Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 12. nov. 2018 i alle områder

  1. 8 poeng
  2. Har ein dunpose som eg ikkje er nøgd med. Den har komforttemp på 7+ og er derfor ikkje varm nok for norsk sommar, og eg har frose mykje i den. Den er i tillegg "tung" til å vera så lite varm, 750 gr. Derfor vil eg ha ny pose, men ettersom eg har symaskin og overdrevet stor tru på egne ferdigheter så kanskje eg berre skal kjøpe meir dun og oppgradera posen? I tillegg har eg sett på quilt, pga mindre vekt og volum. Så derfor var målet å sy ein quilt ut av soveposen. Kjøpte derfor 350 gr 850dun som skal erstatte 270 gr 650dun. Quilten blir ca 130 cm brei oppe, 100 cm nede og ca 180 cm lang (dvs til nasetippen). Syr igjen nederste 50 cm til fotboks. Å sette saksa i ein dunpose er interessant oppleving. For å hindre dunragnarok så er det om å gjera å ha kontroll. Eg sydd saum ned langs kanten før eg klypte opp posen slik at duna ikkje føyk rundtomkring. Hadde nylonstrømpe eller tynn ullsokk framfor støvsugerrøyr for å hindre totalt dunragnarok. Fungerar utmerka. Under er nokre bilete, er no halveis i å tøme posen for dun. Duna eg tek ut skal inn i ein billegdunjakke som eg då kan bruke som skrotjakke utan å vera redd for glør eller kvister.
    4 poeng
  3. Ferdig sekk (med avtagbar topplokk). Sekken ble ca 900g lettere enn originalen og er 99% vanntett. Stoff i Hexcam farge er fra Ripstopontheroll, vannavvisende glidelåser fra Extremtextil.
    4 poeng
  4. Kroppsvekt spiller ikke så stor rolle for alpinski som det gjør for langrennski. Det som spiller en rolle (med tanke på brukeren) er lengden på skien, og bindingen som sitter på. Svært forenklet kan man si at en lang ski er mer retningsstabil, og derfor vanskeligere å svinge, og motsatt: kort ski svinger lettere. For nybegynnere så er det vanlig å ha en ski som er litt kortere enn kroppshøyde. 180-185 er nok lengden du skal se etter. 179 kan nok gå, men du må nesten se an skien hvordan den er. Det er ikke en standard på hvordan skien måles så det kan være at 179 er for kort i en modell, og passelig i en annen. Twin tip, "jibbeski", som er laget for kjøring i park bør du unngå. Disse har ofte bindingen plassert i senter av skien slik at den skal bli lettere å kjøre baklengs. Det trenger ikke du. For kjøring i løypene er det normalt carvingski som anbefales. Disse har god innsving som hjelper deg med å svinge. Twintip som er laget for off piste trenger du forsåvidt heller ikke. Det er sjelden nybegynnere kjører baklengs første sesong. Det viktigste er dog at bindingen ikke er plassert på midten av skien. Det er kun for dem som skal kjøre i park. Randonnee-ski er laget for å gå toppturer. Her er bindingene enklere i den forstand at de fleste ikke har noe avansert system for utløsning, og ikke alle har skistoppere, slik at det fall vil føre til at skien løsner og henger fast via stropp, eller seiler til bunnen av bakken. Det er også vesentlig dyrere ski og støvler, og bortkastet om du bare skal ta heis. Rocker og camber (normalt spenn) er også noe som brukes på alpinski. Rocker er rett og slett at skien er formet mer som en banan. Det gjør at den flyter lettere på løst føre. Samtidig gjør det skien mindre fartstabil og mer krevende å svinge (uten skrens) i fart. Carvingski har som oftest normalt spenn. Da vil spennet trykke i mot i svingene og man mister ikke fart mens man svinger like lett. Bindingen er også et viktig moment for deg. 115kg betyr at du bør ha en binding som kan stilles høyere enn DIN 12. Dette angir for lett bindingen løser ut dersom fall. Man vil at bindingen skal løse ut før en skader seg, men man vil ikke at den skal falle av i fart pga et slag. Jo hardere du kjører, og jo tyngre du er, jo høyere DIN. Du kan sikkert klare deg med en binding som går til DIN12 den første sesongen, men etterhvert som ferdighetene stiger bør du sannsynligvis ha noe som går høyere. Men det er jo litt relativt. Nybegynner kan være så mangt. Jeg ville faktisk anbefalt deg å leie ski første sesongen i stedet for å kjøpe ski som du bytter neste år. Hvis du etterhvert finner ut at du vil kjøre mer utenfor løypen så vil du gjerne ha en bredere ski, med gåbinding, eller fullt randonnee-utstyr. Jeg kjøpte selv ski første sesongen og solgte det sesongen etter. Jeg kunne like godt leid ski og tapt eksakt den samme summen. Fordelen med å leie er at du får prøvd flere modeller, og flere utleiesteder har også forskjellig type ski. Både nybegynnerski og mer avanserte. I tillegg vil du få erfaring med hvilken lengde du trenger. Om du er sikker på at du ikke skal ha randonneeski på et par år så kan det være lurt å kjøpe støvler selv. Leiestøvler er ikke alltid helt optimale, og en får ikke tilpasset innerstøvelen til din fot. Jeg anbefaler også å bruke skiinstruktør. Det er langt artigere å stå på ski når du vet hvordan du skal gjøre det. Lykke til!
    2 poeng
  5. Det har blitt en og annen laks og sjøørret i løpet av sommeren. noe av fangsten skal bli røykefisk til jul. Men først må det bygges røykovn for å røyke fisken i. Del 1 av et gjør-det-selv prosjekt med å bygge ovn og røyke fisk selv.
    2 poeng
  6. Akilles og tur. Fredag kom med sol og blå himmel. Det var ikke mulig å sitte hjemme, med så bra vær. November bringer normalt bare nedbør og vind. Selv med en fot i ulage – og som helt sikkert burde holdes i ro – så måtte jeg ut. I det minste en liten luftetur. Ekspertene er langt fra enige om hva som er bra for en Akilles i uorden. Det virker å ta medisin mot betennelse. Senere er det kommet fram at dette bare demper symptomene, og ikke gjør noe med selve problemet. Det er andre som mener det er operasjon som er tingen. Åpne opp og få vekk «problemet». I følge undersøkelser, gir ikke dette bedre resultat enn å ikke gjøre noe. Det minner litt om hikke – bare du prøver nok «kjerringråd» så er det plutselig et som virker, men ikke det samme hver gang.... Selv har jeg holdt på med eksentrisk trening (som mange mener har en virkning), uten at det hindret den siste skaden. Uansett så har jeg bestemt meg for å prøve å holde foten mest mulig i ro. En perfekt turdag i november viste det seg å være vanskelig å gjennomføre. Det kunne ikke bli en lang tur. Det var planen. Helst burde det være litt oppoverbakker. Av to årsaker. Det er lettere å gå i bakker med den vonde foten, og jeg trenger all den kondisjonstreningen jeg kan får. Med eller uten vond fot. Broderen ringte. Han kunne tenke seg en tur. Også han hadde kastet et blikk ut vinduet og sjekket været. Vi diskuterte alternativer, men ble enige om at en tur til toppen av Bjørndalsfjellet ville være greit. Dette er ingen lang tur, men turen gir en del høydemeter – både opp og ned... Som på siste tur, var det faktisk vanskelig å finne parkeringsplass på Gramstad. Det arbeides fortsatt med å utvide parkeringsplassen, og det gir midlertidig parkeringsproblemer. Det er et lite stykke å gå på vei opp mot turområdet. Vi var ikke alene. Det viste alle bilene, men vi møtte faktisk en god del folk. Både på vei opp og på vei tilbake. Mer folk en det vi vanligvis treffer rundt Lifjellet på en skikkelig fin søndag. Stien opp mot toppen viser også at det er mange på tur i dette området. For vår del tråkket vi forsiktig oppover. Broderen er skeptisk til høyde og eksponerte steder, som meg. Jeg har gått her så pass mange ganger at jeg er vant med stien – og høyden. Broderen er fortsatt litt tilbakeholden. Med tørre steiner og rolig fart, gikk det helt greit å komme til topps. Selvsagt.... Det var en kar på toppen. Vi vekslet noen ord, før vi tok peiling på bakken ned. Bort sett fra karen fra toppen. Han gikk bakken rett ned – utenom stien. Det ble litt forsiktig gåing nedover bakkene, men det var ikke der jeg fikk problemer. En liten myr må krysses på steiner. Disse var fortsatt glatte, og jeg skled ned av en. Det gjorde hekkans vondt. Heldigvis gir jo smertene seg etter hvert, men fra myra og ned gikk det smått. Små forsiktige skritt med full kontroll... Vanligvis er dette en times tur. Vi brukte nok lengre tid enn det, men på en fin dag som denne, er det vanskelig å sitte inne. Da får det heller bli litt vondt av og til. Les hele artikkelen
    2 poeng
  7. Hahaha... du kan lett skryte på deg å være en sånn "influencer" nå ja En slik dangler er naturligvis bestilt la med....spent på å se hvor lavt den henger på foten. Uansett, kostet den så lite at jeg bare måtte.... plystre
    1 poeng
  8. Godkjenner dette til at jeg kan skrive på Instagram at jeg er en sånn "Influencer"? Neste gang jeg lar meg friste av en kniv, så skal jeg heller la være å skrive om det her ...men Lars Fält-kniven står øverst på lista forløpig, dog usikker pga håndtak og litt på bladtykkelsen. Har blitt bortskjemt med gode tykke blad(5mm). PS: Ikke glem en slik da @tshansen http://www.casstrom.com/knives/sheaths/danglers/casstrom-no3-dangler.html
    1 poeng
  9. Argh...takk skal dere %&$# meg ha! å da spesielt @zimwalker og @Kristian J. Vabø Jeg klarte ikke å motstå fristelsen lengre, å da spesielt etter at en kjenning gikk til innkjøp av herligheten. Ble en liten sak i "julegave" til meg selv i år. Casström Lars Fält
    1 poeng
  10. Følger deg nå på instagram, veldig imponerende prosjekter!
    1 poeng
  11. Jeg har to Pathfinder potter, og liker dem veldig godt. Ikke for stor til å fungere som kaffekjele, ikke for liten til snøsmelting eller koking av diverse mat. Under transport pleier jeg å ha kaffeposen m.m. oppi kjelen, slik at det ikke rommer mer enn kjelen. Kan jo også ha en mindre kjele inni, eller kokeapparat. Enkel å gjøre ren.
    1 poeng
  12. Jeg har som regel med et slikt håndtak uansett da det gjerne er med minst et par kjeler når Toaksen er aktuell. Men tror ikke jeg har brukt det noe særlig på Toaksen, men mener det passer helt greit på kanten der. Min har ofte vært brukt til å koke pose-ris i og det fordrer mye helling. Også snøsmelting/vannkoking har vært bruksområde. Det har aldri vært noe problem med helling eller å sile av vannet, men som ved bruk av kjeler hjemme så bruker jeg gjerne votter eller annet klede for å holde lokket på plass mens man heller....
    1 poeng
  13. Kan anbefale liguisole. Av det som blir hardest belastet er isklatrehansker i grepet og her holder limet lappene på plass gjennom sesongen. Men viktig at det limes med godt press, god varme (over ovn) og ett døgn. Jeg bruker tvinger og trebiter for trykk.
    1 poeng
  14. Strålende! Da blir det testing til helga 😊
    1 poeng
  15. Tror jeg kontaktet Arcteryx direkte via "service request" første gangen, også henviste de meg til Goretexservice. De andre gangene sendte jeg bare en mail direkte til Goretexservice som ba meg sende dem jakken. Jeg ville bare startet med å sende en mail til [email protected].
    1 poeng
  16. Kort og grei tur. Selv med en bakfot i ulage, måtte det bli en søndagstur. Bestyrerinnen var klar for tur og været ga ingen unnskyldning for å holde seg inne. Det er alltid bra å gå tur.... Nå ga fredagens tur klar beskjed om at lange turer ikke kom på tale. Det måtte bli en kort tur, og slike kan like godt tas i nærområdet som å ta ut på en lengre kjøretur, før turen. Det er flere slike turer like i nærheten, og det er mulig å gå ut døra hjemme og ta en runde på en time og to. Det blir ikke mye tråkking i terrenget på disse turene, men denne gangen ville det passe bra. Det var sol og flott vær fra morgenen av på søndagen. Yr mente det ville komme regn senere på dagen. Selv om vi ble enige om å ta en tur sent på formiddagen, tar det jo ikke lang tid å få på turklær og sko. Vi kom oss avgårde i 11 tiden. Det ble en tur rundt Gruda. Dette er egentlig en tur jeg og broderen ofte går på onsdager. Og den er så pass kort og uten utfordringer av noen art, at den ikke «normalt» kommer med i loggen. Nå er det jo greit å dokumentere turene som bestyrerinnen er med på. Jeg kan - muligens – trenge goodwill fra den kanten en eller annen gang...... Vi startet greit nedover bakken mot «ånå» - elva og Bore. Som oftest har akillessenen gått seg til etter en stund. Denne gangen var det ikke bra fra start, og det ble ikke mye bedre etter hvert. Med stiv ankel (så lite bevegelse som mulig) går det likevel greit å komme seg fram. Det tar bare tid. Flate Jæren er et underlig landskap. Ved Bore har elva gjennom tidene laget landskapet ekstra flatt. Her er det ikke mye høydeforskjell. Nå går turen opp mot Grudavarden og på veien er det mulig å se langt. Først ut mot havet som ligger noen kilometer mot vest. Det er helt greit å se Feistein fyr, men det er egentlig ingen stor sak. Feistein fyr er også mulig å få øye på fra topper, som Vådlandsnuten, vesentlig lengre inne i landet. Nettopp Vådlansnuten er også lett å få øye på fra Grudavarden. Den – eller rettere – Vådlandsnutene, stikker opp ganske karakteristisk, og er lett synlig fra mange plasser på Jæren. Selv det er omtrent 35 kilometer i luftlinje. Det var bra turvær, til å være i november. God temperatur med over ti grader. Ikke nedbør og helst litt sol. Nå står sola så pass lavt at en god del av turen gikk i skygge. Over kanten mot øst, med utsikt over Klepp og videre østover, fikk vi se sorte skyer. De dekket hele himmelen på den kanten og vinden, og skyene, kom mot oss. Det ble beine veien hjem, både på grunn av været og også på grunn av bakfoten, som gjorde vondt etter hvert. Det kom ikke en dråpe før vi var hjemme. Les hele artikkelen
    1 poeng
  17. Grotter er kult. Du kravler inn et hull i bergveggen, og der inne spiser elva fjell til frokost og lager marmorskulpturer etter lunsj. Det ble selvsagt en tur til Trollkyrkja i høst også.
    1 poeng
  18. @Tor-Erik-L-77 Da er en ny versjon av Topokart tilgjengelig i AppStore, i denne versjonen er mulig å la kartet rotere mens retningspilen holder seg rett nord Når du trykker på lokasjons-knappen nede i høyre hjørnet vil det nå være tre ulike modus, ingen tracking, tracking, tracking med roterende kart.
    1 poeng
  19. Jeg har testet denne nå i en måneds tid - den er ikke vanntett er konklusjonen. http://norhiker.com/2018/09/18/review-berghaus-gr20-storm-jacket/
    1 poeng
  20. Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
    1 poeng
  21. Et av de desiderte høydepunktene i sommer var ryggtraversen i Syd-Tyskland kalt Jubileumseggen, en klatre- og klyvetur beregnet til 6-9 timer. Det er naturlig å forsøke å sammenlikne denne turen med Skagastølsryggen, som vi gikk i fjor. Begge er lengre tryggtraverser som krever sikringsutstyr, og hvor mulighetene for å bryte av turen er små. Den største forskjellen er at de siste to tredelene av Jubileumseggen er sikret med wire og hjelpetrinn, noe vi tidvis faktisk var svært takknemlige for! Dernest er denne eggen jevnt over preget av løsere fjell, tidvis noe grus på utoverhellende svapartier, og vi opplevde den som gjennomgående noe mer eksponert og skarp. Til gjengjeld er teknisk vanskeligste punkt kun i grenseland 2/3, og kalksteinsfjellet blir ikke så sleipt og glatt. Som sist gang over Skagastølsryggen ble også dette en tur mye innhyllet i skyer, dessverre. Jubileumseggen går i 2600-2900 meters høyde og er livsfarlig i tordenvær. Derfor er det også satt opp en lynavledet nødbivuakk omtrent halvveis, med fire senger og ulltepper. En liten stund før denne (om man går fra Zugspitze) er det mulig å bryte av ryggtraversen, og gå 700-800 hm ned til Knorrhytta. For sein start For å spare overnattingspenger bestemte vi oss for å kjøre første toget opp på Zugspitze. Den løsningen velger jeg aldri igjen! Konsekvensen var at vi ikke var i gang å gå før kl 10.00. Neste gang blir det overnatting på toppen av Zugspitze, med grytidlig start neste morgen, ja! Først var det rene motorveien av en sti i fem minutter, inntil punktet der klatrestien opp fra Höllental kommer opp. Så ble det smalere, med klyving hovedsakelig nedover. Noen punkter med UIAA grad 2 var det nok. Vi hadde med både tau og sikringsutstyr i tilfelle større problemer. Etter en drøy time kløv vi bratt ned i et skar, og med tanke på guttene som var med, og som hadde mindre erfaring, burde jeg tilbudt dem rappell her, for sikkerhets skyld. Det var nok solid 2-er-klyving. Dessuten var hammeren som nå dukket opp gradert til 2+, og jeg tok fram tauet likevel. Klatringen var så enkel at jeg la ingen mellomforankringer, men for guttenes skyld hadde de nå tausikring opp. Videre var det eksponert til tider, men vi følte ikke behov for tau. Noen steder var det jo også wire. Og jeg som trodde denne delen var kjemisk fritt for dette? Innere Höllentalspitze dukket nå og da fram fra skyene, og jeg kjente det velkjente suget i magen: Skulle vi virkelig opp der? Erfaring har lært meg at det ofte løser seg overraskende greit når man bare kommer nær nok, så vi gikk på videre. Etter Innere H. skulle dessuten det verste være over, sto det i føreren. Innere Höllentalspitze (2741m) Ved foten av denne skjønte vi at tidsskjemaet var i ferd med å sprekke. 1-2 timer til denne toppen hadde jeg lest. Vi hadde bare brukt tau en plass, og beveget oss ganske raskt og lett i terrenget, mente jeg. Likevel var det gått en del over to timer til foten av bratta opp til toppen. Jeg skjønte lite av dette… Klyvingen opp gikk overraskende greit. På et noe utsatt grusete svaliknende parti var det også wire igjen. Kjekt, så slapp vi da å dra fram tauet! Etter totalt tre timer tok vi så vår første store pause på toppen, med litt mat. Jeg hadde med 2l drikke, og trodde det skulle være brukbart. Så feil kan man ta! Selv om det var mye skyer, var det svært varmt til tider, og lite vind, og vi svettet ganske bra enda vi hadde lite tøy på oss. (Jeg hadde en vindtett bukse, for anledningen uten superundertøy under, og en superundertøy trøye. Mer fikk jeg aldri bruk for. Vanter, lue, vindtett jakke, varm genser, alt ble liggende i sekken.) Opp og ned – og varmt Selv om eggen i hovedsak heller nedover fra Zugspitze, ble det veldig mye opp og ned bortover den forrevne eggen. Etter Innere Höllentalspitze sto imidlertid toppene raskere i kø, og ganske snart var vi opp på Mittlere H. (2743m). Nå var det også tettere mellom punktene med wire og hjelpetrinn. Vi var kun takknemlige, for alle disse småpunktene hadde tatt tid å sikre med tau. Vi forventet egentlig ikke noen psykiske trøkker videre nå – nok en feil… Etter totalt drøyt 5 timer passerte vi den lille nødbivuakken, og kikket innom. Jo, her var det da greit å sove over, hadde vi bare hatt mer vann med oss. Jeg ville spare litt på den siste halvliteren, men kjente jeg burde tatt den nå. På kartet så resten ikke så langt ut – dette var da godt over halvveis? Vi fortsatt opp til Aussere Höllentalspitze (2720m), og kjente det litt mer i beina nå. Skyene innhyllet oss helt – vi skulle gjerne sett litt av hvor langt det var igjen, og hva som ventet oss. Eksponert opp og ned på Vollkarspitze, het det i føreren… Psykisk sjokk – men heldigvis wire Berg- og dalebanen fortsatte i tåka, men vi begynte så smått å bli mette av klyving og eksponert balansering. Gang på gang måtte jeg innstendig be guttene passe seg og ta det forsiktig (der det ikke var wire.) Vi møtte noen utlendinger på motsatt kurs, som ikke ville skuffe oss, men sa at vi nok hadde mange timer igjen fortsatt!!! Det så riktignok ikke så langt ut på kartet. De ba oss også omhyggelig å passe på å ta av på rett sted før Hochblassen, noe vi la oss på hjertet. Nå dukket en skikkelig pinakkel opp i tåka, vel 25 meter høy. Jeg antok dette var Vollkarspitze. Det var ekstremt bratt og utsatt her, og vi var takknemlige at det var en wire å klikke seg inn på. Wiren lå direkte over spissen på toppen, som var så skarp at jeg ikke engang forsøkte å stå på den, men begynte nedstigningen umiddelbart. Godt å være ferdig med dette, selv om det på en måte var morsomt også. På veien ned fra pinakkelen stivnet jeg til, i det jeg så en loddrett vegg reise seg opp i tåka foran oss. Det var en helt loddrett pinakkel på bortimot 40 meter. Noen kom ned på toppen, og dette gav monstrumet en dimensjon jeg sjelden har opplevd i fjellet. Best kan det vel sammenliknes med de råeste spirene i Trolltindene? Dette måtte være den riktige Vollkarspitze! Gjett om jeg var glad for at det var wire her!?! På begge sider av Vollkarspize var det stupbratte bunnløse stup. De første 5-6 meterne var det wire, men ingen trinn, og svært lite naturlige tak. Å skulle ledet opp her med tau er noe jeg neppe ville gitt meg ut på, så jo: Vi var inderlig takknemlige for wiren, og også for bolter og trinn underveis oppover. Dette hadde ellers vært klar 5-klatring, så langt jeg kunne bedømme. Jeg entret wiren i armgang opp, og forsikret meg om at det gikk bra med guttene. De signaliserte at det skulle bli godt å komme seg over denne… Litt over midtveis var det plass til å passere folket på vei ned. Noen trivelige ord ble utvekslet på engelsk og tysk. Vel oppe på toppen (2618m) ble det ikke noe stopp i tåka, for nå ville vi ned. Det var ikke fullt så bratt og utsatt ned, men godt med wire. Leting etter sti Vel nede bar det jammen oppover igjen. Føreren var litt uklar på hvor langt opp vi skulle, men presiserte at det gikk tydelig sti ned til venstre like før Hochblassen. Vi tok oss derfor svært god tid, og sjekket alle mulige renner og skar til venstre ettersom vi gikk oppover i tåka. Snart var vi helt oppe, og det begynte å gå bortover, og jammen litt nedover igjen, men ingen sti??? Jeg kjente så smått nervøsiteten bre seg. Disse elendige skyene! Guttene var også utålmodige nå, og jeg hadde bare noen slurker vann igjen. Vi fortsatte litt mer nedover, da plutselig skyene trakk seg litt til side, og jeg kjente igjen Hochblassen på et øyeblikk. Terrenget antydet klart at vi måtte gå litt til, og etter 5 minutter lett berg- og dalebane forkynte rød skrift på fjellet sti ned til venstre. Herfra var det ikke lange biten igjen til topps på Hochblassen, og jeg spøkte med guttene om vi ikke skulle ta med oss denne toppen også? Kontant unisont nei var svar nok. Lettet peiset vi nå på nedover, og selv om skyene igjen la seg rundt oss var jeg sikker på at vi var på rett vei. Vi rundet den bratte NV-veggen på Hochblassen, og fulgte wiren opp i en bred renne, som ble smalere og trangere, inntil vi kom opp på eggen vi hadde vært på to dager tidligere (tur til Alpspitze – se turrapport.) Nå var klokka 17.30 – og siste taubane gikk ned fra Alpspitze. Vi kløv ned i Gries-skar og fulgte for andre gang på få dager den kjedelige stien nedover østover i løs grus og stein. Svært sårbeinte stoppet vi opp nede ved Stuibensee og kjølte beina i vannet. Pine og plage til slutt Her ved vannet kjente jeg riktig hvor tørst jeg var, og det var en lidelse å sitte slik og ikke tørre drikke. (Vannet hadde ingen synlige avløp, men virket rent og klart, selv om vannstanden åpenbart normalt var høyere.) Snart fortsatte vi på sti merket 835a, som skulle lede oss helt ned til Kreuzeck på 1650 meter, riktignok i en stor bue gjennom en skog. Jeg var ikke opplagt på skogstur nå, og dehydrert og sårbeint konstaterte vi at stien gikk helt ned til 1500 meter, før den gikk oppover igjen! Den siste timen var et mareritt av de sjeldne. Guttene var heldigvis i bedre form (hadde hatt 1,5l hver), men mine 2l hadde klart vært altfor lite. Det gikk saktere og saktere – jeg var helt tom for krefter, svimmel og hadde tiltagende hodepine. - Og slikt gjør du frivillig i ferien din? tenkte jeg. Marerittet tok slutt kl 20.00, da vi ankom hytta, og jeg kjøpte meg tidenes største og dyreste coca cola. 10 timer tok det oss, hvorav 8 timer til Gries-skar (der Jubileumseggen slutter.) Neste gang… Når en har fått slikt på avstand, frister det selvsagt igjen med ny tur. Da skal jeg ha vær for fotografering, og særlig Vollkarspitze skal foreviges. Jeg skal kanskje gå alene, uten tau og kamkiler og slynger, sove på toppen av Zugspitze, få tidligere start, og dermed rekke siste taubane ned. Jeg skal også gå over Alpspitze til slutt, og ikke ned den kjedelige grusdalen. Amen!
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.