Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 13. feb. 2020 i alle områder

  1. Jeg føler meg ensom og forlatt. Hvor er alle de andre som burde skrive turrapporter?. Det var tidligere mange flere rapporter. "Turrapporter" er en av de store gruppene, men nå er gruppa overkjørt av "Bo og sove" og "Alt annet utstyr". Mine egne enkle og små bidrag bør ikke være de eneste som ligger til glede og nytte for de som er inne på Forumet. Når jeg først er inne på hva jeg savner, så hendte det tidligere at vi hadde opp "svaet under toppen på - en eller annen fjelltopp. Diskusjonen gikk friskt om svært små ting rundt om - ikke bare om utstyr. Jeg husker at det var noen som klaget på at "alle" innlegg handlet om Jotunheimen. (Det var forslag om å endre navnet til å inneholde - nettopp - Jotunheimen.) Det er lenge siden vi har hatt en skikkelig "krangel" om noe som helst - utenom utstyrsdiskusjoner.
    7 poeng
  2. Både Monsen og Kvernmo er ambassadører for de lange turene. Insta-jentene derimot er fantastiske representanter for nærturlivet. Den engelske friluftsskribenten Alastair Humphreys har fått "æren" for å konseptualisere fenomenet microadventures, små turer på opptil 24 timer i den alltid nærmeste skog for hvermansen. Her til lands har Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya Bølstad tatt dette til seg og vist det frem i både blogg- og bokform. At Insta-jentene viderefører og i enda større grad alminneliggjør dette er helt topp. At de da på veien gjør dette til levebrød sier bare sitt om dedikasjon og vilje som vi alle kan ta læring av. I siste utgave av DNT sin podcast utestemmer er Christine Danke gjest. Hun krediterer nettopp de nevnte jentene som sin største inspirasjon og innflytelse på det å lære seg om friluftsliv og det å komme seg ut. Kanskje ligger det noe i svaret til TS der, vi liker ofte best de som starter som turfolk for så å presentere sitt turliv, i motsetning til de som prøver å presentere noe som fremstår som regissert.
    6 poeng
  3. 4 poeng
  4. Men altså, hvorfor kopiere eller bruke profiler som allerede finnes? Til tross for at noen av disse gjentatte ganger leverer gode konsept? Hva med f.eks profiler som ikke allerede er brukt i tv-sammenheng og som f.eks allerede har en stor følgerskare som ikke nødvendigvis er de som ser slike programmer fra før? En litt ny innfallsvinkel? Ta f.eks "Johanne med soveposen" som både har oppegående og flinke turkompiser og gode refleksjoner om alt fra turlivet til livet ellers i tillegg til god personkunnskap. Det hadde vel vært forfriskende?
    4 poeng
  5. Etter å ha sett @tklami sin fine turrapport fra en 2ukers tur på Hardangervidda fant jeg ut at jeg og ville legge ut en liten rapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor sommer, men siden jeg er mer glad i bilder enn tekst, og da hadde nesten 40 bilder på 50-60mb så ble ikke forumet særlig glad når jeg prøvde å legge de inn.. Selv etter å ha prøvd å få Lightroom til å lagre bildene i enda mindre størrelse og dårligst kvalitet som jeg selv er villig til å akseptere ville fortsatt ikke forumet være venn med antall megabyte jeg hadde. Så da ga jeg opp.. Jeg har en gammel blogg liggende, kan være jeg får vekke den til live igjen og legge ut bildene der, og heller linke derifra...
    3 poeng
  6. Jeg har sluttet da det ikke er noen respons eller interesse og spore. Vet det er flere med meg som er av samme oppfatning. Ingen grunn til å bruke tid på å skrive når man ikke får noen respons. Det virker til å måtte være novellekvalitet på skriveriene og foto av første klasse for at det skal engasjere. Avhekting av innertelt i Hilleberg Unna fenger mer og det er jo en ærlig sak det. Flertallet av aktive medlemmer bestemmer hva som er interessant 😊
    3 poeng
  7. Eg og min far har kjøpt tur til Kilimanjaro. Gleder oss veldig
    3 poeng
  8. Ein friluftsprofil som eg ikkje ser at er nevnt enno, er Stein P. Aasheim. Av nolevende profilar innan denne sjangeren, er han den einaste eg gidd bruke tid på å lesa eller høyre på. yr.no er ikkje betre. No er det farevarsel dersom det kjem 5cm snø.
    3 poeng
  9. Alex Gamme har disse kvalitetene, mener jeg. Han er en åpen, morsom og inkluderende friluftskar som får andre til å åpne seg. Et innspill til avsporinga; vi søker alle etter noe eget i naturen. Jeg synes det er synd at noen har en tendens til å snakke ned de som finner en litt annen måte å komme nærmere seg selv eller naturen på. Jeg synes f.eks at friluftslivet har blitt mer inkluderende med Instagram. "Instadamene" har gjort mye for det nære og for noen, oppnåelige, friluftslivet. Og noen følger drømmer og viser oss glimt fra eventyr de fleste av oss aldri får gjennomført selv. Som regel er det ikke er helt slik jeg ville gjort det, men jeg får ikke et behov for å dømme noen for det ☺️
    3 poeng
  10. Det er alltid kjekt å gi barna det de ønsker seg til fødselsdagen sin, og i år ønsket minstemann, som ble 20 og ikke lenger er minst, seg en Jerven duk.Ok, en Jerven duk ble kjøpt inn og da ble gutten selvfølgelig glad, men, og det er alltid et men. Få dager etter at feiringen var unnagjort så kom beskjeden om at denne helgen hadde han ingen andre ting på timeplanen så da regnet han med at far ble med ut for å prøve den nye jerven duken. Far som har lang fartstid som friluftsmann stilte selvfølgelig opp, selv om gutten for lengst har begynt å bære langt større sekk og går de bratteste bakkene mye fortere enn meg. Værmeldingen for lørdag og søndag var elendig så turen ble ikke lang. Brekko i Gjesdal kommune er en fin plass for småturer og der er det også satt opp noen solide gapa huker i tilfelle været skulle bli dårlig, og det ble det. Lørdagskvelden var fin og middagen som bestod av Entrecote og poteter stekt med løk og hvitløk pluss en god porsjon peppersaus, og med en god og kald bayerøl fra Aass bryggeri. Jeg valgte å ligge i den ene gapa huken, men Jerven duken ble hengt opp mellom to tre og ble en utmerket bolig for natten. Ca. midt på natten forsvant fullmånen og det kom både sludd og mye vind. Jeg ble nødt til å krype helt inn til veggen innerst i gapa huken for å unngå å bli våt, men han som kamperte i Jerven duken så ut til å tåle været svært bra. Søndag morgen var bakken hvit, men etter at vi hadde fått i oss noe egg og litt bacon så regnet det så kraftig at det eneste fornuftige var å pakke sammen og vende nesen hjemover. Vel hjemme konstaterte jeg at absolutt alt jeg hadde på meg var gjennomvått, nok et bevis på at Gore-tex jakken fra Arc'teryx til over 6000 kroner ikke er noe annet enn en dyr regnjakke som verken puster eller holder vannet ute. (Kanskje jeg skulle forsøke å vrenge den neste gang.) "Men alle var enige om at det hadde vert en fin tur".
    2 poeng
  11. Dette har jeg også tenkt på. Men etter i 20 år, å ha prøvd å få folk til å besøke Blåfjellenden i påsken - uten særlig økning i besøket, og jeg kan også konstatere at stien rundt Lifjellet ikke blir spesielt mye mer brukt, selv om jeg omtaler turen diverse ganger i løpet av året, så tror jeg din frykt for å øke slitasje og forsøpling, ikke er spesielt sansynlig.
    2 poeng
  12. Bare i Norge?? 🤨 må nevne Macchu Picchu da...Inca Trail. Den står på dødslista mi. Fem fineste turer... føler ikke at jeg har stort å bidra med her. De fleste her har jo store meritter. Men ukesturen jeg hadde med datter og kajakk for to år siden topper det meste.
    2 poeng
  13. Helt enig. Veldig artig når det blir litt friske diskusjoner og ting sklir ut litt, men den tid ser ut til å være forbi på fjellforum. Forumdøden har vært reell i mange år, men fjellforum har bestått omtrent uendret gjennom både Facebook, Instagram og andre sosiale mediers inntreden, men vi ser nok en endring i hvordan folk bruker forumet. Deling av opplevelser gjøres i andre medier mens mer konkrete diskusjoner om utstyr og turmål fortsatt er egnet i forum form🧐😊
    2 poeng
  14. Personlig føler jeg det kanskje ikke er rom for andre ting enn å gå rundt på Hardangervidda eller sitte under ei furu. Fjell er liksom ikke like godtatt. Kanskje dere som har vært her en stund fortsatt er litt allergisk mot Jotunheimen? 😂 Men jeg setter veldig stor pris på «Hvor har du...»-tråden. Korte presise innlegg med noen få bilder. Knallfint. Og en fin motivator. Planen min var i hvert fall å bruke den litt mer i år men har falt litt av lasset her. btw mine favoritter er de trådene der det sklir helt vekk fra tema og folk har det gøy og fjaser i vei 😂
    2 poeng
  15. «Selv om utstyrsdiskusjoner er kjedelige(..)» Nei. Det er jo det som er gøy! Synes jeg. Kanskje ikke du. Og gøy at vi liker ulike temaer eller hva? Jeg kan lese telt-tråder i timesvis, men er 0 interessert i andres nærturer.
    2 poeng
  16. Jeg har en tørke som jeg kjøpte hos Jula, kostet ca kr 200. Den bruker jeg mye, særlig til grønnsaker som lukter. Jeg gjør alt klart på kjeøkkenet, og så bærer jeg alt ut i Smerteklinikken (snekkerboden i garasjen) og lar prosesen foregåder. Dehydratoren har tenmperaturregulering med termoset, men jeg sjekker ofte med et steketermometer at temperature ligger på ca 50 grader. Se på bildene jeg har lagt ut av ferdig tørkede grønnsaker. For å sjekke om de er helt tørr legg de i en plastpose. Utvikles kondens er de ikke helt tørre. Jeg har tørket mat fra i fjor - like god ------------------- Tørrlng av egg. Knekk så mange egg du mener du spiser. Rør hvitte og plomme godt sammen. Hell blandingen i en form og sett den inn i stekeovnen. Temp 50 grader. Etter hvert begynner de å tørke. Ta en stekespade og vend blandingen en gang i blant. Når eggene er ferdig tørket er de som flak. La blandingen tørke litt og hell det hele opp i en hurtigmixer -og kjør - lenge, slik at blandingen blil fin - som sukker. På forhånd har jeg veide eggene og nå veier jeg det tørkede og putter "2 egg" eller hvor mange du vil i en plastpose. Disse har meget lang holdbarhet. Jeg har spist tørket egg som har vært over ett år gammelt. Tørker du i stekeovn, sett en tresleiv i dråpningen slik at fuktigheten slipper ut. ------------ I samme momanget tørrer jeg også tomatbønner. Hell et par bokser i et fat. Og sett det i stekeovnen på 50 grader. Rør stadig i blandingen. Når tørkt vei det hele - hell i plastposer. Når maten skal brukes må du regne ca fem kvarter tibakeføring. Vanmengden (en tommelfingerregel) er lett å finne ut. Vei alt du før du tørker før og etterpå. Differansen er vann som skal tilsettes. Egg og tomtbønner nam nam. Om du frekventerer MC Donald spar på ketsupen. Lykke til
    2 poeng
  17. Jeg deler yr.no sin oppfatning/bekymring der. Har du kjørt på veien i Bergen og omegn med 5 cm snø, så vet du hvilke fare bergensere på viterføre utgjør! 😱
    2 poeng
  18. Som kanskje en del av dere vet får støttemedlemmer på fjellforum 7% hos Milrab - denne rabatten gies også på rabatterte varer. Så 50% på ALFA Glittertind GTX Womens blant annet, så får man 7% oppå det så ned fra 3799,- til 1766,- Gode støvler.
    2 poeng
  19. kjenner jeg blir irritert bare av å tenke på de seirene xD tenkt at et land som har så masse flott natur må lage så horribel tv
    2 poeng
  20. Hei Det var da fint å få en ordentlig forklaring fra rhesusminus i stedet for gjentakelse av gamle påstander!! Elgen
    2 poeng
  21. UH ja, venninna mi har en sånn VM pose til 12 frognerlaken (kjøpt i Norge) og den er intet mindre enn magisk. Må nok sjekke de ut, det eneste jeg lurer på er om jeg får klaus siden jeg foretrekker stretchposer. Får stikke bort på Rei og sjekke (har en Rei butikk i nabolaget, hvilket er m.a.g.i.s.k for en nerd som har gått og geeket seg igjennom telt og soveposelageret deres mange ganger😅).
    2 poeng
  22. Det meste er nevnt; Monsen, Kvernmo, Gamme, Skog, Gjeldnes, etc (i ca den rekkefølgen). Men synes 4 til fortjener hederlig omtale: Først og fremst de 2 gutta i serien "Nordfor sola" som overnatta i den senere raserte Kvalvika i Lofoten. Fantastisk energi og holdning. Deretter Maria Grøntjernet. Hun prøver ikke å være barsk eller bedreviter, er bare på tur og forsøker å kose seg. Og til slutt han 16-årige trønderen fra sesong 2 av "Helt alene". Snakker om kompetent og positiv ungdom! Tror ikke nødvendigvis Monsen og Kvernmo var så mye hvassere som 16-åringer. EDIT: Nå er det vel ikke alle disse som kan kalles "profiler" så sånn sett er jeg sikkert off topic. Men syntes de fortjente å nevnes likevel
    2 poeng
  23. Har sagt opp allt av abonnement på TV for et par år siden her. Ikke savna det en dag. Men profiler? Noen som har selvironi og evner å vise glede og mestring, men også by på det å komme for kort/feile, "glimt i øyet", jordnær, og god til å verbalt beskrive sine egne opplevelser av det som skjer ila programmet?
    2 poeng
  24. De er likevel god inspirasjon for en god del som ikke ville fått en introduksjon til friluftslivet uten dem, så synes ikke man skal diskreditere dem for meget selv om man ikke vil trekke dem frem i denne settingen....
    2 poeng
  25. Heisann. Vurderer å gå til innkjøp av packraft til sommeren, men er noe avventende med tanke på hvordan mulighetene for bruk er i området her. Lager en tråd i håp om at det finnes packraftere(?) i området som kan komme med innspill på hva som finnes av muligheter og erfaringer i området. Har så langt notert meg leirsjøen(e) i bymarka og skildra i forradalen som kandidater. Lurer også på om det er noen som er interessert i noe felles turer
    1 poeng
  26. Takk for godt innlegg som jeg støtter 100%. Det er nok ikke bare her hos oss dette er fremtredende. De fleste poster kanskje på Facebook eller på egen blogg eller med kun et bilde på Insta. Gode turrapporter blir fortsatt lest. Vi diskuterte dette nå sist helg også, og jeg har ikke fasit. Det er en kjensgjerning at mange er opptatt av utstyr, og når det kommer til bruken av det så deler de det i andre fora. Når det gjelder krangel så tror jeg at vi får være glade for at vi slipper det. Jeg har vært rimelig skremt over enkelte fora og kommentarfelt ellers, og det at vi ikke har tillatt persjondiskusjon og hatt en seriøs og voksen tone ellers har gjort at forumet fortsatt er ganske OK for meningsutveksling ellers. Selv om utstyrsdiskusjoner er kjedelige skal man ikke undervurdere verdien av dem, for det kommer stadig nye produkt og tips som man kan lære av.
    1 poeng
  27. Her står fortsatt kamera med speil på ønskelista om jeg hadde hatt god råd - Canon 1Dx mk3. Har et speilløst kamera, men bare et lite Canon M100 for turbruk, så ikke akkurat noe i klasse med Sony A7-serien, Nikons Z-serie eller Canons R-serie.. Slik de speilløse kameraene er forløpig, så blir det nok speil enn så lenge for min del med tanke på hva jeg tar mest bilder av Fint tidsfordriv å sette seg inn i nytt kamera, kanskje også hjelp for å komme seg ut på tur, både små og lange
    1 poeng
  28. 1) Eg har lenge drømt om å reise på Kilimanjaro tur med min far, så no har vi bestilt billetter. Det gler eg meg veldig til. Når han ein dag er borte trur eg dette vil vere eit veldig fint minne. Desse foreldra lever jo ikke evig. 2) Eg kunne elles godt tenkt meg å bestige Kemnekajsa (det høgaste fjellet i Sverige) gjerne saman med min far. 3) Inst i Romsdalen ligg eit fjell som heiter Stor-Kalkinn. Det har eit særs lite pretensiøs form, ikke noko vakker tårn-fasong eller annan Lofoten-aktig utforming, men rett og slett berre ein stor, mørkt firkanta stein på 1880 meter. Det har vore eit ønskje for meg å bestige denne i iallfall 5 år.
    1 poeng
  29. Ser at flere produsenter kjører på med nye modeller med speilreflekskameraer, så jeg tror de vil leve lenge Selv har jeg endelig overskudd til å sette meg inn i mitt speiløse kamera. Det er mer enn nok å sette seg inn i av nye funksjoner.
    1 poeng
  30. Er nok mye det samme. Er det samme batteriet i de? De gir neppe kontinuerlig lysstyrke. Brenntidene på den gamle er bare tull. Mer realistiske på den nye.
    1 poeng
  31. Mye gode forslag i tråden her👍 Vi lager en del gryter basert på kokosmelkpulver. Her kan du bruke ferske ingredienser eller tørkede. Alt etter lengde på tur. Da kan du bruke ingredienser som ingefær, curry, chilli, hvitløk, salt, pepper, vårløk, sellerirot, paprika, pastinakk, løk, gulrot, etc. I tillegg kjøtt eller fisk etter smak og behag. Selvfanget fisk er naturligvis lettest på tur😊 Bruker gjerne ikeapannen på bildet på tur. Lager gjerne pannebrød som tilbehør. Til årets sommerturer har jeg tørket en del grønnsaker som skal brukes sammen med vann, krydder, buljong og egenfanget fisk. NB! På bildet - lammegryte
    1 poeng
  32. Takk for det, Espen Det jeg lurer alle mest på akkurat nå, er om jeg kan legge til "påtatt" i stillingsbeskrivelsen min, sånn i tillegg til å være psykolog og blogger..🤔😅😆 Nei, men seriøst, folk får like hva de vil, Monsen er min favoritt. I forhold til å finne konsepter som funker: Jeg fikk en forespørsel fra NRK om å uttale meg rundt hvorfor Monsen var så populær her i fjor da den serien der man kunne gå på tur med Monsen gikk (altså uttale meg fra en psykologisk vinkel). Det er visst helt ekstremt hvor mye sett de programmene hans er sett i forhold til at kvaliteten på de tidlige iallfall, ikke er sånn superbra. Jeg tror det som slår meg mest er at folk som oppfattes geniuine og i tråd med de norske verdiene, gjerne blir veldig populære (og det finnes det forskning på også). I tillegg til det så er det jo noe med å motivere og inspirere andre til å tro at de kan få til dette, som Monsen er veldig rå på. Så det kan jo være en ide å ha det i bakhodet når du skal produsere.
    1 poeng
  33. Tana hvor jeg bodde som guttunge. Varangerhalvøya er fantastisk. Hadde jeg bodd der nå kunne jeg tatt ryggsekken på i stua og bare startet å gå rett ut i en av Norges flotteste villmarker. Rett ut i høyfjellet som jo går helt ned til havet der oppe. Havet og høyfjellet på samme plan. Eneste stedet jeg vet om der man kan dra på telttur med bil og allikevel være i villmarka. Fantastisk. Skedsmokorset hvor jeg har grodd fast blir liksom...litt trangt.
    1 poeng
  34. Min absolutte favoritt må være Monsen, Monsen og Mattis. Gleder meg så sjukt til ny sesong!
    1 poeng
  35. Jeg har sansen for mange av de etablerte og hva de har gjort for turinteressen til folket, men Jens Kvernmo er favoritt siste året. Får inn mer av jakt- og fiskeaspektet og byr på seg selv og litt andre tanker enn noen av de mer etablerte. Et friskt pust...
    1 poeng
  36. N-paraffin, Normal paraffin er den typen paraffin som finnes i petroleum, og det vi kjenner som "Parafin" består i all hovedsak av n-paraffin. Den andre typen paraffin, iso-paraffin blir produsert i raffinerier, og brukes gjerne i drivstoff pga sine gode egenskaper (høye oktantall). Fritidsparafin, Tennvæske og White-Sprit er n-paraffin og derfor trygt å bruke i primusen. Så når primuskongen sier at n-paraffin er styggedom har han egentlig diskvalifisert seg selv fordi stort sett all parafin i handelen er n-paraffin, også Jet-A1. Han har sikkert en masse kunnskap om primuser, men organisk kjemi er nok ikke hans sterkeste side. Lampeolje kan noen ganger ha litt tyngre fraksjoner, Biltema sin har C11-C16. Det kan være en fordel fordi den da vil fordampe litt tregere, som gjør det enklere å regulere flammen og unngå for mye brennstoff og påfølgende soting i en vekebrenner. Den er ikke "tilsatt voks". Om jeg skulle spekulere i hvorfor noen opplever at primusen tetter seg ved bruk av lampeolje, kan det kanskje være at siden noen lampeoljer inneholder tyngre fraksjoner, så vil muligens forvarmingskanalene bli varmere enn ved lettere drivstoff. Men dette har jeg ikke noe belegg for, det er ren spekulasjon fra min side. Personlig prøver jeg å holde meg til lettere fraksjoner, typisk C10-C13 maks C14. De er uansett trygge med tanke på fordamping og eksplosjonsfare. Paraffiner er også kjent som Alkaner. Noen steder kan man lese at innholdet er n-alkaner, og det er bare et annet navn på n-paraffin. Paraffiner med karbontall under C5 er gass ved romtemperatur, her finner vi kjendiser som Butan (C4) og Propan (C3). Iso-butan som finnes i noen gassbokser (grøss) er iso-paraffin varianten av n-butan som har litt lavere kokepunkt enn vanlig butan, og derfor fungerer bedre ved lavere temperatur, men ellers har den omtrent samme egenskaper. Om det ikke står på flasken så ta en titt i sikkerhetsdatabladet, der står det gjerne hvilken fraksjon det er snakk om.
    1 poeng
  37. En ting jeg ofte har med meg på turer som varer lengre enn ett par dager er klippfisk . Skinn&beinfri backalao klippfisk . Den veier lite og holder seg i årevis . Jeg legger den i vann over natten i en bekk eller vann. Som oftest i en tøypose jeg bruker til dette . Om morgenen putter jeg tøyposen i en plastpose og henger den bak på sekken når jeg går videre. Og ved middagstid blir fisken sammen med en løk , litt chili og noen tørkede tomater , sammen med potetstappe til en glimrende fjellbackalao...
    1 poeng
  38. Har litt for mange telt nå, men klarer ikke bestemme meg for hva jeg kan kvitte meg med. Men håper å redusere med 4-5 stk i løpet av året. Helsport Fjellheimen 4 Camp Helsport Ringstind 2 Helsport Lavvo Lakselv 8-10 2 stk Helsport Lavvulight Helsport Tronfjell Helsport Reinsfjell 3 superlight Helsport nordmarka gapahuk Hilleberg Unna +mesh innertelt G-sport Villmark Nord Kapp (fjelltelt fra 70-tallet) Hennesy Hammock Asym zip DD hammocks XL tarp Impulskontroll er ikke alltid så enkelt.
    1 poeng
  39. Ny dag fra Der Traumpfad (Müncen til Venezia) er ute på bloggen. Den femte dagen tok meg fra Vorderriß til Karwendelhaus i de imponerende Karwendel-alpene. Nydelig solskinn i starten av dagen, men samtidig som at jeg gikk høyere og høyere opp, skiftet himmelen farge og ble til tordenvær. Jeg rakk akkurat fram i tide og fikk en super kveld i en hyggelig hytte. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 5: Vorderriß - Hochalm (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/vorderriss-hochalm.html) Tordenvær over Karwendel-alpene.
    1 poeng
  40. Tja, spørs om de har fyrt og renset like mange primuser og trykklamper som primuskongen da. Det er ikke sot på kjelene som betyr noe. Det er koksing inni forgasserrøret som gir problemer. Men mulig du har rett. Han bare fantaserer.
    1 poeng
  41. Parafin er blitt for vanskelig. Tror jeg skal gå over til ved. Med bensin og cognac til forvarming.
    1 poeng
  42. Den aller første episoden av serien "Landet På Langs" er nå lastet opp på YouTube kanalen min som er linket nedenfor. Sjekk den gjerne ut! I dagens episode får dere et innblikk i treningen vår til Norge på langs ekspedisjonen, planleggingen og all pakkingen som går med. Ny episode hver fredag, så det er bare å følge med! Abonner gjerne på kanalen for å bli varslet når nye episoder kommer;)
    1 poeng
  43. Du får følge ann_helen87 på Instagram om du vil sjå turane 😊 Ekje dei mest ekstreme men om nokken vil på hårete tur for å teste utstyr so meld ifra 😁
    1 poeng
  44. Bare hyggelig! Regner med det er disse det er snakk om? https://www.revir.no/collections/hankser-votter/products/grind-skinnhanske-1 Har og kikket på Revir sine Grind-hansker tidligere, men ventet på litt bedre bilder, men det kom aldri. Syntes det litt dumt at det er kun er et bilde, der det er delvis er ute av fokus, som skal vise produktet, og da blir jeg veldig tilbakeholden med å handle over nett. Gode bilder som viser et produkt bra fra forskjellige sider selger seg selv lettere i mine øyne. (Kanskje på tide å oppdatere med litt bilder der, @Dilly?) Er jeg i Oslo og kan se og teste varen selv, så kanskje det kan bli en handel, Revir er hvertfall en butikk jeg fint kan handle med god samvittig hos og legge igjen noen kroner om det er noe der som frister, men er vel i Oslo ca hvert skuddår desverre, så har ikke kommet meg innom der enda
    1 poeng
  45. Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf
    1 poeng
  46. @Per Fredrik, er ganske enig med deg i det du skriver i ditt forrige innlegg. 🙂 Min synsing er på selve konstruksjonen, og ut fra at jeg selv har hatt (og dermed prøvd) 10+ fjelltelt med ulike konstruksjoner og løsninger (og vært på tur i flere andre også). Basert på de erfaringene så har jeg etterhvert noen preferanser på hva som kan fungere eller ikke for meg. 😄. Men egen kompetanse kan også alltid forbedres, og jeg ønsker gjerne å få innspill fra andre basert på deres erfaring. 🙂
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.