Vinnerliste

Lørdagens utflukt foregikk med hund og slede (for første gang). Trivelig med drahjelp selv om vi på to føtter ikke fikk trimma oss noe særlig på denne turen.

Tok en helgetur til Dollajavri, kjempegodt å få startet fjellsesongen igjen etter mye iskaldt og dårlig vær. Fredagen gikk for det meste til å fyre hytta varm og tørke vegger og tak, for det var ca 1cm med rim på veggene. 😂 Lørdagen var det knallvær og sol så det ble mye fisking men det var ikke spesielt godt bitt da. Fikk vel 5-6 fisk i løpet av dagen før vi måtte komme oss inn i hytta pga regnvær og sterk kuling. Søndagen gikk til pakking og vasking av hytta. På turen hjem stoppa vi på ett vann, og da skal jeg si at ørreten var bitevillig! Jeg har aldri fått så mye ørret på isen før! Største fisk på denne turen ble en røye på 1060g. Fiskene er godt fordelt rundt til familien slik at de også får smake litt av det fjellet har å tilby.

Du må enten ta ut simkortet, eller restarte telefonen og ringe 112 før du taster pinkoden som åpner kortet. Da kan telefonen bruke det tilgjengelige nettet. Med andre ord: En telefon uten fungerende simkort kan ringe 112 uansett hvilken nettoperatør som har dekning der du er. Det er en passe genial funksjon, noen har brukt fornuft da de fant på det :-)

I den svært seriøse og dramatiske serien "Fruktspising på toppene" kommer denne gang en dobbelepisode - med både eple på Vardeggen og appelsin ved varden på Ulriken, begge i anledning dagens tur "Over vidden" Skyene hang igjen mye lenger enn værvarselet tilsa i byfjellene øst for Bergen, men turen var likevel flott - og på slutten brøytet sola seg gjennom skylaget

Det er litt mer komplisert enn det dessverre... Dersom du ringer 112 fra låst telefon, vil den bruke alle operatører sitt nett. Så om din operatør ikke har dekning, men en konkurrent har, kommer du allikevel igjennom. Også viktig å være klar over at om du forsøker å ringe 110 eller 113 fra låst telefon, vil dette ikke fungere. Det er kun 112 som fungerer på denne måten.

I noen tilfeller kan det være lurt. Går en historie her på bygda om ei dame som gikk seg vill på krokskogen. Men hun hadde dekning og ringte en som var kjent i område. Hun måtte beskrive hvor hun hadde startet, og hvordan signalet på telefonen var, og hvordan det så ut rundt henne. Det var blant annet et litt spesielt tre der, og hun fikk beskjed om å stå under det og vente, rykte sier at han var der i løpet av kort tid. Så lokalkunnskap fra i dette tilfelle en jeger, kan komme godt med. Selv en lettpakker, kommer langt med en liten sitteplate og en enpersoners vindsekk/nødteppe. Sitte tørt uten vind hjelper mye. De som går uten utstyr er ikke lettpakkere i mine øyne.

Om jeg lukker øynene kan jeg høre en lettpakker skrike i smerte helt herfra...

Har påbegynt en underdyne av en gammel sovepose. Posen har både høyre og venstre glidelås, så klipte til et hull i fotendten og sydde rundt kanten med meterstoff. Da kan den brukes både i dynemodus og i "pod" modus. Tanken vidre er å slå inn noen maljer eller noe i hver ende for å kunne bruke noe strikk til oppheng. Pent blir det neppe, men posen ville ellers gått på dynga. Det er dermed et ypperlig prosjekt for å teste konseptet underdyne.

Ringebufjellet med frue og ungene. +2 til -4.5. Topp tur!

I dag sa jeg opp jobben. Litt uvirkelig og skummelt, men mest av alt føles det riktig. Takk alle tilbakemeldinger her inne. Det har absolutt vert medvirkenden til valget jeg nå har tatt.

Jeg har som mål å gå på 200 lokale fjelltopper i år. I dag var jeg på nummer 15. Sesongstarten har vært svært tung, men alt for mye vær og alt for mye snø. Toppene er lite egnet for skigåing i dypsnøen, så det er brukt en kombinasjon av fjellski, høye gamasjer, piggsko, truger eller høye fjellstøvler. I dag gikk jeg med skisko til en topp på bare 150 meter. Jeg var der den 16 januar også, da var det dyp snø, men nå var den snøen blåst bort. Det er ingen is under snøen, og myrene er fortsatt våte, så lett å tråkke seg våt. I går var det finere forhold. Hadde en plan om å komme meg på toppen av Torghatten med ski på sekken, bare for å ha gjort det, men skiene ble parkert nede i fjellsiden, så gikk jeg opp på beina. Bratta var snølagt men uten is. Ganske tungt, men godt når man er oppe.. Når jeg nå ser på bilder fra disse turene så har jeg nesten glemt de. Det var et gammelt sagn om at en vikinghøvding her ute kappkjørte med Olav Trygvasson ned dette fjellet. Hver sin lysst!

Temaet er vel diskutert opp og ned i mente flere steder allerede, men jeg prøver meg: Som de innvidde allerede vet så er 75mm-oppsett det eneste som gjelder på ski. Her kan vi dele tanker og erfaringer om eget oppsett, nyheter på markedet eller bare mimre tilbake til Tua-ski med Asolo Extreme.

Hei, Jeg kjøpte meg en brukt Garmin GPSmap 60 Csx til 500,- på finn her før jul. Det viste det seg at det stod noen gamle batterier i den som hadde lekket og irret i filler den batteri greia (vet ikke hva det heter) helt nederst på GPS'n. Legger ved bilde her på hva jeg mener. Er det noen som har en Reodor Felgen løsning på hvordan jeg raskt og billig kan fikset denne? Den delen jeg har sirklet rundt her er altså ødelagt og borte.

Samme greia. Hagan. Lengden husker jeg ikke. Søk litt rundt og se på skiene de selger og se om noe kan passe deg. Ellers bare hører du direkte med de. De er nok mer kompetente enn meg på å anbefale lengde og modell 🙂

En alternativ kombo for de som ikke tenker på CO = ute i det fri; En ETA pot passer fint og blir som vindskjerm også. Kokte 6 dl kaldt vann på 5 min... ( i 5 grader)

Jeg har ikke på roaming så jeg vet ikke om det blir samme sak. For meg blir det uansett enklere å gå fra låst enn å bla i menyer etter den roaminga. Den er jo også lettere å komme til uansett tilstand.

Pulseringen kan du stort sett bli kvitt ved å stenge litt/skru litt med klokken på ventilen på pumpen.

Her er da min erfaring helt motsatt. Isbor er håpløse å slipe selv. Er mekaniker med tilgang på alt av slip og poleringsmaskiner men skjærene mine blir levert til fagfolk med riktig slipemaskin. Her nok problemet profilen, er man i stein så er det blitt bittelitt feil i selve vinkel og stigningen på boret, da biter det ikke selv om selve skjæret er skarpt

https://www.hammockforums.net/forum/showthread.php/44808-Another-sleeping-bag-to-underquilt-mod Bilder kommer kanskje senere når den er operativ. Det blir vel en latskapsversjon av denna; Ehrm,lenken havna øverst. Er på telefon så lager den være.

Husket at jeg hadde lest dette.... hentet fra: www.berniedawg.com/berniedawg-silent-damper-cap-instructions/

Er jo ikke reodor felgen løsning da 😂

Lage noen nye kontakter med å forme og tvinne litt kobbertråd?

Billigere frakt herfra sist jeg handlet i januar. https://i.materialise.com/en/shop/item/berniedawg-omnidawg-for-primus-omnifuelstove

Følgjer denne. Skal sette 75 mm på eine paret mitt med fjellski, men når Crispi og Alfa sine modellar ikkje høver vert det vanskeleg med prøving av sko, også for meg her på Nordvestlandet.

Jeg kjøpte berniedawg til min omnifuel. Den fungerer veldig fint. Ikke hatt noe problem med at den setter seg hardt fast. Men jeg har bare laget enkel mat og kokt kaffe så langt så primus har ikke vært i bruk så lange tiden pr gang.

Har brukt Andrew med innersko som kan tas ut i tre sesonger. Var egentlig en "nødløsning" fordi Lundhags var utsolgt og det var sterkt behov for skisko der og da siden Lundhagsskiskoa hadde begynt å skille seg fra sålen, og fruen og jeg skulle til Svalbard. Var det eneste alternativet jeg fant med innersko. I forhold til støtte gruser de Lundhags, er som en ny verden i ft. støtte, men de er også tunge og krever i mitt tilfelle at jeg er nøye med snøringen. Er kjøremessig det beste jeg har hatt, men da er sammenlikningen Lundhags Husky, Crispi Super, et par lave Garmont og et enda lavere par jeg ikke husker merket på. Har stort sett trekkvillig hund i band så jeg går nok på en litt annen måte enn de som kun går for egen kraft og sånn sett vil jeg tippe at man vil mene at de er litt stive og tunge. Men: Bestilte de og fikk de i posten, førsteinntrykket var bra, men sålen var noe grovtilpasset i front og gnisset mye i Voile (dog, jeg bruker str 48, så tilpasning i binding er et kjent problem) etter noe bruk oppdaget jeg at sålen hadde begynt å løsne. Tok kontakt med butikken da jeg tilfeldigvis var på Gjøvik i et møte, og fikk nye på stedet, de har holdt gjennom to sesonger så langt og viser egentlig ikke tegn til slitasje - samt at de passet mye bedre i fotjernet. (Tror sånn sett de jeg fikk først var lagd av en sliten skomaker en mandagsmorgen etter en rangel.)Tar tid å gå inn. Mitt favorittoppsett var 75 mm rottefella med kandahar, den synes ikke Rottefella at det er noe vits i å produsere (det kunne da for svarte ikke være så vanskelig å selge 75 med de ørene istedetfor den uten - de er jo ikke i veien for de som ikke har sett lyset) , så da det siste parret knakk måtte jeg over på Voile. Det gjør nytten, og gir jo noen andre muligheter. Dagens oppsett på hovedskia er voile 3 - pin cable på ei plate på en cm fra Rottefella (plata hentet fra ei ski i kategorien i neste avsnitt), står på Åsnes Kongsvold. Brukes med Andrew eller Lundhags når de har vært til skomakeren. Som aktiv skrotsamler har jeg plukket med meg mange ski med 75 mm bindinger, og har nå tenkt å prøve ut Riva 1 på et par treski, samt har treski med standard Kandahar, det funker greit nok det. Har også et sett Riva 3 som skal testes ut, hovedsakelig som ren gå binding med Lundhagsskoa. Fant også Rottefella Chilli på et par brede toppturski jeg plukket med meg fra gjenbrukscontaineren som skal prøves ut når snøen kommer tilbake. Fruen prøvde voile 3 pin, men endte opp med å få satt på Riva 3 igjen da Voile ble for stivt med fjæra på - Lundhags sko.

38 kilo er nå ganske så normalt for både alukanoer, glassfiber med litt styrke, polyetylen og annet billig materiale. Hadde fire helt like av utseende og størrelse - hjemmelagde glassfiberkanoer i speidergruppa i sin tid, vekta var svært forskjellig, fra den letteste på rundt 20 til den tyngste på over 40. Den siste kjøpte jeg ut da det ble investert i nye, og den ligger ved et lite fjellvann, året rundt og tåler det meste, så lenge hele relingen ligger på bakken. Men det var et h..... å få den 7 km inn i fjellet, selv om det foregikk på snø.

Send henne en melding da vel? Hun er jo på sosiale medier 😌

Et poeng jeg nylig fikk servert om den 113-appen. Den forholder seg til operatøren du har valgt på telefonen. Så hvis du da ikke har dekning, kan det være lurt å bare drite i app, og ringe fra låst tilstand på telefonen. Da åpner alle nettene seg. Så der er en begrensning med de appene som kan være lurt å være klar over. Det hjelper jo ingenting at appen ser hvor du er, hvis du ikke kommer gjennom for telefonen tror du ikke har dekning.

Jeg har lastet ned GPS to SMS app, samt registrert nr mitt på Nød-SMS . Da kan du sende din posisjon selv om du bare får et blaff med SMS dekning. Mange av de vanlige appene må ha 4G for å funke.

Ja, var brann i et hus, og en mann fikk lov til å gå en rask tur inn i stua for og hente en ting som burde reddes. Dette var i jula, og han kom ut med juletreet. Så vi er ikke veldig rasjonelle i noen situasjoner.

Bra turvær og en smak av vår. Vinter eller vår? Det var spørsmålet da jeg skulle kle meg til lørdagens tur. Været avgjør også ofte hvor turen skal gå. Ute var det 6-7 grader og det blåste en del. Nok til at døra smalt igjen bak meg. Bestyrerinnen skulle også på tur, men hun ville kjøre til Tysvær for å sjekke hvordan det går med oppgraderingen av hytta. Det er alltid noen dager i mellom vår og vinter, der det er vanskelig å finne den beste turen for dagen. Snø og is betyr sjøkanten. Med varmere vær er det mulig å ta en tur både på høgjæren og i Dale/Li området. Da døra smalt igjen bak meg, forsvant alternativet Høgjæren fra mine planer, og da måtte det bli en rundtur fra Dale eller Gramstad. Det er ikke helt greit å gå oppe på høgjæren i vind. Det kan bli både strevsomt – mye oppoverbakke selv på flatene, og kaldt. Vinden gjør det kaldere enn gradestokken viser. Usikkerheten rundt være og forhold gjorde seg også gjeldende på klesfronten. Skulle jeg ta «lang under» - som er skikkelig greit ved lav temperatur og regn, eller skulle jeg kjøre «sommerbekledning»? Jeg valgte vinterklær. Noe som viste seg å være helt feil, da jeg valgte å ta den vanlige turen rundt Lifjellet. Det ble varmt. Selv med lufteglidelåsene i buksa helt oppe. Jeg kunne kjenne vinden på parkeringsplassen da jeg startet, og det var passe kaldt inne i skogen – til jeg fikk opp dampen. Etter å ha gått ut langs sjøen, ble det lettelse i antrekket, og resten av turen gikk i bare ullblusen. Litt kaldt helt øverst, men helt greit. Det er vinterferie. Det kunne jeg se alt på parkeringsplassen. Selv om det var lørdag, så var det en masse biler da jeg kom. Utover langs sjøen gikk det et par i omtrent samme fart som meg. Jeg gikk forbi i Bjorhamn der de hadde en liten pause, og siden kunne jeg høre at de var bak meg. En stund etter kom det stor følge i mot. Det var unger og voksne, og de hadde startet på Li og ville ta rundturen, men opp Revesdal. På toppen satt det flere følger, og det røykte god fra et bål. Jeg kunne ikke akkurat lukte stekte pølser, men det så ut som det var mat på gang. Jeg snakket også med en gjeng nede ved Dalevannet, og ved demningen var det vafler – og pølser på gang. Nede på Dale, var det flere biler enn da jeg startet. Det var nesten fullt på parkeringsplassen, og det var fler enn jeg som var ferdig med turen rundt klokka to. Jeg mente det gikk litt fortere denne ganen enn forrige tur. Nå skyldes det sikkert føret, det var antakelig noe tørrere denne gangen. Likevel var jeg fornøyd med at jeg en del av turen kunne holde farten oppe uten å kjenne for mye i akilleshælen. Hvordan det går i morgen få vis seg. Jeg håper å komme tilbake i god gammel form i løpet av våren, selv om det egentlig ser mørkt ut. Det er ikke helt greit å plutselig bli «gammel» - som han sa, gutten jeg traff i henget ned fra toppen: «Er det greit å gå slik når du er så ga....» Han fullførte ikke helt spørsmålet. Dagens ungdom er i det minste høflige. Les hele artikkelen

Jeg kjenner ikke til hvordan andre turistforeininger "oppfører" seg, men når det gjelder mye av det du nevner i det første avsnittet, så er min lokalforeningen med sine lokallag (turlag) (STF) mye "sterkere", har mer tyngde og kan dra på flere "ressurspersoner" enn det DNT kan. (DNT er der hvor foreningene sammarbeider, lager fellesordninger, drar i samme retning og liknende i store saker). Overfor "myndighetene" teller kjøttvekta og DNT har 300.000 medlemmer, og det betyr at DNT som fellesorganisasjon står lang fremme i køen når det gjelder midler. Om dette er "rimelig" og rettferdig får andre vurdere. For egen del er jeg glad for at STF får tippemidler til bygging av hytter. - Jeg mener tippemidlene er den eneste stor posten som kommer fra "sentrale myndigheter" - i tillegg kommer det av og til midler til spesielle tiltak - ofte penge til tiltak som går ut over den enkelte foreningen grenser/område. Det er bare i STF jeg kan påvirke og velge styre. Det er STF som organisajon, som stiller i DNT.

Vintertur Gausdal Vestfjell dag 5 I dag kom turfølelsen virkelig og det er jo litt typisk når turen går mot slutten. Larsen sto opp i sjutida som vanlig, mens jeg sov godt til over ni. Luksus å stå opp til god, varm stue og kaffe på termosen. Helt suverent. Etter frokost var eneste plan isfiske. Vi pakket en pulk og la i vei til Storfisktjønna. En rekke hull ble boret og vi prøvde alt fra Mormyshka til store røyeblinker uten resultat. Men, så, plutselig napper det på blinken til Larsen. Det napper kraftig et par ganger før den sitter. En herlig kubbe av en ørret. Minst 700 gram. Litt utpå kvelden sniker nok denne seg mot kiloet. Virkelig flott fisk, men det ble med den ene. Vi returnerer etterhvert mot bua, gjør opp fisken, salter og steiker den i rikelige mengder setersmør. Herlig! Etter en pause i bua spenner vi på oss skia på nytt og går til Storfisktjønna. Dessverre uten resultat og vi returnerer for å nyte siste rest av godsaker. I morgen går returen mot parkeringa på Synstgardsetra. Det er rundt 11 kilometer så vi håper på minusgrader og godt føre. Vi sitter nå i bua og kjenner litt på følelsen av at det er trist denne fine turen er over allerede. Samtidig blir det fint å komme hjem til familien. Dette er medisin i en hektisk hverdag med jobb og familie og vi er heldige som kan ta oss en timeout på 5-6 dager 😍

Jeg og en kamerat padlet denne turen som spede frilufts-amatører med en helt ny Ally i slutten av mai 2009. Så jeg skal ikke gjøre de store litterære krumspring i denne turrapporten. Jeg ser også at mine foto-egenskaper ikke står til sammenligning med de produkter jeg leverer i dag. Men det er en svært fin tur som jeg ser tilbake på med gode minner, og som andre kanskje vil få lyst til å gjennomføre etter oss. Vi ble kjørt opp til Gravatn/Langvatn av kjæresten til kompisen min, og vi lempet Allyen ut bakluka ved kanalen som forbinder de to vannene. Padlingen over Gravatnet gikk lett, og vi ankom enden hvor bæringen begynte. Her gjorde vi egentlig en stor blemme og begynte å bære tingene våre med en gang. Men vi opplevde senere at bekken som kommer ned er såpass flat nederst at kanoen kan dras med tau et langt stykke innover. Men det ble god trening da. Vi padlet forbi det vi antar er en tunnel til vannkraft. Det var andre rutiner med opprydning i gamle dager... Vel oppe ved Store Øyevatn satte vi kanoen utpå og padlet til andre siden for teltleir. Det regnet en del. Men vi våknet til opphold igjen neste dag. Vi dro inn til Tomannsbu på dagstur for å la armene og ryggene hvile fra padlingen. Vi var jo ikke kondisjonert for padling og en del muskler var vel støle. Vel fremme laget vi mat og snudde forsåvidt tilbake til teltet igjen. Regn og surt. Dette var vel i slutten av mai så all snøen var heller ikke smeltet bort. Det ble ingen fisk i Store Øyevatn, og heller ingenting i vannet nedenfor Tomannsbu. Tilbake til teltet så pakket vi sammen og forflyttet oss ned til neste vann, Litle Øyevatn. Heller ikke her bet fisken. Padleturen var ikke noe å skrive hjem om. Vi satte opp teltet i en liten skråning, som viste seg å være heller fuktig. Det ble en miserabel natt. Tredje dagen våknet vi til opphold, og etterhvert ble det strålende solskinn. Begge Stigesvatna ble padlet i solskinn, men uten at fisken bet på. Videre kanoferd nedover langs elva gav oss en bra bæring nedenfor fjellet Kjerringhalsen. På et tidspunkt fant vi også godt med tørt vierkratt som vi fylte kanoen med. Dette brukte vi til å steke pannekaker. Og pannekaker smurt med honning fra Tomannsbu smakte noe så utrolig utmerket i lunsjpausen! Fra Heinshølen og nedover padlet vi strykene og det var en svært begivenhetsrik opplevelse for oss ferske kanopadlere. Som bildet viser så brukte vi lunsjpausen i solskinnet til å tørke både telt og annet utstyr. Vi slo oss til ute på øya i Litla Myravatnet og min gode venn dro endelig opp en brunørret fra vannet. Denne bar kraftig preg av aldring da den var full av arr og skrukker. Men tynn som et slips. Mat ble den. Vi tok også frem pilsflaskene vi har unnlatt å unne oss i alle disse dagene. Stemningen med solnedgangen var virkelig verdt regnværsdagene. Fjerde og siste dag kastet vi loss og gav oss til på hjemturen over Stora Myravatnet. En distanse på rundt kanskje en mil med innsjø skulle forseres. På dette tidspunktet husker jeg at jeg sang Eddie Murphy sin "I want McDonalds, i want McDonalds" fra Raw eller Delerious filmene. Også husker jeg at da vi kom inn under granittklippene på Myrfjell så følte jeg meg utrolig liten. Det regnet litt, og regnvannet fosset nedover fjellsiden. Det gjorde et sterkt inntrykk å være i en liten båt under et slikt et massivt fjell. Selv om man i dag har vært på betydelig større fjell lenger nord i landet, så sitter minnene fast. Da vi kom mot slutten så så vi en grotte oppe i fjellsiden. Jeg har tidligere spurt på grotteforumet og det har vært folk oppom og sondert grotta etterpå. Men det krever klatretau og litt ekspertise for å komme seg opp. Kanskje noe for en Fjellforum ekspedisjon å sjekke ut? Vel fremme så gjenstod det en bæring på mange kilometer langs asfalt ned til bommen hvor vi skulle bli hentet. Men det var heldigvis en grunneier med en kassebil oppe ved demningen, og han gav oss skyss helt tilbake til Oltedalstunet hvor en stor elgburger ventet oss begge. Så da ble ventetiden til skyssen hjem ankom betraktelig kjekkere. Jeg er usikker på om minnene fra denne turen hadde vært like gode om vi hadde måttet bære alt utstyret ned til bommen i mange vendinger. Jeg fant dette kartutsnittet i samme mappe som bildene. Litt usikker hva pilene betyr, men ruta er i hvert fall inntegnet.

Strålende dag i dag, og mens nesten alle andre dro på skitur, tok jeg en trugetur til Gaupekollen i Maridalen. Det var mye og løs snø, og siste bratte stykket mot utsiktspunktet brøytet jeg sti, fin trim.

Kjennes ut som siste rest av trøblete mage etter Kilimanjaro-eventyret nå endelig har gitt seg, og da er det tilbake til hverdagen og nærturene - og det er da ikke så verst det heller Skulle vel gått Vidden i bakgrunnen, men men... Fin tur, godt med sol ☀️

En tur til den lokale fjelltoppen som sørger for å holde kroppen og hodet vedlike. En mnd siden siste bratte tur, så det kjentes! Avblåst og hard sny, men supre trugeforhold i nord.

Wow, skikkelig fine! Kunne selv tenkt meg noen rønning ski, tanken å lage selv har aldri slått meg. Så lenge det fungerer, som du sier Har selv laget noen slike, men fra materialle man har på bilruta. 400

Isolasjon til drikkeflasker etter inspirasjon fra @Hammer en tid tilbake. Billigste liggeunderlag fra Europris/andre, tape, og strikk fra liggeunderlag eller en skistropp med borrelås til å låse lokk. 100% fokus på funksjonalitet og 0% på utseende. IKKE like pene som butikkkjøpte, men kan gis en personlig look. 😁 Har fungert problemfritt når flaska har stått ute på bakken i -5C - -10°C° over lengre tid og når den har vært i sekken i -17°C som lufttemperatur. Vannet har ikke vært varmet opp før tur.)

Kom over en interessant artikkel om knivsmed Strømeng i Karasjok (han med samekniver), de har holdt på lenge. Dagens Strømeng er sjette generasjon knivprodusent og etterkommer etter slekten Aikio som kom til Karasjok fra Finland på 1700-tallet. De omsatte for 7 millioner i 2015, det er ikke dårlig for en liten nisjebedrift på Finnmarksvidda. De bruker karbonstål i de fleste knivene fordi de mener at bladet blir skarpere og lettere å slipe enn annet stål, og ikke minst viktig: det tåler hårde belastninger i sprengkulde. De får råstålet fra Tyskland, men de herder det selv, og mener at de er de eneste i Europa som induksjonsherder knivstål. (Det er en varmeprosess som optimaliserer mekaniske egenskaper som seighet og duktilitet i arbeidsstykker som allerede har blitt herdet.) Flott at slike små lokale bedrifter klarer seg i et ganske tøft marked. (opplysningene kommer fra en sak i avisa Nordnorsk Næring, des. 2018)

Den er støpt i glassfiber med bevernylon trekk. Den skal få Cordura, men det må jeg bestille fra Extremtextil. Jeg har noen bilder fra prosessen frem. Pluggen til formen. Den er laget av membranplater og mye glassfibersparkel Pussing og et lag med polyester og gelcoat Litt formgiving Da har jeg støpt av pluggen og fått en form til å støpe i. Ferdig støpt pulk og montering av sledebelegg. Dette er det samme belegget som er på hundesleder. Sying av trekk og stropper. Montering av aluskinne ,stropper og trekk

Da har jeg laget meg pulk. Det ble mye jobb, men er fornøyd med resultatet. Håper å få testet den i februar

Denne ble ferdig på lørdag...

Laget i går et stativ til alkoholbrenneren av en maisboks

Vedelsker som eg er plukka eg likevel nyleg opp nyutgava av denne klassikeren. Virkar temmeleg enkel, solid og idiotsikker.

Ref. Randulf Valle sin nyeste bok: Ett reinskinn har en r-verdi på mellom 3,5-4,5 avhengig av type og behandlingmsetode om det brukes som ett teppe. Som liggeunderlag med en mann på 80 kilo synker r-verdien til 2, og det tilsvarer ett underlag til sommerbruk eller varm 3-sesong. Jeg tipper selv, at hvis man ligger reinskinnet oppå ett oppblåsbart, eller inni ett stoltrekk sammen med ett oppblåsbart, så vil det ikke komprimeres like mye.

Du har kanskje siklet litt på denne også da? Les Stroud som har designet denne også http://www.helle.no/products/knives/wabakimi/

Det er det. Og Helle lager mange av de! Etter å ha tittet på disse videoene om Helle sin knivfabrikk og folkene der, Helle Knivfabrikk - Det finst ingen snarvegar til eit perfekt resultat www.youtube.com/watch?v=qGOjyRJz0KE Helle knivfabrikkar gjer suksess - NRK Sogn og Fjordane www.nrk.no/sognogfjordane/helle-knivfabrikkar-gjer-suksess-1.11971061 Helle - The Knife's Journey www.youtube.com/watch?v=hadgpin6LSU så bestilte jeg denne: www.helle.no/products/knives/temagami/ .... uff nei, jeg kan vel ikke kamuflere havelysten med nostalgisk patriotisme her. Den kniven har jeg lenge hatt i sikte, så hadde nok bestilt den uavhengig av den gode følelsen(!) de videoinnslagene etterlater. Har karbon utgaven (CA) av Temagami fra før og har lenge hatt lyst på den i laminert rustfritt stål, som en fremtidig følgesvenn når fisketur er planen. Det er den nakne sannhet ...

Med bestyrerinnen på utenlandstur, ble det endelig tid for den første skikkelige fjellturen i 2008. Sekken ble pakket, og denne gangen prøvde jeg å pakke lett. Som vanlig går den første turen opp Fidjadalen til Blåfjellenden. Jeg hadde håpet å kunne ta turen tidligere, men forrige uke ble det en kort lavotur, med tung sekk, i samme området. Været 17. mai var bra, men kaldt. Det trakk litt, men det var mulig å gå i bare blusen. Og når sola kom fram, ble det skikkelig vårstemning. Opp mot Månafossen, var det en del tilreisende turister som kikket overrasket på en enslig turgåer. Halvveis opp dalen går stien ned fra Gjertrudjuvet. Det fortelles at navnet kommer av at sønnen på Fed giftet seg med ei hulder med dette navnet, og at huldrene bodde her opp i fjellet. Jeg tror de bor der fortsatt. Og de liker ikke besøk. De siste 6-8 årene, har det rast ned store steiner, som har sperret stien. For 3-4 år siden, oppe i dalen, og da slik at to store steiner havnet mitt i stien. Du må bokstavlig gå rundt steinene. I de senere årene, har rasene kommet i Gjertrudjuvet, slik at stien må legges om. I år var det ikke noen nye ras her. Hadde de gitt opp å skremme meg ut av dalen? Det var da det drønnet opp i fjellet, og bare noen hundre meter lenger inne kom raset. Siden det var spor oppover, gikk jeg videre, men ikke uten å kikke nøye etter nye ras. Jeg hadde gått bak et par, som da jeg traff de på hytta, kunne fortelle at raset hadde gått mellom oss. Turen ned til Mån dagen etter ble ikke så begivenhetsrik, men gikk til gjengjeld i perfekt turvær med sol og forholdsvis kald. Det ble en lett og fin tur nedover. På vei hjem, gjennom Oltedal, kom uværet med sludd og hagel. Det la seg hvitt på markene, og temperaturen var ned mot 1 grad.