Vinnerliste

Dag -1 Da er ruta lagt ved hjelp av Lommekjent.no , og sett på vanlig kart. 121.3 km -3206 meter stigning - starter på 16 mai og regner med å bruke 12 dager på turen. Starter litt utenfor Hønefoss i enden av steinsletta for de som er kjent i område. Går mot klokka. Grunnen til dette er at det sikkert er tørket mere opp på Holleia, kontra Finnemarka, Vestmarka og Krokskogen. Blir litt Npl-følelse på turen med hensyn til veivalg og info. Kommer også å passere ca 2 km i luftlinje hjemmenfra, blir også litt rart. Pakket mat, kart og dopapir etc og sendt post restante til lokalbutikken i Sylling. Har også kjørt ut et depo med mat og kart som er i Vikersund. På den måten blir det maks mat for 5 dager i sekken. Satser på at været blir bra hele turen, og med slik solnedgang som her, tatt forrige kvelden fra Krokskogen over mot Finnemarka og sola er over Holleia!

Eit slik telt.

Fra samme location som @whistler sitt foto 🤣

Det året det var så bratt...

Akita, ei Siberian Husky tispe på 14 mnd. Omplasseringshund som vi overtok for en knapp måned siden. Sterk og stor frøken på 28 kg som elsker å trekke, være på telttur og er en oter etter fisk Fremdeles ganske valpete og trenger litt sosialisering med andre hunder, men har stor tro på henne.

Da har jeg prøvd liggeunderlaget. Først bør jeg vel si at min hengekøyebakgrunn er 4 netter i min hennessy safari deluxe asym zip, der jeg av forskjellige grunner har sovet ganske dårlig. En av grunnene har vært liggeunderlaget. Jeg har prøvd bamseunderlag, bamse med tilleggsisolasjon "på tvers" (http://www.biltema.no/no/Bil---MC/Bil-tilbehor/Presenning/Sno--og-solbeskyttelse-2000031876/), gammelt thermArest og gammelt thermArest med pålimt antiskli. Ikke noe har vært særlig vellykket, blant annet fordi ting har forflyttet seg i løpet av natten. Etter en natt med klymit insulated hammock har jeg følgende erfaring: I min køye kunne jeg ligge noe asymmetrisk. Underlaget lå stille hele natten, og samme hvordan jeg snudde på meg så ungikk jeg "cold-spots" pga. vingene på underlaget. Det har silikonbelegg to steder både på over- og undersiden som gjør at det ligger stille (og drar til seg bøss og dun fra en dunlekkende ajungilak-pose). Jeg sov mye bedre enn jeg har gjort i de 4 tidligere forsøkene. Må nok prøve noen netter til før jeg kan si om det KUN er pga underlaget, men at det hadde mye og si er jeg ikke i tvil om. Har ikke prøvd quilt så jeg har ikke noe å sammenligne med der. (Været var overskyet, vindstille og ned mot 5 grader, gjetter jeg. Merket ikke noe kuldegjennomslag).

Tipptopp langhelg på Nordmøre med fjell, fosser og fine folk!

Å herregud, er det dét den posen der er til? Jeg har brukt den som drybag for soveposen min! Nå føler jeg meg ganske dum, haha.

Kjøtt og pølser som har ligget litt for lenge får ofte et slimete belegg på utsiden. Dette er et resultat av bakterievekst og forekommer kun på overflaten. Men dette påvirker ikke kvaliteten på varene og er enkelt å fjerne. Gni kjøttet eller pølsene inn med salt og la dem ligge en liten stund. Så skyller du bort saltet og da er både slimet og lukta borte. Kjøttstykker angripes kun på utsiden av bakterievekst, men kjøttdeig angripes ofte rundt om i hele massen. Kjøttstykker er enkle å fikse, men kjøttdeig bør ikke brukes hvis den har begynt å lukte. Det er ikke alltid at bakteriene er problemet, bakterier er lette å fjerne eller drepe med varme, men noen bakterier produserer toksiner som du ikke fjerner med steking eller koking. Disse toksinene kan gi deg en del kraftig ubehag så vær obs. Unngå kylling hvis du ikke kan oppbevare kjøttet kaldt. Kylling kan inneholde ganske skumle bakterier og er en langt større risiko enn f.eks. oksekjøtt.

Trolig årets siste pulktur. Jeg lå på fjellet fra onsdag. Kompis kom lørdag. Kompis valgte å ligge på bar-rabb, jeg teltet på noe over meteren snø. Klokken 4 om morningen, når sola kom opp, merket kompis fort forskjellen på å ha kjøling i teltet med snøunderlag og fortelt med snø og et uten kjøling... Noe å tenke på for flere?

Glem fiffige "løsninger" for kjøleskap. Sommerstid nytter det ikke ha med ferskmat i dagesvis. Bruk ferskmaten de første to dagene. Sørg for å holde ferskmaten så kald som mulig til enhver tid. Det vil si i skyggen, i bekken eller nedgravd i myr. Med 20-30 grader i lufta blir innsjøer og bekker etterhvert for varme til å fungere som kjøleskap, men litt ned i myra er det fortsatt forholdsvis kjølig og du kan klare å holde ting kjøling noen dager om du er på samme sted.

Hammock Gear Burrow Econ 40 er bestilt. 1500 + mva for en top quilt er virkelig ikke dårlig! http://www.hammockgear.com/burrow-econ-40/

For å gjøre valget enda vanskeligere: Du kan kjøpe løs slange slik at du kan bruke alle exped-poser med "ventil" som pumpe. Jeg har slike poser i tre forskjellige størrelser, og benytter den som passer til aktuell sovepose(r). På tur med familien har jeg tre-fire soveposer i den største posen. Med 80 liter pose er det fort gjort å pumpe underlag

Rundt Setten og Mjermen. I dag skulle jeg helst ha beiset hus. Med 23,9 grader i skyggen og ikke en sky så langt du kan se, da har jeg lyst på noe helt annet. Dessuten trenger jeg kilometer i beina før sommerens langtur og ikke minst må jeg få svar på om voksing av sykkelkjedet duger. Pr. i dag er dette det største usikkerhetsmomentet før langtur. Et par kortere turer har avslørt noen uregelmessigheter, men jeg må teste mer. Jeg fyrer opp primusen og varmer opp voksblandingen fra sist. Jeg mistenker at blandingen var litt for «soft» og hiver oppi et telys til. Kjedet får 10 minutter i voksbadet før det tørkes av og settes på sykkelen. Jeg husker at jeg i går ikke husket å ta med vannflaska og at jeg ble ualminnelig tørr i munnen på slutten av turen. Siden jeg har tanker om en litt lengre tur i dag fyller jeg derfor 2 flasker. Et rundstykke og et hardkokt egg blir også med. Jeg sykler ut fra Løken og tar gang og sykkelveien sydover mot Hemnes som passeres i godt driv. Nå er det slutt på sykkelvei og jeg er ute på FV125 og følger den til krysset på Skogheim. Her dreier jeg rett østover, inn i stillheten på FV228. Oppe ved Bønsdammen stopper jeg for å sjekke vannføringa. Snøen har smeltet i vårt distrikt, men det er fortsatt mye vann i terrenget. Som ventet er det god fart på vannet ut av Mjermen og ned i elven Mjerma. I 1973 gikk den siste stokken ned i denne tømmerrenna som i dag er restaurert og tatt vare på. Det er rein terapi å sykle her og veien er aldri langt fra vannet selv om den ikke synes hele tiden. Men nå og da kommer en stikkvei som kan være verdt å sjekke. Eller som her, hvor veien er så nær at du kan dyppe hjulene. Deilig med 5 - 10 minutters pause i sola. I fortsettelsen drar veien seg litt lengre fra vannet og du har skog, avbrutt av en og annen myr rundt deg. Sånn ca midtveis på vannet ligger Halsnes friluftsenter. Her er kommunal badeplass og et populært leirsted på sommeren. Huset på gården kan også leies og da har man et fint overnattingsted om en vil dele opp turen, eller har barn med. https://www.aurskog-holand.kommune.no/kultur-og-fritid/kulturtilbud/halsnes/ Jeg drar ikke nedom Halsnes i dag, men fortsetter videre der veien rolig slynger seg fram. Noen gårds og småbruk har funnet sin plass her selv om det er skogen som dominerer. Kjersund bru tar meg tørrskodd over et smalt sund i Mjermen. Jeg omslynges på nytt av skog og her og der langer veien ut over flotte myrer. Rundt en sving ser jeg noe svart på asfalten. Når jeg kommer nærmere ser jeg det er en liten huggorm. Dette er et farlig sted å være sier jeg mens jeg stopper sykkelen. Jeg finner en pinne i grøfta for å vippe den ut av veien, men ser når jeg kommer innpå at det alt er for sent. Den er fortsatt i live, men er så skadet at det bare er bakkroppen som kan beveges. Jeg blir litt trist av sånt og dette er den andre på to dager som lider samme skjebne. IMG_0549.MOV Litt nedstemt setter jeg meg på sykkelen og tråkker videre. Men det går over og jeg kan igjen nyte den flotte naturen på vårens hittil varmeste dag. Jeg sykler over flotte myrer og etter en stund kommer jeg til Hestesund. Her er nok bro og denne tar meg over en sidearm av Setten. Jeg er altså ferdig med sykkelturen langs Mjermen og fra nå vil jeg ha Setten på min venstre side. Kunne nesten vært sørlandsidyll, men jeg er altså langt øst i Akershus Fylke. Dessverre er ikke Setten så synlig som jeg skulle ønske. Litt lengre framme ender FV228 og jeg svinger venstre og inn på FV21. FV21 starter faktisk i Halden og kalles Villmarksvegen der den slynger seg langs grensa lengst øst i Norge. Men det har jammen vært villmark langs FV228 også. Det blir både is og sjokolade når jeg kommer til Setskog. Det er godt å strekke litt på beina før turen går videre. Jeg er fortsatt på Villmarksvegen som også er nasjonal sykkelrute 9, Villmarksruta. Nasjonal sykkelrute 9 Villmarksruta strekker seg fra Halden til Trondheim. Men jeg skal ikke til Trondheim nå og forlater sykkelruta i Settens nordre ende. I krysset ved Tangen som har både badeplass og camping holder jeg rett fram og er da på FV170 mot Bjørkelangen. Det er litt mer hus og litt mer trafikk, men de som passerer meg viser hensyn og gir meg god plass. Litt stigning, smalt og svingete før neste herlighet viser seg. Etter å ha kommet klar av siste venstresving dukker du praktisk talt opp av Røytjenn. Dette er et populært badested om sommeren og jammen var noen ungdommer uti nå også. Det var mye folk som koste seg i det gode været så jeg stoppet ikke selv om det var fristende. Veien runder Røytjenn og jeg er på det høyste og slipper meg ned bakkene mot Bjørkelangen. Herfra og hjem følger jeg gang og sykkelveien som på folkemunne bare kalles Linna. Urskog-Hølandsbanen, eller Tertitten som den ble kalt var en smalsporet jernbane som gikk i ordinær trafikk til Juli 1960. I senere år er deler av traseen tilrettelagt som gang og sykkelvei og derav navnet Linna. Ca 13 kilometer og nesten helt flatt fram til Løken. Kartet fra Google viser 61km og 3,40t. Sykkelcomputer viser 63km og 3,28t. Slett ikke værst.

Rakk å zoome inn på den ene før de fløy avsted!

Rett før solnedgang på Floretuten. Tatt med iPhone 8.

Hadde meg en tur opp til Otterstadstølen i går! Blir litt rastløs av finevær og rolige dager på hytten! Heldigvis har vi Stølsheimen rett i hagen. tok båten inn til Mo og gikk fra bryggen! Ikke lengste turen man kan gå, men det er utrolig flott her! Man forstår hvorfor det heter kraftkommunen! Litt stigning første stykket, men en flott tur man kan ha med selv de minste. Masse spennende å se hele veien Litt snø på ene flaten, noe bløtt men ikke verre enn man klarte å unngå ved litt hopp og sprett fra Stein til Stein men fantastisk tur som ikke var av den lengste sorten, men grunn nok til å avslutte med stil når jeg kom tilbake på hytten

Et godt tips for å se tilstanden på forholdene på senorge.no: Se på vannavrenning i stedet for snødybde. Da får du et bilde av hvor mye snø som eventuelt måtte smelte.

Det er vår i fjellene på sørvestlandet nå. Isen går i 700-800 meters høyde, as-we-speak! Etnefjellene på grensen mellom Hordaland og Rogaland, spesielt de vestre/ytre delene er snøfrie/isfrie nå! Midtre Etnefjell, Strypeheiene 585 moh. 11. mai 2018:

Slangen funker ypperlig til å holde bananen tørr på tur også

Ikke de som er eldre enn ca 6 år . Der har du større hull og må ha en overgang, som exped selvsagt selger....

Hva får deg til å tro det? 😆 Nei, den er fra Exped. Telecompression bag, tror jeg den heter.

Spør litt hvordan og hva du bruker den til det da. Min 80 liter pumper opp underlaget på to runder, og med soveposen og litt luft inni er den genial ryggstøtte i camp på dagtid. Og de er reelt vanntette , noe som er ett stort pluss når man i blant bruker kano.

Jeg har en på 42 liter, og den er egentlig så stor at den blir litt klønete å bruke. Tror den jeg pleier å bruke er på rundt 20.

Dette er også noe som er utenfor mine kompetanseområder, men selv om huggormen biter er det vel tvilsom at den spanderer gift på et så stort og unyttig individ som et menneske. Antar at de sparer giften til noe mer spiselig. Antar også, her jeg sitter på min brede bak på gutterommet, å sette seg ned og roe situasjonen. Som jeg innledet med har jeg null peiling på huggormbitt, men som allergiker kan jeg en del om forgiftning. Ikke sjelden får jeg i meg mat jeg reagerer på: ubehaget i halsen, den hovner opp, følelsen av å bli kvalt melder seg. Da gjelder det å roe ned og avvente situasjonen, og være glad for at jeg har adrenalinpennen innen rekkevidde. Antagelig er dette å roe ned det viktigste. I vanskelige og truende situasjoner; kliss våt på en iskald vidde sier jeg til meg selv: "Rolig nå, du har være gjennom dette før". På den andre siden; jeg har ikke opplevd et huggormbitt.

Pros(large): Går fortere å blåse opp og har plass til mer innvendig. Cons(large): Den veier litt mer og er litt mindre praktisk til å bruke som vanntett pakkpose. Spør du meg er medium meer enn stor nok. Tar meg to blås å få opp et Exped Synmat 7 UL om jeg får nok luft i den. Jeg personlig ville nok heller hatt en som var enda mindre.

Denne bruker jeg og er veldig fornøyd med: https://www.hektapatur.no/sove-ute/liggeunderlag/pumper/exped-schnozzel-pumpbag-ul?att=TQ== Brukes på både Downmat, Synmat Hyperlite, og vanlig Synmat

Høres meget bra ut, ser også frem til «live» tur rapporter 😃👍🏼

Denne fungerer ved tilnærma vindstille forhold.

Hvordan kan man vite hvilke pumpebagger som passer til dette Exped liggeunderlaget?

Jeg husker fra en kort periode i speideren som barn at vi laget kjøleskap ved å grave det ned i bakken. Poenget var at det som oftest er mye kaldere nede i bakken enn på overflaten, og hvis bakken er litt våt og ligger i et lite søkk, uten at hullet renner fult av vann, så blir det ekstra bra. Et søk på nettet ga disse alternativene. Kanskje ikke akkurat det man tar med seg på en ryggsekktur, men prinsippet er jo greit nok. https://kmspeider.no/aktiviteter/kjoleskap-sy-til-leirbruk-article1649-871.html https://www.coolstuff.no/Kjolebronnen-Cool-Well https://www.tek.no/artikler/olkjoleren-du-graver-ned-i-hagen/160323

En isboks med ferskvare, f eks fisk nedgravd i myr er tingen.

Nøttene blir siere for hvert år. Da må det prøves mange boxere for å sjekke at den ene nøtta ramler ned i det ene korte buksebeinet.............Jeg sverger ril de gameldagse som ser ut som en badebukse fra 70 tallet. >Der ramler ingenting ut

Tatt i full fart da vi plutselig fikk se disse fine steggene

Har et par brødre som har skaljakker derifra og de er fornøyde, men nå skal det sies at de brukes i bymiljø og ikke ute på tur. Ser at den skaljakken jeg først fant på dems side bare har vannsøyle på 10 000mm noe som ikke regnes som vanntett på jakker, der bør vannsøylen være på minst 15 000mm. Så jeg hadde ikke stolt på disse jakkene på en ordentlig fjelltur når jeg må kunne stole på at tøyet holder meg tørr.

Vær obs på at denne jakka har en kort lugg på yttersida for å gjøre den lydsvak. Dersom en ikke trenger den egenskapen, for eksempel i forbindelse med jakt, så er det, etter min mening, bare ulemper med det. Spesielt hvis bruken primært er som regnjakke. Ytterstoffet binder mer vann enn et glatt stoff. Og tørker følgelig senere, hemmer pusting mer. Og kan gjøre den mer utsatt for vanngjennomtrengning.

KISS - Keep It Simple Stupid Vassdrag med sånn passe strømninger og temperatur (mindre vann kan også gjøre nytten) En miljøfiendtlig bæreinnretning fra din lokale matpusher Noe godt å putte oppi bæreinnretningen En passe festeinnretning, slik at man slipper å svømme etter bæreinnretningen med noe godt i (Rigga til denne 1min før jeg så denne tråden)

Ein som helst ville inn i flasken i dag....

Ikke dagens, men forrige helgs bilder. Var for å dokumentere telt, men likte bildene godt. Ene har blitt redigert. Måtte fjerne to bokser cider fra bilde.

Jeg har passert 60 og kan bekrefte at kunnskap tilegnet i yngre dager sitter bedre enn kunnskap tilegnet senere i livet. I 2015 skulle jeg ut på en lengre spasertur. Dette var tidlig på våren og en huggorm hadde funnet ut at min svarte ryggsekk var det absolutt varmeste stedet å tilbringe en solrik formiddag. Når jeg strekker hånda over mot sekken benytter den anledningen til å nappe meg litt i huden. I det det gikk opp for meg hva som skjedde steg pulsen hurtig og jeg hadde problemer med å takle tankene. Dette til tross for at jeg i min ungdom også var blitt bitt og sånn sett kanskje visste litt hva det gikk ut på. Men noe var forskjellig fra den gang til nå. Når dette nå skjedde var jeg langt uti skauen og muligens langt fra hjelp og i tillegg var jeg de senere år blitt allergisk. Mer skal det ikke til før usikkerheten kommer og gammel lærdom blir som ny. Jeg skal love deg at jeg både sugde og spyttet mer enn en gang.

Dagens bilde rett fra mobilen. God morgen til alle fjellforumere... Det ser ut til å bli en grei dag...

Har kjøpt utstyrsbod på 12 kvadratmeter med plass til alt av telt, liggeunderlag, soveposer, sykkeler, ski, ryggsekker og annet friluftsrelaterte ting, kosta litt men fulgte med et tilhørende hus på 134 kvadratmeter. Hipp hurra

Hei Har gått opp der på ski, og mener å huske at det var greit, men er en stund siden. Har også gått opp den bratte renna i vest, og på turen på bildene gikk vi opp bakveien/nordfra. Var ikke så mye hjelp i meg, men fin topp er det vertfall!

Det magiske med å være mye på tur, er at du ikke skjønner vitsen med å pusse opp. Bare det å ha gulv, vegger og tak, for ikke så snakke om varmt vann i krana og mulighet for en dusj blir satt uendelig stor pris på. Noen mener "Oppussings-damer" er slitsomme i lengden, ikke blir de noe lykkelige heller, nei da er "tur-damer" å foretrekke. Vi fjerner oss litt for mye fra naturen, og hva som er faktiske behov.

I lys av en artikkel som nylig ble publisert fikk jeg lyst til å dra opp denne tråden igjen. https://www.nrk.no/buskerud/lege-om-hundemokk_-_-folk-flest-har-godt-av-a-forholde-seg-til-naturlig-dritt-1.14032273 Jeg syns 1,5 meter utenfor løypa, det er greit. Jeg sørger for dette selv. Tar staven og vipper bajsen inn i skogen. Hvor ofte ser man egentlig fersk møkk langs løypa? Hvor ofte stanser folk og lar unger base i snøen rett ved løypa? Sjansen er større for at noen har stanset for å urinere akkurat der. Har gått mange forskjellige steder på ski i løpet av vinteren. Her på Hurum er det nesten ingenting. I Nordmarka? Veldig lite, folk som tar med seg hunden dit går på langtur og virker samvittighetsfulle! Lier, Asker? Det ligger -strødd- i starten, både rett ved løypa og midt i sporet. Her har de en jobb å gjøre! Men det er tydelig at hunder flest gjør fra seg rett etter at de kommer ut av bilen. Inkludert min egen. Jeg hev bajsen laangt inn i skogen, men her hjalp ikke det nevneverdig på det helhetlige inntrykket! Uansett, om bajsen forsvinner etter 6 mnd eller 6 dager. Det forsvinner. Bry dere mer om plast....

...og siden jeg først var innom: Nå kommer en fantastisk måned på fjellet i Finnmark om været holder....:

Tilbake fra 5 dager i indre Troms. Tungt gjennomslagsføre og lite snø under tregrensa (både ski og pulk har blitt noen riper rikere) men flott i høyden. Bikkja på ni mnd fikk kjørt seg i sukkersnøen, men imponerer stadig med sin arbeidsinnsats. Neste vinter blir bra når hun kan trekke pulk fullt ut med eget drag. Enn så lenge går det i snørekjøring. Nok en gang er det finfiske med Mormyskha som må til for å lure storørreten.

Sammis jente på 5&yorkie gutt på 10mnd🐶🐶

Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden. Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv. To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet. _______________________________________________________________________________________ Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen... Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket. Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka. I dag er min barndoms furu borte. Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn. Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj! Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen. De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp. Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det. Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit. På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med blytung sekk og kokt pasta i sekken går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger stillheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten, ensomheten og roen jeg finner her. Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. Jeg arbeider med gamle mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss. Dessverre blir det ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, verdens snilleste mann, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Mannen fordi han er verdens snilleste og tryggeste.Det finnes ingen jeg kan stole mer på enn ham. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg. Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, skiturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg ihjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg. Sigurd på sin første lengre gåtur, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget... Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå. Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt. Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene? En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket - du er verdens beste mamma! Og det, det er den beste belønningen jeg kan få. Riktig god jul.

Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss. Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano. Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser. Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der? Parkering ved Langen gjestegård. Så var vi endelig klar til å starte turen. Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene. Kathrine leder vei. Ei lita pause ved Litllangtjønna. Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. Brua over Mugga. Fin kveld, men lite fisk. Det legges en plan. Fornøyd dame. Kveldsstemning ved utoset til Mugga. Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort. Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene. Så var vi i nasjonalparken. Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her. Noen som bruser med fjæra. Lavskrike. Straks ved Stortjønna. En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp. Gulerle. Det var virkelig fint her med Stortjønna. Kviling. Akkurat slik vi liker det. Utsikt mot Stortjønna. Femunden, Stor Svuku og masse skau. Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake. Kveldsmat. Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser. Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der? Så gikk turen videre. Muggsjølitjønna. Lappspove. Muggsjølia. Kathrine skriver i hytteboken. Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre. Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna. Nesten fremme. Lunsj. Fisking i Hemmeligvann 1. Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre. Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit. Sekkene blir pakket innendørs. Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. Men først gjennom litt bjørkeskog. Hemmeligvann 2. Herlig teltplass. Her hadde vi trua. Lite fisk å få. Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp. Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet. Hvor går turen videre? Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid. Mot Fisklaustjønnan. Mye stein i terrenget. Ikke langt igjen. Kaffipause i teltet. Mugga. En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet. Så satt den. De fleste fikk leve videre. Ikke rart man får trua her. Halvkilosfisk som ble kveldsmat. Det gjorde seg med et ørretmåltid. Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan. I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt. Nedover Mugga til neste leirplass. Teltet er slått opp og fisket kan begynne. Kan det bli bedre? Kathrine har trua. Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart. Fornøyd fisker. Fornøyd fiskerinne. Et glimt av solen gjorde godt. Dagens siste. God natt. På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer. På veg til nedre Muggsjøen. Småkaldt. Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet. Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen. En av mange lovende fiskeplasser her. Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden. Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet. Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende. For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning. Blå himmel og sol. Endelig. Fisk på kroken. Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. Da fortjener den friheten tilbake. Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen. Mot Svartsjøen i t-skjorte. Langmyrbua. Lesing av hyttebok. Store myrer rundt denne bua. Naturens egen bru. Camp Svartsjøen. Slike dager skal nytes. Abbor tatt i Svartsjøen. En liten kveldstur ned til Mugga. Kveldsstemning med måne og knott. Telt i solnedgang. I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt. Grei start på dagen. Noen siste kast i Svartsjøen. På tide å prøve i Mugga igjen. For ei perle av ei elv dette er. Hver en kulp ble fisket i. Det nærmer seg slutten. Nordvika. Siste bit mot Langen. Bilen står der enda og turen er dermed over. Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen. Se hele artikkelen