Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 02. aug. 2019 i alle områder

  1. Egentlig ingen stor opplevelse – men for en opplevelse. Sånn rent turmessig var turen ingen stor opplevelse. Under normale omstendigheter tror jeg at jeg ikke engang hadde skrevet noe om den i det hele tatt. Alt var som det pleide. Enda engang: sekken var altfor tung. Men for meg ble det likevel en mega opplevelse. I nesten to år er det meste jeg har gått ca 300 meter pga sterke smerter. Men for tre måneder siden, nærmest ved en innskytelse tok grep, og plutselig kunne jeg gå igjen. Gradvis har jeg bygget opp formen igjen, og onsdag 18 juli ankom jeg Trondsbu på Hardangervidda vest. Dette fordi topografien på vestvidda er en smule snillere enn på østvidda. Joda, de glante ikke så lite over ekvipasjen, alle de som satt i campingstolene utenfor bobilene da jeg, en eldre herre på damesykkel med varehenger la i vei. men pytt, pytt, det spilte ingen rolle og snart var de 10 km inn til Byen unnagjort. Der parkerte jeg sykkelen, satt på drag og var trekkdyr selv innover traktorslepa. Etter noen kilometer tok jeg av fra «veien», fulgte en sti, inntil jeg nesten segnet om. Jo, alt var som det pleide. Teltet der til neste dag, forlot hengeren og labbet i vei til vannet – en uendelighet langt der borte, hvert fall når gradestokken viste nesten 30 grader. Jeg ble ved vannet i tre dager og ble belønnet med en fin ørret. Og 1000 myggstikk. Hjemturen ble nok et slit, men jeg fikk det jeg var ute etter, og da jeg ved frokost søndag morgen, foredro for min fru hustruen om ukenes bravader, og avsluttet monologen med: «Jeg hadde klart oppstigningen fra Synken». Og der og da innvilget dette eiegode menneske meg, en tur til. Så ca 10 august: Nok en gang: «Holken, here I come»
    8 poeng
  2. Har hatt lyst til å skrive turraport lenge, Har til og med startet på flere..men med Dyselksi og Konesntransjonsvansker så har det blitt med forsøket..Men nå har jeg bestemt meg for å fullføre en, Tenker at en enkel metode vil være å legge opp et bilde å spinne litt tekst rundt det, Så her kommer den. Turen starter fra husdøra og skal ta oss fra Karlebotn til Neiden og videre in til Pasvik før vi snur og går hjemmover, Hadde satt av 4 uker til dette, ikke no tur det skal jages kilometer men kose seg med både fiske og jakt, Har med telt men kommer til å bruke åpne koier og gammer underveis om det passer. Vi kommer til å følge stikka løypa til Finnmarksløpet, Et av "målene" med turen er følge Finnmarksløpet. Utstyr finnes frem og sjekkes i Boden/Tur rommet. Dette ble første turen med 2 Pariserbrett, Tidligere turer har foregått med ulike oppsett med bla Fjellpulken 144 og et pariser brett- Fjellpulken 188 ( Lånt av dama) var i tenke boksen en stund før denne turen hvilke oppset jeg skulle gå for, Konklusjonen ble 2 Pariserbrett med fjellpulken pakkbagger på 150 Liter. Jeg er veldig fornøyd med dette oppsettet, Jeg har 2 Alaska huskyer, De trekker det ene brettet foran meg og så har jeg line bra brettet somer festet i meg, så trekker jeg det andre brettet, Fordelene med Pariserbrettene kontra Fjellpulkensyne jeg er mange: Egenvekt pr brett er lav, de er like breie så går i samme sporet,De settes oppi hverandre og er grei å transportere, Rimelige i innkjøp,Brukes ofte til å hente ved, med pakk bagger, kan man ta inn hele baggen i telt/hytte. Dette oppsetet er nå brukt på 3 turer på tilsammen 6 uker, og er veldig fornøyd. Dette er mitt fantastiske turfølge på denne turen! Luna t.v og Frøken Alt lagt frem, som vanlig skeptisk til om alt får plass Alt fikk plass i pulkene, Det er 40 Kg i hver pulk. Da er vi underveis, Det er mildt og værmeldinga er elendig, det er meldt regn og pluss grader de neste 3 dagene..Dagens mål er å komme seg så langt nordover og unna kysten for å forhåpentligvis komme seg unna regn, håper på 25 Km. Etter ca 10 km kom regnet...vi gikk 10 km til før vi bestemte oss for at dette fikk holde å ikke bli for våte, Regn på vintern er no herk.. Det ble 3 netter på samme sted..Det regnet nesten hele tiden, så vi valgte å holde oss i ro, værmeldingen fremover var god, så vi visste det kom til å bli panser spor når kulda kom tilbake, det ble det også, Så forflyttnings farten videre ble meget høy. Frøken er glad i komfort å sniker seg fort opp på det oppblåsbare underlaget På tur etter 3 døgns venting på været,10 minus og panser spor, ble 30 Km denne dagen. Stiv kuling, og lite venlig område for 2 pulker med taudrag Flott åpen gamme ved Garsjøen. Koser meg med god mat i gamma ved garsjøen,lå 3 døgn her. Meget happy jeger, nydelige områder. Fantastisk flotte forhold, skare med litt snø på! Nydelig kvelds stemmning over Gallok. Ble noen pinner på Gallok. Ble litt fangst også rundt omi Gallok området. Får ikke vi komme inn?? Klare for avgang etter en natts overnatting på Neiden fjellstue, Små kørlige -30 Hadde et depo stående her, veldig greit da jeg kom til å passere her på retur fra Pasvik. Ved grense gjerdet mellom Neiden og Pasvik. Utrolig flott område helt nord i Pasvik. Liten jakt tur ut ifra Vest koia i Pasvik. Camp like utenfor Neiden på Retur. Jippi kom i mål med min første turraport! Denne turen endte på 22 Dager, og ble 450 Km lang inkl jakt turer, Vi hadde som beskrevet tidligere mlddvær og regn i starten, bortsett fra det hadde vi veldig mye flott vær! Denne turen kan passe veldig mange, da det på denne tia er stikket og tråkket løype for Finnmarksløpet,. Ser at det er en del hull der jeg ikke har tatt bilder, Prøver hele tia å bli flinker tild dette.
    4 poeng
  3. Her er noe generelle råd fra Dovrefjell rådet. De sier ikke noe om turgåere med hund, et burde de kanskje gjort. Men ikke bagtelliser at du har med hund og at den kan vise agressitivitet. Hvordan moskussen liker det, vet jeg ikke. Har ikke støtt på den, når jeg har vært på jakt. http://www.nasjonalparkstyre.no/Documents/Dovrefjell dok/Informasjonsmateriale/Moskusbrosjyre endelig versjon.pdf Men på sikt burde du kansje dempe den hunden din litt med dressur. Det er bare utidig og hunden stresser unødig. Boxere er tøffe og kan være ganske strideige, i følge bekjente. Men selv tøffe og sta hunder går det ann å gjøre noe med. Å varsle er greit, men er det gneldring på alt som rører seg, så er det etter min mening - bare tull.
    2 poeng
  4. Kom i liknende situasjon midt opp på flate ifjor-fjellet i fjord. Alarmklokkene begynte ringe når håret til søstera mi sto rett opp. Da pakket vi bare lekene kjapt og satte kursen mot lavere terreng i godt tempo.
    2 poeng
  5. Oppdatering; Reklamasjon var null problem og han selgeren på Nunataq ordnet slik at jeg fikk et nytt par fra leverandøren. Alt ordnet seg ila. 1 uke. Fikk altså et par Scarpa Ribelle Lite OD; https://www.outdoor.no/ribelle-lite-od Rop ut om det er noen har erfaring med disse, de kjennes helt greie ut og veldig lette. Men syretesten må bli på tur Fornøyd kunde 😊
    2 poeng
  6. Det stemmer at man skal unngå å være det høyeste punktet i terrenget. Hvor stort område det gjelder er avhengig av utbredelsen på tordenværet. Siden et typisk lyn er flere kilometer langt vil man være trygg dersom noe er betydelig høyere innenfor ca. 100 m. At man skal ungå å bruke teltstenger i telt som er oppslått er bare tull, det man skal unngå er å vifte med lange teltstenger på ett sted hvor man er relativt høyt i terrenget. Er man lavt i terrenget kan man sette opp teltet på vanlig måte, men altså unngå å vifte med teltstengene slik at man på den måten blir en lynavleder. Nei, man er ikke nødvendigvis "fucked" om lynet slår ned like ved, jeg har opplevd flere ganger at lynet har slått ned like ved meg, blant annet på Falketind, Knutholstind og på Skjeldrane, det er ikke moro når det skjer, og det er selvsagt skremmende, men å søke seg lavere ned i terrenget i forkant av lynnedslaget har fungert. Et typisk teng på at det er noe i gjære er tunge mørke skyer, og at håret står rett ut, spesielt på de med langt hår, da er det bare å komme seg ned i terrenget. Generelt sett er man tryggere inne i bygninger. jeg kjenner flere som har vørt inne i samme bygning som lyned har slått ned i, uten at disse på noen måte har blitt skadet, men som alltid ellers vil det finnes unntak, det kommer ann på størrelsen av bygningen og hvor kraftig lynet er, noe annet er at man kan bli skadet av sekundære forhold forårsaket av lynnedslaget, f.eks. at bygningen tar fyr, eller deler av bygningen faller sammen. Det eneste man kan gjøre for å være 100% trygg er å grave seg langt ned i en bunker med tykke stålplater. Eventuelt bruke statistikken, komme seg lavere ned i terrenget, og stol på at det er få som blir truffet av lyn i Norge. Man kan likevel bli truffet av lyn, men sjansene er altså små.
    2 poeng
  7. Herlig å høre Tom!! Stemningsrapport fra Gausdal:
    2 poeng
  8. Hei Jeg har også fått sendt varer fra Danmark, som jeg ikke kan få Norge - og ofte til helt andre priser. Butikkene er nesten altid OK og de er jo handelsmenn, så man kan ofte gjøre bra avtaler mht pris/forsendelse mm. Men mange sender IKKE til Norge fordi det er utenfor EØS og kan være mer krevende mht spedisjon/fortolling og det gidder de ikke. De sender som regel til Sverige, Grønland mm. men altså ikke Norge. I så fall bruker jeg et "depot" i Danmark som jeg så henter hos på harrytur. Jeg har omtalt dette et par ganger i DIY. Jeg jobbet en periode i et norsk firma, som sender til hele verden, alt fra enkelt ting til hele paller. Vi brukte ulike speditører og fraktfirma avhengig av hvorhen, hvor rask fx. neste døgn i Singapore, og hvor stort. Norske Post hadde dengang et "svart høl" på sorteringen i Lørenskog, hvor mindre forsendelser ble oppslukt og forsvandt. Varer til en kunde i Danmark med samme postnummer som Biri (travbanen) måtte altid en tur til Biri og retur til oss uanset hvor stort vi hadde skrevet bynavn og DANMARK på. DHL utmerket sig nok som det mest presise. Så det er altså ikke bare danske posten som er dårlig. Vanlige innenriks brev kommer som regel ganske sikkert frem, men privatiseringen hjelper ikke akkurat på dette. Fikk noe sendt med UPS en gang, hvor det lynhurtig kom til Frankfurt, så til Norge, så frem med UPS-sjåføren til mig som ventet innenfor. Jeg var ca. 25 sekunder om å åpne døren! Da var han på vei ut av innkjøringen med varebilen og melding om at pakken var uanbringelig. Jeg så jo R... av han! Det var svært krevende å få den pakke levert fra UPS, hvor de foreslog, at jeg selv skulle kjøre til pakkesentret på Gardermoen. Det hadde jeg ikke i sinde. Dette er altså et generelt problem. Derfor ble jeg imponert over en liten avmagnetiserings dings fra E-bay (70 kr.) og gratis forsendelse av mr. chinaman i Whang-ho faktisk sakte, men sikkert lå i posten etter ca. 14 dager. Og den virker! Ikke bruk den på kredittkortet! PS. Kjenner bare Friluftsland som butikk med ganske bra utvalg, kunnskap og servise - ikke som nettbutikk. GL er sikkert for forsendelse til Grønland - derfor uten moms. Ofte er det dyrere å få sendt til Norge enn fx. Sverige, selv om porto jo er den samme, hvis det er med posten Elgen
    2 poeng
  9. Hei. Var på tur opp til Lågaros fra Mogen da sålen på mine godt brukte fjellstøveler løsnet 😮. Jeg burde egentlig ha snudd der og da, men jeg tenkte at jeg hadde med meg nok utstyr til å reparere skoen nå jeg kom fram til Lågaros. Først måtte jeg fikse støvelen midlertidig. Jeg hadde (selvfølgelig) gorillatape rundt vannflaska, som jeg brukte til en kvikkfiks. Det holdt kanskje 5 km 😮, og jeg måtte finne på noe nytt. Jeg hadde også med meg paracord, som jeg fikk lagt inn i sporene under støvelen og knyttet opp i snøringen. Dette holdt nesten helt fram, men jeg måtte gjenta denne reperasjonen. Måtte også gå litt forsiktig med den reparerte støvelen. Vel framme på Lågaros sørget jeg først for at støvelen ble skikkelig tørr og ren. Fra nødutstyret fisket jeg fram både ståltråd, gorillalim og sugru. Ved hjelp av sylen på victorinoxkniven (samt hammer og spiker på hytta) klarte jeg å lage to hull midt under sålen, samt tre ståltråd igjennom slik at jeg kunne lage en knute under sålen etter at jeg hadde limt. En tube med gorillalim var egentlig for lite, men jeg spredte det ut på en ren såle, presset sammen og surret sålen sammen med paracorden slik at dette skulle herdes. Deretter knyttet jeg ståltråden midt under. For å forhindre at vann, myr og sand skulle trenge inn ved bruk, foreglet jeg sålen på siden med sugru. Jeg forseglet også hullene under sålen, også for å skåne ståltråden. For sikkerhets skyld, la jeg også en ståltråd langt fremme under sålen, og festet den i de fremste lissefestene. Dagen etter skulle jeg gå ned til Mogen igjen, og her er erfaringen. Etter ca en km var all sugru borte. Etter ca to-tre km var limet under sålen borte. Skoen holdt nå bare på to ståltråder. Nede fra fjellet, kanskje en til to km før Mogen, var jeg "dum" nok til å tenke at; "jaggu holdt ikke ståltråden hele veien". Omtrent samtidig sa det "spjonk", sålen var like løs igjen. Da var det bare å skjære av sålen, og gå på mellomsålen frem til Mogen. Mellomsålen ble nesten slitt bort på den tiden, og heldigvis fikk jeg låne sykkel ned til båten fra Mogen. Så erfaringen er; - sjekk utstyret GODT før du går på tur. - hvis sålen løsner... SNU (hvis mulig). - ha ALLTID med ståltråd.
    1 poeng
  10. jeg er ikke dårlig til beins heldigvis, så den turen blir alene det var jo igrunn lurt:)
    1 poeng
  11. Takk for det Bjarne! Vinteren er faktisk min favoritt tid å være på tur
    1 poeng
  12. Willys: https://www.willys.se/sortiment/Skafferi/Konserver-och-burkar/Kottkonserver
    1 poeng
  13. Vi hadde en opplevelse på dette i fjor sommer som gjør at vi er veldig skeptisk om det er bygevær i fjellet. Vi opplevde at håret på datra mi sto rett opp, og vi søkte ly under en stein mens det sto på, med en tarp over oss. Skrekken sitter nok i hos barna. Emnet er jo høyaktuelt etter den hendelsen nede i Italia der ho norske løperen omkom - https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/RRE8w2/silje-fismen-43-doede-etter-lynnedslag-i-italia Når man leser om denne saken så prøvde de å få tak i alle løperne, så de innså at det var en stor fare å ferdes i dette terrenget før det skjedde. https://www.nrk.no/troms/arrangoren-i-sjokk-etter-norsk-kvinne-dode-under-ekstremlop-i-italia_-_-vi-gjorde-alt-vi-kunne-1.14641513 Dette er i grunnen en tankevekker for mange av oss også. Jeg har ikke tenkt SÅ mye på denne problemstillingen tidligere. For øvrig slår ikke lynet ned - det går heller motsatt vei - fra bakken og opp. Men sluttresultatet blir det samme..
    1 poeng
  14. Dere kan eventuelt sette igjen en sykkel ved Håsjøen. Er 8 km til Synnervika omtrent. God tur!
    1 poeng
  15. Hvordan du vil gjøre det kommer ann på hvor mange timer du maks ønsker å gå i løpet av dagen. Sånn ca. tidsbruk tatt fra hodet: Hjerkinn (4-5 timer) Grimsdalshytta (6 timer) Dørålseter (6-7 timer) Bjørhollia (4-5 timer) Rondvassbu (1.5 timer) Spranget Forslag: Dag 1 til Grimsdalshytta, Dag 2 til Dørålseter, Dag 3 til Bjørnhollia, Dag 4 til Spranget med en tur innom Rondvassbu Da jeg gikk gjorde jeg det slik: Dag 1 til Grimsdalshytta, Dag 2 til Bergedalstjønnin, Dag 3 til Rondvassbu Det går buss fra Spranget til Otta, men vet ikke hvor sent den går på dagen eller hvor langt ut i September. Taxi er alltids en løsning dersom det ikke går buss.
    1 poeng
  16. Dag 1: Vi startet fra Hjerkinn og gikk mot Hageseter. Vidre mot Grimsdalshytta slo vi leir rett øst for Gråhøe, eller der omkring. Dag 2: Turen gikk videre ned forbi Grimsdalshytta, og vi endte med å slå leir rett ved stien øst for Gravhøe. Dag 3: Ned i Haverdalen og opp gjennom Dørålsgluppen. Dette var en våt og tåkete dag. Slo leir litt nedenfor Dørålseter. Dag 4: Videre Gjennom mot Bergedalen og nedover Langglupdalen hvor vi slo leir der stien kommer ned fra Rondeslottet. Dag 5: Inn i Illmanndalen vi Bjørnhollia. Usikker på hvor vi slo leir, men der var før Fremre Illmanntjønne. Dag 6: Poff på Rondvassbu, før vi løp videre til Spranget. Det er mulig å ta ferge over Rondvatnet. I så fall avsluttes turen på dag 4. Det skal også gå greit å gå lengre dagsetapper siden vi tok oss god tid. Strekningene Hjerkinn - Grimsdalshytta - Dørålseter - Bjørnhollia - Rondvassbu+Otta burde være overkommelig om du ikke pakker for tungt og er i ok form. Dog med værforbehold. Hjerkinn - Grimsdalshytta - Høvringen er kanskje en tryggere rute rent tidsmessig, men vet ikke noe om den forøvrig.
    1 poeng
  17. Perfekte forhold for tur. Selv om det ble to turer til Blåfjellenden forrige uke, var det likevel kjekt å kunne ta en tur denne uka også. Det måtte bli en dagstur frem og tilbake. Det vil bli en stund til neste besøk, og da ble det til at jeg benyttet anledningen torsdag. Ny måned og ny tur. Ikke egentlig så veldig ny. Jeg har gått turen frem og tilbake noen ganger, men ikke så ofte som for noen år siden. Nå var det bare to uker omtrent siden sist jeg gikk fram og tilbake på dagen. Den gangen gikk det greit å komme frem og tilbake, men jeg var likevel ikke helt sikker på om en ny dagstur ville gå helt fint. Det kunne bli slitsomt det siste stykket, med stive og vonde bein. Det hadde vært mulig å gå på onsdag, men været, eller egentlig forskjellen på været onsdag og torsdag, avgjorde spørsmålet. Det var meldt om overskyet, lite vind og nesten sommertemperatur på torsdag. Det er ikke alltid like lett å si hva som er det perfekte turværet. Sol gir varme og kan gi mindre enn perfekte forhold. Regn eller snø? Helst ikke. Vind? Opp til 14-15 m/sek er det helt greit å gå, men det er normalt ikke optimalt med vind. Torsdag var det 14-15 grader, overskyet, helt tørt, og bare så vidt vind bakfra. Det må vel være omtrent perfekte turforhold. Selvsagt er sol greit. Det er kjekt å kjenne varme på kroppen, og å kunne gå uten stor med klær, men det er ofte varmt. Det ble en tur med lett sekk, liten vind bakfra og med kortbukse og bluse. En kjekk sommertur. Det var lett å gå, bakken var tørr og fin. Små hindringer, men likevel gikk det omtrent to timer. Alderen gjør seg gjeldende.... På hytta var det ingen, og det kom ikke folk de timene jeg var der. Etter å ha jobbet litt en time eller så, fant jeg benken og sovnet... Før jeg igjen tok ut, laget jeg mat. Det var en stund siden frokost, og det ville ta noen timer til jeg var hjemme. En boks Snurring, to egg og brød. Enkelt og ikke spesielt godt, men det fylte opp. Hjemover bestemte jeg meg for å ta det med ro. Og gikk i akkurat samme tempo som inn, men med litt flere stopp for å ta bilder og se meg rundt. Nede i dalen var noen av myrsøkkene gule av blomster. Antakelig Gulltopp. Jeg kan ikke huske å ha sett så store mengder før. Jeg kikket etter molter, men så ingen. Oppe i høyden fant jeg en moltemyr og 1 – et – modent bær. Resten av moltene, de røde, vil antakelig være borte neste gang jeg går forbi. Lett sekk er tingen. Denne gangen kom jeg ned til bilen, nesten uten å kjenne det i beina. Litt stivere enn da jeg gikk innover og det skulle ikke store bakken til før pulsen kom opp, men fortsatt i god form. En kjekk «langtur», nesten som i gamle dager. Nå gjelder det bare å holde formen ved like de neste to ukene... Les hele artikkelen
    1 poeng
  18. Personlig syntes jeg strekningene mellom Grimsdalshytta, Dørålseter og Bjørhollia er de fineste, og dermed ville jeg valgt å gå fra Hjerkinn og inkludert Bjørnhollia. Illmannsdalen mellom Bjørnhollia og Rondsvassbu syntes jeg var litt kjedelig, men kanskje jeg bare var litt lei av å gå. Jeg tok 8-toget fra Oslo og var fremme på Grimsdalshytta kl 16-17, men starter du tidligere kan du telte i Haverdalen hvis det frister med noen ekstra km. Hadde en kollega som teltet ved Skranglehaugan ved Dørålseter og har selv teltet ved Bergedalstjønnin. Har du en liter eller to med vann i sekken så er det ikke noe problem å få fylt på underveis. Er vel maks 6-7 timer mellom hver hytte, og det er alltid et vann/bekk/elv å finne på veien.
    1 poeng
  19. Nå er det jo et år siden, men det blei en flott tur. Vi gikk Fra Hjerkinn til Rondvassbu via Bjørnhollia. Det var ganske steinete, så vi endte opp med å gå rundt 20km om dagen (i følge en fitbit) for å finne en flat teltplass med rennende vann i nærheten. I et normalt år ville jo ikke det være en utfordring, men det var så varmt at mange småbekker var tørre 😅 Vi merket en merkant endring i terreng og fauna når vi passerte Dørålsgluppen. Langglupdalen, der stien kommer ned fra Rondeslottet, var en veldig flott leirplass og det eneste stedet vi så andre telt i nærheten. Endte opp med å nesten løpe fra Rondvassbu til Spranget da fjorårets tordenvær (og lyng- og skogbranner) kom veltende innover.
    1 poeng
  20. Har brukt denne hengekøya på en del turer og er ikke imponert over denne "pinne"løsningen. For å få nok spenn i pinnen til at den ikke faller ut er man avhengig av at den tåler å bøyes ganske mye. Så da er man nødt til å gå rundt å lete etter et godt emne. Greit i løvskog, men i granskog kan det ta litt tid (da jeg ikke knekker grener på friske trær). Er man oppe i løpet av natta kan du banne på at en av pinnene har løsnet og dette finner man ikke ut før man er godt nede i posen igjen og får myggnettingen i ansiktet. Her kunne de funnet en enklere og bedre løsning .., men resten av køya er genial og jeg sover aldri så godt som når jeg ligger i den. Vurderer å lage meg "pinner" av noen gamle teltstenger. Veier ingen ting og så slipper man å gå på pinnejakt!
    1 poeng
  21. Bare hold avstand så går dette fint. Vi har hatt nysgjerrig moskus på nært hold mange ganger på Hjerkinn uten problemer.
    1 poeng
  22. Mange takk for det! Skal prøve meg på flere, Og helst gjøre det tidligere etter endt tur, da ting er litt ferskere i hodet Go tur nordover på tur!
    1 poeng
  23. Det er to år siden jeg sist forsøkte meg på å gå opp Heilhornet i Bindal på under to timer - den gang gikk det på 1:47 (Link) I dag var det på tide å forsøke på nytt, etter at the big five-oh ble passert i januar. Så da gikk turen til RIL Fjelltrimmens juvel i kronen, Heilhornet (1058 moh). På bildet under er Heilhornet til høyre, Kula i midten og Lesshornet til venstre: Gikk uten ryggsekk, med en shorts med mange og store lommer. En halvlitersflaske i ene baklomma, solcap i den andre, fenalår mellom tykke osteskiver i Gladpack i ene framlomma, mobil i den andre, bilnøkler og fotoklips i lommer i skjorta og selvfølgelig den gamle trofaste fotostaven. Og til topps kom jeg : Her er Austra og Leka i bakgrunnen: Det er noen stykker med klyving og noen plasser som er småluftige - på en av de mest luftige plassen er det satt opp et kjettingrekkverk for å berolige de høydeskeptiske: Og tiden opp fra veien til toppen? Den ble 1:58, fortsatt under 2 timer, altså Men det er 11 minutter saktere enn da jeg var 48 år... Jeg tror delvis at det ikke skyldes alderes i seg selv, men at jeg jeg sparte krefter til stigningene ved å la være å jogge på noen transportetapper - jeg tok meg rett og slett mindre ut enn før. Bør nok kjenne blodsmaken om jeg skal ha en bedre tid enn det ble denne gang - får se om jeg greier å motivere meg selv til en bedre tid om et år eller to Uansett en flott tur og andreposten er oppdatert med enda en Fjelltrimtur
    1 poeng
  24. Heia! Dette går helt sikkert fint, har gått der du skal tidligere, Mitt tips er å være veldig oppmerksom og prøve å spotte dyra så tidlig som mulig å så gå i en god halvsirkel rundt, det var det jeg gjorde da jeg kom inn en dal der det var moskus på flere sider og på stien, på tur fra Reinheim til Åmodtdals hytta, Å selvfølgelig ha hunden i bånd God tur!
    1 poeng
  25. Sommerens familieferie skulle gå til Korsika, og dermed begynte jeg å lete etter en passende fjelltur for 12-åringen og meg. Det tok ikke lang tid før jeg landet på GR20, Korsika på langs gjennom fjellene. Mye er sagt om den turen, og den er blant annet kaldt Europas tøffeste fjelltur. Det er en heftig overdrivelse. Jeg tror 30 000 personer går turen pr år, og det er godt merket og tilrettelagt. Man merker godt at dette ikke er Norge og at allemannsretten ikke eksisterer. Turen er delt inn i 16 etapper mellom hytter som tilbyr overnatting (inne på hytte må bookes, telt kan også leies) og teltplasser, samt serverer mat og har små butikker. Villcamping er ikke tillatt. Dagsetappene er beregnet til 5-8 timer uten pauser. Dermed ble også turen en langt mer sosial opplevelse enn det vi er vant til hjemmefra. Vi traff stort sett de samme menneskene ved hver leirplass, og det bragte en ekstra dimensjon til turen. Noen var svært turvante, andre slett ikke. Alle var hyggelige, og særlig vi som ikke snakker fransk slo oss sammen til en liten gjeng. De fleste går turen fra nord til sør, men av logistikk-hensyn valgte vi motsatt retning. Som vegetarianere var vi skeptiske til matserveringen, og jeg pakket derfor med meg mat for 10 dager. Det innebar åpenbart en langt tyngre sekk enn de aller fleste jeg møtte. Det er ofte begrenset tilgang på vann i løpet av dagen, så det må også bæres. Sekken nærmet seg vel 25 kg de første dagene, og det var ganske heftig i +35 grader, strålende sol og bratte bakker. Heldigvis ble jo sekken lettere dag for dag, samtidig som formen ble bedre. Vi lærte også gradvis at det var lurt (og verdt det) å stå opp grytidlig for å slippe å gå i den varmeste tiden på dagen. Alle snakket om at den nordlige delen var tøffest, men for oss var det tvert imot. Da vi kom nordover var sekken lett og rutinene på plass, og disse etappene gikk fort og lett. Den beryktede klatring/klyvingen var heller ikke på langt nær så utfordrende som vi hadde forventet. Da vi kom omtrent halvveis, ble 12-åringen syk. Hun fikk høy feber en ettermiddag, og vi endte med å villcampe i to netter. Det var ikke snakk om å komme oss videre, hun var helt utslått. Heldigvis kom en av våre turvenner forbi neste formiddag med noen kraftigere febernedsettende piller enn de jeg hadde, og det hjalp en del på formen. Ut på kvelden fikk hun i seg litt mat, og vi snakket om å prøve å komme oss til neste hytte (litt over en halv etappe) neste dag. Hun fikk fortsatt vidunderpillene, men da gikk det overraskende greit og vi var på l'Onda allerede kl 12. Der var det ingen skygge og lite fristende å henge rundt helt til kvelden. Vi trodde også at våre venner var på neste refuge, og etter å ha satt til livs hver vår gode omelett og litt brus bestemte vi oss like godt for å gå løs på en etappe til. Vi valgte den alpine varianten over en del fjellrygger til Petra Piana. Fordelen med å følge ryggene var selvsagt at vi fikk litt vind, og dermed ble ikke varmen alt for slitsom. Akkurat denne etappen var dessuten veldig fin, med flotte utsikter og ikke alt for bratte stigninger. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen kjentfolk i leiren da vi endelig kom fram, og vi lurte på om alle hadde doblet og dermed fortsatt var en etappe foran oss. Følgende dag fra Petra Piana til Manganu var riktig spektakulær, men 12-åringen var nok fortsatt litt preget av sykdommen og at vi hadde gått så langt dagen før. Det var skrekkelig varmt og hun var sliten og lei. Det hjalp litt da vi møtte noen som klagde over vanskelig terreng og klyving, og enda mer da vi plutselig så Anu et godt stykke foran oss. Anu var ei indisk jente vi hadde holdt følge med hele turen og det var hun som ga oss de febernedsettende tablettene. Dermed kom entusiasmen fort tilbake, vi måtte ta henne igjen for å si takk for hjelpen! Så var det klart for turens lengste etappe. Fra Manganu til Cittolu de Mori var det i følge guiden 27km. Heldigvis var det ikke så mye stigning, så det gikk veldig greit. Vi hadde også en lang og herlig lunch på et hotell i Castel de Vergio, og det ga bra med energi videre. Etter en kort dag videre, var det tid for den mest omdiskuterte etappen på hele turen: Fra Tjiughetti til Asco, over skulderen til Monte Cinto på 2607m. 12-åringen hadde mast hele veien om å ta turen oppom toppen også (2706m), men ryktene tilsa at det var ganske langt dit (jeg hørte opp til 3t ekstra) og jeg hadde derfor vært forsiktig med å love noe. Etappen i seg selv skulle også være lang, og ikke minst var det risiko for torden på ettermiddagen. Det betydde en grytidlig start, og vi var på vei oppover før klokka var fem. Det var stjerneklart mens vi pakket teltet, men omtrent samtidig som vi begynte å gå skyet det over og vi hørte torden. Uværet holdt seg heldigvis på god avstand, men vi fikk tåke og litt regn på vei oppover, men også en flott regnbue. Da vi nådde Point de Ebolie, der vi eventuelt kunne gå til toppen, var være guffent. Tåka kom og gikk, det blåste heftig og steinene var våte etter en regnskur. Jeg syntes ikke vi kunne gå utenfor ruta, og ville heller sikre at vi kom oss ned i gode forhold. 12-åringen var skuffet, og det ble ikke bedre da det klarnet opp mens vi var på vei ned. Rett før vi var nede braket det varslede tordenværet løs, og det var voldsomt. Vi var blant de første som kom over fjellet den dagen og rakk akkurat å få opp teltet og før et intenst regnvær. Det kom delvis som hagl på fjellet, så der var det lite trivelig. Mange som fortsatt var på vei opp endte med å snu, og de som var på vei ned fikk en ganske strevsom tur. Vi var i grunnen heldige der. De to neste etappene var veldig fine, og særlig den fra Caruzzo til Piobu var spektakulær. Terrenget er vilt og ser nærmest ufremkommelig ut, men det er god sti og bare litt klyving innimellom. Det er også lagt ut kjetting på de mest krevende punktene, men på tørt fjell var det ikke noe behov for å bruke disse. Vi kom så tidlig til Piobbu at vi vurderte å fortsette ned til Calenzana og dermed fullføre turen samme dag, men bestemte oss i stedet for å ta en siste kveld med gjengen. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag, med oppsummering og mimring. Siste etappe til Calenzana gikk på 3,5timer. Vi fikk oss en god lunch og tilbragte resten av dagen på toget for å møte resten av familien. Etter 15 dager på tur, var det perfekt med en uke med bading, lesing og mye god mat. Må ta med denne: Sekken hadde rett og slett gnagd hull i t-skjorta til 12-åringen.
    1 poeng
  26. Endelig kan jeg krysse av Store Austabotntind 💪🏻 Gikk med guide og en venninne, som ikke har klatreerfaring, men naila hele greia 💪🏻 Starta opp fem om morgenen og rakk å være førstemann opp. Vi starta med kuling og tåke og når vi klamra oss fast i toppryggen før toppstøtet, så forsvant både vind og tåke 😀
    1 poeng
  27. Og så må du vite en ting til: det er 50/50 sjanse for at blandingen gir røytefri hund. Du kan like gjerne få en røytende labradoodle med glatt pels som krøllet og røytefri. Og oppdretter - INGEN NKK oppdretter vil offentlig være med på slik blanding. Og ikke-NKK oppdrettere blir fort uglesett av alle andre kenneler. Jeg ler meg skakk/vemmes innvendig når jeg leser puddelfantasters karakteristikk av "blandere". Jeg håper virkelig du finner det du leter etter, husk bare at eksteriør er mindre viktig enn interiør (lynne, lærevillig, hengiven, osv). Noen ting må du akseptere, du vil trolig ikke kunne få full score på alt.
    1 poeng
  28. Monterte Stradic 1000-snella på en nyinnkjøpt Beastmaster 180 Ex Spinning stang. Fantastisk følelse. En fiskekompis hadde kun med seg teleskopstang på turen, han ble nær sagt sakral når han fikk teste beastmasteren...
    1 poeng
  29. Hei! Endelig har vi kommet til denne herlige tida på året! Fjellvannene her i Nordland har blitt isfrie og den spreke fjellørreten er mulig å nå. På denne turen begir vi oss avgårde til et relativt kjent storfiskvann. Det er nordavind og utfordrende forhold, men til slutt lykkes vi med å lure den vakre fjellørreten. Sjekk ut filmen! 😉🐟
    1 poeng
  30. Ja, jeg har tatt en sjefsavgjørelse, jeg drar i morgen.
    1 poeng
  31. Kjør på Tom! Det blir aldri perfekt. Enten er det for varmt, for kaldt, for mye vind eller... du skjønner hva jeg mener. Reis til fjells og ha det fint med det enkle 👌😃
    1 poeng
  32. Er ikke nevneverdig bekymret. Større oligotrofe vann/næringsfattige vann er nok trygge. I høyfjellet i allefall.
    1 poeng
  33. Etter å ha drevet med speiding og friluftsliv relativt aktivt fra jeg var ti til noen og tyve, har det vært lite overnattingsturer ute de siste femten-tjue årene. I fjor, da jeg fylte førti (akkurat!), tenkte jeg at jeg måtte ta grep og kjøpte «drømmeteltet» som jeg hadde siklet på da jeg jobbet på Platou Sport i Bergen tidlig på 90-tallet. Teltet er stort nok til meg og tre unger (så lenge de er små) men er fem kilo tungt, og egentlig altfor mye telt, i alle fall for en person. Jeg fant derfor ut at jeg ville ha et lettere som passet for meg og kanskje én til, og etter betydelig mengde research landet jeg på Hubba Hubba NX fra MSR. Kriteriene var; vekt, mulig å sette opp yttertelt-først, plass til to om nødvendig, pris, slitestyrke. Å reise alene på vintertur i høyfjellet lå ikke innenfor scope. For å ikke dra avgårde med noe jeg ikke forsto hvordan jeg skulle bruke, tok jeg en liten prøvetur i dag. Dette er ikke en produkt-test, men de tankene jeg har gjort meg så langt. Jeg har ikke overnattet i dette teltet - så dette er definitivt first impressions. Først; dette teltet kan settes opp med ytterteltet først, men det er et par ting som er viktig å vite. Det er ikke spesielt godt egnet til å sette opp i mye vind. Det må plugges ned og ytterteltet har ikke egne løkker til plugger, slik innerteltet har. En må derfor bruke bardunene og feste pluggene mellom stang og båndene som fester innerteltet. En får deretter ytterteltet greit opp, man kan så bardunere om det blåser, og kan flytte seg og innerteltet inn. Da må en regne med litt plunder for å hekte på innerteltet, og en må jobbe litt både utenfor og innenfor teltet for å få hjørnene til å stå i riktig avstand og vinkel fra hverandre. Når det er gjort, og du har bardunert overalt, finner du ut at du mangler to plugger. Teltet har fire hjørner, pluss to fortelt som må plugges, pluss fire barduner. Men du har kun åtte plugger. Nå er plugger både lette og billige å få tak i for de fleste, men det er bedre å finne det ut før du står der i regn og vind, enn etter. Når alt er fint og vinkelrett, og du er kommet inn i teltet, er plassen inne i innerteltet god (for en pluss utstyr). Det er sikkert helt greit for to også om en har kontroll på utstyr, men igjen, dette er gjetninger. Det ER mye mesh i teltet, men også en del vanlig teltduk. Om det virkelig holder i frisk vind gjenstår å se, men at det finnes tettere telt er åpenbart. Ytterteltene holder sko og kanskje en stor sekk og vått regntøy, men ikke mer. Det kan sikkert kokes i dem også men ikke med alt det andre inne der samtidig. Det er ikke plass til å sitte i forteltet med glidelåsen igjen. Siste erfaringen er at det tar en del plass, så selv om det er et tomannstelt og innerteltet ser lite ut, trenger det en god del i bredden. Å finne en egnet plass å sette det opp på i granskogen i Østmarka var ikke enkelt - særlig fordi bunnduken er så pass tynn at en ikke bør friste skjebnen ved å campe oppå busker og kratt. Mer avblåste områder har ofte lite jord, noe som vil gjøre bardunering vanskelig. En del av disse betraktningene er kanskje ikke spesifikke for HHNX - men jeg er spent på å få testet det gjennom en natt, gjennom matlaging og i litt vind og regn. Kommer tilbake med oppdatering da.
    1 poeng
  34. For de som måtte ha interesse fikk jeg testet ut teltet i litt mer realistisk "sommervær" i slutten av juli. Foranledningen var en tur fra Finse til Raggsteindalen. Planen var å campe et stykke etter Kyrkjedørsvatni, en var kommet litt lavere i terrenget. Dessverre kom jeg til å bli ganske våt og kald under forseringen av en elv, så tiden jeg hadde tilgjengelig for å finne teltplass (for å komme ut av regnet og vinden og få skiftet på tørt tøy) ble litt knappere en forutsatt. Jeg fant heldigvis en lovende plass etter ca. en kilometer, dvs. ikke for vått på bakken, ganske flatt, i ly for vinden (det var frisk bris fra sør/øst, ca 7 grader og jevnt regn). Det gikk heldigvis greit å sette teltet opp med ytterteltet først (på tross av vinden), eneste mangel her er at ytterteltet ikke har gode pluggfester (dette har jeg ordnet med litt barduneringsline). Jeg vil anta ytterteltet var oppe på ca fem minutter, og at innerteltet tok ytterligere fem (inkludert litt inn og ut av teltet for å stramme barduner og yttertelt). Når innerteltet endelig var oppe kunne jeg begynne å få oversikt over hva som var tørt (undertøy, lue og sokker i ull, fleecejakke), delvis tørt (dunjakke og dunsovepose samt Synmat UL7) og kliss vått (goretex bukse og jakke, ulltrøye og Fjørå bukse, sokker og støvler jeg hadde på meg). Fikk testet om det går an å fyre opp en MSR Whisperlite i forteltet uten å brenne alt ned (på grensen om du kjenner brenneren din godt), og fikk dermed spist en pose Real og drukket litt solbærtoddy. Gjennom natten merket jeg tydelig trekk gjennom teltet, særlig fordi ventilene på ytterteltet kun har enkel borrelåslukking som blir for svak når bardunene er spent opp et stykke fra teltet. Her ser jeg for meg en mod med mer borrelås eller noe knappeløsning. Forslag mottas med takk. Frostrøyk fra pusten var i tydelig bevegelse, men jeg holdt meg altså varm nok i en pose med komfortgrense -1, selv om den var litt våt i hode- og fotenden. Det blåste hele natten, nok til at jeg våknet flere ganger, men ut over litt bevegelse i vestibulene så jeg lite til det inne. HHNX har få barduneringspunkter og kun en hovedstang, men jeg hadde ikke følelsen av at det var fare på færde. Dagen etter hadde vinden snudd og blåste inn døråpningen i det forteltet jeg hadde brukt som inngang kvelden før. Da var det fint å kunne bruke den andre døren som lå litt mer i le. En plugg hadde løsnet, men det hadde mer med jordsmonnet og manglende sikring fra min side å gjøre. Og da jeg skulle bryte leir var det fint å kunne pakke ned innerteltet først (tørt) og kunne ta overteltet til slutt (det var fortsatt relativt vått). Overteltet stopper 5-10 cm over bakken, men en kan regulere det litt lavere ved å slakke på den ene siden og stramme på den andre. Det er også mulig å bardunere innvendig fra innerteltets løkke til bakken på innsiden av teltet. Jeg tenker derfor det fortsatt får passere som "brukbart" til norsk sommerfjell.
    1 poeng
  35. Tenkte å oppdatere denne da jeg har hatt et par tre netter i det nå. Slo det opp på Kikut-toppen bak Kikutstua i går kveld, og ettersom det var meldt regn utpå dagen satte jeg opp ytterteltet først, akkurat som prøveoppsettet. Og denne morgenen begynte det også å bøtte ned på morgenen, akkurat i det jeg skulle bryte leir. Da var det veldig praktisk å kunne pakke ned alt, innertelt inkludert, i sekken før en rev leir og pakket ned ytterteltet. Bildet er fra prosessen underveis, det er svært god plass under ytterteltet når innerteltet er tatt ned. Dette vil forenkle matlaging i et fortelt også. A propos matlaging - jeg fant raskt ut at siden forrige tur (pinsen) hadde både mygg og knott samlet seg i stort antall, kun til min ære. Det var dessverre ingen sol eller vind som muliggjorde kokkelering utendørs, så dermed måtte jeg ta alt inne i (det knottsikre) innerteltet. Fant en svær stein som jeg slepte med meg et par hundre meter for å kunne ha et stødig og brannsikkert underlag for whisperlite'n, og trakk pusten en ekstra gang da jeg fyrte opp bensinen for å forvarme. For å si det sånn - dette føltes ikke 100 % trygt og det er vel derfor alle "offisielle" råd er å ikke gjøre det. Men må man, så må man, og meshen i innerteltet holdt fint stand. Bensin føles mer eksplosivt, men min opplevelse er at det er mer forutsigbare flammer av bensin enn av parafin/lampeolje. Det kan godt hende jeg fortsetter å lage mat helt inne i innerteltet om jeg av vær- eller knotthensyn ikke kan sitte med åpent fortelt. Plassmessig står nok inntrykket seg - det er helt OK for to som kjenner hverandre og når utstyrsmengden er begrenset. Når jeg måtte trekke inn med alt pikk og pakk var tomannsteltet egentlig fullt (se film). Så da vet jeg hva jeg trenger av plass, og den Soulo'en jeg dagdrømmer om blir aldri min. Neste challenge for teltet blir et par overnattinger et sted i nærheten av Finse sent i juli. Blir spent på hvor plagsom vinden oppleves da. IMG_5472.m4v
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.