Vinnerliste

Jeg har vært elendig til å legge ut turrapporter men begynner å bli så gammel at jeg kanskje må skrive noe ned for å huske hva jeg har drevet med. Så her er turrapport nr.1 på Fjellforum. Det er litt mange ord, sleivete språk og til tider nesten litt useriøst, så dere får lese på eget ansvar. Jeg skulle en uke på tur i juli men hadde overhodet ikke rukket å forberede meg. Tenkte både på Finse-Haukeliseter og Rondane på langs, men dårlige værmeldinger og mangel på forberedelse gjorde at jeg dreiet over på andre alternativer. På en tur Romeriksåsen på langs for et par år siden hadde jeg lagt merke til skilting med Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg hadde jo ikke tid til å gjennomføre hele, men tenkte at jeg kunne ta en etappe i hvert fall. Det var meldt knallvær på Østlandet også, så da var det greit å gå ut av døra og starte på Grønland. Hvorfor det ble Rondanestien og ikke Jotunheimstien aner jeg ikke, men de holdt jo følge til Råbjørnhytta nord i Romeriksåsen uansett. Dag 1, søndag Hadde fremdeles ikke forberedt meg noe særlig og klarte ikke å finne noe godt overnattingsalternativ natt 1 så jeg tok Grønland-Hammern som en dagstur. Det var bare å brøyte seg forbi pusherne på Vaterland og komme i gang. Det ble mye slalom mellom Pokemonjegere og de vanlige søndagsgjengerne, men det var fint vær og fint langs Akerselva. Alt gikk ganske bra helt til jeg kom til Bentsebrua. Underveis sjekket jeg GPS-sporet jeg hadde lastet ned fra ut.no. Ved Bentsebrua så det ut som sporet gikk på høyre side av elva og ikke på andre siden der turveien gikk. Tenkte kanskje det gikk en sti langs elva på høyre side. Var litt lei av Pokemon uansett så jeg gikk inn i en bakgård i Bentsebrugata for å sjekke. Og sannelig, der var det noe som hadde tråkket ned mot elva. Jeg fulgte stien i ca.50 meter før den endte i en blokk som stod helt ned til elva. Ikke mulig å komme forbi. Det var en ekstremt bratt skrent opp langs huset, men snu kom ikke på tale. Jeg krabbet opp bakken og oppdaget gjerdet med piggtråd på toppen. Det satt fremdeles langt inne å snu så jeg vurderte nærmeste tre. Der var det jammen meg en gren som lå oppå gjerdet. Hvis jeg bare fikk tak i den så kunne jeg svinge meg over. Etter litt kaving fikk jeg tak i grena og slang ett bein opp gjerdet. Det var da jeg så rett inn vinduet på et karnapp i 3. etasje hvor det satt en mann og leste bok. Uten å hilse klarte jeg å komme over gjerdet og videre inn i neste bakgård. Det er ikke første gang jeg har rotet meg opp i problemer på noe som burde ha vært "a walk in the park" -- bokstavelig talt. Men nå er jeg godt over 50, så jeg burde skjerpe meg... Etter å ha fått rotet meg over brua ved Bjølsen valsemølle fortsatte turen ganske udramatisk til Hammern. Ca. 14km Dag 2, mandag Endelig pakket sekk og bare vente en knapp time på bussen i Nydalen var jeg klar for start fra Hammern, litt sent riktignok. Jeg hadde en rest av en forkjølelse i kroppen og var ganske slapp. Det gikk veldig tungt, og ved Øyungen tok jeg en avgjørelse jeg på forhånd hadde bestemt meg for aldri å ta; slå leir ved Øyungen. Ungeskrik og partyungdom gjorde at villmarksfølelsen var et stykke unna. Ørepropper to the rescue. Sørgelige 9km. Fint i Maridalen også: Btw: kan flette litt inn om utstyr her. Har en slags halvveis lettpakkingstilnærming med noen utskeielser. Osprey Exos 58 sekk, Terra Nova Laser telt, Cumulus Quilt 150, Exped Synmat UL. Skumunderlag har jeg testet i fleng, men jeg har alltid savnet min gamle Bamse (liggeunderlaget altså). Så nå er Bamse alltid med på tur igjen. Startet på ca.12-13kg (med mat og 2l vann. Source 2l drikkeblære, svetter sinnsykt og kunne godt hatt slangen intravenøst. For koking baserte jeg meg på BushBuddy i en passende Primuskjele, men hadde en skvett gass med en Crux Lite i backup (noen som er unødvendig egentlig). Baserte frokost på en musli-/havregryn-/rosiner-/sukker- og tørrmelkblanding som jeg hadde varmt vann i. Lunsj var Snickers oa/rett i koppen og nudler. Middag var uoppfinnsomt nok; Real. Ahlgrens Bilar som trøst. Valgte Crispi Skarven som fottøy selv om jeg bruker mye lave hikingsko til vanlig. Men erfaring med litt fuktighet i Nordmarka og Romeriksåsen fra før gjorde at jeg ville prøve å holde meg tørr på bena. Gikk i shorts hele tiden, med den følge at leggene mine så ut som to sånne vertikale spyd med tyrkisk kebab etter turen. Dag 3, tirsdag Formen var mye bedre og jeg la i vei. Jeg hadde ikke gått mer en 10 min før jeg traff en kar i skjørt som gikk og kikket rundt på bakken. Jeg spurte om han var skotsk, men han var amerikansk og likte å gå i skjørt på tur. Han lette etter sopp. Om det var dette som forstyrret meg vet jeg ikke, men jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde kommet på avveie ift GPS-sporet. Snu kom ikke på tale, så jeg fant en sti på GPS-en (Garmin Montana 600 m/Topo Premium (fint skal det være)) som skulle ta meg tilbake on track. Problemet var at stien kun fantes på GPS-en og ikke i Nordmarka. Snu kom fremdeles ikke på tale så jeg gikk videre. Stien jeg gikk kom innom Liggern Gård. Der var det jammen meg skiltet til Rondanestien. Neste holdeplass var Tømte. Der hadde de satt opp en stor håndpumpe som ga meg masse kaldt godt brønnvann. Deilig i varmen. Det gikk grusvei fra Tømte, men etter noen får hundre meter var det skiltet Rondanestien på sti. GPS-sporet fulgte grusveien. Min filosofi (vel, filosofi og filosofi...) var å bruke sti mest mulig så jeg brøt med ut.no og tok stien. Fin sti, selv om svært få noen gang hadde brukt den. Stoppet for lunsj når det begynte å småregne (eneste regnet på turen). Utsikt over Ørfiske. Ble bitt i leggen av en maur. Havnet etter hvert i Karlshaugen naturreservat (under, ikke det beste bildet, men det gir et inntrykk). Aldri vært der før, flott sted. Litt fjellfølelse og modne multer langs stien, mange, nam-nam. Hadde nok ikke vært mye folk her heller i det siste. Etter dette kom jeg ned på grusvei som endte ved Hakadal Verk, men jeg gikk 2km motsatt vei for å campe ved Langvann. Noe fredeligere enn Øyungen… Ca. 13km (ikke så veldig langt, men jeg var på tur og ikke på ultraløp). Camp Langvann: Dag 4, onsdag Kjedelig grusvei ned mot Hakadal Verk. Ingen butikker eller kiosker i umiddelbar nærhet. Gadd ikke å gå kilometern til selve Hakadal Verk for å sjekke heller. Over riksvei 4 og langs asfaltvei i en knapp km. Når man vet at man skal rett opp åsen som troner ovenfor så trenger man vann. Jeg begynte å bli tom så jeg håpet på forsyninger snart. Og ulikt meg var jeg heldig med plassering av et tjern med godt vann på toppen. Jeg synes det er fint i Romeriksåsen og koste meg frem til Storøyungen (håpet det var større unger der enn ved Øyungen..., uff, dårlig spøk, beklager). Ble stukket i leggen av en veps mens jeg gikk, hva hadde jeg gjort den…). Spiste lunsj og ble jammen meg bitt av en maur i leggen igjen, hvor mange ganger skjer det liksom. Fant en utrolig fin leirplass, men klokka var bare kvart over tre. Plassen var så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå videre. Svaberg ut i vannet, flat plass i skyggen til teltet, vestvendt, fjordgløtt og hele greiene. Jeg så en hytte på andre siden, men tenkte pytt, pytt. Så la en robåt ut med tre gamle damer som rodde rundt utenfor leirplassen og skravlet som det var siste mulighet (det var det kanskje også om man skulle dømme etter alderen). Jeg gikk videre. Et stykke videre kom jeg til en nesten like fin leirplass. Nå var saken avgjort. Så la en robåt ut fra en hytte på en øy rett ovenfor leirplassen. Det var en far med en sønn på 4-5 år i sin mest spørrelystne alder. Han spurte og grov om alt, og faren svarte tålmodig mens han rodde. Jeg gikk videre langs vannet. Stien tetnet til, det var vestvendt, varmt og fuktig. Kleggen kom frem. Surringen fra kleggen ble bare avbrutt av spørsmålene fra gutten i båten som rodde parallelt med land der hvor jeg gikk. Svetten rant raskere enn guttens spørsmål, mens spindelvev klistret seg til ansiktet. Pussig nok lurte jeg ikke på hvorfor jeg drev med dette her. Jeg kom ut av krattet og mot Øyungshytta. Her var det skiltet med Rondanestien mot hytta. GPS-sporet fulgte veien en km eller så videre før den tok av inn i skogen. Av en eller annen grunn fulgte jeg GPS-sporet og kom til stedet hvor det tok av. Det av en rødmerket løype som så veldig våt ut. Jeg ga opp for dagen og fikk rotet meg ned til vannet igjen. Fant faktisk en flott plass å slå leir. Fikk til og med badet. Ca. 16km Camp Storøyungen: Dag 5, torsdag Flott morgen. Gikk tilbake til Øyunghytta og fulgte skiltingen. Som dere har skjønt nå må man ta andres GPS-spor med en klype ett eller annet. Herfra fulgte to lange fine strekk på sti via Bjertnessjøen til Råbjørnhytta. Fin tur. Jeg hadde ønsket meg matlager på Råbjørnhytta, men regnet med at det var et longshot. Det var det. Det var en stor familie på hytta. Hadde det ikke vært det hadde jeg vurdert å telte på området. Jeg så på kartet at det sannsynligvis ikke var håp om fine leirplasser videre mot Nannestad. Det var det ikke. Det var to tjern noen km videre, men det var myrete. Kroktjern lå ved stien, men var håpløst. Bergstjernet lå rundt 300m fra stien og var større. Jeg tenkte at det sikker var mulig å finne ett sted å slå opp teltet og få vasket seg litt. Det var hengemyr rundt hele tjernet og umulig å komme til vannkanten. Jeg så en enkelt furu på et flatt område hvor det var flatt og relativt tørt. Det var et utilgjengelig og ikke spesielt fint sted. Men ikke mer øde enn at det var fyrt bål der jeg ville ha teltet. Med tilhørende tom ølboks og rester av sløyet og flådd Abbor. Men jeg fikk slått opp telt og sovet. Jeg kunne likegodt ha slått leir ved Drittjern som ikke lå så langt unna. Ca.13km Dag 6, fredag Kavet meg tilbake til stien og fortsatte mot Nannestad. Denne delen av Romeriksåsen er jeg ikke så begeistret for, men det er noen typiske kulturminner i form av gamle seterplasser og bygninger. Men hvor de fikk vann fra lurer jeg på. Fra Råbjørnhytta og til Nannestad er det nesten ikke vann å finne. Det er noe avrenning fra myrer som sildrer et par-tre steder, men det var ikke veldig fristende. Jeg drakk allikevel og det gikk greit, men anbefaler å ta med godt med vann fra Råbjørn. Jeg hadde for så vidt tiden til søndag, men jeg var tom for alt av mat og snacks. Jeg kunne ha funnet butikker i Nannestad, men det var et stykke å gå på vei etter dette så det ut som. Jeg bestemte meg for å avslutte for nå og fortsette senere. Jeg ringte min datter og gråt til hun sa seg villig til å ta bilen og komme hente meg. Ca.10km Noen mener Rondanestien er kjedelig, i hvert fall denne strekningen. Jeg kom innom mange fine områder og koste meg. Jeg hadde knallvær og det hjelper selvfølgelig en hel del. I løpet av de dagene jeg gikk i marka møtte jeg absolutt ingen (bortsett fra "skotten") på stiene. Merkingen var så som så:

Jeg husker tilbake for en 20-årstid siden. Jeg hadde en Gore-Tex jakke som jeg brukte hele året. I tillegg hadde jeg en topp moderne fleece-jakke som jeg kunne bruke som isolasjon. Ettersom årene gikk var ikke dette lengre nok. Jeg fikk høre at Gore Tex jakken min var en «vinterutgave» selv om den ikke hadde det fnugg isolasjon i seg. Noen hevdet at det var galskap når jeg gikk med minst 300 gram for mye på overkroppen. Derfor kjøpte jeg meg etter hvert en «sommer Gore-Tex jakke» i tillegg til «vinterjakken». Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg fikk høre at «sommerjakken» min var altfor klam og tung, det jeg burde få meg var en «vindjakke», selv om «vindjakken» ikke var like vindtett som goretexjakken min. Denne «vindjakken» skulle altså dekke et behov jeg ikke visste jeg hadde. Før dette hadde jeg i tillegg blitt lurt til å kjøpe en svindyr dunjakke. Nå har jeg imidlertid blitt forklart at dunjakke ikke fungerer når det er en anelse fukt i luften, og at fleece har like store framtidsutsikter som FM-radio. Nå er det «Primaloft» som gjelder. Bedre varme enn flecce, mer værbestandig enn dun, i tillegg til at den visstnok også er vindtett. Kjøper jeg en primaloftjakke kan jeg altså kaste både dun-, vind- samt fleecjakken min. Jeg er imidlertid blitt lei av at noen klesprodusenter skal finne på nye jakkevarianter jeg ikke ante jeg trengte. Fremdeles er det «vinterutgaven» og en fleecjakke som er med i sekken. For det meste går jeg likevel kun med en ulltrøye, ikke «helsetrøyeutgaven» som jeg er blitt forsøkt overtalt til å kjøpe, men en normal trøye uten dilldall. Dunjakken og vindjakken blir som oftest liggende hjemme. Primaloftjakken er foreløpig lagt på is, jeg venter heller til klesindustrien har funnet opp det neste «bare må ha det plagget». Og jada, jeg vet at det for 40-50 år siden var vadmel og bomullsanorakk som gjaldt..

Det er kanskje noen som har stusset på at jeg noe kryptisk har skrevet om "hva nå friluftsliv". Og i en periode nå har faktisk hele livet mitt blitt satt på vent. Men i går var jeg til CT undersøkelse og i dag ringte legen min og fortalte at "det som var der inne" var ikke kreft. For en herlig følelse. Og dermed er jeg i gang igjen. Forberede neste år på Hardangervidda. For jeg har en jobb å gjøre med det innerste Sletteidvatnet. Måle høyden over havet og slå fast en gang for alle at den er 1307 og ikke 1306 som det står på kartene. Tur inn: Synken - og den strake og litt kjedelige veien inn til Vesle Reksjåen. Derfra opp stigningen til Stetteidvatnene. "Ett eller annet sted", må bare finne dyregraven først, kommer jeg til å legge et matdepot. (Holder på med å konstruere en sammenleggbar blikkbokssak) Deretter, med hastige skritt, retning 1307. Men først innom mitt hemmelige vedlager (gamle paller fra kalking) som jeg har hatt siden 2006. Veden er litt fuktig, men etter en omgang på "Jotuns tin can multifulel stove MK II", som nå er det offisielle navnet på blikkboksovnen er den god som gull. Returen går via matdepotet og opp på Vikfjellet, til Melrakktjønn, Viketjønn og Holken før jeg ender opp ved Synken.

Film fra sommeren 2015 da jeg padlet gjennom finsk Lappland. Håper den vil falle i smak! Mvh Alex

Har en greie om at hvis jeg må ha ting hengende utpå sekken, er sekken for liten:) eneste jeg har utpå min atmos65, er skalljakka som ligger i nettinglomma, og fiskestanga i sidelommene. Alt annet nedi sekken eller i lommene.

Møysaltur og Møysaløl på toppen. Fant noe snø fra toppbreen til å kjøle den litt ned.

Hei. Når kriteriene er nordvestlandet, friluftslinje samt (selvfølgelig) mye ute ville jeg ikke ha tenkt Bergans Superlight. Da ville jeg gått for noe litt mer hardført og 3 lags. Samboer har Superlight i både bukse og jakke og er godt fornøyd med det til sitt bruk (vandringer vår, sommer, høst med fokus på lett vekt). Jeg har skalltøy fra en rekke førskjellige produsenter av ventilerende tekstiler GoreTex (Arc'teryx, Norrøna), Dermizax (Bergans), H2No (Patagonia), Hydroshell Elite (Berghaus) og Cutan (Klättermusen). Men, som sagt, jeg ville heller ha anbefalt 3 lags skalltøy med enten Dermizax eller GoreTex e.l.. Husk også på at aspektet som hette med god brem og innstrammingmulighet samt generøs lufting under armer er sentralt. Lengde på jakken samt vekt er også greit å ha tenkt igjennom alt etter bruksområde. For å anbefale et sett ville det vært fint å få høre noe om aktivitetene som skal bedrives. Da er det lettere å gi spesifikke råd.

Helgatur til Vikahornet ved Dyrkorn, Sunnmøre. Flott tur som startet med tett tåke fredagen, lørdag og søndag strålende ☀️☀️☀️

Navn: Ulykke og redning i høyfjellet Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-08-24 Innsendt av: UTE avdelingen Etter to flotte ferieuker i fjellet fikk turen vår en dramatisk slutt. Vi kom fra Mellomvasshytte + teltovernattinger i Aurlandsfjella/Nordfjella, og gikk siste etappe mot bilen. Kaja datt i steinura og skadet albuen i tillegg til at hun ble rimelig forslått. Det var dekning, så vi kunne bruke 113-appen. Hadde ikke det vært mulig ville vi utløst SPOT senderen vår. Her får du se hvordan vi takler skaden, og blir hentet av luftambulansen. Godt å ha med riktig utstyr i fjellet når uhellet er ute. Takk til Norsk Luftambulanse, Førde. Ulykke og redning i høyfjellet

Ja det er riktig @Gittiamo. Dette er en kinderegg løsning. Bra nok til tur/jakt , bra nok til å farte rundt i Oslo, bra nok til å føle seg velkledd dersom man plutselig går seg på et party i fjellheimen... Sannheten for min egen del er at jeg har kommet til den erkjennelsen i dag at garderoben må byttes ut! Mottok i dag bla. en Arc'teryx Phase SL Boxer i den størrelsen jeg normalt bruker. Det viser seg at jeg har krympet såpass mye at den er så alt for stor. Krympingen skyldes ikke at jeg har vært igjennom feil vaskeprogram. Det er de 3-5 turer/uke a' 1,5 time (sone1) samt å gå til/fra jobb i en lengre periode. Dog er gleden opp i alt dette at vekten bibeholdes, slik at medlemskapet i TONNS klubben opprettholdes !

Jeg leste det på kontoutskriften... Primaloft jakke ble forøvrig hentet hjem i dag. Før i tiden het vel de boblejakke og ble sydd i heimen av rutete stoff der rutene så ut som de var laget ved å smelte stoffet sammen med en glovarm rist med masse firkanter

Synes det skiltet der har en god og konkret tekst. Det skal godt gjøres å misforstå hva som kreves, kanskje med unntak av fysisk form og alder. Kanskje burde man i tillegg til å vise hva som er korrekt, også gi konkrete eksempler på hva som er direkte dårlige valg? Jeg tror fortsatt ikke at folk er idioter, men moren har åpenbart ikke mottatt og forstått informasjonen på den måten "senderen" har ment den skulle oppfattes. Og jeg har vanskelig for å tro at hun mot bedre vitende satte seg selv og barnet sitt i fare.

Beveget meg fra over tregrensa til nedenfor den. Tilbake til hverdagen ventet skogene i Oslomarka. Ble en tur til Moldkastet på kjentmannspostjakt på lørdag: Du store alpakka, du finner blogginnlegget her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/08/kjentmannsmerket-moldkastet.html.

@a_aa jeg er enig i dette. Går helst i terrengløpesko selv. De tørker fort om man plumper, og er ganske nære en minimalistisk sko. Jeg har sterke ben og ankler (men håpløst stive føtter) og lander fint med minimalistiske sko. Men i steinrøysa vi gikk, så ble alle skarpe stener man tråkket på, ganske vondt etter hvert. Å lande på flat sten hørte til sjeldenheten. Etter flere timer i røysa så ble føttene ømme. Det ideelle er vel å ha ørten par for alt slags terreng, og bytte underveis som underlaget endres. Men det blir styrete.

Pass på at du er på den norske siden for helsport. Vi bruker engelsk server på jobben og da kommer jeg ikke inn I outleten! Men skiftet til norsk side og fikk meg FJellheimen SL 2camp der tidligere I sommer. Supertelt - nå må bare helsa på plass før nye turer (spørs om det først blir til neste år:-( Og I en annen diskusjon viser det seg vel at XXL har en mindre utgave av Reinsfjell (Sarek???) så pass på at du kjøper det "originale" om størrelsen er viktig...

Har ved flere anledninger hatt to Exped LW underlag i mitt Reinsfjell SL, og selv om det utfra spesifikasjonen ikke skulle få plass, så opplever jeg at det går helt fint.

Stemmer i for Reinsfjell. Er du skeptisk til Superlight velg vanlig modell. Har bestemt for å handle dette teltet selv, bare venter på en god pris

Trangia triangel og vindskjerm, så får vi sjå om multifuelbrennaren kan få ein ny vår som "sjølvstendig" brennar ved store middagar =)

Erfart kunnskap er sårbart for bias. Det er derfor vitenskap som matematikk og fysikk stiller krav til systematisk empiri og ikke bare subjektiv empiri. Nå mener jeg ikke at de ikke hadde noe kunnskap før i tiden. Kunnskap om vær og vind er ofte svært snever for geografien og svært viktig. Likevel er det viktig å huske at moderne kunnskap ikke erstatter den gamle kunnskapen, den supplerer den. Det er jo ikke slik at når en bygger nye bygg så har man forkastet det man allerede vet fra gammelt av. Hvorvidt man hensyn-tar det er jo et annet spørsmål. Noe anekdoten fra Krækkjahytten viser. Egentlig har jo diskusjonen sporet litt av, for det er en viss forskjell på om man kan ha kunnskap om hvordan man skal bygge, og om man faktisk bruker kunnskapen. Kommentaren min var i utgangspunktet myntet på dem som hevdet at byggestilen var sårbar for lokale natur og værforhold. Og på det tidspunktet virket det ikke som det var kjent hvorvidt arkitekten hadde hensyntatt det, eller ikke. Synsing er ikke nok til å overbevise meg. Det er også verdt å huske at å bygge nytt gjør det lettere å tilpasse seg til forholdene enn det er å bygge på. For å spore enda mer av er jo dette ekstremt synlig på deler av vestlandet. Masse påbygg på allerede stygge hus, men de er sikkert fine inni, og dem som eier dem er sikkert flotte mennesker.

Ha-ha! Det er en sikker vinner, uansett hvor vi er!

Endelig mot Blåfjellenden igjen. Da var det endelig tid for en tur til Blåfjellenden igjen. Det er svært sjeldent at jeg ikke er på hytta i løpet av nesten 3 uker. På vinteren, ja, men på sommerføre… Jeg pleier å ta en tur innover ca. en gang i uka. Og nå var det på tide… Jeg planla egentlig å ligge over fra tirsdag til onsdag, men det slo meg plutselig at jeg like godt kunne slå to fluer i en smekk – både besøke Blåfjellenden og ta en «lang»tur. En tur på mer en to – tre timer. Frem og tilbake til Blåfjellenden tar mer enn 4 timer og da regner jeg ikke pausen inne på hytta. Grunn til at jeg kunne tenke meg en lengre tur, var selvsagt været. Yr vartet opp med sol og sommer – temperatur på opp mot 20 grader og nesten ikke vind. Kortbuksevær med andre ord. På Høgaleitet i Hunnedalen var det 13 grader, og litt vind. Det tok likevel ikke lang tid før svetten rant i bakkene oppover. Sola hold seg bak skyene en god stund, men etter hvert ble det klart. Og da kom varmen. Ved Tangane sto det sauer. Det så ut som om de egentlig helst ville være ferdig med heia for i år. Og ville hjem. På returen var alle sauene forsvunnet. De hadde antakelig ombestemt seg. Innover mot Blåfjellenden gikk det greit. Det var gode forhold, men det må ha regnet godt tidligere. Det var en god del sorpe, og jeg ble for skitten oppover leggene. Nå var jeg litt spent på hvordan jeg ville takle en tur frem og tilbake. Tidligere var dette bare barnemat, tror jeg. I alle fall, så ble det en god del turer fram og tilbake på dagen. I pensjonisttilværelsen, har det blitt mer overnattingsturer. Innover gikk det greit. I det jeg startet, kunne jeg se en skoleklasse gå av bussen. De skulle høyst sannsynlig samme vei som meg, mot Blåfjellenden. Jeg lurte litt på når jeg ville treffe denne gjengen igjen. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke ville se snurten av ungdommene før i det minste etter bakken opp fra hytta. Litt avhengig av hvor lang pause jeg tok. Det er litt artig å kunne konstatere at jeg møtte de omtrent der jeg forutså. Pausen på hytta ble litt lengre enn vanlig, det var en del småting som måtte gjøres. Det var kjekt å være tilbake på Blåfjellenden, og jeg hadde det ikke travelt. Det var to jenter på hytta, de tok en overnatting ekstra på grunn av en liten skade. Det var tørrer på veien hjem enn inn, likevel gikk det ikke noe særlig fortere. Og hvorfor skulle det gå fort en slik dag. Sol og sommer i slutten av august må bare nytes. Les hele artikkelen

Det er et par uker siden jeg kom hjem, men vi var et par timers kjøretur sør for Split, i nærheten av Makarska. Det eneste som minnet litt om hjemme var da vi dro ut på en av øyene og havnet på et sted som hette Jelsa. I en park stod det en statue av en eller annen kjent person, kanskje det var "Jelsapresten"? For de som mangler lokalkunnskap om Jelsa i Ryfylke så kan jeg fortelle at uttrykket "skriv det på Jelsapresten" visst nok skal stamme fra en tid da Jelsa var et sentrum for Ryfylket og da hadde også presten her ganske høy status. En av historiene som går er at en av prestene som "regjerte" her skal ha vert så godhjertet at han gjorde opp fattigfolks gjeld hos handelsmannen og at han derfor også lot de med betalingsproblemer skrive varene de handlet på Jelsapresten. En annen historie går ut på at det var en "fjordabu" som ikke kunne gjøre opp for seg etter et drikkelag på det lokale skjenkestedet og som bad kroverten skrive det på presten, "Han har penger nok til å betale med". Her er det eneste som er igjen av den virkelige Jelsapresten. Uttrykket har blitt en gjenganger i distriktet noe som ble et lite problem for en som i nyere tid var prest på Jelsa. Han var i Stavanger og skulle handle noen varer i kraft av sitt embete, og han ba da butikken sende regningen til presten på Jelsa. Dette ble ganske hyggelig, men bestemt avslått med en kommentar om at dette nok ikke lenger var mulig. Det var visst ikke lett å få betjeningen i butikken til å akseptere at han virkelig var prest på Jelsa og at det ikke skulle være noe problem å sende regningen dit.

Ja, det skal ikke nye til før jeg er klar igjen. På mange måter er turen det minste. En kort hektisk uke, hvor inntrykkene nærmest konkurrerer med hverandre om oppmerksomheten, mens turdrømmen er noe du kan sitte i ro og mak å ta frem hele året. Drømme om det som skal skje og det som har hendt. Men kanskje det største er planleggingen. Egentlig rommer planleggingen alt sammen. Turen uten en god planlegging kan fort bli en fiasko. Og det er umulig, hvert fall for meg når jeg planlegger - å ikke drømme. Akkurat nå ligger turer litt frem i tid. I dag skal jeg til en undersøkelse av tarmene slik at de kan avgjøre hva de kan gjøre med kulen i magen. Men om en måned drar vi til Spania, og der håper jeg på mange fjellturer. I år har jeg tenkt å snike med meg teltet, selv om det er mange huler å overnatte i. Men dette er ukjent mark så det sikreste er nok telt. Og så vil selvsagt "Jotuns tin can multifuel stove MK II, eller blikkbokssovnen som jeg også kaller den være med. Riktignok kan jeg ikke fyre med ved pga stor brannfare, men da er kombinasjon blik med Colabox ovnen god å ha. Det beste hadde vært å bruke gass, men jeg har ennå ikke funnet gassbokser med skrueanordning. Riktignok har jeg gassbrenner for punkteringsbokser, men den har aldri gitt meg den gode følelsen. . Men inntil videre kommer jeg til å bruke mye tid på neste års ekspedisjon, hvor målet er å finne igjen en dyregrav omtrent der hvor jeg kommer til å legge igjen et matdepot for returen. Dessverre gikk alle bildene jeg tok i fjor tapt, for akkurat plasseringen av denne graven var helt genial. Fikk de drevet dyrene ut på den landtungen kunne de omtrent slakte. Jeg kommer nok til å overnatte der for å lete etter ledegjerder og andre "ting". Og ta masse bilder med 2 kameraer. Da er det en fordel å gå alene. Ellers så ser jeg at du leter etter aktiviteter for barn. Stikkordene (som kanskje bare du skjønner): "Spikke og svi"

Takk for veldig bra rapport @uppis. Turbeskrivelser fra det være seg Jotunheimstien, eller Rondanestien er med noen få unntak mangelvare. Derfor var det veldig gøy (humoren er helt innafor) å få lese din. Godt å få tipset om bl.a. vannforsyninger etc. Jeg begynte også på denne stien i år og opplevde som deg en smule forvirring med "trackingen" angående høyre, eller venstre side av Akerselva. Men siden jeg har passert 60 droppet jeg klatring og sjonglerte meg videre mot Maridalsvannet på noe ustø kurs.

Kjøpte meg nettopp et slikt telt selv. Var litt usikker på SL pga. frykt for at det skulle være for skjørt. Ble overbevist av en del tilbakemeldinger her på forumet, samt informasjon jeg fant rundt omkring. Jeg satte opp teltet på stua da jeg fikk det. Og jeg synes det virker veldig robust egentlig. Jeg ser fram til å få anledning til å prøve det.

Sånne damer kan jeg like!! God bedring til Kaja!

Shangrila 5 finnes fortsatt. Golite er oppe og går igjen under navnet My Trail Company, Shangri-la 5 er nå Pyramid 4 Shelter.

Turen på Massiv over Hardangervidda har gått over i historiebøkene, som er fjernt minne ligger mine sparsommelige beretninger igjen på nettet. Den siste dagen gikk jeg fra Finnsbergvatnet til Finse under et grått teppe av vær og regn. (Massiv) Dag 7: Finnsbergvatnet - Finse

Fra "Diamond beach" på Island i forrige uke.

Yes! En helg helt etter mitt hjerte. Dette blir en helg jeg kan leve lenge på Beklager på forhånd at alle bildene kommer på slutten av innlegget. Har bare mobil og sliter med å få lagt inn bilder underveis. Fredag var det bare å sette seg inn i en returbil og kjøre gratis fra Oslo til Sogndal. Og flaks for meg som har et ufrivelig elskforhold til franske biler. Endte så opp innerst i Årdal og Utladalen og målet for helgens første tur. Lørdag morgen var det bare å pakke sekken for en tur i sol Turen gikk inn i dalen fra Hjelle og så rett opp mot Avdalen. En utrolig koselig hytte. Men vi skulle videre, og fortsatte oppover med nesten 1000 høydemeter. Så gikk vi langs ryggen under Fuglenosi mot Stølsmaradalen med Falketind på vår høyre side, og Vettifossen under oss. Fyflate for en vakker dal og enda vakrere å kikke ned på. Men enhver rose har sine torner? Det var rett og slett latterlig bratt ned mot Vetti. I bjørkeskog. Jeg følte meg litt som Jane der jeg kastet meg fra tre til tre nedover (hvor ble det av Tarzan?) Men i realiteten akte jeg nok mest på rumpa ned. Flere hundre høydemeter. Det var tungt. Men nederst i juvet hadde vi Utla og Vettisfossen forran oss. Og jeg fikk endelig en hengebrutur på vei tilbake til Hjelle, så gikk vi langs elva på grusvei. Phuu. Vi sjekka ruta før vi dro ut, og snakket med lokale folk, og vi fikk et tidsperspektiv på alt fra seks timer til tre dager vi brukte åtte inkludert pauser. Dette er kanskje den hardeste turen jeg har gått. Det var digg med sol og varme, men det ble veldig varmt og tungt i bratta på sleipt underlag. Men fy søren for en vakker tur ruta er på ca 17 km. Søndag var dog den store turdagen. Da stod Store Dyrhaugstinden på dagsorden. Endelig real steinur og mange høydemeter. Sånt liker jeg. Vi kjørte Tindevegen over og fikk med oss en haiker fra et lag som hadde driti seg ut på Austabotntraversen. Men det er en annen historie. Startpunkt var Turtagrø. Vi kom litt skeivt ut fra start og fikk med oss en bonussteinrøys, men den ga oss ekstra tid også. Og så var det bare å traske på oppover. Det er ikke merka rute, men gikk den ruta som brukes på ski om vinteren - nemlig korteste vei opp fra Turtagrø. Min drøm har lenge vært å gå i shorts helt opp på en 2000-meterstopp og det fikk jeg nå vi var utrolig heldige med været. Men vindtøy kom på oppå toppen. Utsikten var helt vanvittig flott fikk med Ringstindene, Austabotntind, Skagadølstindene, Fannaråken og Steindalsnosi. Og en fantastisk utsikt mot Jostedalen. Vi bor i et latterlig vakkert land (hjertehjertesmilefjæs). Søndag

Allak er ett glimrende telt. Er vel av de teltene jeg har hatt det jeg er mest fornøyd med. Tåler juling, gode luftemuligheter og det er fantastisk digg å våkne en fin sommermorgen med dørene åpene, topphatten av og kun myggnett på langsidene! Har hatt noen vinternetter i snø, og da er mulighetene til god lufting veldig bra!

Har både Hilleberg Allak og Exped Orion 2 Extreme, veldig fornøyd med begge teltene. Men til vinterur velger jeg Allak, på det får jeg stramma duken lenger ned mot bakken og teltet har noe lavere takhøyde så jeg tenker det er bittelitt raskere og få vame i. Exped teltet har helt klart mere plass, store fortelt i begge ender, men til tur alene skulle du ha rikelig med plass i Allak.

Meget bra og så en veldig fin tur!

Nydelig film, topp inspirasjon ! Fortsett med dette ! Håper å se flere filmer fra turene dine ☺

Veldig bra og kjekk film, så hele filmen:)

Jeg syns jeg det er ålreit å ha med et teltlys som man kan henge oppunder taket, hvertfall hvis det blir tidlig mørkt og når man har med barn som skal ha kosestund med bok etc før sovetid. Jeg bruker Black Diamond Orbit lykta - egenvekt 86 gram, er dimbar, kan henges opp, lyser opptil 105 lumen og tar liten plass