Vinnerliste

Nå har skjedd. Operert på Drammen sykehus 4 april. Et par nerver er gitt bedre levekår, i tillegg er det foretatt en betydelig renovasjon. Og dermed fikk kneet endelig bedre leveforhold. Våknet rimelig smertefri, og kunne glede meg over å gå uten krykker Og bare det er mye å glede seg over. 9 måneder med intense smerte var litt i overkant. På den andre siden har jeg fått et lite blikk inn i en kronikers liv. Når må jeg bare summe meg litt, men kjenner jeg meg rett er jeg snart i full gang med planlegging av - ett eller annet. Og "dette ett eller annet" blir ikke mer ambisiøst enn tur på skauen i nærmeste nærområde med kaffekjele og winerbrød - og komme hjem og lukte bål.

Ja da er teltet kommet i hus og her har dere mitt første inntrykk av teltet. Jeg har ikke brukt teltet, så inntrykket jeg har av teltet er basert på det jeg ser. Jeg har forøvrig ingen bindinger mot leverandører og teltet er kjøpt og betalt av meg.

Ettersom jeg hadde bursdag fredag så ble det feiring etter eget ønske: Pulk og ski ble pakket og dette området ble sirklet inn: https://kart.finn.no/?lng=24.22357&lat=70.15892&zoom=13&mapType=normaphd Planen var todelt. Fredag skulle jeg inn til en plass kompis har camp med Venor-gamme og både parafinovn og propanovn. Det ble en fin tur inn og en flott aften med både fiske, mat og fersk kake fra stekovnen!!! Far selv tok i mot: Man skal ikke klage på fasilitetene når det serveres nybakt bursdagskake! Forsvarets gode gamle multifuel hold lunk i teltet på natten.. Dagen etter var planen å møte en kollega som skulle bruke skiseilet innover og måke frem døren til en gamme han har tatt initiativ til å få i stand igjen. Vi regnet med måking var påkrevet og derfor hadde vi utstyrt oss med ekstra spader som skulle legges igjen på stedet. Dvs vanligvis henges disse høyt på hytteveggen, men pga snømengdene som tidvis samler seg her valgte vi å henge dem høyt i et tre da vi dro. Kompis kom en halvtime før meg og hadde allerede klart å måke frem selve døren og var i gang med å hugge vedkubber til fyring da jeg ankom med enda flere vedsekker i pulken. Det ble en økt med måking og fyring der.... Etter en stund var det klart for en pils og lunch i sol"veggen"... Det ble en fin kveld med både tid til litt radio, lesing og løsninger på verdensproblemer. God middag med rødvin til ble en fin kroning av kvelden. Pulkene måte pent finne seg i å sove ute.. Søndag morgen var det klart for rydding og avskjed. Vi skulle gå hver vår vei ut igjen også. Jeg skulle oppom campen til kompis igjen og fiske litt på isen før hjemtur...: Heldigvis hadde ikke sporene føyket for mye igjen i løpet av natten. Sporet hadde satt seg så det var mye mer behagelig tur gjennom løssnøen på tilbakeveien...

Våren er en flott tid, museører på bjørka. Vi går en lysere tid i møte. Siden det var mye snø og våte forhold på Krokskogen, fant jeg ut at Kjekstadmarka var tingen, ikke snø og normalt langt føre Nordmarka på våren. Dette var 10 år siden, så det var stort sett gamle papirkart som var navigering. Så også denne gangen. Fant en fin plass på kartet ved et vann, der hvor jeg har laget et lite kryss på kartet. Typisk skogbunn, men tørt og fint. Ankom etterhvert sted jeg hadde plukket ut - Stordammen, knallfint. Stedet var en stor overraskelse for meg, nesten for perfekt å telt på. Dette bilde er tatt motsatt vei. Det var veldig forseggjort på område, ny klippet og fint. Perfekt å slå opp telt, men... Men..... vi var på en golfbane som ikke sto på kartet mitt😂 Kjekstad Golfklubb På nyere kart var det avmerket. Da lærte vi det, husk oppdatert kart. Vi gikk rundt vannet og fant et fint sted hvor vi slo leir. Vi var så langt unna, at vi kunne høre «fore», men ikke fikk noen baller i hode. Hilleberg Rajd var teltet på turen, her satt opp uten stenger ca 900 gram alt inklusive. Et enduks 2 mannstelt som er utrolig fint, tror Zpacks Duplex er en kopi av dette. Siden vi skulle teste utstyret som vi skulle bruke på Jotunheimen på tvers senere på sommeren, ble det feltrasjoner til mat. Liggeunderlag fra Jysk 128 gram! Du ser at jeg har brukt olashorts. Viktig med restitusjon på tur Flott solnedgang og klart fint vær. Nyt våren og planlegg turer, både korte og lange.

Et par fra i går fra Hamnøy i Lofoten.

Da er det pakket og sendt ut følgene, alt via finn: Lett dunpose - erstattet av quilt i fjor Fiberpose med kompresjonstrekk - byttet til WM dun så kone mor ikke fryser på tur Eldre Recon pakksekk - kjøpt nye versjonen Hilleberg Nallo 2 - blir trolig byttet i Nallo 2 (3) GT - Et bra telt men savner et sted å lage mat. Helsport Børgefjell T2 SL telt - Ikke vært i bruk på 2 år Fjellpulkenbag 155 - Oppgraderte til 250 L Primus gassbrenner - Ikke vært i bruk på 2 år Hilleberg Soulo med bunnduk - Ble litt lavt under taket, men et knall telt Litt postkontor følelse😂, og bankkontoen smiler😀

Jeg har gått til innkjøp av 2 stk Woolnet trøyer som er meget populær og som jeg selv ikke har alt for mye erfaring med. De fleste som har gjort seg erfaringer med disse produktene sverger på at det ene er bedre enn det andre. Dette har jeg nå tenkt å gjøre noe med. Jeg skal de neste månedene og året bruke disse to produktene like mye, vaske de likt (henhold til vaskeanvisning og anbefalinger fra produsent) å se hvilken som utmerker seg som "best i test" Brynje Wool Thermo Shirt W/Inlay Aclima Woolnet Crew Neck Det ryktes at de kan krympe litt i vask, så jeg har kjøpt begge i størrelse 2XL som er en størrelse større enn jeg vanligvis bruker. Jeg vil se om de krymper nevneverdig, om de begynner å lukte tidlig eller en før den andre og generelt hvordan kvaliteten er ved normalt bruk. De vil bli brukt på småturer i nærområdet, lange fjellturer og motorsykkelturer i nordisk klima (behov for klær som varmer) Vil poste oppdateringer i denne tråden underveis. Jeg har kjøpt trøyene for egne penger og har ingen tilhørighet til noen av produsentene.

Søndagstur med Bestyrerinnen. Yr hadde problemer med å bestemme seg for hva slags vær som skulle serveres på søndagen. Det begynte med regn, gikk over til overskyet og endte ut med begge deler. Bestyrerinnen var sent i gang. Selskap på lørdagskvelden, gjorde også at vi ikke snakket om søndagsturen. tidlig - i 10 tiden - ble det klart at søndagstur skulle vi ha. Våren er på gang. snøen og isen som omtrent har ligget siden jul er nesetn forsvunnet - i lavlandet. Det gikk helt greit å komme rundt Lifjellet på lørdag, og da må det være mulig å finne en tur som ikke er langs sjøen. Den turen jeg først tenker på, er Høgjæren. Der pleier det å være mulig med en tur, stort sett hele året. Om bare den globale oppvarmingen er på plass. Den har vært sørgelig fraværende denne vinteren, og det har faktisk vært skiføre rundt Synesvarden. Selv med ti grader på termometeret utenfor kjøkkenvinduet, så forsvinner ikke snøen og isen i en fart. Jeg var redd for at det ville bli mye vassing i fenner om vi satset på en tur til Steinkjerringa og Synesvarden. Hvor andre plasser kunne det være mulig med en tur. De fleste "toppturene" på høgjæren ville være vanskelig ut fra samme situasjon. Urådalen og Bjødnali var i hvert fall en mulighet, selv om det muligens fortsatt ville være mer vinter en ønskelig øverst. en av de fine tingene med å skrive blogg, er muligeten til å sjekke hvor turen har gått tidligere. Deter enkelt å søke, og informasjonen dukker fort opp. Vi gikk samme turen i november. Da er det på høy tid med en ny tur. Som nevnt kom vi litt sent avgårde. Det var helt greit. Det hadde regnet tidligere på dagen, og det så ut til å tørke opp ut over ettermiddagen. Vi var ikke alene på parkeringsplassen i Sælandsskoggen, men det var svært god plass. Oppover Urdalen gikk det denne gangen greit. Det var tørt på steinene og lite vann i elva. Vi holdt god fart oppover, men ble likevel forbigått av flere følger. Oppe på Bjødnali var det fortsatt nesten vinter. det lå snøflekker på jordene, og elva var full av is. vannet var fortsatt frosset. I følge arkiet omtrent som i tidlig februar i fjor. Vi stoppet som vanlig for en liten pause. Og forstyrret en liten røyskatt i sitt arbeid. (Det kan være en snømus, men vi sier Røyskatt for ikke å forvirre...) Den for fra sted til sted mens den nyskjerrig sjekket hva vi hold på med. Som var å forsøke å få tatt bilde av krabaten - uten å lykkes. Det ble bare en kort pause. Himmelen i øst ble blytung og mørk. Det kunne se ut som regnet var på vei. Etter en stund - et stykke oppe i bakken - mot Sjelset, lysnet det i horisonten. Vi fikk noen ganske få dråper på oss, men ikke egentlig regn. Det kom en del mennesker i mot oss, men helt nede ved elva ble det riktig folksomt. Det kom hopevis med unger og freldre som antakelig skulle ha en eller annen hendelse sammen. Vi var ferdig med nok en fin søndagstur. Det blir alltid greit på tur. Det er å komme seg ut som er problemet. Les hele artikkelen

Tur rundt Lifjellet -omsider. Det var med en viss engstelse jeg så fram til lørdagens tur. Værmeldingen ble studert. Det ble meldt om overskyet (som ble endret til litt sol) vind opp mot 9 m/sek og høy temperatur - i forhold til hva vi har hatt i det siste. Med andre ord, det så riktig bra ut. Det måtte bli en lørdagstur. Og aller helst en "fjelltur". Med fortsatt vinter de fleste plassene, betyr det rundt Lifjell i Sandnes. Bakfoten - kneet - var grunn til engstelsen. Forrige gang jeg gikk i det området, ble det skikkelig vondt på slutten. Skulle jeg måtte snu denne gangen også? Denne gangen var det i hvert fall ikke is og snø som eventuelt var årsaken, men helsa... Det pleier å være folk med redningshunder på Dale. De var på plass, men det var lenge siden jeg hadde sett disse folka. Et dypdykk iarkivet avslørte at jeg ikke hadde gått rundt Dale-Li siden i slutten av januar. Dårlige knær er ikke å spøke med.... Denne turen har i mange år vært selve vinterturen. Selv med frost og litt is har jeg mange ganger tatt turen. Det tar da litt lengre tid, men det er som regel helt greit å komme rundt. Det nå riktig nok lengre tid i 2018, selv uten is og snø. Alderen gjør merkbare innhogg i tids-skjemaet... Det var skikkelig kjekt å igjen være på en tur i "terreng". Selv om også denne turen delvis går langs sjøkanten, er det lite som minner om strand og sand. Det går opp og ned, og det er både stein, røtter og trær. Og et og annet myrsøkk. Utover langs sjøen gikk det greit. Det var tørt. Steinene var helt greie å tråkke på. Ingen ubehagelige overraskelser der, denne gangen. Svabergene var tørre det var bare å vandre over, uten å ta hensyn til at det av og til er litt bratt. Skikkelig kjekt, og det skal det jo være - på tur. Jeg går fortsatt med stokk. Den er grei å bruke spesielt nedover. Det tar tid å sette stokken riktig, og følge opp med bakfoten. Det er likevel bedre enn å kjenne at det stikker og gjør vondt. Jeg ble i godt humør. Det gikk jo bedre enn forventet. Det var andre på tur. Jeg gikk forbi to stykker helt i starten, og det kom en i mot. ellers var jeg mye alene. Ingen andre før opp mot toppen av Li. Det er lett å se at stien blir mer brukt nå en tidligere. Nå kan nok ikke slitasjen sammenliknes med stien opp mot Bjørndalsfjellet, men det går folk her. Noen har også ryddet skikkelig opp i stien under henget. Her lyser det hvitt bortetter av alle stubbene som står igjen. Noen har brukt en motorsag. Det gikk rolig for seg på nordsiden av Lifjell. Bakken opp mot toppen er dryg. Jeg startet rolig, og holdt jevn fart oppover - sakte, men jevn. Et stykke oppe, traff jeg på kjentfolk, og det bleen liten stopp. På toppen var det folk. Det sto en barnevogn ved huset. Noen hadde kommet opp veien. Broderen ringte. Han lurte på hvor langt jeg hadde kommet. Han hadde tatt turen til Dale og gått oppover i motsatt retning aavmeg. Noenlunde skråsikker på at jeg var på vei rundt - uten av vi hadde snakket om det på forhånd. Han stoppet i bunn av "den fordømte bakken" og vi tok følge fra der og ned. Det var en stund siden vi hadde gått her sammen. Det ble en mer enn hyggelig avslutning på en kjekk "fjelltur". Fint vær, godt følge, og aller best, foten holdt - hele turen. Det kan vanskelig bli bedre enn det. 10 kilometer, ca 400 høydemeter og det på omtrent 3 timer. Det burde gå kvikkere, i gamle dager - for fire fem år siden - gikk samme tur under samme forhold på 2 og en halv time. Les hele artikkelen

Da er jeg med i Diypackraft-gjengen også. V3 størrelse XL med 1000D bunn og glidelås. Har også kjøpt stoff til spruttrek, som kanskje kommer på etter hvert. Tok 20-25 timer og var lufttett på første forsøk. Rett under 2kg...

Alt begynner med en plan. Denne var enkel; starte fra Halsjøen i Våler/Hedmark, laste 2 pulker med mat og utstyr, og ta en dag av gangen med stø kurs mot sola ei ukes tid. Det ble seks dager hvor vi i hovedsak holdt oss i nabolandet, med en del mer snø enn vi hadde bedt om, 30 grader forskjell på dag og natt, åpne myrer i motlyset, åser kledd med barskog så langt vi kunne se, en studie i jakttårn og skogsbilveier, kontakt med velvoksne elger, overnatting i gamle skogsarbeiderkoier og stopp ved gjengrodde finnetorp, og til slutt en sjarmøretappe langs en velbrukt scooterled inn i gamlelandet. Her er en liten rapport i form av et "billedbrev". Haldammen, sør i Halsjøen. Her ble det fløtet tømmer frem til 1981, og tømmeret kom etter hvert ned i Glomma og videre til Borregaards anlegg. Bestefaren min jobbet 50 år som skogsarbeider, han fortalte at det lå så mye tømmer på Halsjøen vinterstid at isen bøyde seg. Årets høydepunkt var da dammen ble åpnet om våren og alt tømmeret skulle nedover elva. Vi skal imidlertid ikke dit, men oppover lia mot Juvberget, ikke helt til topps men opp mot finnetorpet med samme navn. Det er 6-7 km og tar 4 timer i bratt motbakke og med masse nysnø som har kommet i løpet av den siste tida.Vi følger den gamle kjerreveien opp Juvberget, og kjenner hvordan det må ha vært å være hest. Eller boende her oppe, for eksempel på plassen Gunnarshaug som det kun er tufter igjen av. Det er bratt og tungt, men vi finner en god rytme etter hvert. Ingen av oss har mye pulkerfaring, men det er som kjent bare én måte å få erfaring på. Dessuten vet vi at DNT-nøkkelen fungerer i Juvberget, og vi gleder oss til å nyte den første kvelden foran svartovnen på det gamle bruket. Det nærmer seg skumring når vi er framme på tunet på gården Juvberget, den ligger på norsk side av grensa. På Juvberget finner du Finnskogens bratteste partier, og en flott gård som ble ryddet av Liitiainen-slekta rundt 1670. Vi finner etter hvert nøkkelboksen og takker eierne for at de lar deler av huset du ser her, være tilgjengelig med DNT-nøkkel. Kvelden blir god med fyr i ovnen og velfortjent mat. Grensegata er et imponerende syn der den deler skogen i to mot sør. EU til venstre, moderlandet til høyre, ingen passkontroll. Under krigen kunne denne grensa bety liv eller død for nordmenn på flukt. For oss akkurat nå betyr den bedre muligheter for å finne scooterspor. Vi innser at det blir i overkant strabasiøst å dra pulkene i terrenget, så vi trekker over på svensk side. Scootersporet vi finner er langtfra ferskt, men ikke overraskende starter det akkurat ved grensegata. Jeg kjenner at motviljen mot oppmykning av scooterreglene blir en anelse mindre når fremdriften umiddelbart blir bedre. Gapahuker er det mange av på Finnskogen, og de er solid bygd av skogskarer, i kortreiste materialer. Når det er mye snø, er de ekstra gode å finne, ikke minst når det nærmer seg lunsjtid. Dette utmerkede eksemplaret befinner seg ved Hundbäcken på vei sørover mot bygda Järpliden, og passet perfekt for lunsj. Finnskogleden (merket sommerrute) passerer her, det er åpent og fint terreng gjennom furuskogen. Stemningen blir ikke dårligre av at bikkja får tiurer på vingene og at mattermosen er full av varme middagsrester fra gårsdagen. Kursen videre går mot den gamle skogsarbeiderkoia Nolbyholen. Koielivet. Hjemmekoselig inne på Nolbyholen, åpen koie som drives av såkalt Hembygdsförening. Godt med ved og i det hele tatt en fin plass å overnatte, når vi først fikk gravd frem inngangen. Tviler på at det hadde vært folk her på flere måneder. Jeg vekker Anne med Jularbo-vals neste morgen. Siden vi er på skauen har jeg byttet ut goretexjakka med ullgenser denne dagen. Det tar ikke så lang tid før det blir for varmt. Kursen settes mot Järpliden, bygda der Calle Jularbo skrev Livet på Finnskogane og Drømmen om Elin. Vi følger en skogsvei inn mot bygda, jeg liker det ikke helt, ser at det blir for fristende å gå der det er letttgått fremfor å følge myrer og høydedrag. To elger traver 150 meter foran oss på skogsbilveien, så vi får uansett valuta for veivalget. Bikkja bruker nesa mer enn øynene, og enser ikke elgene før han når frem til sporet. Det er mange år siden butikken i Järpliden stengte dørene for godt. Disken og vekta står igjen på innsiden, ellers er det stille i den gamle Jularbo-bygda. Noen har kjørt et ferskt scooterspor sørover langs Finnskogleden. Vi lar oss ikke be to ganger, og henger oss på. Gleden varer kun noen hundre meter, før sporet stopper. Det blir to km over myrene med snø til knes. En fin opplevelse, det går sakte, men kjennes godt. Vi bruker langfeller like så mye som kortfeller. Pulkene veier mellom 20 og 30 kg, i terrenget er det helt greit å ha skikkelig feste. Gapahuken ved Höcklingbäcken blir husvære på vei mot bygda Medskogen. Termometeret viser 18 minus, og det blir en kjapp skitur på morgenkvisten for å riste kulda ut av føttene. Neglespretten slipper taket etter hvert, og mens vi sitter der og koker morgenkaffe kommer endelig sola. Og den holder oss med selskap også de neste dagene. Lav morgensol ved Höcklingbäcken gapahuk. Med vårsola i fjeset og nydelige snødekte åser, blir det en flott dag. Vi finner et bra scooterspor som fører oss til Medskogen, på veien har vi rastet ved en ungfuruskog der en hel flokk elger må ha beitet de siste dagene. De er nok ikke langt unna når vi kommer. Skogsfugl ser vi ikke så mye av, antagelig ligger fugla i dokk etter at det kom 15 cm nysnø første natta. Godværet har satt inn, og vi har hele Finnskogen for oss selv. Det beste med pulk er at man kan ha med mye. Jeg har vært på et par "gramjegerturer", dette er i andre enden av skalaen, med mye god mat, sjokolade, kjeks, solide rasjoner, bacon til frokost hver dag osv. Isbor har vi også med, men det kommer aldri i bruk. Det er mye tømmerdrift på svensk side av Finnskogen, og vi passerer et par tømmerbiler i arbeid. Fristende å gå på skogsbilveien som er oppkjørt frem til hogstfeltene, men med en del grus i veien, sliter det på skiene. Herresokojan, noen har glemt å installere "ring hytta varm". Det blir den etter hvert, selv om vi i starten sliter med å få trekk i ovnen. Når 300 kg støpejernsovn først blir varm, da varer det ei stund. Skillet mellom brennkammeret og askeskuffen er borte, så det blir dobbelt brennkammer. Fersk mat og kaldt øl fra Ica på Bograngen, dette blir ren luksus. Med null måne og ingen andre lyskilder i mils omkrets, blir det en stjernehimmel av de sjeldne over Herreso. Tidlig morgen siste dag, solstrålene sniker seg inn mellom furuleggene. Været har stabilisert seg på iskalde netter og solfylte dager. Bretonen Hero nyter det frie livet på skauen, og vi begynner så smått å tenke på at det skal bli godt å komme ut av de dype skoger også. Siste dagen blir en ren sjarmøretappe i godvær på scooterspor som til slutt ender ved innsjøen Tysken. Der haiker jeg tilbake til bilen (det er en annen historie, som vi ikke skal ta nå...) Prøver meg på en liten omskrivning av et gammelt værtegn. "Når mer enn halve jakttårnet er skjult av snø, da blir det sein vår" Finnskogen vinterstid kan anbefales.Et perfekt scooterspor. På den måten at det går dit vi skal, det sparer oss for masse krefter, og - best av alt - det er helt fritt for scootere. Faktisk møter vi kun 3-4 scootere under hele turen, og med en av scooter-gamlekara fra Skråckarbärget blir det en veldig trivelig prat. Noen fakta: Tur fra 11-16 mars 2018. Overnatting i Juvberget (DNT), Nolbyholen (åpen koie), Höcklingbäcken gapahuk (kjølig), privat stuga på Medskogen, Herreso (åpen koie). Anne og Egil i sin beste alder, puss en sprek breton som fikk slippe kløv pga store snømengder. Proviantering underveis i Bograngen (velutstyrt Ica). Kan også anbefale DNT Finnskogens karthefte med rutebeskrivelser, mye nyttig info. Utstyr: Fischer fjellski med lang- og kortfell, en ombygd barnepulk og en pariserpulk med stivt drag, lett sekk i tillegg. Matlaging på bål/ovn, droppet primus, to solide termoser derav en mattermos, stor bålkjele pluss kaffekjele. Aller viktigst var det å ha med en kraftig spade med langt skaft. Mye åpent terreng, mange skogsbilveier, lett å orientere. Mye finnekultur og historie fra finneinnvandring, krigen, flyktningeruter mm for den som er interessert. Ingen trengsel eller kamp om overnattingsplassene, her er det knapt andre folk på tur vinterstid. Sporsnø hele veien; veldig mye elgspor, hare og rev, ingen som vi med overbevisning kan hevde tilhører ulv eller andre av våre store rovdyr, og relativt lite kontakt med skogsfugl, men tipper de ligger i dokk. Heller ingen orrelyder å høre om morgenen, vi skulle gjerne hatt ei natt ute med fugleleik, men det får bli neste gang. Det samme gjelder isfisket. ----------- Bildene nedenfor her er mer i tilfeldig rekkefølge, men gir noen flere inntrykk fra "Livet på Finnskogane". Forøvrig kan man si mye om Calle Jularbos låter, men når Drømmen om Elin først har festet seg mellom ørene, så må det to elger til før valsetaktene forsvinner. Mye snø. Antagelig hadde det vært lettere å ta alt på ryggen fremfor pulk, men artig å prøve noe vi ikke har så mye erfaring med, og dessuten er det artig å holde seg til den planen man har. Fischer fjellski med kortfell. Angret ikke på at jeg kjøpte nye både kortfeller (Fischer bred type) og langfeller til turen. Blåswixen ble aldri brukt. Konstruksjonsfeil, røyken skal opp mot himmelen, ikke inn i husværet. Bikkja stakk av, mens andre søkte ned mot gulvplankene for å overleve. Vårsola varmer, Finnskogenlivet gir mersmak. Liker du ikke dette, så har du neppe noe på Finnskogen å gjøre. Her er ingen spektakulære topper eller frådende fossestryk, men slake, skogkledde åser, blåner så langt du kan se og en ro som du kun finner på skauen. Velbrukt bolig ledig for ny sesong. Innflyttingsklar, noe rengjøring må påregnes. Utrolig bra hund; klager aldri, er alltid i nærheten, tar den maten og den liggeplassen han får, blir aldri sårbeint. Tar i mot all kos og gode ord med stor takk. Ikke fri for rampestreker, men ber alltid om unnskyldning. Konklusjon: får være med neste gang også. Juvberget, gammel storgård der du kan overnatte med DNT-nøkkel. Inne på Juvberget. Vi fyrte kun i det miste rommet, og lot det store være lager- og pakkeplass.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Du kan tømme innholdet over i en vakuumpakke eller ziplock før tur.... Har nevnt det her før, men vi lager en rett vi kaller Espens Turgryte. Som regel er den forhåndslaget og vakuumpakket slik at den bare kan varmes opp å tur. Hovedsaklig i vinterhalvåret i pulk da det ikke er så farlig om man har med mat med fukten inntakt. Det er som følger: Og dette blir i hvertfall til 3 personer. Og den går du noen mil på Finhakk to pakker bacon og fres i panna. Tilsett 2 bokser snurring og varm opp også dette. Når det har frest en stund så velter man i to bokser (type hermetikk) med chilibønner. Fortsett itl det er varmt. Dette blir en solid dose som er enkel å forhåndslage, er energirik og kan pakkes med. Om man skal ha den første dagen så hender det vi har fylt den i en turkjele og frosset hele kjelen og bare tatt med kjelen i en tett pose. Det sparer litt plass også...

Synes 4000 var en bra pris på telter du kjøpte. Synd ikke flere av den type telt har stenger utenpå slikt ditt har. Også bra med lite mesh, gjør det enklere å bruke i surt vær. Likte og den detaljen med halv ekstra bunn i fortelt. Se om det blir litt høyere innvendig til da jeg skal skifte ut dagens telt.

Korrekt typebetegnelse er nok viktig, kalde forhold her på forumet er vel minus 25 til 40 grader. På nye poser er det viktig å riste de bra, og sjekke at duna ligger riktig. At det er lite dun under har normalt ikke noe å si, dun du ligger flat, varmer ikke. Mot sømmer vil du så å si alltid kjenne gjennom, det er derfor det er V og H former på kanaler. Men vanskelig å si noe når vi ikke vet typen, eller kan se den. Noen poser er lager slik at du kan flytte duna fra over til under for å justere temperaturen den skal brukes i. Finner du ikke ut av det, ta den med tilbake der du kjøpte den og få den sjekket. Fint om du melder tilbake hva løsningen blir.

Det er så populært at du har en helt egen tråd om primusunderlag i forumet Dette er vel "hovedtråden". Det finnes en del kortere tråder om emnet også...

JEG hadde ikke turt, med tanke på skredfaren, men Keipen ble godt besøkt i helga.. (Bilde tatt i går, 4.april). Ellers må jeg bare si meg helt enig med Jan Erik.

Har Big Agnes Copper Spur ul2 selv som solotelt. Når det skal byttes så frister det med versjon Hv Ul2 Hotel. Den har slikt stort fortelt som msr teltet på ene siden og vanlig på andre. Desverre finnes ikke det pr nå i enmanns versjon. Men 2 manns veier ikke mer enn 1,73 kilo heller. Dog har de mer mesh enn ditt msr telt så de blir ikke like mye helårstelt. Men jeg har fint brukt mitt ned mot 0 grader, trekker ikke så mye inne som man kanskje skulle tro. Pluss med det er at det ikke blir varmt i sola så en våkner ikke i en badstu tidlig på morgenen i sommersola. Det teltet jeg bruker klart mest av mine. For å spare mesr mulig vekt har jeg også tittet på BA Tiger wall Ul2. 2 manns på 1,13kilo, evt 3 manns på 1,3 kilo hvis man vil ha god plass. Men så lenge får det jeg har gjøre jobben, gidder ikke skifte ut noe som er helt i orden.

Det slår meg at du må være et av de menneskene som anser glasset for halvfullt, ikke halvtomt.. Gratulerer!

Med opptil 5-6 timer kjøring så når dere mange steder. F.eks Femund i sydenden på ca 4 timer. Utleie der så vidt jeg vet. Ulempen er at Femund er stor og utsatt ved vind. På 6 timer eller litt under når du Kjæringsjøn på svensk side av Femindsmarka. De har utleie der. Fint område å padle i alle småvannene langs Rogen selv om der blir noen korte bæringer der.

Da er det vel bedre å ligge med fotenden borti teltduken? Plastposer puster jo *ikke* og vil gi mye mer kondens.

Dere må for alle del ikke bruke slik nymotens led-belysning! https://www.google.no/amp/s/articles.mercola.com/sites/articles/archive/2016/10/23/amp/near-infrared-led-lighting.aspx Litt mer seriøst; Sjekk om problemet fremstår mest/like mye når lyset er dimmet og på full styrke. Denne artikkelen omhandler EMF og led-lys, men da for AC installasjoner. (De fleste teltlys har dimere, som er av forskjellig kvalitet.) http://healthybuildingscience.com/2013/03/25/emf-from-led-lights/ PS. Jeg bruker gladelig min BD Emoji og andre teltlys på tur! 😁

Leste at noen anbefalte å forsterke 420D gulvet under hælene og baken pga slitasje. Da tenkte jeg det var like greit å oppgradere hele gulvet.

Liker løsningen med utvendig stangføring. Har amerikansk type telt selv men da med stenger festet mot innertelt. Kjekt med såpasss stort fortelt, lettere å bruke med bikkje eller i sesong med mer pikkpakk. Så på det på nettsiden til Msr, er oppgitt til max innerhøyde på 96cm. Vet ikke hvordan det føles i praksis i det teltet men for mitt bruk høres det litt lite ut. Har 107cm selv om har da litt å gå på.

En stripe duct tape over borrelåsen så sparer du myggnettet

Lurer også på om de ikke ville solgt flere av disse UTEN stort fortelt, dvs et telt som tilsvarte Hubba/HubbaHubba NX med duk til bakken, ekstern stangføring OG samlet oppsett av inner og ytter. Er veldig glad i mitt HHNX men tror det ryker ut på markedet her til våren.

Vi skulle egentlig prøve å få med oss Orhaneleik men fuglene uteble. Hva gjør vell det når vi koser oss som bare det 🙂. 100m fra bilen var en passelig ekspidisjon i natt. Se film Telttur

Gratis med telt. Bra Video !!

Står fortsatt, men nå er det 5 grader og mye regn. Det er meldt mye regn og varme i dagen fremover. Får håpe det kommer inn noen bilder i løpet av uka. Det at den bare siger og ikke klapper sammen føles veldig bra og trygt.

Niks. Jeg oppfatter at det etuiet kan du bestille i tillegg, jfr "Bag unit price: $ 12"

Grattis med tett innertelt!

Dette er jeg skikkelig spent på! Min erfaring etter en tids bruk av ullnetting, er at sixpacken ikke kommer like godt frem som på bildene dine..

Selvfølgelig skal du stå for dine synspunkter, hverken du eller jeg eller noen andre har rett og sitter med en slags fasit. Vi har ulike preferanser og behov, vi er ulikt bygd, noen liker trange bukser og noen liker vide bukser, sånn er det med den saken. Derfor er brukererfaringer så vanskelige å vurdere når det gjelder alt slags utstyr. Å skrive en mest mulig objektiv testrapport om ei bukse, en bil eller et kamera eller hva det skal være, er uhyre vanskelig fordi testerens personlige preferanser alltid vil skinne gjennom. For eksempel er det lett for meg å argumentere for at bilen min er mye bedre enn både Lamborghini og Rolls Royce sine toppmodeller, fordi de bilene ikke vil passe mine behov for et kjøretøy.

Jeg har et lite utvalg av drivstofflasker, ender veldig ofte opp med å bruke de minste flaskene, de det blir minst pumping på disse. Hva bruker dere? Har ikke testet 1.5 literen til Primus. Har noen denne og ønsker å bytte i en 1.0 L send meg en pm. Kommer også til å dreie av flensen på Primus/Optimus slik Atle passer på MSR pumpene. Siden Optimus er grønn, har jeg det som bli omtalt som grønn guffe, parafin på den. Skal de brukes mere enn dette på turen, tar jeg med hele orginale kanna. Har kanner på 3 og 5 liter. Har også laget en meningsmåling for å se hva dere andre bruker. Det går av en eller annen grunn ikke å svare i tråden, når der er en meningsmåling der. Har laget en egen tråd for diskusjon rundt størrelser.

På denne dagen gikk jeg rundt 26km, men i slutten av dagen hadde jeg likevel ikke beveget meg selv en centimeter unna Kuma Kogen. Her går ruten forbi Daihoji-tempelet før den beveger seg enda lengre innland for å besøke Iwayaji, for så å returnere tilbake til Kuma Kogen. Det skulle være en flott tur, men de senere dagers regn gjorde at jeg ikke var så veldig optimistisk med tanke på hva jeg fikk se. Heldigvis ventet størstedelen av regnet med å komme før den siste delen av turen. Det skal likevel sies at jeg nå begynte å bli litt lei av regnet og den grå himmelen, dette var den femte dagen på rad med regn i løpet av den. Tanken var å gå videre etter å komme tilbake til Kuma Kogen, men motivasjonen for det ble skyllet bort av regnet. Likevel var det en dag jeg var veldig fornøyd med. Tempelporten til Daihoji-tempelet. (Shikoku Henro) Dag 28: Kuma Kōgen - Kuma Kōgen

Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig. En stor takk til @Elisabethsk som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen. Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer. Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv. Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe. På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen. Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken. Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk). På vei over Tinnhylen. Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor. Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski. Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper. Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros. Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til @Elisabethsk som lånte ut teltet sitt til denne turen. På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig? Damene Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs. Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir. Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget. Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen. Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere. Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel. Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?

Solgte nylig et par Five Ten anmarsjsko. De ble så lite brukt at det var bedre at de fikk et nytt hjem. Fin tråd 👌🏻

Urmennesket i deg.... Når får du egentlig kontakt med urmennesket i deg selv? Er det når du har på deg den nye skidressen, og jager kilometre innover i nypreppede silkeføreløyper? Eller er det når du spenner på deg ski og går i ren og urørt glittersnø i eventyrskog.... Når du snur deg og vet at de sporene der har fulgt dine stamfedre som en gang valgte å bosette seg i dette kalde landet... Du nyter det kalde vintereventyret som sender glitrende dryss ned over deg der du andektig glir gjennom det snøtunge landskapet. Og du priser deg lykkelig for at du kan gå her og bare nyte - kontra dine forfedre, som ikke hadde noe valg, som gikk her fordi de måtte jakte, sanke, overleve. Hvordan så de på denne kulden? Så de noe av det vakre, eller ønsket de bare at alt skulle forsvinne? Eller så de kulden som en del av en helhet, noe som måtte være der for at kretsløpet skulle bli fullkomment? Så kjenn litt på det - urmennesket i deg selv, de enkle klærne og treskiene vi den gang gikk i - og kjenn at du er takknemlig. Takknemlig for tiden vi lever i, takknemlig for historien vår som gjør oss til det folket vi er. Et folk som elsker friluftsliv, ski og snø.

Bestilte packraft-kit fra DIYpackraft for en tid tilbake. Har nå fått den ferdigstilt og 40 timer brukte jeg i alle fall ikke, kanskje 15 timer maks. Det som tar tid er at noen plasser må det limes for å få sammenføyningene helt lufttette og herdingen på limet tar vel ca 12 timer. Vil ikke påstå at prosessen med å bygge packraften er superenkel men grei nok. Viktigheten er at man er nøye i alle sammenføyninger når man skal "sveise" stoffbitene sammen. Jeg brukte et sånn strykejern som modelflybyggere bruker, med justerbar temperatur. Litt for bredt men har ikke funnet bedre alternativ som leverer den varmen som kreves for å denne typen "sveising". Så hvis man aksepterer at det tar litt tid og man må være nøye i byggingen av packraften så er det bare å sette igang. Jeg er i gang med kit nr 2 nu.