Vinnerliste

I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.

En søndag i juli parkerer vi ved Tveråga, rett utenfor Mosjøen. Planen er å bruke 2 uker på å gå gjennom Lomsdal-Visten, med Grunnvassdalen og Elgviddvatnet som avslutning. Lomsdal-Visten er en av landets nyere nasjonalparker, og et fantastisk stykke villmark. 10 år gamle D og jeg har vært her før, og er klar over at det venter oss et kronglete terreng uten stier eller hytter. Det er fortsatt mye snø i fjellet, men vi satser på at snøsmeltingen ikke skal skape for mye problemer. Allerede på vei til Tveråga har våre planlagte 14 dager krympet til 13. Det går nemlig ikke noen buss tilbake på Mosjøen på lørdager, så av hensyn til videre ferieplaner bør vi absolutt være fremme på fredag. 13 dager bør fortsatt være rimelig greit. På parkeringa dukker neste problem opp: sekken min er ødelagt! Ramma har røket, og da fungerer en pakkrammesekk dårlig. Det er ikke annet å gjøre enn å vente til mandag og få tak i ny sekk før en litt forsinket start. Dermed har vi 12 dager igjen til turen, men tar likevel med fullt utstyr til 14 dager. Man vet jo aldri. Dag 1 Sekken med mat og utstyr for to i 14 dager er tung og bakkene opp fra Tverråga lange og bratte. 10-åringen har også real sekk, men det blir fort klart at det er jeg som begrenser tempoet denne dagen. Jeg trenger pause ca hvert 50. minutt, og D er uhyre hjelpsom med å hente vann og motivere en sliten mamma. I starten følger vi en sti, men vel oppe på fjellet blir den stadig vanskeligere å følge. Vi har heller ikke tenkt oss ned i Sørvassdalen, men vil over Aksla og holde høyden nordover. Etter hvert dropper vi å se etter varder, det er like greit å finne vår egen vei. Like før toppen av Aksla er dagen slutt for min del, og jeg erklærer at vi må slå leir. D er ikke like sliten, så hun tar alt ansvaret. Jeg får et liggeunderlag, en kopp vann og resten av snacksposen, legger beina på en stein og er usigelig takknemlig for at teltet blir satt opp. Vi rekker akkurat å få alt inn før regnet starter. Dag 2 Så godt det er å være i gang, og deilig å kjenne at vi har mange, lange dager på tur foran oss. Det er ikke langt igjen over Aksla, og vi holder som planlagt høyden sørover. Det er lavt skydekke og litt regn, men ikke mer enn at vi gleder oss over det flotte området vi går gjennom. Vi krysser bekk etter bekk uten store problemer, men blir søkkvåte på vei gjennom krattskogene. Etter Gårdselva blir terrenget mer ulendt, og ved vann 496 vurderer vi å slå leir. Vi blir enige om å ta en etappe til og komme oss til Gippetjønna. Det er mye lettere sagt enn gjort, først og fremst på grunn av litt for dårlig kartlesing. Vi kravler lenge oppi en fryktlig bratt fjellside før vi omsider kommer oss ned og ganske utslitte får opp teltet. Dag 3 Alt er gjennomvått og vi er slitne etter en drøy økt dagen før. Vi satter kursen ned mot Sørvasselva og tenker å følge den opp mot Innertjønnen. Etter en ganske heftig elvekrysning ved utløpet blir vi raskt enige om at det er nok for i dag. Vi er slitne, gjennomvåte og iskalde. Teltet kommer opp på første mulige sted, middag fortæres og roen senker seg. Dag 4 Fortsatt regn, alt er gjennomvått og skydekket lavt. Det er en veldig lett beslutning å bli i teltet. I et bittelite opphold i regnværet får vi flyttet det omtrent en meter, og dermed sover vi enda bedre følgende natt. Dag 5 Fortsatt lavt skydekke og lett regn, men vi må videre. Den planlagte ruta mot Nordre Austerfjordvatnan ser grei ut på kartet, og det er den også. Tåka kommer og går og det er vått overalt. Planen er videre å gå sørostover opp til den ene merkede stien over Vistfjellan. Det lille vi kan se i den retningen ser både bratt og kronglete ut, så vi bestemmer oss for å slå leir og håpe på bedre sikt neste dag. Dag 6 Mer regn, mer tåke. Vi leser, slapper av og spiller kort. Teltliv er innimellom ganske så greit. Dag 7 Mer regn, mer tåke. Jeg begynner å bli rastløs, og studerer kartet for å finne alternativer. Så plutselig forandrer lyset seg. Letter tåka? I første omgang tror jeg ikke helt på det, men går i alle fall ut for å heng opp litt av det klissvåte tøyet vårt til tørk. Jammen lysner det ikke skikkelig, og i firetida er vi klare til avmarsj. Terrenget videre er kronglete, og jeg er veldig glad vi ikke surret oss oppi her i tåke. Vi går mye på snø, og slår etter hvert leir noen hundre meter unna den merkede stien. Ikke den lengste etappen, men vi er glade for å ha kommet videre. D har samlet stein hele turen og er strålende fornøyd med å finne et «arbeidsbord» av stein rett ved teltet. Dag 8 Det regner hele natten, men er opphold igjen neste morgen. Nå må dagsetappene økes betraktelig hvis det skal være mulig å komme til Tosenvegen allerede dag 12. Jeg har avskrevet Grunnvassdalen, men har et lite håp om at vi skal klare å komme oss til Tosbotn innen fredag. Det skal være litt lettere terreng. Tåka og regnet kommer og går hele dagen, men her oppe i høyden er terrenget nogenlunde lettgått og navigeringen er grei. Det er oppmuntrende å se at Vistmannen nærmer seg, og når vi slår leir er det ikke langt igjen. Dag 9 Mer tåke, mer regn. Sikten kommer og går, og D vil selvsagt opp på Vistmannen. Jeg funderer på om det hadde vært lurere å gå ned til Nordre Vistvatnet, men lar meg overbevise til å ta veien om toppen når regnet gir seg. Vi prøver å gå sørøstover for å følge den markerte ryggen mot toppen, men det viser seg å være mye lettere tenkt enn gjort. Det er uoversiktlig og bratt, og vi må stadig returnere og prøve nye ruter. Langt om lenge kommer vi oss opp på ryggen, men den er neimen ikke lettgått den heller. I glimt ser vi ned i skaret mellom Vistmannen og Vistkjerringa, og jeg har mest lyst til å gå rett dit. D vinner diskusjonen igjen, vi setter igjen sekkene og klyver opp mot toppen. Vel tilbake ved sekkene, viser det seg å være temmelig bratt og guffent ned til skaret igjen også. Dette tar tid! Vi er temmelig utslitte når vi endelig kommer oss fram etter å ha tilbakelagt 2,5km i luftlinje, og regnet øser ned mens vi setter opp teltet. Jeg er helt tydelig på at det ikke kommer til å bli tur på Vistkjærringa dagen etter. Nå må vi få opp farta! Dag 10 Den enkleste ruta videre ser ut til å være å gå ned til Søre Vistvatnet. Det er bratt ned, men går overraskende greit over store svaberg. Verre er det å følge vannet videre gjennom store steinrøyser, men omsider kommer vi oss til sørenden og sikter opp mot Dåeriesjåårke. Her er det fortsatt vår, mye snø og mye vann. Vi pusher på, vil se hvor langt vi kan komme. Etter Henriksvatnet finner vi et greit vadested, og på andre siden er det en flott leirplass. Her slår vi oss ned. Dag 11 Det er sol! Skikkelig finvær! Vi vet vi må gå langt, men er likevel trege med å komme i gang. Det er så innmari deilig å sitte i sola og slappe av. Plutselig ser vi også folk, for aller første gang på turen! Ei dame kommer samme vei som oss, og vi tar en liten prat og sammenligner ruter. Jeg forteller at vi håper å rekke bussen fra Tosbotn neste dag kl 18. Hun ser tvilende ut, og mener dessuten at kveldsbussen ikke går på fredager. Vi bør nok planlegge med å være der kl 15. Ops! D har begynt å klage på vondt i beina, og jeg forlanger reduksjon i steinsamlingen hun bærer med seg. Det tar sin tid, men hun klarer omsider å kvitte seg med over halvparten av vekten. Vi langer av gårde det beste vi klarer, men tar oss likevel tid til en liten jakt etter Henriksdalshelleren. Vi finner den også, men tar bare en kort rast før vi fortsetter mot Lomsdalen. Den siste biten mot broa er lengre enn vi forventer, men omsider kommer vi fram. Rett nedenfor broa hadde vi en fantastisk rast på en stein midt i elva da vi var her for 3 år siden, og D husker den enda. Akkurat den steinen finnee vi ikke igjen, men jammen er det flott der vi raster denne gangen også. Med sol og finvær dukker også innsektene opp, og nå er det deilig med litt sprut fra elva for å holde dem på avstand. Men vi må videre. Neste rast er ved Dybergtjønna, og her tar D seg et langt bad mens jeg steker pannebrød. Med nye krefter setter vi kursen for vadestedet sør for Nedre Breivatnet. Vi bestemmer oss for å gå opp i høyden med en gang i stedet for å følge Lomsdalen nedover. Jeg mener å huske at det er greit å gå der oppe. Det er nok en feilvurdering. Omsider kommer vi likevel frem til elva. Det er allerede kveld og D er sliten, men skal vi ha håp om å nå bussen neste dag må vi fortsatt videre. Vi spiser en real-middag der på bredden før vi vader over og går en siste etappe opp til Nedre Lappskardvatnet. Det vel blir midnatt før D er i soveposen, og jeg slokner litt etter. Dag 12 . Tidlig vekking og vi er i gang klokka åtte Masse knot i krattskogen langs Nedre Lappskardvatnet, deretter god fart mellom Midtre og Øvre Breivatnan og ned mot Bjørnstokkvatnan. Så begynner det å gå tregt. Det er kronglete og D er sliten. Det er fortsatt en viss mulighet til å rekke bussen kl 15, men jeg begynner å tvile. Så møter vi lokalkjente folk, og de tror det går buss kl 18. Håpet stiger. Vi møter en ny gjeng, som også tror på buss kl 18, og så får jeg endelig mobildekning nok til å få sendt en sms, og to ulike svar bekrefter buss kl 18. Herlig! Vi bråstopper ved den siste kulpen i elva, steker pannekaker og nyter roen. Vi nyter roen så mye at det blir temmelig hektisk å rekke bussholdeplassen til klokka seks, men vi jogger bortover veien med sekkene våre og kommer fram i tide. Men det gjør ikke bussen. 45 minutter senere kommer en buss motsatt vei, og informerer om at kveldsruta ikke går på sommeren likevel! Vi prøver å haike, men det er minimal trafikk på denne veien og det ser veldig lite lovende ut. Så viser det seg at den ene familien vi spurte om busstider på holder til i nabohuset, og vi blir invitert inn for å slappe av litt. Det er deilig å sitte i en stol igjen! Etterpå får vi skyss hele veien til Trofors, der vi kan ta toget videre til Mosjøen og bilen. Det er en 45 minutters biltur. Snakker om å redde dagen, vi er utrolig takknemlige!

Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!

Kveldstur på meg ble 3,5 timer i denne løypemaskina. Et lokalt prosjekt med kunstsnø, som trengte hjelp til å få kjørt opp skiløyper. Barnehagen ligger rett ved og de skal bruke den delen jeg glatta i kveld. Fint å kunne bidra.

Prøvde meg på en sangtekst her; Håper dere kan melodien. Sneen dalte lett og fin, la seg rett på snuten min, Tarpen nei den lot jeg ligge hjemme. Mårrabål det må jeg ha, Tenner opp, ja kvist er bra. Snart sitt jeg her med kaffe, egg og bacon. For vi liker jo å tusle rundt i skogen, og når kulda biter kobler vi helt av. Ja vi liker og å tusle rundt på vidda, krangler "goretex vs bomull" halve dan. Først så dro vi på en topp, vegen opp i full gallopp. Telemark er måten man skal svinge. Noen hadde myke sko, svingen den gikk rett i do. Nå ligger de og tygger litt på sneen. For vi liker jo å tusle rundt i fjellet, og når fisker biter sveiver vi han inn. Men vi liker ei å dra på tur til syden, for mye folk og bråk og altfor varmt og klamt. Vi har kjøpt oss nok et telt, haugen holder på å velt. Nå har vi nesten alle de vi trenger. Men så var det salg igjen, Mil-1-LT tar vi lell. Samlinga, nå er den nesten ferdig. For vi er jo altfor glade i litt utstyr, med en primus kanskje fire, nei-vent ti. Men vi liker uansett å være på tur, ser på stjerner uansett hvor vi er henn.

Den er vel slik; pulserende ja, men med en PolarDaw 2 så er det som natt og dag. så tipper det er flammesprederen... ( det høres nesten ut som om du bruker bensin, min er lavere på parafin. Og ja, min virker fint på parafin.

Men altså: Hysj!! Husk alltid å skrive at slike opplevelser er i Vest-Agder. Ellers får jo folk plutselig øynene opp for at det er helt ok i nord... 😉 Det kan for øvrig se ut som vi har en del sammenfallende interesser...😉

Etter å ha prøvd å røyke fisk fikk jeg lyst til å prøve å lage speket rypebryst. Prøvde to metoder. En som tok 3-4 dager, og en der kjøttet var ferdig etter drøyt to uker. Video og oppskrifter finnes på bloggen.

Med innspurt på jobben og julestria godt i gang så er det vanskelig å lure inn turer. I dag ble det tid til en av standard turene opp det lokale skisenteret igjen. Etter å ha truget opp her tidligere så gikk det helt fint å nå gå opp uten truger. Deilig å få litt høydemeter i beina igjen!

Det ble ikke pulktesting denne helgen, til tross for at alt var pakket i bilen og klart. Jeg hadde glemt utebuksa hjemme, og da jeg sjekket om det var brøytet der jeg skulle parkere, så var det heller ikke det. Da ble det langt å gå i bare stilongs, så det får bli en annen helg. Men jeg kom meg en tur ut i kajakken i dag, om ikke annet. En flott tur ble det også, fine farger på himmelen nå om ikke skyene tetter helt igjen. Flere bilder i bloggen HER.

Kilos i håven i dag i snøværet, men det var fiskekompis Frank som tok middagsfisk med seg hjem!

Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.

Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!

Om du ser bildet i mitt forrige innlegg så er den i hovedsak rigget helt originalt med medfølgende strikk. i tillegg bruker jeg lastestropper fra biltema med plaskrok, disse brukes ril å feste bedding/ting oppå pulkbagg. "Største" tilpasninger jeg har gjort pt er solide festeøyner forran og bak, samt både på oversiden og undersiden. Det er forskjellige hensikter med disse. - Feste forran til tau-drag - Feste bak til å slepe mer eller kjøre med pulk forran meg nedover, evt ved siden av meg med styretau. - i feste under forran kan jeg feste duk litt stramt og oppover drag (brukt stivt drag tidligere) for å få mer løft i løs snø/sikre at pulken ikle graver seg ned i løs snø. - Ved å bruke såpass festeøyner med såpass store anleggsflater over med motstykke under så få en såpass sterk kobling at pulken kan heises i disse. ( Bresprekkker osv..) Har helt klart et forbedringspotensial ift de originale kroppene på stikkene. Disse skal byttes ut med noe som lett kan opereres med votter, f eks en T-krok som man bare hekter igjennom strikk fra motsatt side. (Flere gode eksempler her inne.)

Noen flere bilder av Transporter og Paris. Transporteren er både tyngre og stivere. I tillegg så er den omtrenr 2 cm høyere og 4 cm bredere innvendig. En av de mer interessante forskjellene er springet i baug/front. Her er Paris mye brattere en Transporteren og vil antagelig brøyte mere i snøen ved tung pulk/løs snø.

Ny video på kanalen! Denne gangen fra turen jeg var på i sunnmørsalpene hvor jeg blant annet besteg Slogen, den råeste toppturen jeg noen gang har vært på! Anbefaler sterkt å ta en titt på denne videoen, muligens min favoritt så-langt!

Wow, det var et rikholdig julekalenderinnlegg med mye snadder! Tusen.takk for at du delte alt dette med oss.

Var bare en diskusjon. En som har tilgang til mye rødsprit.

Det går stort sett bra ->

Mange av forsvarets 111 blir destruert, dessverre. Jeg vet det ligger hundrevis av slike primuser på et lager sørpå, mange har prøvd å få overta/kjøpe noen av dem, men forsvaret sier blankt nei. Men det er fortsatt mange til salgs på finn, ebay og andre steder - mange trenger nok overhaling av en kjærlig hånd, men noen er fortsatt i meget god stand. En norsk selger som kaller seg hotcookingmeal selger 111 på ebay - de er svært pent pusset opp og i topp stand. Jeg har handlet hos ham og er superfornøyd. Og det hender til og med at det dukker opp helt ubrukte utgaver av denne verdens beste primus en gang i blant! Deler til alle typer 111 er lett tilgjengelig, og de er enkle å reparere.

Jeg har vært borti stor pulsering på bensin, men når dette er en helt ny brenner så ville jeg sendt en henvendelse til Optimus, med lenke til filmen og spurt om det skal være slik. Jeg mener at de burde bytte den. Jeg har ikke Polaris selv, men kan ikke forstå at det forskjell på den brenneren og Nova. dsk

Det har vel vært opp i denne tråden.Optimus vs Omnifuel her på forumet. @dsk og ikke minst Optimus selv sier at den er best på bensin. Edit: sakset fra Xxl beskrivelsen:Av flytende drivstoff kan det meste brukes, alt fra parafin til flydrivstoff. Renset bensin anbefales, det er mest effektivt og gir minst avgasser. Edit 2: Omnifuel parafin har . 28 dyse =0,0615 mm2 Bensin .37 dyse = 0,1074 mm2 Gass .45 dyse = 0,1589 mm2 Så å teknisk få en ideell dyse går jo ikke fysisk an når det er 2,5 ganger forskjell i areal mellom minste og største!

Takk for en kjempeflott turrapport! Uheldige med været, men desto bedre når det lysnet. Litt av noen dagsetapper på slutten der. Kronglete terreng - spesielt ved Vistfjellene. Akkurat ved Vistkjerringa bruker jeg personlig å gå opp snøflanken og langs med Vistkjerringa og ryggen ned mot Henriksdalen, men er nok ingen fasit. Jeg syns bildene er OK sånn, men som nevnt over kan man klikke på dem så kan man redusere dem om man vil..

Jeg ville ikke gjort det. Rødsprit avgir svært brennbar gass. Best å ikke bruke drivstoff den ikke er beregnet på. Og hvorfor den dyre rødspriten?

Videoklipp av fenomenet pleier å være hjelpsom for folks fantasi hvis du har mulighet...

mener du skal kunne dobbelklikke på de, du får da opp et vindu der du kan skrive inn størrelsen på de

Bjødnali. De siste søndagene har bestyrerinnen vært med på tur. Det er helt greit å ta ut med bestyrerinnen, og vi har hatt noen fine turer de siste ukene. Broderen har ikke hatt anledning til å slå følge, så det har vært bestyrerinnen og meg. Det har egentlig vært noe mer enn bare greit. Med bakfoten i ulage, har det ikke vært mulig å holde det vanlige tempoet. Det har passet bedre med noe lavere fart og litt kortere turer. Jeg forsto på Bestyrerinnen at hun også denne søndagen godt kunne tenke seg en tur. Ikke slik at det kom opp på dagseddelen, men... Søndagsmorgen var det sol og blå himmel. Ikke tørt i bakken, for med alt regnet de siste månedene, så er naturen sørpevåt. Det er vått over alt. Spørsmålet om hvor vi skal ta ut, er ikke like enkelt å avgjøre. Bestyrerinnen nevnte stranden. Der er det i det minste ikke sorpe. Jeg nevnte Bjødnali og Urdalen. Og slik ble det. Broderen ringte på vanlig tid, og han hadde også tenk på en tur til Bjødnali. Vi ble fort enige om å treffes rundt halv elleve. Da vi kom for å plukke opp broderen, sto også Bjørg - hans kone - også klar for tur. Vi ble fire tilsammen denne dagen. Denne gangen var det en del biler før oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Forrige gang var vi først, og da var det fullt når vi kom tilbake. På vei mot turområdet hadde vi blå himmel i front. Ikke en sky å se - fremover. Fra vest, bak oss, kom det seilende noen sinte svarte skyer. Heldigvis så det ut til at disse ville passere mellom oss og sjøen. Vi fikk fint vær til vi nådde Bjødnali. Det ble akkurat så pass at vi hadde sol i pausen. Oppover langs Urånå, er det anlagt en slags vei. Store stykker av veien er bare stein, som normalt for en stølsvei i gamle dager. Problemet med slike stølsveier er at de blir sabla glatte når steinene er våte. Og det var de denne dagen. Vi gikk rolig og forsiktig oppover, og brukte tid. Vi måtte over på andre siden av Urånå. Stien går over en gjerdeklyver og over en bro av skikkelig tykke planker. Etter å ha gått forsiktig og plassert føttene ned mellom steinene tidligere, virket det som om vi nå var "over det verste". Heldigvis har broderen fortsatt balansen i orden. Det var spinnglatt på plankene. Selv om de lå omtrent vannrett seilte jeg bortover. Og det var etter at broderen hadde advart meg om at det var glatt. Vi fikk en fin kort pause ved gården. Vi måtte et stykke opp i lia for å finne sola. Den står nå så lavt nå at bygningen ligger i skyggen stort sett hele dagen. Etter pausen var det bare igjen den enkle delen av turen. Rundt Sælandsfjellet på god vei og ned til Sjelset. Det siste stykket tilbake til parkeringsplassen ble vått og sorpet. Heldigvis holder fortsatt mine sko med Gore-Tex vannet ute. Flere plasser var det enklest bare å vasse der vannet rant. Uten om det, var sorpa dyp... På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk som hadde tatt samme tur som oss, og vi fikk en liten prat. Ellers var det ikke særlig mange biler, og heller ikke folk. En kjekk tur. Denne gangen uten å få regn i hodet. Og når vinden i tillegg holder seg borte, må det bli en skikkelig bra tur. For hele gjengen. Les hele artikkelen

2-takt inneholder olje og må ikke brukes. Det tetter brenneren.

Gå forbi Colesbukta og Grumant for opplevelse av svunnen tid

Kun 170 og 135 modellene til acapulka er brede, scandic tour 150 har normal bredde og dermed mindre pakkvolum! Jeg har ST 135, og er kjempefornøyd i forhold til veltestabilitet, passe lang slik at jeg kan ta i bærehåndtaket foran og bak når den skal løftes, samt at det er plass til mye i den!

Så noen rapporter om dunproduksjon for en måneds tid siden (klarer dessverre ikke finne det nå). Og problemet i bransjen har visstnok endret seg ganske radikalt (hurra for at det virker!). Konklusjonen var i utgangspunktet at nå er sannsynligheten svært liten for at dun der ute er plukket av levende gås/ender. Hurra igjen.

Haha, kjør på. Alltid gøy å synge

Ligger noen extreme til 3.999 i outleten nå...

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

Tennvæske fungerer glimrende, og finnes i vanlig dagligvare.

Bytt rødspriten ut med miljøbensin eller parafin, så skal du se det funker bedre. Det skal følge med to dyser. En er vel montert i fra før, og den andre finner du i verktøysettet. Den som står i er, dersom jeg husker riktig, beregnet på bensin og gass. Den andre på parfin eller diesel. Rødsprit brukes gjerne til forvarming av brenner når du bruker parafin, ikke til drivstoff.

Elles er det jo ei greie å trene på å grave seg ned via fortelt dersom ein mistenker at telt kjem til å ta kvelden.

Jeg har skjult et par innlegg og forventer at dere vrir diskusjonen vekk fra lovlig/ulovlig bruk av forsvarets materiell. Vi tar utgangspunkt i at utstyret og skytedagene er ervervet og klarert etter gjeldende regler.

Man skulle vel helst fortelle om noe positivt, gjerne med både bilder og lykkelig smil. Jeg tenkte jeg skulle si litt om en hendelse som ikke bare var positiv, men som også fikk følgekonsekvenser i nokså mange år, og som dessverre må overbringes uten bildedokumentasjon. Vi må tilbake til årsskiftet 97/98. Jeg var inne til førstegangstjenesten, og blant effektene man får utdelt der, var det også ett par sorte støvler. Såkalte M77. Disse bør være velkjent for store deler av den mannlige befolkningen, og etter hvert også mange av den kvinnelige delen. Nuvel. Disse støvlene pusser man gjerne både morgen og kveld, skinnende blanke så du kan se dine egne svettedråper i skotuppen. De er ikke så dumme heller, vedlikeholdes de riktig kan man vasse gjennom både gjørme og vann uten særlig store bekymringer. Med et par gode ullsokker fungerer de bra på vinteren også. Og så funker de for de fleste føtter. Tilbake til årsskiftet. Jeg var hjemme på juleperm, og vi nærmet oss nyttårshelgen. Antallet gamle kompiser hjemme var lik en, og tanken på en rolig nyttårsfeiring sammen med den øvrige familie fristet lite. Den nevnte kompisen var litt yngre enn undertegnede, så bytur var ikke midt i blinken. Alternativene syntes bleke. Været likeså. Tåka lå lavt over Nordmarken, snøen glimret med sitt fravær og kuldegradene kjempet en innbitt kamp med varmegradene om hvem som skulle få dominere. En typisk Oslo-jul med andre ord. Nyttårskvelden kom, og planen var fortsatt temmelig skrinne. En halvveis lys ide ble til ett siste halmstrå, og den nevnte kompisen ble med på tanken om å gjennomføre en nattlig kryssing av Nordmarken. Sekkene ble pakket med julebakst, ett par enslige nyttårsraketter fikk plass i en sidelomme, og de kjente og kjære feltstøvlene ble knytt på føttene. En (mot)villig pappa stilte en varm bilkupé til rådighet og ferden gikk i retning Stryken. Klokken 20.00 på Nyttårsaften 1997 startet altså ekspedisjon «Nordmarken på tvers» på Stryken rett sør for Harestua i Lunner kommune. Marka lå pakket inn i mørke og tung tåke, bakken var isete og hard. Sekkene ble lastet opp og ferden inn i skogen kunne ta til. Jeg skulle nå, 20 år etterpå, gjerne fortalt om en strålende tur, med stjerneklar nyttårsnatt, magisk rakettstemning og fantastisk føre. Kompisen skulle vært bytta ut med en yppig jente som villig lot seg henrive i romantisk kliss langt der innpå skogen, og historien skulle sluttet med «lykkelig alle sine dager». Så enkelt var det nå ikke. Ærlig talt husker jeg ikke så altfor mye fra selve turen. Det var mørkt, tåke, glatte isete veier (stiene var enda verre så der turte vi ikke gå), ingen utsikt og ganske så bedrøvelig. Kompisen var en god kompis, julekakene smakte godt, nyttårsrakettene ble skutt opp en plass mellom Bjørnsjøen og Fyllingen, og de forsvant opp i tåka så fort de fikk lettet uten å etterlate seg så mye som et lysglimt. Klokken 04.00 om morgenen 1. Januar 1998 var vi fremme på Statoilstasjonen på Bogstad, og fikk kjøpt oss en etterlengtet pølse. Derfra bar det rett i seng. Tilbake til de kjære feltstøvlene. De holdt meg god og varm turen igjennom, men noe særlig godt grep på glatta hadde de ikke. Siste del av turen gjennom Sørkedalen langs asfalt huskes som en heller vond affære, og resultatet dukket fort opp da jeg dagen etter igjen vendte nesen tilbake til militærtjenesten. Betennelse i Akillessenen. Baksiden av venstre fot var godt opphovnet, og de neste ukene ble tilbragt i joggesko og med fritak fra både tremilsmarsj og annet av den typen som gjorde at de andre gutta returnerte til brakka både våte, kalde og slitne. Jeg ble ikke den mest populære gutten på brakka den vinteren. Men hvordan kunne så dette ha effekt senere? Jo den kjære betennelsen har fulgt meg siden. Hyppig bytting av sko, såler, avkorting av turer og begrenset løping grunnet smerter bak på hælen og ett stadig irriterende unntak på personforsikringen. Bare fordi jeg ikke hadde noe fornuftig å gjøre nyttårshelgen 97/98. God jul.

Jeg har en damepose fra helsport (Alta) opptil 175 cm og er 163 cm og har god plass. Så det skal nok gå bra 🙂

Jeg har kommet meg til enden av The Ridgeway, men resten av dagen ble en slags epilog til vandringen, hvor jeg gikk til Aldbury. Ikke en så lang tur, men når man fikk oppleve en nydelig trippel regnbue underveis, så ble det en fin opplevelse. Pitstone Windmill utenfor Ivinghoe, med Ivinghoe Beacon (slutten på The Ridgeway) der regnbuen ender. (The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury

Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

Jeg sparker like godt i gang julekalenderen med en liten ekstra «fortelling». Mange ganger har jeg hørt at jeg er litt ADHD-light. "Hvordan får du til å gjøre alle de tingene du gjør?" "Du er jo så aktiv hele tiden!" "Du finner på så mye!" Osv.,, Sannheten er at jeg egentlig er et stort dovendyr, lider litt av samme egenskaper som Donald. Jeg synes det er fantastisk godt å ligge på sofaen og drømme seg bort. Så hvorfor drar jeg på tur? Hvorfor stikker jeg ut på tur når det er bekmørkt? I striregn, vind og et par plussgrader. Hvorfor bader jeg frivillig i seks plussgrader I april måned? Smiler når jeg er våt inn til huden og fryser? Jeg har fundert litt på dette, og kommer egentlig aldri frem til det hele fulle og gode svaret. For det ser for min del ut til at svaret kanskje ligger bak neste fjelltopp, eller på neste øy man kommer til. Men en ting jeg har funnet ut er i hvert fall at det å være på tur er fantastisk godt. Det å være ute i naturen gjør noe med pulsen, «stressfaktoren» ift alt det man hele tiden skulle ha gjort. Det å føle elementene som vind, temperatur, fuktighet rett på kroppen. Det å gå seg go’sliten. Det å balansere i steinura og lure på veien videre, og deretter finne veien videre. Alle disse tingene er så uendelige mer ekte og alltid en bedre opplevelse enn det å sitte i sofaen og se på at andre opplever. Ikke noe kunstig laget i et studio eller fortalt ut fra hvordan andre opplever det. Det er mine opplevelser, direkte innstprøytning via mine sanser, 100% ekte. Hvorfor drar du på tur?

Jeg prøver å få minst ei natt i snøhule hver vinter. De siste årene har jeg lært meg å bygge kantgrop, og det har redusert tiden til en fjerdedel av det å grave ut hule, i tillegg til at man ikke trenger å krype rundt i snøen. Det tar ikke mye lenger tid enn å sette opp telt og bygge en litt solid levegg. Litt lenger om man bygger den veldig stor og fin.. Det er lurt å øve seg, og det blir suverent fint og stille inni der mens vinden raser utenfor. Husk sag!

Kugaluk River i NorthWest Territories, Canada er også en mulighet (litt billigere transport til og fra elva enn Anderson River) Jeg padlet Kugaluk med to kamerater i 2008, vi brukte 4 uker på turen og møtte ingen andre mennesker på hele turen. Elven er ca 300 km lang uten vanskelige stryk, det er noen få små sjøer på toppen, men disse er så små at du padler over dem på maks en time, det er for øvrig veldig bra fiske i de sjøene! Hvis du er interessert send meg en melding kan jeg gi deg masse mer informasjon

Akkurat fått min pariserpulk med acapulka drag og fjellpulken 155l pulksekk så da måtte det rigges klart til Fjellforumtur på Hjerkin til helga: ) Klar for tur nå @whistler Ble rigget med 6mm statisk tau rundt hele veien, deretter 6mm strikktau med enkel carabiner til å feste selve pulk bagen. Tre lastestropper i strikk brukes til å feste arctic beddingen. Fokus på løsningen var å gjøre festingen så enkel som mulig i kulda og betjene alt sammen med votter. Vi får se om det blir noen modifiseringer når man har vært på noen turer med dette opplegget

Jeg leste et innlegg som jeg ønsket å kommentere, men fant jeg det igjen? Neida. Derfor kommenterer jeg det på denne måten, etter hukommelsen. Lage feste for drag på Pariserpulken "Knabbing" av brøytestikker Pulktrekk Lage feste for drag. Vedkommende ønsket å bøye aluminiumrør, men fryktet at de ville knekke når han bøyde det i 90 grader, og det hadde nok blitt det triste resultatat. Et alternativ er å oppsøke en kalesjemaker/salmaker. De har rørbøyere som former draget som du vil. I tillegg har en kalesjemaker også aluminiumrør som kan brukes som drag. Men et slikt feste er lett å ordne selv. Du trenger en gammel campingstol, en baufil, et rør som passer inn i aluminiumsprofilen, 4 stk makinskruer med mutter eller popnagler, en rørstump på ca 10 cm som har en diameter slik at den kan tres utenpå aluprofilen og 2 splinter Mål ut ønsket bredde og kutt aluprofilen på 2 steder. "Tegningen" øverst Tilpass et rør som har kan tres inn i aluprofilen som holder delene på plass og forsterker Skru/pop sammen Kutt en rørbit som kan tres inn på utsiden av aluprofilen. Fest denne med en skrue eller pop på Fest aluprofilen til pulken ved hjelp av 2 stk patentbånd Stikk en alustang eller en banbusstang inn i rørbiten og sikre med en splint. Når pulken ikke er i bruk/under biltransport ta ut splinten og separer dragene fra aluprofilen ---------------------------- Personlig gjør jeg dette enklere. Skrur inn 2 øyeskruer i pulken. Har festet en karabinkrok i hver ende. Fest den ene karabinkroken til øyebolten og den andre til trekkselen. ------------------------ "Knabbing" av brøytestikke. Vedkommende har registrert at noen steder er det plassert 2 stikker inntil hverandre og vurderer å ta den ene.. Ikke gjør det!! Brøytestikker som er plassert slik er et visuelt signal til brøytesjåføren: der hvor 2 brøytestikker står tett inntil hverandre betyr det at endring av brøytemønstret endres! Det kan være en innsnevring av veibanen, en bro, begynnelse på et fortau osv. ------------------------ Trekk. Jeg har kopiert militærpulkens trekk. Det er feste til pulken vha lister og popnagler/skruer og øverst er det sydd et spor hvor to lister er tredd inni. Når pulken skal lukkes løftes listene opp og rulles over hverandre, og låses med en line i hver ende av pulken. For å øke styrken på listene har jeg laminert 3 tynne lister til en for å øke bruddstyrken Listene bruker jeg også som plugger, og den fluoriserende limefargen gjør det lettere å finne dem igjen i snøen.. Siste bildet viser pulken klar for tur, selv om den her hviler ut før morgendages utskeielse. Sov godt

Da har pulken vært på sin første tur. Min første tur med pulk også, så sammenlikning med noen annet er lik null. Masse plass, mer enn nok i den 155 liter pakkbagen fra Fjellpulken. Beddingen subbet ikke, og holdt seg på plass i selv de mest hasardiøse utforkjøringene Men som svingen erfarer, kommer nok de medfølgende klipsene til å byttes i noe annet. Tips. Ikke gå to mil med pulk når du tester nye skisko for første gang