Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 05. aug. 2019 i alle områder

  1. Skulle egentlig ta to RIL Fjelltrimturer i en smell i dag for å holde liv i 2019-utfordringene til meg selv, men det ble bare tull og tøys. Først glemte jeg å ta med stemplingskortet, så ble det litt småregn og jeg bestemte meg derfor for å bare ta en av toppene; som ble Naklingsfjellet 261 moh (Link). Da jeg kom hjem igjen, oppdaget jeg at Naklingfjellet aldeles ikke er inkludert i toppene for 2019-sesongen 🤔 Ja, ja - det ble det tur uansett, får se om det blir én til - med klippekort på en gyldig topp - ila kvelden Tok meg tid til å gå bortom en åpen hytte som jeg for mange år siden fikk fortalt skulle ligge like nedenfor toppen, og jeg har nå lagt inn en beskrivelse av den i kategorien "Åpne hytter" På tilbaketuren gjorde jeg noen sveip utenfor stien for å se etter multer, men det ble skralt resultat. Veldig tørt (duskregnet i dag er det første etter at jeg har vært her på ferie i 17 dager), så en del av multene var innskrumpet uten å være hvite og overmodnet. Ble bare ca en kopp til sammen. I fjor da jeg skulle gå opp på Naklingfjellet, feiget jeg ut da det var en masse unge okser ved starten av stien - det var heldigvis ingen der da jeg startet i dag, men jaggu var de på plass da jeg kom ned igjen 😬 Gikk i skogholtet i kanten av engen, og fulgte deretter el-gjerdet mot oksene til jeg kom til krysningspunktet og hoppet over. Oksene sto bom stille og så på meg med forundret blikk, den nærmeste var vel 10-15 meter unna da jeg krysset gjerdet. Ingen testosterondrevne skinnangrep eller prusting og stamping, heldigvis - bare en fin slutt på en fin tur. Som altså ikke var en Fjelltrimtur, likevel
  2. Skjønner deg godt! Etter mange års prøving å feiling kom jeg også frem til at GTX sko i stoff er ubrukelig. Går man mye så slites de altfor fort ut, koster for mye og membranen går fort i stykker. Sikkert greit om du rusler noen småturer i løpet av sesongen men bruker du de mye og ofte så blir det håpløst. Du har egentlig to alternativer: 1. Kjøpe billigere, lettere og tynnere tøysko uten GTX membran. De slites like fort men koster en tredjedel sammenlignet med dyre GTX sko. Du blir våt på bena men de tørker raskt igjen. Dette er det alternativet jeg har brukt. Kombinerer da med å bruke Expeed camp tøfler i leir om jeg har våte sko. Skal jeg fiske eller drive andre aktiviteter så har jeg med vantette seal skinz sokker jeg bruker i kombinasjon med våte sko. 2. Kjøpe dyre kvalitet fjellstøvler i lær med GTX membran. Disse varer veldig lenge om du tar vare på de og membranen er godt beskyttet. Bakdelen er noe høyere vekt og litt klammere på varme dager.
  3. Igjen - det er forskjell på avl og det å parre to bikkjer. Forskjellen/bakdelen med blanding er at de som parrer i vei her ikke har noen krav på seg til noe. Annet enn at bikkja blir søt og kan selges for mye penger. Dette er den vanlige blandingen her i landet. Det verste er at de tjener mer enn de som driver med avl, fordi de slipper å bruke penger på helsesjekk av foreldrene, bedømmelse av eksteriør og røntgen av ledd og øyelysing. Ikke støtt den næringen. Enkelt og greit.
  4. Hei jeg tenkte egentlig ikke å blande meg i debatten, men den er kommet noe bort fra dine opprinnelige spørsmål. Jeg er vokst opp med hund og hat hund det meste av voksenlivet - altså bortsett fra en periode med småbarn og jobb med en mye reiseaktivitet. Da ville kona henge på alt. Merkelig nok er mit første hundeminne som ca 3-årig Airdale liksom et par andre her. Har kun sett 2 airdale de siste ca. 20 år! Men det er flere ting du må tenke over før anskaffelse og velge. Du planlegger barn, når hunden er unghund. Husk på at hunden da stadig er en ganske uvorn "tenåring",og når man får hund kommer man til å leve med en "3-åring" i ca. 14 år. Størrelse? Mellomstor hund er enklest å håndtere samtidig at de kan bli med overalt på tur og bære noe kløv. Jeg har kløv, men bruker dem egentlig lite. Mellomstor hund for at barn skal kunne gå med den? Selv en mellomstor hund vil kunne rive sig løs fra barn, når jakten tar den, eller ser en lekker tispe på den annen side av gaten. Endelig det veletablert faktum blant trafikk forskere, at barn ikke forstår trafikk før de er ca. 10-12 år. Hunde forstår slett ikke trafikk. Så mine barn gikk ikke med hund alene før den alder. Endelig kan andre mer aggressive hunder gå løs på dem. Det takler barn vanskelig. Hannhund eller tispe? Vanskelig tema. Hannhunde er som regel enkle og greie, men kan briske sig mer eller mindre overfor andre hannhunder og bli helt tullete med løpske tisper i nærheten. Tisper kan være snille og blide, men du kan også få en alfa tispe som gir andre tisper juling av prinsipp - og det vet du ikke, at du har, før hunden er ca. 1,5 - 2 år gammel. Jeg har en alfa tispe, så jeg vet om dette. Det er hunn som er farlog ikke hannen, som bare reagerer, hvis andre hannhunder brisker sig for mye - men så kommer hann da som et skudd. Pels? Som mange her har sagt, så røyter korthår stikkehår som sitter godt fast, pelshunde som de 2 huskyer jeg har får stuen til å likne på noe i snøvær, men da enkelt å støvsuge. Hunder samler også skitt og møkk - værst er nok det svarte piggdekke asfaltstøv om våren. Pelsen kan såmenn være selvrensende i sig selv, men støv og skitt blir slept inn i våt vær. Og så ruller de sig i råtten tang, fisk og selkadavre på stranden, spiser heste- og elgbæsj som lakriss. Så du bør ta den alvorlige og ærlige samtale med din kone, så dere er enig om hva dere går inn til. Rase-blanding: Dette opphisser av prinsipp kennelklubb folk! Jeg har deltatt noen ganger på hundeshow. Vel, dette er en form for missekonkurranser, hvor bare utseende inkl. ganglag blir bedømt. Noen brukshunde raser har også brukstester (jakt, gjetning mv.) De siste ville jeg være noenlunde trygg på å kjøpe. Det er ikke uten grunn at flere raser er blitt delt i show(fx. kelpie) og working (kelpie) (australsk gjeterhund, bra hunder!) Etter kennelklubbene hadde tatt tak i kelpien ble den snart uanvendelig som cattledog. Working kelpier må ikke stille til Show, men kun til konkurranser i gjetning og kan så i øvrig se ut som en hyene. Nesten alle flatsnute hunde er avlet til misfostre, som ikke kan puste, har ganespalte eller kranie som er for lite til hjernen, så de får epilepsi (king Charles spaniel) Schæfere skal av uransakelige årsaker ha fallende bakkropp, så de dårlig kan springe og er kalvbeinte. Hvem har set en ulv eller husky med sådan bakparti? BBC har gjort 2 dokumentarer om hundeavl i regi av British Kennel clubb, som jo er førende i verden og en oppfølger "5 years later", for å se om noe endret sig. Jeg skal se om jeg kan finne link/youtube til dem. Mange raser er herget av cancer, eksem allergier mm. blandt mange individer. De blandinger, du nevner, er vel en form for "ønskede" blandinger eller en form for ønsket avl. Faktisk er ganske mange av de nå Kennelubb autoriserte raser fremstået på presis samme måten. Mendels arvelære in mente er det som flere nevner her måske tvilsomt, om de er så mye sunnere enn "rasehunner" av god herkomst. Vaskeekte "gatekryss" av bred herkomst er til gjengjeld nok ganske sunne. Så er der endelig mine 2 alaska huskyer. De er avlet utelukkende fra bruksegenskaper som trekk og noenlunde omgjengelighet og kan se ut som settere på steroider til hyener. De fleste langdistanse huskyer har dog klare polarhundetrekk bl.a tykk pels med megen underull, som vil fylle huset ditt i store mengder. Ellers er de nok noen av de sunneste hunder du får tak i. De dårlige indiver blir simpelt hen faset ut av hundekjørerne. Alaska huskyer er utenfor kennelklubbene, men har sit eget stamtavla register. Endelig må du ha det klart, at individ forskjellen kan være mye større enn raseforskjeller. Mine 2 huskyer er veldig forskjellige både i utseende og personlighet. Så har jeg aldri fått så mye komplimenter for mine andre hunder enn for disse 2 "bastarder". Hvilken hvalp? Så kommer det aller vanskeligste valg: Du har funnet en seriøs avler med den hundetype du ønsker og står så overfor 6 nydelige hvalper. Hvilken skal du ta? Ingen kan vel gi deg absolutt gode råd. Skarpeste mest frempå hvalp kan bli en problemhund, som må holdes "stramt" , blideste hvalp kan bli litt for forsiktig på sikt, men en vet egentlig aldri helt. Politiet bruker dette som rettesnor, men ikke enklere av den grunn: Rangering av valpene Ekstremt dominerende og aggressiv valp, som lett provoseres til å bite. Hunden kan bli tøff å få til og krever en erfaren og konsekvent fører. Dominerende og selvsikker. Den kan provoseres til å bite, men aksepterer en bestemt fører, som vet hva slags hund man har med å gjøre. Utadvendt og vennlig, elsker regelmessig trening og mosjon. Temperamentet kan lett tilpasses ulike miljøer. Velegnet til alle aktive hundeførere. Lett å kontrollere og den tilpasser seg lett. Dens underdanige natur vil gjøre at den konstant overlater styringen til sin fører. En førsteklasses familiehund. Egnet til en hundefører som kan «løfte» hunden. Ekstremt underdanig og usikker. Knytter seg nært til sin fører, og krever selskap og oppmuntring for å blomstre. Egnet til eldre par eller enslige. Uavhengig og uinteressert i mennesker. Vil ha meget lite behov for selskap av mennesker. Vanskelig å sosialisere og trene, hvis den ikke selv vil. Trives best alene. Kilde: Politihøgskolen Håper du få deg hund, for det kan være til stor glede - også for små barn Elgen
  5. Er forskerutdannet, så har det med å nerde meg ned i ting selv Har lest det som jeg finner av forskning på området, og jeg får en følelse av at du ser deg blind på et eller annet. Som jeg eg sa: Selvsagt vil en vesentlig større genpool gi færre sykdommer. Det er jo bare å se på hvordan det gikk med Europas kongehus for noen hundreår siden. Og som jeg sa: En blandingshund er ikke bare en blandingshund. Og da sier igjen: Jeg har ikke sett noen som helst forskning som skulle tilsi at å blande puddel med cocker, labrador, golden eller hva det nå måtte være. Det er ikke spesielt nyttig å bare kalle alt fra labradoodle til 11. generasjon blandaball for "blandingshund" ("crossbreed"). Det blir rett og slett litt tullete. Det vil være enorme foskjeller på hva en kan forvente avhengig av hvilke og hvor mange raser som en blandingshund slekter på. Og ser du på resultatene i den første artikkelen så ser du at det er flere raser som lever lengre enn "rasen" blandingshund. Og så er det jo i praksis ikke forskjeller før man kommer langt ned på lista. Skulle man være bekymret for noe etter å ha lest den artikkelen der - foruten studiedesignet - så er det om man har en hund som bikker 30, 40 eller 50kg. Det betyr mer (spesielt 40 og 50 kg) med tanke på risikofaktorerer for å leve kort. Det er nok mange som mener godt, men de er ikke genuint interessert i hundeavl (de bedriver på ingen måte avlsarbeid) så da blir det sånn ymse. Vil du han blandingshund så ville jeg heller sett på Alaska Husky eller rett og slett funnet en skikkelig blandaball.
  6. Krystallklare fjellvann er noe jeg virkelig liker ved fjellet.
  7. Fikk til litt fiske- og køyetid igjen...:
  8. Synes vel kanskje det var å dra den litt langt å si at man bør vurdere å ikke skaffe seg hund om man vil ha blandingshund. Er masse blandingshunder som blir helt supre hunder. Det er bare at man har ingen forutsetning for å vite noe om hvordan egenskaper hunden har ved kjøp som valp, man må bare krysse fingrene og håpe det går bra. Er man komfortabel med det så kan man fint kjøpe en hvilken som helst blandingshund på finn.no og gjøre noen antagelser om hvordan den blir ut i fra hva den er blanding av (er man da litt fornuftig så kjøper man ikke en blanding av raser som kræsjer helt totalt i bruksegenskaper. Utseende på en hund er tross alt ikke så viktig så lenge man holder seg innenfor noenlunde funksjonell, kræsjende bruksegenskaper derimot, det kan gi noen skikkelige utfordringer). Ønsker man seg blandingshund så får man lett tak i det. Jeg syntes likevel ikke man bør støtte planlagt blandingsavl som gjerne lover "litt" mer enn de bør til en ublu pris. Man ser jo også at blandingene etterhvert ønsker seg inn i det gode selskap som rasestandard gir (Cobberdog vs. Labradoodle) og det er jo for å få like egenskaper på individene. Jeg har hatt blandingshunder (omplassering) i mange år, veldig heldig med forrige. Den jeg har nå har "noen" mentale utfordringer, men jeg vet ikke om jeg skal skylde på arv eller miljø eller en uheldig kombinasjon. Jeg kan med hånda på hjerte si at hunder med mentale utfordringer det anbefaler jeg ikke for noen.
  9. Jeg har solgt en padlevest brukt! Usikker på om det helt teller når jeg solgte pga feil størrelse og har kjøpt en likedan i riktig size, men… Solgt er solgt, brukt er brukt. 🤣
  10. Nå er det vel litt over 400 hunderaser underlagt FCI og det er faktisk noen "blandingshunder" som i løpet av de siste 20 årene som har blitt godkjent. Jack Russel Terrier ble vel godkjent tidlig 2000 tall. Men dette var en gammel "rase" som via egen uoffisiell raseklubb var blitt stambokført i veldig mange år. Allikevel så måtte alle hunder som skulle registreres godkjennes av spesialistdommere for at man skulle få en relativt like individer som tilfredstilte den nye rasdestandarden. Jack Russel hadde også Norsk Terrierklubb bak seg i arbeidet. Først må man avle frem en jevn type hund, så søke Norsk Kennelklubb som igjen må søke FCI. En kjempejobb som må gjøres og som koster endel. Og som fellesskapet i Norsk Kennelklubb må være med å betale. Og da kommer spørsmålet: Hvorfor skal jeg som har vært rasehundeier og som har jobbet for endel terrierraser i 30 år være med på å betale for at noen ønsker seg en blanding av Labrador og Puddel f.eks ? Og hvorfor skal Labrador og Puddelfolket være med på dette? For å være helt ærlig: Om man ikke finner en egnet hund til sitt bruk blandt de 400 godkjente rasene så bør kan muligens la være å kjøpe hund?
  11. Nå har jeg venner og kjente innen veldig mange raser. De er seriøse oppdrettere som har dette som en livsstil og ikke for å tjene penger. Fellesnevneren for alle disse (Dette gjelder harehunder, terriere, gjeterhunder, elghunder, drivende hunder og fuglehunder) Samtlige av disse avler på helse, gemytt, bruksegenskaper og eksteriør. Og jeg hadde kjøpt valp av samtlige. Det hadde jeg aldri tatt sjansen på om jeg hadde trodd at jeg fikk en hund med dårlig helse eller gemytt. For slike individer lever ikke lenge hos meg! For det er grenser for hvor mange ganger jeg gidder å betale 15 000 kr for en hund som ikke holder mål!
  12. Men det er jo ikke mere helseplager på renrasede om man finner de riktige linjene. På lik linje som med blandingshunder. Ei veninne fiksa pelsen på terriern min i går (hun driver hundesalong) Spurte om hun hadde noen Doodles. Ja svarte hun, 5 stk. 2 med bra pels og 3 med elendig pels. 2 av de har kraftige allergier som er de samme som de sliter med på enkelte linjer hos Labrador! Så fasitt er at man finner friske og syke individer på både blandingshunder og renrasede. Som skrevet før: Tar man 2 forskjellige raser som har genetisk sykdom og parrer de så vil valpene få samme sykdommer. Man kan faktisk få mere sykdommer da f.eks Labrador og Puddel ikke sliter med samme genetiske sykdommer. Så på en Labradoodle så kan man få FLER sykdommer enn på enten en Labbis eller en Puddel !
  13. Ja, for du har jo allerede bestemt deg for at renrasede hunder er helt feil. Så kjøp en Labradoodle og kos deg med den! Og blir du fornøyd så send en takk i tankene til oppdretterne av Puddelen og Labradoren som er det genetiske opphavet til din Labradoodle. For det er de som har jobba i mange år slik at du får en frisk hund med bra gemytt!
  14. Dette er den beste maten som finnes på hermetikk: https://www.europris.no/bacalao-800-g-123982.html Mange dnt hytter har de, men de er også ofte det første de går tom for.
  15. Finnes det noen Gore.tex støvler i prisklassen 2000-3000 som tåler å gå litt vått gress (når det ikke regner)... som ikke trekker til seg vann som en overivrig svamp? Mammut, Alfa, La Sportiva....... er veeeeldig glad i vann...... vet jo at lær/skinn er bedre, eventuelt gummistøvler, meeeeeen..... (jepp... et snev av iroini,.... og en stor posjon irritasjon)
  16. Jeg fikk lyst til å forsøke meg på å lage Ramen på tur. Ramen er en smakfull suppe, laget på buljong av kylling. Gjerne med hardkokt egg, marinert i Soya Olje. Dette er en forenkling, og forberedelsene gjøres hjemme. Oppskriften passer til to personer. Ca 250g råkost. Gulrot, kål, purre etc. (Råkostmiks fra feks Kiwi går helt fint). 2 stk vårløk. 2 pakker nudler med kyllingsmak. ca 0,5 dl Soyasaus. 1 toppet ts reven ingefær. 2-3 terninger med kyllingbuljong. 2 stk egg Grønnsakene finsnittes og tørkes. Jeg tørket i stekeovn på ca 40 grader over natten. Soyasaus og ingefær blandes i en egnet beholder. På tur: Hardkok eggene, og legg de til side. Kok opp 1 l vann, med de tørkede grønnsakene. Grønnsakene skal nå få tilbake mye av konsistensen. Ha i buljongterninger og krydder/buljongblandingen fra nudelpakkene. Legg i nudlene og deretter de skrelte hardkokte eggene. Når nudlene er myke, er suppen klar til å serveres. Nytes varm, gjerne med en iskald ved siden av.
  17. Uenig. Vi trenger ikke lage enda flere hunder når det er hundrevis av raser avlet frem for akkurat sine egne bruksegenskaper. Faktisk burde man heller avslutte enkelte raser. Vi trenger ikke lage noe vi allerede har. Mye bedre å heller konsentrere seg om det som er bra, og utvikle/forvalte dette. Alle hunderase har blitt til for en grunn. Og mesteparten for en bruksfunksjon. Men all den tid vi ikke lengre trenger egenskapene til hunden så trenger vi ikke hunden heller. Da må i så fall vi gå inn og si «Hva kan jeg tilby denne hundens egenskaper?» Så man skal da handle hund utifra hva den er skapt for å gjøre. Og en blanding av ofte motstridende egenskaper er jo ikke blanda for en egenskap men stort sett utseende. Fikk tilsendt en annonse i dag fra Finn der det var blanding mellom boxer og husky og salgsargumentet - valpene hadde blå øyne 🤦🏼‍♀️🤦🏼‍♀️
  18. Jeg har ett par Alfa støvler , og dette paret er vel mitt 3. par av denne typen . Joda , de har Gore-Tex membran også. Mine trekker ikke vann som en svamp. Likevel vil de etter noen timer i regnvær på Hardangervidda være fuktige , men det vil alle lærstøvler være. I sommer har jeg vasset bekker i sommer uten å bli våt med dem. Bruker gamasjer som beskytter toppen av dem mot vann som kan komme inni. Jeg gjør det samme før hver tur. Jeg begynner noen dager i forveien med å smøre inn støvlene med impregnering . I ganske tykke lag. Når jeg ser dagen etter at det er tørre flekker der alt er trukket inn , fyller jeg på mer impregnering akkurat her. Helt til jeg ser at det trekker ikke mer inn. Så tørker jeg støvlene rene med ei fille , og de er klar til noen våte dager. Jeg gjør forresten det samme med Lundehag støvlene mine , selv om disse egentlig bare blir brukt til jakt om høsten.
  19. Har opplevd og deler irritasjonen. Har prøvd det meste opp gjennom årene. Nå går jeg, i sommersesongen, i et par Keen tursandaler. Jeg har kjøpt de litt store. Skiftet ut strikken med ordentlige lisser. I de har jeg et par gode ullsokker, et par goretexsokker, og et par tynne vanlige sokker utenpå, for å beskytte goretexsokkene mot slitasje. Det veier omtrent det halve av et par fjellsko. Det jeg mister av ankelstøtte har jeg igjen i en mer presis plassering av foten på steiner o. l. på grunn av lav vekt. Blir en anelse fuktig i sokkene etter en dag med myr/bekkevading, men ikke mer enn i vanlige fjellsko i rimelig tørt lende, dvs jeg mener det er kondens.
  20. Grunnen til at de avler inn andre raser er pga snevert avlsmateriale. Gjelder endel harehundraser. De bruker da andre raser som er genetisk veldig like. Disse valpene havner under ett strengt regelverk for videre Avl. Raseklubb må da søke kennelklubben og legge frem ett veldig seriøst avlsprogram der kun utmerkede hunder fra begge raser brukes. Dette er en meget lang prosess for ikke å miste endel nasjonalraser
  21. Takk, dette var interessant! Og jeg mener ikke nødvendigvis å forsvare labradoodle her. Jeg er helt enig i at mye avl på doodles er kommersiell, og ikke forsvarlig. Men det at det foregår mye dårlig blandingsavl, betyr ikke at blandingsavl i seg selv er dårlig, og det betyr heller ikke at raseavlen slik den tradisjonelt har foregått ikke kan forbedres. Mitt primære anliggende er at man bør avle hunder for optimal helse og optimalt gemytt. Det gjøres omtrent ikke i dag, verken i doodle-avlen eller i rase-avlen.
  22. Fredag til lørdag ble det en liten/kort overnattingstur til Ranastongi/Ranastøngji (1.900 moh) i Hemsedal kommune. Fulgte stien til jeg kom til elven. Der valgte jeg å gå over, og bort fra stien der "alle andre" går. Spor etter dyreliv når man kommer utenfor sti. Etter 1-2 timer, var jeg på ca. 1.600 meters høyde, der jeg satte opp camp og overnattet. Utsikt fra teltet. Kjempefint vær tidlig på morgenen. Utsikt mot planlagt rute mellom snøflekkene. Høyeste punkt på Ranastøngji til venstre. Ble overrasket over den flotte utsikten mot høyere fjell. Trolig Hurrungane hvis jeg tolker kartet korrekt, men jeg kan ta feil. Ikke så mye å skrive om, men tenkte det var greit å legge ut noen bilder hvis det kan friste noen til å komme seg ut på tur.
  23. Men når begynte de å mentalteste blandinger da? Og vurdere eksteriør i forhold til holdbarhet? 🤔
  24. Jeg synes egentlig ikke det er for svart/hvitt, Gittiamo. Puddelklubben feks krever eksplisitt IKKE mentaltester for avl, men de har svært strenge krav til eksteriøret. De snakker gjerne om mentalitet osv i festtaler, men når man leser nærmere hva de skriver ser man noe annet. Her er hva de skriver om mentaltester og avl: "Vi har foreløpig ikke utviklet en MH-ønskeprofil for puddelen, men klubben mener dette kan gjøres etter hvert". https://puddelklubb.no/aktiviteter/mentalbeskrivelse/ Dette betyr i praksis at puddelklubben IKKE har et spesielt ønskelig gemytt de avler ut fra. Den eneste måten å avle målrettet på gemytt er å ha en MH-profil som mal. Og MH-tester er ikke en gang obligatorisk! All avl på gemytt skjer derfor fullstendig på måfå, i motsetning til avlen på utseendet, som er svært målrettet, med klarer kriterier. Jeg kan ikke skjønne hvordan hundefolk kan forsvare dette. Det er dyrefiendtlig, og det bidrar til at flere hunder blir omplassert fordi flere hunder innenfor rasen viser adferd som ikke er i tråd med hva rasestandarden foreskriver ang gemytt. Jeg synes det er på høy tid at flere hundefolk tar til motmæle mot dette systemet. (ja, nå har tråden kommet på avveie fra det opprinnelige temaet...)
  25. Det der ble veldig sort/hvitt Olav. Litt for klinisk. Nå er jo utstilling en kvalitetssikring av hundens eksteriør og pelskvalitet, fordi en pels som ikke funker er et slit for hunden og en skakk hund vil få fysiske problemer. Så kan man heller stille spørsmålstegn til hva de forskjellige dommerens vektlegger her. Eksteriør ifm bruk eller hva de selv liker. Da velger man så klart dommere/utstilling som vektlegger hundens funksjonalitet. Samtidig burde også avlshunder mentaltestes. Utstilling kan gå på både show-faktor for gøy, eller kvalitetssikring for avl. Greit å se forskjell på disse to. Jeg kan ikke mye om de forskjellige benevnelsene innenfor hundeutstilling men jeg har mange års erfaring innenfor gammet innen hesteavl og også bedømt eksteriør og bruksegenskaper. Og en god showhest er ikke nødvendigvis en god avlshest. Samme med en god brukshest. Om eksteriøret har avvik vil jo ikke hesten være holdbar uansett hvor snill og grei den er. Det er ganske så mange faktorer som skal vektlegges før et dyr kan og bør godkjennes for bruk i avl. Og så skal man finne en match til denne. Så finner man en oppdretter som vektlegger alle faktorer (eksteriør, pels, mentalitet, bruksegenskaper) så kan man sjekke disse videre.
  26. Turen var tänkt att ta nio dagar. Genom att starta på västsidan av Jøkulen (och avsluta på östsidan) hoppades jag bl a få med mig mer av Vestvidda och slippa gå fram och tillbaka mellan Krækkja och Finse. 2008 tog jag mig runt Jøkulen till Krækkja och sen vidare till Geilo. Året därpå gick jag från Haukeliseter till Finse och slutade även då på östsidan av Jøkulen. Så jag ville täcka områden väster om detta huvudstråk. Jag skriver tydligt att jag var inställd på att denna första etapp (med start 5 på morgonen!) var rätt lång och kunde vara lite kärvare. Jag hade ju gått den en gång förut. Så jag läste för säkerhets skull på i Til fots. Där framhölls att ett par av broarna kunde vara försenade (t ex den som ännu inte var utlagd 2008, men där det fanns snöbro). Därför skrev jag till Finsehytta och frågade och, återigen, svaret var inte korrekt. Om en av broarna ersatts med en smal stock så är inte alla broar utlagda. Detta var alltså en extra svårighet beroende på speciella omständigheter iår. Nu kom jag alltså att gå samma sträcka tillbaka, därtill i strålande vackert väder, hur gemytligt som helst, och kunde konstatera att mellan Finse och den här broersättningen fanns inga egentliga svårigheter, alls. Det enda krävande skulle alltså vara den branta nedstigningen efter den här broparodin. Återigen, min poäng, är informationen. Varför jag fick falskt besked från Finsehytta vet jag inte, men det verkar ha varit ett kommunikationsglapp mellan dugnadslag och hyttefolk. Man kan jämföra med Jämtland 2017 där t ex Storulvån kunde ge klart besked om en felande bro över Handölan och därtill om lämpliga färdvägar. Jag gick inte in den vägen, utan över Snassahögarna, men träffade andra som kunde berätta. Trots viss vandringsvana, 850 dagar, varav kanske 150 i nordiska fjäll, kan jag inte föreställa mig ett någorlunda säkert sätt att ta sig över den här stocken. Upprätt gående? I mitt fall omöjligt. Krypande - för smalt, och osäkert grepp. Hasande på rumpan? Också mycket osäkert. Som sagt, hade jag vetat i förväg hade jag helt enkelt inte valt denna tur utan i lugn och ro hemma funderat ut en härlig niodagars tur i Skarvheimen, som värdig avslutning på ett 30-årigt vandrarliv. Jag är snart 75 och i Skarvheimen kunde jag konstatera att jag börjar bli lite för långsam, speciellt i stenig terräng.
  27. Nå har vel denne tråden sklidd litt ut fra TS sitt opprinnelige spørsmål, og jeg hadde ikke tenkt å si mer; men så kommer det drypp fra begge sider her som fyrer opp diskusjonsparten i meg... Som jeg har sagt - jeg har en blandingshund. En labradoodle. En fy-fy i puddelkretser pga av avl mellom blanding og puddel, og en FY-FY i kennelkretser pga av innkjøpsprisen på en ikke-renraset hund. Da vi lette etter hund hadde vi flere kriterier. Vi var opptatt av størrelse, bruksområder, gemytt, helse osv. Ikke skulle vi jakte, ikke skulle vi på utstilling. Hunden skulle være familiemedlem, og fremfor alt et lykkelig friskt sådan. Vi vurderte omplasseringshund, men landet etterhvert på at en valp var det vi ville starte med. I jakten ble diverse raser utelukket i stor grad takket være oppdretterne selv. Dette skyldes flere faktorer. Herunder kontrakter som binder kjøper, krav om utstilling, jakt, rett til oppdrett, ikke oppdrett, osv. Omplasseringshunder fra FOD som bare selges dersom kjøper garanterer for at dyret ikke skal brukes i avl. Settere som ikke kan selges hvis ikke kjøper kan vise jaktkort og våpenlisens og fryser full av egenskutt mat. Krav om at dyr skal stilles ut innen så og så lang tid. Osv. Listen er lang. Det oppleves som om jeg skulle ønske meg en bil, men jeg ikke får BMW fordi jeg ikke har tenkt å kjøre på Autobahn, Jeep fordi jeg ikke kjører i terrenget osv. Er det rart at man ender opp med en blandingshund? Jeg forstår at en som avler på type A vil vise til valpekullets prestasjoner for siden å kunne selge mer, men det er det eneste argumentet jeg kan se som gyldig for krav om ditt og datt. Når kennel etter kennel klager over at blandinger selges for fantasipriser, men ikke selv kan innrømme at begrensningene de setter selv er der for markedsprisen? Hva er poenget? Jeg er godt fornøyd med hunden vi fikk. Oppdretteren har ikke kennel, men valpeperioden var seriøst gjennomført, og dyret er chippet, forsikret og fulgt opp etter kunstens regler. Han er lærevillig, hengiven og ved ni måneder ett fullverdig familiemedlem. Og da kan jeg vel ikke be om mer.
  28. Jeg må si jeg ikke helt forstår trangen til å spare 2-300 g vekt for å få støvler som trekker vann og blir utslitt på under halve tiden....
  29. Da er vi tilbake etter en drøy uke nordpå. Vi kjørte som nevnt Elbil oppover, noe som hemmet oss litt i valg av steder å besøke/overnatte. Til tross for drøye 350km rekkevidde var vi nødt til å planlegge litt i forhold til tilgjengelige ladere. I tillegg fikk vi litt dårlig vær da vi var i Vesterålen, noe som gjorde at det ble ett par netter i campinghytte for enkelhets skyld. Etter noe dager i Vesterålen satte vi kursen for Lofoten og fikk bekreftet at det er laaaangt mer folk der 😛 Vi fikk ikke realisert drømmen om å telte på dronningruta eller Måtind, men fikk likevel flere fine dagsturer og sett masse fin natur Tacotirsdag i regnvær på Bleik Ved Bukkekjerka i Vesterålen Camp på Bleik High five for pannekakefrokost! Måtinden med utsikt over Bleik Hund i solnedgang på Uttakleiv, Lofoten
  30. Dannelse av lyn foregår i flere trinn. Ved overslag til bakken oppstår først et elektronskred som går i en spiss ned fra skyen og stopper etter cirka 50 meter. Dette gir en svak lysning og foregår i løpet av cirka 1 μs (10−6 s). Etter en pause på omkring 50 μs oppstår et nytt lignende skred som fortsettelse av det første; dette gjentar seg til utladningen har nådd bakken. Hele banen kan da være et par km, og ofte sterkt forgrenet. Når bakken er nådd, oppstår det en utladning, vesentlig ved positive ioner som beveger seg motsatt vei, og dette skjer under utsendelse av et intenst lys, det egentlige lyn. For at du skal få strøm i deg, eller strøm gjennom deg som vel er en mer korrekt betegnelse, så må det gå strøm fra et punkt til et annet punkt og du må stå som en leder mellom disse punktene. Hvis et lyn slår ned i bakken like ved der du står så kan et område rundt nedslagspunktet bli elektrisk. Hvis du står på dette området så blir det som når en fugl sitter på en elektrisk ledning. Strømmen går alltid raskeste, eller minste motstands vei til jord og det er ingen grunn til at den skal ta omveien gjennom din kropp når den allerede har nådd bakken. Hvis du sitter i en bil som blir truffet av lynet så er det ikke hjulenes isolasjonsevne som beskytter deg, men effekten av et såkalt Faradays bur. Det samme gjelder hvis du sitter i et kar med vann og det f.eks. faller en lampe ned i vannet. Ferskvann leder ikke strøm, men hvis det er salter eller andre ledende ting løst opp i vannet så kan det lede strøm. En lampe som faller ned i et badekar vil kortslutte og da ryker sikringen, men hvis vi tenker oss at sikringen ikke ryker så vil strømmen gå minste motstands vei fra lampen til jord. Hvis det er et moderne badekar i plast, men avløpsrør i plast så har du ingen jording og da får du heller ingen strøm. Hvis karet er jordet så vil strømmen følge vannet eller annet materiale ned til jord og personen i karet vil da sannsynligvis ha mye større motstand og derved få veldig lite strøm. Strøm er som ordet sier, bevegelse eller en strøm av elektroner. Uten en slik strøm så får du heller ingen effekt av strømmen.
  31. Godt mulig du har rett sta og tøff er han helt klart, og vi har hatt mange kamper i de 7 årene jeg har hatt ham. Men han er helt klart ikke av de tøffeste. Jeg kommer nok til å holde overdrevent god avstand om jeg skulle treffe på dem flere ganger på turen heldigvis ikke så mange dagene til vi er ute av moskusland
  32. Men angående forskning osv på blandingshunder. Mange av de «eksisterer» ikke. De blir ikke registrert eller forsikret. Langt mindre forsket på. Spør du enklere veterinærer så er det oftest blandinger de avliver tidlig. Da ofte større hanner. Når de er i ett-to årsalderen og sliter mentalt samtidig som de er pubertale, så blir de avlivet. Eller havner på gårder ala FOD. Men de «eksisterer» ikke og havner utenfor alle statistikker. Min hund var fysisk sett den mest perfekte hunden. Rask som fy, utholdende, lettbent og sterk. Pelsen var selvrensende, så det var lite skitt inne hos meg. Hun var sunn og sterk i alt av ledd og smidig som en katt. Hun var også skarp og på og fantastisk enkel å trene på absolutt alt. Snill som dagen var lang også. Og utrolig høflig. Men totalt f***a i hue pga avl og oppvekst. Du vil IKKE ha en hund med så store mentale problemer. Ofte blandes hunder med noe motstridende egenskaper og da blir de plingplong i nøtta. Noe av det verste jeg ser er bc/settere. Du kan ha flaks og få en hund som har ene egenskapen mer fremtredende eller du kan ha uflaks og få en hund som mister forstanden helt fordi den ikke skjønner seg selv. Sett og kjent tilfeller av slike som bare uten videre kan løpe rett i veggen. Min var antagelig en miks av gjeter og driver. Ikke den verste kombinasjonen men nok til at det gikk helt galt. Cobberdog derimot er jo blandet med to typer retrivende vannhunder. Så sånn sett innafor. Men helt enig med seriøsiteten her i landet hos visse oppdrettere. Det er ikke bra. Btw de jeg kjenner med hund fra en av de største der sliter alle med hunder med ekstrem separasjonsangst. Så ett aspekt er det fysiske men for all del ikke glem det mentale. Som sagt skal jeg aldri (men man skal aldri si aldri 🤪) ha hund med en så ukjent og brokete fortid. Det å se sin perfekte fine følgesvenn slite så voldsomt, rev meg i fillebiter. Hun var en ung omplasseringshund med mange hjem før hun kom til meg. Typisk liv for en blandingshund.
  33. Det ble lite turer i starten av ferien, men så plutselig kom det en innspurt. Høydepunktet Arctic Sea Kayak Race (ASKR) blir det nok en stund til kommer i bloggen, for det ble utrolig mange bilder derfra å gå gjennom. Men for en opplevelse! Siste turen som kom i bloggen er en ørliten packrafttur. Har fått litt sansen for å bruke den på sjøen også faktisk, når jeg ikke skal så langt. Lettere "anmarsj", gir litt andre muligheter rett og slett. Turen er HER i bloggen, sammen med noen andre bilder også.
  34. ℕ𝕠𝕣𝕘𝕖𝕡å 𝕥𝕧𝕖𝕣𝕤𝟚𝟘𝟙𝟡 Hetebølge, monsterklegg og treretters middag
  35. Børter

    Teleskopstang

    Ok, nå har dere overtalt meg. Det blir ikke noen teleskopstang, men et fire- eller femdelt reisesett. Noe av poenget var at tiåringen skulle få holde på litt for seg selv, og da må jo ikke stangen være for skjør. Berkley-stangen er jo betydelig billigere enn reisestangen til Shimano, nevnt over her. Men et eller annet hylster eller en bag hvor snella kan sitte på er lurt. Kanskje jeg går for denne, hvis jeg finner noe å oppbevare den i: https://www.sportbutikken.no/produkt/berkley-phazer-t-7-3-15g-cardinal-s10-orret-combo/
  36. Gikk fra rorkajakk og euroåre til skeg og grønlandsåre. Ble en ny Boreal Baffin P2 med Eastpole Nanook åre. Det var som å komme hjem
  37. Det er mange tråder her inne om telt. Det er jo helt umulig å finne et telt som er 100%. Selv med flere telt er blir det ikke helt hundre. Det jeg lurte på i startinnlegget er hvordan det faktisk gikk med mange av utstyrstrådene eller turforslagene som blir gitt. Hvorfor er det så få som legger ut en liten turrapport? Holder lenge med et bilde og en liten tekst av utstyret i bruk/naturen rundt. Det viktigste av alt er å komme seg på tur - det er vi alle enig om😀
  38. Ett mobilbilde fra en tidligere tur på vidda. Ny tur i september eller oktober. Håper jeg rekker før snøen kommer.
  39. Hei. Interessant spørsmål. Først en liten avsporing: Jeg kjøpte meg ny offroadsykkel for et par år siden. Som alltid når jeg kjøper noe så bruker jeg mye tid på å studere produktet først. Valget falt på en etter min mening knallgod sykkel der vekta på sykkelen var rundt 11 kg. Jeg var en stund fristet til å gå enda høyere opp i pris for med det å redusere vekt på sykkelen. Fristelsen klarte jeg å motstå og argumentet var enkelt: For å få sykkelen 1 kg lettere så ble prisen 3-5000 kroner mer for hver kilo og forholdet mellom vekt og pris endret seg eksponentielt. Det var derfor en mye bedre løsning å redusere vekten på min egen kropp ned fra 95kg. Altså ikke alltid så god kost/nytte av å brenne masse penger på fancy utstyr. Over til turutstyr: Her er jeg veldig opptatt av vekt. Etter min mening sparer man seg for mange lidelser ved å tenke vekt på det utstyret man skal bære. Skal man gå tre kilometer inn til et vann og ligge der en helg kan man godt putte 30 kg i sekken, men skal man på langtur og gå i flere dager uten etterforsyning så er en kilo spart verd bryet. Å bli god til å spare vekt er nok en erfaringssak. Jeg har flere ganger underveis på tur sendt hjem flere kilo med utstyr som jeg strengt tatt ikke har bruk for. Et triks er nok å være litt kritisk til hva man tar med seg. Det er for eksempel veldig mye å spare på å planlegge hva slags mat man skal ta med seg. Man kan spise veldig godt uten at det trenger å veie for mye. En tommelfingerregel er 1 kg mat pr dag men da må det forberedes og planlegges. Mat som inneholder mye vann er unødvendig. Det er også mye å spare på å pakke om ting inn i lett emballasje. Jeg pakker all mat inn i fryseposer og i lette pakksekker. Det kan være lurt å lage seg en pakkeliste med vektbudsjett. Da er det enkelt å se hvor skoen trykker. De som er gramjegere ( jeg er litt sånn selv) vil nok bruke tid og penger på leite fram nytt og fancy utstyr hele tiden men man klarer seg ofte helt fint med det man har fra før. Jeg ser at noen folk bruker 110 liters sekker på langturene sine og er fornøyd med det. Det er sikkert gode sekker men jo større sekk, jo mer kan du putte oppi. I fjor gikk jeg sammen med en NPL'er i et stykke gjennom Nordland. Han hadde en 40 liters sekk som inneholdt mat og utstyr for 10 dager(faktisk helt sant)! Jeg humret litt for meg selv i starten men gliset forsvant etter hvert da jeg innså at vedkommende ikke hadde mindre komfort en meg og dessuten hadde mer og spise, jeg sultet og han var alltid mett. Planlegging er viktig. På samme turen traff jeg flere som hadde 30 kilos sekker og egentlig for lite å spise, men ofte var det mye unødvendig komfort utstyr i sekken som de drassa på (ekstra bukse og genser til bruk på hyttene, tungt fotoutstyr etc...). Som noen over sier så vil du på en langtur gå ned i vekt, formen blir bedre, sekken blir lettere etter hvert som maten spises opp. Denne effekten er helt fantastisk og til slutt så han man følelsen av å fly. Jeg legger ved en pakkeplan med vektbudsjett hvis du er interessert i å se på det. Denne planen har endret seg med tiden og er stadig under revisjon. Lista er laget for en 10 dagers tur, sekken med utstyr veier ca 20 kg (resten av vekta er utstyr på kroppen). På denne turen hadde jeg faktisk mat for 13-14 dager. Hadde jeg lagt litt mer innsats i å fiske kunne jeg gått i 4 uker: God tur utstyrsliste_sommer.pdf
  40. Hva er det som er tungt? Blir du sliten i ryggen av tung sekk? Skuldre? Bena? Pusten? Eller mer generell slitenhet? Det finnes sikkert (?) noen som har regnet på biomekanikken, men i utgangspunktet tenker jeg at om problemet er rygg/skuldre så vil 5 kg i sekken være mer verdt enn på kroppen grunnet vektstangprinsippet. Man kan selvsagt tenke seg at sekken kommer tettere på tyngdepunktet om man mister noen kilo så det er ikke helt rett fram det der. Hvis det er snakk om ben, pust eller generell slitenhet - spesielt oppover eller i kupert terreng - så er det mer hipp som happ om alt annet er likt. Men om man mister 5 kilo (og har 5 kilo å miste) uten å tape muskelmasse så er jo ikke alt helt likt - du vil ikke bare være 5 kilo lettere, men etter alt å dømme i vesentlig bedre fysisk form og da vil jeg tro at 5 kilo på kroppen er det gunstigste. Og billigste. Og så skal du ikke undervurdere effekten av å trene spesifikt med å gå med tung sekk. Jeg vet ikke hvor ofte du er på tur med tung sekk, men for mange er det vel noe man gjør i et fåtall helger i løpet av et år. Å ta på seg tung sekk og gå kortere turer (søndagsturen, ettermiddagsturen) ukentlig hele året eller i alle fall et par måneder før tursesongen (om man har noen) vil være veldig effektivt om man er mer sporadisk på tur gjennom kanskje bare en del av året ellers.
  41. Hei "Gabbe" og velkommen til Fjellforum. Alltid plass til en koselig kar her Iflg. ett par kompiser som tidligere som hadde det som jobb å gå langt og bære tungt så var det mye bedre å trene seg slankere enn å bare slanke seg og beholde samme muskelmasse (sier seg vel selv) Brodern kjøpte en stund titandeler til MTBn for å få ned vekta på sykkelen men han var fortsatt i veldg "godt hold" Det hjalp ikke å spare 22 gram på en setepinne Jeg må åpenhjertelig si at jeg har kjøpt endel lett utstyr for å få alt med meg på tur og det fungerer glimrende.(Slutt på karpefiske og 90kg med utstyr ) Men om du har helse så tror jeg det er bedre å beholde det utstyret du har og komme i litt bedre form om det er der det kniper. Er jo fin invistering mtp barna dine også Men som prylbögen jeg er så skjønner jeg ønsket om nytt og lettere utstyr også
  42. Enig i at fisket var bra i dette området,kom ned igår etter en uke på vestvidda.Persa med en fin ørret på 2kg (2045gram) samt 1.2 og 1.3! Var helt skjelven etterpå...
  43. Lite bilde av en av teltplasser mine på 14 dagersturen jeg var på hardangervidda
  44. Stranda som krysser øya: Akkarfjord - Sørøya - Finnmark https://www.google.no/maps/@70.7859869,23.3528219,1963m/data=!3m1!1e3
  45. Det hender naturen lager kunstverk helt på egenhånd. Her fra torsdagens tur Sørøya.
  46. Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!
  47. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  48. Var ute å lette etter vårtegn tidligere i påska 😊
  49. Tom42

    En tragisk beskjed

    Sitter en tidlig søndags morgen - og sturer. Lizz er død. I går fikk jeg den triste beskjeden om at min trofaste "lånehund" de siste fem årene er død. Egentlig skulle jeg nå legge siste hånd på verket - planleggingen av årets tur til Hardangervdda, hvor Lizz hadde en meget sentral rolle, men nå må jeg revurdere det meste, ikke minst på det emonsjonelle planet. Derfor: Turen blir tilegnet Lizz, jeg går for henne.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.