Vinnerliste

Litt i det filosofiske hjørnet i dag... Blir overrasket hvor ofte det dykker opp poster av typen «hva er best» «den ultimate ...» osv. I mine øyne er det sjeldent at noe objektivt kan sies å være «best» under alle forhold. Hva som er best for deg er avhengig av dine behov og prioriteringer. Hva er viktigst for deg, vekt, holdbarhet, passform, miljøprofil, moteriktig farge, pris osv. Ulike varianter og produsenter vektlegger ulike egenskaper. Selv om noen produkter kan være mer forseggjort / high-end er det ikke altid disse vil være best heller. Noen ganger passer en billig Morakniv bedre til jobben enn den flotteste håndlagde kniven. Hva som er best for deg og dine behov trenger dermed ikke å passe andre. Hvordan vurderer mann hva som er best av en goretexjakke og en dunjakke? Kommer veldig an på om det regner eller er 20 blå. I tillegg gjør all utstyrsfokus terskelen høyere for mange for å komme seg ut på tur. Under de fleste forhold trenger man ikke det «beste» av utstyr. En av mine største ørretene tok jeg med en snelle til kr 300,- selv om jeg eier tilsvarende størrelse snelle som koster nesten 10 ganger dette. Og etter å ha søkt etter den ultimate turregnbukse i mange år, velger jeg nå bare å bli våt på beina på sommerturer. Slett ikke så ille som det kan høres ut som, og sparer både vekt og penger.

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen? En liten fisk og et "stort" menneske. Turformen er ikke akkurat på topp for tiden, så jeg så ikke akkurat frem til selve etappen oppover. Men det skulle vise seg å gå rimelig greit. Rart med det når du går med en kompis som du alt for sjeldent får møtt, så er det mye å prate om. Vi rakk egentlig ikke å komme gjennom rekken med vanlige tema før vi var fremme. Som en kurosiet kan jeg nevne at disse temaene er stort sett fotball, gamledager, fisketurer og et par andre tema som ikke kan nevnes grunnet taushetsplikten. Vi rakk vel knappest å komme gjennom fotball, før vi passete den siste knausen og var fremme. Det var bra vi hadde satt av et par dager til denne turen, om vi skulle rekke å komme gjennom de resterende temaene. Heldigvis viste deg seg at det var isfritt, og vi kunne pustet lettet ut. Hadde vært litt dumt å dratt på fisketur til et islagt vatn, greit nok at det er kjekt på tur uansett, men med den fiskefeberen vi begge kjente på nå, hadde det ikke endt godt om vi måtte dratt slukøret hjem uten å få tatt så mye som et kast. Det tok ikke lang tid før teltet var oppe, og resten av kvelden gikk med på fjasing og fiskerier. Bjarte dro opp den første ørreten på turen, ca 200 gram, og jeg kunne skryte av at jeg så en hjort, om det er så mye å skryte av da? Klokken bikket vel 03.00 før vi tok natta i det enorme 6 manns teltet til Bjarte. Dette var såpass stort at vi fikk hver vår "avdeling" og et romslig fortelt mellom oss som ble brukt til matlaging og henging. Skål og god natt! Avgang. Kaldhussætervatnet til venstre.Fortsatt en del snø på fjellet. Isfritt! Hallelujah!Fjellheimen camp 6, med andre ord god plass.Når jeg tenker meg om tok det kanskje litt tid før vi kom i gang med fiskingen.Her snakker vi om en som kan det å posere. Det som er så fint på tur er at du kan sove så lenge du vill, jeg følte meg rimelig utkvilt da jeg kunne stå opp i nitiden. Bjarte har tydeligvis et godt sovehjerte, han lå å purka til klokka var 12 før han stakk tryne ut av teltåpningen. Da hadde jeg allerede rukket tre kaffikopper og dratt opp to ørreter. Når det er sagt så det ikke ut som Bjarte tok det så tungt, det var rikelig med tid til å fiske så vi brukte like gjerne et par timer til på frokost og kaffi. Sånn fiskemessig kan vi vel oppsummere med at, joda fisk fikk vi, mye fisk. Men de virkelig store ruggene uteble. Vi dro vel opp et par stk som med en god blanding av litt godvilje og uærlighet, passerte såvidt halvkiloen. Disse gjorde seg godt i steikepanna, og da fikk vi vel være fornøyd. Været ble en positiv overraskelse, det hadde absolutt ikke vært så dårlig som meldt, kjekt at det kan gå den veien av og til også. Men utpå kvelden ble det rimelig surt og da gjorde det godt å sprengfyre med primusen i teltet så vi fikk ganske så behagelig lunk. Ikke dumt og ganske så trivelig spør du meg. Rolig start på dagen.Dagens første fisk. Bjarte med fast fisk på fluestanga.Han er jaggu flink til å posere med fisk også.Kokken surtryne.Halvkilo -ish. Akkurat denne fikk svømme videre.Det ble surt utpå kvelden, da gjør det godt å varme opp teltet med primusfyring. Den siste dagen rakk vi å dra opp noen ørreter til, men fortsatt glimtet storfisken med sitt fravær. Ja, ja, det fikk bli en annen gang. Når vi hadde pakket sammen teltet og begynt å labbe nedover igjen, var vi begge enig i at det hadde "vore en gilde tur". Tafjordfjella er alltid en sikker vinner selvom fiskefangsten kan variere. Men det er ingen tvil, treffer du riktig på vær og forhold, har greie ferdigheter for fjellfiske, og kanskje aller mest flaks. Så kan du virkelig treffe jackpot. Tror jeg da. Når jeg tenker meg om ender det stort sett opp med småfisk på mine turer. Her må det jobbes med flaksen fremover, for det kan hvertfall ikke stå på ferdighetene. Kremt.... Se hele artikkelen

Og beklager svar på noe annet enn det du spør om, jeg har sommerferie og det er så fristende å legge ut søte hundebilder, lykke til med hund!

Nei. For meg ser det ut som den ikke brenner for fullt. Men et bilde tatt litt mer fra siden hadde hjulpet. Det jeg hadde gjort i dette tilfelle er: Renset den en gang til. Tatt ut wiren og vasket den nøye. Har du funnet noe i pumpa kan det ligge noe i den. Du kan også ta ut wiren og teste uten, men den bør være der til vanlig. Finner du noe i pumpa er det alltid mere i systemet. Det er vanlig å måtte rense flere ganger da. Ta ut dysa og sjekke den igjen, er den 100 % ren? Vil gjerne også hatt et bilde av dysa fra undersiden og oversiden. Det kan være feil på dysa, eller at du bruker feil dyse. Det er fremgang å spore. Det er bra👍 Ikke sett igjen dysa, men snu brenneren opp ned og flush igjennom slangen et par spiseskjeer. Gjør dette i et kar. Kommer det så mye som et lite fnug med partikler er den ikke bra nok renset. Da må du rense enda en gang. Du ser da også om du har nok flow i systemet. Det kan være feil på drivstoffet du bruker. Det brenner utrolig rent på bilde. Hadde kjøpt inn 4 takt miljøbensin for å teste med dette. Coleman Fuel brenner renest, men blir for dyrt syns jeg. Du kan også teste med parafin og parafindysa. Det gir korteste tid. Da utelukker du dysa også. Har du flere bensindyser, test med de. Hvilke av kjelene brukte du? Tar gjerne et bilde av kjelen med brenneren fra undersiden. (Oppned) Kjelen bør være tynnvegget og helst like stor som kjelestøttene, og med lokk. Her brenner min på lav effekt. Jeg har 2 stk av disse, og begge har vært ekstremt snille, uten tvil beste brenneren til snøsmelting. De har brent mange liter. Som trøst kan jeg si at vi har fått til alle brennerne vi har jobbet med her inne. I noen tilfeller har jeg fått de hjem til meg. Det er faktisk en fordel med litt brennerproblemer, du blir kjent med brenneren. Men nye brennere kan ha produksjonfeil. Har den brent bedre når den var helt ny? Hvor bor du? Er du i nærheten av Sundvollen? I så fall kan jeg sikkert hjelpe deg.

Gode nyheter! Jeg renset og flushet brenneren nok en gang. Takk for flushetips @Marius Engelsen Pumpa renset jeg så godt i går at den lot jeg være. Deretter fyrte jeg brenneren uten å sette inn wiren. Nå virket flammen en smule høyere, og det kom også noen "poffe"-lyder (vet ikke om det er bra eller dårlig). Slukket brenneren og satte deretter inn wiren igjen (etter å ha vasket den grundig). Deretter fant jeg en kjøkkenkjele tilsvarende den jeg brukte sist, bare med eksakt samme diameter som brenneren (altså en del større enn den andre kjelen). Se bilde nedenfor. Fylte på én liter vann i romtemperatur og satte på lokket. Koketid: 4.5 minutter! Det er altså helt klart at den reduserte koketiden var en kombinasjon av både smuss i pumpa og/eller brenneren (muligens etter mye diesel-fyring og noe bilbensin) OG for liten diameter på kjelen. Skikkelig rens av brenner og pumpe reduserte koketiden med 2.5 minutter. Riktig diameter på kjelen reduserte koketiden med ytterligere 2.5 minutter. Til sammen ble dette 5 minutter redusert koketid. Takk til alle som har vært med og gitt tips og råd! Spesielt takk til @Memento mori og @Marius Engelsen

Det var vel ikke det jeg sa, poenget jeg prøvde å få fra var at Huskyer er mer krevende enn mange andre raser. Selvfølgelig kan de lære enkle øvelser. Barne barnet på 6 år får begge disse Huskyene både til å sitte og ligge, men som jeg prøvde å få fram denne rasen er ikke for alle. Det er kritisk hvis en eier her ikke gjør jobben sin.

5(!) dager igjen til jeg blir kjørt til Drevsjø og skal gå til Stadt! 🤩 Instagram @siljeagdestein https://www.siljeagdestein.no/2019/07/kaos-og-sommerfugler-pa-storrelse-med-maker/

Mye annet gøy å velge mellom der ja. Jeg har en sbina inu som heter Alma, du kan se henne på @psykolog.med.sovepose. Hun er en helt nydelig turhund og kan lett funke som varmeflaske i soveposen, den har teflonpels, så det meste av skitt og søle preller av hvilket er ekstremt praktisk i telt, de markerer når ukjente og dyr nærmer seg leiren, men kan oppdras til ikke å bjeffe i leilighet. Er rolig inne og et fyrverkeri ute, skikkelig arbeidsjern.Vår er helt nydelig med barn og kan gå løs når det ikke er snø og ikke båndtvang. Ganske sta rase, så man må oppdra de ganske konsekvent, men det er vår første hund og vi fikk det til fint. For å ta en annen ting: Jeg vil anbfale deg å se på individet, ikke rasen. Det er veldig stor forskjell på individene innenfor rasen og selv om en rase skal være det ene og det andre, kan den valpen du får være helt annerledes. Shibaen har for eksempel veldig god og varm pels, men akkurat Alma har deilig myk, men dessverre litt kald pels. Hun må derfor ha ekstra dekken på om vinteren hvis vi er på telttur der hun blir stående stille. Det vil si: til "normalt bruk", for eksempel ta med shibaen på et skitur med bålpause, vil ikke være noe problem, men når den står ute i et par timer på kvelden mens vi sitter ved bålet, da fryser hun. Hvis jeg var mye ute, så ville jeg aldri valgt en hund som har dårlig pels, det er slitsomt å passe på at de hele tiden har det varmt nok.

Vil støtte opp om at Huskyer er krevende, veldig krevende, men de gir også mye tilbake. De krever en aktiv friluftsliv familie. De kan aldri slippes eller læres til å gå "pent" i bånd. Datteren min har to stykker familien hennes er også medlem av en trekkhund klubb så det anbefaler jeg. Om de røyter? Yes, de bringer ny mening til begrepet røyting. I disse dager skifter disse to under pelsen, å støvsuge tre ganger om dagen hjemme holder ikke. Han lille karen som sitter på ryggen min på profilbildet mitt er barne barnet, han har vokst opp med disse, det er familiekjære hunder, men hvorfor de alltid skal sitte i sofaen når jeg er på besøk er jeg ikke helt med på.Her er barne barnet med My og Fenris.

Husky og gårdshund er jo så langt fra hverandre som man nesten kommer (ok, Malamute og Chihuahua er mer) Det finnes jo mange raser som er "tammere" enn Husky og større og tåler mer kulde enn gårdshunden. Ser jo at det er mange som har Shiba Inu som turhund og som er mye ute om vintern. Alma til @Sovjetunionen f.eks

Ville glatt valgt DSG over en husky (vet det er skummelt å si noe slikt her inne). Har hatt en del med de å gjøre men aldri eid selv. Typisk stallhund så jeg kjenner flere. Jeg har ridd avgårde i full spikergalopp med en dekkenløs DSG på slep på vinteren mer enn en gang. Klarte aldri bli kvitt bikkja 🤪😂 selv ikke om vi var ute i høyt tempo i to-tre timer. Gått flere timer i fjellet i nysnø med en også. Går på uten sutring. Og jeg ville mye heller kledd på en kald bikkje på vinteren, enn å kjøle ned en varm hund om sommeren. Og å ha hund som kan gå løs er for meg viktig. Og fordele med en liten hund med lite pels, er at den funker som varmeflaske uten at man selv ser ut som en lodott etterpå.

Hei! I vinter henvendte jeg meg til dette forumet for å spørre om hvilket kamera som egnet seg til turbruk for å ta film og bilder i alt slags vær. Responsen var god! Endte opp med et olympus tg-5. Har laget noen turfilmer i etterkant og her er den siste! https://www.youtube.com/watch?v=dRQfdTfKOy0

Liker ikke de 2% med olje i 2-taktsbensinen. Bedre med 4-takts alkylatbensin som er uten oljetilsetning

Om jeg skulle ha valgt nytt telt i dag ville jeg nok som gammel (77), litt stiv, støl og pga et kne, ganske handikappet. (15% invalid ifølge legerapport), ha valgt meg et to manns telt. Men ennå klarer jeg å opptre som slangemenneske i min lille og kjære Akto. Og siden vi er inne på telt klarer jeg ikke å la vær å vise Akto med baldkin 3 x 160. Her vises prototypen, men den jeg nå bruker nå er en modifisert Tarp fra Magasinet. Vekten øker med den bare 500 gram, men dette er gram jeg gladelig bærer på, gram jeg mer enn sparer siden jeg bare fyrer med ved i min Blikkboksovn MJK II som veier beskjedne 170 gram Og til dere som er luta lei både meg, Akto med baldakin og vedovnen får ha meg tilgitt, for i dag er det tre måneder siden jeg tok grep, la på en gelpakning på kneet, og plutselig kunne jeg gå. Det er i dag, eller rettere sagt i går 2 år siden en fatal kneoperasjon nærmest gjorde meg mer eller mindre avhengig av krykker. Men etter at jeg fikk innskytelsen om gelpakningen som jeg surrer stramt rundt kneet og så har jeg gått relativt lange turer med 18 kg på ryggen. Og nå - nå blinker Hardangervidda og Holken i det fjerne. Ikke rart jeg smiler bredt.

Som du er inne på så er det som er søppel for noen det som er det ultimate for andre. Nå har jeg ikke noe turutstyr som kan ansees som "high end", men jeg kan likevel slå et slag for slikt utstyr da det i mange tilfeller kan ha et positivt miljøaspekt ved seg, i den forstand at har man først betalt mye for noe så steller man gjerne pent med det slik at det varer og i noen tilfeller holder det så lenge at det blir arvegods av det. Men, det er jo mulig å ta vare på rimeligere ting også, ett av mine kjæreste ytterplagg er en helt ordinær Helsport regnponcho som jeg har hatt i 7 år. Fin å padle i, dekker hele meg og Helinox ground chair, funker som minitelt ved toalettbesøk i uggent vær, tas av og pakkes i lårlommen på buksen på et blunk når det slutter å regne osv, fin som vindsekk ved en rast osv. Desidert det mest fleksible jeg har av turutstyr. Men, spør du en som går mye i høyfjellet i vær og vind er hen nok ikke helt enig nødvendigvis, men for meg som er i skogsterreng...

For 10 minutter siden fikk 2017 modell Exped Orion III UL et nytt hjem hos en trivelig fjellforumer - det ble gammeldags kontanthandel med prøveoppsett og håndtrykk (Og jeg dropper å returnere 2019-modellen til Fjellsport...)

Grunnen til at du hørte «pusting» når du flushet er at du sammsynligvis snudde flasken også Da kommer drivstoffinntaket til pumpen i luften i flasken. Vanlig kjøkkenkjele bruker lengre tid enn turkjele. Prøv med en turgryte med brukbar diameter og lokk, og ha diameter på vindskjermen ca 2-4 cm større enn kjelen. Jeg har MSR XGK II med stivt rør (ikke slange). Denne har litt høyere effekt enn dagens MSR XGK EX, men MSR Simmerlite er allikevel ett knepp raskere (men bruker mer drivstoff per kokte liter vann). Gassbrenneren er sikker bra så lenge det er mye gass i beholderen og relativt varmt der den brukes. Prøv igjen når det nærmer seg null grader ute og litt mindre på tanken, så vil den nok bruke mye lengre tid. Når det er sagt, så plasserer jeg alltid kjelen på brenneren under forvarming. Blir fort pisslunkent vann av rødspriten, og det er bensin på tanken spart

Ikke så mye å si, men er usikker på om kjelen blir for liten/passer dårlig til brenneren da den har et mye større flammebilde en din PR2 brenner som er utrolig smal i flammebilde. Har ikke testet med en liten kjøkkenkjele, så da må jeg i så fall gjøre noen tester her hjemme, og ta tida. Jeg kan gjøre det hvis du ikke finner noe annet. Men har ikke mulighet i dag. Hadde sjekket at det står GK på dysa. Du har jo en teoretisk mulighet at du har to X dyser. Ellers så syns jeg slike problemer er litt interessante og lærerike. Heldigvis er feilen konstant og ikke periodisk. Så vi finner ut av dette. I værste fall kan du sende den til meg.

Absolutt. Uten tvil. Men det er enklere å trene en mer førerorientert hund fremfor en selvstendig rase. Men langt ifra umulig. Men ingen hund kommer ferdig opplært uansett rase. All programvare må installeres nøye og i riktig rekkefølge fra start.

Med all respekt @Per Fredrik så er det feil. Jeg har venner/bekjente som har Husky, Grønlender og Malamutes og de er mer lydige enn det du beskriver. En kompis er oppdretter av Malamutes og han tok bronsemerket i lydighet med en diger Malamute hanne kun for å vise at det går an. Problemet ligger hos eier, ikke rase !

La den ligge i sekken du

Vest-Øst, Opp brafallet ved Kangarlussuaq, og ned ved Isotorq. Det må bli flere langturer etter dette....

Alene - som vanlig. Etter noen dager – hele fredagen i et strålende vær, var det på lørdagsmorgen tid for å komme seg tilbake til bilen og sivilisasjonen. Det er kjekt å være på Blåfjellenden, men Bestyrerinnen ser jo helst at jeg – av og til – også gjør noe hjemme... Jeg hadde fått gjort det jeg planla å gjøre og det hadde komme maling på noen plasser som trengte det. Malerværet var helt bra. Malerarbeid er jeg ikke glad i, men på Blåfjellenden sto det noen spann som burde.... Da jeg kom inn på torsdagskvelden, var det fyr i begge ovnene. En Canadisk jente hadde fyrt opp. Hun var kald etter noen timer på tur mot Blåfjellenden. Det ble ikke mindre kaldt utover kvelden og natten. Å bli «gammel» betyr hyppige besøk på uthuset. Selv midt på natten. Jeg måtte opp i tre-tiden. Da sjekket jeg gangveien for å være sikker på at det ikke var is på plankene. Temperaturen var like over nullpunktet, Termometeret i stuevinduet viste 2-3 grader. 600 meter over havet (nøyaktig.) og nesten frost 6 juli.... Det skyet over fredagskvelden og regnet kom i løpet av natten. Litt trist å se ut i regn, spesielt for meg som kunne ha pakket sekken og kommet meg av gårde på fredagen – i finvær. I følge en av gjestene skulle det regne fra morgenen av og bli bedre vær utover dagen. Det ble til at jeg tok det med ro til over 12. Da tok jeg snippeska og staven og labbet avgårde opp bakken mot Hunnedalen. Den bakken er aldri kjekk å begynne på. Den er lang. Det tar (for meg) en halv time å komme opp til toppen. Det første stykket er bratt... Puls og pust går i høygir... Jeg hadde jakken på da jeg startet. Det for noen dråper i lufta, men ikke lenge etter start, ble det slutt på nedbøren, selv om sola fortsatt var vekk og det kom sinte, svarte skyer fra vest. Nå hadde vannet ved «vaet» øverst sunket så pass at det var uproblematisk å komme over på gangsteinene. Jeg var likevel glad for å ha på nye Gore-Tex sko som holdt vannet ute. Tørrskodd kunne jeg ta fatt på turen over heia. Det var ingen andre på tur denne dagen. Helt alene i heia. Det er jeg så pass ofte at jeg egentlig ikke ofrer det en tanke. Spesielt ikke på turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, hvor jeg må ha gått opp mot 1000 ganger. Kontrasten til fjorårets supersommer er stor. Det var overhodet ikke snakk om å stoppe for et bad i Fossebekken. Vannet holder antakelig ikke mer en 10 grader, selv uten snøsmelting. Det ble likevel en liten pause med bekken. Et lite foto, og noen dråper saft – en halv liter eller så. Det siste stykket gikk jeg og kikket etter folk. Så pass sent på dagen, burde det være noen som var på vei innover mot hytta. Det gikk folk på andre siden av Fossebekken, og se så ut som om de lette etter stien. Jeg tror ikke hytta står tom en lørdagskveld i juli selv om Frafjordheiene er en av Norges best bevarte fellesferie hemmeligheter. Les hele artikkelen

Litt rusk i maskineriet ennå, men jeg kommer meg i hvert fall ut på tur for tiden. Tok ferie fredag, så jeg dro av gårde om kvelden for første overnattingsferietur, det gikk ikke helt som planlagt. Kanskje fordi jeg glemte noe viktig i planleggingen – det er hekketid… Nuvel, tur ble det, selv om det ble latterlig mye kjøring sett opp mot kilometer tur… Ut er ut, tur er tur. Mer i bloggen HER.

Din luremus 🤣

Jeg har kjøpt både Soulo nytt fra Hekta på tur og Keron nytt fra Fjellsport. Begge gangene var det oppgitt 2-300g lavere hos nettbutikk enn produsent. Jeg har ikke lagt merke til samme hos andre produsenter. Nettbutikker kopierer ofte produsentene sine tekster, så jeg tror at på et eller annet punkt oppdaterte Hilleberg vekta på teltene til hakket ærligere vekt, eller gjorde vektøkende endringer på teltene, mens mange nettbutikker fortsatt har gammel tekst. Hekta på tur oppdaterte i allefall vekt etter at jeg tipset de.

Nei.

Jeg har merino t-skjorter Klättermusen, Patagonia, Mons Royale og Icebreaker. Jeg går mye i dette. For meg er det ingen tvil om hvem som er best (passform), Icebreaker. Klättermusens ull og silke blir slapp og dvaskete i løpet av dagen, patagonia må man size opp i, den er pølseskinn på meg, Mons Royale er forsåvidt bra, men den har litt dilldall med påsydde lapper her og der som jeg ikke liker. For meg er dette utelukkende basert på passform. Alle trøyene har like bra stoff. Har ingen hull i noe av dem, men en av Patagoniatrøyene har blitt nuppete i vask.

Det er mange (fot)turer i Hurrungane som er mulig å gjøre uten tau uten å risikere livet. Fra Turtagrø kan man f.eks gå til Fannaråken, Nordre Dyrhaugstind eller Lauvnostind for å nevne et par. Det er dog verdt å merke seg at selv med bil tilgjengelig er anmarsjen til de fleste topper i området ganske dryg. Skal man fra A til B må en kanskje velge rute med omhu slik at man ikke går seg fast. Det er flere isbreer i området, og de fleste toppene er alpine og ganske bratte.

Hvis du har fyra med blyfri bensin fra bensinstasjonen så vil du få mye avleiringer i systemet og må antagelig plukke fra hverandre og rense. Følg @Memento mori sine råd han er tilnærmet ekspert Du bør aldri fyre med vanlig bensin annet enn i nødstilfelle da brenner veldig urent med mye avgasser.

Vind og kaldt mot Blåfjellenden Denne sommeren minner lite om fjorårets. Det er lite sol og mye regn. Temperaturen i juli er vinterlig. Hjemme er det kaldere enn rundt jul. Siden snøen er omtrent forsvunnet, er det likevel grønt i heia. Litt lengre inn i heia, og litt høyere opp enn det jeg skulle på torsdagen, var det grønne delvis dekket av noe hvitt. Snø i juli i mitt område er sjeldent. Det er ikke vanlig i det hele tatt. Nå var det ikke hvitt der jeg skulle gå, men temperaturen var likevel i nedre kant av rødt. Ikke mye over 5-6 grader midt på dagen. Værmeldingen lød på regn på formiddagen og mindre regn ut over dagen. Jeg hadde det ikke travelt med å komme avgårde, og klokka var rundt halv tre da jeg tok på sekken i Hunnedalen. Det regnet lett, men alt noen hundre meter oppover lia, forsvant regnet. Vinden ga ikke opp. Det blåste ikke mer en stiv bris, men det tok seg opp mot en liten kuling. Det er helt greit å gå i slik vind, men med lav temperatur blir det kaldt. Jeg beholdt jakken på hele turen innover heia denne gangen. På tross av vind og temperatur. Så er det grønt og frodig. Det tyder på sommer. En enslig liten flekk med snø rett på siden av stien viser at det ikke er så lenge siden snøen dekket landskapet. Det gjelder å ta vare på de korte ukene med sommer så pass høyt som opp mot 1000 meter over havet. Det er andre blomster nå en tidligere på året. Siden forrige tur innover, har tettegraset blomstret og står langs stien med flotte blå blomster, Inne i mellom tuene på de laveste myrene kan jeg se en eller annen fiol, med sine litt sarte blåfarger. Skrubbabærblomstene – hvite med litt sort, står i mengder enkelte plasser. En og annen skogsstjerne lyser også opp, sammen med noen små gule blomster som jeg antar er tepperot. De siste årene har jeg sett 5 marihånd planter et stykke oppe i lia. Uka etter har de vært vekk. Så også i år, bortsett fra at det bare var tre blomster dette året. Litt lengre nede i lia sto det en enslig blomst av arten på myra. Jeg har prøvd å finne ut hvilken marihånd det kan være, og har landet på at det må være smalmarihånd, som egentlig ikke skal finnes i dette området. (Dette har jeg ikke greie på, så - uten ansvar for mulige feil.) Bjørnskjegget er grønt i toppen. Det er en av de første plantene som blir brunt. Jeg håper det blir en del turer før det skjer. Det er likevel stein og gras som dominerer. Granitt og øyegneis er ikke bergarter som gir næring til jorda. Det var andre folk innover denne dagen. De tre jeg gikk forbi var også på vei mot Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å gå på rekordtid – med motvind og tung sekk gikk det heller smått. Det ble likevel en grei tur innover. Regnet den siste tiden hadde gjort at bekkene gikk store. Ved vaet rett før nedstigningen til Blåfjellenden, var vannstanden så pass høy at jeg måtte stramme buksene rundt skoene. Med nye sko og gore-tex bukse gikk det helt greit å komme tørrskodd over. Det var kjekt å komme til Blåfjellenden etter en uke på tur i England. Les hele artikkelen

Jeg synes ikke den virker på klegg, men jeg har egentlig bare en tur med denne hvor klegg var en skikkelig plage. Endte opp med å sitte inne i et glovarmt telt og forbanne kleggen utenfor.

(beklager at vi blåser litt bort i tråden din @Egrab )

Kuönklusjon: Etter. 1800 km var det slutt...... nye ble anskaffet.

Det har Betty kommet til Stade. Hun gikk St. Olavsleden fra Stiklestad til Trondheim og Gudbrandsdalsleden fra Trondheim til Hjerkinn i fjor. Deretter gikk hun Gudbrandsdalsleden fra Otta til Lillehammer før påske i år. Siden 29. april har hun gått hhv. Gudbrandsdalsleden fra Lillehammer til Oslo, Hærvejen fra Fredrikshavn til Padborg og Via Jutlandica (Jakobsweg) fra Padborg til Stade. Nå skal hun ta fatt på Vie Romea Germanica. Hun blogger hver dag: https://bettystjernen.no/2019/07/05/84-krautsand-stade/

Det gleder meg virkelig at en så erfaren friluftsmann som @Espen Ørudfronter kvistbrenneren, og da tillater jeg meg nok en gang å skrive om dens fortreffeligheter. Og om noen skulle tenke at dette skal handle om meg og min konstruksjon tar de helt feil, men det jeg ønsker er å inspirere, nok en gang, hvilken ressurs en kvistbrenner er, som stort sett veier under 200 gram. Og ikke minst fronte hvilke ressurser som bare ligger der og venter på å bli brukt. Og de er gratis, og du sparer rygge for minst 2 kg, i form at en bråkete brenner og og et par liter drivstoff. Og for ordens skyld: Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet tidligere. KVISTBRENNERENS FORTREFFELIGHETER. Motforestillingene kan være mange. Hvordan finne ved på høyfjellet? Heller ikke jeg "fant" ved, før jeg begynte å tenke i andre baner. Det tar lang til å sanke! Ikke om du planlegger litt. Før du kommer til neste leirplass, ta frem en lite tau og sank. Og før du drar videre ta med litt i sekken. Men når regnet høljer ned? Tørr ved finnes uansett! Tørr ved i denne forbindelse er greiner og kvister. ellet trær, for den saks skyld, som har tørket på rot og som har mistet barken, hvert fall det meste. Jeg har kommet til lægere på Hardangervidda hvor det er kjørt inn tørrgran på vinteren og som ligger uten skydd på utsiden. Den er fremdeles knusktørr, det er bare å sage kløve - og tenne opp. Eller her hvor jeg har mitt hemmelige vedlager fra 2006. Tørr ved kjennetegnes best ved at den har en glinsende patina (hinne). Bruker denn som dubbingnål, så drømmer jeg litt også Om denne er litt fuktig kan du skrape litt i overflaten, og brekker du sakte får du fine opptenningsstrimler. Men å dra uten backup er uforsvarlig: - en gassbrenner og en liten gassboks er alltid med ! I min kvistbrenner har jeg boret et 8 mm hull i senter. Der plasserer jeg Trangias/Magasinets gassbrenner (med forvarmingsbøyle!) som opprinnelig er designet for stormkjøkknet. Om det ikke følger mutter med brenneren går det sikkert an å bestille en slik, for fingjengene er så spesille at selv en meget renomert maskinforretning ikke hadde slike. Men bare kjøp et par muttere med fingjenger og "tru" den på. Godset i brenneren er messing så det gikk fint. NB! Pass på å skru både på og av på et sted hvor du finner mutteren igjen om du mister den. Apropos gass. I løpet av 2014 - 2017, ca 35 døgn på Hardangervidda har jeg kun brukt gass en gang, men da var jeg så ille ute på siste turen at jeg hele natten vurderte på trykke på HELP knappen på SPOTen. - en billigere variant er Colaboksovnen, eller rødspritbrenneren til Trangia. Lett og lage av to colabokser . - eller den aller enkleste rødspritbrenneren - laget av en barberskumboks. Med denne eller colaboksovnen kan du koke en koppkaffe bare ved å sette kjelen direkte på ovnen. Og nå til slutt - hvert fall nesten til slutt - har jeg spart det beste! Toppen av nyetelse - hvert fall for meg er å ligge ved et bål i mørket og se drømmende inn i flammene. For nærmere et bål kommer du ikke!! Å gjøre opp bål på høyfjellet er ikke allid like lett, og ofte får du ikke plassert det der du vil. Og et bål setter merke i naturen. Ved å sette kvistbrennern på en flat stein kan du flytte den dit du vil, og hva er ved bedre enn å kjenne varmen fra et bål tine en frøsen kropp. Og om du ønsker å bruke kvistbrenneren i innerteltet så til gass, fyr opp utendørs, og når du har kontroll på flammen, ta med den flate steinen og ovnen inn. Imidlertid og NB, NB! Vær oppmerksom på kullos, særlig om du også koker. Og til slutt. Tenk om jeg noen gang fikk oppleve å se en mann bytte ut sitt kjære stormkjøkken: @Bjarne H.S. Og helt til slutt - jeg lover: Følger YR med argusøyne. Ennå er nordvesten den fremtredende vindretingen, men så snart den ikke lenger er den dominerende - drar jeg til mitt elskede- - - - - .

Vi bor på Langerud ved Rustad Skole og har skiløype som går rett inn i Østmarka 3 min fra døren om vinteren. Det tar knappe 10 min å gå til fots til Rustadsaga / Nøklevann Beach og derfra åpner Østmarka seg. Om sommeren sykler vi inn med ungene i sykkelvogn og går korte turer. Er i området rundt Abildsø, Langerud, Skullerud, Bøler og Bogerud. Overkommelige priser og Østmarka som nærmeste nabo.

Hadde en lengre kjøretur i helgen for å fotografere gamle tollekniver på Vest-Telemark museum, og kombinert med en avtale om å dokumentere knivmaking i Svelvik tidlig dagen derpå, var det en god løsning å campe rundt midtveis. Det ble Elgsjø ved kroa Elgsjø kafe rundt Notodden. Måtte traske gjennom en skytebane og slåss mot de bitende små i lufta, men jaggu fant jeg en ålreit plass. Bortsett fra lyden fra veien, må jeg si at de få timene med søvn var herlige. Også masse småvak i Elgsjø, og jeg som landets ferskeste fluefisker ble ivrig da flua plutselig var borte – dog viste det seg at den bare sank, antakelig var det noe helt feil jeg hadde satt på og antakelig ble den like feil presentert. Uansett, 1–0 til telt fremfor motell!

Hvis man først er tre på tur kan man jo dele vekten på alt av fellesutstyr og mat på tre, så hadde ikke vært så veldig bekymret for det. Om vektforskjellen på 3 og 4-mannstelt er 700-1000g gjør ikke det store forskjellen delt på tre. Men vekt er alltid fornuftig å tenke på for det.

Kanskje litt å foregripe begivenheten, men du finner sikkert fram til en bra løsning. Når teltet er innkjøpt så øv på å sette det opp og ikke bare en gang. Kom hjem fra Hardangervidda i går og værmeldinga sa 8-9 m/s med vindkast opptil 15 m/s. Det var en prøvelse å få opp teltet, men jeg har litt trening i dette,( Helsport Ringstind Superlight) regne gjorde også. Mitt tips er at du fester den enden som skal opp mot vinden først, er det mye vind legg gjerne et par steiner på pluggene. Superlight teltene til Helsport tåler mer enn en tror. Hilleberg har jeg ingen erfaring med, men et sikkert valg er det, har Hilleberg Enan på ønskelista.. Uansett, velger du Helsport eller Hilleberg har du noen du kan ringe/maile til hvis du skulle lure på noe, god tur.

Samt at man får kjøpt mesh innertelt til bruk når det er varmt til begge de modellene

En annen fordel med kaitum og allak for telting om sommeren er muligheten for gjennomtrekk. Hvis solen er sterk om morgenen kan temperaturen inne i teltet bli uutholdelig. Da er det gull verdt å kunne åpne på begge sidene for å få gjennomtrekk.

Etter ca 900km

Jeg har i mange år brukt kvistbrenner som eneste ovn på soloturer. Den første jeg hadde var en Bushbuddy som veide 340 g. Laget etter hvert min egen brenner av Ikea sin Ordning bestikkbeholder. Min andre versjon veier 100 g og passer perfekt opp i ei gammel Eagle Titaniumsgryte på 1,8 liter. Den har plass til mer ved og avgir mer varme enn Bushbuddy'en Brukte Dremel med skive for å skjære Bunnen er laget av rista i en engangsgrill.

Hele 55l til en dagstursekk? Det var en stor dagstursekk etter min mening