Vinnerliste

Man skulle vel helst fortelle om noe positivt, gjerne med både bilder og lykkelig smil. Jeg tenkte jeg skulle si litt om en hendelse som ikke bare var positiv, men som også fikk følgekonsekvenser i nokså mange år, og som dessverre må overbringes uten bildedokumentasjon. Vi må tilbake til årsskiftet 97/98. Jeg var inne til førstegangstjenesten, og blant effektene man får utdelt der, var det også ett par sorte støvler. Såkalte M77. Disse bør være velkjent for store deler av den mannlige befolkningen, og etter hvert også mange av den kvinnelige delen. Nuvel. Disse støvlene pusser man gjerne både morgen og kveld, skinnende blanke så du kan se dine egne svettedråper i skotuppen. De er ikke så dumme heller, vedlikeholdes de riktig kan man vasse gjennom både gjørme og vann uten særlig store bekymringer. Med et par gode ullsokker fungerer de bra på vinteren også. Og så funker de for de fleste føtter. Tilbake til årsskiftet. Jeg var hjemme på juleperm, og vi nærmet oss nyttårshelgen. Antallet gamle kompiser hjemme var lik en, og tanken på en rolig nyttårsfeiring sammen med den øvrige familie fristet lite. Den nevnte kompisen var litt yngre enn undertegnede, så bytur var ikke midt i blinken. Alternativene syntes bleke. Været likeså. Tåka lå lavt over Nordmarken, snøen glimret med sitt fravær og kuldegradene kjempet en innbitt kamp med varmegradene om hvem som skulle få dominere. En typisk Oslo-jul med andre ord. Nyttårskvelden kom, og planen var fortsatt temmelig skrinne. En halvveis lys ide ble til ett siste halmstrå, og den nevnte kompisen ble med på tanken om å gjennomføre en nattlig kryssing av Nordmarken. Sekkene ble pakket med julebakst, ett par enslige nyttårsraketter fikk plass i en sidelomme, og de kjente og kjære feltstøvlene ble knytt på føttene. En (mot)villig pappa stilte en varm bilkupé til rådighet og ferden gikk i retning Stryken. Klokken 20.00 på Nyttårsaften 1997 startet altså ekspedisjon «Nordmarken på tvers» på Stryken rett sør for Harestua i Lunner kommune. Marka lå pakket inn i mørke og tung tåke, bakken var isete og hard. Sekkene ble lastet opp og ferden inn i skogen kunne ta til. Jeg skulle nå, 20 år etterpå, gjerne fortalt om en strålende tur, med stjerneklar nyttårsnatt, magisk rakettstemning og fantastisk føre. Kompisen skulle vært bytta ut med en yppig jente som villig lot seg henrive i romantisk kliss langt der innpå skogen, og historien skulle sluttet med «lykkelig alle sine dager». Så enkelt var det nå ikke. Ærlig talt husker jeg ikke så altfor mye fra selve turen. Det var mørkt, tåke, glatte isete veier (stiene var enda verre så der turte vi ikke gå), ingen utsikt og ganske så bedrøvelig. Kompisen var en god kompis, julekakene smakte godt, nyttårsrakettene ble skutt opp en plass mellom Bjørnsjøen og Fyllingen, og de forsvant opp i tåka så fort de fikk lettet uten å etterlate seg så mye som et lysglimt. Klokken 04.00 om morgenen 1. Januar 1998 var vi fremme på Statoilstasjonen på Bogstad, og fikk kjøpt oss en etterlengtet pølse. Derfra bar det rett i seng. Tilbake til de kjære feltstøvlene. De holdt meg god og varm turen igjennom, men noe særlig godt grep på glatta hadde de ikke. Siste del av turen gjennom Sørkedalen langs asfalt huskes som en heller vond affære, og resultatet dukket fort opp da jeg dagen etter igjen vendte nesen tilbake til militærtjenesten. Betennelse i Akillessenen. Baksiden av venstre fot var godt opphovnet, og de neste ukene ble tilbragt i joggesko og med fritak fra både tremilsmarsj og annet av den typen som gjorde at de andre gutta returnerte til brakka både våte, kalde og slitne. Jeg ble ikke den mest populære gutten på brakka den vinteren. Men hvordan kunne så dette ha effekt senere? Jo den kjære betennelsen har fulgt meg siden. Hyppig bytting av sko, såler, avkorting av turer og begrenset løping grunnet smerter bak på hælen og ett stadig irriterende unntak på personforsikringen. Bare fordi jeg ikke hadde noe fornuftig å gjøre nyttårshelgen 97/98. God jul.

Sterkt inspirert av Torbjørn Ekelunds mikroekspedisjoner omtalt i boken «Året i skogen» i skogen så ble fjorårets julegave til min kone; tolv teltturer, en tur pr mnd. Vi er riktignok ikke helt i mål, ettersom vi fremdeles mangler desember, men vi har stor tro på at den går i boks også. Dersom du ikke har ordnet den viktigste julegaven enda, så er ideen herved luftet. Vedlagt er to forslag, første med 12 turer en hver mnd eller en litt lettere variant med 12 turer (da uten at det nødvendigvis trenger å være en pr. mnd). Som min kone uttalte; et forslag om telttur i januar hadde blitt blankt avvist, men en telttur i hver måned var en spennende utfordring. Vi hadde, før dette stuntet, aldri ligget i telt annet enn i sommermånedene. I de mørkeste månedene så er har hovedsaken vært campen og overnatting og mindre fokus på turen. Det eneste kravet vi stilte til teltplassen var at vi ikke skulle se ett lys eller høre en bil. Turrapport.pdf Julegavetips.pdf

Jeg har skjult et par innlegg og forventer at dere vrir diskusjonen vekk fra lovlig/ulovlig bruk av forsvarets materiell. Vi tar utgangspunkt i at utstyret og skytedagene er ervervet og klarert etter gjeldende regler.

Prøvde meg på en sangtekst her; Håper dere kan melodien. Sneen dalte lett og fin, la seg rett på snuten min, Tarpen nei den lot jeg ligge hjemme. Mårrabål det må jeg ha, Tenner opp, ja kvist er bra. Snart sitt jeg her med kaffe, egg og bacon. For vi liker jo å tusle rundt i skogen, og når kulda biter kobler vi helt av. Ja vi liker og å tusle rundt på vidda, krangler "goretex vs bomull" halve dan. Først så dro vi på en topp, vegen opp i full gallopp. Telemark er måten man skal svinge. Noen hadde myke sko, svingen den gikk rett i do. Nå ligger de og tygger litt på sneen. For vi liker jo å tusle rundt i fjellet, og når fisker biter sveiver vi han inn. Men vi liker ei å dra på tur til syden, for mye folk og bråk og altfor varmt og klamt. Vi har kjøpt oss nok et telt, haugen holder på å velt. Nå har vi nesten alle de vi trenger. Men så var det salg igjen, Mil-1-LT tar vi lell. Samlinga, nå er den nesten ferdig. For vi er jo altfor glade i litt utstyr, med en primus kanskje fire, nei-vent ti. Men vi liker uansett å være på tur, ser på stjerner uansett hvor vi er henn.

Tidligere i uka gikk turen til Grøvelnebba i Sunndalen. Gikk fra Viromdalen en time før sola sto opp og rakk oss akkurat ned igjen idet mørket senket seg. 1400 høydemeter, litt over 12 km tur/retur. Fantastisk pudderføre under tregrensa og i østhellingen fra 1300m ned til 1100m. Ellers noe vindblåst. Og som ellers i fjellet denne vinteren, mye snø! Grøvelnebba ser grei ut å bestige herfra, men en krevende hammer gjør det værre enn det ser ut til. Vi gikk ei litt mindre krevende rute og besteg toppen vestfra. Vestruta opp med ca 80 høydemeter lett klyving.

Navn: Teltprat Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-13 Innsendt av: Bård Haug Teltprat

I disse vintertider... om noen er ute etter vintertelt så ligger det en del forskjellige modeller på outler'en til Helsport nå. http://www.helsport.no/outlet/telt Fikk mitt Spitsbergen 4 Camp i dag. Listepris på 11999,- og utsalgspris på 6499,- som demobrukt på outler'en. så ikke mye brukt ihverfall når jeg pakket det opp. 😊 Omtrent samme størrelse på pakkpose på Spitsbergen 4 Camp og Svalbard High 3 Camp. Spitsbergen veier 6.4 kg på vekten min og Svalbard 5.2, alle deler inkludert.

Og der ble det Trangia Multifuel X2 på meg og. Var faktisk litt gøy å fyre med bensin kontra gass som eg har gjort i mange år nå

Så noen rapporter om dunproduksjon for en måneds tid siden (klarer dessverre ikke finne det nå). Og problemet i bransjen har visstnok endret seg ganske radikalt (hurra for at det virker!). Konklusjonen var i utgangspunktet at nå er sannsynligheten svært liten for at dun der ute er plukket av levende gås/ender. Hurra igjen.

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

Som en liten digresjon så kan jeg nevne at da jeg var i forsvaret, så tjenestegjorde jeg ved en såkalt "stående avdeling". Dette er en avdeling som er i alarmberedskap og er utstyrt og klar til å gå i strid i løpet av minutter. Derfor hadde vi også både våpen og skarp ammunisjon på rommene hvor vi bodde. Men selvfølgelig hadde vi også fritid, og hvis noen ønsket å bruke en fridag eller noen timer på skytebanen så var det ingen problemer med å hente ut en kasse ammunisjon, ta med de våpen en måtte ønske og gå på skytebanen uten militært befal. En vanlig menig kunne kvittere for ammunisjon og ansvar og så var alt i orden. Det er ikke alltid at ting er så byråkratisk som det kan se ut fra utsiden.

Til Bjørns innlegg som jeg fikk på mail, men som jeg ikke finner her. Det er tydelig at du ikke tror på min forklaring angående klær og skyting, men det får være ditt problem. Jeg forteller bare det som er realitetene og trenger ikke dokumentere dette overfor noen. Hva du tror og ikke tror får bli din sak. Jeg forholder meg til voksne personer som har jobbet et langt liv i forsvaret og har ingen grunn til å betvile deres utsagn. "End of story".

Sparker liv i denne tråden igjen - NRK hadde i går et veldig lærerikt program med intervju av Dag Olav Hessen. https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52121317/13-12-2017 Se spesielt historien han forteller etter 17 minutter - mye god lærdom om hvordan forholdene kan være i vinterfjellet der!

Rolig desembertur på snø. Det er ikke til å komme forbi - bestyrerinnen vil på tur på søndagene. Denne søndagen var det mer usikkert. Ikke fordi Bestyrerinnen hadde problemer, men på grunn av forholdene. Værgudene hadde dumpet en del hvitt ut over landskapet. Temperaturen hadde gjemt seg under nullsttreken, og det var ikke klart hvor turen skulle gå. Og så manglet broderen. Han hadde ikke gitt lyd fra seg, og andre turglade folk som svoger og svigerinne var ikke tilgjengelige. Det ville bar bli Bestyrerinnen og meg... Selv om det var snø på bakken, så var bakken under ikke frosset. Erfaringen fra forrige helg var i så måte ikke gode. Da ble det en god del tråkking i sorpe og myr. Det kunne bli enda mer av den sorten med snø som dekket over vanskelige partier. For egen del var jeg klar for tur. Været, om ikke forholdene, var slik at en tur måtte gjennomføres. Jeg ville bli skikkelig sur om denne søndagen ble en inne dag. Om ikke sol fra skyfri himmel, så i hvert fall mye blå himmel rett over. Ute i havet lå det mørke og truende skyer. Ved Bore kirke kunne vi se spor i snøen, men det var ikke mange. Det virket som om folk holdt seg hjemme. Litt underlig i det fine været vi hadde - rett over. På andre siden - ved den innerste gården på Gruda, var det folk. De sto og kikket på oss som kom gående. Det viste seg å være jegere som nettopp hadde skutt et rådyr. Bestyrerinnen syntes selvsagt synd på det flotte dyret, men det er etter hvert blitt så mange av disse at noen må skytes. Det kom en annen gjeng med nok et dyr, og med to dyr var kvoten full. Oppover mot Grudavarden kunne vi høre skudd, men det virket som om de kom lengre vekk en rett nedenfor. Fra veien øverst fikk vi flott utsikt over de nærmeste fjellene i nordøst. Dekket av snø, men antakelig ikke stort mer enn her nede på lavlandet. Snødekket Jærlandskap er jo ikke helt vanlig. Normalt ligger snøen bare noen dager, og alt i løpet av uka skulle det bli varmere. For vår del gikk turen med snø under skoene og i bra vær. Det var hyggelig å gå slik i vinterlandskap. Litt glatt enkelte plasser, men antakelig adskillig mindre "farlig" enn der jeg vanligvis går om vinteren, som f. eks rund Li. En kjekk tur i godt vær.Les hele artikkelen

Takk! Jeg har vel nesten kontroll nå. 20 år med prøve og feile gjør at jeg nå vet hva jeg må gjøre for å hindre at det skal blusse opp igjen. Jeg tror nok de fleste av oss likevel, eller aller helst, vil på tur. så må vi heller lære oss å gjøre de tilpasningene som må til.

2-takt inneholder olje og må ikke brukes. Det tetter brenneren.

Ja, duken må trekkes over stengene. Teltet blir forørig skikkelig stramt inne,mulig duken strekker seg litt når det blir kaldt. Gassbrenner kan jeg sikkert bruke inni teltet, men noe mer kokkelering enn å koke vann er neppe aktuelt. Må jo da luftens godt, og ikke veldig godt å sitte bøyd å vente på det koker uansett. Ser jeg skrev 6,3mm, mente 6,3 cm (thermarest xtherm). Blir gøy å få prøvd det, og nå er teltsamlingen komplett

Fin tilnærming du har. Eg prøver å trekke duken på stengene heller enn å stappe stengene inn. Særlig der de krysser hverandre er det trøblete, her hjelper vel berre å puste med magen... Trangia med gassbrenner kan plasseres mellom beina midt på bamse liggeunderlaget. Bruker du ei finer/korkplate i tillegg blir det nokså stødig. Koppen og brødskiva er det plass til i forteltet Eg fikk bare 8 plugger med teltet

Kjekt! Eg hadde hest i mange år, til omlag midt i mitt første svangerskap. Med jamne mellomrom, spesielt klare, kalde haustdagar, saknar eg stall, lukt av seletøy og prusting frå glade firbeinte. No fekk eg jammen sakne mjuke mular og trillande latter frå hesteryggen, midt i Desember! Takk for ei fin luke

Bytt rødspriten ut med miljøbensin eller parafin, så skal du se det funker bedre. Det skal følge med to dyser. En er vel montert i fra før, og den andre finner du i verktøysettet. Den som står i er, dersom jeg husker riktig, beregnet på bensin og gass. Den andre på parfin eller diesel. Rødsprit brukes gjerne til forvarming av brenner når du bruker parafin, ikke til drivstoff.

Lot den brenne ut og fylte den med nytt brennstoff. Sluttet å sote da =)

Oversatt til kjakkspråk har den spring i bau 😄

Skal ta noen bilder å legge ut av riggingen min, har gjort noen små endringer. Jeg kjøpte tau, strikk og karabinkroker på Biltema.

Det er jo en siste utvei-løsning, men det er mulig. Jeg har vært med og gravd slik snøhule, men da på øvelse. Det blir selvsagt ikke det samme som i nød under storm.. Vi satte skiene våre ned i snøen tett inntil hverandre, og la ryggsekker foran dem. Så gravde vi på lesiden av skiene. All snøen som kastes opp blir bare feid av sted, og det føyker jo en del oppi hullet også. Når vi så hadde fått hullet stort nok til å kunne sitte nedi der, med hodene godt under snøen, så ble skiene lagt over som tak. En fjellduk ble festet til to staver som var stukket ned i snøen, og strukket over skiene. Deretter skuffet vi snø på duken. Skulle vært veldig moro å prøve dette i skikkelig ruskevær også.

Enda fornøyd med rigging av av pulken din? Tror jeg må kopiere dette til min transporter som kommer nå før jul. Men må nok bestille strikk, tau og karabiner på nett, Da vi ikke har spesielt stort utvalg av slikt her hvor jeg bor, så vidt jeg vet i allefall. Tips til sjappe?

Eeehhh, ga deg en tommel opp. Ikke fordi du stadig sliter etter skaden, men syns fortellingen er beskrivende for enkeltepisoder som noen ganger får følger. Vi er nok flere i samme båt her, enten det nå er akilles, eller andre plager.

Har fått teltet i dag. Mitt veide 2090 gram uten seamsealer og lappesaker. Må jo ned 300 gram for å bli som Helsport sier. Tipper man da må plukke ut lommene inni teltet, rep.kit stenger og posen. Står at det er 8 plugger på tilsammen 140 gram, men det var 12 på 140 gram. Ellers står det på en lapp inni teltet 2015/7xxx ett eller annet. Tolket dette som årstall. Luktet ganske kraftig «militærlukt» av det. Virker som de har fått en stor batch fra Helsport og selger ut rester, alt tatt noe ubrukt i retur. Ellers var teltet akkurat stort nok. Ikke noe ekstra plass. Takhøyden kan jeg leve med selv med 6,3mm underlag. Mange fine detaljer. Litt usikker på hvor bra ventilasjon det blir med bare de mygglukene åpne. Lukket jeg alt igjen så var teltet helt tett. Luften gikk ikke ut av balongen når jeg tok ut stengene. Blir spennende å sjekke kondens også. Forteltene er små, klarer vel å få inn en sekk der og sko. Å fyre primus i det teltet tør ikke jeg. Hadde kanskje trodd det var litt mer solide stenger (tykkere). De var også litt trege å skyve inn. Alt i alt var førsteinntrykket positivt.

Podcaster. I tillegg har jeg med notisbok. Det er alltid et eller annet som skal skrives, og som man kan bruke ledig tid til.

Kjøpte selv pulk til ungen våres på 2,5 år. Det som ble avgjørende var. 1; Prisen, Fjellpulk barnepulk 4200 kr ny vs nordic cab/thule til 14000 kr. 2; vi skal ikke bare på turer i lysløypen. trenger stor flystevne, stabilitet og lavt vekstpunkt. Synes sykkelvogner ble rett og slette veldig ubehagelig og bruke. Opplevde den som meget ustabil og flaks berget den fra og tippe flere ganger. 3; Pulken fungerer bedre for oss både i skog og fjell, og vi kan koble til en ekstra pulk bak. Dette gjør at jeg kan gå på tur med alt jeg trenger til meg og ungen uten og måtte dra tung sekk eller være flere med på turen. 4; sykkelvogn finnes billig brukt. Vi kjøper en til sommeren. Da har vi brukt ca 6000 kr på pulk og vogn. Beste fra begge verdenene 5; pulken går i skiboksen, sykkelvogner vi prøvde med ble for bred. Pulk og ski i skiboks får vi brukt bagasjerommet til og frakte det vi skal ha med på tur. Minuset er jeg at man må ha flere ting, altså pulk og vogn. Med pulk kommer ungen lenger ned og ser ikke like mye. Men jeg føler at ungen sitter tryggere og jeg har mer kontroll. Kjøp det pengeboken tillater, og det du måtte ønske. Tenkt på bruksområdet ditt, og kjøp det som vil gjøre turene best mulig for alle parter.

Etter at møtet etter lunsj ble amputert og halvert i tid, grep jeg sjansen og stakk fra jobb for å rekke en liten tur før solen gikk ned. Skyet litt over da jeg kjørte hjemover, men fikk likevel en fin dose sol ved postkassen på Damsgårdsfjellet. Deretter ble den dimmet av skyer igjen, men det var for så vidt et trivelig syn det også

Klokken 8, 3. Desember, gikk turen fra Movatn stasjon til Gaupekollen. Gikk derfra opp til Midkollen og videre til Mellomkollen før jeg tilslutt endte opp på Skar. Utrolig fin tur! Og må si det frister å overnatte på Midtkollen! Ikke originalbildene, så noe redusert kvalitet...

Et lite innlegg om fortid. I 1994 var jeg 46 år og det var noen år siden jeg - igjen - hadde begynt å gå tur. Fortsatt var det lørdag og søndag som ble benyttet. Jobben krevde at jeg var tilstede. Feriene ble brukt til gå- og sykkelturer i utlandet. Dette året begynte jeg å skrive hvor jeg gikk og noe små notater rundt turen. Dette holdt jeg på med frem til 2005. Notatene altså, jeg gikk, og går fortsatt på turer. i årene mellom da jeg var 46 år og 57 år var helgene stort sett tur dager. Bare et år (1995) ble det opphold på grunn av skade. Og bare et år var jeg ikke på tur rundt 6. desember på grunn av sykdom (2000). Kjekke og flotte år. Jeg husker egentlig mye mer av turlivet enn av arbeidsdagene og også de vanlige dagene hjemme. Det er tur som har vært lyspunktene og til en viss grad fylt livet. Selvsagt har det gått ut over andre ting - familien først og fremst, men jeg husker spesielt at bestyrerinnen kom hjem med nye fjellsko, til trøst og oppmuntring, da jeg lå på sofaen med brukket fot. Når jeg ser tilbake på alle turene opp gjennom årene, er det ikke forskjell på "gode og vonde" turdager. Uansett vær - og vind, så har de fleste turene gitt meg svært mye. Både glede, god helse, og ikke minst kondisjon. Jeg håper å kunne fortsette å gå på tur i mange år fremover. Søndag 3.12.94 Dale - Lifjell. Sammen med Bernt. Tåke og 2 til 5 grader. Lite vind. Regn og hagel på toppen da vi spiste. (16-17.09.95 Blåfjellenden Sammen med Pål og Øystein. Brakk foten på tur alene nedover Fidjadalen) Lørdag 6.12.96 - Hå til Varhaug. Alen. Frost i bakken og sleipt. 40 cm snø i Hunnedalen. Brukte 1 time og 20 minutter hver vei. Lørdag 6.12.97 - Hå til Varhaug (nessten 2 mil) Alene - 5-7 grader litt vind. Møtte en gammel bonde ved Reime som kunne fortelle om bruk av møllene under krigen. Gikk i skjortearmene. Lørdag 5.12.98 Mån (Fidjadalen) Sammen med Øyvind. Litt snø kvelden før. Glatt og snø. - 2-3 grader. Fantastisk himmel. Vi brant bål ved elva og stekte pølser. Søndag 5.12.99 Hå til Varhaug. Sammen med Øystein.Sol, men skyer ute i havet. Nesten vindstille. Litt snø og is. Skiføre i Brekkå, men vi i fleece ved sjøen. Lørdag 2.12.00 - Vådlandsnuten Sammen med Øystein. Overskyet og litt vind. Vi så sola, men temmelig vått. +10 grader nede, og -3-4 grader på toppen. Opp i morgenlys, og ned i kveldslys. Skiftet protokoll i postkassen. Søndag 6.12.01 Steinkjerringå (Tovdal til Holmavatn og Steinkjerringå) Alene - Tåke og litt yr. Ny utbedret sti mellom Synesvarfen og Holmavatn. Lørdag 7.12.02 Hå til Varaug Alene - Kuldegrader og trekk, kaldt. Sol. En hel gjeng som også var på tur. Folk ved havnen som bygget på et "stolpehus". Lørdag 6.12.03 - Lifjellet rundt (1 mil 400høydemeter) Alene - Sol og nesten vindstille, en del is. Jeg forsøkte først å gå til Bynuten, men snudde og tok til Dale. Søndag 5.12.04 - Lifjellet rundt. Sammen med Øystein. Litt regn og mye vind. Det var av og på med jakken. 2,5 timer totalt. Les hele artikkelen

@Mareng Et lite tips angående montering av 3pin Traverse. Vurder å ikke montere den foroverrettede hælløfterbøylen på hælklossen. På enkelte fører pakker det seg snø mellom den og hælklossen slik at du tråkker på en issvull som legger seg på klossen. Det kan noen ganger være sinnsykt irriterende og hele tiden måtte pikke bort isen med staven.

Takk for et herlig kalenderbidrag og annerledes turrapport! Høres så spennende ut å ri over viddene, men krever nok en god del forberedelser og ikke for hvermannsen

Flott tur, skulle ønske du kunne legge ut bildene i litt større format da jeg må klikke på hvert bilde for å se de i stor størrelse

Den enkleste løsningen som jeg ser mye av på insta, er å kjøpe er nytt selvstående telt. Da er alt av barduner ferdig surret opp. Ser på Helsport sin hjemmeside (bilde fra siden) at også Helsport bruker denne løsingen. Alternativt ta de av, hvis du er en godværstelter, da sparer du vekt også!

Telt + borg - så lenge det er praktisk mulig å sette plugger skikkelig og grave på snø Her etter 25-27 m/s natten før. (Det skal sies at det var tilleggsbardunert med en del ski osv som var tatt ned før bildet...) Calm after the storm by Espen Ørud, on Flickr

Har ikke (ennå) hatt behov for å grave meg ned selv om jeg har hatt kraftig vind flere ganger. Førstevalget er definitivt teltet. Så lenge det er mulig å slå det opp vil nok det være førstevalget

Dette er ingen kommentar ift valg av sekk da jeg ikke har erfaring med de andre sekkene. Etter å ha gått på overtid med min gamle "storsekk", undersøkt mye og snakket med andre som er mye på tur, gikk jeg selv for Denali 100. Ut fra det jeg har brukt den til nå så er jeg absolutt fornøyd, og den passer min rygg veldig bra (kommer i forskjellige størrelser for ulike rygglengder). Jeg bruker i tillegg mye en Acteryx Khamsky 38L på toppturer og noen helgeturer (soloturer) og en Archeryx Altra 65L. Denali er en "Alpin" sekk, noe jeg også var ute etter. Dette betyr at du f.eks ikke har store sidelommer som på en del andre sekker, noe jeg ser på som en fordel for en del av mine bruksområder. Legg også merke til (bildet nedenfor t.v.) hvor mye den smalner inn nederst, dette gjør at jeg tenker litt annerledes når jeg pakker den sekken enn ift. min gamle storsekk eller Arcteryx Altra 65L sekken(bilde nedenfor th.) Noen tester av de nevnte sekkene. Denali 100: http://www.thealpinestart.com/2015/04/field-tested-review-gregory-denali-100-pack/ http://www.gearinstitute.com/hiking/item/gregory-denali-100-backpack Xenith 105: https://mountainsforeverybody.com/osprey-xenith-105-review https://www.bergzeit.co.uk/journal/osprey-xenith-105-backpack-test/ Trollhetta 95: http://www.klikk.no/helse/trening/tester/test-av-store-anatomiske-ryggsekker-3424926 http://skisandkayaks.blogspot.no/2015/04/gear-review-bergans-trollhetta-95l.html Ut fra det jeg leser av testene så ville Begans sekken antagelig utgått for min brukj, mens Xenith ser ut til å være et godt valg i tillegg til Denali. Det ligger forresten to Denali 100 på finn.no til bra pris akkurat nå (og en bergans Trollhetta 95): (Husk å vurder ift egen rygglengde om du velger å gå for en av disse). https://www.finn.no/bap/forsale/search.html?search_type=SEARCH_ID_BAP_ALL&q=Gregory Denali

Jeg spurte Martin fra NorwegianWoods kanalen på YouTube om denne sekken for ikke så lenge siden, da han har den og har brukt den en stund. Her er hva han svarte: "Hei. Jeg har 95 liter utgaven av sekken. Jeg fikk en ganske god pris hos XXL. Så langt har jeg vært veldig godt fornøyd med den. Tidligere har jeg brukt en litt mindre sekk (50L) til sommerturer. Problemet med den var at jeg ikke fikk plass til soveposen inni sekken. Med Trollhetta sekken er det grei plass til både sommerbruk og lett vinterbruk. Sekken har bra bæresystem. Ikke noe ubehag med 20+ kilo. Jeg er stort sett fornøyd med lommer og rom på sekken. På utsiden har sekken tre ganske store lommer i et elstisk matereale som funker fint til ting man trenger underveis på turen (både klær, mat og noe utstyr). Kvaliteten virker veldig bra. Jeg pleier ikke å herje med utstyret mitt, men så langt har jeg ikke fått noen skader eller slitasje på sekken. Utover dette virker det som denne modellen gir veldig bra pakkvolum og bærekomfort i forhold til vekt. Jeg har egentlig ikke noe negativt å si om sekken så langt. Det finnes sikkert mer slitesterke modeller på markedet, men de veier ofte mye mer og denne ser ut til å tåle mitt bruk gansk så bra. Jeg har flere andre Bregans sekker også, men denne er min allround favoritt så langt. Hvis du lurer på noe mer konkret er det bare å spørre - Martin"

Har ikke damesekk selv men har bl.a Osprey Xenith 88, herreversjon av Xena 80. Der er det meste av volumet i hovedrom er 2 integrerte sidelommer men de tar ikke så mye. De og hovedrommet kan bruke mya av hverandres plass avhengig av hvordan man pakker. Så går det nok noen liter regnet inn i topplokket. Veldig fornlyd med den sekken så langt. God å bære. Gikk en treningstur i går som oppvarming til ferien med 18 kilo over 8km på sti lettkupert(320m stigning). Såpass behagelig å gå med at jeg ikke tok pause underveis. Er bra pris på de og ikke så høy egenvekt.

Akkurat fått min pariserpulk med acapulka drag og fjellpulken 155l pulksekk så da måtte det rigges klart til Fjellforumtur på Hjerkin til helga: ) Klar for tur nå @whistler Ble rigget med 6mm statisk tau rundt hele veien, deretter 6mm strikktau med enkel carabiner til å feste selve pulk bagen. Tre lastestropper i strikk brukes til å feste arctic beddingen. Fokus på løsningen var å gjøre festingen så enkel som mulig i kulda og betjene alt sammen med votter. Vi får se om det blir noen modifiseringer når man har vært på noen turer med dette opplegget