Vinnerliste

Endelig tilbake på Stranddalen. Det kom litt plutselig, både godværet og planen om en tur til Stranddalen. Stranddalen lokket med både komler og fint vær. Det var snakk om 27 grader og sol. Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde vært på denne hytta. Tidligere ble det at vi – bestyrerinnen var som oftest med – besøkte hytta en gang i året. En kjapp sjekk i arkivet vist at det faktisk var mange år siden – 2012… Så avgjort på tide med en ny tur. Men denne gangen alene. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen som er startstedet for turen. Øvre Moen er langt inne i heia. Veien fortsetter faktisk videre og ender omtrent midt inne på heia. Så langt inne at det omtrent er like langt fra Setesdalbygdene som Ryfylkebygdene. Årsaken til at veien i det hele tatt eksisterer er kraftutbyggingen, i dette tilfellet Blåsjø – et nytt «hav» på 1000 moh. Bra eller dårlig, det gjør det i hvert fall mulig å nå Stranddalen etter bare et par timers tur. Terrenget her ved Strandalsvannet, er temmelig annerledes enn det jeg vanligvis går i. Her er det fyllitt som dominerer. Den eroderer raskere, og inneholder mer kalk enn granitt og gneis, som jeg er vant med. Det er derfor mer skarpe kanter og mer blomster og vekster. Ved stranddale finnes en av Norges spesielle og litt uvanlige planter – Bergjunkeren, (Saxifraga Paniculata) et litt mer beskjedent, men mer sjeldent søskenbarn av Bergfruen. Planten vokser bare et par hundre meter fra hytta – fredet, heia er plantevernområde, og den er enkel å finne. Turen starter med en drøy bakke opp. Både bratt og lang. Det står et par høyspentmaster og skjemmer ut, men de står også slik til at de blir et mål. Det passer med en liten pause ved masten. Siden selve hytta ligger på andre siden av vannet i forhold til Øvre Moen, kommer den til syne lenge før du er i nærheten. Det er både opp og ned og over myrer og bekker, før hytta nås. På vei innover mot hytta, gikk jeg på en kar. En svenske på vei fra Lindesnes til øverst i Norge - NPL. Med telt og greier - 20 kilo. Nå er vel Stranddalen en del ute av lei i forhold til den vanlige ruta, men karen ville til bygds for å proviantere. Det blir en god omvei. Denne gangen var jeg ikke alene. Det satt tre karer utenfor. Alle på alder med meg eller eldre, med andre ord pensjonister. Alle fire – meg inkludert, var på alenetur med Stranddalen og komler som mål. Det viste seg, nesten selvsagt, at det også var kjentfolk. Alle var medlem av Turistforeningen, og hadde deltatt på dugnader og liknende. Og hvor vi hadde møtt. Det ble selvsagt en del drøs rundt erfaringer både med hei og folk. Det ble en hyggelig stund i sola, mens vi ventet på middagen. Stranddalen er betjent. Her blir maten tilberedt for en, det er ikke nødvendig å tenke på å bære omtrent noe som helst – litt klær, og det som trengs på turen inn. Komlene er verdensberømt i Rogaland. Her kommer det en god del folk på dagstur bare for å spise komler. Vi forsynte oss grovt i matfatene. Etter middag ble det igjen en tur ute i sola, før vi flyttet inn og fortsatte drøsen. Tiden gikk fort i godt selskap. Frokosten ble også en god opplevelse. Det er kjekt å spise frokost i godt selskap. Det ble rolig snakk om hei og folk. For egen del tok jeg en tur bort i lia og sjekket Bergjunkeren, Jeg fant planten, men dessverre med visne blomster og lite imponerende. Tilbaketuren gikk jeg sammen med en av karene. Vi fikk en grei og hyggelig tur tilbake til bilen. Det kom litt regn, som på ingen måte var meldt på YR. Det ødela selvsagt ikke turen, men gjorde at jeg for egen del tok det litt forsiktig ned bakken. En fin tur i midten av september. Les hele artikkelen

Tok ut en feriedag i dag. Startet bilen kl 0600 i morges, retning Tindevegen og Ringsdalen. Kom fram sånn at jeg kunne starte mot Dyrhaugryggen kl 1100, i disig men fint vær. Etter tre kvarter passerte jeg varden som markerte platået som kalles Øvre Dyrhaug, en flott plass, fant jeg ut (hadde egentlig tenkt å dra dit etter jobb i går og overnatte, men værgudene nektet å ta ordre fra yrs symbolvarsling - så da værradar og webkamera viste regn og tåke, kansellerte jeg ute-overnattingen i siste liten). Dette er visstnok et obligatorisk foto når du er på Øvre Dyrhaug, her tror jeg vi ser Ringstind, Austabottentindane og Soleibottentindane, samt deres tvillinger: Etter to og en halv time med svetting, kom jeg til "postkassen" på toppen av ryggen, der utsikten andre veien viste Skagastølstindane i all sin prakt: Våget meg et stykke bortover eggen, men droppet å ta Store Dyrhaugstind, det fikk holde med "Nordre", derfra er det nesten ikke mulig å se "postkassevarden" i starten på eggen i dette tilbakeblikket: Kom meg ned igjen sånn at jeg startet returen mot Bergen kl 1700 og rakk da å være hjemme i passende tid. Er veldig godt fornøyd med å ha fått min totusenmetertopp nr 2

Jeg trykker liker fordi jeg misliker. Naturtap er fullstendig uinteressant for moderne mennesker. Vi har mer enn nok med formueskatt, muslimer og feil størrelse på de indre kjønnsleppene.

Det er ikke ofte sjansen byr seg for å ta en tur alene, og dermed må man også bruke tiden godt. Desverre hadde jeg knapt to dager til disposisjon, og det var mye jeg hadde lyst til å se. Planen var å gå inn i Dividalen fra Frihetsli, deretter vestover gjennom Anjavassdalen før jeg igjen beveget meg nordover og gjennom Langdalen. En tur på snaue 80 kilometer. Rett før klokken ti startet turen fra Frihetsli innover Dividalen. Fra Frihetsli gikk turen innover langs stien opp mot Anjavasshytta. Her passeres skiltet som markerer grensen for nasjonalparken. Stien opp er naturens svar på motorvei, men jeg møtte ingen på vei opp. Forøvrig holdt jeg på å miste helsa flere ganger den første halvtimen pågrunn av glatte stein og røtter. Kanskje også uoppmerksomhet. Etter å ha passert Anjavasshytta og broen som krysser Divielva beveget jeg meg innover Anjavassdalen. Her er inngangen til dalen, og starten på turen. Videre innover dalen strekker Anjavasselva seg utover. Det er en merket sti i Anjavassdalen opp til Vuomahytta. Den er godt tilrettelagt og godt merket. Den "nye" stien virker å gå noe nærmere elva. Mye rein i området krever båndbruk. Første pause, og lunsj, ble tatt i området nord for Blåfjellet. Teltet ble slått opp som le for vind og vær. I god tro ble føttene luftet (litt). Etter stien forsvant sørover not Vuomahytta, fortsatte jeg mot nordvest og videre innover dalen og treffer etterhvert på Anjavatnet. Jeg valgte å gå sør for vannet, i håp om at høyfjellsterrenget skulle bli enklere å forsere. Det er godt med stier eller dyretråkk innover som var mulig å følge, men det er kupert og delvis myrlendt nærme vannet. Været var trist, med regn og noe vind, men solen gløttet frem inn i dalen. Flere elvekrysninger måtte til, her fra Mattajohka (hvis jeg ikke tar helt feil). Relativt lite vannføring, så det var mulig å komme noenlunde tørrskodd over. Målet for dagen var Sandelvatnet helt sør i Langdalen. Ettersom jeg relativt våt grunnet regn, myrdrag, elver og undervekster og vinden etterhvert tok seg opp valgte jeg å legge meg rett øst for Beagasanoalgi. Sliten, kald og lett hypoterm etter drøye ni timer med marsj var det ikke mye som skulle til før jeg sluknet i posen. Rundt midnatt begynte det å snø, og jeg våknet til hvite fjelltopper dagen etter. Teltet strategisk plassert i nærheten av elva Leaddojohka og i et lite søkk, ettersom vinden tok seg opp mot liten kuling. I bakgrunnen skimtes Bangfjellet. Jeg startet å gå rundt syv, klar for dagens etappe. Første etappen inn i Langdalen, her Sandelvvatnet som var gårsdagens turmål (det tok meg 15 min, men det var ikke så viktig kvelden før). I motsetning til gårsdagen, ble regnbuksa tatt på før start. Viderei innover Langdalen fulgte jeg Sandelvvatnet langs vestsiden, i håp om å unngå all bekkekryssingen. I forhold til gårdsdagens kuperte, myrlendte, vierkratterske tur, var den småkuperte og gresskledte Langdalen en lek. Her er Langdalselva, legg merke til at vannet magisk har snudd og renner nordover. Helt nord i Langdalen, åpner dalbunnen seg. Nordøstover, sør for Ruten, treffer man skoggrensa og en lokal skiløype/sti. Det er helt greit, for det var relativt tett vegetert nedover. Stien følger elva nedover. Jeg fulgte stien med unntak av de gangene den forsvant for meg. Her er Langdalselva/Beineelva med Ruten i bakgrunnen. Herfra er stien stort sett tydelig å enkel å følge. Kun sjarmøretappen igjen. Til tross for at jeg kun hadde to dager til rådighet, fikk jeg sett både Anjavassdalen og Langdalen. Omtrent 15 timer med effektiv gåing (9+6) og en distanse bakelagt på drøye 70 kilometer var målet nådd.

Jeg sitter på 2017 katalogen og kan bekrefte at Reinsfjell 3 kommer som trek, pro og superlight. Himalaya superlight som er nevnt ovenfor må vi vente ett år ekstra på.

Denne uka har jeg tre kvelder på rad besøkt klassene mine på SLT-leir i Sveio. Sjøl fikk jeg ikke bli med egentlig!

Nei. Som JanRH skriver over her holde de veldig lenge. Og det du må gjøre er å sentrere dem en gang i blant. Gjort på to min ellers er det minst like lett å bytte klosser som på felgbrems. Eneste er å være sikker på at du har kjøpt rett type. bremseeffekten er enorm i forhold til felgbrems og den fungerer under alle forhold. Jeg sykler også etter det har blitt litt kuldegrader og da er felgbrems livsfarlig

For min del rekker nesten aldri syklene å bli gamle nok før de blir stjålet.. Har man ei god stålramme kan denne holde bortimot evig, og det er bare å bytte alle deler. Det er vel liten tvil om at det lønner seg om man kan mekke selv, og om sykkelen i utgangspunktet er av høy kvalitet. På min hybrid (med stiv gaffel, XT/Deore, skivebrems) så kommer krank, kassett, kjede og bremseklosser på under tusenlappen.. Har man en aluminiumsramme, så svekkes denne etter hvert, så om den begynner å bli en del år og har fått kjørt seg hardt, så ville jeg kviet meg for å sette i gang med full utskifting. Har selv knekt to rammer (slitasjebrudd i stanga mellom setet og kranken). Til det med skivebremser: Jeg går aldri tilbake til felgbrems. Stoppkraften med skivebrems er fenomenal, uansett om det er snø, is, slaps, skitt eller tørt vær. Man må skifte sikkert 4-5 felgbremseklosser for hvert skifte av skivebremseklosser. Jeg sykler til jobb her i Oslo hver dag hele året, og det går mer enn et år mellom hvert skifte av bremseklosser. Ingen vedlikehold mellom disse skiftene.

Følger opp med nytt fra utlandet da (samme studien som over): Globalt er uberørt areal tilsvarende 2xAlaska er blitt utsatt for menneskelig aktivitet siden 1993, ila 100 år kan all verdens villmark være borte. https://www.theguardian.com/environment/2016/sep/08/humans-have-destroyed-a-tenth-of-earths-wilderness-in-25-years-study

Vasker man sykkel ofte og smører kjede holder delene veldig lenge er min erfaring. Jeg har vel klart å få ut over 1000 mil på mine kjeder de to siste gangene. Og da er det årlige vedlikehold budsjettet veldig lavt. Etter jeg har fått sykler med skivebrems holder hjul evig ser det ut som, sålenge de er av bra kvalitet(deore/xt nav)

Hei! Fjellduken er bra -- for all del. Mange har brukt den i mange år, og det er vel ikke så mye å klage på, når alt kommer til alt. Men(!), den veier over et halvt tonn kilo, og koster helt latterlig mye; kr 1 250,-. Som alternativ, kan du se på 3F UL Gears poncho: 15 denier silnylon, potte tett, like stor som fjellduken, veier langt under halvparten (<200 g) og koster... 176 kroner levert på ditt lokale postkontor. I tillegg har den skikkelige tie-outs for bruk som tarp og kommer i kledelige nødfarger. Funker som regnponcho, teltunderlag, nødbivy, og le for vind og regn i pauser. Jeg elsker det. Sa jeg at den kostet 176 kroner? Og at den veier under 200 gram? Og er helt fantastisk? Ikke tenk på det en gang. Bare løp og kjøp. Kjøp to, kjøp fem.

Dette er mye teknikk og lite styrke som skal til for å få det til. Problemet for de fleste er å få kanoen opp på skuldrene. Her er en humorisisk snutt som forklarer hvordan det gjøres. Etter det er det bare å legge den ene ripa innpå takstativet og dytte kanoen inn på takstativet.

Hello! Jeg har tenkt å gå hele PCT i 2018. Noen som vurderer det samme, deler av den eller hele?

Hei! jeg skal på seiltur til sommeren, og i den forbindelse er planen å tilbringe 1 måned langs Grønlands vestkyst. Vi skal seile til Nuuk for så å jobbe oss nedover til sydspissen. Jeg lurer i den forbindelse på om det er noen som har vært på tur her før og har noen tips? Planen er å bruke båten som base da den alltid vil ha et "seilteam" ombord, så vi kan bli plukket opp og sluppet av på forskjellige steder. Tenker turene vil være alt fra fra 1-5 dager om gangen. Av utstyr kommer vi til å ha med: fiskeutstyr "vanlig turutstyr" breutstyr klatreutstyr (naturlig) Så utifra disse "begrensningen" tas alle tips imot med stor takk, enten det er luftige egger, eller fine fiksevann.

Her har du vekt og mål @Aron123

Jeg sykler hele året og spesielt vinterstid er det viktig å vaske sykkelen. Her vest er det ikke så mye snø og is, men mange bilister ser ut til å tro at de kjører tryggere med piggdekk på bar asfalt, selv om det ikke er glatt, når kalenderen viser vinter. Dette resulterer i at når jeg sykler så blir sykkelen grå av asfaltstøv og vann. Dette er et veldig effektivt slipemiddel som sliter veldig på kjede og tannhjul, og har du felgbrems så ryker også felgene ganske fort. Derfor har det blitt rutine å spyle sykkelen grundig etter hver sykkeltur. Selv i den varme årstiden, hvis det er regn eller sølete føre, så blir sykkelen spylt med rent vann etter hver tur.

@barre, takk for det! Du har helt rett når det kommer til DNTs hytter (det er noen hytter som tilhører Statskog eller lokallag i tillegg). Hvorvidt du blir alene på hytta er en annen sak!

Kassett 180kr, kjede 120kr, krank 280kr, kranklager 170, hjulsett 2x500kr (felgbrems) //1750kr (bikeshop) bremseklosser biltema- 30kr Da har man forlenget levetiden på sykkelen mye. Kommer self. an på hva klags sykkel, men dette er et overslag for min.

@Kjell Iver På Rostahytta og Dividalshytta er det stort sett alltid folk når jeg går forbi. Men flere hytter, så plass er det nok. Nå i starten av småviljakta er det også noen jegere som benytter hyttene. Er bare et par timer å gå til Rostahytta og Dividalshytta, så i helgene er det en del som er der på korte turer. Dærtahytta er anbefalt. Lengre å gå, fine hytter med god plass. Ikke så mye folk. Voumma kan være mye besøkt, kanskje mest av isfiskere på våren, og muligens også noen rypejegere nå på høsten. Statskogkoiene ved Moskan og Rostavannet er nok fulle nå i jakta. Men de fleste benytter telt i området, og siden hyttene ligger litt kjedelig til (min mening) er telt anbefalt. Du må bare ta turen. Men sjekk værmeldingen om du tenker nå i høst. Snøen har allerede vært langt nede i fjellene, så ikke umulig å våkne opp til skiføre nå snart. Og ser jeg deg inne i fjellet så spanderer jeg en kopp kaffe

Hvorfor dra på tur til et sted bare pga et tips? Sjekk @Isak Knutsen og hans innlegg: Topptur og fisking i Fyresdal! Han kan også vise til resultater.

Irreversibelt naturtap forsetter. Næringsutvikling bygget på ideen om evig vekst er hovedutfordringen. Mange synes naturtapet er ille, men vi synes alle det er greit med litt mer av alt. "Verre er det at tapet vedvarer de siste 20 åra, og det ser også ut til å øke" http://www.dagbladet.no/nyheter/i-sor-norge-er-nesten-all-villmark-helt-borte/62709471

Utsikt mot Les Drus / Aiguille Verte fra Signal Forbes (le Montenvers) i de franske alpene. Fantastisk landskap og fantastisk vær (skjønt litt for varmt!). Jeg tror imidlertid godværet er brukt opp nå.

En forskjell på Fisher og Åsnes nå det gjelder fellene er at Fisher ikke har metallfeste foran. På Åsnes så kan det i enkelte tilfeller bremse litt, det gjelder mest på hardt underlag, men da bremser hele fellen mer også. Det kan forøvrig hende at Fisher fellen slites der kommer gjennom skien, men akkurat det må isåfall noen som har erfaring med Fisher sitt system svare på. Når det gjelder selve fellene så har Åsnes feller i enten Mohair eller Syntetisk (Nylon), de har litt forskjellige egenskaper. Mohar har bedre glid på tørt føre, men de trekker vann, så syntet er best på vått føre. Mohair er vesentlig mindre slitesterk enn Syntet, går du en hel dag på panzerføre med mohair feller, kan du fint greie å slite de ut på en litt lang dagstur.. På tørt føre sliter du ikke mye på de, så mohair holder egentlig lenge om du bare lar være å bruke de på panzer. Fisher har momix, som er en blanding, ideelt sett skal det gi gode kombinasjonsegenskaper, men det vil nok være enkelte tilfeller der en ren mohar/syntet fungerer bedre. Fellene finnes i forskjellige bredder, det er ikke alltid en trenger maksimalt grep, så ofte kan en smalere felle gi tilstrekkelig feste uten å bremse for mye. Selv bruker jeg 45mm mohair og 35 syntetisk selv på ski som er brede nok til 60mm. Selv om jeg har 60mm har jeg aldri brukt de, nå har jeg riktignok ikke gått med pulk. Forskjellen i materiale og egenskaper gjør at de nevnte 35 og 45mm har omtrent lik feste og glid. Lager du egne spor kan du ofte kun bruke feller, men i lett terreng kan tradisjonell smurning gi vestentlig bedre glid. Jeg limer fellene rett oppå blå extra uten å fjerne smurningen fordi den ikke setter seg nevneverdig i limet, men mykere vokser enn det, er jeg mer forsiktig med og skraper det derfor av først. Hvilke bindinger du velger er også avgjørende for hvilke egenskaper du får, det er nesten like viktig som skiene. Med BC sparer du noen raskt noen 100g pr fot fordi både bindingen og støvlene blir lettere. Selve gåbevegelsen blir også lettere siden støvlen har tilsvarende pinne foran som en langrennsbinding. Så et BC system sparer deg for en god del kraftbruk på turene. MEN støvelen som benyttes i en BC binding har veldig mye mer å si for totalegenskapene enn man skulle tro. Støvelen bør være så stiv som mulig og spesielt vridnigsstivheten er viktig. For myke støvler gir ustablil skikontroll i form av tupper som "hekter" under ploging, og ved traversering i skrått terreng blir slitsomt fordi det er vanskelig å få skiene på kant. Det kommer rett og slett av at en uønsket vridning i støvelen gjør at du mister kraft ned mot skiene, kraften forsvinner rett pg slett når støvelen vrir seg. Går du for BC velg BC magnum, det er litt forskjell i bredden på anleggsplaten mot skoen. I 95% av tilfellene utgjør ikke dette merkbar forskjell, men på de resterende 5% der du merker forskjell, er det ganske greit. Jeg har to par identiske fjellskipar, det ene har Magnum og det andre har Manuell, kommer til å bytte så jeg får Magnum på begge. Det er spesielt på traversering i bratt og hardt terreng du trenger forskjellen. Er føret såpass hardt at stålkantene nesten ikke lager merke i skaren, trenger du all den kraften du kan få for å holde skien på kant så du ikke mister kontrollen ufrivillig. Det er i utgangspunktet omtrent lik pris på begge variantene, så det er ingen grunn til å velge noe annet. Uansett må du styre unna den 3dje varianten som er BC Auto. Andre bindingsalternativ er 75mm, i prinsippet betyr det Voile 3pin Cable, eller med 10mm oppbygningsplater som da heter 3pin Traverse. Oppbygningsplater gir deg litt bedre kantgrep og du merker ikke forskjell på med/uten når du går. Noen setter på Rottefella 10mm plater, de passer men har en dårligere plastkvalitet. Mine Rottefella plater sprakk i filler, det kommer garantert ikke de originale Voile platene til å gjøre. Plater gir deg også anledning til å bruke hælløftere, det er en fordel i bratte oppoverbakker. Voile har 2 nivåer, jeg ville droppet den som peker forover og heller satset på den laveste bakover. Den foroverrettede (når den er parkert) kan ise/samle snø som bygger seg opp på hælklossen på litt fuktig føre, og det er ganske irriterende.. Kabelen som følger med Voile bindingen brukes i utforkjøringer da den stiver opp en god del og gir motstand når du løfter hælen i Telemarksvinger, sistnevnte motstand gjør den dårliger å gå med enn uten. 75mm er et tyngre bindingssystem, bindingen er tyngre og støvlene har mer "såle", så de blir også tyngre. Siden du bøyer sålen når du går, vil også det kreve mer krefter totalt sett. Ski er nevnt, jeg henger meg på forslagene om Åsnes Nansen/ Fisher E99 eller Åsnes Ingstad/ Fisher E109. Nansen skal være mer lettkjørt enn Ingstad, men det skal uansett ha en god del trening til for å kjøre bra, og ikke minst guts for å våge å prøve. Kjører du bra, kjører du også bra på hva som helst. Selv har jeg Ingstad, de er fenomenale å lage egne spor med, og flyter godt, så du kan gå med fint driv selv uten spor. De er kjørbare, men no guts, no glory her også. Har Voile 3pin Traverse på de. Støvlene er Crispi Svartisen, de er de mest komfortable støvlene jeg har vært borti. Kan ha en anelse myk såle, og dette kan ha litt innvirkning på kjøreegenskapene, men jeg kan ikke si at jeg egentlig har merket det nevneverdig. Men siden sålen bøyes under gange, kan litt mykere såle gi litt mer lettgåtthet. Jeg har også Amundsen, de er smalere, men mer spenn gjør de vestentlig bedre på lange og flate turer, fordi de ikke bremser så mye med feller. Er føret hardt, sliter de heller ikke så mye på smurningen. De har mindre innsving og er litt vanskelige å svinge, men langt fra umulige selv med BC. BC gjør de ekstra lettgått og fullt mulig å gå "inspirert langrenn" med. Har også Crispi Svartisen i BC, de har god og stiv såle. Skulle tro at samme støvel gav identisk comfort selv om det er forskjellig såle på de. Men 75mm varianten er faktisk hakket bedre, men de har også merkbart høyere vekt. Crispi Stetind kan også være et godt alternativ i BC fordi de har god stivhet. Jeg strammer forøvrig kun plastspennene på Svartisen støvlene i utforkjøringene, ellers har jeg de kun løst festet så de ikke faller av. Jeg er 180 høy, bruker 205 i langrennski. Har 201 i Amundsen og 190 i Ingstad, så jeg har gått ned i lengde på de bredere skiene for å få de mer håndterbare, de er likevel gode gangmessig. Men Ingstad skiene kunne ikke vært mye kortere uten at de ville føltes "fyrstilkaktig" å gå med. Så du bør prøve å tenke gjennom hvilke egenskaper du aller helst ønsker og velge det. Men tenk også på hvilke egenskaper du kan være foruten. Som mye annet så vil aldri en enkelt ting passe best til absolutt alt. Kompromisser altså, og budsjett. Er ikke nedkjøring det aller viktigste velg BC Magnum og kanskje Svartisen, de kan være myke under gange og stives opp i nedkjøringene. Ingstad flyter bedre og er raskere enn Nansen å gå med, men Nansen svinger bedre. Kjøper du gode nok støvler kan du fint gå for BC på disse skiene. Videoen i linken gir et innblikk i skiegenskaper på forskjellige modeller. http://www.fftv.no/tag/valg av ski Håper du ble mer klok enn forvirret..

Enkelt frem til postkassa om ikke annet derfra er det flere topper bortover. Her står jeg på en liten topp etter postkassa og tar bilde av den neste toppen hvor to er på vei opp. Jeg stoppa der og angrer bittert på det. Siste bilde er på kanten mot Skagadølsbreen og tatt opp mot Dyrhaugsryggen.

Hmmmm... Ser ut som det er trøblete å melde været i området der på onsdag og torsdag - nå tirsdag kveld sier yr at "Dyrhaug, øvre" bare har en time rundt solnedgang onsdag med fare for regn, ellers blir lettskyet eller bengt fram sol Det kan jeg like! Men så sier storm at neida, på "Dyrhaug, øvre" blir det overskyet himmel med jevnt småregn fra onsdag ettermiddag til langt utpå natt til torsdag . De er heldigvis enige om at det blir sommersoveposetemperaturer og en fin torsdag etterhvert. Jeg er såpass godværsvandrer at storms varsel er på kanten - blir det mer enn det, blir det "lynstunt-tur" i stedet. I tillegg vil enda mer regn også kunne gi våte glatte flater i klyvingen, noe jeg gjerne vil unngå. Pakker uansett det meste jeg vil trenge for overnattingstur i kveld, og gjør meg klar til avreise på direkten fra jobb i morgen ettermiddag - så får værvarselet utpå dagen være førende for endelig beslutning. He, he - alt er relativt, tenker jeg . Jeg vet nok ikke før jeg står ved "postkassa" om jeg våger meg videre... Jeg har altså vokst opp i en kommune med høyeste fjelltopp på 173 moh. På den annen side har det jo blitt noe lett klyving rundt omkring i godt voksen alder, så det kan hende at det ser akkurat passende spennende ut når jeg skuer ut over eggen mot "stortinden" - men jeg har ikke tenkt å pushe meg selv inn i "angstland".

Dugnadstur til Melands Grønahei. Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur. Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske. For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta. Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse. Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp, kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur. Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei. Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland. En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti. Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng. Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper. Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne… Vi rotet oss vekk. Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der. Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var. Å gå til stølen tok bare tid. Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet… Jeg sjekket ikke hvor vi skulle. Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten. Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning. Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra… Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien… Og noen bratte lier som måtte forseres. Vi kom – velberget – ned. Les hele artikkelen

Ble en tur fra Oslo til Jotunheimen til Oslo igjen på søndag. Var litt sånn testprosjekt for å se om det går ann og ta en dagstur dit. Det ble en lang dag sånn sett men det fungerte. Eneste blir nå kjøreturen hjem som nok til tider kan bli vanskelig. Rart med det, en blir litt trøtt når en slår seg ned etter noen timer i fjellet. Turen gikk til rasletind, egentlig en enkel topp å gå til, men samtidig syns jeg ikke utsikten var av de beste (dvs. jeg kunne se langt for all del, men den var ikke så spektakulær blir vel mest riktig å si), men for all del det var en fin tur som kunne skimte med sol, regn, sludd og snø. Når det så var kuling så kunne den snøen piske litt og 😉. Det lå et fint melisdryss over alle fjell på 2000 meter og opp.

Siden det melder drittvær ute (foreløpig stille før eventuell storm) så har jeg postet del 2 av turen til Anda fyr i strålende vær for få uker siden. Sånn til trøst, antagelig. Det ligger i hvert fall HER i bloggen for de som vil se. Fisk ble det også – på sitt vis.

Flott søndagstur på Vigdarvatnet i Sveio i dag, men noen store fiskefangster kan ikke rapporteres denne gang.

Ser jeg har glemt å oppdatere med bursdagspadlingen sist torsdag. Den ligger HER i bloggen.

Kort helgetur på Skrim med Tintin Fredag 9. September hadde jeg tatt meg fri for å dra på tur alene. Bare Tintin og jeg på en skikkelig kosetur. Eneste plan var å gå noen kilometer for å komme litt bort fra det meste trafikerte området. Utrolig deilig å kunne reise ut fredags morgen og komme frem midt på dagen i stedet for å etablere leir i mørket. Jeg reiste opp til parkeringen på Omholt og rundt halv elleve var jeg i gang. Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen! Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen!

Topptur og fisking i Fyresdal Etter en travel uke på skolen er det alltid godt å komme seg til fjells! Denne helgen gikk turen til et av Fyresdals høyeste fjellpartier. Les rapporten her! Du kan også leste andre rapporter fra samme området her!

Jag brukar inte skriva inlägg i forumet här men läser gärna och mycket, framförallt för att få mer information om mina resmål. Nu har jag varit en månad i Finnmark för att skriva en vandringsguide om E1 mellan Kautokeino och Nordkapp. Här är några tanker och funderingar om Finnmark och min resa En månad på Finnmarksvidda

Har brukt Exped Synmat UL 7 M i 4 år nå og er stort sett meget fornøyd. Kan oppleves som litt glatt, spesielt hvis du blir liggende i litt helning, men det har ikke vært et problem. Jeg har den første typen som jeg har måttet blåse opp selv, fulgte ikke med sånn pose for å blåse opp. Dette har medført en del kondens inne i underlaget, men har ikke opplevd det som et problem. Har sovet komfortabelt på det stort sett hele tiden, men for meg blir det for kaldt når temperatur siger under 5 grader. Jeg fryser også lett. Nå etter 4 års bruk har underlaget startet og delaminere mellom pølsene og er snart ubrukelig. Derfor får det ikke topp score hos meg for jeg synes et slikt underlag burde holdt litt lengre. Har vært veldig forsiktig med det og aldri hatt skade. Kan også opplyse at Exped sin UL serie kun har 2 års reklamasjon, mens resten av produktene har 5 år. Har fått opplyst at de nyeste UL underlagene skal være forbedret i forbindelse med delaminasjon. Jeg kommer nok ganske sikkert til å investere i et nytt til neste år.

Jeg kan anbefale å ta første vinterovernatting i hagen. Da er det kort vei inn om det skulle bli for kaldt☺️

Jeg vet det finnes ett system for dette som passer til Thule lastholdere. Det selges hos kayak og kano spesialister. Men tror det koster noen kroner. Min løsning har vært ett gammelt ullteppe . Jeg danderer det over biltaket bak lastholderne på Focusen min, og så løfter jeg baugen på kanoen eller kayaken oppå biltaket slik at baugen er oppå bakerste lastholder. Så går jeg bak kayaken og løfter opp der og sleider den inn på lastholderne. Ullteppet beskytter lakken på biltaket der kayaken får kontakt . Jeg har klart dette i flere år nå selv om jeg jo ikke er noen kraftplugg akkurat . Kayaken veier rundt 25 kilo og Ally kanoen under 20 kg.

Bruker en isboks 1,5l. Veier 72gram. Er såpass dyp at du ikke trenger håndtak men likevel kan ha et godt grep. I tillegg fungerer lokket som en flat tallerken dersom du ikke har bruk for mer, og dersom du skal lage havregrynsgrøt kan du lokke igjen for å hindre varmetap.

«Vi møtes ved Irggasjavri på tirsdag», var den ikke fullt så detaljerte avtalen Anders og jeg ble enige om på SMS. For å være sikker på at vi ikke rotet det til ble vi enige om at den som kom først fant en fin teltplass på vestsiden. Dermed så det ut til å bli et nytt turmøte med sunnmøringene Anders og Kathrine. Denne gangen i mitt eget nærområde: Øvre Dividal nasjonalpark. 1400 kilometer til turstart Vi hadde egentlig tenkt å få til et møte i Tromsfjellene tidligere på sommeren, men da det enda ikke var isfrie vann 1. juli ble det ikke noe av turen. Mens Anders og Kathrine fortsatte med sitt tureventyr på Nordkalotten tilbrakte jeg ferien på Nord-Vestlandet. Nå var det blitt fredag 1. august, og det var tid for å pakke sammen etter en lang og herlig tursommer i heimfjella. Etter å ha feiret bursdagen min på lørdag pakket jeg bilen på søndagen. Litt utpå dagen var jeg klar for å reise nordover og avslutte ferien med noen dager på fjellet. Kjøreturen nordover var så begivenhetsfattig som bare en kjøretur langs E6 kan være. Stopp for å fylle kaffe for hver Statoilstasjon, en matbit i Steinkjer, skogbrann ved Snåsa, 3 timer i baksetet på Saltfjellet, frokost i Fauske og 25 timer senere var jeg fremme i Bardufoss og kunne pakke ut. En liten time senere hadde jeg pakket ut av bilen, pakket om sekken, skiftet til turklær og var klar for tur. Før jeg gikk ut døra sjekket jeg værmeldingen. Det var varslet tordenbyger senere på ettermiddagen, og det samme gjaldt dagen etter. Lite lysten på å starte turen i øsende regnvær og våte klær bestemte jeg meg for å ta med et ekstra sett regnklær og tørt skift tilgjengelig i bilen, og stoppe ved Veslevatnet mens jeg ventet på at Tordenbygen skulle passere. Omtrent samtidig med at kilometertelleren på bilen passerte 1400 kilometer siden jeg startet dagen før traff de første regndråpene frontruten. Snart regnet det jevnt, og tordenskrall kunne høres i det fjerne. Det klarner opp ved Veslevatnet Fin plass med utedo Etter en halvtime ved Veslevatnet begynte det å klarne opp. Snart var himmelen igjen blå, så jeg gikk tilbake til bilen for å skifte til tørre klær før jeg kjørte inn til Frihetsli for å starte den egentlige turen. Det begynte å bli kveld da jeg kom frem til Frihetsli. Planen var derfor å starte med å gå inn til Ole Nergård bua for en god og lang nats søvn før jeg fortsatte innover dalen i retning Irggasjavri. Ole Nergård bua viste seg å være en trivelig liten koie nede ved elvekanten. 2 sengeplasser, et lite bord, en vedovn, vedstabel utenfor, utedo, og ikke så veldig mye mer. Jeg tente raskt opp på bålplassen utenfor og satte over middagen. Mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig pakket jeg ut liggeunderlaget og soveposen. Da viste det seg raskt at mitt trofaste Thermarest underlag hadde fått nok et hull. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Gå aldri ut døra uten duct tape. Noen biter med tape senere var underlaget tett som nytt, og etter en middagsbit sovnet jeg som en stein. Ole Nergård bua er en åpen Statskog koie Enkel og trivelig standard for en god nats søvn. Gå aldri ut døra uten duct tape Thunderbolts and lightning, very very frightening Neste morgen gikk jeg videre forbi Dividalshytta og Havgahytta for å komme frem til avtalt sted ved Irggasjavri. Terrenget var lettgått, og med unntak av et par små vad gikk det fort sørover. Etter hvert som jeg kom til myrene etter Havgahytta begynte det også å bli tett mellom multene. Mens jeg beitet meg over den ene flotte multemyra etter den andre begynte det å buldre i sør. Jeg kunne se veggen med tunge grå skyer komme mot meg, og satte opp farten. Det fristet lite å have midt i en heftig tordenbyge ute på myrene, så jeg småløp i retning Guomojavrrit mens jeg tenkte «telt, kaffe». Fremme ved det største av Guomojavrrit kjente jeg temperaturen synke og vinden komme. Uten et sekund å miste slengte jeg fra meg sekken og fant frem teltet. De første dråpene landet akkurat i det jeg satte ned de siste pluggene, og før jeg fikk fylt kjelen og krøpet i sikkerhet pøste det ned. Smådryppende fyrte jeg opp primusen og kokte kaffe mens en strofe fra Queen gikk på repeat i bakhodet: «Thunderbolts and lightning, very very frightening». Å sitte alene i et lite telt midt på fjellet mens det tordner og lyner utenfor er ikke en drømme situasjon for å si det slik. Med kaffekoppen som trøst krøp jeg sammen midt i teltet og håpet det snart var over. Dividalshytta Multefangst etter Havgahytta. Det tykner til i sør. Jeg rekker akkurat frem til Guomojavrrit før himmelen åpner seg. En blir liten i et telt midt i en tordenbyge. Jeg lar teltet tørke en halv time etter tordenbygen. Turmøte ved Irggasjavri Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Lettet over å igjen se blå himmel lot jeg telt og utstyr tørke en halvtime før jeg pakket sammen og gikk videre. Ikke lenge etter passerte jeg Moarsejavri, og så vakringer etter grov fisk ute på vannet. «Her var det fint, flotte teltplasser, stor fisk, hit skal jeg tilbake», noterte jeg i bakhodet, og prøvde et par kast før jeg fortsatte. Fremme ved Irggasjavri gikk jeg langs vestsiden for å se om jeg så det røde teltet til Anders og Kathrine. På kartet la jeg merke til et område som viste åpent og tørt terreng, så jeg regnet med at de hadde funnet veien dit. Jeg ble likevel gående langs vannkanten, og prøvde noen resultatløse kast underveis. Rett etter dagens siste vad var jeg fremme ved området som på kartet så ut som et fint sted å sette opp teltet. Det viste seg at Anders og Kathrine hadde tenkt likt, og fra skogkanten så jeg et rødt Hilleberg Allak nede ved vannet. Ikke før hadde jeg fått øye på teltet, så dukket hodet til Anders ut lufteventilen. Det ble et hyggelig gjensyn med turfolket jeg hilste på i Femundsmarka i fjor. Anders og Kathrine kunne fortelle at de akkurat hadde kommet frem til plassen og slått opp teltet før tordenbygen traff de. Jeg kokte opp litt vann til kaffe, og så ble vi sittende og prate om turen så langt, og turene tidligere på sommeren. Omsider fikk jeg satt opp teltet, og vi prøvde fisket i Irggasjavri. Etter noen små ørreter som knapt greide å gape over sluken gikk vi i stedet over til å lete etter tørr ved. Snart hadde vi fyrt opp et lite bål med sur bjørkeved, og ble sittende lenge ut over sommernatta og snakke om turer og friluftsliv. Å høre Anders og Kathrine fortelle om tureventyret de hadde hatt på Nordkalotten ved et bål langt inne på fjellet var en opplevelse. Moarsejavri I Moarsejavri vaker det grov fisk. Omsider får jeg øye på teltet til Anders og Kathrine. Turmøte ved Irggasjavri. Kveldsstemning og gode historier ved bålet. Storrøya i helvetesvatnet Før vi tok kveld ble vi enige om å gå opp til Doarrojavri neste dag. Jeg hadde lyst til å ta turen innom et par småvann på veien, så vi tok ut et område å møtes. Avtalen var at den som kom først fant et greit sted for teltet. Neste morgen pakket jeg dermed sammen teltet etter et par kaffekopper og startet på turen til Doarrojavri. Underveis stoppet jeg ved de to småvannene jeg hadde sett på kartet for å fiske litt. Begge vannene var langgrunne, så etter å ha satt meg fast i bunnen et utall ganger spiste jeg lunsj og gikk videre til Doarrojavri. Fremme ved vannet fant jeg raskt et greit sted å sette opp teltet, og prøvde noen kast med stanga. Det tok ikke mange kastene før den første røya satt fast på kroken. En flott røye på 3-400 gram. Ikke lenge etter kom også Anders og Kathrine ruslende innover dalen. Jeg viste de teltplassen, og etter en god og lang kaffepause tok Anders og jeg oss en fisketur. Kathrine ble igjen for å slappe av med en god bok på lesebrettet. Etter å ha fisket oss innover til innoset hadde også Anders fått en røye på 3-400 gram. Lei av å trampe rundt i våt myr, og kaste i et langgrunt vann kikket vi på kartet. Vi så et lite vann som lå litt lenger inn, og helt inntil en bratt fjellside. «Der må det være dypt», sa Anders. Navnet, Helvetjavri, eller Helvetesvatnet på norsk, gjorde også sitt til at vi raskt bestemte oss for å gå opp til vannet. Oppe ved Helvetjavri steg optimismen raskt da vi så den bratte fjellsiden i bakkant, og smeltevannsbekkene som stupte ned fra snøflekkene oppe i Kistefjell. Å dømme etter den bratte fjellsiden og skredura på sidene mistenkte vi at det var isfiskere som hadde satt navn til vannet. Der ville jeg ikke våget meg ut på isen for å si det på den måten. Det gikk ikke mange minuttene før Anders satte ny personlig røye rekord. En Røya som knapt var like lang som sluken. Mindre fisk er det ikke mulig å få på kroken. Selv om størrelse ikke var stor, gjorde synet av fisk til at optimismen steg et lite hakk. Det var i det minste ikke fisketomt. Helvetesvannet skuffet ikke. Der ute i dypet svømte det rundt et beist av en røye. Den røya er noe av det råeste jeg har kjent på en fiskestang, og det endte med at fisken sleit av sena og stakk av sluken i munnviken som en gulltann i et hånlig glis. Jeg skal ikke gjenta hele historien. Den har jeg fortalt før, så den kan leses i denne artikkelen: «Noe som lignet på en røye». morgen ved Irggasjavri. Anders er fornøyd med en fin steikfisk. Fiskerekorder må behørig dokumenteres, også når det er snakk om ny minsterekord. Strålende blid og fornøyd med nok en stekfisk. Helvetjavri Røya som stakk av med sluken Kveldsmat i teltet. Den lange hjemveien Neste morgen takket jeg Anders og Kathrine for et par trivelige dager sammen på tur, og startet på turen hjem. Tanken var å gå over til Galgojavri, og Anjavatnet før jeg avsluttet turen. Høyrefoten var imidlertid ikke enig, så da jeg kom til Galgojavri fant jeg frem kartet for å vurdere turen videre. Korteste rute ned til parkeringen var 12 kilometer. Ned til Anjavatnet var det litt kortere, så jeg kunne gå dit, og så 14-16 kilometer neste dag tilbake til bilen. Det verket i hele foten, og jeg greide ikke å gå langt før det var tid for pause. Det kjentes rett og slett ut som om alle bein i høyrefoten var forstuet. Jeg bestemte meg for å satse på den korteste veien tilbake til bilen, og heller bruke 2 dager på de 12 kilometerne om nødvendig. Det ble en lang tur. Jeg gikk til det gjorde for vondt å gå, plasserte sekken på bakken og la meg på ryggen med beina på sekken i 5-10 minutter. I starten greide jeg et par kilometer for hver pause, før det ble kortere og kortere etapper. Etter 12 kilometer på 12 timer var det seint på kvelden før jeg var tilbake ved bilen. Galgojavri En hoven og ikke direkte behagelig fot å gå på. Det ble mange pauser på hjemturen. Anjavassbrua og snart nede. Herfra brukte jeg «bare» 4-5 timer til parkeringen. Etterord Til tross for litt ubehag i foten den siste dagen er turen nok et godt turminne fra Øvre Dividal nasjonalpark. Det er alltid hyggelig å treffe turglade folk på fjellet, og røya som fortsatt svømmer rundt der inne i fjellet… Senere har ortopeden forklart at problemet med foten skyltes et utslitt stortåledd (artrose), og hevelse på grunn av arret etter operasjonen på lilletåleddet. Når jeg gikk så lange etapper i myke sko ble beinene i stortåleddet presset sammen, slik at det kjentes ut som om hele foten var forstuet. Løsningen til ortopeden for å fortsette å gå på lange turer var enkel. Stive såler slik at det ikke blir for mye bøy i leddet og tilpassede såler. Med noe stivere såler ble det mange turer senere på sommeren og ut over høsten. Korte dagsturer på 20-30 kilometer er ikke noe problem, så nå gjenstår det bare å teste om foten holder lengre turer i sko med stivere såle. Anders og Kathrine har også skrevet en historie fra sin tur i Øvre Dividal nasjonalpark på bloggen. Den er absolutt verdt å lese. Vis hele artikkelen