Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 18. mai 2017 i alle områder

  1. Inte idag, men igår. På 17 maj skall man åka skidor. Igår var vi på "expeditons-humör" och hamnade på Raudnova. En utsökt utsiktstopp och fin tur.
    7 poeng
  2. Hadde en fin tur på hjemlige trakter søndag med gamlingen ( = Fatteren på 75 år ). Vi gikk inn på Karl Johans vei fra Verdals siden. http://visitinnherred.com/karl-johans-veg/ NYDELIG VÆR. Så det ble flere stopp for å nyte medbrakt og naturen. ( Noen dager før var jeg på Geilo/Dagali i snø...) Utrolig hvor godt snurring kan smake da Når jeg kommer tilbake i sommer blir det noe denne turen: https://aat.dntfjellsport.no/aktiviteter/61056/817433/
    7 poeng
  3. Det ble Bymarka i Trondheim her og. Dagen gikk med til turorientering, men med både pølser og kaffe på pausemenyen.
    7 poeng
  4. 17. mai ble behørig feiret på ski og da i rett antrekk som det sømmer seg, med dress og flagg. Lå over på Smedmyrkoia og på nasjonaldagen tok jeg beina fatt opp til Kjagdalskrysset hvor jeg kunne spenne på meg skiene. Gikk over til Gagnumsætra og tilbake, bare et lite stykke på rundt 150m hvor jeg trengte å bære skiene, men noe elv-dannelse på toppen førte til at jeg måtte ut i bushen enkelte ganger for å komme rundt. Snøen ligger alltid sent rundt Oppkuven. Trollsk stemning i skogen og over N. Heggelivann. Er man skidiot, så er man skidiot.
    5 poeng
  5. Gratulerer med dagen! Vi tok 17.mai-frokosten i Bymarka og endene samlet seg raskt rundt oss. En brunnakke dukket opp blant alle stokkendene. Den var adskillig mer sky enn stokkand er.
    5 poeng
  6. Hetta er på og lufting under armene er på plass...
    4 poeng
  7. Nytt prosjekt på gang: allværsjakke i Goretex. Min gamle Nørrona Trollveggen begynner å få ganske store områder med delaminering. Mønsteret på den nye jakken er i store trekk basert på denne, men med noen modifikasjoner mht lommer mm. Stoff og glidelåser fra Extremtextil.
    3 poeng
  8. Jepp. Da har det regnet godt (dessverre) i et døgn og måtte prøve teltets regnegenskap. Etter 24 timer i nesten kontinuerlig regn så er teltet fortsatt HELT tørt innvending. --> Bestått
    3 poeng
  9. @esw: Wow! Igjen så imponerer du. Ser fram til å følge denne posten.
    3 poeng
  10. Jeg bruker en kombinasjon av Fiskars X7 og Gerber Freescape Camp Saw (12"). Bruker øks til å felle døde trær, kutter i biter med sagen og kløyver derette kubbene med øksen. Til kvistbrenneren trenger jeg ikke noe redskap, fyrer kun med pinner som jeg knekker for hånd, samt kongler ol. Øksen er litt liten til kløyving av større kubber, og den setter seg faktisk fast en god del, men der bruker jeg en god kubbe med en solid grein på som jeg kapper til med sagen, så holder jeg i greinen og slår med den bak på øksehodet, noe som fungerer mye bedre enn å snu øksen med kubben i bladet og slå øksehodet i bakken.
    2 poeng
  11. Jeg skriver om det smakfulle og billige ostesmørbrødet på tur. Der bålet skal fyres har jeg dette nesten alltid med på nærturene mine!
    2 poeng
  12. 2 poeng
  13. Hardangervidda er stor, har du ein ide om kva kant de vil nærme dykk frå?
    2 poeng
  14. Vi dro på en lite helgetur sist helg en god kamerat og jeg til kjente trakter. Ville bare ha en rolig helg uten mas. Ikke noe spektakulært. En liten time i en kano , så er vi langt nok vekke til at vi får ned pulsen. Det regnet litt inne i mellom så vi rigget til denne duken ved vannkanten. Og vi følte det var trygt å fyre opp ett bål.
    2 poeng
  15. I dag ble det skitur i Kaperdalen i fantastiske forhold, tur til Bøvær og natta tilbringes i Ersfjorden. 😎👍🏻Senja
    2 poeng
  16. Eller bare kutt helt ut svindyre, ubehagelig og klamme skalljakker 😉 Finnes mye annet å velge i, så kan man heller ha med en tynn og lett regn/vindjakke til å slenge utenpå om det blir litt surt.
    2 poeng
  17. Nei, det er åpenbart at slike jakker ihvertfall ikke tåler vanlig "bålefyreturbruk". Til skiturer og toppturer funker det bra.. Jeg kommer bruker nå kun skalljakke som (ekstremt dyr) regnjakke.
    2 poeng
  18. Det er derfor man har røykeri bak huset Ellers vil jeg slå et slag for hjemmelaget Beef Jerky. Har laget 4 runder nuh og synes det blir kanon. Og mye billigere enn å handle ferdig. Og mye enklere enn de fleste frykter. Tørker foreløpig i stekovn og det har fungert bra, så bra at jeg skal utvide til å tørke andre ting også til turbruk. Jeg reduserer ca 1 kg kjøtt til ca 350g med Beef Jerky. Denne igjen kan jeg bruke som tilsetning i gryter, Real Turmat eller som snacks. Tørkede og røykede reinhjerter er også kanon som tursnacks, men det er nok for litt viderekommende (selv om selve røykingen kan sløyfes om man ikke er fan av røyksmak). Du trenger likevel en god tilgang til reinhjerter og det har de ikke akkurat på Rema 1000 Stabæk
    2 poeng
  19. Du verden. Dette var et imponerende stykke arbeid!
    1 poeng
  20. Etter mye (Jeg forsvarer meg med det, ble vel ikke så mye egentlig ) frem og tilbake mellom noen sykler falt valget tilslutt på en Gavia Carbonrammesykkel. Nærmere bestemt en Gavia Race SL 650B Carbon. Så nå anbefales det at samtlige som befinner seg i Trondheimsområdet holder seg innendørs, eller hvertfall borte fra Bymarka de neste ukene når denne karen skal kjøre alt for fort og bli kjent med ny sykkel Var satt ned fra 9999 til 7999 så da var det bare å gå rett på sak mente de fleste jeg snakket med. https://bikeshop.no/komplette-sykler/komplette-sykler/terrengsykkel/gavia/gavia-race-sl-650b-terrengsykkel-carbon-str-l-19-racesl65019-p0000084799
    1 poeng
  21. Ja, jeg har snakket med en som jobber på fjellsport (via diverse andre friluftlivskanaler) og han mente de ville ha gitt reklamasjon. Jeg var egentlig veldig fornøyd med Brukås frem til dette, men nå er jeg veldig usikker. De er jo flinke og greie nok, men de gir veldig lite tilbakemelding på det jeg sier. Først fortalte de meg at det var Arc som bestemte om de skulle gi reklamasjon, da jeg (på en vennlig og saklig måte) påpekte at saken for meg eller mellom dem og meg, svarer de ikke på det. Når jeg sendte mail og argumenterte for hvorfor jeg mente det var reklamasjon, svarer de ikke på det og når jeg har sendt klage til forbrukerrådet svarer de ikke på det. Utrolig merkelig opplegg. De kan jo bare svare at de ikke mener det samme som meg, eller et eller annet. Vil heller deale med Fjellsport fremover og de ligger jo på samme prisnivå uansett.
    1 poeng
  22. Kan dette være noe? Jeg har den forete selv. For varm til mye aktivtet, men den finnes uten for også. http://www.jerven.no/jaktdress
    1 poeng
  23. Den SKAL holde mer, overrasket over at den rives opp av noe sånt og ENDA mer overrasket over Arcteryx, jeg har ALDRI hatt noe problem med de.. Du har hatt maks uflaks høres det ut som
    1 poeng
  24. Fisket kan være trådt til tider er min erfaring. På fjorårets tur så gikk det vel nesten en uke før det ble fisk i panna. Men, får man ikke fisk, ja da er det bare å fiske mer. Før eller siden så biter den.
    1 poeng
  25. Jeg synes kombinasjonen liten turøks og foldesag, som passer fint på siden av sekken, er nydelig til høst- og vårturer i skogen når man sjeldent trenger noe gigantbål for å holde varmen. Til kaffebålet holder kniven i massevis.
    1 poeng
  26. Sag til å kutte ved, øks til å kløyve, kniv til å smøre på brødskiva. God tur!
    1 poeng
  27. Jeg går ut fra at tråstarter @kactushar anskaffet seg en øks nå. Sier jeg som er oppvokst i en tid da øks var det eneste kutteredskapet som var praktisk mulig å bruke. Og for noen år siden kom jeg over en øks som hensatte meg 1000 år tilbake i tid, og den måtte jeg bare ha. -------------------------- Men etter hvert synes jeg at øks var for arbeidkrevende, i motsetning til sag. I tilegg synes jeg den var et farlig redskap, særlig i en skiten og våt hånd en beksvart natt. Men som nevnt ovenfor; årsaken til at den ble pensjonert var at den var for lite effektiv. For hadde jeg ikke kommet på guttedagens kløvemetode. kniv og en grein. Og dermed fikk disse to øksens plass Det første kløveredskapet var et metallstykke, med de vitale mål: 350 x 30 x 3 mm. Etter en forsiktig omgang med en sliperondell på vinkelsliperen for at stålet ikke skal bli blått og deretter en ditto omgang med en fil og litt gadffatape som håndtak så vips såvinleurre en del gaffatape til håndtak, og så vips hadde jeg et utmerket kløveredskap. Senere tok jeg en gammel "cutlas", som vi kalte dem i Liberia. Lot den lide vanskjebnen, kuttet av 20 cm og dermed hadde jeg et mer sofistikert våpen, dog lite vakker med skjemmende isolaasjonsbånd rundt håndtaket og et slire av avispapir. Men hva gjør vel det, eller i et knipetak har jeg enda litt til opptenning. - eller til forbinding. Konklusjon. Min erfaring etter utallige "netter ved bålet" - som hører til høydepunkter i mitt friluftsliv. Større sikkerhet - mer arbeidbesvarende.
    1 poeng
  28. Helt enig med Martin, vanvittig imponerende! Snakk om å ta saken i egne hender, bokstavelig talt
    1 poeng
  29. Litt eksperimentering som barduner og fester både til egen tarp og noen prosjekter jeg har i barnehagen jeg jobber i. Samt veldig lett og sterkt materiale jeg ønsker å ha både liggende hjemme, men også i bunter i sekken. Er også reflekterende; bonus!
    1 poeng
  30. Høres vel strengt tatt ut som en øks som hører mer hjemme som rekvisitt under det årlige Spelet om Heilag Olav på Stiklestad enn til praktisk bruk på skogstur. Edit: Rettet til Øyo-øksen altså.
    1 poeng
  31. Har samme erfaring med Fiskars-øksene. Bruker 7 til tur og en av de større kløyvøksene til vedarbeid, og liker begge. 7 er ikke en kløyvøks, men synes den gjør en god jobb som universaløks på tur, og den er lett (rundt halvkiloet mener jeg). Perfekt sammen med en foldesag.
    1 poeng
  32. Jeg bruker bare underdelen av Trangiasettet, plassert over en Primus Easyfuel gassbrenner. Da får jeg en uhyre effektiv vindskjerm, og siden jeg bruker gassbrennerens kjelestøtter er det mer fleksibelt med tanke på kjelestørrelser, og det er litt kortere avstand fra kjelen til flammen. Steiking går fint dersom steikepanna er stor nok til å stå på toppen av Trangiaskjermen.
    1 poeng
  33. Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
    1 poeng
  34. Fra Bondhusvatnet nedenfor Folgefonna i helgen som var.
    1 poeng
  35. Vinteren på hell, ikke skiføre og ikke skoføre, men OK for en trugetur. Og siden truger er heller uvanlig her i området, så hadde jeg all plass for meg selv. Vinteren har vært så som så for oss som søkner til ytre distrikt på nord vestlandet,så her i forrige måned så kjøpte jeg meg et par truger - det skulle jeg ha gjort for mange år siden. Det var bare å spenne de på seg å labbe avgårde, tilsynelatende uten behov for noen tilvenning eller teknikk. Anbefales på det varmeste. Bildene er fra Ørskogfjellet og Høgsvora i bakgrunnen.
    1 poeng
  36. Slenger inn noen stemningsbilder fra helga som var.☺️ Litt under 9 dager igjen til neste 4 dager på ski, som antageligvis blir de siste skidagene denne sesongen for min del. (Om ikke det blir noen i juni også. 🤔
    1 poeng
  37. I helga fikk jeg muligheten til å teste ut Ringtind teltet mitt for første gang på sesongens første overnattingstur. Været var fint og humøret på topp! Fisken var ikke bitevillig desverre, så joikabollene kom godt med😁 Må nok gå til anskaffelse av ett forholdsvis lite kamera med fin bildekvaliet, mobilkameraet duger ikke.
    1 poeng
  38. Ja, det har jag. Hilleberg Allak eller Nallo 3. Undvik allmänt alla tält som måste sättas upp med innetältet först om du skall bruka tältet i Norge. Du kan lungt utgå ifrån att det regnar när du skall sätta upp tältet, åvan om vädret varit fint hela dagen i övrigt (been there, done that).
    1 poeng
  39. Etter en heller grå og regntung helg her på østlandet så var det gledelig når skyene endelig sprakk opp og sola titta frem nå i kveld. Da var det jo bare å smette inn i turutstyret og nyte en kveldstur opp til en av Lardals fineste utsikter og topp; Liåsen. Veien opp er ikke så lang men det er nesten 300 høydemeter på en kort distanse uten flate partier slik at den føles alltid tyngre en man tror Belløningen når man først kommer opp er en flott panorama utsikt over Svarstad!
    1 poeng
  40. Neste tur mens vinterføret enda varer. 14 mai og fortsatt fint å gå på ski til Breitinden (963) på Kvaløya Så vidt gåanes på sørpesny mellom tuene nederst, rimelig bratt i Bondslettskaret, så ned noen høydemeter før resten av turen på finfint vårpudder. Vindstille på toppen. Dalen opp mot Breitinden God sny å gå på. Bare å glede seg til nedfarta Fint på toppen av Breitinden. Vengsøya, Sandøya og Sørfugløya ut i havet. En flik av Tromsøya synlig bak Karl Johans nese (Store Blåmann) Fin styresny.
    1 poeng
  41. Fortsatt 2m med snø uti mai her i Canada. Seint-på-kveld bilde av Glacier Circle Cabin.
    1 poeng
  42. Hei! Jeg har vært i marka i starten av juli i 2 år på rad. Har tatt båten til Røa, og fulgt røavassdraget nesten helt opp til rogen, for så å gå ned igjen og over til grøtådalen. Oppover røavassdraget går det veldig mye stor ørret. Spesielt i inn- og utos. virker som ørretten går mest i elvene og prøver å komme seg raskest mulig ned til femunden, siden det er mye stor gjedde i stort sett de fleste vannene i hovedvassdraget. Er også stor mulighet for harr. Gjedde er også garantert. Fisk gjedden nære land med relativt store sluker eller wobblere. Når det kommer til utstyr, så har jeg hatt veldig god uttelling på rapala. Gjerne noe ørrett lignende. for to år siden tok jeg en på 3 kg, og i fjor tok bror en på 1,5 kg. Har fisket veldig lite med mark der oppe. Det er også til tider veldig godt fluefiske. men skal du ut med fluestanga, er det lettest å gjøre dette i grøtåa. Finere flueelv finner du ikke. Den kan du følge langt, og huser ekstremt mye pen ørrett. Det fins også veldig mye småvann i marka. Som ikke har navn på kartet. her har vi funnet et par skjulte skatter, så det er bare å prøve seg frem
    1 poeng
  43. Forsvarets membranuniform. Tåler alt og har så mange lommer at du sannsynligvis ikke finner igjen det du la i ei eller anna lomme... Vid passform og særs gode luftemuligheter. Ikke spesielt lett, men gjør jobben.
    1 poeng
  44. TS. Som andre har nevnt, meld deg inn i raseklubben snarest, alternativt en annen raseklubb som er aktive i nærmiljøet (de kjenner treningsmetodene). Det er også en del jegerforeninger (jakt og fiske), som har gode og aktive fuglehundgrupper. Det får du råd og kan bli med på treningssamlinger. En fuglehundjeger (i nærområdet) kan også bidra like bra, forutsatt at han har dresserte fuglehunder. Det finnes enkelte Valpekurs, 3 - 6 mnd. Men å vente (med viktig dressur) noen måneder, kan by på problemer senere for uerfarne hundeeiere. Kommer ikke til å lage noen utfyllende oppskrift og den passer heller ikke for alle hunder og hundeeiere. Men etter min mening, bør hovedfokus nå være å få valpen renslig. Dernest etablere gode rutiner med foring og lufting, hva som er lov og ikke i hus. Husk at et lite nøste av en valp ikke bør få lov til "ting", som en voksen hund heller ikke bør få lov til. Et eks. Valp får lov til å hoppe opp i møblementet/sofa/senger. Hva når hunden blir voksen, er det ønskelig at hunden får lov til å være i sofa, senger, o.l.? Kanskje den kommer inn fra tur og hopper opp i møblementet med sølete bein/pels. Skal det virkelig være nødvendig å både vaske poter, bein og kanskje hele hunden, etter hver luftetur? En GS (langhårede hunder) er støvsuger for bøss og skitt/søle. 1) Av tidlig dressurkommandoer, mener jeg det er viktig (fra første dag) å lære en valp hva et NEI er! Det danner grunnlaget for for hva som er lov og ikke, både i hus og utenfor. 2) Innkallings kommandoen, ønsker jeg personlig at skal være innlært, FØR valpen kan løpe fra meg! 3) I vanlig Linedressur (grunndressur) inngår en særs viktig kommando, for stårende fuglehunder og det er "Sitt kommandoen"! Den vil senere bli en "stoppkommando" (stemme/fløyte), som går på både sikkerhet og nødvendig på både på jakt og jaktprøver. No 2. og 3. er veldig viktige i jaktdressur, men no 1 er med på å danne grunnlaget for kontroll. Tren aldri, uten at valpen har fokus på deg. Ungå mange repetsjoner, gjerne bare 2 -3 repetisjoner. Mister valpen fokus - stopp. Litt lek mellom hver repetisjon (innlæringsfase - senere bare litt ros) og noe mer etter økten er ferdig. Forlang ikke, at alt skal være perfekt med en gang, men ros all fremgang. Og ikke mist tolmodigheten, prøv å være rolig og veiledene. En kan trene flere økter en kveld (og mange en fridag), bare valpen får litt fri og annen adspredelse mellom, kanskje også mat og litt hvile. Husk også at valper, er som unger, de glemmer lett, selv om de forstår en kommando. Ellers er selvfølglig kos og trygghet viktig, i begynnelsen. Det med rypevinge, er ikke noe du bør ha fokus på nå de første ukene. Og meningene er delte om dette. Jeg benyttet det litt for maaange år siden, men på senere hunder har jeg ikke benyttet det. Det blir mest "synsstand", noe som jeg ikke har noe tro på. Men det kan selvfølgelig brukes for å trene reis og stoppkommando, hvis valpen/hunden ikke "låser" seg i stand. En av bakdelene er, at en kan få "trege reisere" på enkelte hunder. og som "standtrening" mener jeg det er bortkastet energi. Hunden skal lære å bruke nesa, ikke øynene på jakt. Skal du bruke det, kan det godt vente minst en måned. Tror jeg stopper der, før det blir en avhandling. Men, kan anbefale "Tuppen og lillemor" på FB. Der er det tusener av jegere og opretttere av stående fuglehunder, samt dommere for stående fuglehund prøver. Mye info å få der, selv om det er "mange veier til Rom" og det kan bli forvirrende. Beste er å ha en dyktig gruppe, eller veileder i nærområdene dine. Lykke til!
    1 poeng
  45. Dette var jo en del hyggelige poster til en som sliter litt med å overkomme en frykt for ormen som hindrer han/henne i å gå i skogen..
    1 poeng
  46. Jeg bruker stort sett alltid kne høye gamasjer på tur. Ikke på grunn av fare for huggorm, men det er praktisk med tanke på lyng og kratt og så kan de lett tas av før du setter deg inn i bilen etter turen. Gjørme og annen dritt som sitter igjen opp etter beina blir da igjen på gamasjene i stedet for å havne rundt på bilens interiør. Hvis du bruker tykke sokker eller lang bukse under gamasjene så kan du regne med at en huggorm ikke klarer å bite gjennom, uansett type gamasjer. Den vil uansett, i de fleste tilfellene, ikke nå høyere opp en skoene dine, og hvis de er ankelhøye eller mer så har du god beskyttelse. Muligheten for å bli bitt av orm er minimal. Den er vanligvis så sky at den stikker av så snart den merker at noen eller noe er i anmarsj. Størst mulighet for å bli bitt er vel om våren når ormen kryper ut fra vinterhiet og legger seg i solen for å varme seg. Da kan den ligge på små fjellhyller eller lignende hvor du kan komme til å ta på den hvis du klatrer i litt bratt terreng. Hunder er ofte mer utsatt enn mennesker. Du har kanskje blitt stukket av veps en eller annen gang, og hvis du reagerer kraftig på vepsestikk så kan det være lurt å være forsiktig med orm. Det er samme type gift og reaksjonen er kun allergisk. Andre mer eksotiske slanger har gift som angriper nervesystemet eller åndedrettet, men giften fra vår huggorm gjør ingen av delene, her er det kun snakk om en allergisk reaksjon som relativt lett dempes med et eller annet antihistamin preparat. Jeg reagerer ikke i det hele tatt, verken på stikk fra veps eller bier, og jeg er ikke redd for huggorm. Like vel har jeg aldri vert i nærheten av å bli bitt. Det finnes fremdeles en del myter rundt ormen og en er at de minste ormene er de giftigste. Ormen skal derfor være nødt til å henge seg opp i et tre når den føder unger for å unngå å bli bitt ihjel av sitt eget avkom. Dette er selvfølgelig bare tull. Hoggormgift er hoggormgift uansett størrelse på dyret. Store eksemplarer har større giftkjertler og har derfor muligheten til å injisere en større giftmengde, men når den biter, eller hugger så åpner den ofte bare kjeften på vidt gap og hugger gifttennene i byttet. Kjevene må klemmes sammen og klemme på giftkjertlene for at giften skal komme ut og derfor er det helt vanlig at et hoggormbitt som er utført i forsvar ikke etterlater så mye gift siden det vanligvis bare et et hugg og ikke et realt bitt. Glem råd som f.eks. å stramme et tau over bittstedet, kutte i bittet og forsøke å suge ut giften, den funker ikke like vel. Kjenn på reaksjonen etter bittet, og hvis du føler deg dårlig, enten fysisk eller psykisk, så ta kontakt med AMK, 113, de vil fortelle deg hva du bør gjøre.
    1 poeng
  47. 1 poeng
  48. Topp! Dette er pirk, men kan du også fjerne "Egnede" slik at headen blir "Teltplasser ved vann og utsiktspunkter i Nordmarka"? Grunnen er fordi da blir hele headen synlig på forsiden under "De siste diskuterte emnene". Takk! Ok, det ble en spontantur på tirsdag hvor jeg planlagte kvelden før hvor jeg skulle dra. Kjøpte Osprey Exos 48-sekken dagen i forveien, og den måtte selvsagt testes ut! Fikk plass til alt jeg trengte unntatt leirsko, men hadde jeg droppet en genser og litt annet smårusk (som på turen ikke ble brukt) ville skoene fått plass. Kunne selvsagt festet de utenpå sekken, men liker ikke at ting henger og dingler mens jeg går, så det droppet jeg. Vekten på sekken stoppet på snaue 10 kg (uten vann). Jeg kjøpte togbillett til Stryken på Oslo S, men da konduktøren på toget sjekket billetten, spurte han tørt: – Du vet at dette toget ikke stopper på Stryken før 3. november? Det visste jeg ikke selv om det sto på billetten. Så da ble valget enten å gå av på Hakadal eller Harestua. Jeg valgte Harestua for å ikke forkludre ruta for mye, så det ble en fem km ekstra spasertur med sol i ansiktet sørover på den lite trafikkerte veien langs Harestuvannet. Togbilletten med Harestuvannet i bakgrunnen. Første overnattingssted hadde jeg planlagt å være på Skinnskattberget, men først måtte jeg sjekke ut om det var en egnet teltplass på Musevika ved Store Skillingen. Det var det, men jeg vil tro plassen nok mere er benyttet som en rasteplass enn overnattingssted. Uansett, kjekt å vite at det er god plass til å sette opp flere telt der. Det var godt å få blåsti under føttene etter seks km med trasking på asfalt og grusvei. Ruta var fin og variert, men et par steder var blåmerkingen litt utydelig, spesielt der trær hadde falt overende og sperret utsikten til neste blåmerke. Bregner som omkranset stien var det ikke mangelvare på heller. Handkleputthytta. Like ved Mantjern møtte jeg et fransk par som hadde tatt toget før meg og gått av på Harestua. Vi hadde trolig fulgt nøyaktig samme rute, men jeg hadde altså hentet inn forspranget deres. Jeg tror de må ha gått enten sakte og/eller eller tatt lange pauser, for jeg går ikke spesielt fort. Jeg var litt overrasket over at de valgte Nordmarka når de først var på ferie her. Kanskje de ble skremt av de høye prisene og rømte til skogs? De virket litt usikre på hvor de skulle sette opp vinylboligen, så jeg anbefalte Mantjern som overnattingssted, men da jeg ruslet bort dit og de etterhvert kom etter, valgte de å gå forbi. Kanskje jeg skremte de bort også? Mantjern. Jeg kunne konstatere at stort det eneste som var forandret ved teltplassen ved Mantjern var benken som var flyttet nærmere bålplassen. Og den sure lukta som var der for noen år siden var heldigvis borte. Jeg spiste en sen lunsj, fylte opp vannflaskene og satte kursen opp mot Skinnskattberget. Masse blåbær i marka nå, men nå er det ikke lenge til de råtner. På vei opp til Skinnskattberget kom jeg over denne utsikten like før toppunktet, men dessverre uegnet teltplass. Fant en mere egnet plass noen meter øst for stien, men utsikten var så som så. Med andre ord var ikke Skinnskattberget noen højdare å telte på, men jeg hadde heldigvis noe langt bedre i vente dagen etter... Skinnskattberget. Skinnskattberget. Første etappe fra Harestua til Skinnskattberget ble 14.6 km fordelt 5 timer og 18 minutter. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585616 Jeg kan ikke påstå at det ble kvalitetssøvn på knausen, men sola rakk heldigvis å tørke opp teltet før jeg pakket det ned og kom meg avgårde ved halv-ett-tiden. Planen var å følge blåstien til Sandungskollen – en kolle bl.a. Lars Monsen og Marius Nergård Pettersen er begeistrede for. Jeg hadde med andre store forhåpninger om dette utsiktspunktet. Underveis var det på sin plass med en selfie på den ene brua over Haklokalven. Mørke skyer betød at snart var det lurt med en lunsjpause. Ved rasteplassen ved sørenden av Store Sandungen rakk jeg akkurat å spise en Japp før himmelen åpnet seg. Jeg søkte ly under et stort tre. Været bedret seg imidlertid ganske fort, og jeg var ved godt mot på den 3,5 km lange blåstien langs Store Sandungen. En helt grei sti, men til tider mørkt og dyster. Flere råtne/nedsagde trær sperret utsikten, men blåmerkingen var heldigvis veldig bra. Blåstien langs Store Sandungen. Blåstien langs Store Sandungen. Beina var møre, og litt sløv og sulten fylte jeg vann på flaskene mellom Vesle og Store Sandungen før jeg begynte oppstigningen mot Sandungskollen. Store Sandungen. Stien begynte svært lovende (som de ofte gjør), bred og lettgått, men den ble etterhvert verre og verre. Jeg orket ikke ta så mange bilder (les: ingen) av de verste partiene, men etter at stien delte seg ble det mye klatring over trær, bløte myrer og generelt utrivelig terreng. Lettgått sti til å begynne med. Sandungskollen består av mange småtopper, og på de første toppene var utsikten ok, men ikke noe å skrive hjem om. Jeg ble derfor usikker på om blåstien ville føre meg til den storslagne utsikten som Monsen og Pettersen skrøt av. Det begynte å bli mørkt, så jeg hadde ikke allverdens tid til å lete. Men idet jeg begynte å tvile mest dukket en storslagen panoramautsikt opp! Jeg var ikke i tvil om at dette var kollen over alle koller, iallefall her på Sandungskollen. Ikke bare var utsikten formidabel med stupbratte klipper med så og si ingen trær som blokkerte utsikten, men jeg kunne i tillegg telle minst fire egnede teltplasser. Det eneste som skjemte utsikten var det halvråtne busktreet på hyllen hvor jeg satte opp teltet. Det kunne sikkert med fordel vært sagd ned. Sandungskollen by night. Selv med en nærmest perfekt teltplass med panoramautsikt sov jeg dårlig igjen. Endel av årsaken er at liggeunderlaget er for smalt, så den er nå lagt ut for salg på finn.no. God søvn er viktig når man skal gå lenge og være skjerpet, så jeg skal kjøpe et bredere oppblåsbart underlag. Så får det heller ta større plass i sekken – den blir med uansett! Sandungskollen by morning. Andre etappe fra Skinnskattberget til Sandungskollen ble 11.81 km fordelt på nesten seks timer. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585657 Nedstigningen via Kikuttoppen, ned til Vestre Fyllingen, opp til Middagskollen og ned til Sørkedalen skole brukte jeg litt over 4.5 timer på fordelt på 13.4 km. Ruta kan ses her: http://runkeeper.com/user/stianoslo/activity/418585685 Telenors 20 meter høye, utskjelte mobilmast. Nedstigningen fra Kikuttoppen mot Fyllingen. Man kan ikke klage på merkingen på blåstien underveis mot Middagskollen. Middagskollen med døde hogstrær var dessverre et trist syn. Med gnagsår på hælen, mørbankede bein og sløvt sinn var det godt å bite tennene i en vaffel og kvikne til med kaffe på Sørkedalen kafé mens jeg ventet på bussen til Røa. Men jeg har allerede begynt å tenke på neste tur
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.