Vinnerliste

Undertegnede har ikke vært i militæret og unnagjorde grunnskolen lenge for reform-97 slo inn. Dermed har jeg aldri overnattet ute vinterstid! I løpet av de siste to årene har vi hatt en Plan og investert i utstyr en arktisk ekspedisjon verdig. For tre uker siden passet det endelig med vær og andre planer og vi kunne ta en testtur. I mangel av hage måtte vi faktisk pakke i bilen og kjøre ut av byen. Ikke langt, bare over til Kvaløya og Håkøybotn. På med ski og pulk og vandre et par hundre meter inn i skogen. Rakk akkurat å få opp telt og tarp før det blei skjømt. Lett snødrev i lufta gjorde at opplevelsen blei autentisk. Kvelden blei brukt til bålfyring og teststeiking av scones på stormkjøkken. Med 1-2 minusgrader i lufta blei ikke soveutstyret akkurat utfordret. Tvert i mot våknet begge i løpet av natta og måtte lufte/foreta lettelser i antrekk. Læringspunkter: Arbeidsgrop i fortelt er en fantastisk oppfinnelse. Nesten så jeg vurderer å ta med spisspade på sommerturene. Arctic bedding bør kjøpes inn for å slippe all rulling og stapping morgen og kveld. (Begrepet "fillpower" beskriver forresten hvor mye 18 gjess omsydd til sovepose motsetter seg å bli stappet inn i et litt for lite trekk.) Dersom vi skal på lengre vinterturer må nok fruen lære seg å gå med pulk. Teltoppsett i løssnø krever bedre tomtearbeid for at vi skal få strukket teltet ordentlig. Veldig lurt å ha med kjele og kokekaffe slik at morgenfuglen @TerjeHhar noe å trøye seg med. Klokka er 21 og undertegnede sitter spent og venter på å få lov å legge seg. Fin og lett nedsnydd søndagsmorgen. BLT-sandwich uten all den ekle L-en og T-en.

Etter forrige tur fant @TerjeH ut at jeg måtte lære meg å gå med pulk. Da husets datter hørte dette var replikken "Men Mamma, du responderer jo svært godt på godbiter, så det bør være et overkommelig prosjekt." - Sukk. Etter et par runder i lysløypa med 15 kg verktøybag fra Makita i pulken (og litt skrå blikk fra de lokale hundelufterne) blei ny pulk satt i bestilling. Sist helg var det meldt regn i Tromsø så vi satset på at Snarbyeidet og Trollvassnova lå såpass høyt at vi fikk minusgrader. Som ekstra bonus fikk vi lånt oss aktuell nybil til prøvekjøring og ikke minst prøvepakking. Læringspunkter: Jeg kan gå med pulk, i allefall i lett terreng. Arctic bedding fungerte like bra som vi håpet på. Nalgeneflasker som varmeflasker er fortsatt en suksess. Vi bør vurdere å skaffe oss fleire plugger. Det kunne vært greit å ha skistavene tilgjengelig til andre aktiviteter og ikke vært like avhengig av lokal vegetasjon. Man kan hente mye god bålved i ei vending i en transportpulk. Undertegnede blei introdusert for nye vinterøvelser: "Ikke tiss i votten" (bestått) og "Ikke dett i arbeidsgropa når du har tatt ned teltet" (stryk). Man må huske på å drikke nok på vinterturer (gjentakende punkt) Vi er spente på hvordan det er å legge seg natt nummer 2 når teltet fortsatt er fullt av is og kondens etter natt 1. Det får bli neste tur. Nye Rav4 har forresten fint plass til to transportpulker med stivt drag, to par Arctic bedding, to par fjellski og halvpakket telt. Pulkene ser jo litt voldsomme ut, men det er stort sett bare luft. Formiddagssola er selvfølgelig erstattet med tett skydekke og sidelengs nedbør på grensa til sludd. Nybegynnerfeil nummer 1: Glemte å vokse fellene før start. På vei inn i minusgradene begynte det selvfølgelig å ise. Heldigvis har fjellskiene "fastmontert" sikle og det hjalp å vokse i etterkant. Ellers hadde nok turen blitt kortere. Tester ellers ekte ekspedisjonspakking med teltet pakket med stengene i. Sånn i tilfelle vi svingte feil og havnet på Nordpolen. Instagramvennlig aftenstemning. Et par km forbi Trollvassbu og et par hundre meter unna løypa fant vi oss et skogholt med ly fra vinden. Litt bedre strekk på teltet denne gangen (bedre underlag). Morgensol som varte heilt til bålkaffen var ferdig og jeg var klar til å komme ut av teltet. Denne gangen turte jeg å koke i teltet. Se, så fin kjøkkenbenk! Skiftende vær på heimturen også, men nydelig føre med nysny på fast underlag. Når vi nærmet oss hovedløypa møtte vi akkurat "toget" med turgåere som hadde tatt skibussen til Snarbyeidet om morgenen og var på vei over fjellet til Tromsdalen. Våre tanker går til de to som ikke hadde sjekket skisporet.no og planla å skøyte heile veien (35 km i 10 cm nysny...)

Ikke i dag, men i går ble det ny tur med sykkelen. Etter flere værmessig fine dager, men med kraftig nordavind, så altså gårsdagen mye bedre ut. Har ikke tatt runden om Kroksund bru hittil i år så da blir det første tur dit nå i år. 8 minus på morrakvisten så jeg drøyde frokosten og lot sola få gjøre jobben sin. Et par timer senere la jeg i vei sydover. Det var småkjølig og den vesle vinden som var hadde jeg i ryggen så det gikk greit unna. Etter en halvtime begynte det jammen å snø, men det var over like brått som det kom. Flate fine partier langs spredde gårdsbruk på østsiden av Hemnessjøen. Ved Ydersbotn slår jeg inn på Fv123 og nærmer meg kommune og fylkesgrensa. På en høyde i nærheten av Basmo Fort forlater jeg Akershus og tråkker inn i Østfold fylke. Ved Kroksund bru er det på tide med en pause. Brua går som navnet tilsier over Kroksund. Kroksund er et smalt parti i en litt lengre del av vassdraget som nordafor breier seg ut og heter Skulerudsjøen og sønnafor blir til den store innsjøen Rødenessjøen. Rødenessjøen strekker seg helt ned til Ørje og slusene som forbinder denne gamle ferdselsåren med Øymarksjøen og vannveiene videre nedover mot Halden. Men jeg skal ikke lengre nedover i dag og stopper her for en pause med litt vann og ei ølpølse som jeg tar stående med utsikt nordover mot Skulerudsjøen. Et stadig kjølig drag i lufta sørger for at pausen blir kort og snart er jeg på sykkelen igjen. De siste kilometerne har veien ført meg østover, men i det jeg møter Fv125 bærer det nordover. Veien slynger seg gjennom skog og langs Krokselva og gir godt le for vinden som stadig kommer fra nord. Etter en stund ruller jeg tilbake igjen til Akershus fylke og tar fatt på de siste milene hjem. I nordenden av Skulerudsjøen ble det litt strandsykling. Det var morro, men både mykt og tungt så tiden ble heller brukt på nok en pause. Sola varmet fronten, men ryggen var iskald så her er det bare å komme seg på sykkelen igjen. Det siste strekket tråkker jeg på mens jeg gleder meg til en varm dusj. Alt i alt en fin tur som i følge den nye appen jeg har tatt i bruk ble på drøye 56 km.

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Besøk Jens Kvernmo på nett Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Podcasten Uteliv samarbeider med: Camp Villmark Norges største villmarksmesse ( Norges Varemesse 26. til 28. april 2019) Gå til Podcasten

Er litt treg i avtrekkeren og får aldri lagt inn samme dag som jeg er på tur. Nå har det da vært lite turer å skrive om på noen måneder, men bestemte meg endelig for tur til Dåapma, kommunetopp i Roan lørdag. Tidlig avgang med ferga fra Flakk kl 0700. Greit å beregne god tid når man skal på tur alene! Parkerte på Momyran parkering. Hadde på forhånd ringt og hørt om det var kjørt scooterspor opp til Dåapma, som jeg hadde lest pleide å bli gjort. Fredag kveld sa den hyggelige mannen jeg var i kontakt med at det dessverre var for lite snø til at han hadde fått det til. Veldig lite snø i starten, så jeg hadde forståelse for at det ikke hadde gått. Vel over den første myra var overraskelsen stor da jeg likevel fant et scooterspor, riktignok tint opp endel- men et spor jeg kunne følge ihvertfall, så jeg slapp å ha nesa i kartet hele tiden. Veldig vekslende snøforhold, bra jeg startet tidlig så det ihvertfall var hardt det lille som var noen steder. Første kjappe stopp tok jeg ved hytta som ligger i kanten ved nyvatnet. Strålende sol, så her måtte det solkrem på. Brukte vel en time ca inn dit. Her var scootersporet fint og tydelig. Jeg gikk etter spor til en bruker på en annen nettside, og hadde sett at han gikk over de neste to vannene. Jeg er redd for mye rart, og en av tingene er å gå på is. Svigersønn hadde fortalt meg at det var 40 cm tjukk i på omtrent samme høyde i Selbu, men svigermor var fortsatt skepp. Så da jeg kom til Litlnyvatnet, og scootersporet gikk over vannet- ble jeg skeptisk. Ikke visste jeg hvor gammel sporet var, og ikke hvor tjukk isen var. Våget meg utpå, ikke noen knaking, ikke noe overvann, bare snø. Så da skyndta jeg meg over Å gå på tur alene er ikke like motiverende som sammen med noen. Turen blir både lengere og kjedeligere. Og da jeg kom til Skurvvatnet savnet jeg virkelig noen å ta avgjørelse med. Sporet på gps sa en annen vei over vannet enn scootersporet. Jeg følte scootersporet var det tryggeste, hadde vannet holdt en scooter måtte det vel holde meg også. Så skrekken ble stor da sporet svingte rundt og tilbake midt utpå vannet! Målet var i sikte,skiløperen var skrekkslagen.....men f.....heller. Redselen var nok mest at jeg var alene om noe skulle gå galt. Og isen knaka jo ikke,det var ingen tegn til at den ikke skulle bære. Så da fortsatt jeg, og gikk i kanten av vannet etter at jeg kom i land nedenfor høyde 555, før jeg kom meg inn i sporet til gps igjen. Var på toppen 1301, dønn sliten. Først skitur iår, og utrent som fy. Vurderte derfor at Finnvollheia utgikk, jeg skulle tross alt komme meg tilbake også. På retur hadde partiene med lite snø blitt enda verre, og det ble endel av med skiene innimellom. Det er bra det er meldt kald fram til påske, ellers tror jeg skiføret er over i nedre del av løypa ihvertfall til da. Tidsbruk: 6 t 57 min og 28,3 km. Konklusjon: kjedelig å gå alene men mestringsfølelse over å fullføre. Masse ny læredom i å finne fram, og det var gøy!

Nyter snøen i Troms, enda masse av den😊 Fantastiske skiforhold på øyas høyeste topp Vanntind (1031).

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Denne tråden begynner å bli et par år gammel, men vil gjerne dele litt av mine erfaringer dersom noen titter innom for råd. Jeg er selv 163 cm/56 kg. Mange sekker jeg har brukt opp igjennom har ikke hatt smalt nok hoftebelte, spesielt da jeg avtjente førstegangstjeneste var dette et problem. Med 20-30 kg på ryggen kan det fort oppstå svært plagsomme trykksmerter. Jeg lærte meg dermed et par teknikker og triks som jeg bruker selv om jeg har en sekk som passer min rygg og mine hofter perfekt i dag (Gregory Deva 70). Som flere har nevnt ovenfor i tråden er trykkavlastningsplaster et godt alternativ, men ikke noe jeg har brukt spesielt mye, selv om det funker utrolig bra til sitt bruk. Jeg har benyttet meg av gamle ligge-/sitteunderlag som jeg har klippet til ønsket form og festet med sportsteip o.l. Grunnen til dette er at jeg enkelt kan ta dem av og tilpasse etterhvert som jeg går/behovet endrer seg. MEN, siden jeg ikke lenger har behov for å bygge ut beltet for å få det til å passe nogenlunde, er det én ting jeg fortsatt gjør; jeg bretter et par tykke ullsokker dobbelt (lignende Forsvarets raggsokker) og fester på innsiden av hoftebeltet med sportsteip eller noe annet egnet man har for hånden. Dette laget med ekstra polstring motvirker/demper trykksmerter over hoftekammen veldig bra, og er en grei quick fix på langtur.

400 højdemeter på knapt 57 km svarer til 0,7 %. Her i den del af Danmark, hvor jeg bor, ville vi kalde det en forholdsvis flad rute, hvis vi tager racercyklerne og kører på asfalt. På mountainbike ville vi kalde det ekstremt fladt. Hvis vi hverken gør noget specielt for at få mange højdemeter eller for at undgå højdemeter, er det meget normalt at lande på knapt 1 % (på racercykler på asfalt), men hvis vi gerne vil have højdemeter, kan vi sagtens komme over 1 % i gennemsnit for en rundtur, hvor vi slutter samme sted, som vi startede. På mountainbike bliver det oftere 2-3 %. Selv om jeg bor i en forholdsvis kuperet del af Danmark, er det mit indtryk, at området øst og sydøst for Oslo er betydeligt mere kuperet, så umiddelbart ser det ud til, at du har gjort en stor indsats for at finde en flad rute.

Tusen takk for tips! Jeg sto lenge på xxl i dag og vurderte hot pan vs steikehelle. Nå sitter jeg på toget hjem med steikehelle. Men jeg liker hot pan også. Mulig den også skal bli med hjem når feriepengene kommer...

En teleskopstang har det ene leddet tredd inni det neste, slik at den blir gradvis tynnere for hver del. Det betyr at den ytterste delen blir svært tynn, og tar uforholdsmessig mye av flexen når man spenner opp stanga. De innerste leddene blir tilsvarende stive. Jeg har selv en sånn Shimano Exage, og den går jo greit å fiske med, men den er langt dårligere enn de nevnte 5-delte over her. Der kan aksjonen (spennet) fordeles langs hele klingen, slik at stanga kan spennes opp helt til snellefestet. Det betyr mye når man kjører fisk, og kanskje enda mer når man skal kaste med sluk opp mot øvre vektgrense for redskapen. Når tuppen tar uforholdsmessig mye av bøyen ved kast, så blir det veldig stor belastning. Skulle gjerne sett statistikk på hvor mange teleskopstenger som er knekt i ytterste ledd..

Jeg ville valgt den som satt mest behagelig på. Er jo så liten forskjell på de to der. Personlig ville jeg tatt Bitihorn for Fjørå så ut til å ha for mye sæggeræv for min del. Jeg liker at klærne sitter godt på uten masse løst stoff.

Var slik jeg "fant" ut at det var enklest å gjøre det selv a_aa, men det funker bra å brette inn fotenden også, eneste køddet er om du har slik pinne "montert" da spretter den ut eller brekker når du bretter inn fotenden. Så det er nok flere veier til ROME. Man må finne sin måte å gjøre det på

Hot pan er fin siden den kan henges opp. Den er i aluminium og har teflonbelegg så pass på at det ikke blir for varmt.

Ta heller med for mykje enn for lite første turen! Om det gjer flytta litt mindre elegante så får det heller være. Eg høyrte på anbefalingar frå ein erfaren venn før mi første lange rute (via Lara). Då endte eg opp med å ha mindre utstyr enn ønskeleg og måtte ha større avstand mellom sikringene enn eg var komfortabel med. Det motsatte er nok å foretrekke i starten

Eagle Products Hot Pan https://www.xxl.no/eagle-products-stekepanne-hot-pan-gra/p/1043965_1_style

Jeg har i alle år brukt en vanlig Trangia stekepanne. I løpet av 30 år har jeg kun kjøpt 2 stk. Det viktigste er å ikke bruke metall ifm matlaging.

En solid steikehelle i støpejern er fint på bålpanne.

Fant noen tipsvideoer i Draumr-XL-tråden hos HammockForums.net Innlegging skrått fra siden, istedet for å brette opp fotenden: Noen foreløpige videoer i en google-mappe fra Amok (som lover en opplærings-vlog av høyere kvalitet etterhvert): https://drive.google.com/drive/folders/1dKFyVqlRS5JjJ3d3AIwwQJUUOAh_OA2x?usp=sharing Selv fikk jeg pakken på mandag, men har ikke tatt meg tiden til å sjekke den ut ennå - det blir forhåpentligvis tid til å gjøre det på ordentlig vis i helgen

Underquilt fra Isbjørn.no https://isbjorn.no/produkt/underquilt-til-hengekoye-var-sommer-host/

Nei, det finnes ikke vaksine mot borreliose. Men hvis du kommer tidlig til behandling er det stor sjanse for at de tar knekken på bakterien. Uten behandling (eller for sen behandling) kan du få store plager resten av livet. TBE skyldes et virus, og det finnes ikke behandling hvis du først er smittet. Mer her: https://www.vaksine.no/vaksinasjon-og-malariaforebygging/skogflaattencefalitt/

En Berkley 10`6 i 2-12 gram. Var ute nettopp for å kjøpe en Shimano Beastmaster 5/6 delt i 7-21 gram men shappa var utsolgt 😕

Hva med Keipen? Jeg har kun gått på sommer. Du kan jo Google den. 🙂

Shimano Exage BX S.T.C Tror jeg fikk min teleskopstang for 10 år siden. Fortsatt favoritt, og ekstremt liten.

Forrige uken ble brukt til plankebæring i den lokale fjellheimen. Når man har bært en plank 1 km og ser tilbake til stabelen ved veien er det litt motløst, men god mosjon. Har de siste 2 dagene vært en del på ski innpå land, og i dag var jeg en tur inni Børgefjell NP i Simskardet. Mildværet tidligere i vinter har tydeligvis vært voldsomt, for mye av isen i Simskardelva hadde løsnet og lagt seg nede ved sommerparkeringen. Elva som her er ganske smal her har meterhøy is som har lagt seg lagvis. Har vært store krefter i sving. Lite snø egentlig.

For de som er interessert, her er en film jeg laget fra min og en kamerat sin kanotur i Canadas villmark i fjor sommer. Turen var på 52 dager, og gikk gjennom totalt urørt villmark. Det ble vandringer i fjellene og vi padlet 300 km på en elv som heter Hart River. En fantastisk tur! Hart River del 1 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=o1Tm7zaSsiQ&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=2 Hart River del 2 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=VLhQJyBzjUo&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=3

For meg er skiseil noe som benyttes når man skal på langtur med pulk og må forflytte seg under dårlige forhold, F.eks en 5 kvm. Skiseil har mer kontroll, men også mindre fleksibilitet. Om du har lyst til å leke eller bare forflytte deg sporadisk (lokalt eller dagsturer) er kite mye bedre. Bevegelsene du kan foreta på ski er mye større og vindrangen bedre. Og du plukker opp vind mye bedre om terrenget er litt kupert, eller du skal gjennom "bevokst" område. Sjøl er jeg turkiter og til pulketur f.eks på hardangervidda, kjører jeg en 6/8 kvm og 12 kvm. 12 kvm går fra 3-12+ sm dersom vinden er relativt stabil. Er det fortsatt okei vind kjøres 6/8 kvm opp til 16-17 sm, blir det verre er det som regel å pakke ned, da det føyker for mye eller vinden blir ustabil. Med skiseil og sikt kunne du da forsatt videre. Lokalt (Lillehammer) og har jeg til gode å se folk som kjører skiseil, så tenker det har ett relativt smalt bruksområde innafor ekspedisjon, tur i dårlig vær hvor man må forflytte seg hver dag. PS: kiting med sekk funker dårlig, vil tro det heller ikke er særlig ok med skiseil. Sjøl har jeg Ozone Access 4,6 og 8, Flysurfer Outlaw 12 og en oppblåsbar jævel på 17 kv som jeg er redd for å bruke 🙄. Alle har okei depower og rask release. Flysurfer har 5th line som fungerer veldig bra (tar ut all kraft). Jeg tar ikke mye film, men her en med 12kvm på tur i koselig variert fjellterreng, hvor jeg tryner og løser ut kite, kjører fast i tre pga lite vind, og cruiser på flater (40-50 km/t) og kjører kontrollert over Neveltoppen med stein og 14-15 sm i vindkasta:

Har hatt Zpacks zero variant. Har golite Jam. Begge er laget slik at det ikke er lufting mot ryggen. Dattera sa på en tur, "pappa - sekken din lekker" så du blir våt på ryggen. Kjøpe derfor Zpacks arc blast. Den er mye bedre, men litt mere krevende å pakke.