fotografer ytterst på Reve. Her er det mange fugler, og det er vanlig å treffe de første trekkfuglene for året her ute. Jeg hadde tatt med både te og kjeks til en forandring, og så fram til en liten pause ved Friluftshuset. Broderen så ingen grunn til å ta en lang stopp, og var tilfreds med sin varme saft. Det ble til at jeg dro på termosen både frem og tilbake. På tilbaketuren holdt vi inne i landet, over dyrket mark, og det gikk adskillig fortere enn ute på stranden. Det ble en helt grei vintertur, selv om vi ikke så snurten av is og frost. Vi nådde bilen i god form, og var vel enige om at det ikke hadde vært en spesielt utfordrende tur. Les hele artikkelen

Ettersom det oppfordres til å skrive flere turrapporter, så føler jeg på min litt dårlige samvittighet. Planla en lengre tur på lørdag i den tro at barmarkssessongen hadde startet. Det ble skivebom!! Brodder og truger hadde virkelig gjort seg. Turen ble derfor kortere enn planlagt, men uansett så er det vindunderlig å komme seg ut for å høre fuglene synger og lukten fra skogen!!!! Selvfølgelig er det for meg obligatorisk å ta med kokeutstyr for å lage varm drikke og mat. Jaggu er den lille spritbrenneren effektiv

Fint @tshansen - jeg var ikke oppmerksom på det der. Det er forskjellig fra den enkelte brukergruppe, slik at om man er med i en annen sekundærgruppe f.eks. så blir det forskjellig. For meg var det 249 Mb, som igjen styres av server. Altså det er maks vi kan ha. Økte den til 100 Mb for dere, og 250 Mb for støttemedlemmer Det burde holde. Selv om bildene er enormt store blir de nedskalert av programvaren. Men tilbake til tema. Turrapporter har en stor verdi for en selv senere. Jeg innrømmer glatt at detaljer fra turer jeg tok for 15 år siden er helt borte, og det er utrolig artig å gå tilbake å se og lese. Ikke bare detaljer om turen, men også utstyret man brukte. Kanskje fjellskoene som står lagelig til for å kastes hadde sin første tur i 2005? Eller brenneren eller teltet.. osv...

Tenkte å informere om at jeg har premiere på første episode av serien "Landet på langs" på YouTube-kanalen min nå til fredag (07.02.2020). Traileren nedenfor gir noen smakebiter av hva som kommer. Det har også blitt laget TV-program fra serien (Villmark Uten Voksne) som har blitt sendt på TV 2 og ligger nå på Sumo. Likevel er disse episodene som gikk på TV veldig korte, så serien som nå kommer vil inneholde lenger episoder som gir et skikkelig innblikk i hverdagen på ekspedisjon. Alt fra vandring i alt mulig terreng i alt av vær, fisking i skogen og på vidda, pakking og trening, maten vi spiser på tur, hvordan vi orienterer osv. Gleder meg til å vise, så kan alle som vil se helt gratis;) Abonner gjerne på kanalen og skru på varsler så du ikke går glipp av episodene som kommer hver fredag fremover;)

Etter å ha brukt store deler av gårsdagen på å måke meg fram til døra ble jeg belønnet med et herlige Perlemorskyer over Sjusjøen. Dette lovte godt for morgendagens og årets første skitur. Jeg har aldri hatt noe hell med å være familiens smører. Det eneste jeg til en viss grad hadde hell med var reint blått føre. Det er det jo ikke alltid, altså reint blått mener jeg. Så i 2014 var jeg så lei at alle alternativer skulle prøves. Ved en tilfeldighet ble det denne: Og siden har den sittet der, under skien, og gjort jobben mye bedre enn jeg klarte på en god dag. Så i 4-5 minus lå jeg i vei. Rex tapen er sjelden helt "spot On", men gir akseptabel glid og feste. Gliden var såpass at jeg kom meg til Fjellelva uten alt for mye bruk av armene. Temperaturen denne vinteren har ikke vært nok til å legge noen demper på elva og den slynger seg muntert på sin ferd mot Sjusjøen. Noen få stavtak senere må jeg ta løypevalg og etter å ha sluppet fram løypebasen følger jeg på i nylagte spor. Fine flate kilometere på myrene nord for Snørvillen og trikkeskinner i retning øst. På Midtfjell samles folk til både vaffel og toddy. Hadde jeg tatt med penger kunne jeg også vært en av de på bildet. I stedet for å stå å sutre over manglene penger setter jeg kursen nordover. Løypa tar meg over Gjesbusåsen med fin nedkjøring til myra før Kuåsen som rundes på sørsida før nedkjøring til Kroksjøen. Demningen mellom Kroksjøen og Fjellelva danner et fint vadested for biler og folk. Løypa skifter radikalt himmelretning og glidelåsen trekkes godt opp og lua ned. I fint småbølget terreng ledes jeg tilbake mot Sjusjøen og kan ta de siste stavtak. Jeg logger gode 17km når jeg tar av løypa og "hjemme" Kvelden i kveld kan ikke varte opp med Perlemorskyer, men dette kan jeg fint leve med.

DER!....er jeg enig også. Veldig enig og skikkelig i trådens ånd. Den lille detalje som gjør så stor forskjell. Virker som flere som er mye ute etter hvert finner frem til de samme små tingene. Erfaring er gjerne hovedveien til disse. Fjellforum er snarveien... 😉

Helinox ground chair. Har virkelig forbedret turlivet til en prolapspasient!

Hei Årets første tur i år ble en liten trugetur På ett par netter for meg og poden på 9 . Kjørte opp Setesdalen og over Bjørnevann og ned i skogene på øst siden, her var vinden moderat selv om det var Meldt mye vind og det t var kolonne kjøring over Hovden- Haukeli. sammensunket snø og 0 grader gjorde turen grei å gå med Tubs 30" og pulk, poden ønsket sin egen sekk med, så den ble fylt med boblejakke og liggeunderlag. latitude

Det er mange år siden jeg "advarte" mot denne jentas seriøsitet, her på FF... At også seriøse villmarkinger omfavner henne som Randulf Valle gjør, med flere, ja det sier vel litt om hvordan dette markedet her funker ...