Vinnerliste

En testtur måtte til 😄 Selvstående funker ihvertfall på svaberg. 👍

Torsdag avspaserte jeg de siste timene, og fikk aksept for å avspasere hele fredagen Jeg hadde ambisjon om å gjennomføre en litt redusert versjon av en tur jeg lenge hadde hatt lyst til å gå; fra Osøyro til Bergen via kommunetoppene Sveningen og Gullfjelltoppen. Planen var å forskyve starten fra Osøyro til Lønningdal, og gå derfra. Den ble faktisk ennå mer redusert, jeg kuttet litt på slutten også (kommer tilbake til dét), så GPS-sporingen (blå strek) over de vel 37 km ser slik ut: Ankom bussholdeplassen Lønningdal litt etter kl 16:00, innerst i en vik i Samnangerfjorden. I sekken lå det hengekøye, null telt - så her ble "walk high, sleep low" Veien gikk innover og oppover i et frodig landskap opp til en parkeringsplass ved Midtsæter, deretter traktorvei et lite stykke og så en sti med klopper opp til tregrensen: Bortimot kl 18:00 var jeg på første fjelltopp, og møtte en av få andre personer på min vei - en kort nikk og "Hei!", så dro han nedover og jeg videre oppover. Langt der bak i horisonten helt til venstre er Lyderhorn, nest "hump" er Løvstakken, i den lange dumpa befinner Bergen seg, før Ulriksmasten reiser seg nær midten av bildet: Et tilbakeblikk mot starten i Lønningdal fra Rindafjellet - en flott utsikt : Siste del av ryggen, stien sniker seg under toppen Søtefjellet og videre bortover mot kveldens mål til høyre. Bakenfor i midten ruver Søre Gullfjellstoppen/Sydpolen - dit skal jeg etter en natts søvn : Kommunetopp! Sveningen er 842 moh, og høyest i Os kommune. Ser ryggen jeg har gått fra venstre, bak postkassen og til høyre - flott tur! Men fyttirakkern det var tungt å slite med seg sekken opp de siste meterne, jeg tror jeg begynner å merke alderen (eller, det kan være en kjapp unnskyldning når man ikke har gått så mye i det siste?) : Fra Sveningen gikk turen ned til Litlebrekkvatnet, der det ble mat og hengekøyeoppsett. Etter å ha teltet der før en gang, hadde jeg sett for meg noen trær på en fin odde, men de sto akkurat 40-50 cm for langt fra hverandre. Fant et par andre bare 30-40m unna, fortsatt bare noen få meter fra vannkanten. Tåken kom som sluppet ut av en sekk bare minutter etter at jeg hadde fått alt på plass og skulle til å legge meg - tenkte ikke mer over det. Midt på natten våknet jeg av regn, uten at det regnet - skodda var så tykk at den mettet myggnettingen med vann, som slapp det ned på meg og soveposen. Ja, ja - nå vet jeg at dunsoveposen tåler mer fukt enn jeg fryktet Tåka lå der hele neste formiddag, og jeg kom ikke av gårde før rundt 12:30: Turen opp til Sydpolen var blytung, jeg brukte bortimot dobbel tid (2:15) ift når jeg har gått med friske bein og minimal pakking. Deilig å komme til topps, og få flott utsikt - blant annet over ryggen jeg hadde gått ila gårdagen. Ny kommunetopp! Gikk ryggen øst for Gullfjelltjørnane og dreide deretter inn på "standardstien", der jeg parkerte ryggsekken ved en varde og tok hoftesekken i avstikkeren opp til Gullfjelltoppen (988 moh). Møtte ikke en sjel på turen eller på toppen. Flott utsikt! Fulgte "standardstien" nedover, og tok en stopp ved vannet nedenfor Toro. Det hadde selvsagt vært passende med mat fra Toro der, men det ble en Summit to eat Beef stew. Med det kaloriunderskuddet jeg da hadde, smakte det fortreffelig Avsluttet med å forflytte 0,5 kg med IPA fra ryggsekk til innvortes last...: Fortsatte videre på stien, med en stopp på sanitærfasilitetene ved Redningshytten. Kom ned til sivilisasjonen, og mått knipse et bilde av grensene for nedbørsfeltet jeg gikk ut av: Fortsatte nedover Gullfjellveien til jeg ble lei, og begge føttene begynte å verke (pussig nok i lilletærne) - tok en avstikker opp fra veien mot Ramslandhovden, der jeg satte opp hengekøyen og forsøkte å holde meg våken for 23-nyhetene på radio. Det gikk så vidt, deretter knipset jeg et bilde og sov som en stein : På lørdags morgen var det på ny tåke. Mye fukt overalt - dog ikke så mye som ved Vetlebrekkvatnet, så ingen drypping fra oven, heldigvis. Planen var å komme seg ned til enten Haukeland eller Lone (dersom jeg trengte mer forsyninger), og så gå over Ulriken/Byfjellene til Bergen. Bel lei av asfaltgåingen, spesielt siden føttene fortsatt ikke var gode. Burde sikkert ha fortsatt fra Redningshytten til Livarden, og gått ned derfra til Unneland for å unngå mye asfalt - men, men. Uansett, da jeg nærmet meg Hardangerveien, lå skyene fortsatt lave rundt Byfjellene og lilletærne ga fortsatt smertelig uttrykk for mishag med siste dagers eventyr. Jeg måtte ta et valg, og det ble avlyst tur til tåkeheimen. Det ble istedet buss og bybane hjemover, gitt - kom hjem i lunstider: Til tross for en planlagt reduksjon i starten og en uplanlagt reduksjon i slutten, ble det en skikkelig flott tur! Og jeg fikk god uttelling på 2019-utfordringen mine; uteovernattinger økte fra 8 til 10, og kommunetopper doblet fra 2 til 4 Og når vi nå har passert midtveis av 2019, synes jeg at andreposten i denne tråden viser at jeg foreløpig er i rute

Nei. I utgangspunktet må man holde seg 150m unna hus og hytter. Loven sier telting, men hengekøye/tarp/bivy må forstås som samme formål. https://lovdata.no/lov/1957-06-28-16/§9

Skulle noen dager på Hardangervidda men ble utkonkurrert av myggen 😳 Fikk beskjed om å pakke for glamping, for vi skulle ha med kløvponni. Genialt. Men sekken min har aldri vært tyngre 😂 jeg fikk brått mat for flere dager for tre personer i sekken gitt. Men luksusen bar ponnien på. Hvem skulle trodd at denne lille rakkaren her skulle gjøre en så god jobb. For et par år siden dro en venninne og jeg til Danmark for å kjøpe ponni og kom hjem med Icey. Icey har lest «Den Store Ponnitriks Boka» fra perm til perm. Til og med bidratt med noen avsnitt. Han hadde heller aldri gått på annet enn flat grus og gress. Dette blir en bra fjellponni, sa vi, og tok han med oss. Og jaggu ble han det også. Turen gikk inn til Gjeitsjøen fra Dagali. Nydelig sti og perfekt vær. Men mygg. Vi stressa men fiksa det greit, men for dyrene ble det uutholdelig. Så ille at vi måtte pakke ponnien inn i en presenning. Btw vi trodde vi hadde gjort den tissesikker. Noe som viste seg at vi ikke fiksa 🤦🏼‍♀️ Så det var bare å pakke sammen etter en natt og dra hjem

Jeg tok turen til, Jønshornet/Ramoen i Ørsta fra Mandag - Tirsdag denne uken. Hadde lest litt om stedet å at det visstnok skulle være veldig fint, kjøreturen ble lang dersom jeg kjørte rett etter jobb og satt 8timer i bil (dro alene siden det ikke passet for andre). Jeg parkerte ved Melbøsætra å pakket sekken, kom frem ganske sent rundt 23:30. Gikk i 1,5time fra P-plassen å slo opp teltet der på natta, uansett hvor trøtt jeg var så forsvinner alt av det når man får alle de gode inntrykkene i naturen 😍 fant et perfekt punkt ca 720moh på en utstikker med utsikt over den mektige dalen 😍 stod tidlig opp igjen for å, bevege meg oppover mot toppen. Og det var heeeelt fantastisk, fjellet der er mektig og på vei opp spredde skyene seg litt og man fikk toppene rammet inn i et hull av tåka, samt tykt av et magisk tåkehav ned mot dalen jo lengre man kom opp. Anbefaler turen!

Ulempen er at du da ikke kan forsegle den med andre søppel- og matrester oppi og dermed unngå søl. Så enten så bruker jeg fortsatt lang skje eller bretter ned kantene...

Alene på tur, men folk på hytta. Det har ikke blitt så mange flott dager i heia i år som i fjor, men denne torsdagen så ut til å bli nettopp en slik sommerdag som vi hadde mange av forrige år. Det måtte bli en fjelltur. Neste uke vil jeg være vertskap på Nilsebu, og får derfor ikke anledning til å besøke Blåfjellenden. Det kunne passe bra med et dagsbesøk innover. Dagsbesøk? Tidligere i historien, var dagstur til Blåfjellenden ganske vanlig. Det var ikke noen spesielt lang eller slitsom tur. En del ganger gikk det skikkelig fort. Helst under to timer – begge veier. Etter å ha kommet over den magiske grensen «70 år», er ting ikke like enkelt. I hvert fall ikke fram og tilbake på under to timer hver vei. Jeg var langt fra sikker på om det var noen god ide å ta på dagstur. Det ble dagstur tross alt. Etter en ganske lang tur på tirsdag, og jeg var ikke helt klar for ny tur på onsdag. Torsdag var det greit å ta ut. Været gjorde det lett å pakke. Det var havskodde hjemme, kaldt og guffent, men oppe i heia meldte YR om sol og sommer. Bare noen kilometer lengre inne i landet forsvant skodda og sola kom fram. Det var en god del biler på parkeringsplassen. Kan andre også ha funnet ut at det kunne passe med en fjelltur? Jeg så en person oppe i lia, og bare en kort stund etter for jeg forbi. Det viste seg å være en jente på tur med telt. Det er en del jenter som tar ut alene etterhvert. Og det er jo bra. Det var tørt og fint i marka. Sola skinte. Det var omtrent vindstille, og temperaturen holdt seg rundt 15 grader. Nesten perfekt turvær. Selv om jeg burde nyte turen, for det er ikke ofte været ordner seg slik, så ble det til at jeg gikk og tenkte på «gamle dager» og hvor fort jeg gikk dengang... I egne tanker, på en av flyene innover, ble jeg plutselig klar over at det det var noe uvant rundt beina. 5-6 rype kyllinger for rundt, mens mora maste fælt på at de skulle komme seg vekk av stien. Rypemor holdt igjen slik at hun var mellom meg og kyllingene. Jeg kom sånn omtrent en halvmeter fra rypa, uten at hun satte opp farten. Det ble noen bilder, og ikke rypemiddag... Nede på hytta var det full gang. En gjeng utsendte ungdom fra Stavanger turistforening jobbet med både å male og tømme dassen. Jeg fikk ordnet noen småting, og ut på ettermiddagen tok jeg avgårde tilbake mot Hunnedalen. Det hadde blåst litt opp, men den lille vinden kom bakfra. Det hadde også skyet til, men sola var fortsatt fremme inne i mellom. Jeg hadde tenkt på sol og høyere temperatur, og bading. Det ble det ingen ting av. Turen tilbake over heia ble på mange måter en helt vanlig retur. Det siste stykket kunne jeg kjenne at beina ikke var like «friske» som da jeg startet. Det ble litt tungt opp siste kneika, men det er alltid en tung bakke. Jeg var stiv i muskler og bein da jeg sto på parkeringsplassen, og det ble ingen trening på fredag. Likevel var jeg godt fornøyd med fortsatt å kunne gå frem og tilbake på dagen. Les hele artikkelen

En hviledag i Snåsa var helt kanon! Det trengte kroppene våre skikkelig da vi hadde gått hardt i mange dager på rad. Nå var sekkene pakket (derfor blytunge igjen!) og vi var klare for sommerens aller lengste etappe til Røyrvik, rett sør for Børgefjell. Sjekk ut oppdatering med bilder fra etappen på Norge på langs ekspedisjonen mellom Snåsa og Røyrvik i bjørnespor her!

Hei. Var på tur opp til Lågaros fra Mogen da sålen på mine godt brukte fjellstøveler løsnet 😮. Jeg burde egentlig ha snudd der og da, men jeg tenkte at jeg hadde med meg nok utstyr til å reparere skoen nå jeg kom fram til Lågaros. Først måtte jeg fikse støvelen midlertidig. Jeg hadde (selvfølgelig) gorillatape rundt vannflaska, som jeg brukte til en kvikkfiks. Det holdt kanskje 5 km 😮, og jeg måtte finne på noe nytt. Jeg hadde også med meg paracord, som jeg fikk lagt inn i sporene under støvelen og knyttet opp i snøringen. Dette holdt nesten helt fram, men jeg måtte gjenta denne reperasjonen. Måtte også gå litt forsiktig med den reparerte støvelen. Vel framme på Lågaros sørget jeg først for at støvelen ble skikkelig tørr og ren. Fra nødutstyret fisket jeg fram både ståltråd, gorillalim og sugru. Ved hjelp av sylen på victorinoxkniven (samt hammer og spiker på hytta) klarte jeg å lage to hull midt under sålen, samt tre ståltråd igjennom slik at jeg kunne lage en knute under sålen etter at jeg hadde limt. En tube med gorillalim var egentlig for lite, men jeg spredte det ut på en ren såle, presset sammen og surret sålen sammen med paracorden slik at dette skulle herdes. Deretter knyttet jeg ståltråden midt under. For å forhindre at vann, myr og sand skulle trenge inn ved bruk, foreglet jeg sålen på siden med sugru. Jeg forseglet også hullene under sålen, også for å skåne ståltråden. For sikkerhets skyld, la jeg også en ståltråd langt fremme under sålen, og festet den i de fremste lissefestene. Dagen etter skulle jeg gå ned til Mogen igjen, og her er erfaringen. Etter ca en km var all sugru borte. Etter ca to-tre km var limet under sålen borte. Skoen holdt nå bare på to ståltråder. Nede fra fjellet, kanskje en til to km før Mogen, var jeg "dum" nok til å tenke at; "jaggu holdt ikke ståltråden hele veien". Omtrent samtidig sa det "spjonk", sålen var like løs igjen. Da var det bare å skjære av sålen, og gå på mellomsålen frem til Mogen. Mellomsålen ble nesten slitt bort på den tiden, og heldigvis fikk jeg låne sykkel ned til båten fra Mogen. Så erfaringen er; - sjekk utstyret GODT før du går på tur. - hvis sålen løsner... SNU (hvis mulig). - ha ALLTID med ståltråd.

Ikke nødvendigvis, det valget handler om holdninger, hvor store ulemper man er villig til å akseptere for seg selv, og hva man aksepterer å påføre andre og naturen for å tilfredstille seg selv mest mulig. Kun du vet hvor stor ulempe det medfører for deg å ikke ha FC i fiskevesken. Det hender ofte at jeg ikke velger den mest optimale løsningen fordi det er mest miljøvennlig, eller dyrere løsninger fordi det er mer miljøvennlig. Men sånn er det ikke alle som tenker, noen skal bare ha det beste. Jeg prøver å gjøre mer og mer miljøbevisste valg i det meste, selv om andre ikke gjør det og forurenser mer, ingen i kina bryr seg, alle på fjellforum har nyere utstyr enn meg osv. Jeg gjør det «lille» jeg kan med mitt eget forbruk allikevel jeg, og det synes jeg er en fin holdning å ha. Jeg synes også det er viktig å vise en mer miljøbevisst holdning til vår neste generasjon. Jeg vet ikke hvor mye mindre miljøbelastende monosene er ifht. FC, så jeg har ingen fasit. 🤷‍♂️ Men jeg håper at man kan gjøre miljøbevisste valg også på fiskesene, og at ulempen ikke er så stor at fiskegleden forsvinner. *miljøvennlig = minst miljøskadelig, det er ikke veldig mye med norsk levestandard som er miljøvennlig, totalt sett - dessverre...

Det er sant. Men som påpekt mange ganger tidligere av flere i tråden, så har ikke dette noe betydning for valg av fiskesene. Man kan alltid si at noe annet forurenser mer, med mindre man driver med prøvespregning av Atomvåpen som hobby...

Jeg har lagt min elsk på tørrmatskjeen fra Eagle. Den er lengre enn STS Titanskjeen, så det er lite eller aldri problemer med mat og søl på fingrene. Dessuten finner jeg bruksområdet litt større (om jeg ikke skal spise av den, så kan den brukes som sleiv til grøt og feks i stekepannen. Nå har jo blant andre Real begynt å lage ett hakk lengre ned på pakkene slik at man kan rive av en flik etter at maten er ferdig trekt, og dermed slipe å "grave ned i posen". Så behovet for en lengre skje er ikke så mye tilstede lengre. Men fin er den 🤠 https://www.fjellsport.no/eagle-products-trebestikk-lang-skje-for-turmat.html

Teknisk sett var turen i går (og lengdemessig kan det knapt nok kvalifisere som "tur"), men jeg var for trøtt etter jobb og frisk luft til at jeg orket prøve å legge inn noe. For 2-3 uker siden kjøpte jeg meg packraft etter å ha blitt inspirert her på forumet og siden jeg bor nesten i strandkanten så er den blitt "havraft". Har prøvd den et par ganger før men tok ikke sjansen på å ta med mobil ut i det våte (og salte) element. I går var det temmelig vindstille og jeg er blitt sikrere i salen, så å si, så da tok jeg sjansen. Mobil fikk bli med. Det ble et par fine timer i vannkanten.

På tur med Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise, Edvin og Anne Margrete. Alt på søndagskvelden ble det snakk om ny tur- på tirsdag. Det var svoger og svigerinne som kunne tenke seg besøk på hytta med innlagt tur. Hytta ligger i Tysvær, og det er noen fine turmuligheter i nærheten. Den nærmeste toppen Haukåsen, kan nås på en halv time. Det var muligens den turen min svoger hadde tenkt på. Nå er både Sigbjørn og Anne Lise turmennesker, og går gjerne på litt lengre turer. Vi har noen uker på Grand Canaria på vinteren, og da er det tur som gjelder. En fin oppkjøring til sesongen. Bestyrerinnen har selvsagt ikke noe i mot være med sin bror på tur, og hun besøker gjerne hytta – så ofte som mulig. Værmeldingen var bra, det var bare snakk om noen skyer og helst lite vind. Fint turvær. Vi avtalte ikke hvor vi skulle gå, men det kunne vi gjøre i løpet av mandagskvelden. Sigbjørn og Anne Lise har venner i Tysvær, vi har fått anledning til å bli med disse og flere andre på turene i syden. I løpet av mandagskvelden ble det klart at både Anne Margrete og Edvin kunne tenke seg en tur. Vi ville bli 6 stykker. Alle turmennesker. En grei gjeng. Vi hadde en liten diskusjon rundt hvor vi skulle gå. For egen del var jeg med samme gjengen til «Himakånå» i fjor. Sigbjørn og jeg var på Valhest for omtrent 10 år siden og vi var også på Lammanuten en eller annen gang på tidlig i århundret... Det kunne passe med en tur til Lammanuten. Den høyeste toppen i Tysvær kommune med sine 631 moh. Denne toppen ligger i nærheten av «Himakånå» en mil lengre vest. Eller en mil fra Skjoldastraumen. Det er en parkeringsplass med informasjonstavle nord for veien, men den er lett å overse. Det første stykket går på god vei, men det er bratt oppover. Mange gode høydemeter blir tatt her. Fra en liten sperredam går det ut i terrenget. Det er skilt som viser vei, og det er merket. Stien er grei å følge. Noen har gjort en skikkelig god jobb her oppe i heia. Over tre store myrer er det lagt gangveier. På hver av myrene må det være minst to – tre hundre meter med gangvei. Det gjør det lett å komme fram – i hvert fall her. Oppe på myrene stikker både Gråfjellet og Lammanuten opp, og det er lett å se at det fortsatt er noen høydemeter før toppvarden kan nås. Det går bratt et stykke, men «øverst» (det er fortsatt noen gode høydemeter igjen) blir det god sti og lett å gå. Vi tok samme vei tilbake, men Sigbjørn og Edvin var stemt for å legge turen om Gråfjell. Det hadde gjort turen omtrent en time lengre, og ble kjapt nedstemt. Vi tok pause på toppen og stoppet også for en kaffekopp lengre ned. Vi brukte godt over fire timer på turen, men ble da forbigått av folk vi hadde møtt på oppturen. Stien forteller at dette er en populær tur. Gangveiene gjør det lett over myrene. Utsikten øverst er flott og så avgjort verdt strevet med å nå toppen. En flott tur på en helt grei dag. Les hele artikkelen

Har altid med kjetting til mine for bruk når de skal stå faste.

Barna i seng, og en søster som er her noen dager og sa seg villig til å være barnevakt.. Da var det bare å gå ned til naustet, sjøsette Blåhvalen, og nyte en time egentid. 😀

"Ti på topp i Time" og Bestyrerinnen. Bestyrerinnen har begynt å samle. På turer. Time kommune har gitt ut et hefte med «Ti turer i Time» og samtidig lagt ut «tenger» for «klipping» ved turmålene, Helt uimotståelig for Bestyrerinnen. Søndagsturen denne uka ble derfor lagt til et av disse turmålene. Vi har ganske ofte tatt turen til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til Sælandsskogen. En rundtur på omtrent 8 kilometer og som vi bruker to-tre timer på. Litt avhengig av pauser og vær. Det er ofte mye vær på Jæren. I sterk vind er rundturen et godt alternativ. Turen går mye i skog, godt beskyttet for vind. På disse rundturen har vi gått forbi et skilt som viser vei til Sælandsfjellet. Vi har ikke kommet på å gå oppover der. Sannsynligvis fordi jeg har antatt at turen opp og ned ville være for kort. Nå var nabotoppen til Sælandsfjellet – Blåfjell - med på lista «Ti på topp i Time». Bestyrerinnen mente det måtte være en grei tur å gå opp til den toppen, fortsette ned mot Bjødnali og så ta resten av den vanlige turen. Det ville gi anledning til å få «klippet» kortet på toppen av Blåfjell. Det er litt «krøkket» vei til parkeringsplassen ved Sælandskogen. Vi tar fra Bryne mot Ålgård og et stykke etter Melsvann går en vei mot Undheim. Etter et stykke på denne veien viser et skilt inn til parkeringsplassen. Det var ikke mange biler på parkeringsplassen da vi kom. En flott søndag kan det bli temmelig fullt. Det er noen skikkelig fine plasser bare et kort stykke langs «veien» mot Urådalen. Stien oppover Urådalen er på opparbeidet turvei. Vi gikk denne gang mot venstre – mot Sjelset - i stede for til høyre mot Urådalen, som vi vanligvis gjør. Vi kom selvsagt opp i fin form. Øverst – eller nesten øverst sto et skilt som viste vei til høyre mot Blåfjell, 200 meter og til venstre Sælandsfjellet – 200 meter. På toppen av Blåfjell traff vi to jenter som også var på tur. Det var også spor av andre, og i andre enden traff vi et par som begynte på oppstigningen. Toppene er turmål, selv om vi aldri hadde vært der før. Det var ikke mange høydemeterne fra skiltet, til hverken Blåfjell eller Sælandsfjellet. Vi gikk begge – selvsagt. Bestyrerinnen tar med seg det meste av topper.... Det var flott utsikt fra begge toppene. Greit å se temmelig langt innover og selvsagt ut til havet. Høyhuset på Bryne er greit å orientere seg etter. Tilbake til skiltet, etter å ha besøkt begge toppene, tok vi fatt på bakken ned mot Moldtjørnet og Bjødnali. En drøy bakke ned, med både myr og vann. Det siste stykket inne i skogen kan nok gi noen små problemer i regnvær. Grantrerøtter er glatte når de er våte. Tilbake på den vanlige stien gikk vi mot Bjødnali, hvor det ble en liten pause. Derifra og tilbake til bilen fulgte vi gammel «oppskrift», gardsveien mot Sjelset og langs bekken mot Sælandskogen, forbi skiltet som viste vei oppover lia, og endelig mot bilen. Antakelig er turen over toppen like lang som den vanlige runden, omtrent 7-8 kilometer. Men det er selvsagt en del mer høydemeter over toppen. Vi brukte noe over to timer. En flott søndagstur, og Bestyrerinnen var godt fornøyd med å kunne krysse av for nok et turmål i boka «Ti turer i Time». Les hele artikkelen

Takk for alle gode svar og tips, det endte med at jeg fant sekk Etter å ha testet flere sekker endte det opp med at jeg kjøpte med meg Osprey Farpoint 40L og Patagonia Cragsmith 32L. Farpoint har flere lommer og litt større plass, men det blir den som går i retur. I hovedsak fordi det ble litt for mye reimer og håndtak rundt omkring, og at det føltes tungtvidt å nå inn i hovedrommet, mye på grunn av at man må åpne to kompresjonstropper i front først. Likte heller ikke at PCen må ligge fremst i sekken. Cragsmith har bare et stort rom, med en lomme på ryggen for drikkesystem, men som også passet perfekt til PC. Lommen er ikke polstret, men sekken føltes bra selv ved full last og pc inntil ryggen. Veldig ledd adgang til ting siden hovedrommet kan nås både fra toppen og ved å åpne ryggen. Det er i hovedsak dette som gjorde at jeg likte Cragsmith best. I tillegg likte jeg de to store, stretchy, meshlommer på utsiden for ting som headsett/jakke/drikkeflaske. Sekken er lagd for å bære klatreutstyr, så det er lett å henge ting utenpå sekken om man ønsker det. Et nydelig svart og stilrent design var heller ikke å forakte! 😄

Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg var en gang på fisketur på heia øst for Haughom, som ligger like syd for Tonstad. Her har grunneierne i en årrekke drevet med kalking og grundig pleie av mange fine fiskevann. Fisk på en halv kilo og større var helt vanlig og i noen småvann trakk vi opp ørret på over kiloen. Ikke bare en, men flere stykker. Det fiskes jevnlig med not i en del av vannene og da blir småfisken plukket ut og den store fisken blir satt tilbake i vannet. Dette var et Eldorado for en sportsfisker og jeg mente at her kunne grunneierne tjent gode penger på fiskekort og ved å arrangere turer for pengesterke firma eller turister, men det var de ikke interesserte i. "Hvorfor skal alt som er kjekt i samfunnet vårt alltid koste penger"? Var spørsmålet jeg fikk tilbake, og det samme kan jo jeg spørre om. En del grunneiere tar kanskje inn nok penger til en flaske brennevin i løpet av en fiskesesong, men like vel tviholder de på retten til å selge fiskekort. Som tidligere nevnt, jeg betaler gjerne hvis det er investert penger i forvaltning, tilkomst eller lignende, men å ta seg betalt for at noen fisker den fisken som naturen selv har drevet frem finner jeg litt meningsløst.

Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi endte opp på Synken en dag i slutten av juli.. Og kjøpte fiskekortet til Mårfjell fiskelag. Til den svimlende sum av kr 350. Gru og redsel, det var mange penger i 1979. Men med selgerens ord i ørene: "Dra til Gunnvaldstjønni, der er det grov fisk" og så la han til: "En fin tur for så spreke karer som dere" Og med disse ordene i ørene svevde vi oppover Mårshallene, over de lange flatene ved Reksjåen og stoppet ikke før vi kom til Lille Reksjå. Det var tider det. Men i dag er det ingen som sender meg avgårde med slike ord som han, kanskje det er derfor jeg er mer enn fornøyd om jeg når Grisletjønn under Bunuten. Og spreke var vi, og relativt unge. Så hva gjorde det at det stort sett regnet hele tiden, og vinden hvor kom den fra? Jo, stort sett fra Nordvest. Men det var før vi visste om nordvesten og at den varslet dårlig fiske. For fisk fikk vi. Mye fisk og til dels stor fisk. Ja, så mye fisk at vi faktiske ble litt matleie. l Og så ble det som det ble. Jeg forelsket meg i dette området, og er det fortsatt, men det kan umulig ha noe med fisket å gjøre. For nå er jeg mer enn fornøyd med ett måltid ørret på en hel tur. La meg også nevne at da jeg, i 1981, første gang kom til vann 1307 som det het de gangen, og ikke det foraktelige 1306 som det står på dagens kart, møtte vi en familie fra Porsgrunn. De var ikke der bare for å fiske, men for å ta med fisk hjem. Der hadde til og med bygget en røykeovn på stedet. Det var tider det. Riktignok var fiskekortet pr snute urimelig dyrt, synes vi, men det var fisk å få. ###################################### I dag koster et fiskekort kr 600 pr uke. Egentlig er det billigere enn de 350 vi betalte den gang, sett med dagens kroneverdi. Tror jeg. Likevel, i dag synes jeg og flere med meg at det er et regelrett ran. For et par år siden, jeg teltet ved Holken, så jeg et par karer komme over "kanten" fra Viketjønn. Det var bare to dager siden jeg så dem gå motsatt vei. men nå var all entusiasme borte. For ikke at Lizz skulle ta skade på sitt sarte sinn holdt jeg for ørene henne, for maken til banning. Nå skulle de hjem, hjem og fiske. og få fisk. Og det siste jeg hørte fra dem var eder og forbannelser - over prisen på fiskekortet, og det mer enn aner meg at ordet svindel flerret luften. Og for å bli en smule seriøs, jeg kan alle undskyldningene for ikke å få fisk. "En gang for tidlig og en gang for sent, En gang for varmt og en gang for kaldt osv" I årenes løp har jeg møtt en del folk, ordentlige fiskere, ikke som jeg som koser meg under baldakinen eller rusler rundt, uten fiskestang og synes livet er herlig. men en gjennomgangstonen til de som mer enn mosjonerer flue, mark og sluk er: "vi får ingen ting" "Vi får ingenting" sa en kameratgjeng. Jeg observerte dem. De fisket intens, time etter time, og dag etter dag. Heldigvis brøt de ikke idyllen ved 1307, men de pisket virkelig opp vannet en hel meter under. Og hovedgrunnen til at jeg så en del fisk i år - på land var i hovedsak tklamis skyld. Prisverdig, men likevel var det en liten hake ved det hele: De var på omtrent samme størrelsen rundt 300 gram +-. For ordens skyld: Disse var mine. Og vi spurte oss: Hvor er de store fiskene? Og siden det ikke var noen som kunne svare spekulerte vi på om årsaken kunne ha noe med den plastbåten som lå med buken i været å gjøre. At den noe senere ble snudd og bemannet med fiskere med stormaskede garn? Og så overlot de til oss å drive uttynningsfiske på små kjønnsmodne ørreter? Og hva ligger på lur i mine tanker at det er så som så med kultiveringen? Riktignok ble det kalket ved Sletteidvatni i 2004?. Om det gav mer fisk vet jeg ikke, men jeg nyter enda godt av pallene som jeg i 2006 slo i stykker, og gjemte under en heller. Og som gjør at jeg ikke har vedproblemer den dag i dag. Men om jeg skal konkludere: For meg og mange med meg synes ikke det er et rimelig forhold mellom pris og mulighetene for fisk i området som disponeres av Mårfjell fiskelag? En kar, mulig at han ikke var helt edru, foreslo at vi sportsfiskere skulle gå sammen, mange sammen og fiske uten å betale fiskekort. Hans filosofi var at ved å være mange hadde intet system, hvert fall i vårt samfunn, straffe så mange. Men etter at jeg skrev dette kom jeg til å tenke på "lenkegjengene både ved Mardøla og Alta, og kommet til at "makta rår" likevel. Så da så: Men drømmen - den lever! Hvordan bildet v Lizz er kommet med vet jeg ikke. Men koselig er det likevel.

Desse setta droppa eg for lenge sida, mange delar og mykje kjas. Droppa dei til fordel frå etebolle med handtak frå Chlas Ohlson og thermokopp eller foldekopp alt etter årstida. Har ein slik "knappebolle" som det er vist til i innlegg lenger oppe, den er også fin, men ikkje like stødig. Det fine med chlas holson sine er at dei kjem i mange ulike fargar, så me har fargekode til alle 6 i familien. Samme farge thermokoppar frå lifeventure også, det siste eit stunt før siste familieutflukt til Svalbard. Lurte på om det berre var jåleri, men den visuellen hjalp nok. Ungane hadde langt betre kontroll på tinga sine enn tidlegare, og det vart også tydeleg kven som ikkje hadde gjort oppvasken