Vinnerliste

Flotte forhold inn mot Simskardet! Utrolig gode skiforhold og blåswix føre. Kaldt med minus 10 og vindtrekk. @graham var med 😀 Mest imponert over de to små som ikke ville gi seg. Neste gang går vi til hytta ble det sagt🌞

Flotte forhold på Ble i dag. Vet ikkeom bildet klarer å vise at røyskatten gjør det samme som oteren og bikkja, koser seg i akebakken! EirikW

Turleiarar i DNT er basert på frivlilligheit, med få unntak. Guide er ikkje ein beskytta tittel, det kan kven som helst "kalle" seg (sjølv om det har vore gjort forsøk på å innføre omgrep som Naturguide som eit kvalitetsstempel ein får gjennom naturguideutdanning). Derimot om du tek utdanning og sertifisering gjennom Norsk Fjellsportforum, ymse internasjonale sertifiseringar, turleiarkurs gjennom DNT, så seier det noko om kva du skal kunne, og kva innhaldet i di kursing/utdanning er. Det er viktig å understreke att turleiarutdanninga til DNT er generell, og går ut frå ein del rammevilkår, som gjer at det isolert sett ikkje kan samanliknast med til dømes ei profesjonalisert fjellførarutdanning, eller veilederutdanning frå til dømes padleforbundet. Det skulle elles berre mangle, at det er forskjell på det som skal utgjere frivillig arbeid i ein organisasjon som har eit sett av rammevilkår kring turane sine, og på dei som skal føre profesjonelt, og som er forventa skal kunne handtere avanserte forhold. Elles er kursstigen til DNT både givande og lærerik, og ikkje minst eit rimeleg alternativ for å auke kompetanse. For den som er glad i å få med seg folk ut og gje dei fine opplevingar, er det ein fin stad og få prøve seg som turleiar.

Da ble det spasering i høyden hjem fra jobb denne fredagen også . Var meldt sol fra skyfri himmel over Bergen omtrent ved arbeidsdagens slutt - men meldingen slo ikke helt til, gitt. Skyer dekket toppen av Lyderhorn nesten helt fram til jeg startet på hjemturen, da løftet skydekket seg litt så toppen viste seg. Da jeg kom til toppen, hadde solen funnet et svakt punkt i det massive skylokket, så det var faktisk noen minutter med nesten-sol på toppen der - og langt ut mot storhavet lå øyene badet i sol. Var småekkelt å gå nedover derfra, sleip flytende snøslush lå overalt (måtte til med en skikkelig kjapp Snurre Sprett-dans for ikke å gå på trynet der et sted), og på tur mot Ørnafjellet tok jeg på regnponchoen da det ble regn i luften. Hadde tenkt en kaffestopp ved Ørnafjellet, men droppet det - tanken var jo en kaffekopp i ettermiddagssol, ikke i småregn og tett skylokk. Men da jeg etterhvert kom til Kvarven, akkurat der hvor veien slutter på toppen, begynte jaggu både sol og blå himmel å bli framtredende. Da gikk jeg ut på siden, fant en benk og fyrte opp Svea - og snart var en kopp kaffe klar til å nytes i lavt sollys Slappet av der en stund, før jeg tuslet ned ved Nutec og fortsatt hjemover. Det ble da en fin tur, selv om værmeldingen var vel optimistisk

Helgens tur gikk som sagt til Dividalen indre i et av Norges aller beste rypeområder og Røyevann. De av dere som er kjent klarer nok identifisere både vannet og rypeterrenget lett. Svar på spørsmålet til @Terka: Ja, for mitt bruk så holdt de kulde meget bra. Plasten sprakk ikke i 21-22 minusgrader. men nå stod jeg ikke akkurat å hoppet på de i kulden da. Men hverken lås eller lokk sprakk. De er forøvrig godkjent for matoppbevaring og mente det stod at de skal tåle nedfrysning? Uansett, så var dette noe helt annet enn kassene jeg kjøpte på Europris for samme pengen. De tålte ikke 20 minus for å si det slik. Så ut fra de 3 dagene jeg brukte de nå kan jeg anbefale de i kulde. Fordelen med å pakke i plastkasse er jo at man får enkel oversikt inne i teltet, samt at man får små bord. Enkelt å flytte utstyr inn og ut. Men klart, du får jo mer med deg i en kjempestor 155ltr pulkbag, dog ikke like oversiktlig. En annen ting er også at ting som normalt går oppi en pulkbag pga lengden, må puttes et annet sted enn i kassen. Dette kan gi utfordringer, men for min del så var dette tilfredsstillende for både isfiske og jakt. Hagla havnet in futteralet inne i pulkteltposen til Hilleberg. Turen gikk til et flott isfiskevann som har godt med stor røye med kvalitet i kjøttet grunnet god mattilgang. Men siden jeg ikke er noen utpreget ivrig isfisker, så holdt det med noen timers fiske uten et eneste napp før jeg ble lei. Så derfor frem til neste dags jakttur i området heller. Passe bra teltområde. Ble kjørt opp med scooter siden stigningen med pulk er en typisk 5-6 timers tur i bratt oppoverbakke. Det er meget høy skredfare i område så det er greit å få litt transportstøtte opp Kan ikke klage på utsikten. Vakker natur i solnedgangen. Teltet er et Hilleberg Keron 3 GT. Beste vinterteltet for en mann på tur med hund. Bruk av plastkasser som tåler litt kulde er noe jeg var fornøyd med. Har brukt bag tidligere, synes plastkassene var enkle og gode Dag 2 ble benyttet til jakt, men siden vinterjakten legger restriksjoner, så går det raskt å fylle kvoten på 2 ryper pr dag pr jeger. Så før lunsj etter ca 2 timers jakt var vel rypene skutt og det var bare å traske tilbake til teltet for å fiske litt og fyre primus. Det var veldig kaldt, ned mot 21-22 minus om kvelden/natta. Dagens fangst og en fornøyd bikkje som logget sine mil, mens jegeren logget ca 6,1 km. Det var altså avstanden som ble dekket for å fiske sine obligatoriske 2 stusselige ryper. Begge ble skutt på bakken og begge var fjellryper. Bikkja tok faktisk stand midt i en flokk en tid og først letta det bak bikkja, deretter foran han og til slutt fra siden. Rimelig forvirret hund som hadde stanset midt i en flokk med 8-10 ryper som lå i dokk...haha, jeg lo som bare det over bikkja da. Men han finner nå fuglen og tar stand så det er mer enn bra nok det. Det holder med et varmedekken og jervenduk med fyll for hunden om natta selv i 21-22 minusgrader. Han er like fornøyd. Lov å være litt sliten etter en dag på jakt og fiske. Her var det kveld og da snek kulden seg. Hunden fikk låne dunjakka for å varme seg litt. Dag 2 startet med litt fiske i ruskete vær, men værmeldingen lovte penere vær utpå dagen, men klokka 0700 snødde det kattunger, så da fisket vi litt innefra teltet. Boret hull å ytterteltet og hadde det godt og varmt. Grunnet veldig tidlige dager hvor rypekvoten ble fylt så blei det mye fyring med primus i telt. Jeg brukte en MSR Dragonfly, men bensinforbruket doblet seg jo siden jeg måtte fyre fra klokka 1400 til 1900 og vel så det om kveldene. Fant da ut at jeg ville få problemer om kulden skulle vedvare og rypelykken skulle vare slik også på dag 2. Så bestilte 1 liter ekstra fuel av en kompis som skulle opp ila dagen. Bra tenkt, hadde da nok fuel for å fyre leeeeenge. Rypejakten gikk i strålende vær og det var djævelsk bra med fugl. Bikkja tok stand på stand utover formiddagen, men dette var fjellrype som var vanskelig å komme inn på. Her er det utsikt nedover mot et veldig godt kjent røyevann i Dividalen. Bortover høyden her satt det jammen meg et par tre fjellryper og da måtte en av de si takk for seg gitt. Hunden hadd en perfekt stand og avanse. Jeg tok tiden på standen og han stod i mer enn 20 minutter. Veldig trygg og rolig mao. Rett etterpå hadde jeg litt flaks og 2 ryper lettet samtidig. Da ble det ordentlig double gitt. Tid for en kaffepause for å roe både jeger og hund. Flott utsikt og sola varmet godt. Men kald vind ja. Noen som ser rypa på bildet under her? Den er midt i bildet som en tydelig hvit flekk Ja, må vel ta med et fiskebilde også. Ble ikke noe røy denne gang, men jeg brukte vel feil agn eller var rett og slett for utålmodig? jaja, vi får se. På 3 dagers jaktkort ble det nå 5 ryper og det er jeg mer fornøyd med. Ja, det glemte jeg nevne. Har nå fått førstehånds erfaring i å feltlappe et Exped Synmat UL liggeunderlag. Det funket fjell det, siden jeg hadde god tid tok jeg likegodt og gjorde det iht bruksanvisningen. Det ble limt 3 ganger og klistra en lapp oppå. Ser ut til å holde bra. Det var glidelåsen til jervenduken som bikkja brukte som stakk et pittelite hull på ca 5mm. Jaja, tror ikke en vanlig Synmat hadde overlevd det hullet uansett. Litt glad for at jeg hadde med lappesaker (noe jeg forøvrig alltid har med).

Etter flere slitsomme dager på jobb hvor man virkelig kjenner på den kaotiske hverdagen av moderne tid melder behovet seg for å forlate det en for et øyeblikk, nyte livet slik man er skapt å gjøre det. Har en to dagers fri før arbeidshelg og det tar ikke lang tid før planen er spikret, det blir isfisketur på yttersida (Ringvassøya). Pulk og sekk blir nøye pakket, gleder meg stort til å prøve ut nytt utstyr som er handlet inn (Heatpal spritbrenner, Mammut King Size Pump Mat og ny sovespose). Været er upåklagelig, blå himmel og sol, idyllen er komplett når jeg ruller i stasjonsvogna utover øyriket. Endelig, jeg glir innover dalen med oppakkningen min mens Leo (en lykkelig eng.setter på litt over året) trekker ivrig i båndet. Det er tjukt av ryper så fokuset til bikkja er så som så i fht retningen jeg prøver å holde. Lyden av skiene og pulken som glir over snøen er magisk, det er lykke og idyll der jeg gliser fra øre til øre mens jeg speider utover et vakkert landskap. Så skjer det som ikke skal skje, en kort lyd av et feste ryker og all motstand fra pulken forsvinner. Jeg oppdager til min fortvilelse at festet mellom draget og hoftebeltet er ødelagt og kjenner øyeblikkelig et snev av irritasjon bygger seg opp, men kaster dette til side og lager en provisorisk løsning hvor jeg fester draget til sekken og tenker at dette er bare en liten utfordring som krever en praktisk løsning. Tråkker videre innover med litt mer motstand pga innfestningen av pulken, men det er overkommelig. Så er lyden der igjen, hullene på draget er så skarpe at de skjærer av tauet jeg fester med. Irritasjonen bygger seg opp, verken sol, blå himmel eller storslått natur kan gjøre noe med dette. Tanken på å snu slår meg, men jeg har bestemt meg for å dra på tur og på tur skal jeg da faen også. I ren irritasjon trekker jeg pulken for hånd etter meg, ski blir byttet ut med truger og jeg fortsetter innover. Det er blytungt og jeg får meg en skikkelig formsjekk, gjennomsvettet og med blodsmak i kjeften setter jeg camp litt tidligere enn planlagt. Jeg har i bakhodet at jeg må dra pulken for hånd tilbake også og gidder ikke dra nedover skogen til det opprinnelige målet for turen, men finner meg en fin plass som duger. Teltet kommer opp og utstyret inn før jeg tar isboret fatt og drar på isen, fisker litt uten noe lykke før jeg setter ut tre pilker og stikker til teltet. Det er på tur til å bli mørkt ute og magen forteller meg at det er påtide med påfyll snart, inne i teltet er det fin temp og jeg konstaterer at min nye Heatpal fungerer glimrende. Det er nok under ti blå ute nå, men med reinskinn i bunn og Mammut liggunderlaget oppå har jeg det ordentlig komfortabelt. Livet smiler og idyllen er tilbake, det er vindstille ute, stjernehimmel og nordlys som danser elegant innover dalen. Etter en kopp kaffe og litt avslapping i teltet stikker jeg nesa ut i kulda for å hente vann til matlaging og til morgendagen, Leo springer ivrig rundt omkring i mørket under stjenehimmelen. Livet er perfekt tenker jeg mens jeg fyller vann og trekker inn den kalde fjelluften som stikker i nesen. På tur tilbake til teltet roper jeg på bikkja men uten at noen hund dukker opp, jeg plystrer og roper flere ganger uten reultat. Dette er unormalt for en ellers så kontaktsøkende unghund, selv med en jaktiver over gjennomsnittet kommer han alltid inn på innkalling. Irritert over at middag blir utsatt får jeg på meg hodelykt og truger og vandrer i sporende til bikkja innover fjellet mens jeg kaller han inn. Etter en god halvtime roping og leting dukker det opp noe som ligner en hund men minner mest om en levende isklump. Bikkja har vært ute i vann! Han har blitt gjennomvåt og dressen er blitt et kompakt lag av is som dekker hele hunden. I redsel og frustrasjon roper jeg ut i den klare kvelden; HVA I HÆLVETE!! Bikkja er seriøst nedkjølt og det bærer i hu og hast tilbake til teltet, dressen må skjæres av hunden som rister og peser. Kommer oss inn i teltet og får av meg selv klærne, legger bikkje oppå meg selv inni min sovepose for å varme han opp. Det er som å ha en stor istapp oppå seg som rister, både Heatpal og Omnifuel går for fullt og det er sikkert 30 grader i teltet men føles som minus ti. Frustrert og forbannet på bikkje ligger jeg der og forbanner hele verden, vi er nå begge kalde og våte, soveposen min er våt og jeg er svært lite fornøyd med livet, Etter en stund har bikkja fått varmen og det er mer klamt i soveposen enn vått og kaldt, får på meg selv tørre ullklær og baller bikkja inn i varmetrekket sitt, en barnesovepose (som jeg heldigvis hadde tatt med om det skulle bli "bikkjekaldt" for kjøtern) og jakken min før jeg legger han på reinskinnet som ligger parallet med toppen av mitt. Til nå har det som kan gå galt gått galt, jeg åpner en øl som en liten trøst mens jeg koker vann til kaffe og mat, i dette øyblikket innser jeg at jeg faktisk like fort kunne blitt fri for hund, det kunne altså vært verre. Jeg legger meg på posen som er åpnet for å tørke så godt som mulig, finner frem boken min og leser litt mens vannet koker opp. Humøret stiger raskt ettersom varmen kommer tilbake og ølen blir tom, bikkja ligger ved min side og sover tungt, rypesteggen kjefter omkring ute i den klare vinterkvelden og livet er plutselig ikke så verst lengre. Maten smaker fortreffelig mens den skylles ned med en kald Bayer som heller ikke smaker fælt. Så glider jeg igjen posen mett og god, ligger på rygg og leser en tid før jeg slår av lyset og sovner så fort og tungt som en sliten kropp kan. Natta er svinkald utenfor, noe jeg finner ut når jeg våkner midt i natta og kjenner at noe øl må forlate kroppen. Det er sikkert mellom femten og tjue blå ute og på dette tidspunktet også i teltet, Leo åpner så vidt på et øye idet jeg karrer meg ut av teltet. Alt er plutselig magisk, stjeneklart, vindstille og et vanvittig nordlys som danser på himmelen over teltet mitt som står der som en svak glødepære av lykten som lyser på innsiden. Jeg er rask inni teltet igjen og faller like fort i dyp søvn igjen og våkner ikke igjen før nullsekshundre, denne gang av ei bikkje som ligger og rister ved siden av meg. Det første som slår meg når jeg åpner et øye å oppdager hunden som rister som et aspeløv er at han fryser fælt, men så hører jeg lyden av ryper springer i snøen før steggen setter i med sin fulle stemmeprakt. Den er rett utenfor teltveggen og dette vet Leo, han rister av jaktlyst og idet jeg kommanderer han til å legge seg ned hører jeg hvordan flere ryper tar til vingene. Dette er en fantastisk start på dagen, en opplevelse som får smilet til bre seg fra øre til øre på et morgenfjæs. Kaffen blir satt på kok, det mekkes egg og bacon til frokost (Leo får to stekte egg til sin store overraskelse) og livet smiler igjen. Jeg nyter starten på dagen i langdrag, spiser godt, drikker kaffe og bruker god tid i posen mens jeg fortsetter og lese i boken min. Turen blir avsluttet en dag tidligere en planlagt da engelsk setter i dyp snø ikke er særlig gøy uten heldekke på. Men vi fisker litt til uten hell, mistet en som hadde bitt på løpet av natten da hullet var frosset nedover (enda jeg hadde dekket det godt med snø) og ikke fikk den opp. På turen hjemover ser jeg sporene fra kvelden i forveien hvor Leo hadde løpt ut fra skogen og krysset isen, hvorpå han har løpt rett ut i ei råk. Antar han har jaget fugl og ikke tenkt annet før han havnet i vannet. Har hørt flere historier om unghunder som har druknet, falt utenfor fjellskrenter o.l i det ville jaget etter fugl. Det slår meg på nytt, det kunne ha blitt så mye verre resultat en det faktisk ble. Med dette drar jeg hjem i godt humør, selv om turen hjemover blir blytung da jeg må trekke pulken for hånd hele veien, men trøster meg med at det kan alltids bli verre Vel hjemme i sofaen sitter jeg og ler litt over hvordan turen utartet seg, men er takknemlig for opplevelsen og de nye erfaringer jeg har fått. Utstyret holdt mål selv om det ble mer styr enn planlagt, men på et magisk vis har man fått mer energi og klar for jobb helg i rus og psykiatri tjenesten. Livet i naturen er fantastisk, og enn så gale ting går er det bare å smile av det, for det kan alltids bli verre Ha en flott helg!!

Gode forhold og godt humør. Om det ikke helt er vår enda, så er det mye som minner om vår - på min tur rundt Li denne lørdagen. Småfuglene kvitrer, det er grønt i sørhellingene. Bestyrerinnen har hentet krokus i hagen og det var båter på fjorden. Fortsatt er det noen uker til bjørka står grønn. Og akkurat rundt Li er det noen plasse hvor bjørka kommer spesieklt tidlig. Det var ikke antydning til knopper på de bjørkene der jeg oftest ser dette først. Det var faktisk "fare" for frost om natten. Værmeldingen meldte ellers om oppholdsvær, helt skyet, og noen grader over null litt ut på dagen. Jeg trodde selvsagt på værmeldingen, men denne gangen tok de feil med noen grader, og sola tittet fram en del ganger. Nær null gir "vinterklær", dvs lang under - helt feil denne dagen. Det ble varmt i første bakken. Og ganske kjapt ble det lettelse i antrekket. Vindfleen måtte av, og store deler av turen gikk jeg i bare ullblusen. Det er vårtegn det... Uten frost og med forholdsvis tørre forhold, forsøkte jeg meg på "henget" opp i bakken, i stede for å gå nede langs sjøen. Det var en stund siden jeg hadde gått "oppe", og det var lett å se at denne stien er mer brukt enn tidligere. på grunn av slitasjen før og etter bakken ned til Revesdal, er det lett å se at mange går til toppen via bakken i Revesdal. Og det er ikke så mange som fortsetter utover langs sjøen. Denne dagen var det spor videre, og jeg kunne se et par opp Sprettraubakken. Etter det var jeg alene. Sprettraubakken har fått litt status som en grei vei direkt mot toppen, men den er egentlig bratt. Steike bratt.... På nettet ligger det en film der noen sykler ned denne bakken, jeg har problemerm med å gå, selv på tørt fjell. Ut over langs sjøen og mot Bymarka ble det etter hvert en skikkelig fin tur. Det har den siste tiden vært en del turer i dårlig vær, og når det endelig kommer en dag med bra vær, så er det kjekt å være ute i terrenget. I ullbluse og med tørre forhold kom godfølelsen. Jeg gikk plystrende gjennom skogen og oppover lia mot toppen. Oppe på snaue fjellet måtte vindfleecen atter på. Det ble en del stopp for regulering av bekledning, men denne gangen fikk det heller ta tid. Det var morsomt med fint dær - det gad god stemning. Det var andrte som også benyttet anledning til å komme ut i naturen. På toppen satt det en hel gjeng med voksne og unger. De hadde tydelig tatt turen opp veien, men når det ikke er mulig å gå ute i terrenget, så er tur langs veien en god erstatning. Det var selvsagt ikke mange ute en lørdag i mars, men for å understreke at det er forskjell på folk, kom det to karer joggende forbi. I lett trav. De hadde sikkert også tatt turen helt rundt. Det kjentes greit å avslutte turen nede på Dale i godt humør og i god stemning. En slik vårtur før den skikkelige våre er en gavepakke av de bedre. Les hele artikkelen

Jeg har også isborr med og har erfart samme som deg @Espen Ørud, legger man det for høyt så blir ballansepunktet feil. Systemet mitt er et pariserbrett rigget med stramme tauløkker rundt hele veien, deretter er det to strikker med hurtigkobling. Jeg bruker en 155l fjellpulken packbag med 3 plastbokser oppi. Kassene passer perfekt nedi pariseren og når man legger bag oppi så ligger hele greie meget stabilt, det bygger lavt og man får en jevn og stabil flate. Isborret legges på denne flaten og alt festes med de to strikkene. Deretter går beddingen oppå her som festes stram over med de tre biltema strikkene. Pulken min blir da både stabil og tipper sjelden.

For meg er det aldri noe alternativ å ha en halvoppblåst Exped noe sted i pulken. Til det har jeg for mange skarpe gjenstander som isbor, fiskekroker, glidelåsdragere osv rundt til at jeg sjanser på dette. Etter å ha vært på såpass mange turer at jeg kunne gjøre noen vurderinger var det et par omorgansieringer jeg ville gjøre. De fleste kom av ulemper på tur og også en del pulkvelt. Det jeg gjorde var: Bytte til lengre pulk (168cm Fjellpulken) for å ha lengde nok til å ha telt osv på toppen, og handlet inn pulkpose til teltet og Arctic Bedding til underlag/sovepose osv. Jeg har som regel med et tungt isbor som pga av fasongen har vært vrient å plassere. Og dersom det har blitt plassert høyt har det laget en del ubalanse pga tyngden. Nå kan jeg pakke lavere. Spesielt de tyngre komponentene er enklere å plassere lavt. Og sovepose og det som blir plasssert høyt blir spredd så bredt utover at det ikke lager ubalanse på samme måte. Etter å ha tatt i bruk det nye systemet så har jeg faktisk til gode å ha pulkvelt. Tidligere har jeg hatt opp til ca 15 velt på tur fram til camp en på en tur som kanskje tar et par timer på ski. Med 15 pulkvelt tar det en del lengre tid Ett tilleggsaspekt som ikke nødvendigvis kommer av Arctic Beddingen alene, men som en konsekvens av hele det nye "pakkekonseptet" er at ting går kjappere, enklere, tryggere og tørrere når man er alene og leir settes opp. Der jeg er mye på tur er dette relevant. Går man og har leir i mer skogkledde områder så er det ikke like kritisk... Jeg har ikke fått testet min HD i hardt regnvær på pulktur enda. Jeg ser for meg muligheten for å spenne skumunderlaget OVER Arctic Beddingen dersom det skulle bli sprutregn og man er nødt til å forflytte seg, jeg har alltid et sånn med uansett....

Flotte dager i Troms den siste uka, så det har blitt noen skiturer, og et par nye innlegg på bloggen om koiekaffe i Dividalen og topptur i Tamokdalen.

Godt tips er å kjøpe brukt! Då får du ofte meir for pengane enn om du kjøper nytt

En kompis er skomaker (men dessverre ufør) som tipsa meg om det. ☺️ Skomakrene elsker jo kontaktlim. Kontaktlimet er jo ikke stivt selv etter herding så smurte baksiden av støvelfôret med en pensel og lot det tørke over natten (uten at fôret kom i kontakt med noe) Kontaktlimet gjorde at fôret ikke raknet mer og så var det bare å sy forsiktig. Ble mere "hold" i stoffet er vel den greieste måten jeg kan forklare det på. Fungerte på mine støvler som sagt. At de gikk av med pensjon ett par år etter var ikke reperasjonen sin feil ☺️

En kombinasjon av nål og tråd samt litt kontaktlim fiksa mine som hadde samme skaden for noen år siden ☺️

Jeg kjenner flere som har hytte i området. Sender dem ei melding om de har sett/ hørt noe. EirikW

Jeg har også Power Frame og fant ut at vekta på den er for drøy om man ikke trenger å bære tungt (kjøpte min til jakt) Gikk for litt siden til innkjøp av en Osprey Xenith 105. Xenith veier det samme som Power Frame om jeg putter både Hillebergteltet og Exped LW liggeunderlaget oppi! For meg med dårlig rygg så var det ikke vanskelig å forsvare innkjøpet egentlig ☺️

Forfulgt: illegal jakt og politikere som lar seg presse av små interessegrupper; jegere og skogeiere til å åpne for jakt ved å svekke naturmangfoldsloven som denne høringen går ut på. Det foregår nok ulovlig jakt på elg til en viss grad(liten grad) uten at jeg vil spekulere for mye i det. Men bestanden er jaktbar og uten sterke særinteresser imot seg som art i motsetning til ulven - anna enn skogeiere som først klager over lite elg for i andre øyeblikket klage over elgbeiteskader på ungfuruer. Det ser altså ut til at de ikke er enige med seg sjøl, men det er så.. Ulvebestanden har vokst men en bestand på 90 dyr inkludert grenseulver er ikke en spesielt stor bestand, og det var først foreslått å ta ut 47 av disse, hvilket ville ha betydd en merkbar nedgang i bestanden. Men du mener fortsatt at vi skal skyve ansvaret over på naboene, det er ikke slik ting fungerer Robinson!

I samme "båt" som deg Ulv, sikler også på denne til meg og bikkja.

Ser ut som Kaitum 4 GT også kan være veldig aktuell. Fine løsninger, feks å åpne hele fronten på forteltet, samt at det er lettere enn Keron. Sikkert noen aktuelle typer fra Helsport også. Skal sjekke ut det. Har bare en litt dårlig feeling, i og med at tilbakemeldinger fra kundeservice der ikke har vært noe bra. Litt dårlige svar og lite imøtekommende. Man tenker jo sitt da, hvis man kjøper dyre ting derfra og oppfølgingen ikke er noe bra.

Vi plukker vel den urbefolkningen som passer best til vår egen argumentasjon, gjør vi ikke😉

@The Lone Wolf , du bruker dette utrykket " utrydde " ganske ofte. Hvorfor det ? Ulven er jo langt fra i fare for å bli utryddet. At noen kanskje gir utrykk for at de ønsker den vekk fra jordens overflate , betyr ikke at det er dette vi drøfter her. Genuine ulvehatere har jeg enda til gode å treffe. Jeg er i allefall ikke en av dem , og jeg tror ikke det er mange av dem som frekventerer dette forumet heller. Hvis vi kan bli enig om en tese her har vi kommet langt : Det er forskjell på å drepe en ulv og å utrydde ulven som art. Det har vært drevet lisensjakt på ulv i Norge i mange år , og dette har ikke utryddet ulven. Siden du ikke er veganer , har vi allerede slått fast at du ikke mener det er moralsk og etisk forkastelig å drepe dyr. Da må også ulv kunne drepes , når hensynet til mennesker tilsier at dette er ønskelig. Og spesielt siden ulven ikke er i nærheten av å være en truet art. Vi dreper rev , bjørn , jerv og gaupa. Dette er også rovdyr som fra tid til annen tar livet av og spiser husdyr. Og dette med naturfolk , som indianere , er litt interresant ,siden du trakk fram dem. Indianerne befinner seg så langt vekke , at jeg synes det er mye mer relevant å trekke fram vårt egen naturfolk, samene. De har drevet reindrift i hundrevis av år antagelig , helt siden de fant ut at det var en sikrere måte å skaffe seg mat på enn å jakte på villrein som vandret. Hvordan tror du de ser på rovdyr ? Men når vi snakker naturfolk , så synes jeg en fjellbonde som lever av gården sin har like stor rett til å bli betraktet som en representant for naturfolk, som en same på en atv , eller Nec-Perce indianer som kjører rundt i bushen på en SUV. Jeg ønsker ikke å utrydde ulven. Jeg ønsker bare at vi skal ta minst like mye hensyn til mennesker som lever av naturen i Østerdalen , som vi skal til ulven. Det er mennesket som er mest truet akkurat der.

Kjøpte 4 sesongs utgaven av innertelt. Er litt saggete i endene og selv om det var strammet godt opp både i alle 4 hjørner og i taket som hjalp ikke dette. Lurer på om jeg skal sy på noen ekstra løkker på utsider som jeg kan stramme det opp i.

En liten kommentar/digresjon til dette. Jeg regner med at Nez Perz-indianerne, som de fleste andre urfolk, tradisjonelt sett er jeger og sankere, og ikke jord- og husdyrbrukere. Vi skulle slite bra med å opprettholde jordas befolkning basert på jakt- og fangstbaserte samfunn. Nå kan en sikkert argumentere for at befolkningen ikke er bærekraftig, og det er den sikkert ikke, men vi er nå en gang så mange som vi er. Så i mine øyne blir urfolks syn på naturen, i denne sammenhengen, interessant, men ikke så veldig relevant.Vi skal holde liv i en langt større befolkning enn det forskjellige urbefolkninger rundt omkring tradisjonelt sett skulle. I Norge har vi en urbefolkning som ikke akkurat er kjent for å se på ulvens tilbakekomst med blide øyne😉

Svarer på gammel tråd her siden topptursesongen snart tar av. 😊 I pinsa i fjor så var det folksomt på Lauvnostind, omtrent like mange der som på Dyrhaugstind. Det var veldig mykje telt i området rundt Turtagrø. Generelt opplever jeg en voldsom økning sammenlignet med f.eks. for 10-15 år siden. Men Hurrungane er og forblir et av favorittområdene mine mtp toppturer. Store Dyrhaugstind, Store Soleibotntind, Vestre Austabotntind, Lauvnostind ++ er fine og snille toppturer på vårsnø. ..og på fleire av toppene kan man øke luftigheten/utfordringene litt om man vil det, som på bildet nendenfor hvor det ble gått randonee + brukt stegjern og økser for partiet fra Lauvnostinden over mor Nørdre- og opp Store Soleibotntind før nedkjøring på ski. (Store Austabotntind bakerst midt i bildet, bildet er tatt fra Lauvnostind.) Edit: La inn et oversiktsbilde til (nederst) som viser litt bedre når det går fra "enkel" til luftigere på Lauvnostind og ryggen over mot Nørdre-. Store Ringstind til venste i bildet.

Jepp, det du sier her stemmer. Men det er ikke sauebøndene i Trysil som utgjør denne trusselen, for de "fortrenger naturen" mindre enn vi byfolk. Jeg vet ikke om deg , men jeg ser rundt her jeg bor at det skvetter opp firefelts motorvei, det graves , sprenges og bygges slik at rådyr, fasaner og andre dyr skvetter vegg i mellom. Her på Forus der jeg bor var det for bare 40 år siden en fin biotop for mange dyrearter og mye natur. Den er fortrengt av blant annet huset mitt og industri som har gjort Forus til en liten by mellom Stavanger og Sandnes. Drar du derimot østover og litt nordover finner du ett landskap som for en stor del er uendret de siste hundre årene. Og der bor disse menneskene som du frykter " skal fortrenge naturen".Og de har ikke lyst å endre den heller. De vil bare leve slik de har gjort før. You are barking up the wrong tree. Det er du(?) og meg som er problemet og ikke " de andre". Når du skriver " vi har ingen moralsk og etisk rett til å utrydde dyr" lurer jeg på hva du mener. Mener du at vi ikke har rett til å drepe dyr ? I så fall så må jeg få opplyse deg om at dyr drepes i industriell skala på Yara sine anlegg bare ett par kilometer fra her jeg sitter nå. Mange flere enn det som drepes i Trysil. Eller mener du at det er ulv vi ikke har " moralsk og etisk rett" til å drepe? I så fall , hvorfor ikke ? Hva gjør ulven så spesiell at den ikke kan drepes, når vi dreper så mange andre dyr ? Hele naturen er basert på å drepe hverandre. Om noen uker nå begynner ett av naturens store slakt , en massakre som ikke mange får med seg , når fuglene begynner å legge egg. Følg litt med og få med deg festmåltidet til måker , kråker , skjærer og ravn som aler opp sine fugleunger med andre fugleunger.Slik er naturen. Og jeg synes naturen er ok. Eller er du kanskje veganer som mener at mennesket står i en særstilling i naturen som den eneste arten som ikke har rett til det som alle andre i naturen gjør? Det er mange som mener det. Men siden det ikke er noen logisk grunn til slike meninger må det kunne karakteriseres som religiøse meninger. Og det er religionsfrihet i Norge. Man kan likevel ikke påtvinge sin religion på andre. Religionsfrihet slår begge veier.

Noe Robinson bør ha i hu når han mener at noen mennesker har fjernet seg fra naturen, kanskje han bør troppe opp hos Nez Perce-indianerne å erklære de som fjerne fra naturen - de veit nok hvor kjøttet kommer fra og hva naturen er.. Sitat: "Velkommen tilbake" fra indianerstammen Nez Perce I 1930-årene ble ulven utryddet fra vestlige deler av USA. I 1995 og 1996 ble til sammen 66 ulver fra sørvest-Canada utplassert i Yellowstone nasjonalpark og sentrale Idaho. Bestandene utgjør i dag over 500 individer. Da de første ulvene ankom amerikansk jord etter flyturen fra Canada, avholdt de åndelige lederne i indianerstammen Nez Perce en beveget "velkommen-tilbake-seremoni" for sine "brødre" - ulvene. Mange indianere i USA identifiserer seg med ulv fordi ulver i deres opprinnelige kultur ble ansett som positive, kraftfulle symboler og rollemodeller. Flere indianerstammer har fremdeles egne "ulveklaner". Indianerne mener ulvene fikk samme behandling som de selv fikk av kolonistene. Indianere ser derfor tilbake- komsten av ulv som tegn på at forbedring av indianernes situasjon vil komme. Sitat slutt. Dette synet på ulv er neppe noe "moderne" fenomen av folk som trur kjøttet kommer fra Mega og naturen er på Planet Earth.. Vi mennesker fortrenger natur over hele kloden, den største miljøutfordringen vi har er å verne naturen mot oss sjøl i en tilstrekkelig bærekraftig grad. Vi har ingen moralsk og etisk rett til å utrydde dyr, det vi gjør mot naturen gjør vi mot oss sjøl. Vi kan ikke skyte alt vi ikke liker, å erkjenne dette ville bevist et visst framskritt for menneskeheten anno 2017.

DNTs turlederutdanning er bygget opp av 4 moduler som til sammen gir øverste nivå i turlederutdanningen: DNT-ambassadør (modul 1) er det første og enkleste nivået, og er en utdanning for organisering og gjennomføringen av turer uten bruk av kart og kompass. Grunnleggende turlederkurs (modul 1+2) er det neste nivået. Dette er en turleder sommerstid med begrensinger til sti og vei i nærmiljøet. Sommerturleder(modul 1-3) er turleder sommerstid i høyfjellet, og det tredje nivået i utdanningen. Vinterturleder (modul 1-4) er det øverste nivået i utdanningen. En vinterturleder kan fungere som turleder ved alle DNTs arrangementer hele året. De enkelte utdanningsmodulenes varighet og tema: Modul 1 - DNT-ambassadørkurs (½ dag, 3 timer) - DNT som organisasjon Modul 2 - Grunnleggende turlederkurs (2 dager, 15 timer) - Orientering og veivalg Modul 3 - Sommerturlederkurs (5 dager eller 2 helger) - Turledelse sommerstid Modul 4 - Vinterturlederkurs (7 dager eller 3 helger)

Ja, hva skal jeg si. Det jeg gjorde var å ta med meg sekken ned til Bergans ((selvfølgelig etter avtale). Jeg hadde egentlig en avtale om å møte en navngitt person, men vedkommende var forhindret og kom ikke på jobb den dagen. Bakgrunnen for at jeg tok kontakt med Bergans var diskusjonene vi hadde her inne på ff for et par år siden om at mange av oss opplevde at hoftebeltene til Bergans var litt overdimensjonerte. Jeg ringte som sagt og ga beskjed om at det på ff foregikk en diskusjon rundt temaet og at jeg opplevde det samme med min 130L. Jeg opplevde å bli tatt på alvor og fikk en innbydelse til Bergans (med sekk). Vel, vedkommende jeg skulle møte og forhåpentligvis diskutere dette med kom dessverre ikke og istedet leverte jeg sekken til en annen som tok den imot. Jeg slo i hjel litt tid nede i resepsjonen og 10-15 minutter senere fikk jeg overlevert sekken med et mindre volumiøst belte, men uten annen info enn at han ønsket meg lykke til og håpte jeg ville bli fornøyd med det nye beltet. Dette ble et veldig langt svar på et kort og greit spørsmål. Så ja, uten at jeg er sikker vil jeg tro at jeg fikk et belte som kanskje er ment for 110 literen. Uansett er det nye beltet kortere og ikke så bredt og det gjør at jeg får strammet det nok og ikke dovner jeg i lår/hofter ved høy "beinføring". Så rett og slett fornøyd.

Jeg handlet tidligere i år til Parispulken Oversnøringsstrikk med kroker Xcountry/Xplorer Varenummer 977 149,- Denne var genial å lage feste rundt hele pulken akkurat som på fjellpulken. Det rare er at jeg søkte etter den nuh på Fjellpulken sider, men kan ikke finne den der nå....

Packrafting store er i alle fall en seriøs aktør, har mailet litt med de tidligere, og de later til å ha veldig god service... om du er veldig på dette med pris, så kan du jo henge deg på å bestille en du kan lage selv :-)... Har ikke fått rota meg til å bestille enda, men må prøve det. http://www.diypackraft.com/. Eller så var det jo en rimelig båt du fant der da. Prisene må jo også gå litt ned på disse båtene, etterhvert som det begynner å bli mange seriøse produsenter nå.

Etter litt fram og tilbake, så blir Mammut tyin 5-season returnert i dag. Den blir rett og slett for klaustrofobisk for meg, og på de få vinterturene mine, kan jeg heller bruke warmpeace 600 inni en helsport alta wide. eventuellt bruke en cumulus comforter inni warmpeacen eller alta-posen. Så tror nok at ett 2-pose system er veien å gå, i allefall for meg

En warmpeace viking 600 inni Helsport Lom funkar i alle fall for meg ned til 15-20 minus alt etter enkelte varierande faktorar, så vert overraska om du ikkje held varmen

"Røyk" på ett pipekjøp selv. Turpipe fant jeg plutselig nødvendig ☺️

På tur om ca 15 minutter....Passe klar for 3 dagers jakt og fisketur til Dividalen nå ja. Kan poste fler bilder senere.

Holder på å lage en menyliste, og i den forbindelse kom jeg over en artikkel jeg har sakset fra nettet, antagelig har den noe med boken "Friluftsliv året rundt" å gjøre. Noe nærmere en kildehenvisning kommer jeg ikke, og vet derfor ikke om artikkelen er lovlig å publisere. Derfor hadde det vært fint om noen kunne gi en korrekt kildehenvisning. Provianten De gamle garvede ishavsskipperne mente at den viktigste mannen i besetningen ikke var skipperen, men kokken. Spiser du ikke riktig og skikkelig, blir du sløv, uvøren og tar feilaktige avgjørelser. Frihet er sentralt i friluftsliv - frihet til å lage sin egen mat, frihet til å lage sunn, næringsrik og velsmakende mat som du selv har skaffet råstoffene til. Å lage mat over åpen ild er en treningssak, akkurat som å gå på ski, klatre i fjell eller padle kano.Vi drar på tur for å få en fin opplevelse, leve enkelt og nære naturen. Men - det er ikke ensbetydende med at vi skal spise kjedelig mat. På tur bruker vi gjerne mer energi enn vi gjør til daglig, og følgelig bør du legge mer omtanke i hva du putter i kroppen. Mat er en viktig humørstimulans. Provianten bør derfor være: velsmakende . innbydende . næringsrik Føler du deg sulten og matt i kroppen, forsvinner gjerne mye av turgleden. En bekjent fikk for noen år tilbake en lys idé. Han hadde oppdaget at marsipan inneholdt alle nødvendige næringsstoffer for en fjelltur. Han dro til fjells med flere kilo marsipan til en to ukers fjelltur. Etter en uke kom han hjem og har siden aldri smakt marsipan!

I en test av soveposer publisert i Villmarksliv nr 3-2017 har de med Warmpeace Viking 600, som de gir litt trekk pga at "Ytterstoff trekker noe fukt". De gir posen 8 poeng av 10 mulige. Testvinneren blant dunposene, Sea To Summit Talus TS2 Long, får 9 poeng. Den koster ca det dobbelte av Viking posen. (Tre av dunposene i testen får 7 poeng, fem får 8 poeng, og en - vinneren får 9 poeng. Viking posen er den billigste av dunposene)

Under en langhelg i Lofoten sammen med gutta som besto av Skreifiske, sightseeing og sosiale begivenheter både dag og natt så fikk vi klemt inn en grei topptur opp Tjelbergtinden mellom Svolvær og Kabelvåg. Skikkelig vintervær på vei opp med vind og snøfokk, men det roet seg kjapt når vi kom opp og sola glimtet gjennom skylaget.

Du kan jo lage ditt eget oppvaskmiddel hvis du ikke vil dra med deg Zalo eller lignende stoffer hjemmefra. Bare ta en del av asken fra bålet og rør det ut i varmt vann. Så lar du vannet stå en stund til asken enten synker til bunnen eller flyter opp. Slå vannet over i vaskekaret uten å få med asken, eller sil bort asken gjennom et tøystykke. Dette vannet som er laget av asken er så alkalisk (lut) at det til og med fjerner sotet på utsiden av kjelene. Hjemme har jeg en vedovn med et stort glassvindu i døren. Dette glasset blir av og til helt tilgriset av sot. Tidligere brukte jeg stålull med såpe til å gjøre dette glasset rent med, men nå tar jeg bare noe aske fra ovnen og blander i varmt vann. Dette vasker bort sotet på glasset uten problemer, men skulle det være noe som er så fastbrent at det ikke går av så holder jeg dette bar vått en stund så løser det seg opp. Men du kan sikkert bruke både bakepulver og natron som også gjør vannet alkalisk, men det har jeg ingen erfaring med. http://www.dagbladet.no/nyheter/korsene-etset-seg-fast---presten-glemte-det-han-hadde-laert-i-kjemitimen/60433787 http://titanica-art.com/2013/03/15/10-bruksomrader-til-askepottaske/ @Tiur3 "Vet ikke noe, om denne såpen. Men generelt så er algeoppblomstring (med vannplanter, siv. m.m), et problem i Norge og såpe er vel hovedårsaken til at vann "gror" igjen. Men såpe filtreres bra gjennom jord (også blandinger av jord og sand), så hvis oppvaskvann kastes 20 - 30 meter fra vannkanten filtereres dette ganske greit." Noen husker kanskje hvordan tilstanden var i Mjøsa på 1960 og -70 tallet på grunn av store utslipp av blant annet fosfater. Mjøsa var på god vei til å gro igjen av alger og vannplanter. Dette var en av årsakene til at vaskemidler med fosfater ble faset ut til fordel for fosfatfrie vaskemidler. Det du beskriver er vel i realiteten et naturlig partikkelfilter. Såpe er ikke partikler og vil derfor ikke filtreres ut i jordsmonnet, men en del av stoffene i såpa kan kanskje tas opp i plantene som vokser der du slår ut vannet. Ellers vil de fleste stoffene som havner i jorden og som ikke tas opp i plantene, på et eller annet tidspunkt bli skyllet ut i vann og vassdrag.

Jeg har en kjele som jeg bare koker vann i. Stekepanna kan jeg stort sett bare bruke litt papir til å tørke ut fettet. Jeg har med bittelitt zalo til å ta vekk gris som jeg syns blir i overkant

Trangia er det eneste systemet jeg har klart å finne, hvor alt pakkes sammen. Kjeler, stekepanne, vindskjerm og brenner. Du veit, de "fleste" har et Trangia sett eller tre.. Primus har mange flotte produkter, men settene de leverer er egentlig ganske dyre vannkokere. Jeg har satt sammen flere systemer alt ettersom hvilken tur jeg skal på. For turer på Krokskogen, som er like ved der jeg bor, har jeg for en tur med en overnatting, et minimalistisk kokesett med en Primus kjele på 0,6 liter, eller Jetboil Zip. På turer på Hardangervidda skal jeg nå bruke Primus Spider Stove set med Jetboil stekepanne. Nesten en erstatting for Trangia, men ikke helt, men nære nok.Dette pakkes også sammen til et lite volum. Kjelen pakkes inn i vindskjermen, den røde plastboksen settes inn i kjelen opp i der legges brenneren. Jetboil stekepannen pakkes for seg. For meg funker dette bra. Det hele står støtt i forteltet på Ringstind teltene mine og vindskjermen fungerer bedre enn de fleste. Denne brennere kan også bygges om til multi fuel.

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Hei.. Jeg har akkurat de samme erfaringene som Gisle... Jeg har lyst til å legge til et par erfaringer. Jeg foretrekker også stivt drag med en hund og nome ved 3. Ved to hunder så varierer det hva jeg bruker. Dersom jeg da bruker pulk uten brems og godt dresserte hunder som kan "gå bak" kommando så foretrekker jeg enkelte ganger et stivt drag på en hund og koble en hund ved siden av dette draget med hanefot... Det er også mulig å koble flere skiløpere på ekvipasjen som jeg bruker når jeg har med barn som ikke kan gå med hund aleine. Jeg har en liten video der jeg bruker denne metoden for de som er interessert: (hundekjøringa er vel litt ute i filmen) På denne måten kan hundene bremse pulken selv. Jeg foretrekker også å ha line fra hundekjørebeltet og helt fram i selen på hunden og ikke bak på pulken. Ved bruk av 3/4 hunder så foretrekker jeg alltid slede med håndbrems framfor pulk med håndbrems. Terrenget betyr også mye. På flate vidda eller i flate skogsområder er det ikke så nøye, men i svært bratt og ulent terreng er det veldig fint å ha mulighet til å stå bak på sleden. Så småsleder syns jeg det er fint om har såpass lange ski bak at man kan stå og bruke en skutermatte.

Må nesten få legge inn Ally her også Eg har ein Cavalier King Charles Spaniel på 3 år som elsker å vere med meg på tur Ho er snerta og lita (7 kg) og kan puttast i sekken om det blir for vanskelig eller langt å gå. Litt utfordring hvis ho blir våt og vi skal på telttur...då må ho frotterast godt for vi ligg i same sovepose

Valpebilder burde ikke vært lov. Jeg får hull i tenna av så søte ting 😍

Jeg hentet min første hund på lørdag, en 8uker gammel Norsk Buhund som heter Ailo Håper på mange fine turer sammen

Jeg har en herlig finsk lapphund som blir to år i november. Super turkamerat som takler det meste bortsett fra dypt vann/svømme. Hun er med på fjellturer til fots og på ski, traver ved siden av på joggeturer og hun er med på jobb når det er mulig. Har såvidt begynt å venne henne til kløv, foreløpig bærer hun fire plastposer og en kvart kilo mandler på hver side. Flinke bisken! Mer tilbakeholden med å ta henne med på sykling ennå, det får vente til våren.

Denne jenta har vært bestevennen min i 8,5 år nå Fremtiden, blir nok ikke så veldig mye lengre, men håper på enda en sommer med mange netter i friluft

Jeg har akkurat fått min første hund, etter mange års vurdering av hunderaser og påvent av nytt bosted med mulighet for hundegård. Dette er Trap Line Fairbanks Nemi, eller Nemi i det daglige. Nemi er en Alaskan Malamute. Her er noen bilder fra 2 uker tilbake, når hun var 9 uker gammel. Siden den gang har valpeørene forsvunnet, og står nå rett opp slik de skal gjøre. Hun har også blitt litt større, og betraktelig mer sta og morsom.

Har bare en tur med den foreløpig, men syntes den fungerte veldig bra! Lett å børste av og kaste inn i teltet. Sparer tid når det er surt og kaldt. @AK74:Det er veldig god plass i beddingen. Jeg får Exped Downmat 7LW, Mammut Tyin Exp, stor du jakke og bukse og mye mer inne i trekket. I tillegg er det god plass i lommene på utsiden (HD utgave).

For 1,5 år siden fikk jeg en Lapsk vallhund. Ble så forelsket at i vinter måtte jeg ha en til. Storesøsteren til nr 1 en moren til nr 2. Faren til nr 2 kjente jeg også fra før og er verdens største sjarmør. Pga foreldrene valgte jeg å få en til før førstemann var blitt voksen. Hadde tro på kombinasjonen. Resultatet er et hakke galt, men også mykt, troll. Full av liv, nysgjerrighet og motor Nå har jeg to lapske hanner, en langhåret og en korthåret. Vi har det veldig fint sammen Begge trener spor, smeller og lydighet og elsker teltturer og snø Bedre kompiser finnes ikke.

Bortsett fra det med vid åpning, så er det lite som slår Imsdal-flaskene. Ikke koster de all verden heller.