Vinnerliste

Her kommer en brannfakkel: Jeg er lei av disse stadige angrepene på Insta-campere. Det går nesten ikke en uke her inne uten at det i en eller annen sammenheng rakkes ned på noen for noe de har publisert på Instagram. Hvor vidt folk tar med seg juletrebelysningen og norgesflagg på tur er helt uten betydning for min del. Jeg synes det er hyggelig at stadig flere oppdager og benytter seg av naturen. Jeg synes ikke noe om å henge ut andre, utelukkende fordi de velger å gjøre ting på en annen måte enn det som lever opp til "Fjellforum-standarden". Sett utenfra kan ikke dette fremstå som et spesielt gjestmildt miljø. Jeg synes også vi burde tatt en ekstra kikk på oss selv før vi kritiserer andre, all den tid vi sitter her inne og diskuterer utstyr opp og ned i mente, i stedet for å være på tur. De som publiserer klisjefylte bilder på Instagram kom seg i det minste ut. Om bildene så er tatt i bakhagen og det ikke ble overnattet der, spiller det virkelig noen rolle? I såfall hvorfor? Jeg kan forstå at det å ta bilder for publisering på sosiale medier ikke er for alle. Jeg kan også forstå at noen mener det tar noe vekk fra turopplevelsen, men hvorfor skal det være det eneste riktige? Jeg kan se for meg at en nybegynner kommer over en av disse trådene, hvor han eller hun er brukt som eksempel i en aller annen sammenheng. Det kan ikke være spesielt motiverende. For å bruke et uttrykk fra de amerikanske langdistansestiene "Hike Your Own Hike".

Jeg syntes i utgangspunktet det er en uting å hente inn andres annonser fra finn, andres innlegg på instagram, andres innlegg i det store og hele hvor personer ikke vet at de er med på leken og la dette danne utgangspunkt for en diskusjon, og spesielt en negativt ladet en. Ja, man må gjerne diskutere bomkjøp, ja må må gjerne diskutere salg av utstyr etter en natts bruk, ja man må gjerne diskutere akkurat hva som helst, men man trenger ikke gjøre det ved å lage eksempel av noen som ikke vet at de er det. Har man ikke noe positivt å si om andre kan man la være lærte jeg en gang. Jeg har gjort flere bomkjøp enn jeg liker å tenke på, solgt telt etter noen få gangers bruk. Gjort så mange tabber opp igjennom at det er bare flaks at jeg ikke har gått meg skikkelig bort enda. Jeg innrømmer gladelig at foto er en viktig del av turen for meg, både for egen del og fordi jeg liker å dele bilder. Så helt hvorfor det er så negativt med "insta-moments" har jeg litt vanskelig for å forstå, eneste jeg har litt vanskelig for å skjønne er slike som krysser sikkerhetsbarrierer for å hoppe på kanten av stupet og slikt, akkurat de insta-momentsene kunne jeg fint klart meg uten.

Kan være at de ble fulle av stikk etter barnåler som penetrerte teltbunnen ?

Fordi dei ikkje er interessert i å rapportere på turane sine? Eg legg ut nokre bileter på insta, med ujevne mellomrom. I periodar mykje, i andre periodar lite. Enkelte turar ligg meg så tett til hjarte at eg vel å halde dei for meg sjølv. Som små skattar i mitt indre, evt saman med den eller dei eg har opplevd den med. Nokre få øyeblikksbileter kan kanskje delast, men det er også ofte det einaste, for meg. Då kan eg vere selektiv, og ikkje sleppe for mange inn i dei indre gemakker. Noko som er viktig for meg. Kva andre gjer er meg revnande likegyldig. At folk tek til vet og faktisk sel det dei har liggande ser eg som positivt. At ein kan undre seg over om det var voldsomme innkjøp i utgangspunktet er no so, men på den andre sida, så var det kanskje det som skulle til for å gjere seg opp ei meining?

Er vell som mye annet, mange blir fryktelig tent og skal ha det beste, for så finne ut at det ikke var noe for dem, eller at utstyret ikke fungerte optimalt. Da er det jo bra at dem legger det ut på finn til en rimelig penge slik at andre kan få nytte av det. Leser man telttrådene på forumet her så skulle man tro at det bare var å gi opp teltlivet, for ingen telt er optimale..

Jeg skal ikke uttale meg om rasene du vurderer, men tror jeg kan si med sikkerhet at hund, nærmest uansett rase, medfører mye støv og skitt. I alle fall om hunden er av en viss størrelse og ikke er helt korthåret slik at det er lett å vaske av skitten. Mye kan avhjelpes med eget vaskerom, kanskje en blåser, og en "opptørkingsplass" ute eller inne. Dere må nok også regne med riper på gulv, og gjerne litt oppgnagde møbler og annet inventar i valpeperioden. Kona må nok regne med at prydheim og hund er en litt vanskelig kombinasjon 😂 Trøsten er at når den søte lille firbeintingen først er i hus så blir de fleste myke og tilpasningsdyktige selv...

Men du har sikkert kommet deg ut på tur i motsetning til oss som tenker igjennom ting endel før vi kjøper oss telt og ikke kommer oss på tur? ( Ref. en annen tråd for kort tid siden ! )

Det teltbildet i hovedinnlegget kunne vært mitt . Senest i år solgte jeg teltet mitt som har vært brukt EN gang (jeg lover, det er ikke det bildet der altså) og jeg kjøpte faktisk nytt også. Jeg har aldri overnattet en eneste natt i fjellet i telt, så jeg kvier meg. Alt nytt er skummelt. Dessuten har jeg insektfobi som i mange år har stoppet meg effektivt. Men jeg har fremdeles lyst til å prøve og noe inspirasjon har jeg plukket opp her inne. Jeg omgår insektproblemet med å ikke ferdes i naturen midt i verste sesongen (og må jeg, så har jeg "bug jacket" med for påkommende tilfeller - aldri brukt, men den er med i fall panikken tar meg), men jeg er faktisk ikke så verst på lokale turer høyt og lavt høst, vinter og vår. Jeg legger ferien min sent, - til slutten av august/begynnelsen av september for å omgå insektproblemet mitt litt og i sommer skal teltet brukes. Det skal garantert brukes på en campingplass eller to når jeg drar på familiebesøk, og på vei over Dovre så skal man ikke se bort fra at det sitter en lett vettskremt middelaldrende dame oppi fjellheimen og prøver telting i fjellet alene 100 meter unna veien og bak en haug så jeg ikke blir spist av moskus, myrdet av gale øksemordere som reker langs veiene - eller oppspist av mygg. Sistnevnte skal vel for øvrig myggnettet i teltet redde meg unna bare jeg får satt det opp. Jeg regner ikke med det blir overvettes mye søvn den natta - husk, risken for menneskespisende moskus er sikkert STOR på Dovre. Men hvem vet, fikser jeg den natta og ser jeg overlever både moskus og mygg og øksemordere så skal man ikke se bort fra at det blir flere turer etterhvert. Kanskje jeg til og med våger meg 500 meter fra veien neste gang? "Skummelt" går ofte over når man finner ut man overlever. PS.: Primusen har jeg brukt to ganger og selv om det kan se slik ut av innlegget så er jeg faktisk ikke det minste fornærmet over HI, men jeg humrer litt for vi er alle forskjellige og for meg er den 100 meters turen trolig like mye utfordring som en ukestur er for mer vante fjellfolk, og skulle jeg etterhvert ende med å bruke telt bare på campingplasser og ellers fortsette med dagsturer eller 4 timersturer så er jeg likevel fornøyd - så lenge jeg har glede av både camping og dagstur.

Nei, og spesielt telt kan være vanskelig. Telt blir kompromiss uansett, og det er vanskelig å vite hvilke kompromiss en beat trives med. Jeg har solgt to telt siste året, og begge to var gode telt, men jeg byttet kompromissene mot andre. Selv om det kanskje er overilt å kjøpe masse dyrt og nytt utstyr når man er helt ny i en hobby, så er det i allefall fint at utstyret selges brukt i stedet for at det støver ned i en bod. Det er sikkert også bedre for miljøet og bruk-og-kast-kulturen vår at man kjøper ordentlige ting med én gang og heller selger brukt, enn å kjøpe billigræl som må hives etter én sesong. Hvor stor prosentandel av denne forumstereotypen om "instagram-teltere i Helsport SL-telt" som faktisk blir aktive teltere vet man heller ikke noe om. Kanskje de aller fleste ender med å bruke utstyret ofte? Jeg synes i allefall det går an å holde seg for god for å gjøre narr av folk. Men det var vel heller ikke det du mente @Memento mori, om jeg forstår deg rett. Det var forresten tipsene dine fra en gammel tråd som gjorde at jeg fikk has på multifuelbrenneren min da jeg var ny til slik apparatur, så all takk for det!

Sommerferien er over i morgen, men fikk lirket inn en siste utenatt fra i går til i dag. Tok ni-bussen til Maridalen i det sola gikk ned. Kom fram til en minimal leirplass i Maridalsalpene etter rundt en time. En øl etter solnedgang: Kveldshimmelen: Etter havregrøtfrokost brøt jeg leir. Underveis tok jeg et kjapt bad i Svartputten, lot sola og vinden tørke kroppen etterpå. Var hjemme i 14-tiden til en sen lunsj. Da var utenatt nummer 40 i år i boks. Forhåpentlig er varmebølgen over for denne gang snart. Når det er så varmt som nå, er høyfjellet det beste stedet å være, som denne friske teltplassen under forrige tur, mellom Skridulaupbu og Slæom i Breheimen:

Det er varmt i bygda, vi tok turen til Damtjern på Krokskogen, der var det bare 27 grader og litt trekk i lufta. Mye bedre med litt frisk luft i høyden, litt fisking også. Jeg lå og strakk ryggen i hengekøya, konemor laget lapper på trangia stormkjøkkenet sitt. Hun har fått et eget sett, og egen gassboks! Da slipper hun å leite, hvis jeg er borte. Noen kanoer ute også, og en som svømte tjernet begge veier, ca 2 km, fint siden det ikke er båter der omtrent. Siden vi var i nærheten av en Ti på topp-post, tok jeg denne, var også innom Helleramshula på veien dit. Den er ganske ukjent for de fleste, sendte den inn som forslag til kjentmannsmerke også. Det ble en fin dag, ikke et napp, selv om vi fisket alle 3. Men pølser er ok det også. Konklusjon er at vi bor på et flott sted, kort vei det det meste.

Endelig kan jeg krysse av Store Austabotntind 💪🏻 Gikk med guide og en venninne, som ikke har klatreerfaring, men naila hele greia 💪🏻 Starta opp fem om morgenen og rakk å være førstemann opp. Vi starta med kuling og tåke og når vi klamra oss fast i toppryggen før toppstøtet, så forsvant både vind og tåke 😀

Jeg er moderator hele tiden, men når jeg griper inn som moderator prøver jeg å skrive slik at det kommer tydelig frem.

Samme med meg og sex @Erlend Gudvangen Bjørkeng Syntes det var oppskrytt !

Jeg skriver en liten turdagbok for meg selv underveis, fordi det gir meg glede både under og etter tur. Jeg fikk et gratis kompaktkamera i vinter, så på årets langturer har det fakrisk blitt noen forsøk på bilder. De har dog bare blitt vist til samboeren min og min far som spurte etter å få se bilder fra en tur. Jeg har ikke ett eneste turbilde eller noen turrapport ute på noe sted. Rett og slett fordi jeg ikke har lyst eller føler noe behov for. Samtidig er jeg glad vi mennesker er ulike, for jeg har kost meg masse med bøker fra ulike turer, av for eksempel Randulf Valle og Lars Monsen, og jeg har fått tips og inspirasjon til destinasjoner og utstyrsløsninger av folk her inne på fjellforum. Det koker igrunn ned til hva en kar skrev over her, hike your own hike. Selv om alle her går tur skjer det på ulike måter, med ulikt utstyr og ulike mål. Mangfoldet bør settes pris på, for vi kan lære av hverandre. Det hadde fort blitt for mye av det gode hvis hver eneste nisse som eier et par fjellsko skal skrive blogg, men det er flott at noen gjør det.

Jeg har ikke gått nøyaktig samme rute, men jeg har gått en god tur i område. Jeg vil påstå du alltid vil finne fine teltplasser i alle fjellområder. Noen steder er det litt lengre mellom de fine plassene enn andre. Kan legge ved en link til en tur for noen år siden:

Det er mange tråder her inne om telt. Det er jo helt umulig å finne et telt som er 100%. Selv med flere telt er blir det ikke helt hundre. Det jeg lurte på i startinnlegget er hvordan det faktisk gikk med mange av utstyrstrådene eller turforslagene som blir gitt. Hvorfor er det så få som legger ut en liten turrapport? Holder lenge med et bilde og en liten tekst av utstyret i bruk/naturen rundt. Det viktigste av alt er å komme seg på tur - det er vi alle enig om😀

Tror mye av 'problemene' ligger i hva man forventer av noe man kjøper, etter å ha sett andre bruke det f.eks da på tur, siden det er turutstyr det handler om. Man ser gjerne bilder, videoer, leser erfaringer osv, og blir fanget av idéen av hva man kan oppleve "om man bare hadde det samme". Er jo bare å se på det å kunne ta et bra bilde i seg selv. Mange som kjøper kamera, telefon osv osv i håp om å lage sine egne versjoner at det man har sett tidligere, men som kjapt finner ut at de ikke eier egenskapen (ennå), og gir opp og selger det. :P Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kjøpt flere ting gjennom livet, ikke bare tur-relaterte, hvor det ligger en viss forventning til hvordan 'ting kommer til å bli'. Kjenner jo igjen atferden der, og mange undersøker nok ikke nok hva det evnt innebærer i praksis, og ender opp med en opplevelse som ikke svarer til forventingene med hva som ble kjøpt. Forventninger til utstyr er både bra og ikke så bra, føler jeg. Det er positivt og vite hva man vil ha, hva man ønsker, og lande på noe man er tilfreds med. Men det er nettopp det, å lande. Å være fornøyd. Det er ikke alltid like lett. Og der ligger forskjellen; hva man forventer rent teknisk sett av utsyr, og hva man forventer av opplevelse med utstyret. Er nok mange bomkjøp som kommer fra mangel på erfaring, og man vil ha erfaring, men det jages etter det perfekte bildet (øyeblikket, eller hva nå enn), og man ser ikke alt det andre det innebærer. Men av og til er det bare sånn at utstyret man prøver ikke passer en som person i lengden, uansett hvor mye man ikke skulle ønske at man gjorde et bomkjøp. Folk er forskjellige, og heldigvis for det.

Synmat har syntetisk fyll og Downmat har dun. De siste er ofte litt varmere.

Av store hunder så har jeg bare hatt Doberman og Riesen og ingen av de ble det lite møkk/hår etter. Riesen er "røytefri" men etter en tur i skauen så lå det sand og skit over alt der hunden hadde liggi. Dobern som er korthåret hadde ikke den biten med den røyta igjen tynne spisse hår som lå/satt over alt. (Fant hår etter henne 3 år etter avlivning. I smørkoppen i kjøleskapet. Både kjøleskap og smørkopp var kjøpt inn over ett år etter at vi avlivet henne). Skal man ha ett nogenlunde "plettfritt" hus og ha hund samtidig så er nok polar spisshund i hundegård det beste alternativ

Jeg er forsåvidt enig i det, men på våre DownMats så bruker vi det faktisk på tross av at vi har liggende en pumpepose. Så noen av oss "liker" den helt greit Skulle gjerne hatt uten, men det er hovedsakelig grunnet økt volum/vekt og at det blir mer tungvint å rulle sammen.

Litt råtten i kroppen etter Rørvikdagan (Link) - masse konserter og enda mer øl, vin og god mat i fire dager/kvelder/netter på rad. De dagene er jo den rene levermishandling Så i dag tok jeg en fastedag for å la kroppen kvitte seg med slagg etter festlighetene - og etter Dagsrevyen tok jeg bilen ut til Måneset. Temperaturen hadde da sunket til 26°C, og jeg tok turen opp til Væremsnubben (Link, 402 moh iflg RIL Fjelltrimmen). Brukte tre kvarter opp før jeg kunne bruke klippetangen på kortet mitt, fornøyd med den tiden egentlig: På turen ned plukket jeg med meg et par desiliter med multer, før jeg kjørte tilbake til Rørvik i rød solnedgang - flott tur Og andreposten er oppdatert med Fjelltrimtur nr 4.

Da har vi vært i @a_aa’s rike. Sherpaer har laget flott sti/trapp opp til Ulleriken. Med det varme været ble jeg heit i toppen. 1 time og 40 minutter i kø for de som tok taubanen opp. Tåka lettet på veien opp. Mange mulig ruter til toppen. Det var 4 store båter så spørs om køen skyltes dette, pluss midt i turistsesongen. Vi sitter på toget nå og jeg gleder meg til turen over fjellet 😀

Har oppdatert andreposten med en ny Fjelltrimtopp, den tredje i år - og Lyngsneshesten tror jeg er den enkleste av dem alle Kjørte utover til ytterst på Vikna etter å ha har vært en tur innom hytta. Tror jeg brukte ca 12 minutter fra bilen til toppen, og da jeg kom ned til bilen igjen, viste mobil-GPSen 1,38 km... Mange år siden jeg har gått opp der, og jeg husket den som en mye lengre tur enn denne lille svippturen Har kjøpt klippekort til Fjelltrimmen, men glemte å ta det med - får vel lenke til denne tråden når jeg er skal levere det inn igjen. Masse kart som sto røde og fine ved toppen, flott sol, vid utsikt og en akkurat passelig kjølende bris fra nord gjorde det til en flott liten tur

Torsdag avspaserte jeg de siste timene, og fikk aksept for å avspasere hele fredagen Jeg hadde ambisjon om å gjennomføre en litt redusert versjon av en tur jeg lenge hadde hatt lyst til å gå; fra Osøyro til Bergen via kommunetoppene Sveningen og Gullfjelltoppen. Planen var å forskyve starten fra Osøyro til Lønningdal, og gå derfra. Den ble faktisk ennå mer redusert, jeg kuttet litt på slutten også (kommer tilbake til dét), så GPS-sporingen (blå strek) over de vel 37 km ser slik ut: Ankom bussholdeplassen Lønningdal litt etter kl 16:00, innerst i en vik i Samnangerfjorden. I sekken lå det hengekøye, null telt - så her ble "walk high, sleep low" Veien gikk innover og oppover i et frodig landskap opp til en parkeringsplass ved Midtsæter, deretter traktorvei et lite stykke og så en sti med klopper opp til tregrensen: Bortimot kl 18:00 var jeg på første fjelltopp, og møtte en av få andre personer på min vei - en kort nikk og "Hei!", så dro han nedover og jeg videre oppover. Langt der bak i horisonten helt til venstre er Lyderhorn, nest "hump" er Løvstakken, i den lange dumpa befinner Bergen seg, før Ulriksmasten reiser seg nær midten av bildet: Et tilbakeblikk mot starten i Lønningdal fra Rindafjellet - en flott utsikt : Siste del av ryggen, stien sniker seg under toppen Søtefjellet og videre bortover mot kveldens mål til høyre. Bakenfor i midten ruver Søre Gullfjellstoppen/Sydpolen - dit skal jeg etter en natts søvn : Kommunetopp! Sveningen er 842 moh, og høyest i Os kommune. Ser ryggen jeg har gått fra venstre, bak postkassen og til høyre - flott tur! Men fyttirakkern det var tungt å slite med seg sekken opp de siste meterne, jeg tror jeg begynner å merke alderen (eller, det kan være en kjapp unnskyldning når man ikke har gått så mye i det siste?) : Fra Sveningen gikk turen ned til Litlebrekkvatnet, der det ble mat og hengekøyeoppsett. Etter å ha teltet der før en gang, hadde jeg sett for meg noen trær på en fin odde, men de sto akkurat 40-50 cm for langt fra hverandre. Fant et par andre bare 30-40m unna, fortsatt bare noen få meter fra vannkanten. Tåken kom som sluppet ut av en sekk bare minutter etter at jeg hadde fått alt på plass og skulle til å legge meg - tenkte ikke mer over det. Midt på natten våknet jeg av regn, uten at det regnet - skodda var så tykk at den mettet myggnettingen med vann, som slapp det ned på meg og soveposen. Ja, ja - nå vet jeg at dunsoveposen tåler mer fukt enn jeg fryktet Tåka lå der hele neste formiddag, og jeg kom ikke av gårde før rundt 12:30: Turen opp til Sydpolen var blytung, jeg brukte bortimot dobbel tid (2:15) ift når jeg har gått med friske bein og minimal pakking. Deilig å komme til topps, og få flott utsikt - blant annet over ryggen jeg hadde gått ila gårdagen. Ny kommunetopp! Gikk ryggen øst for Gullfjelltjørnane og dreide deretter inn på "standardstien", der jeg parkerte ryggsekken ved en varde og tok hoftesekken i avstikkeren opp til Gullfjelltoppen (988 moh). Møtte ikke en sjel på turen eller på toppen. Flott utsikt! Fulgte "standardstien" nedover, og tok en stopp ved vannet nedenfor Toro. Det hadde selvsagt vært passende med mat fra Toro der, men det ble en Summit to eat Beef stew. Med det kaloriunderskuddet jeg da hadde, smakte det fortreffelig Avsluttet med å forflytte 0,5 kg med IPA fra ryggsekk til innvortes last...: Fortsatte videre på stien, med en stopp på sanitærfasilitetene ved Redningshytten. Kom ned til sivilisasjonen, og mått knipse et bilde av grensene for nedbørsfeltet jeg gikk ut av: Fortsatte nedover Gullfjellveien til jeg ble lei, og begge føttene begynte å verke (pussig nok i lilletærne) - tok en avstikker opp fra veien mot Ramslandhovden, der jeg satte opp hengekøyen og forsøkte å holde meg våken for 23-nyhetene på radio. Det gikk så vidt, deretter knipset jeg et bilde og sov som en stein : På lørdags morgen var det på ny tåke. Mye fukt overalt - dog ikke så mye som ved Vetlebrekkvatnet, så ingen drypping fra oven, heldigvis. Planen var å komme seg ned til enten Haukeland eller Lone (dersom jeg trengte mer forsyninger), og så gå over Ulriken/Byfjellene til Bergen. Bel lei av asfaltgåingen, spesielt siden føttene fortsatt ikke var gode. Burde sikkert ha fortsatt fra Redningshytten til Livarden, og gått ned derfra til Unneland for å unngå mye asfalt - men, men. Uansett, da jeg nærmet meg Hardangerveien, lå skyene fortsatt lave rundt Byfjellene og lilletærne ga fortsatt smertelig uttrykk for mishag med siste dagers eventyr. Jeg måtte ta et valg, og det ble avlyst tur til tåkeheimen. Det ble istedet buss og bybane hjemover, gitt - kom hjem i lunstider: Til tross for en planlagt reduksjon i starten og en uplanlagt reduksjon i slutten, ble det en skikkelig flott tur! Og jeg fikk god uttelling på 2019-utfordringen mine; uteovernattinger økte fra 8 til 10, og kommunetopper doblet fra 2 til 4 Og når vi nå har passert midtveis av 2019, synes jeg at andreposten i denne tråden viser at jeg foreløpig er i rute

Sommerens familieferie skulle gå til Korsika, og dermed begynte jeg å lete etter en passende fjelltur for 12-åringen og meg. Det tok ikke lang tid før jeg landet på GR20, Korsika på langs gjennom fjellene. Mye er sagt om den turen, og den er blant annet kaldt Europas tøffeste fjelltur. Det er en heftig overdrivelse. Jeg tror 30 000 personer går turen pr år, og det er godt merket og tilrettelagt. Man merker godt at dette ikke er Norge og at allemannsretten ikke eksisterer. Turen er delt inn i 16 etapper mellom hytter som tilbyr overnatting (inne på hytte må bookes, telt kan også leies) og teltplasser, samt serverer mat og har små butikker. Villcamping er ikke tillatt. Dagsetappene er beregnet til 5-8 timer uten pauser. Dermed ble også turen en langt mer sosial opplevelse enn det vi er vant til hjemmefra. Vi traff stort sett de samme menneskene ved hver leirplass, og det bragte en ekstra dimensjon til turen. Noen var svært turvante, andre slett ikke. Alle var hyggelige, og særlig vi som ikke snakker fransk slo oss sammen til en liten gjeng. De fleste går turen fra nord til sør, men av logistikk-hensyn valgte vi motsatt retning. Som vegetarianere var vi skeptiske til matserveringen, og jeg pakket derfor med meg mat for 10 dager. Det innebar åpenbart en langt tyngre sekk enn de aller fleste jeg møtte. Det er ofte begrenset tilgang på vann i løpet av dagen, så det må også bæres. Sekken nærmet seg vel 25 kg de første dagene, og det var ganske heftig i +35 grader, strålende sol og bratte bakker. Heldigvis ble jo sekken lettere dag for dag, samtidig som formen ble bedre. Vi lærte også gradvis at det var lurt (og verdt det) å stå opp grytidlig for å slippe å gå i den varmeste tiden på dagen. Alle snakket om at den nordlige delen var tøffest, men for oss var det tvert imot. Da vi kom nordover var sekken lett og rutinene på plass, og disse etappene gikk fort og lett. Den beryktede klatring/klyvingen var heller ikke på langt nær så utfordrende som vi hadde forventet. Da vi kom omtrent halvveis, ble 12-åringen syk. Hun fikk høy feber en ettermiddag, og vi endte med å villcampe i to netter. Det var ikke snakk om å komme oss videre, hun var helt utslått. Heldigvis kom en av våre turvenner forbi neste formiddag med noen kraftigere febernedsettende piller enn de jeg hadde, og det hjalp en del på formen. Ut på kvelden fikk hun i seg litt mat, og vi snakket om å prøve å komme oss til neste hytte (litt over en halv etappe) neste dag. Hun fikk fortsatt vidunderpillene, men da gikk det overraskende greit og vi var på l'Onda allerede kl 12. Der var det ingen skygge og lite fristende å henge rundt helt til kvelden. Vi trodde også at våre venner var på neste refuge, og etter å ha satt til livs hver vår gode omelett og litt brus bestemte vi oss like godt for å gå løs på en etappe til. Vi valgte den alpine varianten over en del fjellrygger til Petra Piana. Fordelen med å følge ryggene var selvsagt at vi fikk litt vind, og dermed ble ikke varmen alt for slitsom. Akkurat denne etappen var dessuten veldig fin, med flotte utsikter og ikke alt for bratte stigninger. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen kjentfolk i leiren da vi endelig kom fram, og vi lurte på om alle hadde doblet og dermed fortsatt var en etappe foran oss. Følgende dag fra Petra Piana til Manganu var riktig spektakulær, men 12-åringen var nok fortsatt litt preget av sykdommen og at vi hadde gått så langt dagen før. Det var skrekkelig varmt og hun var sliten og lei. Det hjalp litt da vi møtte noen som klagde over vanskelig terreng og klyving, og enda mer da vi plutselig så Anu et godt stykke foran oss. Anu var ei indisk jente vi hadde holdt følge med hele turen og det var hun som ga oss de febernedsettende tablettene. Dermed kom entusiasmen fort tilbake, vi måtte ta henne igjen for å si takk for hjelpen! Så var det klart for turens lengste etappe. Fra Manganu til Cittolu de Mori var det i følge guiden 27km. Heldigvis var det ikke så mye stigning, så det gikk veldig greit. Vi hadde også en lang og herlig lunch på et hotell i Castel de Vergio, og det ga bra med energi videre. Etter en kort dag videre, var det tid for den mest omdiskuterte etappen på hele turen: Fra Tjiughetti til Asco, over skulderen til Monte Cinto på 2607m. 12-åringen hadde mast hele veien om å ta turen oppom toppen også (2706m), men ryktene tilsa at det var ganske langt dit (jeg hørte opp til 3t ekstra) og jeg hadde derfor vært forsiktig med å love noe. Etappen i seg selv skulle også være lang, og ikke minst var det risiko for torden på ettermiddagen. Det betydde en grytidlig start, og vi var på vei oppover før klokka var fem. Det var stjerneklart mens vi pakket teltet, men omtrent samtidig som vi begynte å gå skyet det over og vi hørte torden. Uværet holdt seg heldigvis på god avstand, men vi fikk tåke og litt regn på vei oppover, men også en flott regnbue. Da vi nådde Point de Ebolie, der vi eventuelt kunne gå til toppen, var være guffent. Tåka kom og gikk, det blåste heftig og steinene var våte etter en regnskur. Jeg syntes ikke vi kunne gå utenfor ruta, og ville heller sikre at vi kom oss ned i gode forhold. 12-åringen var skuffet, og det ble ikke bedre da det klarnet opp mens vi var på vei ned. Rett før vi var nede braket det varslede tordenværet løs, og det var voldsomt. Vi var blant de første som kom over fjellet den dagen og rakk akkurat å få opp teltet og før et intenst regnvær. Det kom delvis som hagl på fjellet, så der var det lite trivelig. Mange som fortsatt var på vei opp endte med å snu, og de som var på vei ned fikk en ganske strevsom tur. Vi var i grunnen heldige der. De to neste etappene var veldig fine, og særlig den fra Caruzzo til Piobu var spektakulær. Terrenget er vilt og ser nærmest ufremkommelig ut, men det er god sti og bare litt klyving innimellom. Det er også lagt ut kjetting på de mest krevende punktene, men på tørt fjell var det ikke noe behov for å bruke disse. Vi kom så tidlig til Piobbu at vi vurderte å fortsette ned til Calenzana og dermed fullføre turen samme dag, men bestemte oss i stedet for å ta en siste kveld med gjengen. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag, med oppsummering og mimring. Siste etappe til Calenzana gikk på 3,5timer. Vi fikk oss en god lunch og tilbragte resten av dagen på toget for å møte resten av familien. Etter 15 dager på tur, var det perfekt med en uke med bading, lesing og mye god mat. Må ta med denne: Sekken hadde rett og slett gnagd hull i t-skjorta til 12-åringen.

Innimellom er det i overkant mye utstyr og lite tur på dette forumet. Egentlig ikke bare innimellom heller men stort sett hele tiden. Når jeg lar meg inspirere av andres turer (ja det er fult lovlig å la seg inspirere og å inspirere hverandre. Det er faktisk essensielt i vår eksistens) så er aldri utstyret det jeg legger merke til. Det er turen/naturen/utsikten/opplevelsen. Og mange ganger tenker jeg «det der vil jeg også gjøre» men som oftest kjenner jeg at jeg bare digger de som er flinke til å oppleve og utforske. Sånne folk er kule 💪🏻 Jeg synes instamoment og instafakfor er geniale ord. Ja til mer inspo 🤜🏻

Nei, slik det er nå @Terka så klarer jeg meg elegant med ett telt og det er Hilleberg Unna Grunnen til at jeg vurderer ett til er at jeg tenker på å flytte ca. 20 minutter unna Hardangervidda. Da kan det være greit å ha ett 3-mans om man får besøk så man kan ta med folk på tur Ps. jeg har ingen grevlinger så greit med plass for meg i Unna 🥰

Er ikke på langt nær så flink til å komme meg ut med teltet som det jeg vil være men joda .. endelig så selger jeg det som ikke blir brukt, og har da fortsatt noe telt liggende her

Helt sikkert ikke, mitt første telt var på ingen måte optimalt hverken mtp. på liggelengde eller vekt, men jeg brukte det i 3 år selv om det var tungt å bære og tærne mine dyttet innerduken opp i ytterduken i fotenden. Sekken har jeg hatt siden 2012 så der traff jeg bedre, har ingen planer om å bytte den ut før den ev. blir så ødelagt at den ikke kan repareres.

Takk for flere gode innspill! Setter virkelig pris på det! Virker som et hyggelig forum, dette. Heriks: Ok, skal ikke tvære ut avlsdiskusjonen. Dagjobben min er å være forsker, så jeg har nok et ganske forsknings-orientert tilnærming til slikt... og forskningen jeg har lest tyder definitivt på at blandingshunder er sunnere, og at raser er langt mindre forutsigbare når det gjelder adferd enn man har trodd. Men er seff viktig at foreldre har god helse og og godt gemytt og alt det der, og det har man ofte ingen garanti for, nei. Og det er viktig å lytte til erfaringen fra erfarne hunderolk. Men, tilbake til turdiskusjon! Og kan være jeg rett og slett må ta en grundig prat med kona om hva det innebærer å ha hund når det gjelder skitt osv! Hvis vi kan slappe litt mer av på pelskravet blir jo mulighetene mye større.

Er vel noe slik Monsen sa også en gang. Proteiner finner han i naturen, karbohydrater har han i sekken og fett har han på kroppen. 1 kilo fett er vel ca 7000kcal så det hjelper godt som lager. En ulempe slik kroppen er konstruert er at den liker å lagre energi, og den vil alltid ønske seg tilbake til der den var størst. Det er jo en grunn til at det er vanskelig å opprettholde vekt etter slanking. Er varig endring og vekttap over tid som er løsningen.

Er man bra trent og skal på langtur så er det iflg. Rune Gjeldnes en fordel å ha noe ekstra kilo på kroppen. Han pleier å spise seg opp rundt 10kg før langtur.

Både ja og nei. Kroppen kan nyttegjøre seg av fett som energi så lenge intensitet på det man driver ikke er for høy. Da vil den bruke sukkerlagre som er i kroppen. Er man godt trent så stiger terskel for intensitet man kan ha og enda bruke fett som reserve.

"Hei, en bæsj, den har jeg lyst til å rulle meg i.." Det er bare å stålsette seg. Men dere kommer til å elske den, samme hva slags hund. Som Heriks så vokste jeg også opp med Airdale, og de er fantastisk fine familiehunder.

Problemet er at du vet ikke hva du får. Genetikk fungerer ikke slik at om mor er ikke-røytende og far er god turhund så får du en ikke-røytende god turhund. Kjøper man derimot en rasehund så er det relativt (men ikke alltid) gode sjanser for at en gjeterhund er interessert i sau og at en fuglehund er interessert i fugl det er jo hele poenget med avl at de ønskede egenskapene er selektert i flere generasjoner for å øke sannsynligheten for at disse vil inntreffe både mentalt, bruksegenskaper og eksteriør. Å "velge en valp med riktig pels" er jo heller ikke bare-bare siden valpepels fort kan være noe helt annet enn hva den får som voksen, og om den røyter eller ei er jo ikke så lett å forutsi i valpekassa. Vil man ha noen formening om hva man får, så må man kjøpe rasehund, med de positive og negative aspektene det innebærer. Blandingshunder er ikke automatisk friskere enn renrasede hunder, det kommer helt på hva blandingen består av. Har man blandet to individer som er disponert for de samme sykdommene så er sannsynligheten for at den blir dårlig like stor som på renrasede. Det er bare at i blandingsavl er ikke oppdretteren underlagt noe krav om å faktisk teste for visse egenskaper/sykdommer så det er jo ikke så godt å si hva som dukker opp. I min verden finnes det ikke seriøse oppdrettere som driver planlagt blandingsavl, jeg skal ikke si at det ikke finnes hundeeiere som forbereder blandingsvalpene sine godt på livet med sosialisering, oppfølging hos veterinær etc. men seriøs det har man fraskrevet seg når man planlegger blandinger. Hundeavl er vel strengt tatt ikke et tema for fjellforum, så akkurat den diskusjonen trenger vi ikke dra noe særlig videre. Får holde oss til å diskutere det å ha med hund på tur

Det er et veldig bra underlag og jeg elsker det selv grunnet vekt/komfort. Men her var jo ikke vekt/komfort hovedkriterier, men pris/komfort. Therm-a-rest har alltid ligget noe over de fleste andre i pris.

Integrert pumpe eller f.eks den som heter "pillow pump" fungerer helt fint og gjør akkurat samme nytta. Det blir til at jeg bruker pumpesekk likevel fordi det er mye raskere. Det er flere av Exped underlagene som har medfølgende pumpesekk f.eks. https://www.hektapatur.no/exped-synmat-3-d-7#aw_source=ps-41ade330-c62b-40ec-b0d5-14f1fea4ca16 https://www.hektapatur.no/exped-synmat-9-ul#aw_source=ps-41ade330-c62b-40ec-b0d5-14f1fea4ca16 https://www.hektapatur.no/sove-ute/liggeunderlag/3-sesongs-liggeunderlag/exped-synmat-7-ul og ett i størrelse medium til poden https://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/soveposer/liggeunderlag/exped-synmat-xp-7-m.html

Og så må du vite en ting til: det er 50/50 sjanse for at blandingen gir røytefri hund. Du kan like gjerne få en røytende labradoodle med glatt pels som krøllet og røytefri. Og oppdretter - INGEN NKK oppdretter vil offentlig være med på slik blanding. Og ikke-NKK oppdrettere blir fort uglesett av alle andre kenneler. Jeg ler meg skakk/vemmes innvendig når jeg leser puddelfantasters karakteristikk av "blandere". Jeg håper virkelig du finner det du leter etter, husk bare at eksteriør er mindre viktig enn interiør (lynne, lærevillig, hengiven, osv). Noen ting må du akseptere, du vil trolig ikke kunne få full score på alt.

Litlos er en fin plass

Det er også en annen ting som spiller inn på fettforbrenning og det er kondis. Fettforbrenning krever mye oksygen så etterhvert som man kommer i bedre form vil også kroppen kunne nyttegjøre seg lettere av fettreserver. Da blir dett,etterhvert enklere og ikke gå tom på slutten. Så ikke start for lange turer og øk etterhvert.

Jeg har en 8 mnd gammel blandingshund. Faren var storpuddel, moren var blanding av storpuddel og jaktlabrador. Røytefri, men du verden for pels! Før jeg fortsetter - blandinger med storpuddel kan bli store. Min er foreløpig ca 32 kg og 65 cm i mankehøyde. Ikke noe man tar under armen akkurat. Jeg var ikke klar over at vi ville få så stor hund, hadde sett for meg noe mindre. Det man må være klar over når man kjøper puddelblanding er usikkerheten på størrelsen. I samme kullet er det f.eks to andre valper med halve vekta av vår... Pelsstellet vårt er ingen daglig børstebruk, men han må klippes ca hver tredje måned. Det er en tretimers jobb til 12-1500 hus hundefrisør, eller en tomanns, tretimers, håroveralt-jobb hvis man gjør det selv. Ellers regner jeg med at kløv, trekk, tur og løping er midt i blinken for ham. Drøbak hundehotell er for meg fy-fy. Dvs - stein i glasshus, jeg kjenner ikke linjene bakover på min hund... Men såkalt cobberdog er jo det samme som labradoodle, og i og med at den startet i Australia på 80-tallet, så har de ikke rukket veldig bredt grunnlag for stammen. Dersom linjene er "lukket" dvs ikke nye puddel- eller labradordener, så høres det tynt ut for meg. Poenget mitt med Drøbak er at det blir serieproduksjon i system. Valper for pengene og ikke andre årsaker.

Tatt med mobilen; Tamrein langt inne i Trollsteinkvelven

Sammen med Bestyrerinnen på vandring i høyden. Etter en varm natt på Sandvatn, var det Stutaheia og Blåfjellenden som sto for tur. Som vanlig ble det en omgang med kost og fille før vi kunne forlate hytta, I tillegg var tørkehåndklærne tørre, og kunne brettes sammen og legges på hylla. Frokosten ble også litt «begrenset» i forhold til vanlig. Jeg hadde bare med egg og bacon for en dag. Det går helt greit med syltetøy og ost på brødskivene. Det så ut til å bli like varmt på fredag som på torsdag, Vi var likevel litt mer forberedt på varmen og Bestyrerinnen tok med mye mer vann. Turen over Stutaheia er ikke lang, bare ca 9 kilometer, men noen gode høydemeter både opp og ned. Fra toppen på litt over 1000moh til Blåfjellenden på 600moh, er det også noen bratte bakker – på slutten. Turen er satt til 3 timer, men folk flest bruker noe mer. Vi tok det med ro oppover det første bakkene. Med tørt berg, er det bare å gå rett opp, uten å tenke på å gli ut, Det er spesielt en plass det stien går langs et lite juv. Her holder jeg meg godt på «innsiden» og tar gode tak før jeg flytter beina. Bestyrerinne er helt upåvirket av at det er 10-12 meter rett ned til venstre. På toppen er det vidt utsyn mot - stein, berg og fjell – i alle retninger. Her oppe på omtrent 1000 moh går stien på «det prekambriske peneplan». Skikkelig gammelt fjell med lite næringsstoffer, og derfor lite planter. Det er stein som dominerer. Det er egentlig et fascinerende landskap. Flatt og åpent, med høy himmel. Nesten uten grønt og med småvann strødd omkring. I tåke kan det være et mareritt å finne fram om det ikke var for de røde T-ene. Vi tok det med ro over mot Svartedalen. Oppe i høyden var det en liten vind, som gjorde det helt greit å være på tur. Nå fikk vi sola bakfra, sammen med trekken, det ble aldri skikkelig varmt. Det går opp og ned i små bakker. Ikke mange meter opp, og heller ikke mange meter ned, men nesten aldre flatt. Helt ned mot kanten av Svartedalshålå, er det en ganske bratt bakke. Den har alltid gitt høy puls. En siste kraftanstrengelse før alle de lange og bratte bakkene ned mot Blåfjellenden. På det trangeste nede i Svartedalen ringte telefonen. Hvordan den kan ha fått signal det nede i dalen er et mysterie, men det må være en eller annen bergvegg som fungerer som «speil». Litt lengre nede traff vi på de første turgåere på motsatt vei av oss. Ved fossen i enden av Svartedalen er det mulig å se hytta, men det er fortsatt et langt stykke ned. Det tar minst en halv time å gå først ned og så over myrslettene mot brua og hytta. Nede ved Blåfjellenden er det mye mer frodig enn oppe på toppen. Gress og lyng og etterhvert bjørk. I løpet av de siste årene har det kommet en mengde småbjørk i området. Om noen år vil Blåfjellenden være skog – igjen. Nok en gang ankom vi en varm hytte og måtte sette opp alle vinduene. Det ble ganske folksomt i og rundt hytta. Det hang folk – i hengekøyer og det var slått opp flere telt i nærheten av hytta. For vår del ble det et opphold som vanlig med mange kjekke folk å snakke med. Les hele artikkelen

Ett mobilbilde fra en tidligere tur på vidda. Ny tur i september eller oktober. Håper jeg rekker før snøen kommer.

Det er enkelt. Vi gir all skyld til Rema og Kiwi fordi de har alle godsakene stående rett foran nesa på en stakkars jævel. Noen må få skylda, så da må det ble de.

27 grader i marka når vi reiste på tur kl 19.30. Kampen om multene, bare 3 biler på parkeringsplassen. Jeg er med som huggorm-skremmer, elg-skremmer og har ansvaret for å lede konemor på den rette vei. Det siste er nok veldig lurt, ellers hadde turen blitt lang. Vi hadde en solid gjennomgang etter multer for noen år siden, og de GPS punktene er gull verdt. Nå er de overført til Topokart appen, og det funker faktisk bedre en Garmin 64. Nede igjen kl 22.00 og sola bak eneste skya på himmelen. Ny rekord, vi plukket det vi trenger for et år på kort tid. Supermodne bær.

1 kg kroppsvekt er ikke det samme som 1kg i sekken. Går med 10kg på ryggen. Har gått ned fra 105 til 72. Jeg er sterkere i kroppen men ikke f.. Om jeg kan slenge 43kg på ryggen og tro at det er det samme som 105 pluss 10kg sekk! 😁

Ja det skal jeg gjøre hvis jeg får tak i stangdel til en fornuftig penge.:-)

Nuvel, med fint vær kommer gjerne også mygg, knott og klegg, og da sitter jeg heller på innsiden av myggnetting og kikker ut av teltdørene. Så jeg rekker hånden i været på at sånne folk finnes.