Vinnerliste

"Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..

Tja.. kommer nok ikke til å klippe "gang" langsetter innerteltet, men dette er jo i prinsippet samme som en vanlig fotgrop, bare at man er litt nærmere å kunne gå fra sittende til liggende i soveposen uten å måtte bevege seg 1,5 meter på knær eller rumpe. Men det å ha stor forgrop å sitte med beina i er luksus. I Spitsbergen 4Camp er det knall med ett Bamse liggeunderlag på tvers i åpningen på innerteltet, ett på tvers motsatt side av fotgropa i forteltet, og en pulk med stæsj (mat osv) bak der igjen. Lignende installasjon i Svalbard også. Forøvrig fin kombo med hull i gulv når det skal kostes ned/bort rim. (Har luke i gulvet med glidelåsåpning i et av teltene mine.) Et sitteunderlag til å stå på nederst i fotgropa når man skal av/på med sko er også gull.

https://www.ebay.com/sch/i.html?_from=R40&_trksid=p2050601.m570.l1313.TR0.TRC0.H0.Xbivvy+pegs.TRS0&_nkw=bivvy+pegs&_sacat=0 Karpefiskere er dog ikke typene som tørker tannkrem:

Kanskje du skal til å kalle det for "gubbegrop" @Tessatroll? 😁 (Er nok av samme grunn eg synes det er luksus å telte på snø, med fotgrop.) Ang det å drasse med seg ting; Mine turer varierer frå "VinterGlamping" med pulk til å gå toppturer med overnatting i høgda. På sistnevnte turer bæres alt på ryggen både opp og ned, og dertil fokus på vekt&volum samt å likevel ha med nok til å være sikker (og varm) på tur i vinterfjellet. Teltkomforten blir da av et litt anna kaliber i en "ettroms" hybel. 😄 (Beklager eventuell avsporing/OT.)

Huff nei, men egentlig var det dumt. På den tiden hadde jeg en Labrador, og hver gang, hjemme, gikk vi tur når hun skulle gjøre fra seg. Og når hun var trengende på vidda, hjalp det ikke å slippe henne ut, nei da, hun stod utenfor teltet og mjauet. Og da hadde det vært kjekt med en paraply på regnet dager. På den andre siden, hadde det heller ikke holdt med en paraply, for når vi først var kommet oss ut synes hun at vi skulle gå en lang tur - i regnværet. Omsider presset hun ut de nødvendige dråper, før da bar "hjem" igjen, med en klissvåt bikkje. Men kanskje nå, hvor jeg ikke lenger har min egen hund men låner, og hun er vant til å tisse alene. Men heller ikke jeg trenger å bevege luksuslegemet på utsiden av teltet, takket være min Nagleneflaske, som det ser ut til at de fleste har et religiøst forhold til, mens jeg på min side slår lens i den. Og selv om regnet fosser den, lever jeg trygt og tørt under baldakinen, hvor jeg alltid hadde nok tørr ved Så konklusjonen må nok bli: Jeg trengte ikke paraplyen. Men fremdeles synes jeg den var en god ide. Og så er jeg mektig imponert over meg selv for redegjørelsen, som kunne ha blitt besvart med et NEI.

Enig. En annen sannhet er at man sover bedre og fryser mindre om man har noe i magen før man sovner. Vi hadde dette morsomme men seriøse emnet oppe for noen år siden her, og ett poeng som var oppe den gangen, var at alkohol gjør at man fryser mindre. Det ble påstått at alkohol tynner ut blodet (frostvæskefunksjon), og at dette er grunnen til at alkoholikere/drankere/uteliggere aldri fryser i hjel uansett hvot kaldt det er ute. Dette KAN være en myte... Alkolhol gjør at man får dårligere kulderegulering, må pisse oftere, dehydreres og får manglde dømmekraft, men kan selvsagt være artig nok. (Jeg har selv tidligere alltid hatt en restriktiv holdning til alkohol på vinterturer, men dette selvpålagte forbudet har stått for fall, siden eventyrbrus stadig serveres på enkelte turer av andre uteliggere).

Jeg skal ikke forsøke meg på vitenskap men basert på årevis erfaring ute når det er kaldt så blir jeg ekstra frysen av å gå rundt å være dritatrengt! Det er et ekstra ubehag... som blir borte så fort man får tømt innholdet 😊

Da lar jeg teltplugger for frossen mark være og drar til Spania, hvor det garantert ikke er bruk for slike.

Jeg har en autoimmun sykdom gått med i hvertfall 20 år hatt mye leddsmerter fra topp til tå men leger ikke funnet ut hva var før nå forrige år så endelig fått medisin som bremser sykdom med forkalkninger og ødeleggelser av ledd går med konstant betennelse da immunforsvaret angriper seg selv . Men selv med mye smerter i hele kroppen så har jeg jobbet og vært aktiv mye ute i jobb og fritiden , ofte jobbet sittet på mc kjørt fra morgen til kveld eller stått rolig kjøregård i alt fra sol til mye regn og vind som er på Vestlandet. Kledd meg godt men hatt mange kalde og våte dager for hender og føtter i begynnelse og slutt av mc sesongen kanskje blitt snufsete av og til men ikke skikkelig syk. Pga kommunikasjons utstyr mye prating i det, våt hjelm dugger osv så kjører jeg da ofte med åpen front åpningshjelm eller åpning visir så får kald vind i ansiktet når været står på. Så tror nok er inviduelt hvor godt man tåler fryse og eventuelt blir syk. Ja jeg blir stiv og får mer smerter når fryser pga revmatisme men sjelden forkjølelse osv selv om nå går på biologisk medisin som demper immunforsvar så har jeg ikke hatt forkjølelse/ influensa i vinter og jeg fryser lettere nå enn før ved rolig aktivitet .Så tursekken vokser med alderen skal på fiske, tur eller telttur blir ikke lettpakker akkurat med denne sykdommen den blir mer aggresiv men beste medisin og terapi er ut i naturen får det heller bli med ekstra ting så holder styggen i ryggen mest mulig borte heller fokus på bra ting blitt komfortjeger ikke gramjeger 😀 Holde seg varm og tørr er nok lurest uansett man er nok mer mottagelig for sykdom når man er kald, men tror er stor forskjell på folk hva vi tåler andre blir lettere syk enn andre igjen forskjell på hvordan immunforsvaret virker og reagerer på virus 😊 Når gjelder holde seg får jeg si som min kaptein sa til oss før øvelser om vinteren: du kan holde deg til blir gul i øya og lukter drit men du blir kaldere så gå og drit😂 Innbiller meg hvertfall blir kaldere hvis ikke går på do og at tisser oftere er på telttur er kaldere, kanskje er det all kaffien men jevn på den ellers og 😁

Men det nevnes bakterier og virus om hverandre her, men det er vel virus det er snakk om her. Når man en gang har fått virus i kroppen kan man gå lenge uten å bli syk, men går man ut i kulden med vått hår, eller fryser kan dette utløse forkjølelsen.. Les også denne gode artikkelen på NRK..https://www.nrk.no/nordland/legens-beste-tips-mot-forkjolelse-og-influensa-1.13864562

Ut fra de eksemplene du nevner i innlegget jeg har sitert kort fra så tror jeg ting som erfaring, god vurderingsevne, og sunn fornuft er vel så viktig som god fysikk. 😊 Beste alternativet er alltid å unngå en "uheldig situasjon" i stedet for å måtte håndtere/mestre en uheldig situasjon.

Legger ved 3 bilder, ett fra Dividalen i herlig vær, et fra Havga og et fra Storrosta. Fantastisk fin følelse å våkne på Storrosta i godvær, når du har kommet dit i null sikt og ikke aner hvordan det ser ut.

Eg stiller meg dei same spm sjølv @Kjell Iver, spesielt mtp at mange av dei foregåande tipsa gjekk på nettopp dette med klimakontroll for sovepose. For meg freistar det ikkje å prøve, men synes det er artig når folk gjer ting ansleis enn "standardoppsettet". Var på grensa til å tru at det var spøk ei stund tilogmed, så det er tydeleg at me treng å verte utfordra litt

Ja til fotgrop i forteltet. Er bare kos å grave ut. Og jeg hadde garantert falt nedi gropa om den var inni teltet. Vanskelig nok å holde seg oppå liggeunderlaget 😂

Nei, og det der er jo bare første lasset Skal man fiske en stund så blir det 2 slike turer

Då trur eg me kan einast om å vere grunnleggande usamde på eit par punkt

Paraply på tur er det samme som vater i båt. Kjekt til sitt bruk, men nytten er uklar. For øvrig utførlig diskutert også her... Forumet du frekventerte Tom var friluftsliv sitt forum. De krevde plutselig fullt navn på alle brukerne, så var det game over. Synd, for mye av infoen i slike forum er en del av vår kulturhistorie (syns jeg).

Teltpluggene vi bruker til karpefisketeltene (bivvyne) kan skrus ned i hardt underlag eller slås ned med klubbe. Pga bivvynes størrlese og vindfang så er det kun de som holder mål om det blåser opp

Du kan være enig, men det er ikke nødvendigvis slik det er 😉 man blir ikke sjuk av å fryse, immunforsvaret blir heller ikke svekket! Problemet er at de fleste forkjølelses bakterier trives og gror langt bedre i kulde/kaldere temperaturer

Serr? Paraply er et must. Brukt opp Store Austabotntind til og med. Og denne gjør seg fint på bilde. (Jeg digger bilde for bildets skyld og bilde er lånt fra Instagram av Solfure)

Hei unger (meg til ungene mine: "det er greit å være litt sta, men dere trenger ikke være atale"). Nå er det faktisk slik, at hvis man fryser så blir man syk. Hvis man bare fryser på beina men ellers er varm, kan man også bli syk. Kanskje fordi studier har vist at hvis man er kald på føttene, så synker temperaturen i neseslimhinnene med noen grader. Til noe sånt som 33-35 C, noe som er optimal veksttemperatur for det vanligste forkjølelsesviruset vi har, Rhinovirus (bare å google i vei). Mao: kalde føtter -> kald nese -> oppblomstring av Rhinovirus -> forkjølet. Hør på mor, bruk ullsokker og god tur https://academic.oup.com/fampra/article/22/6/608/497956

I praksis tenkjer eg at det er mange moment som er med på å auke marginane på tur, saktebygd erfaring og ok fysikk er deifinitivt blandt dei Men kanskje endå viktigare, sjølvinnsikt. Innsikt til å vite kva ein kan greie seg med/uten, kvifor ein kan greie seg uten, kva ein vil gjere i ulike situasjonar. Altså kan du skape deg marginar også i "dårleg" form, du må berre utruste deg og ta avgjerder deretter. Så i mitt hovud er sjølvinnsikt den viktigste faktoren. I det ligg det implisitt innsikt i kva type tur du står overfor og kva den inneber.

Alkohol er jo bevist at forårsaker raskere nedkjøling, blant annet gjorde jo mythbusters en slik test for lenge siden så det er vel ikke lenger omdiskutert Men det betyr ikke at jeg ikke kan nyte litt brennstoff på kveldingen på tur Skulle man komme i en krise hvor man ikke har utstyr eller mulighet til å sove/vile på en måte som holder deg varm så er eneste alternativet og holde deg i bevegelse kontinuerlig - heldigvis har jeg aldri vært i en slik situasjon. Da er fysisk form/kondisjon viktig men ikke minst også det psykiske - når man blir sliten og kald så fungerer hjernen dårligere og man kan ta irrasjonelle avgjørelser. Som f.eks å legg seg ned i snøen for å "vile". Finnes mange slike ekspempler. Her kommer også erfaring inn i bildet, har man vært mye utenfor komfort sonen så vil man ofte kunne håndtere sitasjoner bedre.

Siste turen - Sigbjørn, Edvin og meg. Det var klar for siste turen - denne gangen. 14 dager i "Syden". Med tur nesten hver dag. Bare en halvtime på solsenga - tilsammen. Været får ta skylda for manglende brunfarge, men siden brunfarge ikke var høyt på prioriteringslista, hadde det til nå vært et helt greit opphold. På tross av regn og vind. Værmeldingen var mye bedre for fredagen. Det var ikke meldt regn, selv om det lå noen truende skyer ute i havet fra morgenen av. Vi hadde lenge planlagt en ny tur til Veneguera. Denne gangen skulle vi ikke bare gå fram og tilbake, men også ta en 5 kilometers rundtur før lunch. Som vi skulle ta i landsbyen. Ikke alle i gjengen hadde like bra føtter og bein etter 14 dager. Noen slet med gnagsår, og for egen del hadde langturen tatt på et dårlig kne. Selv med bra vær og fine forhold, var det noen som meldte avbud - hele den kvinnelig del av selskapet. Det ble bare Sigbjørn, Edvin og meg som sto tidlig opp for å ta bussen til Porto de Mogan. Derfra går det buss til Mogan hver time - ti over halv. Med god trening idet å nå denne bussen, nådde vi den med god margin. Første gang jeg så bakken opp mot skaret over Veneguera, syntes jeg den så både bratt og luftig ut. Den er blitt mye bedre etter et par år... Det hjelper å vite hvor bratt og lang bakker er. Vi kom opp i et helt greit tempo, uten å ta i for mye. Nedover mot Veneguera, som vi kunne se foran oss, gikk det mer enn greit. Nedoverbakker er ikke problemet. Vi hadde tatt bussen 09:40, og var fremme en stund over 11. Alt for tidlig til lunch. Og planen var jo å ta en rundtur på 5 kilometer. Av en eller annen grunn, fikk jeg det for meg at den rundturen ville være både luftig og bratt. Og jeg hadde fått nok av luftige og bratte turer. Selvsagt var turen ikke så luftig og bratt at jeg ikke kunne ha gått. Sigbjørn og Edvin tok turen, og den var så godt som "grei". Vi var enige om å møtes klokka halv ett. Det ville gi karene litt over en og en halv time på 5 kilometer. Det viste seg at turen er litt over 5 kilometer. Jeg kunne vente nede i Veneguera, eller følge med et stykke og så snu. Å sitte og vente er mindre kjekt enn å gå. jeg tok følge oppover mot Tasarte. Første del av rundturen følger den gamle stien mellom de to landsbyene og var egentlig vei. Av alle ting gikk veien over en bekk - med vann. Vi måtte trå på gangsteiner over bekken. En ny opplevelse for meg på Gran Canary. Litt oppe i dalen sa vi farvel til veien som gikk over til sti - en gammel "camino" og bare noen meter lengre opp sa jeg farvel til de to andre. De fortsatte på rundturen, og jeg videre oppover langs caminoen. Det var mye mer "grønt" her enn ellers. Til og med grass i stien enkelte plasset. I tillegg dukket det opp blomster, både gule og blå. Når det også landskapet rundt var verdt å se på, med bratte fjell og til og med en foss, ble det hele en skikkelig fin tur. Selv om jeg gikk fram og tilbake samme sti. I følge kartet snudde jeg bare noen få meter fra bilveien og nesten på toppen av stien. Jeg var antakelig kommet et par kilometer fra stidelet. Uten klokke var det vanskelig å vite nå jeg burde snu - for å nå tilbake til avtalt tidspunkt. Det går fortere nedover. Nesten nede gikk jeg forbi et par, og spurte (på norsk - selvfølgelig) om klokken. Noen minutter på halv ett, var svaret. Det ble noen kjappe trinn ned til møtestedet. Hvor Sigbjørn og Edvin akkurat hadde kommet. Det ble en kjekk og lang lunch på plazzaen i Veneguera. Noe av grunnen til at vi tar turen. Og noen syntes "gratisdrinken" etter måltidet var utmerket, selv etter tre glass.... Tilbaketuren gikk i rolig tempo, selv om det kom nesten 20 norske bak oss. Og vi nådde bussen i Mogan klokka 3 med god margin. En skikkelig fin avslutning på 14 dager med tur i "syden".Les hele artikkelen

Dårlig dag for sparekontoen i dag også .. fant et brukt Svalbard high 3 camp .. så nå er jeg bare nødt til å reise på vintertur

En kort tur for meg - lang for de andre. Det nærmet seg slutten på "ferien" i Puerto Rico. Bare to dager igjen. Nå hadde noen av turgjengen hatt noen dager med bare korte turer og de ville gjerne på en litt lengre tur. Planene for torsdagen ble lagt på onsdags kveld. Vi skulle - selvsagt - først til Norskeplassen og så videre til Eivinds plass. videre der i fra var ikke helt avgjort. Værmeldingen var ikke helt på topp. Det var fortsatt snakk om regn, som omtrent hver dag vi hadde værrt her nede. Om vi startet tidlig, kunne vi muligens unngå det meldte været. Og det er jo ikke noe i veien for å starte tidlig? Klokka halv ti sto vi klar for å ta ut på en av de siste turene denne gangen. Deet begynner å bli en vane å ta opp den bratte bakken omtrent fra hotelinngangen. Jeg kan fortsatt huske at jeg syntes den bakken var bratt og luftig. Og var glad for å komme opp på "flaten". Jeg er f ortsatt glad for å komme opp, men det er mer på grunn av pust og puls. Bakken er fortsatt bratt, men langt fra så "utsatt" som i de første årene. Det hjelper å ha gått opp noen ganger - og ned.... På en eller annen måte har vi kommet i noe bedre form enn da vi kom ned. Den slake bakken oppover går nå i "prate" tempo. før hadde noen av oss nok med å holde følge. Det hjelper å gå hver dag. Vi hadde startet tidlig. Norskeplassen lå øde og tom da vi kom. Bakken opp mot Sukkertoppen er lang, og over 100 høydemeter. Fra toppen kunne vi se bortover mot Eivinds plass, men vår plan var å gå opp veien mot stidelet til "Våres plass" og Eivinds plass. Nå er stien mellom veien og Eivinds plass bra merket, men det er lett å gå feil ut av veien. Stien går tilbake - litt sørover - og følger ikke bilsporene nordover. Vi hadde vært her før og havnet selvsagt på rett vei. Det er kjekkere å gå ute i terrenget enn på veien, eller for den saks skyld på stien opp mot Norskeplassen. Det er mer busker og planter. Stien går forbi rester av hus. Det må ha bodd folk her en eller annen gang.Eivinds plass er egentlig en fin "plass". Det er god utsikt og en fin benk å sitte på. Boka er gjemt bak i benken og ikke i varden. Vi har oppdaget en sti som går fra veien rett ved "Dusjen" og ned til Eivinds plass. Selv om denne turen er en av de siste denne gangen, så planlegger vi å ta den nye stien neste gang vi er nedover. Det skal bli spennende å se hvor denne stien tar oss, og hvor lang tid det vil ta. Etter en god pause bar det videre - mot Sukkeertoppen, men først nedover før bakken opp. Det er ikke lange strekket fra Eivinds plass til Sukkertoppen den veien. Nede ved Norgesplassen var mye mer folk enn da vi gikk oppover. Gjengen syntes det var alt for kort tur å "bare" gå til Eivinds plass. Det hadde jo "bare" tatt vel et par timer.... De besluttet å ta hjemturen om miljøstien og Arguineguin og opp Balitobakken. For egen del var det var det ikke snakk om noen langtur denne dagen. 25 kilometeer på beina tidligere i uka hadde ikke gjort kneet bra - snarere tvert om. Jeg fikk ta en "rolig" dag, og heller satse på o kunne bli med på fredagens tur. Norgesplassen er likevel ikke slutten på turen. Jeg måtte jo ned til hotellet også. Jeg valgte å gå "Dalen" nedover. Det ble en fin tur. Jeg Har ikke hatt for mange turer alene her nede,og det var helt greit å kunne gå for meg selv. Det kjedelige var jo selvsagt at de andre fikk en mye lengre tur enn meg den dagen. Det får jeg bare leve med.Les hele artikkelen

Ser ut til at Helsport går for mer høyde over større del av teltet og lik bredde hele veien i innerteltet for Fjellheimen 2018; http://www.helsport.no/fjellheimen-pro-camp (Men rette endevegger mangler 😉). Noen som vet om det kommer flere nyheter derfa i år?

Funka definitivt å fryse i bokse å sette i vannbad i starten, for så å kvele ut i kjelen med ein liten skvett vatn. Kok risen først og varm den oppatt saman med gryta

https://www.vpg.no/search?q=salewa ms&Filter=49¤1:49¤1_Klatrestøvler&Keep=true @Terka Svært gode tilbud på både Pro Gaiter og Vertical Pro hos VPG disse dager om du ikke har handlet ennå.

Med dun så får du best varmeeffekt i forhold til vekt. Dun er også veldig komprimerbart. Ulempen med dun er at det er veldig lite glad i fukt Fordelen til syntetposen er at det tåler fukt bedre samt at det også varmer selv om det blir fuktig. Ulempene er at de veier som regel endel mer enn dun, men det er noen poser som er like lette som dunposer av dårligere kvalitet. Syntet pose er heller ikke like komprimerbar som dun

Det med å bli syk på vinteren er vel ikke kun pga kulden? Man kan jo fint krysse Svalbard på ski med vått hår og kalde føtter uten å bli syk. Det må jo en bakteriene eller virus til. Men på vinteren er flere syke fordi flere oppholder seg tettere sammen inne enn det de gjør på sommeren. Er nå i hvert fall det jeg har hørt. Samt det med kalde slimhinner og lettere for å dra til seg virus og bakterier. Når det gjelder energibruk i kulda så har jeg jo sett og erfart tydelig at hester må ha noen flere kilo fôr om dagen på vinteren for å bevare vekta. Spesielt om de står ute hele døgnet. De driter foresten en lang marsj i å holde driten inne. Og de fryser sjeldent. Men mister de kroppsvekt så fryser de lettere. Så jeg har alltid antatt at det er ganske likt for mennesker også.

Eg har eigentleg aldri forstått kva eit friluftsmenneske er, så det lyt du no eventuelt sjølv avgjere kva du tenkjer Eg meinar heller ikkje at fysikk ikkje kan vere ein viktig faktor, tvert om, eg stadfesta lenger oppe at eg er samd i at det er ein faktor. Men eg er ikkje samd i at det er den viktigste for tryggleik. Andre faktorar tronar over, slik eg vurderar det.

Du slo meg på målstreken @tubbs! Mens jeg lette etter min trå fra 2017, i Gjør det selv: "Tommetrix - Teltplugger for frossen barmark" kom du med et genialt forslag. Mens jeg baserte meg på en skrue for betong som krevde skrutrekker og bits nr 30 måtte jeg benytte skrutrekker med flatt hode hadde dine skruer Skrutrekker" intrigert. . Likevel, om det kan være problematisk å få takt i skruene for karpefiske legger jeg likevel ved bilde av den skruen jeg har valgt, og som du får i en jernvare/byggevareforretning. I Tråden Tommetrix osv, har jeg også avbildet en skrue på ca 9 cm. Den blir litt kort, for ofte skal pluggen gjennom litt gras eller lyng før den treffer frossen mark, mens den andre som måler 15 cm holder. Om du skroller litt nedover i nevnte tråd har jeg skrevet og avbildet litt mer

Vurderte teltet i fjor på grunn av pris, høyde i forteltet og lysten på å prøve noe nytt. Endte opp med et litt lettere Niak fra Hilleberg i stedet (mer plass i teltet, og mindre fortelt). Har teltet hos Outnorth for i underkant av 6000, som blir ca. 4500 med et av de regelmessige tilbudene. Har tilbud hos Addnature til 4700 nå. Eller 7000 hos Hekta på tur for den som vil handle der.

Isskruer fungerer bra dersom det er is, i frossen bakke har jeg brukt skruekroker og det er noe forbanna knot. Det beste er lange spiker som man kliner nedi med en øks eller stein.

Jeg har gear-shed til min hubba hubba nx. Syntes ikke vekta rettferdiggjør den lille ekstra plassen man får. Føler også at teltet ikke er særlig vindstabilt og det hjelper ikke akkurat å klipse på ett "uthus" på teltet. Hadde nesten glemt at jeg hadde gear-shed inntil jeg leste denne posten...

Mulig jeg var uklar men skrev jo at man ikke blir sjuk av selve frysingen men av temperatur svingningene

Eg har opplevd det samme med Hekta på Tur, eg kom med innspel på ski, og fekk spm tilbake om eg kunne utdjupe vidare, og evt foreslå modellar og kvifor. Definitivt lydhøre overfor kunde!

Det ser jeg frem til. Artig med utstyrsprodusenter som ikke bare kopierer andre som kopierer andre

For et snodig telt!

Jaa... som sagt, Excursion har bredere passform enn T4. Randostøvlene til Scarpa (og kanskje NTN-støvlene og?) er igjen noe annet enn 75mm tele-støvlene til Scarpa hva passform angår. Så å generalisere passform til merkenivå kan være litt problematisk 😜 skal ikke være enkelt dette. Alternativt ta det du har slengende i boden og kom deg ut på ski.

Jeg beveger meg nærmere og nærmere Ashizuri-misaki odden hvor neste tempel på ruten, Kongōfukuji, befinner seg. Fra dette tempelet er det vanligste å gå tilbake igjen et godt stykke for å ta den raskeste ruten til neste tempel igjen, men dette er ikke fristende, jeg ønsker ikke å se den samme ruten jeg allerede har gått. Så mine planer er annerledes. Det betyr at jeg overnatter nærmere Kongōfukuji, på veien dit er høydepunktene et fuglereservat, en gammel helligdom og hytte (Shinnen-an) og en nydelig sandstrand (Oki no hama). Men valget om å gå gjennom en 1610m lang tunnel var jeg ikke veldig glad over. Jizō-statue. (Shikoku Henro) Dag 19: Irino Matsubara - Ibiru

Titan (4,5 g/cm³) har 60% av tettheten stål (Jern har 7,8 g/cm³), mens Aluminium (2,7 g/cm³) har 60% av tettheten til titan igjen. Så aluminium er lettest i seg selv. Nå er titanlegeringer såpass mye sterkere enn aluminiumslegeringer at man likevel kan lage titanprodukter som er lettere enn aluminiumsprodukter, fordi man kan redusere tykkelser. Det er likevel ikke veldig store vektforskjeller - og etter mitt syn er ikke vektforskjellen verdt prisforskjellen. Jeg har likevel en titankjele, og den bruker jeg på kvistbrenneren min - der er det litt mer trøblete å justere/kontrollere effekten, men det høye smeltepunktet til titan gjør at jeg ikke er veldig bekymret (dog forsøker jeg uansett å unngå "tørrsteking av kinesisk titankjele" ).

Haha, klart det må være hundepulk. Jeg som ikke tenkte langt nok.

Fikk jakke fra Cumulus sin outlet i posten i går; 325g totalvekt, 115g 850cuin dun. Denne blir med til Børgefjell i August

Huff då....eg tenkjer at det kanskje må vere meir enn nok med den flyginga dei skal gjere mtp aktivitet knytt til kraft, om ikkje dei skal drive med alt mogleg anna også. For den som har vore i området Eidfjord og Simadal, veit ein jo at terrenget og geografien er slik at om der flyg eit helikpter "sleppe ein ikkje unna" på nokon måte. Simadalen er relativt smal med bratte fjellsider på 1000 m, i botnen går han opp til Rembesdalsskåkji og Jøkulen. Ser føre meg at mykje lufttrafikk her vil øydelegge for mykje av idyllen som erpå vestsida av jøkulen. Kva han grunneigaren føler går han i næringa engasjerar meg kanskje ikkje mest, men at folk som har kjøpt hytter får helidur tredd nedover øyra, likeins me andre på bre/fot/skitur i dett fantastiske landskapet. Eg ynskte meg at selskapet i staden for å tenkje at dei kunne legge til turistflyging til basisaktivitet, tenkte "me skal prøve å begrense oss og planlegge så godt me greier for å ikkje generere fleire flygingar enn nadusynt".

Hvis man blir kald nok sjelver man jo for å produsere varme. Dette kan sikkert øke forbrenningen betydelig. Og produksjonen av brunt fett trodde jeg hadde en ganske begrenset effekt. Men når det gjelder dobesøk, alt som befinner seg inne i kroppen holder kroppstemperatur. Det er allt varmet opp. Det som har betydning for avkjøling, i tillegg til isolasjonen selvsagt, er kroppens utvendig overflate i forhold til varmeproduksjonen i kroppen. Men om kroppens volum øker med en prosent eller noe slikt så vil vel dette bare øke overflateareale helt mikroskopisk?

På nyttårsaften 2016 bestemte jeg meg helt spontant for å gjøre noe helt annet en jeg hadde gjort tidligere år. På kvelden pakket jeg sekken med god mat og drikke, et lite telt og varme klær. Deretter gikk jeg ut ytterdøren hjemme og la i vei alene på tur i mørket med mål om å få god utsikt når det nærmet seg midnatt. I løpet av kvelden så tenkte jeg at nå var det virkelig på tide å bli mer aktiv utendørs igjen. (Jeg har vært mye på tur av forskjellig slag tidligere, men av diverse årsaker så dabbet friluftslivet av litt etter litt.) Jeg kom på to mål som burde være enkle: Sove utendørs minimum 2 netter hver kalendermåned. Ikke la aktivitetene bestemmes av sesonger (vinter=ski, kajakk=sommer osv.) Nå er det desember 2017, og hvilke tanker sitter jeg igjen med? Dette var noe av det som gjorde at jeg føler jeg fikk til dette rimelig greit: Bryt ned det store målet i spesifike delmål Definer konkrete aktiviteter som er gjennomførbare for hvert delmål. Det gjør det enkelt å komme i gang Det gjør det enkelt å måle/bekrefte gjennomføring Når du starter med nye aktiviteter så er det mye mentalt arbeid som må til for å komme i bebegelse. Man må jobbe en del med seg selv for å komme over “dørstokkmila”. Når du har repetert en aktivitet flere ganger, så begynner det å bli rutine, du er inne i en flyt, og ting går mye av seg selv. Ved å definere en aktivtet basert på kun aktiviteten i seg selv, og ikke legge til begrensninger som sesong, omgivelser, osv. så kan du få gjort mer og lært/erfart mye nytt. Jeg har sovet ute minimum 2 netter hver måned (desember er ikke helt på plass enda) og jeg har sovet ute rundt 50 netter totalt dette året. Barna (og venner) har vært med på overnatte ute hver måned, og de synes det er helt supert. En tur ut trenger ikke å være langt unna hjemmet eller vare lenge. Vi har flere netter hvor vi har sovet i telt i hagen. Vi hadde faktisk et telt oppslått i hagen nesten hele januar og februar dette året. Det var bare å dra ut på "ekspedisjon" når barna ønsket det, selv spontane overnattingsturer ble enkelt da. Nærturer har fått en oppsving for min del dette året, men jeg drømmer fortsatt opp alle de fine turene litt lenger unnna. Alle typer turer bygger erfaring, og gir nye opplevelser. Dra på turer med menesker du ikke kjenner fra før, det dukker opp nye venner innimellom. Dra på turer alene, kjenn på det å stole på seg selv og det å senke skuldrene og trives i eget selskap. Og det er fantastisk fint å sykle i januar, padle kajakk i februar, bade i mars, og stå på ski i juni. Senk målene litt, dra ut og nyt, enten det er ti meter fra husveggen eller to tusen meter over havflata. Det ligger noen fine opplevelser og venter der ute uansett.

Hei, vi brukte 3 dager på denne turen. Men det er ingen problem å surre rundt i Straumsfjorden området noen dager ekstra http://www.fjellforum.no/topic/21581-med-kano-fra-straumsfjorden-gjennom-%C3%A5rdalen-og-ned-til-tovdal/?hl=straumsfjorden https://www.youtube.com/watch?v=u-8o0AfBvWE

Mye gode kjøp på Black Friday. Bare så synd at den skulle samfalle med Blakk Fredag...