Vinnerliste

Kommer nå! @Snutemor Fantastisk beskrivelse av høydeskrekken, nesten etter boka vil jeg si og veldig gjenkjennelig. Jeg har ca samme reaksjonsmønster og indre dialog når jeg går i den norske fjellheimen og da spesielt Jotunheimen, denne dødens dal fylt av onde, høye, sprikende fjell som vil lokke deg på toppen før de sender deg i døden ned stupbratte fjellsider. Ikke søren om jeg lar meg lure av denslags, holder meg pent på Vangsiden av Bygdin takk. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om Lofoten, det var en uke der jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Sånn for å komme til det faglige (og her skal jeg prøve å holde det kort): Høydeskrekk er en adaptiv frykt som man sier, den har som formål å holde deg i live. Få mennesker med høydeskrekk dør av høyder (jeg tror du allerede har illustrert hvorfor). Det betinges veldig fort, dvs at du trenger veldig få negative opplevelser med høyder før du utvikler en høydeskrekk, samme greie som med rotter og slanger i øvrig, det skyldes at det er en veldig god ide å være redd for disse tingene siden de ofte kan være farlig for oss. Det er imidlertid noe som heter litt for mye angst og det er kanskje det du beskriver i ovenstående innlegg. Måten man jobber med dette (dette kalles i øvrig en enkeltfobi og er noe av de lidelsene som er aller lettest å jobbe med psykologisk, det skal ofte lite til for å hjelpe folk med dette med andre ord) er ved gradvis å eksponere til det. Eksponere er et teit og langt ord som betyr å gradvis tilnærme seg, det er sånn vi lærer på psykologistudiet for å sikre at klienten ikke forstår hva vi sier 😎. Jeg har skrevet litt om gradvis eksponering her, riktignok i sammenheng med å sove ute alene, men det er samme prinsippene: https://www.psykologmedsovepose.no/blogg/2018/2/2/new-series-how-to-overcome-fear-of-camping-alone-5 Faktisk tror jeg du kan bruke hele denne serien på høydeskrekken, her er serien: https://www.psykologmedsovepose.no/blogg?category=Overcoming fears Det er imidlertid en ting jeg ikke har skrevet om, som er viktig for deg, og det er stikkordet GRADVIS. For meg høres det ut som du kanskje dro på litt hardt med Knutshøe. Når du skal utfordre høydeskrekken så ta det gradvis, det bør ikke være høyere enn at du kan sette deg ned, slappe av og etter hvert få angsten til gå ned. Når du kjører på med alt for høye høyder kan en av to ting skje: 1. Du blir mer redd (hørtes litt ut som du fikk denne effekten) eller 2. Du blir helt kvitt redselen. Det siste er en teknikk som kalles flooding (eksempel, ta en fyr med slangeskrekk og putt han i et bur med slanger) og det er veldig omdiskutert om den virker eller ei, ofte blir det for mye, de fleste enes om at gradvis tilnærming er greia. Så med andre ord: Finn en bakketopp som er passelig høy og bratt, gå opp til du merker angstsystemet begynner å reagere, sett deg ned der til du merker at det går ned, gi deg selv en kjempeklapp på skulderen, en stor bit sjokolade, en pokal og/eller andre ting. Gjenta prosessen neste gang og gå gradvis frem. Veldig kort innføring dette, det finnes masse smarte avslapningsteknikker du kan bruke i denne sammenhengen også, så dt kan du jo ta en kikk på. Sånn avslutningsvis så må jeg si at du gjør veldig mye riktig i bestigningen av Knutshøe, du utfordrer angsten, du diskterer med den indre stemmen, du forsetter selv om du har angst og du avslutter turen når angsten blir så høy at den potensielt kan bli lammende (kroppen går stort sett i flykt eller kjemp tilstand, men den kan også gå i "spill død" og lamme deg, det er alltid smart å stoppe når man merker at angstsystemet er såpass overaktivert). BRA JOBBET!

Brukte helgen i packraft og kano gjennom Nordmarka. Mylla-Ølja-Tverrsjøen på fredag, Skarvann-Buvann-Pershusvann-Finntjern-Aklangen-Katnosa-Sandungen på lørdag og Hakloa-Bjørnsjøen-Rottungen-Gåslungen og Øyungen Søndag. Opplevde alt fra hvite skumtopper, rotvelt og striregn til blikkstille og skyfri himmel.

Advarsel: langt innlegg, med høy grad av selvutlevering fra forfatterens side, inkludert dårlig dømmekraft, feilvurdering av egne evner og mental stabilitet på nivå med kvikksand. For den utholdende leser anbefales pute, men det venter et seriøst spørsmål i enden av anstrengelsen, tro det eller ei. Tidligere i sommer befant jeg meg plutselig alene på hytta nordøst i Valdres, med noen blanke, frie dager foran meg, og ingen forpliktelser å fylle disse med. Naturligvis måtte disse dagene brukes til turer, noe annet ville vært uhørt. Nå pleier undertegnede å surre rundt på tur daglig, men det er en helt annet å frihet å kunne dra ut, uten at det sitter noen hjemme og venter på å kunne klage på det man serverer til middag. Jeg begynte derfor å se utover mitt elskede Valdres, mot skumle Vågå. Fullstendig uakseptabel oppførsel, jeg vet, men det var altså ingen der til å stoppe meg. Blant alle bøker og nettsteder blinket det seg ut én særskilt tur som virket spesiell forlokkende: Knutshø. Alle som en var enige om at dette var et prakteksemplar av et fjell, men enigheten strakk seg ikke til vanskelighetsgraden på turen. Noen mente det var bare å sprette over, andre mente den kunne være litt lei for de med høydeskrekk. Er det én ting jeg har, så er det høydeskrekk. Men jeg har jo ikke bare én ting, jeg har flere. Høydeskrekken gjør liksom ikke så mye utav seg her jeg tusler til daglig nede i lavlandet på Romerike, her er det andre skrekker som skriker høyere, så den er lett å be om å ta seg en bolle i hverdagen. (Jeg vil gjerne til mitt forsvar her skyte inn at jeg har vært mye i klatreparker sammen med eget avkom, og der har vært relativt mange meter oppe i lufta, der både frivillighet, latter og livsglede har vært fremtredende. Sannsynligvis var Høydeskrekken i disse tilfellene opptatt med å spise bolle, den var i hvert fall ikke spesielt plagsom.) Den oppmerksomme leser vil allerede her kunne se katastrofen komme i mot meg som et godstog, men den leseren var ikke på hytta i det avgjørelsen ble fattet, og kunne heller ikke fortelle meg at det jeg bla annet leste her på Fjellforum, om at advarslene om Knutshøs vanskelighetsgrad var sterkt overdrevne, kanskje var skrevet av en helt annen primattype enn meg selv med dertil annerledes gripeklo og gripefot. I følge turbeskrivelsene jeg hadde lest på forhånd skulle Knutshø være en relativt lite besøkt topp, og hvis forfatterne av disse har hatt Mumbai eller Tokyo som sammenligningsgrunnlag skal jeg være enig i at det var lite mennesker der. Men alene, det var jeg på ingen måte. Og alle andre gikk med målbevisste, fryktløse, bestemte skritt i retning toppen, mens jeg vinglet ubestemmelig i bakgrunnen. Skulle jeg forsøke? Det så slettes ikke faretruende ut nedenfra. Litt som en morsom skråning jeg stadig vekk prøver meg på hjemme. Tralala. Vi prøver. Den som kjenner Knutshø vet at den har to "litt luftige" partier. Et helt nederst, og et helt i toppen. Halvveis i den første, "morsomme skråningen" kommer et klyveparti som absolutt og på ingen måte var det minste lattervekkende morsom. Heller lattervekkende på en hysterisk måte. Høydeskrekken var ferdig med å spise bolle og hadde bestemt seg for at nå var det oss to. Høydeskrekken og jeg. Jeg oppover klyvepartiet med Høydeskrekken på ryggen, mens han visket meg i øret at et lite feilgrep, og vips lå vi langt der nede i steinura som makrell i tomat. Nå er jeg glad i makrell i tomat, men har ingen intensjon om å bli det selv. Dessuten kjentes det mer ut som om det var gelé jeg var laget av, og det tror jeg ikke er fullt så godt i tomat. Bakfra kom stadig nye mennesker helt uten geléfingre eller Høydeskrekken på ryggen, og jeg ble stående en stund og se på at oldemødre, treåringer, hunder, geiter, spedalske, vanføre og de midt i mellom spratt oppover. Eller sånn føltes det. Til slutt var det en som ikke lot seg vinke forbi, men som sa "jeg venter, jeg", og da hadde jeg ingen unnskyldning lenger. Det var nok et godt menneske, og muligens ble Høydeskrekken en smule betatt, fordi han glemte meg et øybelikk, og vips var jeg over det skumle partiet. Nå var det bare å komme seg videre før Høydeskrekken tok meg igjen, og et lang strekke gikk det "fint". "Fint" på den måten at høyre hjernehalvdel jamret over hvor bratt og langt det var ned til Gjende på ene siden og Leirungsdalen på andre siden, mens venstre hjernehalvdel holdt moralen oppe ved å fortelle at for å havne i Gjende måtte vi legge oss ned og med vilje rulle utfor kanten. Og det sto ikke på planen i noen av turrapportene jeg hadde lest, så det var helt utelukket. Og sånn gikk samtalen. (I det daglige er jeg altså langt mindre schizofren enn jeg her framstår, men jeg syntes nå venstre hjernehalvdel hadde et godt poeng, og høyre hjernehalvdel fant jeg ikke avknappen til, så jeg lot de holde på.) Overmot er jo også mot, på sin egen særegne måte, og det skader ikke med litt hybris for å nesten nå sitt mål. Helt til man faller. Eller er redd for å gjøre det. Jeg trodde jeg ville overvinne Knutshø helt til den siste, livsfarlige, stupbratte, se-seg-selv-i-sakte-film-falle-ned-mange-hundre-meter-toppen. Den som alle oldemødrene og treåringene danset seg oppover. Der var det Høydeskrekken tok meg igjen. Og fant meg i full panikk. Panikk har aldri gjort det helt store for beslutningsevnene mine, men nå hadde jeg tre alternativer jeg måtte velge mellom: a)legge meg ned i krampegråt og ringe mamma b)ringe redningshelikopteret og be om å bli hentet ned c) snu og gå tilbake, hvilket betydde ned det første, skumle partiet. Å gå opp på toppen var uaktuelt. Venstre hjernehalvdel stemte for alternativ c), og ettersom høyre nå var i bevisstløs tilstand, ble det sånn. Tilbaketoget gikk relativt udramatisk for seg, med samme beslutningsalternativer a, b eller c øverst på makrell-i-tomat-klyvepartiet, men ned kom jeg på en måte, og den måten involverte verken redningshelikopter eller mamma, dermed sier jeg meg etter forholdene fornøyd med det. Ned kom jeg altså, men den natten drømte jeg at jeg skled nedover fjellsider og inn i fortapelsen. Rystelsen var såpass stor at da jeg dagen etter valgte å gå på Skaget, et meget mer anstendig og typisk Valdres-fjell som bare står der og ikke gjør så mye ut av seg, var panikken aldri langt unna. Stadig så jeg meg selv ramle ned fjellsidene. Folk som vil meg vel, og som sannsynligvis er langt klokere enn meg, spør meg hvorfor jeg vil opp på disse toppene. Men det er nå gøy også. Så sant man ikke faller ned. Og det er det jeg blir så redd for at det skygger for alt annet. Og det er derfor jeg lurer så innmari på hvordan jeg skal få det til, uten å bli uhensiktsmessig, panisk redd. Jeg har tenkt meg på klatrekurs i løpet av høsten, men jeg undres på om det ikke er realistisk nok. Sånn som i klatreparken. Man kan ikke falle ned, ikke på ekte. Og det er en fin ting, altså, du verden! Men jeg er ikke sikker på om det hjelper når jeg står der på fjellet, uten sikring, og er redd for å falle...? Men altså, som overskriften sier, hvordan overvinne høydeskrekk?

Fjelltur i Irland , som på alle måter er annerledes er i Norge. Vi gikk 2 etapper av Wiclow Way , som er sør for Dublin. Utgangspunktet. Ballyteige House , med verten Sean som lager mat og var en svært hyggelig vert sammen med en svær hund av ukjent opphav, som vi måtte være bestemt med for at den ikke skulle komme med oss inn på rommet. Bare 4 gjesterom her, og en ubeskrivelig malerisk plass nesten en mil fra nærmeste butikk og landsby. Huset ble bygd av en velstående lege i år 1900 som en jakthytte for han og kamerater. Vi så hjorten fra soveromsvinduet vårt. Vi gikk 2 etapper av The Wiclow Way som gikk ett par hundre meter fra huset hans. Begynnelsen nede i dalen var som i ett maleri Så tråkler veien seg over fjellene. Det var veldig tilrettelagt med plankesti over myrer, som de var redd for. Det er en del av en nasjonalpark Vi gikk bare med en sekk som jeg bar. Ikke noe som minner om turer jeg tar i fjellene her i Norge. Før vi etter en 4 timers tur kommer ned i en ny dal , der vi får oss ett måltid og en øl på den lokale puben. Som var svært populær nå i høysesongen av turgåere som oss. Traff 3 damer fra Bergen som var på jentetur og flere andre fra kontinentet. Så var Sean der og hentet oss og kjørte oss hjem til Ballyteige for middag og sundowners i den utrolige hagen hans. Wiclow Way er 17 mil lang og går helt til Dublin. Vi gikk bare 2 etapper av den , men jeg tror virkelig vi kunne tenkt oss hele veien en gang vi hadde litt bedre tid

Stavenesodden i Askvoll med nytt telt. Stas!

En seig tur ti på (topptur)x2 i dag. Brukte 2.5 time på 4 km og 560 høydemeter. Men fin belønning på toppen, og flott turvær i dag. Min tur nr 11 av 20 forskjellige. Dette skal være den tyngste turen i år, og er på grensa hva jeg orker med formen jeg er i nå. Nydelig myr før toppen Bra utsikt fra varden på Fjøsvikfjellet Brannvakthytter har bestandig flott utsikt!

Har du barn? Hvis ikke har du allverdens tid til tur 😂

Ti på topp Ringerike, pleier å ha en "høgfjellstur" hvert år. I år det det Hestebrenna og Tjuvenborg som var denne turen. Bare det og komme seg til utgangspunktet som ligger ved Saksentjern er en liten ekspedisjon. Først til Sokna, så inn 10 km inn Strømsoddbygda på asfalt. Det er teknisk mulig å kjøre med bil til Hedalen (Vassfaret) via små åpne grusveier. Derfor skiltet over. Etter 10 km, er det over på en liten grusvei med bompenger 4 km til. Hestebrenna er er del av Ådalsfjella, hvor Vikerfjell og Høgfjell (1010 MOH) er mest kjent. Litt for langt for en nærtur, etter min mening. Men en flott tur, med mye historie. Dette er den minst gåtte turen i år, sikkert på grunn av reiseveien. Tjuvenborg ligger som en vorte som stikker opp i terrenget. Fra stupbratt, til bratt på alle sider. En tur som har vært merket opp lenge. Selve røverhula ligger her, og du kan se den fra nedsiden, hvis du vet hvor den er. Det er mye sagn om Tjuvenborg kilde: Ifølge sagnet skal røverne ha overfalt gjeterjenta Tiril-Tove på Oppensetra og fraktet henne og mye tjuvgods opp til røverhula. Her ble den stakkars jenta holdt som fange, og fortvilet diktet hun ei vise med følgende tekst: Tiril-Tiril-Tove, tolv mand i skove, vesle baane dænger de, buhunden hænger de, bjeldekua binder de, storstuten stinger de, budraatten bær de fra, mig vil de med sig ha, langt, langt borti skove. – ukjent opphav Tiril-Tove sang visa utover dalen, men ingen hørte henne. Da røverhøvdingen ville gifte seg med henne, sa Tiril-Tove ja, på den betingelse at hun fikk gå tilbake til Oppen og etter brudesølv. Det fikk hun, men måtte love å ikke snakke med noen. Men på veien tilbake merket hun veien med tøystykker så husbondfolket kunne skjønne hvor hun ble holdt fanget. Tilbake på Tjuvenborgen skjenket hun røverne fulle, og bygdefolket tok seg ned til røverhula fra den minst bratte sida og overmannet tjuvpakket. Flere av røverne styrtet i døden utfor stupet fra Tjuvenborgen, som fjellet ble hetende etterpå, men for Tiril-Tove endte historien godt. Litt stein, og ras før du går inn på kanten. Ut til selve hula er det satt opp tau. Mer info på Peakbook link Litt lengere film jeg fant om selve røverhula. Luftig, det er tau på de værste plassene. Det er klyving for å komme opp. Fra toppen ser du langt både sør og vestover. Bilde er tatt sydover. Vestover og ned ser du parkeringsplassen. Fint og raste på kanten. Her er det også rester etter bål. Må være den perfekte plass for ættestup . Ref NRK serien Vikingarna episode 1 ca 1.50 utti. Fra Tjuvenborg ser du bort på Hestebrenna, som var dagens mål. Fra østsida av Tjuvenborg ser du også ganske langt. Ganske lett å gå en umerket sti for å gå rett til Hestebrenna. Ti på topp har hengt opp et merke her. Det et ca 5 km i luftlinje til Høgfjell på 1010 MOH, Hestebrenna ligger på 772 moh. Tjuvenborg sett fra Hestebrenna. Rett nordover fra Hestebrenna Det begynte å blåse, så jeg gikk ned til Tjuveborgkoia, for å raste der. Partistan steinen er et krigsminnesmerke Det er to koier her, en gammel og en litt mindre og nyere. Vassfarstien går forbi her. Nok et flott naturreservat. Antagelig har det vært skogbrann her, og området har fått stå utrørt etter dette. Lett å finne stien her. Lynet slå ofte ned i furu, og de blir litt rare etterpå. Soknaområdet er kjent for mye bær, etter krigen gikk det "bærtog" til område. Plukket en pose til min far. Litt uvær på gang, men jeg slapp unna med litt vind. Her er ruta jeg gikk.

Mye fint som er skrevet her. Har selv sånn middels høydeskrekk, og det er en ting som har hjulpet meg veldig. Det er å ha med en veldig trygg person når du oppsøker litt luftige steder. Hvis du kunne tatt samme turen sammen med en eller flere som du har 100% tillit til, så blir det lettere. Har man en bak som forteller at "det grepet er sikkert" og "sett venstre fot på den steinen og ta tak der med høyre hånd", så kan man føle mestring og glede på steder man ellers ville nærmet seg panikken.

Stengene ser like lange ut, men siden de til fjellheimen er bøyd blir det litt vanskelig å sammenligne. Uansett er sekken pakket og jeg tok med doble stenger. 15 dager fra Fauske til Narvik står nå for tur. Sekken ble litt vel tung og havnet på 30,5kg. Nå skal det spises nøtter og sjokolade til det tyter ut av øra!

@Snutemor: Jeg har ikke noen løsning på høydeskrekkproblemet, men vil bare si at du innehar en gullpenn. Jeg håper du vet at du er en gudbenådet skribent. 🌺

En siste tur på Mofjellet før jobb. På de 18 sekundene videoen over varte rakk jeg en formidabel utsikt sørover og ikke minst nedover, samt plukket en neve multer. Det har vært utrolig utfart opp her i sommer, og hele 700 har skrevet seg inn i boken på toppen. Det er litt rart å se stien vi lagde i vår nå har blitt en skikkelig løype og sti. Regnvær deler av turen, og bratt og glatt sti opp

6 måneder permisjon...

Om ikke fjellet kommer til deg så kan du komme til fjellet? For noen år siden tok jeg blant annet konsekvens av fritidsinteressene og flyttet til Finnmark. Nå får jeg lurt ekstremt mye mer jakt/friluftsliv/fiske/finnmarksliv/skog/telt/osv innimellom enn jeg hadde mulighet til før. Om det er en mulighet....

Fikk mitt Anker 21w panel her om dagen og testet kjapt i dag. Ladet mobilen fra 80% til 100% på rundt 45-50min i lett overskyet vær. Sier meg greit fornøyd med det. Neste test blir batteriene til et lite Canon M10 og et 5D mkII da det har blitt handlet inn USB-lader til disse som er såpass små og lave at de passer fint inn i lommen som er på solcellepanelet(like høye/flate som USB-boksen til panelet).

Høydeskrekk skal ikke overvinnes, det er faktisk den som holder deg i live. Går du på en "Tommy Steine" kommer du hverken opp eller ned. Noe du ikke har gjort. Ta samme turen igjen og det går bedre, men husk den dagen du ikke er litt redd - da er det fare på fære.

Henger etter både med tid til å skrive ned sommerens turer og oppdatere her. Sist tur ut på bloggen er en særdeles varm tur i Kvænangen.

Har tett en test på hvordan regulatoren på Primetech settet fungere med ny og brukt gassboks, sammenlignet dette med en Omnifuel med bernidwg silencer. -Før testen hentet jeg to gassbokser fra kjelleren, der er det ca 13grader (vet at de egentlig ikke skal oppbevares der), så satte jeg de i kjøleskapet i to timer på en hylle som er 4.5rader. -Vann hentet jeg fra utekrana (ikke det som lå i slangen) i en bøtte for at alt vannet skulle ha lik temperatur gjennom testen. -Utetemperaturen var 16grader. -Kokte opp 1liter vann i hvert forsøk, målt med litermål. -Benyttet først Primetech kjelen med varmeveksler. -Rett etterpå ble neste forsøk kjørt med Primetech kjelen uten varmeveksler og samme gassboks og brenner. -Gassboksene jeg brukte var 450g bokser fra Biltema, de sto på eksakt samme sted under testen. -Brukte et steketermometer nede i vannet, når det passerte 100grader stoppet jeg klokka, på den måten slapp jeg tolke kokepunktet og oppnådde forhåpentligvis mindre feilmargin. -Hadde ingen ekstra vindskjerm, brennerne stod kun på den runde aluminiumsbiten som fulgte med Primetech settet (varmereflektor mot bakken). Det var vindstille. -Brennerene ble fyrt opp og sto på full blast gjennom hele testen, skrudde av brennerne og tørket kondens av gassboksen før jeg veide de for å sjekke forbruket. Forbruket er dermed kok av 2liter vann med to forskjellige kjeler. Omnifuel: Full gassboks: 665g, etter test 625g, forbruk 40g Kjele med varmeveksler: 4.02 Kjele uten varmeveksler: 5.34 Godt brukt gassboks: 337, etter test 297, forbruk 40g Kjele med varmeveksler: 4.45 Kjele uten varmeveksler: 7.41 Primetech Stove set: Full gassboks: 625g, etter test 597g, forbruk 28g Kjele med varmeveksler: 3.54 Kjele uten varmeveksler: 5.38 Godt brukt gassboks: 297g, etter test 269g, forbruk 28g Kjele med varmeveksler: 3.49 Kjele uten varmeveksler: 5.32 Merk: Testene ble utført med 2 bokser, først brukte jeg Omnifuel og kjørte testene på den, deretter Primetech. Det betyr at Omnifuel hadde fordel av mer gass i boksene. Jeg satte boksene inn i kjøleskapet igjen mellom testene. Så til konklusjonen: -Gassforbruket er stabilt på samme brenner uavhengig av mengde gass i boksen, Primetech har vesentlig lavere forbruk enn Omnifuel på gass. -Varmevekslerkjeler har definitivt noe for seg, forskjellen er i dette tilfellet mer enn halvannet minutt, det gir lavere forbruk over tid. -Og det er større forskjell på koketiden på Omnifuel som er en brenner uten regulator (har kun kran), enn brenneren med, overraskelsen er kanskje at Primetech er RASKERE med nesten tom gassboks enn med en full. Skal jeg synse om hvorfor, så er det fordi trykket reguleres ned på fulle gassbokser og til slutt så slutter den å regulere og kjører fri flow. Men det betyr at regulatoren virker og gjør det den skal: Den holder trykket tilnærmet konstant uansett fyllmengde på boksen. Skal maten koke en stund kan dette være greit fordi en slipper å regulere når en har funnet riktig nivå på flammen. I forhold til TS opprinnelige spørsmål, så er jeg av den oppfatning at Primetech stove set er veien å gå. Da får du en bil av nyeste modell, og ikke en som er ubrukt, men nærmer seg veteran. Primetech settet har 2 kjeler, det betyr at du har en kjele uten varmeveksler om du skal koke i telt (dog uten nonstick). En annen nyttig funksjon på Primetech settet er at det er et vippbart sett med ekstra kjelestøtter, dette kan benyttes til å bruke større kjeler enn det som går nedi vindskjermen, kjelestøttene er høyere enn vindskjermen slik at det blir ca 2cm mellom toppen på vindskjermen og kjelen. Den ekstra høyden kan også brukes til "simmerposisjon", altså ved småkoking/steking kan kjelen løftes ett nivå høyere opp fra brenneren for finere regulering. Kjeler "har du alt", og i forhold til ønske om fremtidig multifuel, så vil du nok kunne få f.eks en pent brukt Omnifuel med flaske på finn.no til rundt tusenlappen. Dette er en brenner som er bygget for flytende drivstoff som også kan benyttes til gass. Det er ikke en gassbrenner som kan bygges om til flytende drivstoff..

Tusen takk for alle svar! Dere er gull 🌼 Trodde jeg ville få så hatten passet for å begi meg ut på en tur jeg ikke hadde forutsetninger for å mestre. Det var en stund der oppe på fjellet jeg tenkte at mitt neste bidrag her på FF ville være å møte samlet fordømmelse for å ha satt i gang nok en unødvendig redningsaksjon... I likhet med dere @tronn, var jeg særdeles liten lysten på å gå ned ogjen samme veien, nettopp pga det første klyvepartiet. Helt til jeg kom til den siste motbakken. Der var jeg i ferd med å gå inn i total shutdown, helt lammet, slik @Sovjetunionen beskriver, litt sånn som Tommy Steine (arme mann, han har min fulle medfølelse i klippet fra @Memento mori 😱) Da var det bare å puste med magen, snakke strengt til seg selv, og vente til beina ville bære meg ned igjen. Det gikk bra. Kjekt å ha flaks når man ikke har vett. Men eksponeringsterapi er vel nøkkelen her. Særdeles gradvis. Aller helst sammen med en som ikke er fullt så redd. Drar tilbake til fjells til helga. Da går vi for Storen. Én gang i mitt liv må jeg få prøvd helikoptertur... (Neida 😊) (Men @Gittiamo, tror nesten jeg tar Storen framfor rottene og slangene 😂)

Eg brukar Unna som solotelt på vinteren. Får god plass til arbeidsgrop og matlaging om ein hektar av litt av innerteltet: Utan at eg kan sei det heilt sikkert så trur eg også at Unna har den beste ventilasjonen av dei tre telta.

"Delta ground peg" fungerer bra til barduner som skal holde en del. Kraften som bardunen påfører flyttes vekk fra toppen av pluggen og fordeles mer over hele lengden på pluggen. En stein på toppen gir enda mer hold. Veier riktignok 48g og er ikke like pakkvenlig som en rett plugg. Den delen som går ned i bakken er ikke noe lengre enn en vanlig teltplugg. Plastmaterialet tåler overraskende mye, de tåler å treffe stein, men som med andre plugger er det ikke lurt å prøve å slå den gjennom steinen.. Har brukt de med godt resultat på telt som er hakket større enn fjelltelt og har vindfang deretter. Delta ground peg:

Disse funker og er holdbare. 😁 https://www.motek.no/skruteknikk/treskruer/skruer-til-tre/oyeskrue-sveiset-for-stillas

TS. Har ikke lest hele innlegget ditt, så jeg er muligens ikke berettiget til å kommentere. Men første spørsmål fra meg blir jo, er det noe poeng å overvinne høydeskrekken da? Det er opp til,deg. :) Da må du trolig utfordere deg selv gjentatte genger i høyde, til du overvinner skrekken. Selv søker jeg ikke slike utfordringer! (Kanskje da jeg var guttunge) . Men gjør det som er nødvendig, hvis det er viktig, bl.a. i jobb med fare for eget liv. I et av tilfellene, kunne det berge ca. 45 menneskers liv, uten sikring av meg selv. Andre nektet drittjobben, med fare for alle andre også båten. Ikke er jeg oppatt av topper heller, jeg klarer fint å nyde naturen, uten å sitte på en topp! Men, hver sine interesser.

Jeg kan trøste med at vi er flere som henger etter, det er for min del uunngåelig på sommeren. Del 2 av packraft-turen til Rago er nå kommet i bloggen HER. Det ble også en kjempedag, riktignok en helsikes tordenbyge som jaget meg på land, men det var jo både litt action og imponerende. Så tok jeg sjansen på litt navigering utenfor sti, og det gikk jo aldeles strålende så jeg følte meg jo som villmarkens dronning et øyeblikk. (Det gikk jo fort over når jeg fulgte sti og merking videre.) Flotteste turen jeg har hatt på lenge, dette var nok sommerens høydare i år. (Her rett før det braker skikkelig løs)

Jakt etter lokal tyttebær, lite bær og for tidlig her. Her pleier det å være masse bær, nå er alt svidd vekk i varmen som har vært. Sauene har «Dugur», er bra det noen dyr i område, disse er glade i folk også. Vi har også innom en nybygget gapahuk som blir brukt av skolen og barnehagen. Mange som tok en tur med PG’en i dag. Avsluttet med 10 på topptur til Gapahuken i Oppenåsen. Tur nr 10 av 20, så da er jeg halveis. 😀 Desverre stemmer ikke ruta og hvor postkassa er på denne turen heller. Sender de en Mail og melder meg til tjeneste for å få ryddet opp i dette. Litt artig at dette er starten på Vassfarruta hvor det er mulig å gå fra Hønefoss til Vassfaret på merka sti! Flott utsikt over Tyrifjorden og Finnemarka.

Godstemning rett før soveposetid i går...

Ally ble montert opp igjen på terrassen i dag, etter sist å ha vært i bruk i Rogen og Femundsmarka i sommer. Der hun så lå, fristet hun meg til en liten kanotur på vakre Vigdarvatnet i dag.

Sykkeltur langs Riastvegen i dag. Ikke helt det samme som fottur, men bedre enn å sitte på ræva i sofaen hvertfall.

Det var en rifle og en o/u hagle. Ingen krav om plombering. Har heller ikke vært noe problem å kjøpe ammo til noen av de, det er ingenting på våpenkortene jeg fikk som indikerer at det er noen spesielle begrensninger rundt disse våpnene.

Jeg var igjennom dette for ca 10-12 år siden, og det var i hvert fall den gang ikke noe problem å overta våpnene uten å ha jegerprøve eller være medlem av noe skytterlag eller noe slikt. Ifra våpenforskriften, §20: "Det kan gis tillatelse til å erverve og inneha inntil 3 rifler eller hagler til søker som ønsker å beholde slikt våpen som minne etter arvelater i rett opp- eller nedstigende linje." Se også politiet.no: https://www.politiet.no/tjenester/vapen/arv-av-vapen/ Og så er det beste rådet helt sikkert som det allerede er sagt å snakke med politiet direkte. Merk at det kan være forskjell på svarene utifra hvem du snakker med; jeg kontaktet først mitt lokale lensmannskontor, og der var det mye om og men og de skulle "vurdere det" hvis jeg sendte en søknad. Ringte i stedet rett til hovedsetet for politidistriktet, og de var helt klare på at det ikke var noe lensmannskontoret skulle vurdere, og de ordnet det som trengtes uten noe ytterligere søknad enn opplysningene jeg ga på telefon. En uke eller to senere kom våpenkortene i posten.

Har en kort oppsummering av sommerturene på bloggen i dag. Flotte turer, selv om ikke alt gikk som planlagt, som vanlig.

Du må være medlem av en skytterklubb eller eller skytterlag og ha våpenskap hjemme. Ingen får bæretillatelse hvis en ikke har legitimt behov. Reglene er strengere for pistol enn for rifle. Hvis våpnene har en affeksjonsverdi og du ikke har planer om å bruke dem, kan de plomberes. Du får god hjelp hos Politiet eller et lokalt skytterlag om dette, anbefaler det.

Unna er ikke mer enn 10cm smalere enn de fleste 2-manstelt men det har 230cm liggelengde. På turrer mer enn ett par netter så bør man være ganske nyforelsket om man skal ligge 2 voksne i det. Men det er plass Som solotelt så er det helt topp.

Politiet har informasjon om arv av våpen på sine nettsider: https://www.politiet.no/tjenester/vapen/arv-av-vapen/ Du må søke om våpentillatelse og legge ved skifteattest, om du får tillatelse uten å dokumentere behov (registrering i jegerregisteret) vet jeg ikke. Jeg konkluderte vel med at den enkleste måten å dokumentere behov var å stå i jegerregisteret, men medlemskap og aktivitet i skytterlag gjør vel også nytta.

Først av alt. Veldig godt skrevet. Jeg flira 😂 Jeg selv slet veldig med høydeskrekk. Jeg fiksa ikke å gå ned trapper uten å klamre meg fast til rekkverket. Så da begynte jeg å klatre. Tok innendørskurs før jeg brått endte opp med å klatre daglig og få mer angst av at neglene rakk å vokse ut og huden nesten ble myk, enn høyder. Jeg trivdes brått bedre vertikalt enn horisontalt. Å takle høyder er så enkelt som en treningssak. Få hjelp av noen du er trygg på og finn deg en klippe på et par meter og klyv. Lær deg å kontrollere det vertikale. Ta overtak over steinen.

Ser for meg test av @Memento mori på disse snart...

Jeg synes det virker som om høydeskrekken din er like mye fornuft som skrekk. Hvis du kan klatre i en klatrepark med sikring, og det går greit, mens du får "panikk" et sted du befinner deg uten sikring, med reell fare/ mulighet for å falle høres ikke dette heeeelt galt ut....(Uten at jeg kan si noe om forholdene på Knutshø). Jeg har bedrevet noe klatring både med og uten sikring, og vil si at det er fornuftig at "varsellampene" blinker av og til. Det er selvsagt forskjell på hvor tidlig de slår inn, men på meg høres det ut som om det ikke er HELT på flatmark... Jeg kjenner folk som har så høydeskrekk at de nesten ikke kan gå med tjukke raggsokker. Da snakker vi om skikkelig "ulogisk" høydeskrekk, men det virker jo ikke som du er helt der...

@graham mente Knutshøe var en enkel og grei tur for min samboer og meg. At vi har høydeskrekk var visst ikke relevant, så vi fikk oss en liten tenkepause ved første klyvepartiet. Da var det klinkende klart for min del at dersom vi gikk opp der, så måtte vi gå opp over toppen, for å gå ned klyvepartier er mye verre enn å gå opp synes jeg! Det var også rimelig luftig på vei ned fra toppen på andre siden, men heldigvis ingen klyving. Uansett artig lesning @Snutemor. Hvis jeg kan komme med et tips for å kurere høydeskrekk, så må det bli å få seg en jobb i høyden. Det har hjulpet meg litt, men fortsatt langt fra kurert. Jeg opplever det samme som deg, at er jeg sikret, så er det ikke så ille, men når det er helt opp til at jeg ikke kan drite meg ut, da slår skrekken inn ganske effektivt.

Studier består mye av lesing, og det kan man gjøre mange steder. Ikke minst på fjellet.

Snakk med ein klatreinstruktør. https://brattkompetanse.no/sertifikat/lister/sportsklatreinstruktor Dei har som regel masse erfaring med eksponeringsterapi.

Vi lekte klimaflyktninger og rømte fra regnvåte Vestlandet til varme Østlandet. Men det var alt for varmt på verandaen, så hele bøtteballetten tok turen opp Kjøsterudjuvet for å bade i Gamledammen. Vi har jo alle vært der noen turer men nå var det litt spesielt siden juvet nesten var helt tørt. Ble en veldig fin tur uansett.

Blir med i gjengen av folk som skal på tur i området denne sommeren. På mandag går turen til Trondsbu og Tinnhylen. Første etappe går langs Tinnhylen på umerket sti ned til Snero for camp 1. Rask visitt av T-merket motorvei før det krysses over sørsiden av Ruvlenuten til Nordvatnet på dag 2. Camp 2 vil bli over flere dager og det skal fiskes i området Nordmannslågen/Nordvatnet/Holmavatnet/Andersosen. Retur på umerket sti fra Nordvatnet rett nordover, forbi Eitro før en svinger Øst retning Trondsbu. Om noen har tips til fine fiskevann (haha, ingen vil vel avsløre dette ) eller mer sannsynlig; fine teltplasser er det bare å skrike ut!

Pakke i posten i dag

"Gribben" (dvs. eksen min ) fikk bytta glidelås på en 3,5 år gammel jakke. Kosta nok Norrøna mer enn å sende henne en ny jakke. Så er enig med @Bjørn J her

Jeg og unga (7 og 10) hadde en fin fin tur 40km igjennom Nordmarka. Vi startet seint på Lørdag fra Tversjøstallen og gikk ca 3km opp på Pershusfjellet. Der campet vi i hengekøyer. Søndag kom vi oss til Sandungsdammen og Framme på Sognsvann klokka 16.00 på Mandag hvor vi feiret med ett bad og en is. Vi storkoste oss til tross for slitne bein som ikke er vant til så lange turer. Utfordringen på turen ble vell først og fremst at vi måtte klare oss med lite skift, ingen regnklær, ingen liggeunderlag i hengekøya. Det viste seg at vi hadde mer enn nok mat men hadde tatt med i beregninga en dag ekstra men likevell burde jeg offret litt av dette for liggeunderlag som hadde gitt en varmere natt. Nå var det dog bare far som klaget over at det var litt kaldt.

Ringkolltoppen 702 MOH - er med i 10 på topp i år. Niste, kaffe og har meld meg frivillig til å spise opp gotterirester etter helgens bursdag. 16 grader og ikke sol, mere normalt vær. Den gamle utedoen -«Restedriteren» har blitt oppdatert, nå også plass til mere ved som kan kjøpes 🤑

opp 4 gram etter 5 vask og normalt bruk på Brynje sin 🤔 opp 10 gram på Aklima sin etter 5 vask og normal bruk! Ingen av de ser brukt ut og holder passformen fint. De har ikke blitt brukt så mye som ønsket pga varmen i vår/sommer! Men fortsetter å oppdatere når det er behov 👍🏻

Jeg har nevnt disse på forumet før, men ettersom de har blitt fast inventar på de fleste av turene mine følte jeg de fortjente en egen post. Hjemmelaget energibarer er utrolig gode og enkle å lage. Oppskriften 3 egg 150 g brunt sukker(hvitt funker fint også) 200 g Bjørns store havregryn 80g tranebær 80g mango 50 g hasselnøtter 50 g valnøtter 200 g mørk kokesjokolade En dæsj honning En dæsj sesam frø En dæsj salt Fremgangsmåte Varm ovnen til 175 grader Bland sammen egg og sukker i en bolle Hakk opp hasselnøttene, valnøttene og sjokolade i små biter. Bruk gjerne en blender. Ta nøttene, sjokoladen, tørka frukt og havregrynen i en stor bolle sammen med egg og sukker blandingen, rør godt. Smør en ildfastform og hell over blandingen. Prøv å smør blandingen utover til den har så jevn tykkelse som mulig over hele formen. Mine barer er ca 1-1,5 cm høye. Tilpass etter ønske. Energibarene stekes i 25 minutter La blandingen kjøles ned i noen timer før de kuttes opp i passende størrelse. Putt gjerne i kjøleskapet noen timer før du deler opp. Jeg plotta ingrediensene inn i en kostholdsplanlegger som kom tilbake med dette. Den hadde ikke tørket mango og tranebær på lista, så måtte finne det selv, men til sammen så utgjør hele batchen 4500 kcal, med ca 450 kcal per bar, på ca 115g per bar.

Tidligere denne uka gikk jeg vandrende fra postkassa med er stort smil om munnen. I postkassa lå en pakke fra forumets sjefstørker og gledesspreder @Tom42: tre porsjoner tørka tomatbønner og tørka egg og to vanvittig flotte sleiver, såkalt Tom Spesial og et hyggelig brev! Avsender foreslo at jeg testet dette på kjøkkenbenken hjemme før jeg drar på tur til Finnmark neste uke og i dag disket jeg opp en nydelig omelett med litt parmesan og soltørkede tomater og tomatbønner Det smakte helt nydelig og ble helt perfekt, så for meg ble dette det som skal til for å overbevise meg om at tørker skal anskaffes ved neste anledning! Dette var bra saker @Tom42!

Helsport Stortinden har en lav ventil i fotenden, det kan være en bakdel under forhold med mye snøfall. 3.1kg for et vintertelt, som man forventer skal tåle det meste, er ikke for mye. Til vinterbruk må du ha andre plugger, dermed må du trekke fra vekten på standardpluggene og legge til vekten på snøplugger. For å spare vekt på telt gjøres plassen mindre og konstruksjonen svakere. Jeg ville ikke slanket bort sikkerhetsmarginen min på et vintertelt.