Vinnerliste

Fredag ettermiddag kommer vi oss oppover og har planlagt kun de to kilometerne til Rauberflaket for å tilbringe kvelden der og starte på turen Lørdag morgen. Vi tusler oppover den godt merkede stien, sola skinner fra skyfri himmel og bakken er faktisk litt frossen i skyggepartiene. På toppen tar vi den obligatoriske runden rundt varden for å være innom alle tre fylker før vi begynner å leite etter kveldens leir. Det eneste vi vet er at vi vil ha utsikt over Raudberen. Vi rusler derfor vestover gjennom skauen og plutselig åpenbarer det seg flott glissen furuskog og en vestvendt, flott hylle, akkurat med den utsikten vi ønsker. Kvelden nærmer seg og vi slår opp teltene. Innenfor en radius på 50 meter er det tørr furuved til å fyre i ukesvis. Vi samler sammen det vi trenger for kvelden og fyrer bålet. Kvelden tilbringes ved bålet og vi nyter klar, frisk høstluft og stjerneklar himmel. Klokka blir midnatt før vi finner soveposen. Bålet har en fantastisk avslappende effekt og tida flyr uten at man tenker eller bekymrer seg for noe som helst. Morgenen etter våkner vi til det samme flotte været. Tor-Erik er oppe tidlig og vekker meg i tide til soloppgangen. Vi tar det rolig, får med oss den flotte soloppgangen og litt frokost før leir brytes i 10-tida. Vi glemte begge å ta med noe særlig ekstra vann opp til toppen og forholdsvis tørste. Vi rusler nedover fra Rauberflaket og gjør et stopp ved første bekk. Camelbak og flasker fylles opp og vi er klare for å starte på oppstigningen mot Pikstein, vi håper skal være en fin topp før vi går innover mot Vindoren. Kartet viser sti mot toppen og vi prøver å finne denne. Tar ut kurs, men kommer aldri over noen sti. Antagelig er det en gammel "traktorvei" fra 60-70 tallet etter uttak av tømmer som er merket av på kartet, men denne er det få spor igjen av. Vi får derfor en litt røff start på turen, med forholdsvis tett gammelskog, myrer og bratter. Følelsen er god når vi kommer oss over og ned mot Jomfruvassdalen hvor vi går skiløypa mot Vindoren. Det er mye myr og tungt å gå, men forholdsvis åpent og i skyggepartiene er det såvidt frosset til. Ved Trytetjern går vi på blåmerket sti og følger denne til toppen av Vindoren (651 moh). Ingen av oss har vært på Vindoren før, så det er fint å få med seg. Utsikten er bra og optimismen er stor om å nå litt inn på Omholtfjell før kvelden kommer. Ferden går videre og vi sikter på å komme litt vest for Darrebu for å kunne fortsette å følge "ryggen" innover. Det er et virrvarr av stier og merker i området og man skal holde tunga rett i munnen og følge godt med på retningen. Det er fort gjort å la seg lure av skiløype-merker og gamle tråkk. Vi klarer oss imidlertid bra og kommer til Fjellsetertjernet rundt fem. Leir etableres og ved sankes. Det merkes godt at dette er et forholdsvis populært område. Det meste av tørrved i nærheten er allerede sagd ned. Det er også kappet en del topper og greiner av friske trær. I tillegg er det fyrt bål både her og der, selv om det er etablert en fin bålplass. Slikt er unødvendig! Lag så få spor som mulig. Kvelden er fin, men kroppen er litt i ulage etter dagens etappe. Starten var nok litt i tøffeste laget for meg som ikke har gått særlig langt siden Hardangervidda i Juli. Tor-Erik tar imidlertid ansvar for middagen og etter et godt måltid kommer varmen og god-følelsen tilbake. Jeg er imidlertid forholdsvis trøtt og legger meg tidlig for å være klar til etappen over Styggemann. Sovner raskt og får mange timer i posen. Det gjør underverker for kroppen. Søndag morgen kjører vi på med egg og pølser til frokost. I 10-tida er vi igjen klare for avmarsj. Turen starter med lettgått terreng på blåmerket sti. Vi får med oss Fantefjell (700 moh) før vi ved Kongstjern finner ut at vi skal gå skiløypa på østsida istedet for blåmerket fra sør. Terrenget er forholdsvis tungt og mot toppen blir det forholdsvis bratt. Uansett morsomt å komme opp på toppen med storsekker fra den siden. Det er ikke mange andre storsekker å se blant de som er på toppen denne søndags ettermiddagen. Jeg har aldri vært på Styggemann før og var ikke klar over at utsikten var så flott! Her ser man blant annet Gaustatoppen, Lifjell og Blefjell. Tintin er ikke veldig glad i andre hannbikkjer og det blir et svare leven på toppen. Jeg spiser noen nøtter og tar noen bilder før jeg går litt i forveien nedover mot Sørmyr. Nedstigningen er litt bratt i starten og nedover bærer det preg av at dette er en populær rute. Det er godt nedtråkket og sølete. Tor-Erik tar meg igjen litt nede i lia og vi går til Sørmyr før vi legger videre sørover mot Mykle. Terrenget her er stort sett lettgått og de siste kilometerne tilbakelegges i godt tempo. Ved Mykle blir vi plukket opp og kan hvile bein og skuldre etter snaue 30 kilometer i svært variert terreng og flott vær!