Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 14. okt. 2019 i alle områder

  1. Finfin turhelg i Sjodalen/Leirungsdalen med @Tessatroll og @Sig Man stort sett brukt til slaraffenliv og kosefyring i telt og bortskjemming av et par firbente (som ikke har noe i mot oppmerksomheten)
  2. Fikk en flott trimtur i formiddag med start helt i fjæra. Bilen ble parkert på 2 moh og var vel oppe på ca 475 på det høyeste (treningsappen er ikke helt kalibrert på høyder gitt). Det ble etter hvert en gjemsel med sky ryper der håpet var å komme uforvarende på noen i en eller annen snekledd steinur. Det var også det som gjorde rypedelen av turen vellykket helt på tampen av dagen. Flott tur der det var høst i lavlandet og vinter på toppene. Nå er det hakket før ispose på begge knær da glatt steinur tydeligvis ikke er idealforhold for elektrikerknær. PS. Hvis noen vet hvor man får tak i avbildet suppepose i stedet for den nye "naturelle" til Knorr (som smaker papp i forhold) så rop ut! Jeg bestiller 50.... Og som sånn halvveis GPS- og datanerd så må jeg jo stadig teste ut noen nye apper som kan visualisere spor og oppleverlser på en ny måte. Her ovenstående oppsummer av Relive: https://www.relive.cc/view/vYvrDAQD5L6
  3. Til Blåfjellenden i regn. Det begynner å nærme seg slutten på sommersesongen. Vi er alt i midten av oktober, og jeg pleier å ha siste tur innover mot Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Med andre ord bare to -tre turer til i 2019. Hvert år på denne tiden begynner jeg å både se fram til at sesongen skal ta slutt, samtidig med at jeg blir litt i dårlig humør av at det snart er slutt på turene innover mot Blåfjellenden. Det måtte derfor bli en tur innover denne uka også. Som omtrent hver uke i sommerhalvåret. Bare de ukene jeg er på ferie i syden blir det ikke tur mot Blåfjellenden. Ferie må til. YR var klar på at det ikke ville bli spesielt godt vær i det hele tatt de første dagene. På torsdag kunne det se ut som om det ikke ville bli for mye regn om jeg tok turen inn på fredag og tilbake på lørdag. Det ville være regn, men ikke de store mengdene. Nå er det å gå innover heia i regnvær ikke noen nyhet. Det har jeg gjort noen ganger – noen hundre ganger sannsynligvis. Det er alltid mye verre å se ut på regnet gjennom ruta enn å vandre innover. Det ble ikke så galt vær som meldt. Heller en god del bedre. Det kom noe nedbør, nesten regn, bakfra, men så pass lite at det var mulig å gå uten å bruke hette. Inne i mellom.... Også denne uka var det helt greit å gå med nesten nye Gore-tex sko og gore-tex bukse. Ved å stramme buksa rundt anklene, er det mulig å vade ganske dypt. Denne gang gikk vannet bare så vidt over støvleskaftet på vei innover. Jeg kom ned til en varm hytte med folk allerede på plass. Mor og datter, som hadde tatt noen netter på Blåfjellenden. Vi ble ikke alene, det kom i tillegg en hel gjeng, alle i familie. På morgenen lørdag, midt i rengjøringen, kom jeg til å kikke ut vindusruta. Rett utenfor vinduet sto det en tårnfalk i lufta. Nå har jeg sett nettopp tårnfalk en god del ganger fra hytta, så det må være en som holder til i nærheten. Det kan muligens også forklare hvorfor jeg ikke har sett mus ved hytta denne høsten. Det regnet skikkelig natt til lørdag. Lørdags morgen regnet det så det slo i bakken. Det rant vann nedover fjellsidene der vi sjeldent ser vann. Fossen i Noredalselva (fra Jomfruvannet) gikk stor og var uten en svart strek i midten. Tydelig tegn på at det antakelig ville være for mye vann i Fidjadalen. Jeg vil ikke anbefale å gå Fidjadalen under slikke forhold. Selv om jeg ventet til over 11 med å ta ut, fikk jeg regn i hodet nesten hele turen. Det ble en våt opplevelse, men siden temperaturen var godt over null (5-6 grader) ble det aldri kaldt. Det rant av klærne og av sekken da jeg sto ved bilen. Det var noen andre på vei mot hytta. Jeg var ikke alene i heia, selv i dårlig vær. Les hele artikkelen
  4. Er enig i at det ikke er verdens største sak, men for meg er faktisk spillereglene i arbeidslivet en viktig verdi i Norge. XXL har (hatt?) en bedriftskultur som ligger på kanten av disse spillereglene, og da velger jeg andre butikker. Jeg bruker min lille forbrukermakt til å forsøke å endre dem. Ikke allverden til makt, men den føles viktig for meg. Jeg vil vise at det ikke er det samme for meg hvordan de oppfører seg i konkurransen med andre, og i forhold til sine ansatte. Det koster meg null, og det koster dem bittelitt for jeg legger tross alt noen kroner i året på stæsj. (Nå vil kanskje noen si at det koster meg mest fordi XXL er billigere på mye, men jeg er en tilbudshauk som sjeldent kjøper ting til full pris, uansett. Alle sesongvarer kommer på salg en gang i løpet av året.) Om andre har like dårlig bedriftskultur er mulig, men nå har jeg fått greie på at de har det på XXL, og da agerer jeg etter det. Hvis jeg får høre at det er like ille på Sportslageret, så får ikke de heller pengene mine. -Og kommer det frem at XXL faktisk har tatt ting innover seg og skjerpet seg, så kommer jeg gjerne tilbake. Men når (alt det) er sagt, så fordømmer jeg ikke folk som handler der. Det blir som den flyskamgreia. Noen blir veldig provosert av begrepet fordi de føler at andre prøver å påføre dem skam, selv om det ikke er intensjonen til vi som faktisk føler det. Ja, jeg kan ønske at vi alle flyr mindre, men det er ikke min jobb å gi folk skam for det.
  5. Hey, vi lever jo i en høyteknologisk verden. Ta med bare en Garmin InReach mini så løser alt seg innen rimelig tid.
  6. Da ble det Spitsbergen Pro 3 Camp . Litt tyngre enn ønsked men til mye lavere pris.
  7. På dunposer kan det være en fordel å ha et vannavstøtende yttertrekk. Hvis duna i posen blir våt mister den det meste av isolasjonsevnen, og da blir du kald. Jeg har en Exped dunpose med vannavstøtende trekk (vet ikke hva det heter), men det skal mye til før vann eller fukt trenger gjennom. Ulempen er at jo mer vanntett et stoff er, jo dårligere puster det. Du slipper ut mye fukt når du sover, og den fukta bør ikke stenges inne i dunfyllet.
  8. Om du vil unngå breen helt så kan du enten gå rett opp langs eggen (lilla) eller følge kanten på breen i morenemassene. Disse er kan være løse å gå i og man kan falle/skli med et stykke om man er uheldig. (Mange som velger å gå slik.) Vær obs på at man de siste årene ikke har anbefalt normalruta pga en steinsprang opp siden fra Andrevatnet.
  9. Det samme ved å kjøre Teamviever på mobil og Pc og overta styringen av mobilen fra Pc. Bruker det masse mot mutterns mobils osv når hun trenger hjelp til et eller annet i en eller annen app...
  10. Det er helt latterlig lav pris! Jeg kjøpte et fra Helsport outlet som var satt opp en gang for fotografering til 4000,- og syntes det var billig! Her er det bare å løpe og kjøpe for de som vurderer dette teltet.
  11. Du kan lage turer og planlegge på ut.no men det krever at du lager en bruker og logger inn. Problemet er vel at den funksjonen er tenkt for at man skal publisere en tur. Men man kan lage turer som ligger upublisert til eget bruk.
  12. Heriks

    Ut.no

    Har sett etter det samme og den beste jeg har funnet så langt er kartmannen.no sin GPX generator, er riktignok beregnet for å lage linjer, så litt knotete å lage turer men funker da på et vis, den snapper ikke til sti eller noe slik da.
  13. Hva med å koble til en mus på mobilen/padden din? Da slipper du å bruke unøyaktige pølsefingre
  14. Om en tar vekk vinteren så har jeg to soveposer som dekker vår, sommer og høst. En som jeg bruker tidlig vår og sein høst, og en jeg bruker i den varmere tida. Tidlig vår kan temperaturen synke ned mot -10 grader og da holder ikke posen jeg har for den varmeste tida. Kunne brukt den varme posen midt på sommeren da som dyne men foretrekker en pose jeg kan ligge i og ikke under. 3 sesongs begrepet er jo bare et begrep, det er veldig forskjell på hvor lett folk fryser og ikke. Og for noen er 3 sesonger ikke like langt som for andre. Med andre ord, pose velges utifra hvilken temperatur jeg mest sannsynlig får på turen jeg skal ut på
  15. Under planlegging før turen og analyse etter turen bruker jeg Viking (https://sourceforge.net/projects/viking/). Men under selve turen er Locus Map gull til både navigering og endring i planene for ruta.
  16. Det ser ut for meg at de opererer med merkelige før-priser her. Nesten det dobbelte av det de koster hos produsenten. For Snowbound 3 oppgis førpris på kr 16999,-. Pris hos produsenten er €859...
  17. Fikk skvist inn nærturen min mellom en lang og dyvåt ettermiddagsbyge og solnedgangen Stiene var stedvis veeeldig våte: ... men jeg kom meg nå greit over Damsgårdfjellet og til Olsokfjellet, der solen brøt gjennom en halvtime før den skulle forsvinne under horisonten - og på det tidspunktet var jeg kommet til Holefjellet for å ta "standardbildet" mot Askøy. På vegetasjonen har de spenstige høstfargene ennå overtaket på vinterens gråbrune spekter som sakte sniker seg innpå - en fin tur
  18. Jeg var mange turer til Hankø rundt årtusenskiftet. Den gangen da man ringte til værtelefonen for å forsikre seg om at det ikke skulle regne så man kunne sove over der uten telt, for det hadde man ikke 😂 var der ofte med folk med telt også heldigvis. Jeg hadde tau og sikringsutstyr. De hadde telt. Nå hadde jeg alt selv, så det ble en litt vel impulsiv tur når jeg hørte folk skulle dit. Gøye var at jeg kjente meg godt igjen og kjente igjen navn og klatreruter. Ble veldig lite klatring på meg denne gangen, men Hankø er og blir et klatre- og campingparadis som må besøkes igjen senere. Nydelig vær og siste rest av T-skjortetemperaturer
  19. Vært en tur i Trillemarka. Utfordrende å gå i marka når det er snø/frost og samtidig søkkvåte myrer og stier. Selv om beina var iskalde var det godt humør ! Var "Hunters Moon" den natta, en vakker fullmåne. Like overrasket hver gang over hvor sykt mye en fullmåne lyser opp landskapet. Det er som å stå under et gatelys. Skyggen min var klar og tydelig i månelyset. Digger sånne mosegrodde gamle trær 😀 Denne ser ut som en hest.
  20. For noen få kroner får man kjøpt slike som man kan benytte for å slå opp telt på terrasse. Stikker dem ned i sprekken og vrir dem 90 grader så har man et festepunkt..
  21. Det var et øsende regnvær ved oppstart av dagens tur. Ungene ville absolutt innover på dette fjellet (Hilstadfjellet 401 moh ved Hommelstø), som de hadde vært på for 2 uker siden uten å få registrert seg elektronisk. Hendig nok er det nylig oppført en hvilebu oppå her og vi stoppet og tok maten her. Dette er den eneste toppen vi har som har hytte nesten på toppen. Snøballkrig på vei nedover - med Lomsdal/Visten nasjonalpark i bakgrunnen. Vinteren i anmarsj - flott tur og fantastisk fin årstid å komme seg ut i. Vi hadde forventet regn hele dagen, men det ble knallvær.
  22. Fram til 25-ish var føttene mine easy going og det var lite å tenke på. Brukte strl 38/39 fra jeg var 11-12 til 26 og trodde det var sånn det kom til å være. Føttene er egentlig ganske brede og har høy vrist, men Alfa Walk Queen kunne jeg ta på nye og gå rett ut på ukestur uten å få noe problemer. Fikk nye hvert år fordi de røyk i sømmen de hadde på sidene før, og sålen ble slitt bra i løpet av en sesong. Så fikk jeg en blå tå under en fotballkamp en gang, og mista neglen, og nesten et år etter gikk nye neglen på samme stortå + den andre stortåneglen etter å ha gått Birken med det som tydeligvis var blitt litt for små skisko. Etter det har føttene krevd mye mer plass i tåboksen. Graviditet x2 og 35kg pluss begge gangene (heldigvis det meste ned igjen etterpå) har nok også bidratt, og nå har jeg endt opp med strl 41,5. Skaffa Altra Lone Peak 3.5 i sommer og de er nydelige å gå med. Skulle gjerne sett tradisjonelle fjellstøvler av den solide typen med samme tåboks, høst og vår og i noen typer terreng er ikke lave joggesko alltid like godt egna. Så følger med her 🙂
  23. I dag tidlig ble det en tur til Stråtjernet i Nannestad kommune (i Akershus). Ble et par timer med padling i packraften, og litt fiske. Ingen fisk på kroken - som vanlig. Tror jeg forstyrret en flokk svaner, for de tok seg en runde rundt vannet og kom rett over meg i formasjon. Da de passerte over, hørte jeg et lite plask i vannet 3-4 meter fra meg. Trodde det var en fisk på det tidspunktet. Men ser på bildene at det er noe på vei ned rett før fuglene passerte meg. Så da slapp de trolig en drittbombe mot meg.
  24. Det er mulig å finne planter hele året som gir litt kabohydrat. Med trykk på litt. Mange er så beske at du ikke greier å spise mye (som løvetann og geitrams), og de fleste gir bare litt karbo. bær er nevnt, men magen takler ikke store mengder på kort tid (En liter eller mer). Sopp gir lite energi men fyller magen. I nærheten av hav er det plenty med spiselig i fjæra, som du kan lære deg - tang, tare, snegler, skjell, krabbe, fisk, osv. Du trenger ikke mye karbohydrater for å overleve. Etter et par dager omstiller kroppen og hodet seg til fettforbrenning, og da er det mer effektivt å fylle på med energi fra fisk og spiselige skjell, snegler o.l i fjæra. Årstiden vil avgjøre hvilke muligheter som eksisterer. "Spesialsoldater" i forsvaret skal vel ikke klare seg i kun 7 dager. Kursene for soldater varer i 7 dager, men i en reell situasjon skal de klare seg så lenge det er nødvendig. Kursene gir kunnskap om slakting, sanking, ferdigheter, og ikke minst egen reaksjon på fysisk anstrengelse uten mat. Prioritering i en overlevelsessituasjon er: vann - varme - ly - hvile - mat som ikke løper fra deg. I den rekkefølgen.
  25. 1 poeng
    tshansen

    Hit og dit og tilbake igjen

    Det bildet av lyset og kniven på kartet..... 10/10 Flott rapport og gode bilder Dæven nå fikk jeg lyst på tur igjen.
  26. Jeg har jobbet flere steder, hvor det er normalt å vitse med eller ha en viss humor rundt det å tabbe seg. I militæret var det x antall pushups for hver tomhylse man la igjen, når jeg jobbet som utkaster var det spytilegg eller hvis du sølte ut en øl på vei til kunde. Andre steder må du kjøpe kake osv osv. Uten unntak, har jeg enda tilgode å se at media forteller sannheten i saker jeg har full innsikt i. De vrir og vender på ordene de bruker for å skape overskrifter å likes. Så hele denne saken rundt pushups i XXL systemet er langt mer harmløst enn det kommer fram. Jeg har flere bekjente som jobber i systemet. Men neida, her skal baksete ekspertene stole blindt på likerklikk sakene i vg/nettavisen. Å med det hysteriske behovet det er for å føle seg krenka i disse dager, så blir ting enda mer tullete. At det kan være en ukultur som har satt seg noen steder hvor enkeltpersoner tar dette litt for langt... Helt sikkert. Men dette finnes det x antall eksempler på i daglivarebutikkene også. Kiwi, Rema, Coop.... men vi handler da ikke mat gjør vi vel? Nei, på XXL skal jeg ikke handle noe mer, men å sitte på en fjelltopp å frese bacon på siste innkjøpte stormkjøkken... det skal jeg ref=norske svinebønder dokumentaren
  27. Var litt av dette jeg var inne på før jeg modererte meg selv. Det er på grensen til latterlig at man velger å ikke handle på XXL for at noen må jobbe først mai, men å handle varer, ukritisk fra land hvor barn har sydd skoa dine, eller folk blir lempet i rennesteinene når de ikke klarer å jobbe 16 timers arbeidsdager. Det er ikke så farlig. Alle går rundt med en smarttelefon i lomma, halvparten av oss, om ikke fler har en iPhone, men de skal vi ikke boikotte... men XXL Haha, nei... det blir for dumt. Å jeg er ikke redd for å si det heller. Ta dere sammen!
  28. Bruker ikke noe under dersom det ikke er røff bakke under; typ spisse steiner etc, og det er det jo ikke på vinteren, da er det snø. Setter uansett ikke opp teltet på skarpt underlag... Schnozzlebag er Exped sitt produkt, kjappere enn å bruke enn integrert pumpe. Puste inn i et Exped er for meg helt uaktuelt, siden det selvsagt ikke er bra med fukt i fyllet. Thermarest inneholder ikke isolerende fyll som syntet eller dun slik Exped gjør. Thermarest har Neoair Pump Sack som jeg bruker. Vurderer uansett å kjøpe meg Thermarest Neoair Mini Pump. Anbefaler å bruke litt tid på youtube og nettet forøvrig for å lese reviews. https://www.outdoorgearlab.com/topics/camping-and-hiking/best-sleeping-pad https://www.trekkinn.com/utendørs-fjell/therm-a-rest-neoair-mini-pump/136470979/p?utm_source=google_products&utm_medium=merchant&id_producte=5056326&country=no&gclid=Cj0KCQjwrfvsBRD7ARIsAKuDvMP1DD4AmX1ISiN2MrJk18w7MG79wt1c1ogvd0WwraHgdNfQFt7PuOQaAgKTEALw_wcB&gclsrc=aw.ds
  29. Har erfaring med Exped Downmat 7 MW, Synmat 9 LW og Synmat 9MW før jeg nå har kjøpt og sovet noen netter på Neoair Xtherm Max. Ingen lyd å høre når jeg sover på det, opplever det selvsagt så varmt som produsenten oppgir. Lettere som du selv sier. Tar utrolig mye mindre plass å lagre iom at ExpedDownmat må lagres ukomprimert for å bevare isolasjonsevnen best mulig og pakker mindre i sekken. I tillegg er det ikke utsatt for fuktproblemer fra pusten om man mått ønske å bruke lungene fremfor Schnozzle bag til å blåse opp med. Hadde jeg begynt på nytt hadde det blitt Xtherm til alle oss i her i huset, uten tvil og med skyhøye kneløft.
  30. Vi sitter vel alle her innimellom?
  31. Helt til det er tilbud på det teltet man har kikket på i 6 måneder og det er venners venners fest...
  32. Tenkte det samme, men valgte allikevel å bytte Svalbard 3 med Spitsbergen 3 for å få to innganger og rette endevegger i innerteltet. Bare testet på barmark foreløpig, men gleder meg til å teste så fort snøen kommer. Tipper det kommer til å gå helt fint. Veldig mange som er fornøyd med Hilleberg Keron f. Eks uten matter.
  33. Petter giftet seg i helgen. Etter at bruden hadde fått sitt i helgen, falt ingenting mer naturlig enn å reise på guttetur til Ghana grytidlig mandag morgen. Etter overnatting på et fint hotell i Accra fortsatte ferden innover i landet, til den lille landsbyen Gbledi Gbogame, ved foten av Afadjato som mange regner som Ghanas høyeste fjell. Vi hadde i forkant en del akkedering med vår turoperatør om hva som var høyeste fjell i Ghana, men ble for ordens skyld opp på denne toppen. Vi var også i kontakt med den norske ambassadøren til Ghana, Gunnar Holm, som er en fjellmann. Etter en svett og bratt og kort oppstigning var vi oppe på 587 meter over havet ifølge GPS. Toppen skal visstnok være 885 meter over havet, men hvordan de måler denne høyden er helt uvisst. Etter å ha gått et stykke står et skilt med 221,25 meter, som skal markere at man har gått en fjerdedel av turen. Tja – ikke vits i å diskutere høyder med vår lokale guide. Petter tok med seg min GPS og sprang videre opp på luretopp nummer 2, Aduado som ble målt til 757 moh. Ingen av disse er høyeste fjell i Ghana Våte av svette kom vi ned igjen og gikk etterpå en tur inn til Wli-fossen. Her ble vi dusjet av et skikkelig regnskyll og jeg tok et bad i den lille sjøen under fossen før vi fant en plass i Wli for overnatting. Aduado sett fra Adafjato Skilt på Adafjato Runar på Adafjato Wli-fossen, 50 meter høy. Fint å bade under fossen. Dag 2: Dagen startet i Wli i Ghana. Derfra kort kjøring til nærmeste grensepost og inn i Togo. I Togo er det nødvendig med visum, noe som kan fås på flyplassen og store grenseoverganger nede ved kysten. Vi hadde ordnet visum på forhånd, for å kunne krysse inn i landet på denne lille grenseposten. Passering gikk greit og vi fortsatte innover på en dårlig grusvei. Etter en god stunds kjøring kom vi til et stort skilt, der vi kunne kjøre til Kpalime 35 km eller Kpalime 50 km. Vi valgte siste mulighet og tok til høyre oppover mot toppen av Ghana som ligger på grensen til Togo. Flere kryss ble passert, veien ble mer og mer utfordrende. Med en liten minibuss og 2hjulstrekk var dette på grensen av hva som var mulig. En meget stødig sjåfør sørget for at vi tok oss greit frem uten problem. Regnværet fra dagen før hadde tørket opp for en stor del, men får du vått føre her, er firehjulstrekk nødvendig. God bakkeklaring er nødvendig uansett. Omsider dukket toppen opp. Vi spurte lokale folk om navnet på toppen, og fikk bekreftet at Afadja var det de brukte. Like syd for toppen, på veiens høyeste punkt var det parkering. Herfra bare noen minutter å gå på sti gjennom bushen. Vi fant en grensemarkering i betong, og høyeste punkt er svært nær her. Gps-høyden roet seg ned på 907 moh. Muligens noen cm høyere på Togo-siden av grensen, men helt marginalt. Vi fortsatte ca 500 meter nordover langs stien og kom opp på en ny topp, denne målt til 904 moh. Her var bush kuttet ned og det var fint utsyn. Verdt en avstikker, selv om den er lavere. Toppen sett fra "veien" Gutta på toppen GPS på grensesteinen, 907 moh målt. Merk at GPS er plassert på Ghana-siden av grensen. Brudgommen på toppen av Ghana ved grensesteinen Bilen med en stolt sjåfør som klarte brasene på mange mil med elendige veier, om man skal kalle det vei i det hele tatt da... Kun 2WD, 4WD hadde vært nødvendig hvis vått vær. Turen fortsatte videre ned til Kpalime og til Agou, Togos høyeste fjell. Flott asfaltert bilvei helt til topps. Kort pause her, før lang kjøretur nordover til Kara, langt nord i Togo for overnatting. Agou sett fra hovedveien Lokal bensinstasjon ved hovedveien Den tyske toppmarkøren på Agou Gutta ved den franske toppmarkøren på Agou. Denne er høyest, vi målte ca 980 moh. Punktet er ved parkeringsplassen på toppen. GPS på toppen Mye artig lasting av bil å se... Turen fortsatte ned fra fjellet på andre siden, gjennom to landsbyer og ned til Kloto. Her var et sjekkpunkt og noen papirer vedrørende bilen måtte ordnes. Dette tok tid, da betjenten sleit med å forstå at vi hadde kjørt over grensen ved Wli og kom ned fra fjellet her. Det ordnet seg til slutt, det tok bare litt tid. Dag 3: Fra Kara nord i Togo dro kara over grensen til Benin. Kort etter grensepassering gikk turen sydover igjen, i retning Benins høyeste fjell Sokbaro. Støvete veier med masse hull var det. Ved landsbyen Aledjo-Koura siktet vi inn mot fjellet og bilen ble parkert ved skolen i Tchimberi. Herfra 2 kilometer opp til toppen, den første kilometeren var kjørbar, derfra mer gjengrodd. Noen damer satt og hugget pukkstein for hånd under et tre, og vi fikk forsøke oss. Rester av en vei helt til topps, der det stod en mast. Ingen har kjørt på denne veien på lenge, termitt-tuer var i ferd med å bygge seg opp flere steder. Litt foto og seremonier på toppen, før vi returnerte. Toppen i det fjerne, sett fra like etter at vi startet å gå. Termitter i veikanten Kara på toppen, radiomast bakom Gps på toppen Vaktmann på toppen fra Rambo Securities. Hyggelig kar. Han fortalte det hadde vært en toppmarkør her før masten kom opp På vei ned igjen Damene drev manuelt pukkverk Skolen der vi startet å gå Lokalt postkontor, like moderne som norske banker. Her hadde de ikke frimerker, i norske banker har de ikke penger Postmesteren kledelig antrukket. Fikk nok ikke sendt postkortene herfra nei. Lang kjøring ned til voodoo-byen Abomey, på dårlige veier, med mange forhindringer. Det hadde vært noe opptøyer for en tid tilbake, og mange trær lå ute i veien, noe kronglete. Vi tok en stopp underveis ved byen Bante, der vi gikk opp på en tøff klippe med flott utsyn over store arealer regnskog. De lokale hadde aldri sett at noen hadde gått opp på toppen den direkte ruten vi valgte, så vi kalte ruten norskeruta. Noe bratt og sleipt på fuktig lav. Klippen sett fra veien Regnskog så langt øyet kunne se Utsikt i retning landsbyen Bante Standsmessig overnatting i Abomey Gammel stil på hotellet i Abomey. Vi hadde hele hotellet for oss selv Dagen etter fortsatte vi til Cotonou. Petter og Runar fortsatte til Kamerun og noen andre nasjonstopper. Petter reiser til slutt til Seychellene for å treffe igjen bruden. Jeg dro hjem fra Cotonou via Addis Ababa, lang og slitsom flytur. Fra hotellet i Cotonou Fra hotellet i Cotonou
  34. Overnattingstur opp forbi Trollfossen frem til fjellplatået mellom Vassfaret og Buvatn. Ikke mange cm unna skiføre her oppe! Trollfossen En kald morgen Givende lektyre om stienes historie, og forskjellen på å rusle, gå, spasere og vandre
  35. Etter en slapp dag i La Paz tok vi turen til Copacabana ved Titicacasjøen. Eftermiddagen ble benyttet til å bestige et par enkle 4000-meterstopper, Cerro Calvario (4016moh) og Cerro San Sebastian (4194moh). Den første lå helt inne i byen med noen monumenter og slikt på toppen, den andre var en lang vandring opp til noen master på andre siden av byen. Vi gikk terrenget rett ned tilbake igjen. Biler og busser ble ferget over sundet på små lektere, mens menneskene ble fraktet over sundet, på vei til Copacabana Cerro Calveiro sett fra hotellrommet På toppen av Cerro Calveiro med Titicaca bakom Utsikt fra topp nummer 2 mot topp nr 1 nede ved sjøen. Noe støv fra lastebilen som forbedret veien.
  36. Turens egentlige måt var Sajama, Bolivias høyeste fjell. Senora Cucharilla måtte innrømme at hun ikke hadde sjanse på en slik høyde etter stoppen på Huayna Potosi. Selv var jeg også i tvil, ettersom det var meldt om vanskelige snøforhold oppover på fjellet. Det var endel forholdsvis fersk nysnø i 5-6000 meters høyde, som enda ikke hadde satt seg skikkelig, og medførte tunge gjennomtråkk. Vi valgte derfor å reise til Sajama landsby, og å satse på en enklere 6000-meter, Acotango. Turen ga oss mange inntrykk og flotte landskaper å se på. Vi fikk også inntrykk av hvordan det var å bo og leve på over 4000 meter. I bolivia bor det flere millioner mennesker på +/- 4000 meter over havet. Sajama-området på ca 4300 moh er blant de høyere faste bosetningene i området. Næringsveiene er i hovedsak Lama og alpakka-drift, samt noe turisme. Dag 1: Lang kjøring fra La Paz, og ettermiddagstur til et utsiktspunkt rett opp for Sajama landsby, der det bor 600 mennesker. Fra utsiktspunktet fortsatte vi et lite stykke til, en slags liten fortopp til nasjonstoppen Sajama, 6542 moh. Fra den endeløse Altiplano-sletten, som ligger på ca 4000 meters høyde Sajama sett fra riksvei 4 Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama landsby og tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Fra ettermiddagsturen, utsikt mot Sajama Dag 2 Topptur på Acotango Vår lokale mann ville ha oss til å stå opp midt på natten og gå oppover i mørke. Dette protesterte vi sterkt på og vi begynte å gå først når det var lyst og sol. I reklamen står det at man kan kjøre helt opp til 5660 moh, noe som slettes ikke virket med vår kinesiske kassebil. Den fikk pustevansker allerede på under 5200 moh. Turen til topps ble derfor lengre enn forventet, men denne gangen skulle vi ikke gi oss. Vi fulgte veien over is og sne opp til 5600 moh. Herfra var det mye nysnø og forholdsvis tungt å gå tildels. Vi kom etterhvert opp på en rygg og rundet over noen humper mot toppen. Vi gikk ikke i tau og uten stegjern, men støttet/sikret med isøks i brattere partier. I den siste kneika mot toppen tok vi igjen en lang og tynn tysker som sikkert var under halvparten så gammal som oss. Vi hilste og sa goddag med stor tilfredstillelse i det vi freste forbi tyskeren de siste bratte 50 høydemeterne mot toppen. På toppen ble vår lokale fører kald av å vente på alle våre toppritualer. - Toppdram i form av Linjeakevitt - Slenger - Teskjekjerringa alias Senora Cucharilla måtte slenges rundt et par ganger på toppen - Kransekake - På grunn av sterk vind måtte vi nøye oss med bare en smellbongbong på lesiden - Posering med felleskjøpet-tskjorte - Kondorering Litt historisk ble dette, første 6000 metertopp sammen med teskjekjerringa etter 11 år på tur på 5 forskjellige kontinenter, første 6000 meter med niselue, akevitt og kransekake. Vi får tenke litt på det, men dette ble sannsynligvis også siste 6000metertopp. Vi begynner å bli for gamle for slike kalde isbretopper i stor høyde, klatring i mørke opp en kald isbre med tynn luft er ikke så attraktivt lenger. Ned igjen gikk vi en annen rute, og kom direkte ned på veien litt lengre ned. Bilen sto igjen lenger opp, men sjåføren fant oss til slutt. Vandring oppover veien. Spor etter en gravemaskin som har kjørt oppover. Vi så den på ca 5500 meters høyde. Litt høyere opp, med utsikt mot Chile Isete og glatt øverst på veien Oppe på kraterkanten ser vi mot toppen Litt opp og ned langs kraterkanten før den siste seige bakken mot toppen Utsikt fra toppen, Sajama i det fjerne Løytens linie på toppen Kondorering Mere kondorering Felleskjøpets effekter kommer godt med høyt og lavt Kaka er klar! Sajama - turens mål som vi ikke forsøkte på Dag 3: Bading i varme kilder litt ovenfor Sajama landsbu, besøk på et klatrefelt der vi ikke orket å klatre særlig mye, kikking på lamaer og retur til La paz. Kurvballbanen i Sajama by med utsikt mot tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate Spesielt morgenlys over Sajama Tvillingvulkanene Parinacota og Pomerate, ca 6300 moh Herlig morgenbad i varme kilder ovenfor Sajama. Acotango kan skimtes i horisonten Alternativ rute fra Sajama by for å unngå bompenger. Tykk is på vannet skapte problem Det meste kan løses med en isøks eller to. Lama og gjess Lamaer i tusenvis Lange strekk over Altoplano Spor etter vikinger Øverst i klatrefeltet Drikking av kilde som skulle gjøre oss 5 år yngre. Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer Flere lamaer For å komme opp til den øvre delen av klatrefeltet var dette veien. Ikke for tjukkaser, men Teskjekjerringa hadde ingen problemer. Noen bybilder fra La paz og Lima Vi hadde litt tid innimellom slagene i La Paz. Spennede og uvanlig by. Hyggelig by med hjelpsomme mennesker, spennede beliggenhet i en sprekk ned fra høysletta. Varmt om dagen, kaldt når sola forsvinner. Fyring var et ukjent begrep, det var boblejakke og tildels lue ved frokostbrdet. Lima var en møkkaby, vi hadde en dag der på hjemreisen. Vi fikk litt sjøluft i håret da vi vandret langs stillehavskysten, men eller er eikke dette noen by å bruke tid på. Vi kommer ikke tilbake hit. Bussene i La Paz var av gammel amerikansk modell, litt Cuba Vi tok en tur med taubanen til El Alto for å se byen skikkelig fra luften Senora Cucharilla mater duene på torvet i La paz Stuent-denonstrasjoner i hovedgata gjorde ikke trafikkbildet i La Paz enklere. Demonstrasjoner foregikk daglig. Håper elektrikeren har kontroll her ! Nok et bilde i serien Aud hilser på dyrene. Fra klippelandskapet over Stillehavet i Lima
  37. Som sagt tidligere i denne tråden, er det mange slags turer. Jeg har gått i fjellet hele livet, fra jeg var 3 til nå 72 år. Kreftene er ikke lenger de samme, og jeg har forsøkt å finne nye måter å bruke naturen på. Hvis jeg haster av sted fra a til b for å komme fram før det blir mørkt, fører det til at det jeg ser mest av på turen, er steinene og tuene jeg må passe på for ikke å snuble. Går glipp av masse ting: Ser ikke fuglen som fløy opp etter at jeg har passert, ser ikke blomsten som vokser to meter fra stien. Ser ellers bare det jeg stanser for å se på. Bare det å følge en sti begrenser mulighetene ganske mye. Jeg har også funnet glede i terrenget utenfor de oppgåtte stiene, og finner mye spennende ved å legge ruta utenom de opplagte enkleste, lettgåtte traseene. Jeg har også etter hvert interessert meg mer og mer for alt jeg kommer i kontakt med og treffer underveis. Geologi, flora, fauna. (faktisk også av og til interessante mennesker). Det gir nye perspektiver for turlivet. Å bli så godt kjent i et terreng at du kjenner revehiene, vet hvor elgen står når den vil være ifred/om vinteren, hvor haren hopper, hvor de sjeldne blomstene vokser, de gode bærterreng, soppstedene, er også et aspekt jeg etter hvert har lært å sette pris på. Prøver kort og godt å ikke gå den samme turen to ganger. Slik har jeg for min del funnet mange nye aspekter ved friluftslivet som ikke er avhengig av store krefter og stort overskudd. En totimers tur rett ovenfor huset kan gi like mye som en toukers ekspedisjon, bare på forskjellige måter.
  38. Jeg var veldig aktiv med både tur og ski tidligere. Men for 7 år siden ble jeg syk og har ikke blitt bra igjen. Noe som resulterer i at jeg kan gå svært korte turer, bære lite, trenger hjelp til å sette opp teltet osv. Jeg har endelig begynt å bevege meg ut i skogen igjen det siste året. Vi velger turer som det er kort å gå fra parkeringsplass og mannen min bærer det meste av utstyret. Vi startet på campingplasser bare for å i det hele tatt se om kroppen min tålte å sove i telt. For min del er hengekøye bedre enn telt. Enklere å sette opp og ikke så mye bøying av ryggen som er et av mine problemer. For meg har det vært en enorm frihetsfølelse å i det hele tatt klare å gå tur i skogen. Selv om vi bare er en km fra bilen, og må ha flere pauser på veien. Selv om det er vanskelig å akseptere at man ikke tåler de høyeste toppturene lenger, er det viktig å sette pris på det man kan. Jeg har sittet i rullestol, måttet ha hjelp til å ta på meg sko og sokker, hjelp til å snu meg i sengen osv. Det å nå kunne gå en hel km på en god dag er fantastisk, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg forbanner sykdommen og alle friske som løper forbi meg i løypa når jeg har en dårlig dag. For det suger skikkelig å miste det man har hatt. Men hvis jeg snur på det kan jeg heller tenke at det er fantastisk å kunne gå på mine egne ben og ikke være avhenging av så mye hjelp. Ved å legge til rette turen etter dine premisser får du mestringsfølelse, istedenfor å prøve på noe du ikke får til og blir deppa istedenfor.
  39. Jeg tenker at her er det viktig å gå inn i seg selv og se på hva du faktisk får til, og være takknemlig for det. Ikke fokuser på de gamle opplevelsene og hva du ønsker deg tilbake til - men hva får du til med den kroppen og de midlene du har til rådighet nå? Innlegget til Per Fredrik er viktig syns jeg. Alle trenger vi en påminnelse om hvor heldige vi er, for livet er skjørt og plutselig kan det være slutt. Da gjelder det å tenke at «jammen gjorde jeg det jeg kunne for å leve livet da jeg hadde sjansen til det».
  40. Takker - alle sammen, takk for ditt innlegg @Per Fredrik. Nytter ikke å deppe! Får ta meg en tenkepause, og kanskje komme tilbake med en mini turrapport fra høsten.
  41. Jeg har sittet å lurt litt på hvordan jeg skulle formulere meg fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg fikk en helsemessig smell for noen år siden. Etter kreftbehandlingen tok det meg 1 1/2 med opptrening for å komme på beina igjen. Jeg måtte slutte med å kjøre MC og trodde at jeg aldri skulle komme på tur mer. De første ukene etter at jeg kom hjem klarte jeg ikke å gå rundt huset engang. Gradvis ble det bedre, men aldri sånn som det var. Så fant jeg dette forumet og så begynte tur livet. Da var jeg tilbake på Hardangervidda hvor jeg gikk med unga da de var små. Jeg går ikke langt, jeg kan presse meg, men da blir dagen etter et he***te. De sa på Ullevål at jeg fikk nok ikke alle plagene på liste over senskader, men det gjorde jeg. Fjellturen er for meg en mental renselse prosess, jeg tenker ikke så mye mer nå på hva som ble tatt i fra meg, men heller at jeg var heldig tross alt som har fått disse årene, ikke alle fikk det. Jeg får, mens du strever deg videre, ønske deg lykke til. Håper du finner en ny vei.For meg er det roen og stillheten som er viktig, ikke hvor langt jeg kommer.
  42. 1 poeng
    Martin HJ

    Hit og dit og tilbake igjen

    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken. Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid.  Tømmerrenna fra gamle dager En rast og en kikk på det digitale kartet  Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til.  Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil Kan ikke klage på utsikten fra køya Første leirbålet Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull. En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt. Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka.  Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da.  Furutrær er noen fine folk Noen har gitt seg ende over Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå.  Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær. Gubbtjønnbua i all sin prakt Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise.  Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været.  I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker. En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien Kokkelering på lavt nivå           Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken.  Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn.  Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene. Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt. Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy.  Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen.  Perfekt leirplass Nydelig kveldstur langs Mugga Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute. Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr. En kald morgen Om litt er kaffen klaaaaar Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig.  Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen. Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme. Et lys er tent på setra Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia Christian og Romeo Julieta har en hyggestund Kartet studeres for de neste dagene Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær.  Rusling i regnet Det er høstpreg i marka Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå. God morgen sier skogen Sus og dus i villmarken Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft Velkommen inn i varmen Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake. "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen" Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret. Christian har funnet seg en helt egen øy     Den som fisker får fisk En pen steikefisk av typen Harr Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.                
  43. Vi fikk endelig testet kvistbrenneren da vi var på kanotur i Dalsfjorden (Gunnarhaugsfjorden) like før Femunden. Vi ble veldig imponert over hvor effektiv den var, så den blir med på alle turer fremover. Vannet kokte på null komma niks omtrent. Husbonden gleder seg nå til å slippe å drasse på gassbokser på tur i fjellheimen. Så en stor takk til Tom! Vi er storfornøyde begge to.
  44. Mange av de forskjellene du kommenterer er endringer som ble gjort mellom 2017 modellen og 2018 modellen, blandt annet antall bardunfester. 2017 modellen hadde mye likheter med Extrem modellen, 2018 og 2019 modellen tror jeg er temmelig like. 2017 2018 Samme "telt i natur" bildene brukes forøvrig i 2017, 2018, og 2019 katalogen..
  45. Veldig fornøyd med denne saken fra Bushcraft Essentials. Titan, og foldbar. Gir også fra seg en god del varme
  46. Jeg har som mål å gå på 200 lokale fjelltopper i år. I dag var jeg på nummer 15. Sesongstarten har vært svært tung, men alt for mye vær og alt for mye snø. Toppene er lite egnet for skigåing i dypsnøen, så det er brukt en kombinasjon av fjellski, høye gamasjer, piggsko, truger eller høye fjellstøvler. I dag gikk jeg med skisko til en topp på bare 150 meter. Jeg var der den 16 januar også, da var det dyp snø, men nå var den snøen blåst bort. Det er ingen is under snøen, og myrene er fortsatt våte, så lett å tråkke seg våt. I går var det finere forhold. Hadde en plan om å komme meg på toppen av Torghatten med ski på sekken, bare for å ha gjort det, men skiene ble parkert nede i fjellsiden, så gikk jeg opp på beina. Bratta var snølagt men uten is. Ganske tungt, men godt når man er oppe.. Når jeg nå ser på bilder fra disse turene så har jeg nesten glemt de. Det var et gammelt sagn om at en vikinghøvding her ute kappkjørte med Olav Trygvasson ned dette fjellet. Hver sin lysst!
  47. Det begynner å bli mange fyringer i brenneren i år. Nå også under rypejakta:
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.