Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 21. sep. 2016 i alle områder

  1. Det er ca to år siden sist Allykanoen var i bruk. Etter noen dårlige monterings-opplevelser hadde den fått ligge. Det har blitt et slags hat elsk forhold til vår kjære Ally. Nå merket jeg at lysten til å gli over vannflaten med denne praktiske, men til tider frustrerende kanoen meldte seg igjen. Siden Kathrine ikke akkurat er så veldig mobil fortiden, passet det bra med en skikkelig kosetur med kano. Planen var Lesjaskogsvatnet. Jeg var på vintertur her i februar og det fristet å sjekke ut forholda om sommeren. Det var bare å pakke med seg all slags luksus og sette kursen mot Lesjaverk. Lesjakogsvatnet på sitt beste. Lesjaskogsvatnet er lett tilgjengelig og vi kunne parkere like ved vannet. Det tok ikke lang tid før vi kunne gli forsiktig utover vannflaten. Jeg skal ikke legge ut i det vide og breie om denne turen, dette fordi det rett og slett ikke er så mye å fortelle om. Vi fant en flott leirplass på ei øy der det var rikelig med brensel til bålet. Fisket var så som så, men noen ørreter ble det. Største var kanskje 400 gram. Jarle mente selvsagt han hadde sett, og ikke minst hørt (vet ikke helt hvordan det er mulig) større fisk. Vi tror selvsagt på han. Det finnes vist harr her i tillegg til ørreten for den som har lyst på slikt. Det ble to overnattinger på øya, med mye bål, god middag og ikke minst med behagelige campingstoler. Dette var nytt for oss, og ga absolutt mersmak. Høgdepunktet på turen ble andre kvelden når vi tok en lang padletur nedover vannet, og fikk med oss en nydelig solnedgang. Det var faktisk veldig flott her på Lesjaskogsvatnet. Om vi lukket ørene og blokket ut lyden fra toget som passerer noen hundre meter fra vannet, var det nesten som vi var tilbake på Enare. Kanskje litt overdrevent det, men liten tvil om at Lesakogsvatnet er verdt å besøke om du ønsker en lett tur med kano. Vi skal helt sikkert tilbake. Kanoen ble montert hjemme denne gangen. Det ga mersmak. Starks avgang. Så var vi i gang. Kathrine tar seg av fiskingen. Ikke så værst dette. Dårlig navigering? Endelig på tur med Allak-teltet igjen. Grei utsikt dette. Campingferie. Bålet, Kathrine og den kommende borger. Skikkelig kokekaffe er aldri feil. Det kviles. Hurra! En fisk! Mot nye mål. Kveldsstemning. Idyll 1. Idyll 2. Takk for turen. Se hele artikkelen
    9 poeng
  2. Lang kjøring og kort tur. Når en er pensjonist og nesten 70, bør en holde seg hjemme – i gyngestolen muligens. I hvert fall ikke springe opp og ned i heia som en springball. Likevel…. Selv med mange dager på tur i forrige uke, lokket heia. Med et aldeles vidunderlig vær – til å være i slutten av september. Hjemme var det ikke så bra – overskyet og bare 13-14 grader på morgenen. Bestyrerinne ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg, alene på en tirsdag. Jeg nevnte Tumevatn. Det er helsikes langt å kjøre – omtrent 120 kilometer, men bare 1 ½ time å gå - en vei. Det betyr omtrent like mye kjøring som gåing, men skal jeg få se hytta ved Taumevatn i år må det til. Oppover mot heia, lurte jeg på om det ikke ville være bedre med en tur litt nærmere. Stick to plan – var svaret. Jeg er blant de heldige som kan komme meg gjennom bommen i Flatstøldalen. 8-9 kilometer spasertur på asfalt, er ikke det jeg ser for meg. Nå viste det seg at bommen sto oppe, både på vei inn og på vei ut. Det var ikke nødvendig å fomle med nøkkel og hengelåsen. Ved bommen var det tre turgåere som holdt på å pakke sekker. Jeg stoppet og spurte om de skulle innover. De skulle til Taumevatn og ville gjerne sitte på inn til stien. Jeg skulle jo samme veien, så det var bare å stable sekker og folk i bilen og kjøre på. Inne i Flatstøldalen var det ikke direkte sommer, jeg dro på langbukse – noe jeg skulle angre en god del av dagen. Det er antakelig ikke mange dagene i året det er så tørt som denne gangen innover mot Taumevatn. Første gang jeg gikk innover, til den gamle hytta, var det en del gamle sviller i de verste sorpehullene. Nå ligger det en mengde lemmer og planker i tillegg. Og noen har brukt mange timer på å legge stein til rette enkelte plasser.Et stykke innover, gikk jeg på et par. De var ute på ettersanking av sau, men skulle også overnatte på hytta. Da jeg kom, satt de og kikket på en fugl opp i et tre. En haukugle, ble jeg fortalt. Nå hadde jeg sett en slik på Blåfjellenden for et par år siden, og i kikkert lignet den veldig på fuglen fra den gag. Jeg mener det var en haukugle – igjen. Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte mot hytta og de gikk for å se etter sau. Det ble en kort pause på hytta, før jeg tok fatt på tilbakeveien. Det ble varmt - i bakkene i le for den vesle trekken, ble det varmt, og da jeg kom ned til bilene viste termometeret 17 grader. Det var kjekt å være i heia denne dagen. Fargene var fine, været var flott. En høstdag av de sjeldne. Det var bra jeg tok ut. Les hele artikkelen
    4 poeng
  3. I hvert fall 2 turer... Det er det som nå gjenstår før hele dusinet med turer over vidden er gjennomført 2016 - tok tur nr 10 i dag (med banejuks i begge ender ). Da jeg kom til Rundemanen, måtte jeg prøve å fange det spesielle lyset. Tett skylag som forsvant ute ved horisonten, og dis i luften. Her er Askøybrua: Og her er et tjern - helt til venstre stikker toppen på Løvstakken så vidt opp som en slags linselus
    4 poeng
  4. Vi hadde Berner i mange år da unga var små. En svær kar som het Zico. I dag har datteren min tatt over som hundeeier med to Huskyer Her er bildet av Fenris og My sammen med Trym, barnebarnet.
    4 poeng
  5. Er i Zermatt og dagens tur gikk til Schönbielhütte på ca. 2695 moh. Hytta ligger tvers overfor Matterhorns mindre kjente "bakside", eller nordvest om du vil (bilde #2). Turen var på ca 20 km, ca 1000 høydemeter opp og det samme ned. Kanskje min favoritt-tur i Zermatt
    4 poeng
  6. Det er sant som du sier @qwer993, en topphatt og ekstra tverrstang vil øke vekten med mellom 150-200 gram og det vil være en ekstra ting å sette opp i reisinga av teltet. Jeg må vurdere hva jeg skal gjøre. Jeg likte hvordan duken strammet seg opp og mest trolig kan teltet motstå vind bedre med den tverrstangen. Silnylon blir litt slapp når det blir vått så ekstra stanga kan hjelpe på det også. Får veie for og imot. @josteink: sjølve formen på teltduken er blitt til gjennom å prøve ut forskjellige buer og vinkler i Adobe Illustrator for så å lage minimodeller skjært ut i papir. Etter en del forsøk stemte det såpass bra at jeg laget en fullskala mal av papplater som blei utgangspunktet for testversjonen, den er ikke endret på så beregningene stemte bra. Jeg såg teltet ditt @Johan2000 når jeg hadde begynt å tenke på å lage et selv, så tror det inspirerte meg til å begynne på mitt eget:) Har du brukt det teltet mye på tur? funker hjemmelaget telt i den virkelige verden eller bør vi overlate det til de som kan det?:) Nå er første delene av teltet klipt ut og sydd sammen. Så kan kanskje dele noen erfaringer med å jobbe med silnylon: Hadde problemer med å finne noe å merke silnylonen med som ikke forsvant, etter å ha prøvd diverse tusjer endte jeg opp med å bruke et såpestykke. Dette fungerte supert og det blir en tydelig strek som en kan følge når det skjæres ut. Til å skjære i nylonen har jeg kjøpt en rotary cutter og en kuttematte. Dette ser ut som et pizzahjul som er veldig skarpt. Siden du slipper å holde stoffet som en ville gjort med saks så blir kuttingen veldig presis og rett. Jeg har brukt nåler for å feste stoffdelene sammen før sying, man skal unngå å lage mer hull i silnylonen enn man trenger, men for å få en fin søm så er i alle fall jeg avhengig av å ha et stoff som holder seg på plass. Får heller ty til seamsealer om sømmene ikke er helt tett. Bruker forresten bomull/polyestertråd, så håper dette skal hjelpe for å tette sømmene.
    3 poeng
  7. Hvis man ikkje har noke positivt å sei om ting skal ein vere still har eg lært...men av og til "må eg berre" før eg sprekk 🙀 Eg syns desse nymotens arkitektvidundera kan halde seg nede i sivilasjonen. Ja takk til hytter som kler fjellet!
    3 poeng
  8. Jeg har i lenger tid planlagt et større syprosjekt. Har til nå hatt mindre prosjekter som har resultert i fullt brukbart friluftsutstyr. Nå står telt-syprojekt for tur. Planen er et enmannstelt med innertelt. Det er to grunner til at det blir enmannstelt. 1: Det er noe jeg mangler og 2: Det kan være en overkommlig jobb siden størrelsen blir mindre. Selv om jeg er klar over at det vil ta tid om det skal bli bra. Siden det allerede finnes mange bra telt på markedet så er tanken å lage en hybrid av flere som har løsninger jeg ønsker. Slik jeg tenker nå vil det se ut som en kryssing av Hilleberg Akto og Vaude Power Lizard. Formen vil primert ligne Akto med sine rette endevegger med to 40 cm stenger i hver ende. Stangsystemet vil bli med klips og «lommer» for stenga i hver ende. Høyde i ytterteltet vil bli 110 cm. Jeg har hørt flere klage på luftemulighetene i Akto så jeg planlegger å lage lufteluker på hver side av stanga på teltets øverst punkt i tillegg til lufteluker i enden. Jeg tenker også å lage en topphatt som vil ligge over luftelukenen slik at de kan være åpne selv om det regner, den vil også dekke teltåpningen delvis. Om dette er en god løsning gjenstår å se, men tenker at teltet skal være fullt brukbart selv uten denne beskyttende topphatten. Jeg har laget en fullskala prototype av billig presenning for å se om målene stemmer og om det er en løsning jeg liker. Nå har tiden kommet for å starte syingen av the real thing. Har bestillt stoff fra Extremetextil. Ytterduken blir av rød silnylon 60 g/m med svarte detaljer på klipsfester og stanglommer. Hva vekten vil komme på etter det er ferdig er jeg ikke helt sikker på. Mye småting som skal på som trekker opp vekten, men holder jeg meg innenfor 1,8 -2 kilo med plugger og stang så vil alle gram under det være en bonus. Jeg prøver å spare vekt der jeg kan, men vil ha et telt som er funkjonelt og solid. Tar gjerne imot tips og triks fra andre som har gjort tilsvarende prosjekt. Og skal poste litt her på forumet etter hvert som prosjektet skrider frem. Legger ved noen bilder av prototypen og sketchup modelleringen som er gjort.
    2 poeng
  9. Eg dreg vel sjeldan i veg uten ein sånn liten ein i toalettveska 😙 (Ellers er ei øl veldig god også på tur 😇 )
    2 poeng
  10. En herlig tråd 😀 Her er mi turvenninne: Ally, en Cavalier King Charles Spaniel 😍
    2 poeng
  11. Hei! Eg må berre tipse om ein flott blogg eg følger sjølv om eg ikkje har små barn lengre 👍 http://turmedlillemannogmor.blogspot.co.uk/ Små og store turbeskrivelser med mykje gode bilder! 😄
    2 poeng
  12. Valpebilder burde ikke vært lov. Jeg får hull i tenna av så søte ting 😍
    2 poeng
  13. Jeg hentet min første hund på lørdag, en 8uker gammel Norsk Buhund som heter Ailo Håper på mange fine turer sammen
    2 poeng
  14. Ryggen min liker ikke tunge ryggsekker, men det finnes løsninger. På tur med vogn fra NordicCab langs skogsstier funker udmerket. Trekker vogna selv, med hundene som drahjelp. Oppi ligger ryggsekken, så kan jeg legge igjen vogna et sted om jeg velger å ta en avstikker bort fra stiene. Her er morgenstemningen fra i morges. Natta ble tilbragt under en 3.5x3.5 tarp fra Dovrefjell, og hengekøye fra Ticket to The Moon. Bamse underlag og en dunpose. Myggen var ikke der, så det ble ei herlig natt. (Ikke veldig bra bilde da jeg kun hadde med meg mobiltelefonen.)
    2 poeng
  15. Var en tur opp i lendet på leting etter rypa nå i helga. Lite fangst men fin tur ble det uansett. Les mer HER En liten stemningsrapport:
    2 poeng
  16. Hadde sett på Skarfjellet (1790m) lenge, men det var da jeg satte meg mer inn i detaljene rundt pinakklene Kjerringi, Jutulgubben samt eggen ut mot Snøskar med Trollporten at jeg bestemte meg på at jeg måtte ta turen opp dit nå i år. Da Yr meldte stor sol og 22c så seint i september som nå var det ikke tvil, det måtte bli Skarfjellet. Bru over elva Gresjo nede i dalen Innerdalestårnet Startet turen fra Dalen, inngangen til Innerdalen. Gikk stien opp mot Virumsetra, men skrudde til øst rett før setra. Her fant jeg en gammel sti som gikk oppover mot ura, men denne var i ferd med å gro igjen. Det er flere renner fra pinakklene og ned mot Virumsetra, men jeg satset på å gå opp på ryggen og opp til pinakklene fra nord. Da jeg kom opp i ura gikk jeg inn i mange nylige ras i flere områder. Alle rasene hadde gått i år og i fjor så det er tydelig at det er mye bevegelse i hele ura (150-200m nederst til øverst, 50-70m bredde). Det største raset hadde gått i nedkant av området som beveger seg, der ei blokk på ett par hundre tonn eller mer hadde falt ut fra ett stup. De nederste pinakklene Morgenutsikt mot Vinnufjellene Kjerringi Nedre Ura opp mot Kjerringi ble svært grov, og det tar litt mer tid å bevege seg i slik teig. I dette pinakkelfeltet ligger det tre større pinakkler på 15-60pf, samt flere mindre pinakkler på 5-10pf. Hadde ikke lest meg noe særlig opp i detaljene rundt klatringa her, bortsett fra at Jutulgubben er populær blandt klatrere. Jeg kom meg opp på en enkel pinakkel rett under Nedre Kjerringi og fant ut at Nedre Kjerringi er delt i to. Var det mulig å komme seg opp via denne sprekka? Fra østsiden var det få tak inne i sprekka, men på motsatt side var det enklere å komme seg opp. Det vanskeligste partiet var de tre første metrene, med små fingertak og litt lengre avstand mellom to hyller å plassere beina på. Videre opp var det breie hyller før jeg kunne bruke renna 3-4m opp til toppen. De fleste vil nok bruke sikring her da ett fall vil være en særdeles nedtur med den ura som ligger under. Kjerringi Nedre, med Vinnufjellene til vesntre og Innerdalsvatna til høyre. Klatrerute opp Kjerringi Nedre. Kjerringi Øvre Fortsatte opp til Kjerringi Øvre. Den var langt enklere å bestige enn Nedre, med lett klyving opp fra sør. Nå hadde klokka plutselig løpt, hadde brukt 2 timer fra jeg nådde den nederste pinakklen, da det skal klyves, klatres, snappes, spises, drikkes, og fotograferes fra alle vinkler! Gikk rundt Jutulgubben også, ett veldig tøft tårn, men den her kjempen krever utstyr, evt. en enda mer uansvarlig fyr enn meg som tørr å gå den usikra! 50m høye Jutulgubben sett fra Kjerringi Øvre Gubben og Kjerringi Fra Jutulgubben gikk jeg opp til en varde øverst i ura. Herfra gikk det en godt vardet sti rundt Skarfjellet ett stykke på vestsiden før den snudde øst og opp mot toppen. Endel løs ur videre opp og kom opp til stupene på nordsiden hvor det sto to flotte varder. Tok en lang pause her, og mens jeg pauset kom det to damer opp som gjorde pausen enda lengre! Vi gikk sammen videre opp til selve topppunktet lengre mot sør. En lite imponerende varde på toppen, men utsikten er storslagent i alle retninger. Nordstupet på Skarfjellet Tåga (1840m) og Store Trolla (1850m) sett fra Skarfjellet Tilbake på Skarfjellet sett fra eggen mot Nordre Trolla. Mens damene gikk ned samme vei som opp fortsatte jeg utover mot Trollporten. Klokka hadde passert 18, så jeg hadde ikke mange timene med lys igjen. Eggen bort til Trollporten var svært så lettgått og fin. Ved Trollporten ble det litt lett klyving ned på vestsiden, for å komme inn i selve porten. Jeg fortsatte over litt kuppert egg-terreng med flere små skar som måtte omgåes før jeg var nede i Snøskar, det laveste punktet mellom Nordre Trolla og Skarfjellet. Fra Snøskar fulgte jeg ei veldig løs renne ned mot Grasdalen. Var en nesten gjengrodd sti nede i dalen, så jeg mistet stien flere ganger før stien ble mer tydelig fra Grønmyra og videre ned til Virumsetra. Var tilbake til bilen kvart på ni, trekvarter etter solnedgangen. Trollporten Store Trolla og Nordre Trolla (høyre) Sola går ned over Vinnufjellet Sporstein! Elva Gresjo med Nebba (1583m) i bakgrunnen.
    2 poeng
  17. Nei, du vet, sminkebord, dameveske, bind, en 10-12 par sko, siste nummer av KK, krumkakejern, sånne ting vi damer må ha med på tur.
    2 poeng
  18. Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
    1 poeng
  19. Takk for tips. Den siden av Blefjell ligger i Tinn, så får forsøke å komme i kontakt med noen på vei oppover. Etter noe nærmere søk ser det ut som det muligens går an å kjøpe fiskekort på Eriksbu.
    1 poeng
  20. Da er det bare å bruke fantasien, hvis du ikke får mer spesifikke tips her. Jeg er ikke så opptatt av fiskekort, men heller jaktkort og treningskort for jakthund. Men samme problemstilling, når en ikke finner eier, eller forening, eller salgssteder via vanlige metoder. Da sjekker jeg opp både campingplasser (eierene), bensinstasjoner og lokale jakt og fiskeforeninger i området, fjellstuer, m.m. og ringer dem, for å få tips. Har fått mange jaktkort på den måten også fiskekort. Selv vinterstid, når vanlige campingplasser er stengt, har jeg fått enten gode tips, eller jaktkort i bygdene. Også steder der de ikke har campingplass, men leier ut få rom er benyttet. Så sett i gang og søk e-post, eller telefon nummer.
    1 poeng
  21. Han, Kennel Vaalebjønn er jo et av alternativene mine sia det er ok avstand fra Drammen 😊 Har jo hatt to Buhunder før bla og sia jeg har en Sweizerstøver nå drar omtrent beina av meg om han får ferten av dyr i bratt lende så tenker jeg Buhund som nr.2. Ikke for det; de kan jo trekke litt de også og nok til å miste balansen i steinura 😁 Mulig det passer meg best mht gryn at de får valp til våren, men får se 😊
    1 poeng
  22. Jeg kjøpte den hos Sverre Ims i Horten, altså Vaalebjønn. Han har drevet med oppdrett i 35år, all skryt til han! Det virker som jeg har fått ett veldig godt utgangspunkt Tror muligens han skal ha ett nytt kull til vinteren/våren. Er bare å kjøre på
    1 poeng
  23. Denne klossen passar ikkje inn i svabergnaturen i det heile tatt. Ikkje eingong om tanken er at det skal vera i kontrast til omgjevnadene. Skjemmande inngrep som er synleg på altfor stort område. Kva med å sprenge ut ein liten hellar for dei som må finne ly.
    1 poeng
  24. http://www.ebay.com/itm/161776724125?_trksid=p2057872.m2749.l2649&ssPageName=STRK%3AMEBIDX%3AIT Noen forbehold: 1. Flasken er en del større enn det jeg tenkte meg 2. Den har en egenvekt på hele 37 gram (relativt høyt) 3. Jeg er usikker på om "sprutetuten" egentlig er tett, og om den egentlig er formålstjenlig (hadde kanskje foretrukket to skukorker) Ellers -- som beskrevet, rask levering...
    1 poeng
  25. Joda kjør på! 💕😍 Og Buhund da gitt 😍 Har så lyst på en jeg også.. @aamodt Hvor kjøpte du nurket? Altså hvilken oppdretter?
    1 poeng
  26. Jeg har ingen erfaring med ull boxere, men må si meg enig med Trango. Jeg jobber innen tekstil, og det er sånn at noen nupper på alt, noen på noe, og noen på ingenting. Selv nupper jeg på ulljakker hvor det er ull blandet med annet, men ikke på ullundertøy i ren ull. Ser at Aclima sin er i ren ull- så da vil du kanskje nuppe på ren ull, uansett merke.
    1 poeng
  27. Hei, Jeg hadde en fantastisk tur og tok alle toppene som var planlagt. Sendte fruen oversikt over turene jeg skulle på sånn tilfelle hun ikke hørte fra meg. Den første dagen så tok jeg en annen retur enn planlagt, angrer på dette da jeg ikke hadde informert noen om denne returen og hvis det skulle skjedd uhell så kunne det blitt vanskelig å finne meg. Så lærdom tatt, alltid informer de som venter hjemme om planlagt rute og mulig andre utveier, hold deg til planen. Svært dårlig mobildekning i fjellet og vurderer om jeg skal investere i en InReach dersom det blir mange soloturer. Det er vel ikke bare jeg som hører fjellet roper vil jeg tro, neste tur blir i høstferien
    1 poeng
  28. Jeg har ett par Icebreaker anatomica boxere som jeg er meget fornøyd med. Veldig myk og glatt marino ull. http://eu.icebreaker.com/en/mens-underwear/-anatomica-boxers/103029.html?dwvar_103029_color=403
    1 poeng
  29. Når det gjelder temaet nupping så er det veldig individuelt. Kvaliteten har selvfølgelig en del å si. Fra mine år i tekstilbransjen lærte jeg at nupping også sterkt påvirkes av kjemiske stoffer i hud og svette. Enkelte har ikke problemer med nupping, mens andre nesten kan få en sydvest til å nuppe. At noen opplever at et plagg nupper mens en annen ikke gjør det er helt normalt.
    1 poeng
  30. Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.
    1 poeng
  31. Fint følge på søndagsturen. Alt i løpet av lørdagen, etter en titt på værmeldingen, ble det klart at bestyrerinnen ville på tur. Forslaget om å ta en runde på høgjæren, ble fort erstattet av en tur til Vådlandsnuten. Vår eldste sønn – på 40… ville gjerne også være med. Det er kjekt med fint følge på søndagsturen. Og følget blir ikke finere enn bestyrerinne og sønn. Vår sønn trener, og så ivrig er han at han hadde en tur på treningsstudio før turen. Opp før 7 og en time trening, før søndagsturen. La oss si det slik, han hadde ikke problemer med tempoet. Og siden jeg gikk først, hadde ikke jeg heller problemer med det, men det gikk ikke alt for fort. Mange dager på tur, og gårsdagens hurtige tilbaketog fra Blåfjellenden, satt i beina. Det var flott vær. Ikke en sky på himmelen, og slik ble det hele dagen. Med andre ord en nesten perfekt dag for søndagstur. Temperaturen var likevel noen grader lavere enn det hadde vært de siste dagene. Det var ikke så kaldt at jeg måte bruke langbukse. Kortbukse holdt godt. Og jeg brukte bare kortarmet ullbluse. Det finnes år der jeg omtrent ikke har på kortbukse på tur. I år, og spesielt den siste tiden har vi omtrent bare hatt godvær. På parkeringsplassen var det likevel en kald trekk. Både bestyrerinnen og arvingen hev på seg en jakke. Den kom fort av rett oppe i bakken. Det var biler på parkeringsplassen likevel så vi omtrent ikke en kjeft før vi kom helt opp mot toppen. Der var det en del folk. Jeg hadde skumle planer om å ta ned Rolighetsdalen og videre til Maribakken, men bestyrerinnen ment det fikk holde med en tur opp og ned samme vei. Det var jeg glad for i de siste bakkene ned mot bilen…. Det var likevel tydelig høst. Fargene er brunrøde og mørke. Bjørka er omtrent bar øverst. Og på toppen var det mulig å se til havs. For meg virker det som om høstlufta er klar i hvert fall mye klarere enn på andre årstider. Det ble kaldt på toppen 802 moh. Vi måtte ned noen bakker for å finne en lun plass i sola. Det er kjekt å ha med vår sønn på tur. Vi har mange felles interesser og også felles yrke. Det blir til at vi snakker om ting som opptar oss begge. Som alltid er det også greit å ha med bestyrerinnen. Hun er så pass vant med det å gå på tur at det meget sjeldent oppstår situasjoner som kan være vanskelige. Egentlig er jeg mer «pyse» enn bestyrerinne. Jeg liker meg for eksempel ikke på eksponerte plasser. Der går hun uten å bry seg. Vi traff folk som var på vei oppover. Noen som sprang… Imponerende kondisjon. Og en mann, som var kjent – av bestyrerinnen, jobbkollega. En mann på tur alene, men to jenter på solotur. Jentene er på gang, og på hyttene er det mer jenter enn gutter. De siste bakkene nedover mot parkeringsplassen er ikke bratte, men tar litt tid. Jeg kunne kjenne på knærene at jeg hadde gått mye. Jeg var glad for endelig å være nede ved bilen. Les hele artikkelen
    1 poeng
  32. Forrige helgs lørdagstur er kommet i bloggen, nå tror jeg jammen sprelle meg at jeg er ajour. Hvis ikke har ett eller annet gått helt i glemmeboka, da var det kanskje ikke verdt å skrive så mye om uansett… Får vi tro. Sist helg planla jeg egentlig å shine hus og slike kjedelige ting, men så våknet jeg til blå himmel! Det var bare å røske med seg utstyret og komme seg av gårde på tur. Rakk ikke få med noen, så den ble solo på yttersida, men i det været var ikke det noe problem. Det er bare deilig når det blir så flott, bølgebrus og helt alene i verden, nesten. Man tror i hvert fall det. Hele turen i bloggen her.
    1 poeng
  33. Vel hjemme igjen etter en fantastisk tur. Børsteinen på fredag, også vi med medbrakt kokk. Entrecôte med potetsalat. potetsalaten ble laget på stedet uten all den hvite gugga som alltid følger med den du kjøper i butikken. Det ble et fantastisk måltid. Vi hadde ingen bevilling så vi trakk for gardinene og skjenket det vi måtte ønske. Lørdag gikk vi til Sandvatn. Ca. 7 timer pauser inklusive. Her ble det skiver av lammelår på ratatouille. Vi klarte ikke å spise opp alt så vi spanderte restene på to amerikanske ungdommer som var veldig overrasket over den norske gjestfriheten de hadde møtt i den norske fjellheimen. Det ble etter hvert så mye folk og unger på Sandvatn, minstemann var sikkert ikke mer enn 6 - 8 måneder gammel, og da alle skulle legge seg, skulder ved skulder, så bakket jeg ut. Jeg tok en madrass og la meg ute på terrassen. Stjerneklart og fullmåne. Det vår litt gøy å sitte ved frokosten å høre på klagingen over varme rom og snorking mens jeg hadde ligget under stjernene og hatt en fortreffelig natt. Søndag ble det retur til Lortabu, med en avstikker innom Mohidleren. En fantastisk helg med et vær det ikke har vert maken til, i september, her hos oss på over 30 år.
    1 poeng
  34. Hauktjern er enkelt. Vil være en del klatrere der, men det piffer bare opp utsikten.
    1 poeng
  35. Ettermiddagskaffe, nybakt eplekake og funn av min sterkt etterlengtete glorie i dag på Kolsåstoppen. Sikkert tur nr 7436 på den toppen for min del, men det er det eneste stedet med litt utsikt i nærområde. Fjellabstinenser må vite. Gikk en runde rundt nordre og søndre Kolsås.
    1 poeng
  36. Labber rundt i Nore, blir ikke lei denne plassen.
    1 poeng
  37. Kratos, Staffordshire bull terrier, 2 år. Bilde tatt i Børgefjell i august.
    1 poeng
  38. Enig i at chairkit er helt sjef, men som Kimmern sier, du har montert det bak frem på de siste bildene
    1 poeng
  39. Helt enig i at trekket er verdt hver krone, men jeg er ganske sikker på at du bruker det litt feil. Hvertfall på det nederste bildet ditt:) Stengene skal være på baksiden av trekket og ned på bakken når du sitter. Strammestroppene går da på utsiden av trekket og jeg vil tro du får enda bedre komfort;)
    1 poeng
  40. Her er våre 8 huskyer ute på trening. Da vi har gått til anskaffelse av en atv går treningene som en lek. Slutt på kranglete vogner og utallige turer med sykkel/sparkesykkel. Men det er mye artigere å kjøre slede om vinteren enn å humpe rundt på de gamle tømmerveiene i Pasvik.
    1 poeng
  41. Bjarne Heyerdahl Sætrang Alder: 46 år Yrke: Ungdomskolelærer – Akkurat i år hovedsakelig for niende klassetrinn, men også innom åttende og tiende. Følger gjerne trinnene. Faglærer Naturfag, Matte og valgfag friluftsliv. Sivilstand: Enslig – og trives med det. Nettsted: http://bjarnesturblogg.blogspot.no/ (Alle bilder i denne artikkelen er fra bloggen hans) Jeg hører på dialekten at du ikke er fra Haugesund... Nei altså, jeg er født i Bærum utenfor Oslo i 1970 og bodde der til 1978. Jeg var 8 år da jeg kom til Haugesund. Jeg har beholdt dialekten min og det er jeg på en måte litt stolt av. Min mor er fra Haugesund og far var Oslogutt. Jeg anser meg som Haugesunder. Alle skoleår har jeg på skole i Haugesund – unntatt første året. Hvordan er det å bo i Haugesund og drive så entusiastisk med friluftsliv? Er det noen motsetning i det? Når man tenker Haugesund så tenker man kyst og sild og båt og kanskje mindre på lange turer i skog og mark og fjell? Ja, ikke sant? Jeg har jo for mange år siden bodd andre steder også. I studietiden i Finnmark i et par år. Hadde meg et år i Lofoten. I Nord-Trøndelag i 2 år og noen år i Telemark. Men så er det det. Jeg er ikke så veldig opptatt av vinterfriluftsliv. Snø og ski har jeg liksom lagt litt bak meg. Følte at jeg fikk gjort nok av det i Finnmark når jeg bodde der. Gikk på folkehøyskolen i Alta og fikk mine snøhuleturer og teltturer vinterstid i minus 40 og har ikke savnet det så veldig for å si det mildt. Men på Haugalandet, som er den regionen jeg driver hverdagsfriluftslivet i for å si det sånn, er det mange fine områder – mange perler. I den mørke årstiden er det mest dagsturer på meg. Da er det mye man kan finne på på Haugalandet som ligger nært til både dette med sjøørretfiske, som jeg liker veldig godt og ørretfiske. Jeg prøver å komme meg til nærfjellene mine når været er bra. Det er en fem mils kjøretur inn til Etnefjellene for å komme opp i høyden over tregrensa. Det er overkommelig. Muligheten for allsidig friluftsliv på Haugalandet er veldig bra både med sjø og ferskvann. Skal kanskje skaffe meg kajakk etterhvert også. Du har jo hatt veldig mange fine turer som du har delt med leserne dine på bloggen. Når du ser tilbake på det friluftslivet du har hatt til nå. Hvilken tur vil du spesielt trekke frem som en tur du husker med spesiell glede? Godt spørsmål og kanskje litt vanskelig spørsmål. Jeg hadde jo den turen min opp til Nord-Norge i 2014 på Nordkalotten, hvor jeg liksom hadde planlagt flere turer og jeg klarte å gjennomføre 3 turer den sommeren. Det er kanskje Vätsärituren som gjorde mest inntrykk og satt mest i kroppen både psykisk og fysisk etterpå. Jeg tok meg veldig ut på den turen og var på en måte veldig alene i perioder. Det er et ganske øde område egentlig. Det var litt spesielt. Jeg hadde på en måte planlagt å være det, men en ting er å planlegge det, en annen ting er å befinne seg midt inn i det. Å kjenne på ensomheten. Hvor du føler deg veldig langt borte fra nærmeste vei og egentlig bare må stole på egen dømmekraft. Det var spesielt. Og kanskje særlig siden du sitter i en liten kano og må på en måte være veldig forberedt på hva som kan møte deg og ta alle mulige forbehold siden du er alene. Så den turen er den som jeg er veldig stolt over å ha gjort fordi jeg syns jeg planla den veldig godt. Og jeg gjennomførte en tur som jeg ikke har sett noen andre gjøre. Ikke den ruten jeg valgte i hvert fall. Det er jo et område som mange har vært i, og også padlet i. Den er jeg veldig fornøyd med. Kanskje neste sommer allederede drar jeg tilbake, men ikke samme runde. Kanskje jeg velger en annen rute. Er det mye forarbeid og planlegging før du legger avgårde? Ja, spesielt den 2014 var det mye logistikk, fordi jeg måtte planlegge flere turer etter hverandre og måtte ha bilen som base. Men samtidig måtte jeg ha litt rom for å improvisere og jeg måtte ha back up i bilen. Jeg var tross alt 250 mil hjemmefra. Jeg har noe nettverk på Nordkalotten som jeg kan ty til. Kjenner litt folk i Finnmark og sånn, men ville ikke binde meg til noen der. Hele vinteren gikk med til å planlegge for denne turen. Hadde en masse back-up turer som jeg hadde i skuffen hvis det var for mye snø og slike ting. Det gikk jo som planlagt men jeg var veldig sliten etter den turen, og jeg valgte å kjøre hjem. Jeg hadde tenkt meg på flere turer men de får vente. Du er jo en friluftsentusiast til fingerspissene har vi sett. Når og hvordan oppsto denne interessen? Familien min er ikke så veldig ivrig, men helt siden jeg var liten så har vi reist på hytta, familiehytta på Sørlandet og fisket osv. Vokste opp der og vært der hver sommer. Fisket fra svabergene eller med far i båten ved Lindesnes. Der fikk jeg interessen for fisking og for å være ute. Det var først etter at familien min flyttet til Haugesund, som guttunge, at jeg fikk interessen for ferskvannsfiske. Jeg hadde en kamerat som lærte meg det. Det ble mye ferskvannsfiske etter hvert. Etter hvert lærte jeg meg fluebinding i regi av Haugesund jeger - og fiskeforening. Tok kurs i fluebinding og bruk av fluestang i ungdomsårene og ble mer og mer fiskefrelst. Etter Videregående søkte jeg meg til folkehøyskole i Alta, på Øytun, og var der to år på Jakt og fiskelinja. Der kunne jeg aktivisere meg med friluftsliv på heltid, både jakt og fiske. Jeg har også drevet med småviltjakt etter at jeg var i Finnmark, men det har jeg nå lagt på hylla. Det er ikke så spennende å drive med det nå lenger. Det er mer trøblete å drive med dette i Sør-Norge enn nordpå. Lettere å drive med å fiske! Det virker som du får fisk hver tur? Jeg vet ikke. Har litt med hvor jeg drar. Kan også komme tomhendt hjem. Jeg vet jo hvor fisken er og man har jo sine favorittvann og jeg er ganske godt kjent på Haugalandet her. Når man har passert de 40 er det ikke fiskefangsten som er det aller aller viktigste. Kjekt å få fisk, men det er mange andre opplevelser og se og finne ute. Har funnet en masse sopp i høst og det syns jeg er veldig artig da. Og nå fant jeg sopp jeg aldri har sett før. Jeg trodde det var traktkantarell så viste seg det at det var gul trompetkantarell. Hadde spist den før jeg visste det. Den smakte kantarell og var ikke farlig sånn sett. Jeg er naturfaglig utdannet med økologi, biologi osv – så når jeg er på tur ute vet jeg navnene på mye. Det er mye som interesserer meg ute som jeg kanskje vet litt mer om enn den vanlige friluftsmann, ikke sant? Derfor har jeg kamera med. Lett tilgjengelig. Ser jeg noe som interesserer meg så prøver jeg å finne ut hva det er. Prøver å ha også slikt med i bloggen. Det er ikke bare fiske og det som er prioritert på bloggen. Prøver å få med meg litt mer rundt det jeg opplever ute. Vi snakker litt om løst og fast. Om Fjellforum, blogging og annet . Mye skryt av Fjellforum også og det tar vi med oss! Har hatt inntrykk av at kanoen er ditt hjerte nær. Den der allyen, hva er bakgrunnen for den interessen? Kjøpte den for noen år siden. Inspirert av Monsen etter den Canadaturen. Den ble ikke så mye brukt i sommer, men det er blitt noen småturer i høst. Det er også litt artigere å padle kano når man kan dra på lange turer. Det er ingen steder her i mitt disktrikt som man kan ta noe annet enn en dagstur, før man må snu og dra hjem igjen, hvis man ikke tar en overnatting da. Ikke noe sammenhengende større innsjø eller vassdrag akkurat her. Særlig når man kan padle litt villere områder enn her blir kanoturen mer spennende. Du har jo en veldig aktiv blogg, kan man trygt si. Når startet du med den? Ja. Den startet også litt sånn tilfeldig. En av årsakene var jo at det året jeg startet bloggen underviste jeg 10. klasse. Og det var noen av jentene i klassen som rosablogget. Det var liksom på den tiden at bloggingen startet opp. «Kan ikke du blogge også?» sa de. «Ja, hva skal jeg blogge om da?» «Jo. Du drar jo masse på tur og sånn.. kan jo blogge om det?» Egentlig var ikke det så dumt forslag. Jeg har alltid likt å skrive og ta bilder. Jeg har tidligere bidratt litt til Fjell og Vidde og Villmarksliv og fikk litt på trykk der. Leverte inn bilder til fotokonkurranser og Fotografi og fikk noen plasseringer, og tjente noen kroner på det i studietiden Blogg var en måte å få utløp for skrivelyst og få publisere bilder og vist frem bilder, og ikke bare sitte på det selv liksom. Veldig fin kanal, og så er man altså sin egen redaktør. Er det en motivasjon for å komme seg ut? Ja – når jeg startet bloggen var jeg i et skifte sivilstandmessig. Jeg var akkurat ferdig med et samboerskap som hadde krevd ganske mye og det hadde blitt lite tid til friluftsliv. Så det var også på en måte noe som hjalp å komme i gang med friluftslivet. Det hadde ligget litt brakk noen år under det samboerskapet. I den forbindelse så lette jeg etter informasjon om Etnefjellene lenger øst her – som jeg har blitt så veldig glad i, og jeg kunne ikke finne mye info om det på internett den gangen. Så tenkte jeg: «Når jeg har vært der så kan jeg i hvertfall legge det ut. Skape det jeg selv har savnet av informasjon». Og det har vært litt morsomt, det går nesten ikke en uke uten at jeg får henvendelser. Mange leser bloggen og spør om tips og råd. Bloggen har gitt meg et veldig kontaktnett. Jeg har mange kontakter rundt om i landet nå som gir meg rapporter om fiskevann. Når de vil ha tips av meg, ber jeg om en rapport tilbake når de har vært der. Så jeg får veldig mye informasjon tilbake. Det er veldig kjekt. Bloggen leses av mange her på Haugalandet også som skaper kontakter, og det er også morsomt. Vi skjønner at du er litt politisk engasjert. Hvis du hadde fått anledning til å holde en flammende tale fra Stortingets talerstol, hva skulle den talen handlet om? Den ville handlet om litt forskjellige ting. Det er naturvern, friluftsliv og dyrevelferd som er mine fanesaker. Det er viktig å ta vare på de områdene vi har igjen for ettertiden også. Syns du at det tradisjonelle friluftslivet har endret seg mye i de årene som du har drevet med det. Er det mer folk i fjellene? Ja, ser nok mer folk nå. Og tilretteleggingen har blitt mye større, og mer. Jeg er nok kanskje litt kritisk til organisasjonene som tilrettelegger litt mye. De burde holdt igjen for en del områder. Så jeg er litt kritisk til bl.a. Turistforeningen som er blitt veldig kommersiell. Men samtidig så gjør de også en veldig god jobb. Men man får et inntrykk av de tenker mer på penger enn på å ta vare på det vi har. Det er viktigere for dem å få folk på hyttene slik at de legger igjen penger, enn kanskje å ikke sette opp den hytta, eller merke den stien, for å bevare det som man ikke trenger å lede folk inn i. Jeg er likevel medlem og bruker hyttene og proviantlagere, men jeg er på litt kritisk til en del av det de gjør. På tampen, har du noen rasende gode og enkle fisketips å komme med? Vi har jo lest om folk som har gått i marka og fjellet i mange år uten å få en eneste ørretpinne. Hehe, det må jo nevnes at jeg stort sett er slukfisker. Men mange spør om jeg ikke fisker med flue også. Når alt ligger til rette for det så setter jeg sammen fluestanga som ofte er med på fisketur. Når det gjelder slukfiske er variasjon et stikkord som går igjen. Gjerne en liten sluk. Å snelle inn med variert hastighet er ofte et triks. Har ofte med meg ungdommer på fiske som ofte bare sveiver inn uten å få liv i sluken. Tror mange kan score litt på å gi sluken litt mer liv. Enten ved å variere hastigheten eller ved å vrikke stanga for å få liv i sluken. Noe jeg har nevnt mange ganger på bloggen min er å bytte ut den treble kroken med en enkelkrok. Det gjør også at sluken får en mye ledigere gange. Den drar ikke som et svært anker, så man kan vinne litt på det. Lettere krok og mindre rusk og rask på kroken. Setter man seg fast i bunn kommer man seg lettere løs også. Skrekkfarger! Det kan man teste når man ikke får på noe annet. Funker veldig godt i iskaldt vann. Når det er grumsete vann eller iskladt vann så tester jeg de slukene. Her i lavlandet blir det ofte grumsete vann på vårparten. Et siste tips kan også være å bruke helt svarte sluker. Jeg modifiserer sluker og maler de svarte. Tar litt glitter på, eller maler et øye på. Det var mange tips. Det er jo absolutt ingen fasit... Nei, det er ingen fasit, mulighet for variasjon er nok det viktigste tipset. Monsen brukte vel bare blanke sluker, men han varierer nok med fisketeknikken. Jeg har ofte et alt for tungt slukskrin med meg med alt for mange sluker. Jeg er også litt heldig og har sponsorer på bloggen, og det gir meg muligheten for å få tak i utstyr uten at det koster så veldig mye. Det har gjort at jeg får tilgang til en del godt utstyr og prøvd litt forskjellig. Det er kjekt at det har blitt sånn. Vi snakker om løst og fast på slutten. Jeg kan bare takke for praten, og så får vi håpe at vi råkast ved en anledning! Ha en riktig fin turhøst, Bjarne!
    1 poeng
  42. Ulven vår, en Irsk Ulvehund. Klumsete skapning, men snill og tålmodig med unga.
    1 poeng
  43. 1 poeng
  44. GODE NYHETER Siden jeg ikke hadde fått svar på mailen min, ringte jeg Fjellsport igjen nå og traff en veldig trivelig fyr som het Kristoffer, han leste mailen min og bekreftet at dette uten tvil var en reklamasjonssak. Som han sa, så lekker teltet. De har sendt meg et nytt allak som blir postet i dag sånn at jeg har det til turen på fredag. Når jeg får det skal jeg sende tilbake det gamle allak teltet, så tar de reklamasjonen med Hilleberg. Jeg tror jeg må ha snakket med en eller annen sommervikar på mandag som verken har fulgt opp på saken eller visst hvordan reklamasjoner fungerer, men jeg er iallfall superglad for å slippe å tilbringe ferien i et lånetelt. Ingen grunn til å slutte å handle på Fjellsport heller
    1 poeng
  45. Jeg vil så gjerne begynne å gå turer i fjellet i sommer, helt alene. jeg har begynt å "sanke" utstyr som jeg kan trenge avhengig av turene å den biten føler jeg meg egentlig ganske trygg på. MEN så tenker jeg på "alle de skumle mennene" jeg kan møte og min største frykt, bjørner jeg har ikke overnattet ute alene før, og vil prøve å finne en hund jeg kan låne på turen som en liten trygghet. hvor stor er sjangsen for å treffe noen skumle menn med skumle intensjoner? jeg tenker jo egentlig at de lager mye jobb for seg selv om de drar helt på fjellet for å finne ei jente alene i et telt, men tanken er jo der. Å andre frykten er jo om det skulle komme en diger elg å trampe ned hele teltet :'D er det noen som vil gi meg noen tips til å komme over denne frykten min? tenkte å starte pent med å overnatte kun en natt i starten for så å bygge det opp utover sommeren da målet er minst en uke alene på tur har sjekka SPOT gps greia, å abbonementet er på 99 € å det blir litt i meste laget for ei som ikke har suuupergod økonomi og vil bruke den kun på sommeren (er ikke noe vintermenneske). kommer ikke til å ha på telefonen noe mer en nødvendig + at jeg skal ta med nødladere sånn i tilfelle. men signalene er jo så som så. kopi av turrute som jeg kan gi til noen er vel en ide? avtale at om jeg ikke er nede innen da og da så må de begynne å tenke på om det kan ha skjedd noe hvis jeg ikke tar kontakt? huff så mange spørsmål. å flere kommer sikkert lurer faktisk på om jeg skal ta med meg teltet å overnatte et stykke fra ei venninne som bor med god tilgang på natur sånn at jeg kan kjenne på følelsen av å være alene hvertfall? hilsen en stakkars nybegynner :')
    1 poeng
  46. Har dere sett på maken? For en snik.... Han som er så fjellvant burde da ha lært seg at Exped'en ikke er hundeseng!?!
    1 poeng
  47. For en stund tilbake har jeg lest boka til Maria Grøntjernet "villmarksjenta". Veldig interessant lesing for meg som nybegynner også. Hun var 16 år på sin første alenetur og redd for mange ting. Faren hennes ble spurt en gang om han ikke er redd å la henne gå alene på fjelltur. Han svarte at han hadde vært mer redd for henne alene i byen. I fjor tok jeg bikkja og ryggsekken og gikk på min første tur. Det var i nærområde for å begynne med. Fantastisk opplevelse med en bratt læringskurve. Mestringsfølelsen var sterk og henger fortsatt i. Forresten, de eneste aggressive villdyrene vi møtte var en gjeng lemmen.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.