Vinnerliste

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!

Ull er gull, også for nalgeneflasker. Jeg heklet og tovet et ulltrekk og kan uten problemer la termosen ligge hjemme når det ikke er for kaldt. Også kjekt å ha i soveposen om natten, så slipper man å brenne seg på glovarm flaske. Testet i fryseboksen hjemme og med kokende vann som utgangspunkt var vannet flytende etter 24 timer.

Fjellsport ble årets friluftslivbutikk i år igjen - 25% med koden TAKK25 Tusen takk for at dere har stemt oss frem som Årets Butikk 2017 i kategorien Sport, Helse og Fritid hos Prisjakt.no Rabattkoden er gyldig t.o.m 10. desember 2017 Det er veldig viktig at dere benytter lenke fra forumet før dere handler der (om vi skal beholde rabatten vi selv har hatt så lenge) https://www.fjellsport.no/?utm_source=fjellforum&utm_medium=display&utm_campaign=kampanjedager-generell&utm_content=plakat-250x250

Ferdig med Real? Neida så ille er det ikke. Jeg har alltid syntes Real har smak greit og bruker det en god del, selv om posene er blitt mindre enn de var. Blander inn tørket kjøttdeig, smør og kanskje potetmospulver så blir det en bra turmiddag synes jeg. Så jeg ble litt overrasket da sønnen min ikke ville ha Real på tur. At han spiser lite av realposene har vært et problem på en lang fjelltur. Valgt blant de mange ting som matcher farens kokkekunnskaper, så ville han ha toroposer som alternativ til Real. Selv brukte jeg endel toroposer på tur før, men har sluttet med det fordi det gir høyere brennselforbruk/vekt (pga småkokingen) og mer oppvask. Så jeg laget noe jeg har tenkt på lenge, en “matkoker” for supper og grøt. Den har fungert fint til toroposer, og ikke minst når det gjelder morgengrøten om vinteren er den veldig grei synes jeg. Matkokeren er bare et oppskåret liggeunderlag som er limt sammen. Den rommer 1 liter og veier 27 gram. En oppbevaringspose for mat fra Rema på 2 liter passer fint oppi. Under transport passer en halvliters brenselflaske inni, sammen med lokket. Bildet over viser størrelsen på en pose Real turmat, sammenlignet med (fra venstre): 1/2 pose (90g) Toro pasta bolognese, 1/2 pose (140g) Toro meksikansk gryte familipakning, 1 pose Toro kjøttsuppe inkl. 1 pose nudler. Alt ferdig til bruk ved tilsetning av vann i posen + feks. tørket kjøttdeig mm. Da jeg gikk på Hardangervidda i sommer bidro nok det lavere pakkvolumet til at jeg greide å pakke meg ned i en mindre og lettere sekk enn vanlig. En litt lengre skje er en fordel, den på bildet til høyre har ganske skarpe hjørner som passer godt nede i matkokeren. Jeg blander inn 60g tørket kjøttdeig eller karbonadedeig i toroposene. I den mexikanske gryten er det også godt å bruke biter av sterk spekepølse. “Koke”tider? Det tar lengre tid enn med Real. Koketidene varierer mellom posene. Meksikansk gryte tar lengst tid på å trekke, rundt 30 minutter. Pasta bolognese 20 minutter og kjøttsuppe med nudler kortere, kanskje under 15 minutter. Etter 10 minutter har den tørkede kjøttdeigen fått en konsistens omtrent som stekt kjøttdeig, etter 20 minutter er den myk. Felles for alle toroposene er at ris, pasta, grønnsaker osv. fremdeles har en viss tyggemotstand etter overnevnte tidsforløp. Dette synes jeg gjør posene bedre enn ellers, feks har grønnsakene i kjøttsuppen mer smak enn jeg ellers har merket. Når det gjelder havregrynsgrøten så er havregrynene av lettkokt type og blir til normal grøt, tar antagelig mindre enn 10 minutter. Tørkingen av kjøttdeig-/karbonadedeig gir redusert vekt og lang holdbarhet. Vekteksempel: 400g rå karbonadedeig ->260g stekt->120g tørket. Etter endt måltid er det bare å kaste posen. For meg som ikke bedriver mer avansert kokekunst på tur så er variasjon i posematen kjærkomment, og det gjør heller ingenting at toroposene koster mindre enn Real turmat.

Dette prosjektet startet med prøving og feiling i fjor vinter og fortsetter i år. Tanken er ikke å få til noe som er like bra som kjøpt, men som er litt bedre enn tau i vårt terreng. Fjorårets fungerte ganske ok og dette er bare en videreutvikling. Alt utstyr er kjøpt på biltema. Kompis bruker brøytestikker og jeg bruker el rør Å ha noen slike små prosjekter hjelper på tursyken mens man venter på ledig tid for lengre turer.... Kom gjerne med innspill til videre utvikling. Neste steg blir tverrstag. Kompisen sin med brøytestikker Innfesting på min. Fronten på min

Jeg har plutselig kjøpt meg pulk! Det visste jeg ikke om at jeg skulle ha før det kom et tilbud flere mente var bra, så jeg slo til likevel. Så nå har jeg pulk. Kanskje blir det tur til helgen for testing, den som lever får se. Før helgen dukket det også opp en bok som heter "Mikroeventyr", den har jeg bare såvidt rukket å bla i men jeg liker tanken i hvert fall. Så får vi se om det blir for sært for meg, eller jeg får noen kule ideer. Håper på det siste. Edit - og ja, det var et hersens black friday-tilbud. Som viste seg å vare til lørdag, da det ikke bare var friday, men weekend. Jeg gikk rett på - men angrer foreløpig ikke.

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

Du går nok klar, her er linken til FFI sin testrapport, du finner det meste der https://www.ffi.no/no/Rapporter/2012-00404.pdf Det er flere tråder her om denne og div. ekspedisjoner hvor det kunne gått riktig galt.

Har lest artikkelen nå ja. Ser at bensin er det foretrukne valget. ( jeg hadde trodd parafin)

Det koster 1,- kr å teste Aftenposten en mnd på nettet. Da blir det moralsk riktig.

Ja jeg kan jo forresten oppdatere sjøl her. I jakten på en GSI spice missile kom jeg over et GSI kjøkkensett, der det i hvert fall var med en salt/pepper-bøsse. Så jeg kjøpte det. Julegave til meg sjøl. Så slo jeg til i dag på et par relativt lite brukte fjellskisko Cripsi Stetind til 800 kroner rett i postkassen. Håper det viser seg å funke bra - det meste er uansett bedre enn de iskalde gnagsårskoene jeg har i dag.

Du skal bare bestille, du kommer til å trenge sånn dings, he he he.

https://www.xxl.no/optimus-optimus-polaris-optifuel-brenner/p/1111782_1_style 1289,- for øyeblikket. Tror ikke jeg har sett den lavere? Er en sånn på vei til meg nå i Posten. Så får jeg se om jeg trenger en sånn tilleggsdings etter hvert..

Jeg bruker ikke lengre drikkeblære. Litt fordi dersom man glemmer rutinen med å tømme/blåse ut røret så har man plutselig ikke tilgang på vann lengre, og fordi det er så fryktelig knotete og grisete å fylle på. Og smaken er ikke minst mye dårligere enn på andre flasker. Har hatt noen ublide opplevelser med dette. Egentlig har jeg heller aldri hatt behovet for å bære så utrolig mye vann på ryggen. På vår, sommer og høst er det stort sett god tilgang på flytende vann, og på vinteren vil jeg storsett ha varmt vann på termos/termoflaske. Blæren er derfor bare i bruk på topptur, men jeg har begynt å gå bort fra det også. Det er også svært dumt å fylle noe annet enn vann på (f.eks. saft), og på krevende turer synes jeg det er godt med litt søt drikke innimellom alt vannet.

Camelbak i sekk, inn mot ryggen for "varme" fra kroppen og stæsj på sider og bak camelback i sekk for isolasjon. På slangen har jeg neoprentube for isolasjon som går hele veien inn i sekken, med ståltråd innvendig for å kunne bøye til slangen i posisjonen jeg ønsker. Blåser allid(*) tilbake vannet fra slange til sekk. *Kun de få gangene jeg har glemt å blåse tilbake vann fra slange har jeg opplevd ising i drikketuten. De gamle tutene med kun rørovergang til gummitut var litt enklere å tine med munnen enn de nyere med lukkeventil. Så lenge jeg har husket å blåse vann tilbake i sekken og er i aktivitet med sekken på ryggen så har jeg aldri endt opp med frosset drikkevann, selv godt med på tyvetallet med blå grader. Mellom tretti og førti minus har jeg ikke gått med drikkepose. Ved lenge opphold/kulde hvor man tar på seg tykk dunjakke ville jeg hatt drikkeposen innenfor dunjakken.

Ja. Du har oversett noe. En av fordelene med plate er at alt sitter fast + er stødig. Dette gjør alt sikrere. Som f.eks ved å løfte platen inn i innertelt for kosefyring. Slik at det ikke hovedsaklig er for at det ikke skal smelte ned i snøen. Jeg har flasken festet med "skistropp". Da løsner jeg den kjapt og snur til off. Enkelt å pumpe også. Bare hold fast platen...

Jeg har den gamle modellen. Min Norrøna "Dovre" er i medium, og sånn passe stor, men litt trang med mye under. Min gamle Norrøna Trollveggen er i "large" og her får jeg plass til noe ekstra under om nødvendig. Min Norrøna "Svalbard" er i medium, og den er STOR. Lang på armene, godt under fingrene, og med plass til det meste om nødvendig. Jeg mener svalbardjakka (medium) er større på det meste i forhold til min Trollveggen (large)

Jeg og mange andre frivillige bidragsytere i dugnadsprosjektet OpenStreetMap lager skikart for marka og fjellet. Dette gjør det mulig å få opp et samlet kart over alle skiløyper på en rekke forskjellige måter, f.eks. opensnowmap.org og slopes.waymarkedtrails.org. Alle skiløypene på Outtt app'en hentes fra OpenStreetMap. Hvem som helst som lager en app eller nettside kan bruke kartene. Og ikke minst kan du laste ned skikartene fra OpenStreetMap på alle Garmin-gps'er som kan vise kart ved hjelp av frikart.no (oppdateres daglig). Både skisporet.no, ut.no og skiforeningen.no har allerede gode skikart, men ingen av dem har alle skiløyper samlet på ett kart, og de er vanskelige å laste ned på gps'en. Se f.eks. her hvordan entusiaster i Oppdal har kartlagt ruter for toppturer: http://www.opensnowmap.org/?zoom=12&lat=62.6899&lon=9.09067&layers=snowbase&marker=false Det mangler fremdeles skiløyper på kartet. Om du har lyst til å bidra med å legge inn løyper der du ferdes er du hjertelig velkommen til å bidra. Ta en titt på denne guiden for å komme i gang: https://wiki.openstreetmap.org/wiki/No:Veileder_skiløyper. Det er kjente og vanlige ruter som bør legges inn, ikke tilfeldige turer man bare selv har tatt. Still gjerne spørsmål her.

Pulk er gjerne forbeholdtvinterturer, og hvis han er nede i den vekta vinterstid så er det best du tar med litt ekstra til ham i pulken din..

hør med @Sig Man . Han hadde den jakken en liten periode her i fjor. Før han fulgte mitt eksempel å kjøpte "bunadsjakken" (originalen)

Det datt inn en dunjakke fra Helsport sin Outlet i går. Helsport Tyin i en for stor størrelse, slik at jeg kan ta den utenpå alt av klær, og såpass rimelig at den fint kan få en god dose bållukt uten at jeg trenger å være redd for jakka. Det blir en fin turjakke, som også pakker såpass lett at den får plass i dagstursekken. Nå er jeg klar for den kalde fine tiden 😀

All voks og fett endrer overflatestrukturen på nubuck. Vil en beholde "luggen" så må en styre unna. Vil en først og fremst ha det vanntett så er det bare å kjøre på. Både Grangers G-wax og Sno-seal er blendinger av bivoks og en, eller annen, variant av fett. Jeg har god erfaring med begge to, men holder en knapp på Grangers. Den virker litt hardere, og jeg tror derfor at den har størst andel bivoks.

Fant frem de data som oppgis på hjemmesidene, og satte inn spørsmålstegn der data mangler: Helsport Superlight yttertelt: 15D | silikon-nylon-silikon | 2000 mm | 37 g/m² | 10 kg Hilleberg Yellow label yttertelt: 20D | silikon-nylon-silikon | 5000 mm | 40 g/m² | 8 kg Exped Ultra Light yttertelt: 15D | silikon-nylon-polyuretan | 1500 mm | ?? g/m² | ? kg For meg (som spontankjøpte Orion 3 UL da feriepengene kom i juni) er det noen pussige tall her, som jeg mistenker kan skyldes "tøyning" av standarder når man måler/tester. (Både Hilleberg og Helsport oppgir at vannsøyle måles iht ISO 811 og rivestyrke iht ISO 13937-4, mens Exped ikke oppgir noen standarder og heller ikke alle data.) Første raritet er at duken til Helsport oppgis å ha 25% høyere rivestyrke enn duken til Hilleberg, til tross for lettere tråd og lettere duk totalt sett. Andre raritet er at duken til Exped har laveste vannsøyle av alle, til tross for at den er den eneste duken med en PU-komponent, som normalt gir noe bedre vannsøyle enn tilsvarende silikonbelegg (men ikke like god styrke). Hilleberg oppgir at deres duk er belagt med total tre lag med silikon (ikke bare to) og det kan kanskje forklare deres svært høye vannsøyle? Jeg er godt fornøyd med de erfaringer jeg så langt har med mitt eget Exped-telt, og det er jo selvsagt det viktigste for meg - men er samtidig nysgjerrig på sammenlikninger med andre telt. Jeg ville forventet at duken til Exped lå noe under Hilleberg-duken i rivestyrke, og ganske likt i vannsøyle - men de ovenstående tallene gjør meg såpass forvirret at jeg ikke lenger vet hva jeg skal forvente av "papirtallene"... Håper derfor USSR får godt svar fra Sveits, hvis ikke får vi ta saken til Sikkerhetsrådet

Dette er vel noe av det "dummeste" jeg leser i moderne tid Akkurat som at slike sko puster noe av betydning Klam blir du på bena samma F... Etter en lang dag i fjellet setter jeg skoene fra meg med avispapir i. Etter en times tid kjører jeg de i skotørker med "kald" luft til de er tørre... Dette funger helt utmerket. På tur er det bare avispapir som gjelder, for å trekke ut så mye fukt som mulig

Jeg ville holdt meg til det Alfa mener er den beste måten å vedlikeholde støvlene - det er tross alt de som har laget dem, og de har holdt på i 80 år. Det er forskjell på vedlikehold av støvler/sko i fullnarvet lær og nubuk, og sko med Gore-Tex krever andre produkter enn rene lærstøvler. Her er en ganske god oppskrift på vedlikehold av fullnarvet lær (som Bever er laget av): https://alfa.no/kundesenter/vedlikehold/vedlikehold-av-fullnarv Jeg noterte meg spesielt dette: "Har støvelen GORE-TEX® vanntett teknologi er det viktig å benytte en impregnering som er beregnet på denne type materiale. Bruk ikke vedlikeholdsprodukter som inneholder mye fett på lærstøvler i fullnarv. Fett reduserer pusteevnen i læret og kan føre til at føttene blir klamme. "

Har samme skoene selv, og jeg bruker Snow Seal voks til skikkelig prepping/vedlikehold av skoene. https://www.magasinet.no/bees-wax-bivoks-impregnering-til-laerstovler?nosto=frontpage-nosto-2 Da setter jeg skoene inn med voks å bruker hårføner til å varme opp voksen slik at voksen trekker inn i læret. Gjør dette til skoen er mettet, tørker av overflødig voks med en gammel sokk også pusser jeg de godt med børste etterpå. Etter normalt bruk, pusser jeg skoene med kiwi brun skopuss. På lengre turer har jeg med meg https://www.xxl.no/nikwax-wp-wax-leather-100ml-larimpregnering/p/1065619_1_style Denne holder ikke i lengden, men grei å smøre inn skoene med om de blir tørr og trekker litt vann! En runde med disse på kvelden tar av mye for membranen som ligger under. Det finnes mange måter å pusse sko på, men god gammel "forcen" stil har vist seg å fungere veldig godt for min del. Ta vare på skoene dine, å du har de lenge

Det er absolutt et helt OK sett! Personlig ville jeg hatt D grep på spaden og søkestang på min. 3m, men dette sett vil helt sikkert gjøre jobben!

Kjenner ikke Ortovox 3+ men har brukt flere søkere fra Ortovox selv, de har godt kompetanse på å lage søkere Noen reviews av 3+ : http://beaconreviews.com/transceivers/specs_ortovox3plus.asp http://backcountryskiingcanada.com/Ortovox 3 plus Transceiver Review Man kan altids kjøpe dyrere søkere med enda flere funksjonene og mer nøyaktig søkestøtte. Men for vurdere risikoen for å havne i en ras-sitituasjon, eller agere best mulig i en situasjon hvor noen er tatt av fast, er kompetansen man innehar det viktigste. (Under forutsetning at alle involverte har skredutstyr i orden.)

Flott "dagbok" !

https://www.climbing247.no/no/mammut-element-barryvox-package-lavinpaket.html Ville sjekket ut denne, har samme søker selv, den er knallfin. Mammut har riktignok kommet med ny serie søkere, så sikkert mulig å finne disse enda rimeligere på outlet om man ikke har hastverk.

Stående applaus og meget i stil!

Det har blitt noen turer i det siste, og på bloggen har det havnet to toppturer til Urfjellet i Fræna (utenfor Molde). En topptur i strålende sol og en bonustopptur i skikkelig gråvær. (Og så har jeg spikket litt på nettsiden, for å lage en ny forside jeg håper gjør det lettere å finne gamle godbiter).

Jeg har kjøpt en lang skje med glatt spisedel, denne er lettere å rengjøre. Merke er Titaner

Gammel tråd , blåser liv i den igjen. https://www.wærp-service.no/products/pfanner-loden-trousers https://www.wærp-service.no/products/pfanner-loden-braces Loden er vel det samme som vadmel på norsk? Kan anbefale denne buksen , det er litt elastisk og har snøgamasjer (kan tas av ) og som dere ser er det iblandet litt alpakkaull også. Har brukt den til jakt og trugeturer på vinteren uten stillong og det går helt fint uten å fryse.Foret inni er behagelig og puster godt. Anbefaler å kjøpe med bakstykke med bukseseler (festes med glidelås bak). Snittet på buksen er tettsittende ,men med elastikk i buksen gjør at det ikke er noe problem .Veldig behagligt snitt . Er så tett vevd at vind ikke er noe problem om en holder seg i bevegelse. Har brukt Bergans Myrull jaktjakke https://www.xxl.no/bergans-myrull-jakke/p/1080587_1_style til denne buksen og er meget godt fornøyd med både snitt og alle praktiske løsninger med radiolommer osv. Puster veldig godt og transporterer svette vekk. Anbefales å han noe vindtett å ha på seg utenpå ved pauser . Her er jakken som også Phanner lager .https://www.wærp-service.no/products/pfanner-wooltec-jacket. Dersom en vil ha en varm anorakk laget i ull (vadmel) så er dette en av de beste på markedet .https://borealmountainanoraks.com/products/the-rough Bildet er Phannerbuksen deklarasjon.

Da har jeg fått vite at jeg er vinneren av den Norske semifinalen! Kult! Må bare si tusen takk for alle stemmer! Gøy at bloggen har vokst så fort etter at jeg startet for under to år siden! Vil fortsette å legge ut spennende innhold, er selv superspent på året som kommer da jeg og en kompis legger ut på en litt lenger tur enn normalt. Vi skal gå Norge på langs, og blir, hvis vi gjennomfører blant de yngste som noen gang har gått denne turen! Dette betyr også at jeg er videre til finalen mot de beste friluftsbloggerene i Sverige, Danmark og Finland! Skrev rett etter nominasjonen at jeg ville gi en premie til en av leserne mine hvis jeg vant den Norske semifinalen. Nå som jeg har oppnådd dette vil jeg opprette en side hvor dere som jevnlig titter innom bloggen kan gå inn for å bli med i trekningen av en gave, mer info om dette kommer snart:)

Å ha bursdag er ganske gøy når fruen har kjøpt et nytt Hilleberg Kaitum 2 til meg 🎉 både meg og hunden er mer enn klare for mange gode turer i dette nye teltet 😁

Spenstig prosjekt, med en god del forberedelser og planlegging så har du mye å glede deg til. Har padlet i 20 år nå (50-70 økter per/år), mye trim og en del ukesturer i feriene, men altså ikke av denne type lengde. Har NPL på sykkel og en del lengre pulketurer, som kanskje kan gi deg noe tips. Her litt oppstarttips - forberedelser ligger i detaljene - for at turen skal bli best mulig. Kroppen: Må ha treningsregime for å klare 20-40 km/dag i 100 dager. Fokuser på opptrening og teknikk. Første perioden vil du være "armpadler" etter hvert vil kroppsrotasjonen bli bedre og større muskelgrupper aktiveres, men det er først etter 4-5 år at du fått en plattform mellom nevroner, muskel avfyring og "nær" perfekt teknikk om det har vært kontinuerlig i fokus i treningsperioden. Sener og muskler kommer fortere, så kjør på! Feil teknikk og for lite trening gir deg garantert lite fremdrift, for hardt for små muskler og ledd/sene problematikk. God teknikk og styrke gir deg også kritiske reserver i strøm, vind og bølger. Om dette punktet ikke er på plass, må du redusere dagsetappene betraktelig, ta mange hviledager og padle når det er godvær. Alternativt dele prosjektet opp i mange etapper. Elementer: Du må trene deg opp under ulike forhold, søk dager med bølger og vind, mye av padlinga vil foregå med bølger inn fra siden, så du bør være komfortabel opp til 2-3 meter bølgehøyde (når kompisen din forsvinner ned i bølgedalene så er bølgehøyden rundt 80 cm) og ved vindpådrag bølger som bryter. Over tid må du klare dette avslappet, om du spenner deg går du fort tom og fremdriften forsvinner. Tenk også padlefrekvens og rytme ift bølgene. Sikkerhet: 1.rekka er god balanse - den må være topp. Så velg smalere båt i opptreninga enn den du skal bruke (51 er en fin std båt bredde som er lett å få tak i). 2. rekka er støttetak lave og høye - dette må sitte helt på automatikk. Så velg smalere båt enn den du skal bruke og legg ut i krevende men trygge forhold. Øv, øv..kast deg over og perfeksjoner opprettinga. 3. rekka er ideelt rulle, men egenredning eller kameratredning er et must om du ikke kan rulla eller rulla feiler- mange teknikker, men lær deg noen essensielle, etter hvert under realistiske forhold. Det er ikke på flatt hav og under finvær at det skjer! Anta at i dårlig vær vil sannsynligvis kompispadlere også ha problemer, så du må klare deg på egenhånd. Sikkerhet når du er i vann (tørrdrakt, utstyr, unngå tom kajakk avdrift, varslingssystem finnes det mye info av på nett). Men tenk 3 timer i kaldt vann før mulig hjelp, da har du en pekepinn på mulig scenarie og hva som bør øves på. Klarer du å slappe av i vann, er drakta tett, klarer du å håndtere nødutstyret. Komfort: Kajakken bør ikke være for bred, da blir padleåre taket for bredt og mindre effektivt og båten mye tyngre å padle. Ville sett etter noe som ligger i bredde 53-55cm og 5.20-5.5 m langt. Cockpit som passer, spesielt sete, ryggstøtte og fotstøtte/pedaler. Du bør ha tilbrakt noen lange dager i den kajakken du velger. Gjøre valg om skeg eller ror. Teste forskjellige årer, med vekt på frekvens (mindre åreblad). Jeg kan nevne at jeg før min NPL sykkel, så testet jeg ut forskjellige sykkelseter og det var første etter 12-15 mil at forskjellene kom frem OG de var store. Så testing innebærer bruk over tid i den situasjonen du skal bruke det i. Sovner beina etter 3 timer så har du ett problem. Får du begrenset eller feil ryggstøtte så hindrer du rotasjon eller kanskje får gnagsår. Min langtur kajakk har jeg bygget selv og mitt prototypesete ble til foran TV. Sitte lenge, kjenne etter, file bort, legge til. Så videre tester i kajakken til jeg hadde ett perfekt sete for rompa mi. Bare for å illustrere dette med detaljer . Lykke til!

Eg tenkjer at det beste er å faktisk låne kajakkar og prøve ulike typar, samt prøvepakke eventuelle "finalistar". Eg er ikkje nokon spesialist, men padla ein del i nokre år, vonar å få sparka i gong att litt no når eg er ferdig med ymse andre prosjekt. Eg er imidlertid ein del saman med ein dyktige folk som har padling som lidenskap, og har moglegens fått med meg noko på vegen. Når du har fått til ei liste med aktuelle kandidatar basert på storleik/lastekapasitet og sjøgåande eigenskapar, er det nokre moment som bør vere avgjerdande. Ein kajakk skal først og fremst vere god å sitte i. Er den ikkje det, hjelp dei øvrige eigenskapane lite. Du skal sitte lange dagar i eit lite hol, også over eksponerte strekningar der landing og pauser med beinstrekk er vanskeleg. Sits kan til ei viss grad modifiserast med litt padding osv, dersom dei andre eiganskapane er så god at ein orkar ta til med det, men utg pkt må likevel vere ok. Du bør også oppleve at du har god kontakt med kajakken. Eigenredning og kamaretredning i ein fullasta langturskajakk er eit eige kapittel, så dette er viktig å prøve og drille før ein legg ut. Eg meiner at desse eigenskapane er mellom dei viktigaste, ved sida av sittekomfort. Lengde på lårbein er ofte avgjerdande her, samt om du er stiv eller mjuk i hoftene, så det varierar frå person til person. Der må eg seie at eg opplever ein del "ekspedisjonskajakkar" som til dømes Hasle, som eit ustyrleg lasteskip. Få kajakkar eg har kjent meg så utrygg i som den. Kan hende kan den innleiingsvis gi ei tryggleikskjensle på primærstabilitet, men dette rundbotna styret av ein båt er slett ikkje lett å få kontakt med når tilhøva dreg seg til. Ein kan fort få ei kjensle av å tilfeldig verte driven hit og dit i bølgene, og tryggleikskjensla kjem meir av at ein sitt i eit badekar langt frå elementet snarare enn at ein faktisk er trygg (mi meining). Må få legge til at det er sjeldan eg ordlegg meg så lite diplomatisk om eit produkt, men her har eg altså lite positivt å komme med. Eg ville sett på kajakkar frå Arrow, Valley, P&H og NDK, samt andre bra annerkjente merkjer, gjerne frå produsentar i land der padling har vore "folkesport" hakket lenger enn her på berget. Dei veit ofte kva dei styrar med! Sjå til dømes på ein del av det som britane, med sine tidevannsutfordringar kan levere. Betre å kjøpe brukt bra enn ny dårleg. Den vert din viktigste redskap lenger. Om du går kurs og melder deg inn i ein klubb vil du komme i eit miljø der du kan hente mykje info og kunnskap. Du vil alltid på ein slik tur padle ha med to årer, så det kan vere greit å ha to med ulike eigenskapar som du kan veksle mellom. Eit lite tilegg, utan å verke formanande: Eg er litt gammeldags på enkelte ting, tryggleik og det å opparbeide seg erfaring over tid er eit felt eg synes er viktig ¨trekke fram. Å ikkje ha padla så mykje for så å planlegge å gjere dette i nær framtid er spenstig. Ikkje umogleg, men spenstig. Det krev stort volum på kort tid, i forkant av turen. Du skal gjere deg erfaringar som andre har brukt år på å opparbeide seg. I fjellet er eg nok hakket mindre skeptisk, av den enkle grunn at der kan ei løysing i mange tilfelle å vere å ta ein pause i vindsekken og "puste" med magen når ting dreg seg til. På havet dealar du med ein tredje dimensjon i miljøet, du er ikkje standby, bølgjer, vind og straum er i konstant bevegelse. Det er ikkje du som bestemmer kva tid du vil ha ei pause og "stillstand" alltid. Om eg skulle måtte velje mellom to "onder" i form av langtur mtp å vere fersk på eit felt, ville eg vore mange ganger tryggare på å til dømes krysse Grønland på ski som fersk, enn å padle Norge på langs. Berre for å sette det litt i perspektiv. Elles synes eg på generell basis at det er kult at folk drøymer, og køyrer på!

Nå som du har fått så rå snelle så må du vel se deg om etter en ny stang også snart da?