Vinnerliste

Ser man litt stort på det så er vel strengt tatt droneflyging et relativt begrenset problem i øde nature områder. Det er svært få som gidder å drasse med og bære det som kreves langt inn i naturreservater for å lage lettvinte klikk på sosiale medier? Tvert om har jeg som oppfatning av at de få som gjør dette faktisk er langt over snittet interessert i å lage vakre naturfilmer. Personlig må jeg innrømme jeg aldri har opplevd noe problem med droner flaksende rundt i øde naturområder. Derimot mener jeg det kan være langt mer forstyrrende i mere sivile strøk og på steder i naturen som har lett adkomst med f.eks bil eller lignende. Klart man skal følge lokale regler og vise aktsomhet ovenfor andre. Selv har jeg nytt mange flotte dronefilmer av vakker norsk natur og de gir helt klart unike bilder. Så fremt det er lovlig og de få som bruker drone i ødemarken eventuelt ikke forstyrrer andre unødig eller eventuelt spør hvis det er andre i området så er jeg helt for det. Men har jo forståelse for at det finnes forskjellige meninger. Pluss til friluftsamatørene for å være åpne og ærlige så ser jeg frem til flere flotte you tube videoer fra deg - stå på! Du skal forresten være ganske nær en drone for og høre den, mye som har skjedd de siste åra. Hvis du er midt oppe på Hardangervidda så tror jeg vinden rundt øra dine langt overdøver en drone 1km unna.

Her er jeg enig med deg på alle punkter 👍 Hyggelig det du sa om Friluftsamatørene også, takk skal du ha 😊

Spørs litt hvor nøye du er på vekt og budsjett. Jeg har en toaks titan kjele som dette: https://www.amazon.com/TOAKS-Titanium-750ml-Bail-Handle/dp/B00EZIKUJY/ref=mp_s_a_1_2?keywords=toaks+750ml+titanium+pot&qid=1568732757&s=gateway&sr=8-2 Fungerer utmerket både på gass og bål og tåler mye. Er også plass til gassboks og en liten brenner oppi 👍🏼

Har selv gått til innkjøp med Tomshoo sin 750ml kopp som rommer en 100g gassboks, titanskje og en kompakt brenner. Er egentlig den samme som Tom Eirik postet, bare et annet merke. Brenneren er en BRS-3000T og er egentlig kun med i tilfelle jeg ikke kan fyre med bål. Kjøpte alt sammen fra Aliexpress hvor man også kan kjøpe pakkeløsninger med kopp og noe annet samlet. Tipper hvis lite vekt er viktig, så kan denne løsningen også være egnet. Husk å vaske koppen grundig før bruk siden det er et belegg fra produksjonen som sikkert ikke er helt godt å få i seg. Edit - Primus produserer 100g gassbokser, måtte lete litt for å finne dette. Kan garantere at de passer perfekt nedi koppen.

Det er ikke bare på Dr. Holms du kan finne folk med nikkers. Mitt første møte med nikkersadelen, var på et sentrumshotell i Newcastle - Tweedjakke, vest og nikkers - og monokkel. Jeg møtte også Rimi Hagen (den gangen) på kontoret, han iført skinn-nikkers. Siste møte var på Dronningens eiendom i Scotland. Der måtte jeg (og min bror) hoppe over en kar som lå langflat, nesten usynlig, tvers over stien. Han også iført tweedjakke, vest og nikkers. Dette må ha vært riktig "adel" for han var i følge med vakt (gurka) og jaktoppsyn. De to siste så litt beklemt ut - karen var tydelig ikke helt vandt med fjell og hei... Sir Percy trakk seg fort tilbake og kikket litt nervøst på mine arvinger som kom stormende ned stien bak oss. Det er mulig å skaffe seg en nikkers fortsatt. Siste "Fjell og Vidde" har en annonse for skinnikkers - til den nette sum av 2875, som er betydelig rimeligere enn min Norrøna Reconbukse.

Ghost-Whisper finnes i min størrelse og er en fin jakke! Men hvis en skal spare vekt OG få noe som ikke kollapser når det blir vått så er denne https://enlightenedequipment.com/mens-torrid-apex-jacket-custom/ en (våt) drøm.

Jeg bruker zipoff. På sommerturer er det da den vanlige buksa på tur. Så har jeg skallbukse i tillegg.

Så lenge de som blir filmet ikke kan identifiseres på noen måte, eventuelt sladde (pixelere) ansiktene deres så er vel ikke dette brudd på personvernet?

Aldri opplevd drone nær hjemmet, men på populære topper. Jeg har absolutt ikke sansen for at mine opplevelser skal forringes av at noen jakter likerklikk på insta og YouTube. De gangene jeg har opplevd dette har det vært skikkelig forstyrrende.

Exactly. Kan vi alle ikke bare la det forbli slik ute i naturen da?

Ekstra bukse mener jeg kan droppes. Jeg har i steden med ultralett regnbukse og jakke som også fungerer som vindjakke. Regnbuksa fungerer som nødbukse i leir hvis hovedbuksen er våt og trenger tørking. https://www.norrona.com/nb-NO/produkter/fjora/fjora-dri1-vanntett-bukse-herre/?color=7718

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen

Ok da har jeg gått over sekken en gang til. Har fulgt en del av rådene fra denne tråden, mens andre råd ikke er etterfult riktig ennå Sekken har blitt 664g lettere! Fløgende er fjernet: * 2 stk små karabiner * Badebukse * Ekstra t-skjorte * Ekstra sokkliner * Boksen til øreproppene * Egen pose til toalettsaker * Deo * Såpe * Refleksvest * 1 stk liten tauløkke * Gorillatape Som en liten bonus dukket min nye kniv opp i posten i dag, -86g der også. LighterPack.com er oppdatert så den ferdige lista ligger dermed høyere opp i tråden Mange takk for bra innspill, lettere "hytte-bukse-løsning" og enklere og lettere kjele (til 2 pers) er nok neste utfordring.

Hvis du har tilgang på en farge-skriver, kan du jo skrive ut dine egne kart i selvvalgt målestokk fra: https://kartutskrift.no/ eller https://www.kartverket.no/Kart/lag-turkart-for-utskrift/ Skal du innom Sverige, finner du tilsvarende funksjon på: https://www.lantmateriet.se/kartutskrift God tur!

Jeg er glad i denne som har plass til gassboks oppi og er finfin på bål. Grei å drikke av også.: https://www.fjellsport.no/msr-titan-kettle-1.html?q=msr titan

Finnes vel litt av vært. Første tanke er et slikt https://www.biltema.no/fritid/friluftsliv-og-camping/kokeapparat/kokekarsett-0509-l-2000035737 Selv om du ikke vile ha sett så koster det ikke all verden. Kan du evt bruke den delen som passer til hver tur, eller begge. Kan du pakke gassboksen oppi.

@gramjeger Kan anbefale denne https://www.fjellsport.no/produkter/herreklaer/jakker/dunjakker/sommerdun/mountain-hardwear-ghost-whisperertm-hooded-down-jacket-blue-spruce.html Kun 209 gram (ikke veid av meg). Stemmer vekta sparer du 136 gram. Fasongen er ikke av de mest kroppsnære, men ok.

Jeg har ved flere anledninger i kjørligere vær brukt ull-longs og en tynn Gore-Tex Packlite-bukse med hell. På varmere dager synes jeg at det kan bli litt klamt, men ikke på kjøligere dager. Bruker også dette oppsettet på regnværsdager. Ellers bruker jeg Norrøna turbukse.

Hehe. Yes enig i konklusjonen. Bedre å ligge ved sida og se på en varm quilt enn å ligge under en som er for kald😂 Man kan jo supplere med en lettere etterhvert for de aller varmeste turene, men da begynner vi å snakke jæ..... Mye penger per gram🤔💸💸💸

Trømborgfjella regnes som fjell av en østfolling, men ikke av så mange andre Det er vel uansett bedre å ligge ved siden ved siden av quilten å svette enn å ligge under quilten (med alt av tørre klær) å fryse ... -12 er sikkert lurest.

Jeg ble overrasket over hvor bra det funker. Er klart at det føles litt dumt å krabbe ned i den hvis vi snakker tropenatt, men litt oppi høyden er det jo sjeldent sånne temperaturer... Og siden dette er et fjellforum går vi vel alle oppover? 😊 Er jo uberenkelt å regulere hvor mye av herligheten som dekker kropp. Fra kun silkepose til insnurpet i store mengder dun på 2 sekunder😊 Når det blir kaldere tar jeg i bruk spenner, strikk og hodesnurp...

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Ok, takk for info! Nå ble det Skarven på meg igjen

Kom på en ting. Zip-off buske, som man konverterer til shorts. Kunne det vert noe? Vurderer slik bukse selv.

Bare se opp for droner først 😩

Lån først. Se om det er for deg. Kaninhullet er dypt og dyrt når du først får dilla. Men then again: hvilken hobby er ikke det?

Det må være forferdelig å dra til trolltunga dersom du er redd for å bli tatt bilde av. Var jeg deg ville jeg dratt ett sted med færre fotograferende turister.

Hvor er du når du har 10 droner snurrende over hodet?

Nei, det er det ikke. Likevel ubehagelig å ha en drone eller 10 over hodet. Synes det er dumt og uheldig dersom dronefilmen er tatt opp slik at du må sladde ansikter før publisering. Står de med ryggen til er det mer spiselig. @Friluftsamatøreneoppfatter jeg som en ansvarsfull droneflyver som ikke hadde satt seg godt nok inn i aktuelt regelverk. Så har man de andre som egentlig ikke bryr seg om noe annet enn å lage en topp dronefilm... Noen av dem kan regelverket rundt personvern.

Jeg fant en dronefilm av oss på Instagram. Her er en screenshot fra filmen. Jeg har opplevd å få kjeft her på forumet for å dele et bilde som andre har tatt. Men jeg vet ikke hva som er frekkest jeg 🤔

Det blir vel en smule generaliserende, jeg vil nok si klikkhoreriet er langt større når det kommer til å vise kvinnekropp, helst avkledd på en eller annen topp enn det er forstyrrende å se en drone eller to, som har veldig begrenset svevetid. Ikke lager (de fleste) veldig mye lyd heller. Jeg er helt uenig med deg og flere på akkurat dette. Det finnes ikke forstyrrende i det hele tatt. Jeg syntes det er helt topp at noen filmer på denne måten å gir muligheten til å formidle den flotte naturen vi har på sin måte til de som kanskje ikke har muligheten til å bestige alle toppene vi har rundt om. Naturen er ikke forbeholdt mine eller dine særinteresser Men det er lov å være uenig

Topptur til Lauvdalsbrea 1597 moh på lørdag. Her ser man utover Breadalen og Blåbergi. Det blåste friskt sammen med både sol, snø og tåke.

Unødvendig å måtte inn i norske lover å lese seg frem til ting når man har fjellstyrer som BØR ha som jobb å informere. Flere fjellstyrer er flinke til å gi oss enkel og lett tilgjengelig informasjon. Poenget er at alle bør gjøre dette. Skjønner at du ikke mener dette men det er heldigvis flere en bare meg som må dette banket inn i hue.

Jeg har med et tynt skum underlag i tillegg til oppblåsbart. Dette isolerer selvfølgelig ekstra, er det "skummelt" underlag for teltgulv legger jeg det under teltbunn. I tillegg er det deilig å slenge seg på det på utsida teltet, bruke som sitteunderlag OG funker alene som "nødunderlag" om det oppblåsbare skulle si pang😊 Enig i toalettjeneste-plan. Bort med passe stor stein, gjøre det som gjøres skal og så legge steinen på nøyaktig samme sted igjen.

Hvis man ikke er helt spesielle steder er det vel ikke nødvendig i Norge å rense vann.? I de 25 årene jeg har vært i fjellet, (for ordens skyld avbrutt med inntil 51 uker😂), har jeg aldri hatt noen hendelse. Bærer forøvrig heller aldri på vann. Som regel ikke kjempelangt til neste vannkilde... På topptur i tørt vær skjønner jeg at det er nødvendig😊 Den eneste forhåndsregelen jeg har tatt er å ikke drikke fra små putter med stillestående vann i år med mye lemen. Har gått fint så langt😊

Jeg tolker ingen innspill som kritikk av "min liste", og trenger heller ikke å "forsvare meg". Men hvis jeg viser frem lista mi og ber om vurderinger kommer det selvfølgelig vurderinger på en del ting som avviker fra hva jeg har tenkt. Dette får i alle fall meg til å tenke en gang til om mange ting, og en prosess starter. Det er jo det som er så bra med dette forumet, masse erfaring og kunnskap som man er villig til å dele. Etter de innspillene jeg har valgt å følge så langt er jeg nå nede på 9.8kg ... så langt ... Tusen Takk, og kom gjerne med mer alle sammen.

Det jeg hadde fjernet av den lista, for sommerturer: Vannsystem, pute, pumpe, ekstra bukse, badebukse, bokser, alle sokker bortsett fra det du har på, evt. 1til, armvarmere, gåstaver, funnet en mindre kniv, T-skjorter, en del pakkposer, deo, såpe, neglklipper, (så sant turen ikke er lenger enn 3uker-isch), power bank, på tur trenger jeg ikke strøm😉, ørepropper, usb-overgang, regntrekk, vannbeholder, refleksvest, (ikke gå på veien😉), vannfilter, all teip bortsett fra sportsteip, gamasjer, leirsko... (Hva med å lage noen av liggeunderlag), sitteunderlag og antibac. Når det er sagt er du jo nede i virkelig lav vekt allerede. Jeg er ikke så langt nede selv, men har en del fiskeutstyr, hundestæsj, osv. Sikkert en del du har satt opp som er sesong og situasjonsavhengig om det blir med eller ikke også. 😊

Tenkte at jeg skulle la vær å legge ut hele ligherpack.com-lista mi (tar så mye plass i tråden), men ser at den nok må med. Legger den nederst i dette innlegget. T-skjorta var tenkt som pysj i den kaldere delen av året, men trenger jo ikke å være mer annet enn om vinteren (point taken). Buksa bruker hvis, og bare hvis hyttet-til-hytte-tur, trengs ikke resten av året. Totalt 460g spart. Takk for innspill. Lista mi er relativt generisk, men bytter t-skjorte med trøye og trøye med genser osv når det er temp ligger mellom 0 og -15. Temp på soveposer er et annet tema jeg grubler ganske mye på i tillegg til denne tråden. 3/4++ av året er en pose som tåler ned mot -5/6/7 mer enn nok for meg (om sommeren er den i varmeste laget). Har planer om å gå over til quilt og da lurer jeg jo på om jeg skal gå for en som tåler -12, og heller slenge beina utenfor om sommeren ... Det med dunjakka er ikke lett, det er bare en tanke ... en EE Torrid APEX Jacket veier ca 235g, men koster en stor pose gull. Dun tåler ikke fukt, ellers ok. Som deg sover jeg med hode og stort sett minst en arm utenfor posen, så i de kaldeste mnd legger jeg jakka ved hodenden så jeg bruker den som dyne for armene ... Den buksa veier 40g mindre enn den buksa jeg alt har med, for tiden eksperimenterer jeg med regnkilt. Denne jakka ser jo veldig bra ut, men jeg er nok for stor for denne jakka .. Våte klær går man i, tørre klær er til å sitte/ligge i ro. I tillegg trenger en litt til å kunne regulere varmen mens man går.

Dropp ekstra bukse, bruk stilong + regnbukse som backup , evt bare stilongs.

Tja. Jeg har kuttet mye klær på mine sommerturer. Ikke med noe ekstra ut over kanskje et par sokker. Ullbokser kan fint brukes i alle fall 3 uker = ingen ekstra😊 Mye kan spares med varm nok sovepose til at man slipper å drasse på "ullpysj" dedikert soving. Mer isolasjon pr gram dun i posen enn gram ull i pysj, lue og sokker... Ekstra/tørt tøy har jeg sluttet å ta med. Skal man gå er det ok å være våt. I leir får jeg heller holde meg i soveposen hvis ALT skulle bli vått. (Ting tørker jo raskt igjen når "riktig vær" oppstår). I sekk havner da kun det som ikke er i bruk under marsj: Dunjakke, ullundertøy, (har med en "stillongs" og to tynne trøyer), tynn regnjakke og regn kilt og evt. et par sokker som nevnt... Ferdig😊

Hvis en lett dunjakke uten hette kunne være noe for deg kan jeg anbefale Norrøna Bitihorn Superlight Down900. Veier 181g i størrelse M. https://www.norrona.com/nb-NO/produkter/bitihorn/bitihorn-super-light-down900-dunjakke-herre/?color=2295 Ligger av og til i outlet til rundt tusenlappen.

Børgefjell - Droneflygning - Anmeldelse - Her er dommen

Som ett ledd i trimplanene kan man likegodt ta med det tunge kameraet i sekken når man jakter. Selv om jeg er over middels fornøyd med bildekvaliteten på Samsung S10+ så er nuh engang fullformat med ordentlig glass noe HELT annet: Lagopus by Espen Ørud, on Flickr

Liten hvil på Hardangervidda. Er svak for masse grønt og små elver/bekker som dette..

Du blir vant til det. Jeg har ikke hatt følelse i tre tær de siste 10-15 årene (nevropati). Gled deg til vinteren, da har du to tær mindre å bli kald på..

Takk for de gamle og velkommen til nye sko. Kjørt dobbelt i sommer (brukt begge par) siden det å kaste de gamle var hardt selv om jeg var klissblaut bare jeg så på en sølepytt. De gamle er la sportiva tibet og så ble det crispi skarven som nye sko. Blir litt sliten i anklene av de nye så må foreløbig variere snøring. Men fornøyd med de nye så nå ble de gamle igjen i catalonia (ellers hadde jeg aldri klart å kaste dem!)

Det er eneste stedet jeg har sett det også.. Har tenkt som så: Hvis jeg mot formodning skulle studert sosialantropologi på ett eller annet tidspunkt, så ville jeg skrevet en oppgave om after'skien på dr.Holms. Å sitte der å observere klientellet i aksjon er så fornøyelig at jeg nesten glemmer ølen. OT: En zip-off bukse kan også løse noe "av det samme" som en knickers.