Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 16. aug. 2019 i alle områder

  1. Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget, men jeg har mistet meg selv underveis i utstyrsjaget. Har tenkt på dette over flere år, uten å få gjort stort med det. Det finnes mange forklaringer, men dette er ikke arenaen for forklaringer. Min største glede vil være å faktisk bruke utstyret og finne roen i det som har betydd så mye for meg siden ungdomsårene, selv om jeg har noen helseutfordringer. Første del i læringstrappa er "erkjennelse", og for min del erkjenner jeg at utstyret har blitt mye viktigere enn selve turen, for det var ikke slik for mange år tilbake. Mål utstyr: Kun supplering av turmat og brensel etc. Mål tur er vanskelig da jeg vil finne ut av det underveis, men å få til flere korte og enkle turer synes fornuftig, også fototurer på flere dager, med teltet som base. Det er lette turer nær bilen Edit: Hvis innlegget ikke passer her han moderatorer/admin slette det uten å spørre.
  2. Utsikt fra fanaråk hytta i solnedgangen
  3. Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish
  4. Lite bilde oppe fra Fanarokkhytta i jotunheimen
  5. Denne er billig, lett, og kommer på rull. (Litt å bytte til ny når den er slitt ut.)
  6. Du kan gjerne lese bloggen min og ta avgang fra Ulevå vest for Haukeliseter;) Kun hvis du vil da: https://bjarnesturblogg.blogspot.com/p/hardangervidda.html
  7. Der kan følge foto med: Elgen
  8. Gikk på en smell. Dette er Superlight 2 2019. XXL har 30% på Pro om noen er interessert. Kommer en egen tråd med erfaringer.
  9. Ja alltid etter tur. Men jeg har en kronisk slimposebetennelse i foten. To tær «forsvinner» og det er vanskelig å gå. Det går alltid over etter kort tid. Men du burde trene foten. Faktisk. Tåhev er bra. Finnes flere øvelser for føtter og legger som kan være lurt for å forberede føtter til tur. Å gå med sekk er en stor belastning for føttene. Styrk føttene og pass på å tøye fot og legg mye for å forebygge skader/slitasje. Søk litt på Google for å finne gode øvelser.
  10. Blir veldig sjelden turer alene siden barna er hos meg fulltid. Men de gangene jeg har mulighet, er det tur som prioriteres. En gang alene, en gang med en venninne. Begge deler er fint, det kommer jo litt an på humør og dagsform.😊 Men skal jeg på lengre turer med overnatting er jo ungene med. Da er det kos å dra med andre familier, gjerne andre mødre som er alene (fordi det er lite kos med par som krangler), og barna får flere lekekamerater. Samt andre ganger igjen har vi det best bare oss tre. Og ungene etterlyser slike turer. Noen skriver at man får de beste naturopplevelsene alene. Mon det? Ja, roen og tilstedeværelsen blir en helt annen når man er alene. Men denne nysgjerrigheten og iveren hos barn som vil forstå og lære om naturen, er skjerpende og ekstremt givende og gøy for oss voksne. Masse spørsmål man må svare på. Hvorfor ditt hvorfor datt. Og så kommer en tiur og så blir alle veldig opprømt. Man møter en fersk bjørnebæsj og da blir tur med barn snudd helt på hodet. Barns turglede er veldig flott å være vitne til.
  11. Ah, jeg har blogget en tur jeg har glemt å poste her, men den var også fin. Skulle egentlig til et helt annet område for å gå i fjellet og padle packraft i vannene med fisking underveis, men så var været så flott at jeg ville klikket om jeg skulle sitte så lenge i bilen. Det ble bråstopp og utsetting i kajakk likevel, og en padletur i området mellom Ulvsvåg og Tranøy. (Hamarøy) HER i bloggen nå.
  12. Hei. Var på tur opp til Lågaros fra Mogen da sålen på mine godt brukte fjellstøveler løsnet 😮. Jeg burde egentlig ha snudd der og da, men jeg tenkte at jeg hadde med meg nok utstyr til å reparere skoen nå jeg kom fram til Lågaros. Først måtte jeg fikse støvelen midlertidig. Jeg hadde (selvfølgelig) gorillatape rundt vannflaska, som jeg brukte til en kvikkfiks. Det holdt kanskje 5 km 😮, og jeg måtte finne på noe nytt. Jeg hadde også med meg paracord, som jeg fikk lagt inn i sporene under støvelen og knyttet opp i snøringen. Dette holdt nesten helt fram, men jeg måtte gjenta denne reperasjonen. Måtte også gå litt forsiktig med den reparerte støvelen. Vel framme på Lågaros sørget jeg først for at støvelen ble skikkelig tørr og ren. Fra nødutstyret fisket jeg fram både ståltråd, gorillalim og sugru. Ved hjelp av sylen på victorinoxkniven (samt hammer og spiker på hytta) klarte jeg å lage to hull midt under sålen, samt tre ståltråd igjennom slik at jeg kunne lage en knute under sålen etter at jeg hadde limt. En tube med gorillalim var egentlig for lite, men jeg spredte det ut på en ren såle, presset sammen og surret sålen sammen med paracorden slik at dette skulle herdes. Deretter knyttet jeg ståltråden midt under. For å forhindre at vann, myr og sand skulle trenge inn ved bruk, foreglet jeg sålen på siden med sugru. Jeg forseglet også hullene under sålen, også for å skåne ståltråden. For sikkerhets skyld, la jeg også en ståltråd langt fremme under sålen, og festet den i de fremste lissefestene. Dagen etter skulle jeg gå ned til Mogen igjen, og her er erfaringen. Etter ca en km var all sugru borte. Etter ca to-tre km var limet under sålen borte. Skoen holdt nå bare på to ståltråder. Nede fra fjellet, kanskje en til to km før Mogen, var jeg "dum" nok til å tenke at; "jaggu holdt ikke ståltråden hele veien". Omtrent samtidig sa det "spjonk", sålen var like løs igjen. Da var det bare å skjære av sålen, og gå på mellomsålen frem til Mogen. Mellomsålen ble nesten slitt bort på den tiden, og heldigvis fikk jeg låne sykkel ned til båten fra Mogen. Så erfaringen er; - sjekk utstyret GODT før du går på tur. - hvis sålen løsner... SNU (hvis mulig). - ha ALLTID med ståltråd.
  13. Vi har en som kaller seg friluftsamatørene, han legger ut mange og veldig flotte videoer på YouTube. Han har en video om turen opp fra Haukeliseter og opp til Mannevatn. Jeg prøvede turen etter at jeg så videoen. De første 2,4 km har en stigning på 350 høyde meter står det i videoen. Han var ganske gåen da han kom opp, mens jeg var helt gåen. Bakken opp var et hel**te., men det var flått da jeg kom opp.
  14. Første arbeidsdag etter ferien her i Bergen i dag, kjørte de drøye 90 milene nedover fra Trøndelag i går. Tidlig i uken så jeg på muligheten for å kjøre ned litt sent for å overnatte i telt i Jotunheimen og ta 2K-topp-utfordringen min neste formiddag før jeg kjørte videre, men værmeldingene gjorde meg pessimistisk og jeg slo det fra meg. Tabbe: Her er Stendalsnosi (naboen til Fannaråki) som jeg hadde i tankene - og hadde jeg kjørt opp dagen før, hadde det vært fulltreff med været. Så til og med ut som den lå akkurat under nivået for nysnø, skimtet noe hvitt øverst på de noe høyere Dyrhaugstindene og Skagastølstindene. Men den forbaskede kjøreturen tar 13-14 timer non-stop, og jeg antok at fjellturen fort ville ta 4-5 timer på toppen av det - så da ville jeg vært på felgen når jeg kom til Bergen på natten, og neppe særlig energisk på jobb i dag tidlig heller. Ergo ble det bare et bilde av en tapt mulighet før jeg kjørte videre. Null oppdatering av andreposten, altså... Men jeg øyner en mulighet for en Jotunheim-tur i månedsskiftet, håper været kan spille på lag når den tid kommer
  15. Nja, 30 år og mange hunder, ikke lese meg ihjel på internett samt har vært veldig heldig mtp at meget erfarne hundefolk som har tatt meg "under vingene" er nok mesteparten av grunnen til at det har fungert. + at jeg har vært ydmyk hele tiden og skjønt at jeg kan lære av mange Den største fordelen har vel egentlig vært at når jeg begynte med hund og i mange år etter det så var det ikkeno internett man kunne "lese" seg frem til kompetanse på. Man måtte ut og trene hund selv og ikke bare leite opp ting på Google og gjøre seg opp sin mening via skjermen. Og btw, jeg kan sikkert finne endel på nettet fra andre forskere som motbeviser linkene dine Jeg har ikke møtt en forsker med en veldig god hund ennå
  16. Da har jeg vært å hentet jakken. Ser fin ut ja, dog litt lang i armene for meg. Jakka går under rumpa, så det nærmer seg en frakk Trodde stoffet skulle være ganske grovt med EtaProof® 200 g/m², men det er det ikke. Er meldt regn i morgen, så får kankje testet litt da.
  17. Hei Selvfølgelig finnes det ingen "Svalbard"hunder", men i tidens løp er det innført ganske mange grønlandshunder til Svalbard som har ynglet og hvor av noen i "gamle dager" sikkert er kommet med diverse fangstmenn til Norge og sammen med de andre fra Grønlad ble opphavet til Grønlandshund i Norge. Dette var meningen med det jeg skrev. Det finnes også grønlandshunder på Island, men de kommer selvsagt også opprinnelig fra Grønland. Og så er der de oprinnelige Islandske gjeterhunder "islandshunden" som minner en del om langhåret buhund. 8-ukers valper har andre svart på. Elgen
  18. Jeg har 0 problem med å hente en valp hos en seriøs oppdretter der mor til valpen gjør en god jobb. Enkelte raser ville jeg faktisk venta til de er 10 uker med å hente valp om valpen jeg skal ha er tøff og mor til kullet gjør en god jobb med å få valpen til å oppføre seg! Om valpen er 8 eller 10 uker gjør neppe noen forskjell på adferden senere. Jeg har kjøpt/overtatt 5 hunder fra alder av 6mnd til 2,5 år. Har selvfølgelig vært noen "justeringer" men samtlige har blitt bedre både bruks og mentalt enn kullsøsken som ble levert 8 uker til valpekjøperne. Det er kompetansen på den som overtar hunden som betyr noe, ikke noen få ukers aldersforskjell !
  19. Hvor sier de dette med valper? Det er en kjent sak at de preges best i 8-12 ukers alder og bør derfor sosialiseres i denne tiden. Men det er ikke dermed sagt de da bør taes fra flokken sin. Gode oppdretter som jeg kjenner, har valpene selv da, men tar de med ut på ting i denne perioden. I bil, buss, til byen, til andre dyr, menneskemengder osv. Mye jobb men helt klart verdt det. Og er man en dedikert kjøper så er det jo supert om man selv er med på prosessen. Myk overgang. Men skjønner også de som har store kull osv da det er krevende.
  20. Extremtextil har godt utvalg av alksens stoffer: https://www.extremtextil.de/en/
  21. Også fått tid til å oppdatere bloggen med en kort rapport fra Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen, hadde mest lyst til å ta vestveggen, men tiden var i veien): https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalsstigen-via-ferrata.html
  22. Du blir vant til det. Jeg har ikke hatt følelse i tre tær de siste 10-15 årene (nevropati). Gled deg til vinteren, da har du to tær mindre å bli kald på..
  23. Nummen storetær har jeg så og si alltid etter lange turer med oppakning. Første året det kom så tenkte jeg endel på det, men de påfølgende årene har jeg bare akseptert det og det går over etterhvert
  24. Jeg får også tilsvarende i perioder, selv om støvlene passer helt fint. Det går over av seg selv, men er litt ubehagelig når det pågår. Litt guffent å "ikke kjenne tærne".
  25. Siden jeg skulle avslutte turen en annen plass hadde jeg skyss dit av mitt faderlige opphav. Han hjalp med bæreetappen, så vi hadde hver vår sekk på ryggen og bar kanoen mellom oss. Det lar seg selvsagt gjøre å bære i to vendinger alene, men det var utrolig godt å slippe. Det ble mer enn nok kanobæringer på turen som det var.
  26. Eg har eit enkelt system: alt eg vil ha tørt, pakkes i vanntette pakkposer. Alt som er vått/blir vått, oppbevares ute i fortelt. Innerteltet er "tørr" sone. Tarp er GENIALT og gir mykje kos på drittværdager; den gir ekstra beskyttelse over teltet og er den stor nok, så har du plutselig litt ekstra uteareal under tak. Perfekt å sitte under tarpen med ein kaffikopp og sjå/høre på regnet 😊 God tur!
  27. Takk for svar. Jeg lærer mye, og det var det jeg håpet på. Jeg tenker allerede nå at to telt er best. Tenker at et lett 3-sesongs er viktig på den årstiden fordi jeg da har det på ryggen, mens på vinteren håper jeg å kunne dra det i pulk, så da tåler jeg høyere vekt. Det er ok at jeg kan filtrere og slikt, men siden jeg er såpass newbie, så er det godt å høre deres erfaringer. Slik som nå, da jeg startet med å tenke at helårs var best, men nå begynner å tenke på en annen måte. Lommeboken min ikke råd til så mange flere feil nå kjenner jeg...
  28. Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen? En liten fisk og et "stort" menneske. Turformen er ikke akkurat på topp for tiden, så jeg så ikke akkurat frem til selve etappen oppover. Men det skulle vise seg å gå rimelig greit. Rart med det når du går med en kompis som du alt for sjeldent får møtt, så er det mye å prate om. Vi rakk egentlig ikke å komme gjennom rekken med vanlige tema før vi var fremme. Som en kurosiet kan jeg nevne at disse temaene er stort sett fotball, gamledager, fisketurer og et par andre tema som ikke kan nevnes grunnet taushetsplikten. Vi rakk vel knappest å komme gjennom fotball, før vi passete den siste knausen og var fremme. Det var bra vi hadde satt av et par dager til denne turen, om vi skulle rekke å komme gjennom de resterende temaene. Heldigvis viste deg seg at det var isfritt, og vi kunne pustet lettet ut. Hadde vært litt dumt å dratt på fisketur til et islagt vatn, greit nok at det er kjekt på tur uansett, men med den fiskefeberen vi begge kjente på nå, hadde det ikke endt godt om vi måtte dratt slukøret hjem uten å få tatt så mye som et kast. Det tok ikke lang tid før teltet var oppe, og resten av kvelden gikk med på fjasing og fiskerier. Bjarte dro opp den første ørreten på turen, ca 200 gram, og jeg kunne skryte av at jeg så en hjort, om det er så mye å skryte av da? Klokken bikket vel 03.00 før vi tok natta i det enorme 6 manns teltet til Bjarte. Dette var såpass stort at vi fikk hver vår "avdeling" og et romslig fortelt mellom oss som ble brukt til matlaging og henging. Skål og god natt! Avgang. Kaldhussætervatnet til venstre.Fortsatt en del snø på fjellet. Isfritt! Hallelujah!Fjellheimen camp 6, med andre ord god plass.Når jeg tenker meg om tok det kanskje litt tid før vi kom i gang med fiskingen.Her snakker vi om en som kan det å posere. Det som er så fint på tur er at du kan sove så lenge du vill, jeg følte meg rimelig utkvilt da jeg kunne stå opp i nitiden. Bjarte har tydeligvis et godt sovehjerte, han lå å purka til klokka var 12 før han stakk tryne ut av teltåpningen. Da hadde jeg allerede rukket tre kaffikopper og dratt opp to ørreter. Når det er sagt så det ikke ut som Bjarte tok det så tungt, det var rikelig med tid til å fiske så vi brukte like gjerne et par timer til på frokost og kaffi. Sånn fiskemessig kan vi vel oppsummere med at, joda fisk fikk vi, mye fisk. Men de virkelig store ruggene uteble. Vi dro vel opp et par stk som med en god blanding av litt godvilje og uærlighet, passerte såvidt halvkiloen. Disse gjorde seg godt i steikepanna, og da fikk vi vel være fornøyd. Været ble en positiv overraskelse, det hadde absolutt ikke vært så dårlig som meldt, kjekt at det kan gå den veien av og til også. Men utpå kvelden ble det rimelig surt og da gjorde det godt å sprengfyre med primusen i teltet så vi fikk ganske så behagelig lunk. Ikke dumt og ganske så trivelig spør du meg. Rolig start på dagen.Dagens første fisk. Bjarte med fast fisk på fluestanga.Han er jaggu flink til å posere med fisk også.Kokken surtryne.Halvkilo -ish. Akkurat denne fikk svømme videre.Det ble surt utpå kvelden, da gjør det godt å varme opp teltet med primusfyring. Den siste dagen rakk vi å dra opp noen ørreter til, men fortsatt glimtet storfisken med sitt fravær. Ja, ja, det fikk bli en annen gang. Når vi hadde pakket sammen teltet og begynt å labbe nedover igjen, var vi begge enig i at det hadde "vore en gilde tur". Tafjordfjella er alltid en sikker vinner selvom fiskefangsten kan variere. Men det er ingen tvil, treffer du riktig på vær og forhold, har greie ferdigheter for fjellfiske, og kanskje aller mest flaks. Så kan du virkelig treffe jackpot. Tror jeg da. Når jeg tenker meg om ender det stort sett opp med småfisk på mine turer. Her må det jobbes med flaksen fremover, for det kan hvertfall ikke stå på ferdighetene. Kremt.... Se hele artikkelen
  29. Dette ble jo nesten litt teit, men jeg har også blogget… Ganske så nettopp, en hel etter-jobb-tur på en 350 meters høy topp. 😆 Nuvel, turen var fin den, utsikta likeså. HER i bloggen nå.
  30. Bloggen igjen oppdatert (etter en lang pause, har en god unnskyldning, har vært ute og gått en langtur igjen). Denne gangen fra turen over Romsdalseggen tidligere i sommer. Har lenge hatt lyst til å gå turen (og spesielt før den ville bli alt for populær og folksom, men det har den jo igrunn allerede blitt). https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalseggen.html
  31. Den siste uken før sommerferien var hektisk! Simon og jeg var i full gang med pakkingen av både sekkene og alle eskene som skulle sendes til de ulike tettstedene vi skulle innom i løpet av sommeren. Det kriblet litt i magen i det alt var klappet og klart. I sommer var målet å gå fra Meråker til Rognan! Når jeg skriver om en så lang tur er det helt umulig å få med seg alt som har skjedd, jeg må derfor fokusere på noen av hendelsene i noen av områdene vi gikk gjennom. Kanskje jeg får skrive en bok fra denne ekspedisjonen og inkludere mye mer av det som skjedde underveis. Dette innlegget beskriver mer høydepunktene i løpet av sommeren. Du kan også sjekke ut innleggene fra hver enkelt etappe på bloggen min her: https://isakfriluft.com/ Du finner dette innlegget med masse bilder her! Litt rart å si adjø til venner og familie, når en skal være borte i nesten 2 mnd. Natta før avreise la vi oss tidlig, da flyet vårt til Trondheim gikk 0630 tidlig neste dag fra Kjevik. Jeg hadde vekkeklokka på 03:00 slik at jeg hadde tid til å legge ut et blogginnlegg og en video på YouTube. 04:00 var det en kjapp frokost før bagasjen ble lempet inn i bilen og vi dro for å hente Simon. På veien sendte jeg han en melding om at vi var på vei for å forsikre meg om at han var våken. En trøtt type åpnet døra i det det vi sto på utsiden av huset klar for en lang tur! Pappa kjørte oss til Kjevik da han skulle på samme fly som oss til Trondheim for å jobbe i et par dager. Vi kom oss på flyet, og på veien oppover mot Trondheim satt jeg og speidet utover vinduet. Jeg hadde ikke helt fått tid til å tenke gjennom hva vi hadde i vente, det hadde vært så hektisk før avreise. Heldigvis hadde vi litt mere erfaring med å pakke til langtur i år da vi hadde gjort akkurat det samme før sommerferien i fjor. I Trondheim fikk vi hentet bagasjen vår og kjøpt en kaffe i kiosken før vi hoppet inn i en taxi som skulle ta oss til Meråker, ca. 45 minutter unna. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde vært så mye på telttur som jeg vanligvis gjør før sommeren, skolen har tatt mere tid enn normalt, slik er det vel med videregående. For Simon gikk både flyturen og taxituren veldig fort, ikke så rart når han sovner på 2 nanosekund og våkner igjen når vi her fremme;) Fremme i Meråker hadde vi i oppdrag å handle litt snacks og noen gassbokser da vi ikke kan fly med gass. Bare på de 100 meterne fra taxien til sentrum ved en bensinstasjon kjente vi sekkens tyngde, den er ikke noe å spøke med altså! Vi fikk handlet gass på MX Sport og litt snaks på Rema 1000, nå ble jo sekken bare enda litt tyngre, flotters! Vi satt i et kvarter på utsiden av bensinstasjonen i frykt for å ta på de tunge sekkene. Vi kom i snakk med mange trøndere som syntes det var et imponerende prosjekt vi hadde begynt på, de ønsket oss lykke til. Sekkene våre var nok nærmere 30 kilo på denne etappen, litt drøyt. Vi satt dem oppå et bord slik at vi ikke trengte å løfte de oppå ryggen, da vi var redde for at reimene kunne ryke. Første dagen skulle vi bare gå på vei, først asfalt, så grus. Vi fulgte veien som gikk nordover fra sentrum mot Funnsjøen. Det var ganske varmt denne dagen og fint vær, så svetten rant! Ingen av oss hadde gått sånn veldig mye med sekk før sommeren og merket at formen kunne vært enda bedre… Hver halvtime tok vi en ti minutters pause for å hvile ryggen og beina. Første dagen gikk vi ikke veldig langt, det pleier vi heller ikke å gjøre, da sekkene er så tunge og kroppen må bli vant til belastningen. Vi gikk hele denne første dagen med nye joggesko og mot sutten av dagen kjente jeg det gnagde på helen. Jeg tok på en compeed før blemmen hadde kommet og håpet dette ville hjelpe de siste kilometerne opp til Funnsjøen. Da vi kom frem så jeg at det hadde kommet en blemme under gnagsårplasteret, litt kjipt å få på første dag, men sånt skjer når kroppen ikke er vant til belastningen. Det var endel hytter langs vannet, og vi slet derfor med å finne en teltplass som var et stykke unna bebyggelse. Vi gikk derfor opp til noen vi så på en hytte, det var en dame med noen barn og spurte om det var greit for dem om vi satt opp teltet langs vannet på nedsiden av hytta deres. Det var helt innafor, så vi gjorde det. Det var en fin og flat teltplass kun noen få meter unna vannkanten. Simon prøvde å fiske noen kast med stanga, men fikk ingen napp. Litt senere på ettermiddagen kom dama og ungene som vi hadde snakket med tidligere ned for å tilby oss båten deres i tilfelle vi hadde lyst til å bruke den for å fiske lenger ute på vannet, vi takket for tilbudet. Det ble ikke noe mer fisking denne dagen da vi begge var litt forvirret, det gikk liksom opp for oss begge at ekspedisjonen hadde startet og at vi skulle være på tur i to måneder! Det blåste ganske mye denne ettermiddagen, og vi satt oss i sola i le av vinden for å spise middag. Vi kokte opp vann med primusen for første gang i år og lagde oss en Real Turmat hver. Jeg spiste en jeg aldri hadde smakt før, laks og pasta var det oppi den, har blitt en av mine nye favoritter, jeg kan anbefale den! Vi var begge trøtte etter over en mil med blytunge sekker og en reisedag som startet supertidlig. Når klokken var halv seks la vi oss denne dagen. Neste morgen ble vi vekket av det som hørtes ut som et helikopter, men det var visst bare lyden av en halv fantasilion knott på duken inni teltet, heldigvis ikke inni innerteltet! Vi spiste frokost med myggnett og hansker slik at hele kroppen var dekket av klesplagg. Dette hjalp, men knotten kommer fremdeles inn her og der. Vi slo vilt rundt oss hele tiden, hadde ikke akkurat blitt helt vant til innsektene enda… Vi gikk opp til innsjøen videre fra Funnsjøen, Feren mener jeg på denne het og i løpet av dagen kom gråværet (som visstnok skulle vare i noen dager). Vi satt opp teltet med tarpen over slik at det skulle bli enda mer vanntett og slik at noe av bagasjen kunne ligge ute om vi skulle fyre i primus inni teltet. Turens første bål begynte å varme, jeg satt opp teltet mens Simon hentet ved og fikk bålet skikkelig i gang. Jeg gikk ned og hentet vann oppi svartkjelen som vi kokte opp, alltid fint å slippe å bruke gass. Vi krøp inni soveposene tidlig denne kvelden også da det begynte å regne mer. Inni teltet på kvelden gikk vi over for å sjekke om vi hadde husket alt av utstyr for å se om det var noe som måtte bli sendt opp til oss senere i sommer. Vi fant ut at vi hadde glemt gryte som vi pleier å koke fisk, lage fiskesuppe og potetmos oppi, det var litt dumt, men det går vel an å gjøre det oppi kjelen også. Vi tok en titt på karta for å regne på omtrent hvor lang tid vi kom til å bruke frem til Snåsa og tippet på rundt seks dager. Våkent opp til oppholdsvær! YESS! Det var ikke akkurat sol, men så lenge det ikke er nedbør så er vi fornøyde. I løpet av frokosten kom en eldre kar gående som vi hilste på. Han drev å forbedret kartene i terrenget manuelt på den gamle måten, det var kult å se hvordan han gjorde det! Vi har med oss høyttaler og laget en egen «Norge på langs spilleliste» på Spotify som vi satt på mens vi pakket, såkalt «pakkemusikk». Denne dagen gikk vi langt, sekkene begynte å bli litt lettere, men var fremdeles ubehagelige på ryggen. Etter 16 kilometer kom vi oss ned i et lite tettsted (eller jeg vet egentlig ikke om det kan bli kalt et tettsted da det ikke engang hadde en butikk). Sul var navnet på denne lille plassen. Her hadde vi tenkt til å finne en leirplass langs elva i bunnen av dalen. Likevel hadde vi et ørlite lite håp om at det skulle være en overnattingsmulighet her. Plutselig så vi et skilt hvor det stå B&B på, YES tenkte vi, men da vi søkte navnet opp sto det at den var 30 kilometer unna. Jeg kunne ikke helt skjønne det og gikk opp til en mann langs veien for å spør han. Jeg spurte om det var noen overnattingsmuligheter her og han svarte at det fantes to B&Ber her, og anbefalte oss den ene som kun lå et par hundre meter unna. Vi fulgte den eldre karen bort da han likevel skulle dit for å hjelpe til med noe gårdsarbeid. En hyggelig mann i 40 åra møtte oss og viste oss frem til hytta. Dette var en hytte langs pilgrimsleden til Trondheim og ble visstnok brukt ganske jevnlig. Den eldre karen som fulgte oss bort hit fortalte oss at Lars Monsen også hadde sovet her da han og Trond Strømdal gikk Norge på langs for en del år siden. Han sa at Monsen hadde spurt han om kaffevann på morgenen, kult å gå litt i Monsen sine fotspor akkurat her. Vi lånte dusjen i huset til bonden og fikk koblet oss på internettet. I kveld ble det filmkveld på hytta, vi så på en gøyal komedie med Jim Carry, herlig! Det skulle bli digg med en natt i seng igjen! Videre gikk vi inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark. Etappen til Snåsa hadde vi beregnet å bruke 11 dager på, men da været var så vanvittig dårlig, var det ikke fristende å stoppe for å ha pauser. Derforr gikk vi som helter store deler av de våte dagene og kom oss ned til Snåsa på kun 8 dager! Vi var fornøyde med den raske forflytningen, men ikke helt fornøyde med at vi hadde fortet oss gjennom en så utrolig flott nasjonalpark. Neste gang vi kommer tilbake hit er det forhåpentligvis bedre vær! Vi hadde vært en uke på tur og kjente at kroppene våre trengte en hviledag. Siste dagen ned til Snåsa ble virkelig en lang en! Vi gikk 30 kilometer, først på grusvei, så på asfalt. Snåsa hotell som vi skulle bo på lå heller ikke i sentrum, det lå to kilometer videre. Vi var begge helt utslitt når vi kom inn i Snåsa og bestemte oss for å stoppe innom en restaurant for å ta en pause slik at vi skulle klare å komme oss helt til hotellet denne dagen. Det ble en gigahamburger på oss begge! Etter en times tid var vi klare igjen. Vi handlet litt snacks og mat til hviledagen på veien og kom oss ned til hotellet. Vi var virkelig helt utslitte og trengte en hviledag! På hviledagen ligger vi for det meste rett ut og slapper av, men noe må vi alltid gjøre. Denne dagen går med til å hente forsyningene for neste etappe på posten. Simon var rastløs og meldte seg frivillig til å ta denne arbeidsoppgaven. Han tømte sekken helt og gikk opp til posten, fant forsyningene våre og fylte sekken sin full. Da han kom tilbake, pakket vi begge to oppi hver våre sekker slik at det meste var klart til neste dag når vi skulle gå videre. Ulempen med ny etappe er at sekkene er drepende tunge! Vi skulle ut på sommerens lengste etappe som også var beregnet til 11 dager, men antall kilometer vi skulle forflytte oss var flere. Vi klarte akkurat å få de blytunge sekkene på ryggen, sjekket ut av hotellet og begynte å traske av gårde. På veien møtte vi på en veldig hyggelig fjelloppsynsmann som vi snakket med en god stund. Dere som kjenner Simon vet at han vil bli oppsynsmann og det var derfor en nyttig samtale for han. Vi kom oss opp til et vann langs en nesten trafikk-løs grusvei hvor jeg satt opp teltet og Simon fikk i gang et bål. Etter en prat på etappen, bestemte vi oss for å gjennomføre en utfordring for Simon: om ikke han fikk fisk over 200 gram i vannet vi hadde leir ved, så fikk han ikke lov til å sove inni teltet i natt. Han var gira på denne utfordringen og fast bestemt på at han ikke skulle gi seg før han fikk fisk. Mens han var borte satt jeg å koste meg foran bålet og skrev litt i dagboka før jeg var lei av knotten og gikk inn i teltet. Plutselig hørte jeg noen som kom gående, det var Simon, en fornøyd Simon. Han han hadde fått tre fine steke-ørreter alle rundt 200 gram, heldigvis for han var den ene akkurat over, han hadde klart utfordringen og kunne sove i teltet i natt også. Det ble ørret på brødskive til frokost neste morgen, tusen takk Simon!! Vi gikk nok en gang inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark og de neste dagene skulle vi følge elva «Alma» helt til endes. Spor av bjørn! Så kult! Første gang for oss begge.. Vi hadde jo lestat det var bjørner som vandret gjennom disse områdene, likevel kult for oss å se kloring på trær og fotspor i myra. Planen var egentlig å følge Alma nede i dalen, men som vi har erfart mange ganger tidligere er det lettere å holde høyden. Derfor bestemte vi oss for å gjøre en ruteendring til å gå oppe over tregrensa. Selvfølgelig er man mer værutsatt og kan ikke like lett tenne bål, men vi vurderte alt dette og kom frem til at det var det beste alternativet. Det var ikke bare bare å gå opp 700 høydemeter med de tunge sekkene! Vi brukte nesten en hel dag på å komme oss opp på høyden! Her oppe var det masse fine små vann, skikkelig villmarkspreg på dette området, ingen spor etter menneske i noen retninger! Vi prøvde å fiske litt i noen kulper på veien, men fikk vare noen småtasser. Det skal sies at jeg hadde på en sværing nærmere kiloen som jeg mistet rett ved land, alltid kjipt! Været var ganske dårlig, det regnet, blåste mye og det var lavt skydekke. Vi lå for det meste inni soveposen på kveldene, mange av middagene ble også gjort unna i soveposen i teltet. Etter flere dager gjennom utrolig vakker natur kom vi helt til enden av elva Alma. Her sov vi en natt med mye besøk av reinsdyr før vi gikk ned til Strandstuen camping og leide oss en liten hytte ved Mellomvannet. I dag hadde vi vært på tur i ca. to uker og det var endelig et værskifte på vei. I løpet av kvelden kom solen og skyene forsvant, såååååå digg å endelig ha litt bra vær! Vi var så vant til dårlig vær og kulde at når det ble 23 grader og vindstille denne dagen, synes Simon dette var altfor varmt! Etter 10 kilometer fra campingen kom vi til et lite tettsted kaldt Norli. Her stoppet vi for å handle litt snacks, brus og is før vi gikk videre innom LiVerten som er en restaurant her. Simon og jeg bestemte oss for å spise lunsj her, vi tenkte begge å bestille en elgburger hver. Rett før Simon skulle betale med kortet trakk de som jobber der vekk terminalen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men de hadde vist tatt hintet om at vi gikk Norge på langs. Trolig fordi jeg gikk inni restauranten med en gigasekk, og på skjorten til Simon sto det «Norge på langs». Det var visstnok en greie at de spanderte mat på alle som gikk Norge på langs, veldig snilt! Da ble elgburgerne gratis! Videre fulgte vi veien gjennom Sverige opp til Tunsjø-senter og bort til Røyrvik. Det ble mye asfalt de siste dagene på denne etappen noe som ikke er helt bra for beina. Heldigvis skulle vi på neste etappe inn i et område hvor det ikke er noen veier i det hele tatt, nemlig Børgefjell! I Røyrvik møtte vi på pappa som hadde kjørt opp helt fra Arendal og Johnny som er en erfaren tur-kar som pappa og jeg møtte i Femundsmarka for noen år siden. Begge to skulle bli med oss gjennom Børgefjell, vi gledet oss skikkelig til denne etappen. Hviledagen i Røyrvik ble brukt på å pakke alle forsyningene som pappa hadde med til oss. I tillegg snakket vi med kjentfolk i området for å få tips til ruta og hvilke vann som hadde fin fisk. Neste morgen kjørte vi opp til Namsvatnet og ble kjørt i speedbåt over på null komma niks. Første dagen i Børgefjell var planen å gå opp til Gaukarvannet. På veien stoppet vi for å fiske litt i noen småvann på veien. Fiske var bra her! Jeg anbefaler å sjekke ut det egne blogginnlegget fra Børgefjell for mer detaljer rundt denne etappen. Det ble et herlig ørretmåltid på kvelden oppe ved Gaukarvannet! Etter middag var Simon klar for å fiske mer, han hadde ikke fått noe til nå denne dagen, bare mistet en sluk og en flue. Etter noen timer kom han tilbake med syv fine ørreter, alle rundt halv-kiloen! Da hadde vi i hvert fall nok til i neste dag… Dessverre skjedde noe uventet denne kvelden. Pappa hadde veldig uflaks og fikk en skade i kneet. Han sa selv at det ikke kjentes bra ut og vi håpte alle sammen at det skulle bli bedre i løpet av natten. Dessverre våknet vi neste morgen og fikk den dårlige nyheten om at kneet ikke var noe bedre. Det var nok noe som hadde blitt skadet inni der. Vi tok avgjørelsen om å gå ned til Namsvannet. Det var ikke bare bare med dårlig kne… Jeg fant en brøytestikke som pappa brukte som stav. Simon og jeg bar all bagasjen til pappa ned i sekkene våre mens pappa hadde nok med å gå. Vi kom oss ned etter noen timer og pappa ble hentet med båt. Simon og jeg spiste et par Real turmater hver før vi fortsatt tilbake til leiren vår ved Gaukarvannet hvor Johnny ventet på oss med nydelig middag og et fint lite fjellbål. Vi spiste beinfri ørret i mengder, soppsuppe til forrett og grønsaker som Johnny hadde vakuumpakket ved siden av fisken. Vi bruke syv dager gjennom Børgefjell, og været var bra nesten hele tiden. På kveldene ble det kaldt da! Noen av kveldene måtte jeg bruke alt jeg hadde av tøy! Jeg var veldig fornøyd med fiskefangsten på denne etappen da jeg dro opp fire flotte ørret på rundt kiloen. Likevel var det Johnny som stakk av med rekorden på etappen på 1,2 kilo, utrolig fin fisk! Både Simon og jeg er enige om at denne etappen gjennom Børgefjell er den flotteste til nå på hele Norge på langs ekspedisjonen! Ikke bare var været flott og fiskefangsten bra, men naturen her var jo bare vanvittig spektakulær og vakker! Vi handlet for hviledag i Trofors og la oss på Storforsen camping noen kilometer lenger sør. Her leide vi en hytte og var veldig klare for å slappe av noen dager! Vi sa farvel til Johnny og takket for veldig hyggelig turselskap! Han skulle rett videre på tur i Rago i 10 dager. Klokken 2 på natta pakket vi sammen sakene våre, la hyttenøkkelen i postkassen ved resepsjonen og dro videre. Grunnen til at vi hadde snudd døgnet de siste dagene var både på grunn av varmen og fordi vi denne dagen skulle gå 13 kilometer langs E6 som akkurat her er veldig trafikkert. For sikkerhets skyld ville vi derfor gå om natta slik at det var mye mindre trafikk. Det var egentlig veldig fint å gå om natta, temperaturen var perfekt å gå i og lyset var veldig vakkert! Vi kom frem til grusveien vi skulle følge videre senere dette døgnet da klokken var 05:00 på morgenen. Vi vurderte bare å legge oss i lyngen å hvile noen timer for så å gå videre i ti tiden, men vi bestemte oss for å sette opp teltet å prøve å få noen timer med søvn. Vi var veldig trøtte så ingen av oss tenkte på å sette på noe alarm. Planen var jo egentlig å gå videre klokken ti etter fire timer søvn, men d vi våknet klokken halv tolv gikk denne planen fort i dass! Foreldrene til Simon skulle komme å møte oss om ikke lenge, det gledet vi oss til! Været fortsatt å imponere, sol og høye temperaturer! Egentlig nesten litt vel varmt å gå i, så et av de viktigste kriteriene for leirplass var bademulighet. Vi fant en flott plass langs en elv med fine kulper! Dette var for det meste smeltevann fra snøen i fjellene og jeg kan love deg at en dukkert oppi her får deg til å våkne mye mer enn mange kopper kaffe! Et par dager senere møtte vi foreldrene til Simon på en grusvei, de kunne finne oss lett da vi går med en tracker som sporer ruten vår på en nettside. Vi lempet bagasjen inn i bilen og kjørte mot Mosjøen, kommentaren om hvor vondt vi luktet kom raskt! Her hadde de leid en hytte på en camping til oss. Denne dagen spiste vi middag sammen på en kinesisk restaurant, det var digg! Neste dag hadde vi egentlig planlagt å bli kjørt opp igjen der hvor vi ble hentet, men bestemte oss for å ta en hviledag her sammen med dem. Vi dro inn til Mosjøen sentrum for å sjekke ut byen. Det var et fint tettsted, jeg likte spesielt godt den gamle delen av byen. Vi besøkte et museum og spiste pizza på en restaurant. Nå var vi ladet godt opp til resten av etappen. Nå kom hetebølgen for fult! Det var oppi 34 grader om dagen, helt fryktelig å gå i, svetten renner som små bekker! Vi badet både på morgenen, flere ganger i løpet av lunsj-stoppet og på ettermiddagen for å kjøle oss ned. Den siste dagen av denne etappen ble mye mer slitsom enn forventet. Vi skulle gå 31 kilometer på asfalt til Korgen hvor vi skulle sove på camping. Dette strekket beregnet vi egentlig å bruke to dager på, men når vi kom i gang ble vi ivrige og ville fortsette helt frem. Vi gikk helt til klokken var ti på kvelden! Vi var begge to slitene og hadde vondt i føttene som begynte å få en god del blemmer. Simon nevnte at han hadde litt vondt i foten og håpet det skulle gå over i løpet av en hviledag her. Hviledagen ble mer en kamp mot varmen! Allerede klokken 12 var det 35 grader i skyggen! Det var nesten norgesrekord! Vi dyppet oss i den iskalde elva hver halvtime. Når det er så varmt som det var denne dagen, nytter det ikke å gjøre noe som helst. Hjernen slår seg nesten av, den går inn i overlevelsesmodus. Jeg prøvde å skrive et blogginnlegg, men det nyttet ikke! Problemet når det er varmt så langt nord er at solen nesten ikke går ned, varmen starter allerede når du våkner i halv syvtiden av solen på teltduken og gir seg ikke før rundt klokken ti på kvelden, det er 15 timer med drepende varme! Jeg skal love deg at man blir sliten av dager som dette! Da er det virkelig utrolig viktig å drikke mye vann! Neste dag var det meldt like varmt, så vi bestemte oss for å gå tidligere enn normalt. Allerede i 12/01 tiden på dagen var vi fremme ved Bjerka camping. Da var det så varmt at vi ikke hadde en sjanse å gå med sekk. Vi la oss i skyggen store deler av det som var igjen av dagen. Videre på denne etappen mot Mo i Rana ble temperaturen noe bedre. Vi traff på en bonde som ga oss et tips om en ruteendring da han visste om en sti som sauene hans hadde laget opp fjellsiden i retningen vi skulle. Problemet med denne ruteendringen var den vanvittig bratte stigningen! Stien gikk rett opp fjellsiden! Med våre tunge sekker var ikke dette lett! Vi var helt utslitt på toppen etter å ha gått rett opp nesten 700 høydemeter på kun 1,5 kilometer i luftlinje! Her oppe satt vi opp teltet og var overoppheta etter den fysiske anstrengelsen. Vi fant en fin liten kulp som ikke var dyp i det hele tatt, så vi satt oss på rompa oppi den bare for å kjøle oss ned. Senere denne kvelden gikk jeg opp på toppen nordover for å få dekning. Jeg måtte gå langt! Etter en time hadde jeg dekning og fikk booket et hotellrom til oss i Mo i Rana. Problemet var at jeg ikke hadde fulgt med på hvor jeg hadde gått, jeg hadde vært så fokusert på å se om det var dekning eller ikke på telefonen. Jeg gikk skikkelig feil når jeg skulle ned igjen til teltet! Etter faktisk så mye som en time med leting fant jeg teltet! Litt skummelt å gå se vill, neste gang jeg skal gå langt etter dekning tar jeg med meg GPSen… Mo i Rana nærmet seg og oppe på toppene kunne vi se Svartisen ligge som et hvit teppe over fjellene! De siste dagene på etappen var det ekstremt mye høydeforskjell der vi gikk! Hver dag måtte vi gå opp på et fjell og ned igjen i en dal. Vi kjente det godt i låra! De siste to kilometeren til Mo i Rana gikk vi på gang og sykkelsti, det er fint så vi slepper å gå langs E6. Vi sjekket inn på Clarion hotell «Helma» og var veldig klare for en hviledag! I det siste hadde vi sovet i telt på campingplasser og var veldig klare for en natt i god seng! «Helma» var et hotell for oss da de serverte både frokost, litt lunsj og middag/kveldsmat, alt inkludert i prisen! Hotellet hadde et lite treningsrom, så når vi ble litt rastløse på hviledagen tok vi begge en treningsøkt. Takk for en hyggelig prat Frida;) Etter en deilig frokost la vi ut på sommerens aller siste etappe som skulle gå gjennom Saltfjellet og Svartisen Nasjonalpark og videre ned til Rognan. Simon fortalte at han hadde en liten smerte i foten da vi begynte å gå fra hotellet. Vanligvis ble denne smerten bedre etter vi hadde kommet i gang. Problemet denne gangen var at dette ikke var tilfelle. Heldigvis skulle vi ikke gå så veldig langt denne dagen da det var starten på en ny etappe. Planen var å gå ca. 13 kilometer til Røssvold camping som ligger kun to kilometer unna flyplassen til Mo i Rana. Halvveis denne dagen begynte Simon å få mer vondt, han kunne ikke lenger gå helt vanlig. Han klarte akkurat å gå helt frem til campingen, men noe lenger hadde ikke gått. Fremme ved campingen satt Simon med beinet i ro, ringte til mammaen sin og legekontoret i Mo i Rana. Rådene han fikk var å masere der han hadde vondt og lette belastningen. Neste morgen bestemte vi oss for å ta en hel hviledag her på campingen da skaden ikke hadde blitt noe bedre. Vi begynte å innse at det så litt mørkt ut for å fortsette. Simon prøvde det meste, holde beine høyt, masere, ligge i ro, ta øvelser, støttebandasje og betennelsesdempende. Det så ikke ut som noe fungerte. Vi bestemte oss for å ta avgjørelsen neste dag. Vi våknet begge to og fant fort ut den dårlige nyheten om at skaden var like ille. Han måtte halte rundt på campingplassen selv uten sekk på ryggen. Bare for å ta en siste test for å bli helt sikker på at vi ikke kunne fortsette pakket jeg en lett sekk på 10/15 kilo som ha tok på ryggen. Bare etter noen få steg ble smertene fort mye verre, ikke bra! Vi ringete hjem, forklare alt og fikk booket flybilletter hjem neste dag fra flyplassen som lå to kilometer unna. Det ble enda en dag på campingen som vi begynte å bli en smule lei av nå;) Neste morgen pakket vi sammen alt, og Simon tok et par smertestillende før vi begynte på de to tusen meterne bort til flyplassen. På veien prøvde vi å finne en stokk eller stav som Simon kunne bruke, men vi fant ingen. Vi gikk i veldig godt tid før flyet vårt skulle dra da vi ikke visste hvor lang tid vi ville bruke. Et jevnt og trutt tempo gjorde at vi kom frem i god tid. Nå trengte ikke Simon å gå mer med tung sekk i sommer. Rart å tenke på hvor fort ekspedisjonen i sommer ble avsluttet! I fjor sommer hadde vi liksom en uke på å forbedre oss på at det snart tok slutt, mens i år var vi plutselig på vei hjem. På flyene fra Mo i Rana til Bodø, til Trondheim, til Kjevik så jeg ut av vinduet og tenkte på alle opplevelsene vi hadde hatt i sommer. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er det helt umulig for meg å få med alt som har skjedd, det får heller bli skrevet om i en bok en annen gang. Flyturene gikk fort, og plutselig landet vi på Kjevik der vi ble møtt av foreldrene til Simon som skulle hente oss. De hadde med krykker til Simon slik at han kunne gå lettere bort til bilen. Vi hentet bagasjen og jeg bar begge sekkene som et pakkesel bort til bilen. Nå var det bare en liten time til jeg var hjemme igjen i huset hvor familien ventet! I bilen på vei hjem speidet jeg ut av vinduet, så forvirende at det er så mørkt. Simon og jeg var jo vant til at det var lyst hele døgnet. Hjemme fikk jeg se familien igjen og spist litt mat før jeg la meg i senga. Min seng! Det var lenge siden sist! Utrolig deilig, men det skal sies at jeg sov veldig dårlig. Tankene suste rundt i hode, alle opplevelsene, alle de fine områdene, nestenulykkene, fiskefangsten, menneskene vi hadde truffet. Det var mye å tenke på! Et par dager senere skulle familien min og jeg dra til Hamarøy i Nordland (blogginnlegg fra denne turen kommer senere). Før vi kjøre mot Gardemoen stoppet vi innom hos Simon for å hente en god del utstyr og ekstra mat som hadde blitt sendt hjem. Han hadde vært hos legen og fått vite at han trolig måtte gå med krykker i en måned! Det er kjip da, men da vet vi at det var rett avgjørelse å avbryte! Håper på at Simon kommer seg, de som kjenner han vet at å sitte i ro ikke akkurat er det beste han vet… Det er viktig å høre på kroppen å prioritere helsa først. I år har vi lært at alt kan endres på kort tid og at man ikke kan vite hva man har i vente. Om du fortsatt sitter og leser her er du god, for dette blogginnlegget ble langt! Håper du også har hatt en tipptopp sommer! Isak
  32. Hei alle sammen!! Håper du har klar kaffekoppen for nå braker det løs med et rekordlangt innlegg!! Norge på langs 2019 er over og jeg har skrevet et megainnlegg på bloggen med en million bilder fra hele ekspedisjonen i år! Sjekk det ut her!
  33. Hei, Vi er en familie som akkurat var 14. dager i Lofoten (se bilder på instagram: @fjellmann77) Vi lese oss opp mye og leste om avføring, turistbusser, mange folk, osv. Men fasiten vår er en helt annen, du kan se av bildene våre at vi var mye alene på tur, vi brukte appen ut.no, der står det merket turløyper (mange fine med utgangspunkt fra Moskenes) vi var på et par topper, samt gikk over til flere strender. Vi tok den ene dagen en båt fra Reine, veldig mange hoppet av på første stopp, men vi gikk av på stopp nr 2. sammen med EN annen person, vi hadde en knallfin dag. telte kan man gjøre mange steder langs de ulike fjellstiene ikke noe problem. vi var i Lofoten fra 15-29 juli, vi var over hode ikke plaget av turister. du får se på bildene og dømme selv vi var nå kjempefornøyd!
  34. Litt som Ole Brum, ja takk begge deler? Soloturer er godt for å klarne hodet, kjenne på tryggheten av å klare seg selv, og virkelig føle seg nær elementene/naturen. På de litt mer krevende turene er jeg selektiv ift hvem jeg tar dem med, ut fra turpartners kompetanse/erfaring og det å vite at vi er trygge på hverandre og kan trivdes sammen under variable forhold og ulike beslutninger underveis. Sosiale turer, f.eks. med folk her fra forumet eller venners venner, legger til dimensjonen å bli kjent med nye mennesker, som kanskje gir meg nye perspektiver på ting med sine erfaringer og preferanser. Og mulighet for mye humor og latter. Koseturer med kidsa. Fanatisk gøy å oppleve deres trivsel og mestringsfølelse i naturen. Er nok litt avhengig av to førstnevnte for at "turlysten" skal opprettholdes.
  35. Unna har en ting jeg setter veldig stor pris på i forhold til Trolltind og mange andre telt. Det at man kan åpne nesten hele fronten på dager med pent vær (eller i regn om man bruker tarp) og bare ligge i posen og nyte utsikten
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.